Negativ kompetanse – rettstryggleik blir borte

Innleiing og oversikt

Fyrste dag i retten sommaren 2017 fortel leiar for etterforsking Anita Berstad og aktor Sissel Kleiven, at den sikta si sak, altså mi sak har vorte etterforska i 2 år, frå oktober 2014 til oktober 2016. Berstad understrekar at ho, som leiar av etterforskinga, har etterforska mi sak samanhengande dei 2 åra, berre avbroten av ferie. Vidare går det fram av dokumenta at statsadvokaten har hatt mi sak inne til vurdrering i opp til 10 yrkesdagar.
Med mi sak legg dei til grunn at eg er i retten sikta for brot på straffelova § 311 c. (2022)

Det Berstad og Kleiven ikkje fortel i retten, er at det fyrste året stort sett gjekk med til ei ulovleg skjult etterforsking, etter §§ 299, 300, 301 og § 311 a. (2022)
Skjult etterforsking vart nytta for å avdekke at eg skal ha gjort seksuelle overgrep mot eige barn, sambuar sine barn og andre barn i Noreg eller i utland, og at eg skal ha dokumentert mine overgrep med fotografi og eller video, og også delt denne produksjonen av overgrepsmateriale med andre, § 311 a.

Berstad og Kleiven fortel heller ikkje i retten, at eg har avdekka og varsla om mogelege overgrep mot norske barn, og at nokre av desse overgrepa er blitt stoppa før mi rettssak tar til. 

Til lokale aviser og til NRK Sogn og Fjordane fortel påtaleansvarleg Kleiven stort sett ei og same forteljing, frå oktober 2014 og fram til siste runde i retten november 2017. Innhaldet i forteljinga kunne virke truverdig den, hadde det ikkje vore for at den tok utgangspunktet i ein fiksjon, altså i noko som ikkje var tilstades i det verklege. Under rettssak spør eg ut aktor Kleiven om denne fiktive historia ho har «informert» folket med. Det einaste ho svarar meg med, er – at dette var noko journalistane sjølve hadde funne på –

Mange forteljingar – trong for ei oppklaring

Eit ideal i norsk strafferett er at ein skal så langt det er rimeleg, halde seg til det verklege, gjennom «den materielle sannhets prinsipp innebærer at målet med straffeprosessen er å komme frem til materielt riktige avgjørelser». Under mi ferd, eller mi sak si ferd gjennom strafferettsprosessen så blir det fortalt ulike forteljingar om kva som ein gong var det verkelege. Dei ulike forteljingane har alle krav til seg, så langt det er rimeleg, at dei skal vere så tett opp det verklege som mogeleg. Rett nok er det noko slappare krav til forteljinga til dem mistenkte/sikta, men eg vel å likestille alle, også då mi eiga forteljing.

Det er difor trong for å skilje dei ulike forteljingane frå kvar andre. Kven er det som fortel om kva, og til kva tid. 

Mi sak, mi kasse og mi forteljing

Som sagt, å bruke dei to orda «mi sak» for eintydig å skildre nettopp mi sak, let seg ikkje gjere. Eg, som sikta, som einaste vitne, og som dømt, har dei aller beste føresetnadane til å kjenne mi eiga sak. Med sak tek eg utgangspunkt i det lovbrotet eg har gjort, brot på straffelova § 311 c. (2022, § 204 a i 2014) og det som fylgjer av etterforsking av denne type kriminalitet.
I samband mi eiga sak fortel eg om andre personar sine mogelege lovbrot, overgrep mot barn i Noreg. Dette skal ha verknad på korleis mi sak blir vurdert.
I dette dokumentet nyttar eg mi sak (i kursiv) kvar gong eg tar utgangspunkt i min eigen kunnskap om nettopp mi sak. 

«Mi kasse» er eit uttrykk eg nyttar for å skildre eit slags sakskompleks. Fyrst og fremst tenkjer eg på fysiske ting som datautstyr og det innhald det er på datautstyr, kontoar på internett, e-postsystem med meir. Mellom anna alt som tenkjast å innehald spor om mitt lovbrot, og tilsvarande alt som kan seie noko om mine motiv for mine handlingar. Eg vil og plassere kompetanse og psykologi inn i mi kasse. Kva vitne fortel høyrer og heime her. Justisfeil og andre feil frå politi og påtalemakt reknar eg og med i mi kasse.
Mi kasse (i kursiv) nyttar eg i dette dokumentet for å skildre det sakskompleks som er gjeldane rundt mi sak.

Mi forteljing (i kursiv) blir nytta i dette dokumentet om alt det eg sjølv fortel om mi sak og mi kasse. Eg nyttar stort sett alltid ordet forteljing, også om det eg fortel i avhøyr eller i retten. Det vanlege ordet her er forklaring, at ein forklarar seg om noko. Å forklare seg tyder nett opp det – at ein skal forklare seg opp mot noko som alt er blir sett som ei sanning, som fakta, som eit ytre eller indre fenomen. Ein kan forklare seg om alle vilkår ligg til rette, altså om det ein skal forklare seg om, er noko som er tilstades i det verkelege, og at at ein sjølv har hatt noko med dette verkelege å gjere. Eg blir beden om å forklare meg om mange ting som er fiksjon, og resultatet for politiet blir deretter. Eg tyr til forklaring i det det blir høve til det. Politi og påtalemakt fortel opp til fleire forteljingar om meg, men sidan dei ikkje tar utgangspunkt i det verkelege, kan dei aldri fortelje mi forteljing.

Politi og påtalemakta si sak, si kasse og sine forteljingar

Politi si sak- eller saker mot meg, omtalar eg som (politi og påtalemakta) si sak eller deira sak (i kursiv). Av og til så står det mi sak, men då ikkje i kursiv. Politi og påtalemakta si / sine saker mot meg har eit utgangspunkt som ligg langt unna mi sak. Politi og påtalemakt si sak tek til med ei ulovleg skjult etterforsking som frå Kripos si side blir avslutta etter eit år, med ein konklusjon om ingen funn i samsvar med skjellig grunn til mistanke. Politi og påtalemakt prøver etter dette å få si sak retta inn mot mi sak, men har alt skote seg sjølv i foten, og kjem aldri nær. Dessutan må ta dei omsyn til at mitt varsel om overgrep mot barn i Noreg ikkje må bli kjent, då dei har svikta fullstendig her.

Politi og påtalemakta si kasse (i kursiv) er å forstå på same måte som mi kasse, altså ei form for eit sakskompleks, der alt dei meiner høver heime i si sak mot meg blir samla. Det aller meste dei har i si kasse, har ikkje rot i det verklege, slik at det meste av deira kasse er fylt opp av kva dei trur om meg og mi sak. Mi kasse blir tømt over i deira kasse i den tru at mi kasse høyrer heime der.

Politiet har fleire forteljingar om meg og om mi sak i dei 3 åra eg er ein part i strafferettsprosessen. Felles for dei alle er at dei tar utgangspunkt i politiet sine saker og si kasse, og ikkje i mi sak og mi kasse. Påtalemakta si forteljing gjennom media, som gjev seg ut for å vere ei forteljing om meg og om mi sak, er den reine katastrofen for alle. Mest for meg og mine nærmaste, men også for heile lokalsamfunnet, og også for politi og påtalemakta sjølve. Påtalemakta si forteljing gjennom media er den same over dei 3 åra. Forteljinga tar utgangspunkt i politiet si eiga ulovlege skjulte etterforsking, som byggjer på ein fiksjon, og det mest uetiske med denne historia, er at dei held fram med å fortelje den etter at dei veit at dei har tatt feil i utgangspunktet. Det vil seie at dei i 2 år, mot betre vitande, held fram med ei usann forteljing, for å skaffe seg eit betre utgangspunkt i kommande rettssak, og for å skjule sine feil. Politiet har fleire forteljingar som eg kjem attende til, og eit fleirtal av dei, er dei forteljingane dei vel å ikkje fortelje noko om.

Tidslinje

Tidslinja nedanfor er laga for å gje ei grei oversikt over hendingar i strafferettsprosessen der eg var i 3 år. Lenger bak i dokumentet har eg ei meir detaljert tidslinje, med mellom 30 og 40 punkt.

Politiet si sak og kasse, opphav.

Den 08.08. i 2014 får politiet ved det lokale lensmannskontor og politiadvokat tilgang på informasjon som føre til at dei ser på meg som ein mistenkt. Mistenkt for å ha kunne brote norsk lov. Politiet kan då starte etterforsking for å identifisere grunnlaget for mistanken.
To månader seinare ligg det føre ei sikting mot meg, eit anklagedokument som føreset at påtale er meir enn 50 % sikker på at, eg, i nær framtid kjem til å bli dømt i ein domstol, for nettopp det dei siktar meg for.

Informasjonen påtale legg til grunn for mistanke og seinare sikting, kjem frå Interpol i England via Kripos i Noreg. Informasjonen er avgrensa og lyder omtrent slik:
– I samband med etterforsking av- og avdekking av eit lukka miljø for produksjon og formidling av overgrepsmateriale , har Interpol England funne at ein person / e-postkonto med tilknyting til dette miljøet, har sendt ut mange e-postar, deriblant også til ei e-postadresse heimehøyrande i Noreg. –

Teksten ovanfor er den offisielle / kjende informasjonen som politiet legg til grunn for sin mistanke. Eg ser denne informasjonen hjå advokat tidleg haust i 2016. Det viser seg seinare, under fyrste runde i rettssak juli 2017, at lokalt politi og politiadvokat har hatt tilgang på eit anna, mykje meir omfattande dokument frå Interpol, med full dokumentasjon på innhaldet i dei utsende e-postane. I to månader før eg blir part i saka, har dei sett, eller har hatt høve til å sjå på overgrep mot ungdom og barn, også på sadisme mot spedbarn.

Det lokale politi og påtale har ingen motstandskraft mot slike inntrykk, ikkje forforståing, ikkje kompetanse og ingen kompenserande metodar til å ta i bruk. Så i det eg blir tatt inn den 14.10.2014, set politiet i verk ei ulovleg skjult etterforsking for å avdekke at eg er overgripar og deltar i eit miljø i England.  I 2022 gjeld dette §§ 299, 300, 301 (straffelova). Under denne mistanken kjem også at eg skal ha dokumentert overgrepa med fotografi og eller video, og også delt denne produksjonen av overgrepsmateriale med andre, § 311 a. Kripos er rådgjevar for lokalt politi, og Kripos utfører all dataetterforsking i samband med skjult etterforsking.

Siktinga som blir førelagt meg og advokat, er opp mot § 311 c. (2022), om at eg har ulovleg materiale på mitt datautstyr. Lokalt politi og politiadvokat oppfattar det slik at Interpol alt har oppklart og dokumentert dette med e-post, og føretar seg ingen ting med det. Lokalt politi utfører ikkje noko dokumentert dataetterforsking. Politi er altså aktive i høve den skjulte etterforskinga, passive i den offisielle. I det Kripos rapporterar ingen funn i samband med skjult etterforsking hausten 2015, så blir det temmeleg kaotisk for lokalt politi.

Påtalemakta si forteljing i / til media, opphav og motivasjon.

Ikkje lenge etter at påtaleansvarleg set i verk ei godt førebudd, men likevel ulovleg skjult etterforsking mot meg, er den same påtaleansvarleg ute med informasjon til media. Informasjonen ho gjev til media er i stor grad ei skildring av grunnlaget for den skjulte etterforskinga, men sjølvsagt blir det ikkje informert om at det er ei ulovleg skjult etterforsking dei helde på med. For meg og mine er det svært underleg og skremmande å sjå denne «informasjonen» i media, då det meste av den skildrar fenomen som er heilt ukjende for meg. Ikkje berre er informasjon om meg og mine handlingar ikkje riktige, det er rett og slett fiksjon, og – verken eg eller advokat er gjort kjende med at mi sak / politiet si sak mot meg er i samsvar med det ein kan lese om i media. (Siktinga som blir førelagt meg og advokat, er § 311 c. (2022), om at eg har ulovleg materiale på mitt datautstyr.)

Hovudbodskapen til påtaleansvarleg er slik:

• – at eg var aktiv i eit overgrepsmiljø i England – påstått kjelde er Interpol
• – at eg var aktiv i deling av overgrepsmateriale i dette overgrepsmiljøet – påstått kjelde er Interpol
• – at eg skaffa meg overgrepsbilete av born frå dette overgrepsmiljøet – påstått kjelde er Interpol
• – At politiet sikrar / «at det vart sikra 246 bilete og 14 videosnuttar» ved ransaking 14.10.2014, kjelde er påtaleansvarleg Sissel Kleiven.

Alt var fiksjon og kjelde for fiksjonen var ikkje Interpol, men lokalt politi og påtaleansvarleg.

Påtaleansvarleg ser ingen grunn til å rette opp i sin feilinformasjon til media, sjølv etter hausten 2015 då det blir klart at, den ulovleg skjulte etterforskinga gav det motsette resultatet av det dei var heilt sikre på dei skulle finne etter skjellig grunn til mistanke. Påtaleansvarleg har ei sak ho skal «vinne», og førehandsprosedering med eit kjenslelada tema kan hjelpe på. – alle monner drar -.

Mi sak, mi kasse, mi forteljing.

«Og der kjem eg, og veit ingen ting, og alt»
Sitatet ovanfor er frå mitt eige, fyrste notat eg skreiv om korleis det gjekk føre seg den dagen eg vart tatt inn av politiet. Berre minutt etter at eg blir tatt inn gjennom ein arrangert promillekontroll, så veit eg godt, ok, her er berre eit alternativ for at politi så tydleg vil ha tak i meg, og det er at eg har ulovleg foto og video på mitt datautstyr. Ingen heimebrenning, ikkje svart arbeid, ikkje vold. Det kan berre vere det eine. Og eg tenkjer ikkje ein einaste tanke på kvifor dei kunne vite det. Eg veit sjølv , at slik er det.

I avhøyr tilstår eg straks at eg har ulovleg materiale, og eg seier også: – eg skal fortelje alt eg veit om dette. Og her tek eg til på mi forteljing. Ei svært lang forteljing som går langt tilbake i tid, og som er full av detaljert informasjon om mange ting. Eg veit ingen ting om kva politi veit, eller rettare sagt, trur dei veit. Null. Og det tenkjer eg ikkje på i utgangspunktet. Eg tar utgangspunkt i min verden, og fortel mi historie. Eit sentral punkt som eg fortel om, er at eg har kartlagt mogelege overgrep mot norske barn, og eg forklarar svært detaljert om korleis eg har gått fram i samband med det.

Men, i det eg opnar munnen min og tek til på mi forteljing, om mi sak og mi kasse, så er den på førehand plassert inn i politiet si sak, si kasse, sine forteljingar.
Rett inn i den skjulte etterforskinga – han er ein overgripar -.

Mi lange historie har eit, og berre eit tangent-punkt med politiet si historie, i e-post frå England. Det tangentpunktet blir synleg for meg nesten tre år etter eg blir tatt inn. Alt eg fortel om i mi eiga forteljing blir effektivt blokkert av politiet, og like effektivt medvete halde unna for retten. Mi fortalde historie med alt sitt innhald, ligg som ein parallell til den historie som politi og påtale vel å fortelje. Min aktivitet på internett, ut frå mine motiv, gav resultat. Overgrep mot barn blir stoppa, og aktor må gå grundig til verket for å hindre at omverda og retten får vite om det. Mest fordi ho treng å skjule alle dei feil ho er ansvarleg for.

Dei 3 forteljingane held fram –

Politiet si sak, si kasse, sine forteljingar, rett nok amputerte i høve til utgangspunktet, held fram gjennom dommen i Sogn og Fjordane Tingrett.
Påtaleansvarleg si forteljing i media held fram slik som den var i dei 3 åra. Den vart aldri korrigert, og lever i beste velgåande ute blant folk.
Mi sak, mi kasse, mi forteljing er like gyldige i dag og i morgon, også under dei 3 åra i strafferettsprosessen.

Det er på tide at også mi forteljing blir kjend.

Omstendeleg om ord, uttrykk, definisjonar

Utover i dette dokumentet kjem det store og små bolkar med oppklaring av ord og uttrykk.
Er ein komen inn i strafferettprosessen, kjem ein i kontakt med mange fag. Ulike vitenskap og lovverk, som ved etterforsking og vurdering av bevis.
Eg blir omstendeleg i det eg skal forsikre meg om at eg oppfattar og eller tolkar ord og uttrykk på «rett måte».  Veldig omstendeleg seier mine nærmaste, særleg i det eg skal forsikre meg at også andre oppfattar det slik som eg gjere det.
– Tvang, du er sterkt prega av tvang – seier psykiatrane.
Betre seint enn aldri seier eit ordtak, og det tykkjer eg høver bra for meg, i det eg i ein alder av 58 får vite at eg har Asperger.  Eg vil trur at mykje av årsaka til at eg blir så omstendeleg med språk har mykje av si årsak i nett opp det.

Sidan eg i dette dokumentet vil fortelje mi historie om mi sak i strafferettsprosessen, så blir eg omstendeleg, nett opp for å forsikre meg om at eg får fortalt mi historie. Eg prøver å forstå og å bruke rett dei uttrykk og omgrep som er i innan for dei ulike fagfelta, og eg pirkar gjerne bort i dei om dei blir for tvetydige.

Eg tek til med skjellig grunn til mistanke sidan eg alt har nytta uttrykket, og at mistanke er sentralt ved oppstart av etterforsking. Kva meiner ein så med sanning, fakta og faktum i strafferettsprosessen? For å skildre sanning må ein ta føre seg ytre og indre fenomen. Etterforsking er ein aktivitet hjå politiet, ofte nytta til å finne fram til ytre og indre fenomen som høyrer fortida til – forske etter – og har store likskapar med anna forsking.
 Å kunne skilje mellom- og kunne forstå kva som er meint med nøytral og objektiv er også grunnleggjande viktig.

Skjellig grunn til mistanke

Eg har alt tatt i bruk skjellig grunn til mistanke i mi sak.
Ut frå dette vil ein sjå at politiet no er:
i skjult etterforsking
– minst 50 % trygge på at eg, i ei framtidig rettssak, vil bli kjend skuldig av retten i å ha utført utført overgrep mot barn, å ha dokumentert overgrepa og at eg deltar i eit overgrepsmiljø.
etter sikting
– minst 50 % trygge på at overgrepsmateriale formidla på e-post frå England er å finne i mitt eige, enten på server hjå Yahoo eller lagra på mitt datautstyr -, og at i ei framtidig rettssak, vil bli kjend skuldig av retten for det same.

Etterforskning
Prinsipper, metoder og praksis
Ole Thomas Bjerknes og Ivar A. Fahsing
s. 151

Skjellig grunn til mistanke
Skjellig grunn til mistanke er et juridisk begrep som beskriver den grad av mistanke som kreves før pålemyndigheten og domstolen kan anvende tvangsmidler mot borgerne.
Med skjellig grunn forstås at det må foreligge sannsynlighetsovervekt for at en person er skyldig i en nærmere angitt forbrytelse. Det kreves mer enn 50 % sannsynlighet for at man har rett gjerningsmann; at denne har utvist nødvendig skyld etter straffebudet; og at forholdet rammes av en straffebestemmelse.

Ole Thomas Bjerknes og Ivar A. Fahsing

Etterforsking

Dette er ei kort innleiing til tema om etterforsking og dataetterforsking, og ei påminning om at etterforsking er forsking.

Nokre sitat om forsking:
Forskning er en aktiv, grundig og systematisk granskning for å finne ny viten og øke kunnskapen.
…
I alminnelighet følger forskningen en viss strukturell prosess. Ulike steg varierer beroende på emnet og forskeren selv. Følgende steg er generelt inkludert både i grunnforskningen og tillempet forskning:
Hvilket emne som det handler om
Hypotese
Innsamling av data
Analyse av data
Sluttninger/konklusjoner

En hypotese som formuleres i et forskningsprosjekt kan aldri bli bevist, kun motbevist. En hypotese kan gjennomgå flere omganger av vitenskapelige tester og bli vedtatt som «sann», men det er dog ikke det samme som at den er blitt bevist.
En anvendbar hypotese tillater forutsigelser og at man innen rimelig tidsrom kan verifisere at forutsigelsen er sann.

Om etterforsking.
Store norske leksikon:
Etterforskning er den undersøkelsen som politiet foretar for å finne ut om det foreligger et straffbart forhold som skal forfølges av det offentlige. Formålet med etterforskningen er å skaffe til veie materiale for å avgjøre om det skal reises siktelse eller tiltale mot en bestemt person. En etterforskning skal være nøytral, og legge like stor vekt på å innhente bevis som taler mot straffeskyld som bevis som underbygger straffeskyld. Dessuten tjener etterforskningen som forberedelse til eventuell rettssak.

Etterforskning
Prinsipper, metoder og praksis
Ole Thomas Bjerknes og Ivar A. Fahsing
s. 55

Etterforskning er den undersøkelse som politiet foretar for å finne ut om det foreligger et straffbart forhold som skal eller kan forfølges av det offentlige. Formålet med etterforskingen er å oppdage, tolke og dokumentere informasjon som kan hjelpe oss å avgjøre om. 1) en straffbar handling er i ferd med å bli begått eller er begått, 2) identifisere, lokalisere og eventuelt arrestere gjerningspersonen, 3) forberede en eventuell rettssak, og 4) forebygge lignende hendelser i fremtiden. Samtidig er det et formål i seg selv at politiet skal undersøke alle sider av en straffbar handling. Dette kan være i forhold til både uskyld og skyld, formildene eller skjerpende omstendigheter som gjør seg gjeldene med hensyn til ulike straffealternativer og straffeutmåling. Etterforskningens overornede formål er å bidra til økt trygghet og opplevelse av rettferdighet i samfunnet.

Ole Thomas Bjerknes og Ivar A. Fahsing

Nøytral og objektiv

Legg merke til at sitatet ovanfor «En etterforskning skal være nøytral …», det må vere feil forståing, eller i det minste villeiande.

Ved forsking:
De krav man kan stille til en forsker er ikke at han/hun er nøytral, men objektiv og saklig. Det innebærer at påstander som framsettes kan etterprøves og underbygges/dokumenteres. Dette er den rasjonelle forståelsen av objektivitet.

Ved etterforsking:
Kravet om objektivitet fremkommer både i straffeprosesslovens § 226, hvor det forventes at etterforskning mot en mistenkt skal både undersøke det som taler til en fordel for han og det som er til ugunst, og i § 55 siste ledd hvor det står: Påtalemyndighetens tjenestemenn skal opptre objektivt i hele sin virksomhet, herunder på etterforskningsstadiet, når det treffes påtalevedtak og ved iretteføring av saken.

Ytre fenomen, Indre fenomen, Fakta, Sanning, Faktum

Dei fem orda eller uttrykka ovanfor er brukt i mange samanhengar, og kan ha mange tydingar. Kva meining er med – eller kva forståing av dei same orda når dei er i bruk i strafferettprosessen? Ein klassikar her er ordet faktum. – Faktum er eit faktum – vil dei fleste hevde, men hjå domstolane er ikkje ordet faktum eintal av ordet fakta.

Ytre- og indre fenomen er sentralt. Eg nyttar ofte uttrykka ytre fenomen og indre fenomen, rett og slett for å forsikre meg om at det ikkje skal bli mistydingar.
Eit kort lite døme:
To personar står ute i landlege omgjevnader, 50 meter unna to dyr, ein sau og ei geit som står tett inntil kvarandre. Det er eit ytre fenomen at det på dette tidspunktet står ein sau og ei geit i saman, og at det er to personar som står og ser på dei. Den eine personen seier: der står ein sau og ei geit, medan den andre seier: der står det to sauer. Same kva dei to seier, så er det eit ytre fenomen at det står ein sau og ei geit der, det er det verkelege. Det er tilstades eit indre fenomen hjå kvar av dei to personane; den eine har sikker kunnskap inne i hovudet sitt om at der står ein sau og ei geit, den andre har like sikker kunnskap inne i sitt hovud om at det er to sauer dei ser. Ut frå kvart sitt like sikre indre fenomen, set dei fram kvar sin påstand om sanning om dei to dyra. Den eine sin påstand er i samsvar det ytre fenomen / det verkelege og er sann, den andre sin påstand om det ytre fenomen er usann.

Av ulike årsaker kan denne hendinga kome for ein domstol, og retten må avgjere kva dei to personane såg. Retten kan kome fram til at fakta / faktum som dei, retten,  vel å legge til grunn, om det ytre fenomen, med ein sau og ei geit –  nei, det var to hundar det. Eit faktum i jussen, men ein usann påstand om det verkelege.

Det er ei målsetjing gjennom heile strafferettprosessen å halde seg så nær som mogeleg til dei ytre- og indre fenomen, rett nok med nokre avgrensingar.
Nedanfor er det ei innføring i tema frå undervisninga i rettsleg bevisteori, framlagt av førsteamanuensis Anders Løvlie (https://www.jus.uio.no/ior/personer/vit/anderlov/) ved Institutt for offentlig rett.
(Eg markerar om det ikkje er sitat, og alle understrekingar er mine)

Anders Løvlie
Om fakta
Husk at det er ulike typer fakta i virkeligheten:
– Ytre fenomener – for eksempel steiner og skog
– Indre fenomener – for eksempel bevissthet og hensikt
– Institusjonelle fenomener – for eksempel penger og ekteskap

Viktig: et minimialistisk sannhetsbegrep inkluderer også institusjonelle fenomener – disse er også uavhengig påstandene og bevisene om dem.

Altså: Fakta omhandler altså fenomenene i verden, mens sannhet er en egenskap ved påstander eller tro om verden.

Om sanning
– Sann, adjektiv som stammer fra germansk sánþa-, som er presens partisipp til verbet å være.
– Det å påvise det som er forutsetter at det gjennom en sannhetsbærer fremsettes en sann påstand.
– De vanligste sannhetsbærerne er tro og påstander.

Mrk: Det er disse som tilskrives sannhetsverdi, og ikke det fenomen troen eller påstanden omhandler.

Man kan godt knytte rettsvirkninger til formelle begrep om sannhet, men uten underliggende et realistisk sannhetsbegrep blir bevisretten meningsløs.

(her kjem ei viktig oppsummering)
Virkeligheten må være:
–  Uavhengig påstandene om den.
–  Uavhengig bevisene for den.

Anders Løvlie

Faktum og fakta

Nedanfor held eg fram med sitat frå Løvlie

Dette gir grunnlag for å skille mellom materiell og formell sannhet og mellom materielt og formelt riktig dom:
A) Materiell sann påstand – overensstemmer med virkeligheten.
B) Formell sann påstand – sann slik dommeren er forelagt prosessmaterialet.

Betingelser for faktafastsettelse
(Løvlie siterar Hegge)
Per Egil Hegge:
[E]t faktum er et faktum, og det kan pr. definisjon ikke være annet enn riktig. Faktagrunnlaget kan være feil, faktafremstillingen og vektleggingen også. Men ikke fakta. Høyesterett beveger seg her på samme intellektuelle nivå som en reklame for Pizza Grandiosa, som skryter av «total fullkommenhet». Det blir kolossalt fullkomment. Hegge (2006).

Visse formelle krav må være oppfylt før domstolene kan legge til grunn et faktum.
Disse betingelsene er tema i prosessfagene.
…
Et eksempel er kravet om at det skal være kontradiksjon.
Et annet eksempel er at Den europeiske menneskerettighetsdomstolen fastslår at bevis fremskaffet med bruk av tortur «should never be relied on as proof of the victim’s guilt, irrespective of its probative value». Jalloh mot Tyskland, application 54810/00, dom 11.07.06, avsnitt 105.
…
Beviskrav forstås tradisjonelt som en terskel som må forseres før et rettsfaktum kan legges til grunn.
…
Det kan trekkes et skille mellom:
a) Betingelser knyttet til selve fastsettelsen av fakta – nødvendige og tilstrekkelige betingelser for å legge påstander om fakta til grunn ut fra det informasjonsgrunnlaget domstolen har adgang til å bygge på.
b) Betingelser eller krav som avgjør hvilket grunnlag fastsettelsen skal skje på, herunder for eksempel bevisforbud
Kategori a) kan igjen deles i to grupper ut fra formål og hva de omhandler:
a1) Krav som sikrer at faktafastsettelse skjer på en måte som generelt fremmer sannhet. Et eksempel er at det som hovedregel skal være kontradiksjon knyttet til bevisførselen.
a2) Krav som omhandler hvor sikre påstandene må anses å være før de kan legges til grunn. Et eksempel er at de må være «bevist utover enhver rimelig tvil» før de kan benyttes til å konstatere skyld i straffesaker.
…
(i) Utgangspunktet var der en presumsjon om at rettsavgjørelser var sanne og riktige.(Min kommentar, presumsjon: noko som ein går ut frå, tar som gjeve, innforstått)…
Økt bevissthet om at dommene ble avsagt i henhold til særskilte betingelser og derfor truffet på usikkert grunnlag, førte imidlertid til at det ble behov for å presisere at avgjørelsene kun var basert på det som var forelagt dommeren.
Det er ikke alltid like lett å formidle forskjellen mellom de to faktabegrepene til aktører utenfor rettssystemet.
Poenget vis-á-vis sitatet fra Hegge innledningvis er: Domstolene har behov for et eget faktabegrep når de skal ta stilling til hvorvidt påstander kan legges til grunn vis-à-vis rettsregler, og da gir det mening å snakke om «feil faktum» ( slik det fastsettes formelt).
Det er på ingen måte tilfeldig at termen faktum benyttes i denne forbindelsen.
…
Siktemålet med rettslig faktafastsettelse i alminnelighet, og især kravene som ligger til grunn for det rettslig formelle faktabegrepet, er å regulere den faktiske virkeligheten. Husk fra tidligere: målsetting om sannhetssøken.
Dessuten har retten behov for å opprettholde forestillingen om rettens korrekthet: «[K]anskje domstolen nettopp trenger begrep som ’bevis’ og ’faktum’, begrep som signaliserer sikkerhet og faktisitet…» (kursivert i original). Mathiesen (2003) s. 105.

Løvlie

Påstand om faktum

Boka som eg siterar nedanfor har eg stor sans for. Jerkø nyttar både «lupe og skalpell» for å rydde opp i gamalt og diffust juridisk språk.

Bevisvurderingens rettslige rammer (2017)
Markus Jerkø
Kapittel 3 Bevistemaet
s. 56

…
Om det rettslige bevistemaet er sant eller usant, vil vi så godt som aldri kunne vite med 100 % sikkerhet, så fremt proposisjonen er gjenstand for en bevisvurdering. Det er derfor misvisende å omtale bevistemaet som et faktum. Ordet «faktum» bør bare brukes om det som er sant, og som vi vet er sant. Det rettslige bevistemaet er utelukkende å betrakte som en faktisk hypotese eller hypotse om faktum som bevisdømmeren skal vurdere.
…
I juridisk teori og praksis syndes det desverre stadig mot en korrekt bruk av ordet «faktum». Eksempler på dette er type utsagn, som man ofte støter på, som spør hvilket faktum som skal legges til grunn, eller som hevder at en dom bygger på feil faktum, eller lignende. Slike utsagn er misvisende. Det partene presenterer i retten, er ikke forskjellige faktum, men forskjellige påstander om hva som har skjedd – påståtte faktum eller påstander om faktum. Og det som retten legger til grunn etter bevisvurderingen, og som rettsanvendelsen så baseres på, er utelukkende et antatt faktum eller en antagelse om faktum. Talemåter som disse er uheldige fordi de blander sammen det vi har sikker kunnskap om, med det vi skal undersøke, og fordi de visker ut skillet mellom de faktiske påstander som retten er helt sikre i, og alle andre mer eller mindre sikre antagelser. Tilsvarende hevdes det ofte misvisende at man er uskyldig inntil det motsatte er bevist. Men dette er bare en (elliptisk) talemåte. Man er ikke uskyldig inntil det motsatte er bevist; retten legger til grunn at vi alle er uskyldige inntil det motsatte er bevist.
…
Tilsvarende må vi som et minimum forvente at bevisdømmeren holder fast på skillet mellom sikker kunnskap, påstander, hypoteser og mer eller mindre sikre antagelser, og ikke kaller det et faktum.
…
I det følgende vil jeg derfor insistere på at vi skiller klart mellom faktum og forskjellige påstander, hypoteser og antagelser om faktum.

Jerkø

Bias – Hjernen på skråplanet

«Bias er et ord vi har lånt fra engelsk som betyr «slagside», «helning» eller «tendens».
Bias i psykologien viser til at vi har en predisposisjon for å oppfatte og reagere på en spesiell måte.»
Den profesjonelle samtale s.72

Det tok meg lang tid før eg fekk, lat meg seie, ei relativt djupare forståing av det som både er eit samspel, men også ei pågåande, djup konflikt inne i hjernen.
Samspelet og konflikta mellom kognitiv funksjon og kognitive forenklingsstrategiar / kognitive bias.
Altså, dette er om mekanismane som formar lokalt politi si tru om til sikker kunnskap.

Kognitiv funksjon https://sml.snl.no/hjernen
Hjernens mest sammensatte oppgaver er det som kalles kognitive funksjoner eller de høyere funksjoner. Kognitive funksjoner går ut på å sammenholde opplysningene fra de ulike sanseorganene, og på det grunnlaget trekke opp mer langsiktige strategier for atferd, abstrakt tenkning og begrepsdannelse, språkfunksjoner og hukommelse. Når hjernen utfører kognitive oppgaver sender den nervesignaler mellom mange hjernedeler av gangen. Menneskets hjerne har en mye større evne til å utføre kognitive oppgaver enn andre dyrs hjerner.

https://sml.snl.no/hjernen

Kognitive forenklingsstrategiar (heuristikker)
 Heuristikk https://no.wikipedia.org/wiki
I psykologien beskrives heuristikker som kognitive snarveier mennesker bruker når de prosesserer informasjon og gjør vurderinger. Heuristikkene reduserer komplekse problemer til enklere kognitive oppgaver, og fører til effektivitet i beslutningstaking. Vurderingene man får ved å bruke heuristikker er ofte gode nok, men fører også til systematiske skjevheter (kognitive bias).[6] I forskningen på heuristikker er det stort fokus på de systematiske skjevhetene ettersom de som oftest avslører mer informasjon om de underliggende prosessene, enn hva suksess gjør. Amos Tversky og Daniel Kahneman er pionerene i forskingen på heuristikker, og de fokuserer spesielt på to typer: Tilgjengelighet og representativitet.

https://no.wikipedia.org/wiki

Og eg såg dette for meg slik: Her er eit menneske, der er hovudet, og der er hjernen, og hjernen er representert som eit punkt. Ut frå det eine punktet kjem både kvalitetssikra informasjon og ikkje kvalitetssikra informasjon. Fullt forståeleg, men kvifor og korleis?

Så les eg om Daniel Kahneman, om System 1 og System 2 (Tenke, fort og langsomt). At system 1 som er sjølve føresetnaden for at mennesket er tilstades på jorda, det lynraske forenklingssystemet, har ein lett match mot System 2. System 2 som skal levere oss kvalitetssikra informasjon av komplekse prosessar.
Og framleis såg eg for meg hjernen representert som eit punkt, men no er det kome til noko nytt. Ei lyspære med to fargar i punktet. Raud for System 1 og grøn for System 2, og balansen på innsida mellom dei to blir no synleg på utsida. Lyspæra er for det meste raud på vegne av System 1, fordi eigaren av hjernen ikkje har bruk for noko anna. Det lyser grønt i korte periodar, og bra er det. I periodar vekslar det fort mellom grønt og raudt, og det er medan System 2 vil ha gjort noko fornuftig, men sidan System 1 frå naturen er rangert med langt høgare prioritert, så dett System 2 ut kvar gong det hiv etter pusten.

Fullt forståeleg, og kvifor? er no borte. Korleis? gjev meg framleis ikkje fred.
Så ein dag blir punktet i min bildebruk borte for meg. Punktet er skapt av eigaren av hjernen, altså meg, nettopp fordi det er slik eg opplever hjernen min, at informasjon og avgjersler kjem frå eit punkt.

Gamal og ny hjerne – side om side – menneske si trong til å finne meining

Den profesjonelle samtalen
En forskningsbasert intervjumetodikk for alle som stiller spørsmål
Asbjørn Rachlew Geir-Egil Løken Svein Tore Bergestuen
s. 48

Kunnskapsminnet er semantisk kunnskap: hovedsteder, gangetabellen, historiske tall, språk og så videre. Kunnskapen er lagret i frontal cortex. Dette er den rasjonelle delen av hjernen som skiller oss fra andre dyr, og er den nyeste delen av hjernen. Denne delen av hjernen styrer blant annet også bearbeiding av informasjon og beslutninger.

Den profesjonelle samtalen

Mennesket overlever som art i oppstarten nettopp på grunn av det lynraske forenklingssystemet. Vi kom oss opp i oppreist stilling, og hovudet balansere greit av seg sjølv på toppen. Dette er grunnlaget for at hjernen vår får meir plass til utviding. Så er den der ein dag, den nyaste delen av hjernen, frontal cortex. Ein nykommar som må kjempe om å få sleppe til. Dei kognitive snarvegane er like viktige for mennesket i dag som før, det er berre det at snarvegane står i vegen for nykommaren.

Hjernen blir omtalt som ei «sense-making maschine» av Kahneman og av andre.
At hjernen til menneske blir større er bra, for menneske har tidleg fått på plass ein super eigenskap – som også stadig utviklar seg, evna til å ville forstå, eller i denne samanheng- å produsere meining. Denne krafta, driven eller maskina står på heile tida, den kan rett og slett ikkje late vere å skape meining. Ja sjølv om det ikkje finst ei meining, så vil den likevel skape ei meining.  Denne driven er sjølvgåande, autonom, med tette band til System 1. System 1 har ferdige enkle svar på det meste som kan gje «meining» , men heldig vis kan ein seie, evna til å ville forstå, til å produsere meining kan vere så sterk at ein tar i bruk System 2 for å finne ei meining. Meining og informasjon danna med utgangspunkt i System 2 gjev eit betre utgangspunkt for å halde fram på leit etter meir meining, meir forståing. (hermeneutiske sirkel)

Så tilbake til punktet mitt i hjernen, eller til kjernen av problemstillinga.
Som eigar og brukar av hjernen har eg svært liten føresetnad for å kunne vite om den informasjon som blir servert, kjem frå den gamle hjernen eller den nye hjernen.
(sjølvsagt kan informasjonen som kjem frå den nye hjernen vere tullball)

Det er ikkje med noko varedeklarasjon, ikkje noko # hashtag, ikkje noko metadata.
Og som dei sjølvgode toskane vi er, er vi like bombesikre kvar gong på at det er System 2 som er leverandør. Endå vi burde vite at System 1 er sprinteren av dei to takka vere sitt lynraske forenklingssystem. Det kan vere at System 2 var undervegs, men ligg att ein stad på vegen, lamma etter grov takling frå 1.

Det er mange gode grunner til at for eksempel politiets etterforskere etter lov er pålagt å etterforske objektivt. Utfordringen er selvsagt at system 1 og våre kognitive forenklingsstrategier aldri ble utviklet for det normative idealet om objektivitet som loven trekker opp.

Den profesjonelle samtale s.71

Ein av dei mange gode grunnane, er at det er ein menneskerett for den etterforska, å bli etterforska objektivt.

Fotnote til meg sjølv.
Framstillinga ovanfor av system 1 system 2 og om hjernen si oppbygging, er sjølvsagt ei klar overforenkling, men så er det nettopp det  som er oppgåva til teoriar og forenklingar, å skape ei forforståing som eit grunnlag for vidare forståing og kunnskap. Eg vil halde fram å nytte ei «polarisert» framstilling av hjernen her i denne boka / dokumentet.

Nedanfor kjem ei oppklaring frå dei miljø som held fram arbeidet til Kahneman.

Conclusion
Since Kahneman first published ‘Thinking Fast and Slow’, the theory of system 1 and system 2 thinking has quickly spread through both the academic and non-academic worlds, referenced not only in the behavioural sciences but across a variety of disciplines and in popular media. Its popularity rests, in part, in its intuitive simplicity but this had led to misunderstandings and misconceptions about how this dual-system of decision making actually works.

In this article we have debunked three pervasive myths by demonstrating the true facts behind the fictions.

Fact 1 – The two systems are not physically tied to any specific area of the brain
Fact 2 – System 1 & 2 are complementary systems that work in tandem to produce more effective and efficient decision-making
Fact 3 – Neither system is accurate 100% of the time, both can make mistakes!

While these myths possess considerable intuitive appeal, it would be a shame – and more importantly, damaging to the field – if their simplistic descriptions drowned out the more fascinating story of how our brains really work. The theory of system 1 and system 2 is incredibly useful as a way to understand the complexities of human decision making. Clearing up these pervasive myths can only help us utilise the theory even more effectively in the future.

https://www.marketingsociety.com/think-piece/system-1-and-system-2-thinking

Skjult etterforsking

Utan at det låg til grunn noko heimel – eit rettsgrunnlag – for å setje i gang med ei skjult etterforsking, heller var det ikkje noko grunnlag for det i den verkelege verda – ingen ytre fenomen – så vel påtaleansvarleg og lokalt politi å nytte seg av skjult etterforsking mot meg. Eg viser ofte til den skjulte etterforskinga, og seinare gjev eg greie for den ti månadar lange skjulte etterforskinga i mi sak. Opphavet til politi og påtale si forteljing.

Det som ikkje er meint med skjult etterforsking i mi sak, er etterforsking av kriminalitet som er forventa utført ein gong i framtid. Ofte kalla etterretning eller proaktiv etterforsking. Denne type skjult etterforsking er delt i to, mellom «ulovfestede metoder» og «lovfestede metoder». Noko meir om etterforsking om forventa kriminalitet:

Utfordringer og muligheter ved bruk av skjulte etterforskningsmetoder
Lene Espedalen
Erfaringsbasert Master i Etterforskning
Kull 2016 (master ferdig 2021)

s. 12
…
Et begrep som i denne sammenheng bør utdypes, er «skjellig grunn til mistanke». I en skjult etterforskning vil det erfaringsmessig gjerne være en av hypotesene, at en person eller gruppe av personer, frem i tid vil gjennomføre et lovbrudd, for eksempel en narkotikainnførsel. Det er snakk om kriminalitet som enda ikke har skjedd. Skjellig grunn til mistanke er et grunnvilkår som beskriver grad av mistanke som er nødvendig for å benytte strafferettsprosessuelle tvangsmidler mot en mistenkt.
s. 13
…
For de lovfestede skjulte etterforskningsmetodene er det krav om skjellig grunn til mistanke. Det må dermed foreligge sannsynlighetsovervekt for at et lovbrudd skal begås frem i tid, og det er denne sannsynlighetsovervekten politiet må vise i sine forespørsler til domstolen.

Lene Espedalen

Den type skjult etterforsking som vart nytta mot meg, er vanleg etterforsking – også kalla reaktiv etterforsking – , men både den praktiske etterforskinga og grunnlaget for den, skjellig grunn til mistanke, blir halde skjult for meg og advokat. Og ikkje berre skjult for oss, men også for alle andre i rettsprosessen. For tingretten i fengslingsmøte, og for dommar og meddommarar under handsaminga i retten. Kripos utfører deler av den skjulte etterforskinga, men eg vel å tru at dei ikkje var orientert om at dei deltok i ei skjult etterforsking. Tema er omfattande.

Masteroppgåve om skjult reaktiv etterforsking

Ole Thomas Bjerknes skriv i 2019 ei masteroppgåve om skjult reaktiv etterforsking. Bjerknes har omlag 30 år erfaring med etterforsking i politiet, også i Kripos. Han underviser med Politihøgskulen i Oslo, og er mellom anna medforfattar for tre lærebøker. Politirapport, Etterforskningsmetoder og for den nye læreboka Etterforskning – prinsipper, metoder og praksis som eg siterar ved fleire høve.

Nedanfor gjev Bjerknes eit døme på skjult etterforsking, og dette dømet ligg svært tett opp mot den skjulte etterforskinga i mi sak.

Ole Thomas Bjerknes – masteravhandling for studiet:
Erfaringsbasert etterforskning ved Politihøgskolen 2019
 – Gjort kjent med saken –

s. 65, s. 66
For å gi et eksempel på et slikt fordekt avhør kan man for eksempel tenke seg at avhører informerer om mistanke om ulovlig nedlastning av seksuelle overgrepsbilder av barn, mens etterforskningen på avhørstidspunktet egentlig har rettet seg mot at den avhørte også mistenkes for å ha begått fysiske overgrep mot egne barn. La oss si at denne informasjonen har fremkommet i et tilrettelagt avhør av barnet. Forsvarer har ikke fått anledning til å være til stede på avhøret, og dialogutskriften fra avhøret foreligger ikke før mange dager senere. Viss pågripelsen, ransaking og eventuelt varetektsfengsling er foretatt på grunnlag av mistanke om den ulovlige nedlastningen, vil det ikke oppstå noen formell grunn til at siktedes forsvarer vil få utlevert ytterligere saksdokumenter. Etterforskningen vil da kunne fortsette med den «skjulte» agendaen og den siktede vil kunne bli avhørt uten å vite hva mistanken gjelder og hvorfor han er mistenkt for dette. Dette kan beskrives som en fordekt avhørssituasjon hvor man opplyser noe, men egentlig etterforsker andre forhold i tillegg, eller kanskje også har dette som det klare primærmålet. I et slik tilfelle skal den siktede få ny informasjon om den nye mistanken som er rettet mot ham.
(Mine understrekingar)

Ole Thomas Bjerknes

Bjerknes skriv utfyllande om ulike problemstillingane ved skjult etterforsking, og nedanfor gjev eg att eit utval. Overskriftene er som oftast mine, også nokre understrekingar.

Formål med etterforsking
s. 4
Pålitelig innsamling og fremstilling av rettsrelevant informasjon er etterforskningens mål. Det er politi- og påtalemyndighetens rolle å sørge for en objektiv etterforskning, herunder belyse mistenktes skyld og uskyld. Politiets etterforskningspraksis må ha tillit hos aktørene i retten, inkludert den mistenkte og dennes forsvarer. Sentrale prinsipper for rettferdig rettergang, stilles opp mot politi- og påtalemyndighetens behov for å etterforske og dokumentere sakens bevis og informasjon.
Avhørets innhold og måten informasjonen fremkommer på, er en sentral del av bevisvurderingen.

Ole Thomas Bjerknes

Om ansvaret for at etterforsking er i samsvar med lova sin intensjon
s. 8
Det er påtalemyndigheten som formelt er ansvarlig for at etterforskningen foregår i tråd med lovens intensjon. Riksadvokaten kan blant annet gi generelle føringer for hvordan etterforskningsmetodene bør eller skal utføres, jf. straffeprosessloven (strpl) § 225, andre og tredje ledd og påtaleinstruksen (påt.instr) § 7-5, andre ledd. Den praktiske etterforskningen utføres av polititjenestepersonell, jf. strpl § 225, første ledd og påt.instr § 7-5, første ledd. Dette betyr at både tjenestepersoner fra påtalemyndigheten og politiet er ansvarlige for hvordan mistenkte personer blir håndtert i avhør.

Ole Thomas Bjerknes

Om omsynet til samfunnet
s. 9
Hvordan norsk politi håndterer den mistenkte må også settes i et samfunnsmessig relevant perspektiv, siden det angår og beskriver hvordan politiet forholder seg til og behandler mistenkte personer. Forholdet mellom politi og publikum har endret seg over tid. Det som ble akseptert av en mistenkt for 30 år siden, blir i mindre grad godtatt i dag. Politiet blir ikke lenger kun betraktet som en autoritet hvis ordre må etterfølges av publikum. Derfor handler problemstillingen om borgernes tillit til politiet generelt og avhør spesielt. Etterforskningen politiet utfører som en del av en statlig etat må kunne rettferdiggjøres og forklares.

Ole Thomas Bjerknes

Krav til informasjon ved avhør av mistenkte i et menneskerettsperspektiv
s. 13
I begrepet «skyldige» så vektlegges det sterke kravet om at skyld skal være bevist utover enhver rimelig tvil. Dette betyr ikke at straffeprosessloven har som mål å verne om de skyldige som har vært utsatt for eksempelvis regelbrudd i avhørssituasjonen. Et brudd på straffeprosesslovens eller EMK kan medføre bevisnektelse. Spørsmålet vil alltid være om regelbruddet har kunnet innvirke på vurderingen av skyldspørsmålet (Rui, 2017). Det er med andre ord ikke noen automatikk i at mangelfull informasjon til den mistenkte om saken, vil medføre at forklaringen ikke kan brukes som bevis, men det kan skje.
…
For å forstå hva som er tenkt med begrepet «gjort kjent med saken», er det nødvendig med en gjennomgang av relevante regler og se på de ulike måtene å forstå ordlyden på.
Om pågripelsessituasjonen beskriver EMK artikkel 5 nr. 2 (Menneskerettsloven, 1999):
Enhver som blir pågrepet, skal straks bli underrettet på et språk han forstår, om grunnene til pågripelsen og om eventuell siktelse mot ham (min understrekning).
Denne ordlyden er i stor grad gjentatt i det norske regelverket, jf. strpl § 177:
Den som blir pågrepet, skal gis opplysninger om det lovbruddet mistanken gjelder.
Mens det i påtaleinstruksen § 9-1 står:
Pågripelesbeslutningen skal inneholde [……..], og en kort beskrivelse av det straffbare forhold og grunnen til pågripelsen. I beslutningen skal det også gis opplysninger om hvilken straffebestemmelse som mistanken gjelder.

s.14 og 15
I EU-direktivet (Europaparlamentet, 2012) utdypes EMK artikkel 6 nr. 3 a. I punkt 27 og 28 kan en lese følgende:
Personer anklaget for å ha begått en straffbar handling bør få all informasjon om anklagen som er nødvendig for å gjøre dem i stand til å forberede sitt forsvar og sikre rettferdig behandling. Informasjonen som gis mistenkte eller siktede personer om den straffbare handlingen de er mistenkt eller anklaget for å ha begått, bør gis så raskt som mulig og senest før det første offisielle intervju av politiet eller annen kompetent myndighet, uten å skade fremgangen i pågående undersøkelser. En beskrivelse av de faktiske forhold, blant annet hvordan anklagen er blitt kjent, tid og sted knyttet til den straffbare handlingen som personen er mistenkt eller anklaget for å ha begått, og den mulige juridiske klassifiseringen av det påståtte lovbruddet, bør gis tilstrekkelig detaljert med hensyn til det stadium straffesaken er på når en slik beskrivelse blir gitt. Dette for å sikre rettferdighet av saksbehandlingen og gi rom for effektiv utøvelse av rettighetene til forsvarer (mine understrekninger).
…
Kravet er at det informeres tilstrekkelig om anklagen, slik at prinsippene knyttet til rettferdig rettergang, kan ivaretas av både mistenkte og forsvarer.

Ole Thomas Bjerknes

Sentrale rettsprinsipper knyttet til rettferdig rettergang
s. 16
Prinsippene knyttet til «retten til rettferdig rettergang» trekker særlig frem muligheten for kontradiksjon og muligheten for å kunne forberede og ivareta sitt forsvar. I dette ligger det at den mistenkte skal kunne imøtegå motpartens anklager og at mistenkte selv eller i hvert fall forsvarer gis en mulighet til å utøve sin forsvarerrolle. Prinsippet om «likhet» står også sentralt innenfor tanken om rettferdig rettergang. Likhet i denne sammenheng vil for eksempel dreie seg om at det ikke er en uforholdsmessig skjevhet i forutsetningene rundt selve avhøret. Det kan for eksempel være at den som forklarer seg vet tilstrekkelig om hva saken gjelder og hva anklagen bygger på, mens avhører har planlagt avhøret og sitter med informasjon har egentlig bør informere den mistenkte om. Et like stort og viktig prinsipp er retten til å forholde seg taus og ikke presses til selvinkriminering.

s. 17
… For som Aall (2018) skriver vil en forklaring avgitt tidlig i etterforskningen kunne utgjøre vesentlig bevismessig verdi selv om den senere blir endret.
… Det er altså av stor bevismessig betydning hva som blir forklart i det første avhøret.
… En konkret grunn til dette er at informasjon tidlig i etterforskningen ofte er mangelfull, usikker eller ikke innhentet, mens den sent i etterforskningen bør både være innhentet, sikret og kontrollert slik at påvirkning av informasjonen er betydelig mindre. I tillegg kommer reglene om dokumentinnsyn etter strpl § 242 som særlig skal ivareta siktedes informasjonsbehov ved rettslige prosesser. …   Påtalemyndigheten må på etterforskningsstadiet påpeke konkrete saklige grunner for å ikke informere om sakens innhold, og begrunnelsene må vurderes individuelt for hvert enkelt tilfelle, og informasjonstilbakeholdelse kan ikke praktiseres som en generell unntaksbestemmelse (J. I. Rui, 2017; Øyen, 2016)

Ole Thomas Bjerknes

Omsyn til rabatt for tilståing
s. 18
Som et siste moment i denne presentasjonen av sentrale prinsipper knyttet til politiavhørets start, må prinsippet om tilståelsesrabattordningen nevnes. Dette er en ordning som gjør at retten kan vurdere å gi en domfelt en strafferabatt for å ha bidratt til en enklere etterforskning og domstolsbehandling ved å tilstå. Jo tidligere i etterforskningen tilståelsen kommer jo større mulighet er det for rabatt opp mot 1/3 av straffen. Riksadvokaten har gitt direktiver som sier at denne ordningen skal gjøres kjent for den mistenkte ved oppstart av første avhør (Riksadvokaten, 2007). Dersom denne ordningen skal ha en reell betydning for den mistenkte er det naturlig at denne informasjonen kommer sammen med avhører sin informasjon om saken og mistanken. Skal ordningen med tilståelsesrabatt gi noen mening må den mistenkte ha noe saksinformasjon å ta stilling til.

Ole Thomas Bjerknes

Norsk lovgivning knyttet til «gjort kjent med saken»
s. 18 og 19
…
Nedenfor følger relevante utdrag som belyser relevante beskrivelser om det å gjøre mistenkte kjent med saken. I strpl § 232, første ledd og påtaleinstruksen § 8-1, første ledd – opplysninger som skal gis ved avhør, står det:
Før det foretas avhør av mistenkte, skal han gjøres kjent med hva saken gjelder og med eventuell siktelse. Han skal gjøres kjent med at han ikke har plikt til å forklare seg.
I påtaleinstruksen § 8-2 andre ledd, andre setning – Gjennomføring av avhøret, står det:
Mistenkte skal gis anledning til å gjendrive de grunner mistanken beror på, og anføre de omstendigheter som taler til fordel for ham.
I påtaleinstruksen § 8-2 åttende ledd, første setning – Gjennomføring av avhøret, står det:
Dersom mistenkte nekter å være skyldig, kan han gjøres kjent med de foreliggende opplysninger i saken hvis det kan skje uten skade for etterforskingen, og spørres om han har noe ytterligere å anføre til dem.
I utredningen til dagens påtaleinstruks understrekes betydningen av politiforklaringer. Utredningsutvalget skriver følgende:
«… Det er derfor viktig at avhørene blir gjennomført slik at forhold av betydning for saken blir klargjort ved avhøret, samtidig som det blir tatt tilbørlig hensyn til avhørtes rettigheter og interesser i saken. Det er også vesentlig at de rapporter som blir satt opp om avhøret gir en korrekt gjengivelse av avhøret og hvordan det er gjennomført»
(NOU 1984:27, 1984 s. 23).

Ole Thomas Bjerknes

Avhørstaktikkens begrunnelse
s. 25
…
I praksis betyr dette at mistenkte innledningsvis i avhøret minst står overfor tre alternativer;
– ikke forklare seg (utsette forklaring til forsvarer kommer, til informasjon foreligger, eller helt la være å forklare seg)
– forklare seg helt eller delvis bevisst uriktig
– forklare seg sannferdig
…
For å kunne vurdere påliteligheten, herunder bevisverdien av et gjennomført politiavhør, så må man vite hvordan avhøret er gjennomført. 

Ole Thomas Bjerknes

Kort om justisfeil
s. 26
I de fleste avhørsmetodebeskrivelsene beskrives viktigheten av menneskerettighetene og faren for å begå justisfeil (justismord). Justisfeil er ifølge Poyser og Grieve (Griffiths & Milne, 2018) blant annet knyttet til «rettighetsbrudd mot enkeltpersoner begått av staten».  Gudjonsson beskriver det å sørge for at rettighetene blir forklart og forstått, som en sentral forutsetning for å hindre justisfeil og eventuelle falske tilståelser. Den mistenkte vil kunne oppleve et press om å måtte forklare seg, eller en redsel i forhold til det som skjer med ham, stress rundt det å ikke vite hva som skjer og ikke minst usikkerhet rundt det som blir sagt rundt rettighetene. Dette kan kalles for risikofaktorer som knyttes til ugunstige beslutninger (Gudjonsson, 2018 s. 115). Gudjonsson knytter dette spesielt opp mot falske tilståelser.

Ole Thomas Bjerknes

Avhørstaktikkens begrunnelse, meir
s. 27 , 28
Tilnærmingsmåten er også i overensstemmelse med flere av beskrivelsene i påtaleinstruksen § 8-2 ved at det først skal innhentes en sammenhengende forklaring fra den avhørte, før spørsmål stilles eller ting vises frem for vedkommende. Videre at mistenkte skal gis anledning til å gjendrive de grunner mistanken gjelder. Dersom mistenkte nekter å være skyldig, kan han gjøres kjent med de foreliggende opplysningene i saken, dersom det kan skje uten skade for etterforskningen, og spørres om han har noe ytterligere å anføre til dem.

Ole Thomas Bjerknes

Plassering og vektlegging av mistenktes rettigheter i noen utvalgte avhørsmodeller
s. 28
I norsk sammenheng må vi se bort fra metodiske tilnærminger som ikke er i tråd med vår lovgivning. Den amerikanske Reid-teknikkens introduksjon hvor bevis bevisst blir brukt anklagende før rettigheter er forklart, er derfor å anse som ulovlig i Norge.  Men en kan tenke seg at bevis kan presenteres rett etter at de formelle rettighetene er forklart. Videre kan bevis presenteres i ulike deler utover i avhøret knyttet til aktuelle tema, eller samlet i form av en konfrontasjonsfase mot slutten.

s. 33
Som det fremkommer av denne avhørstaktikken vektlegges motivasjon som sentralt for å den avhørte til å forklare seg sannferdig. Det å holde tilbake informasjon om bevisene i saken, utfordrer den mistenkte ved at vedkommende eventuelt kommer med forklaringer som ikke stemmer overens med bevisene. Samtidig kan det oppstå misforståelser og løgnhistorier fordi den mistenkte ikke skjønner hva avhører vil at han skal forklare seg om og hvorfor dette er relevant. Når avhører etter å ha sondert rundt bevistemaene gir den mistenkte informasjon om saksinformasjonen, er det vanskeligere for den skyldige mistenkte å tilpasse seg bevisene eller motsette seg dem. Dette begrunnes blant annet med at de som vil fortelle sannheten versus de som forteller bevisst usant, benytter ulike overbevisningsstrategier. I sammenheng med hva slags strategi den mistenkte velger, vil teorier knyttet til menneskets evne til selvregulering stå sentralt (Tekin, Granhag, Strömwall & Vrij, 2017).

Ole Thomas Bjerknes

Bjerknes – om sitt formål med eiga oppgåve
Teorigjennomgangen viser at det relevante forskningsfokuset er for en stor del knyttet til strategisk bevisfremleggelse under avhøret og ikke i forkant. Hvordan man skal kunne forklare om saken innledningsvis knyttes til siktedes rettigheter med en plan for den senere bevisfremleggelsen, er slik jeg kan forstå liten eller ingen kunnskap om. Det er nettopp denne linken denne oppgaven har som mål å belyse. Forskningen som foreligger er delt i to adskilte vitenskapsområder, det juridiske og det samfunnsvitenskapelige. Sammenhengen mellom disse perspektivene smeltes i liten grad sammen ved at mistenktes rettigheter ikke trekkes inn i det samfunnsfaglige perspektiv, mens den juridisk ikke trekker inn vitenskapsområder som for eksempel psykologi.
s. 36
Forskningsfokuset har vært på politiets forståelse av rettigheter til den mistenkte. Noe som fremkommer i offentlige lover, forskrifter, retningslinjer og tilgjengelig litteratur.

Ole Thomas Bjerknes

Planlegging av avhøyr, kort
s. 44 , 45
I avhørsplanleggingen må avhører ta stilling til hvilke rettigheter og formelle bestemmelser som er aktuelle og hvordan dette skal formidles til den avhørte (Riksadvokaten, 2018). Selv om de ikke nødvendigvis skriver formalia som skal introduseres i avhøret fullstendig ned i avhørsplanen, må de altså ta stilling til hva de skal si. Dette må de gjøre ut fra saksdokumentene.

Ole Thomas Bjerknes

Bjerknes sin eigen diskusjon

4.1 Lovreguleringen på området og dens manglende utvikling
s. 58
Utvikling skjer ofte i skjæringspunktet mellom ulike fag når fag konfronteres med hverandre (Grønmo, 2016). Designet i denne oppgaven problematiserer temaer knyttet til de juridiske reglene, de psykologiske begrunnelsene knyttet til kommunikasjonspåvirkning og den polisiære taktikken. Det er tradisjon for at lover og forskrifter i stor grad utvikles av personell med juridisk bakgrunn, for eksempel er det stort sett bare jurister som har utarbeidet forslag til ny straffeprosesslov, det samme gjelder for dagens påtaleinstruks. Ingen i utvalget har psykologibakgrunn eller politibakgrunn (NOU 2016:24, 2016 s. 4).
For en stor del har den forskningsbaserte utviklingen innen avhørsmetodikken foregått uten stort fokus på loven og politiets regelverk. …  Forskermiljøene er både bredere og flere enn de som nevnes her, men poenget er at forskerfokuset i liten grad har vært rettet mot, eller har hensyntatt de formelle reglene ved avhør.
s. 59
Politiet selv har ikke hatt et vitenskapelig tilstrekkelig fagmiljø, hverken til å identifisere problemstillingene eller til å utforske dem. Dette kan skyldes at politiet generelt og etterforskning spesielt, er et yrke med håndverk-tradisjon og kanskje ikke kan defineres som en profesjon (Bjerknes & Fahsing, 2018; Diderichsen, 2013). Etter gjennomgangen av rettsreglene og relevante psykolgiske teorier knyttet til temaene informasjonsrett og taktisk bevisfremleggelse, er det grunn til å stille spørsmål om utviklingen har gått raskt noen steder og stagnert andre steder. Ser man på påtaleinstruksens regler for avhør av mistenkte, og sammenlikner dagens regelbeskrivelser med dem fra 1934,13 kan det virke som om metodeutviklingen innen avhør nærmest har stått stille de siste 90 årene. I de to utgavene finner man stort sett de samme beskrivelsene om hvordan avhøret skal foregå og hva avhører kan eller ikke kan gjøre (Påtaleinstruksen, 1934, 1985)

Ole Thomas Bjerknes

Bjerknes peikar på mogeleg svikt i utdanning

4.2 Avhørstaktikkens utvikling – til gunst for hvem?
s. 59
Det er neppe tilstrekkelig å bare gjennomgå rettighetene og tenke at disse er viktige. For å oppnå gode refleksjoner og vurderinger må undervisning og pensumlitteratur ha fokus på grunnverdiene i regelen om hvorfor den mistenkte faktisk bør ha saksinformasjon. Med grunnverdier siktes det her til begrunnelsen for hvorfor disse reglene finnes og en evne til å sette seg inn i den mistenktes perspektiv i form av behov.

Ole Thomas Bjerknes

Bjerknes er uroa over sine eigne funn

s. 60
For det første er reglene tydelige på at den mistenkte skal vite hva han er mistenkt for. For det andre er dette tydelig omtalt i opplæringslitteraturen som brukes ved avhør, uavhengig av om det er på bachelor eller EVU. For det tredje er dette et helt konkret undervisningstema i første studieår for alle som går bachelorutdanningen. Riksadvokatens klare tale om at formaliteter knyttet til mistenktavhør må være i orden, er frembragt i ulike rundskriv og ved de fleste andre anledninger der Riksadvokaten gir sine føringer.
…
 I teorikapittelet er det redegjort for at norsk lovverk, norsk avhørstaktikk og opplæring kanskje befinner seg på utsiden eller i hvert fall i gråsonen, av hva de internasjonale menneskerettigheter tilsier på dette punktet. EU begrunner direktivene knyttet til avhør med at de ønsker innført en felles minimumsstandard. For de fleste land har dette medført regelendringer og en innstramning slik at den mistenkte faktisk får den informasjonen som trengs for å ivareta de rettighetene som gjelder ved politiavhør. Både i EMK, EU-direktivet og nasjonale regler, er det åpnet for å vurdere hva som legges frem i forhold til det å «ødelegge for etterforskningen». Kravet er at det legges frem tilstrekkelig informasjon til at den mistenkte og hans forsvarer kan ivareta de rettigheter som følger av prinsippet om rettferdig rettergang. Ut fra resultatene i spørreundersøkelsen er det grunn til å stille spørsmål om den tilsynelatende konsekvente holdningen til å avstå fra å informere om saksinnholdet, er en fremgangsmåte som ikke er slik menneskerettighetene er tenkt brukt.

s. 62
For etterforskningen og politiet er det opplagt slik at det er tryggest å “sitte med alle kortene på hånden” lengst mulig, men det er ikke vanskelig å tenke seg at denne taktikken vil kunne fremme den mistenktes mistillit til avhører. En tidlig informasjon om hva som er politiets grunnlag for mistanken kan nok like gjerne medføre en rask oppklaring av eventuelle misforståelser.

Ole Thomas Bjerknes

Bjerknes ser på eigne «uheldige» funn, opp mot menneskerettar

4.3 Forholdet mellom menneskerettigheter og avhørstaktikken
s. 62
Konsekvensene av mangel på det å gjøre mistenkte kjent med saken, er lite omhandlet i rettskildene. Det foreligger som påpekt få relevante kjennelser fra Høyesterett hvor manglende innledende saksinformasjon, er blitt problematisert. En mulig annen forklaring på at motstriden mellom menneskerettighetene og avhørsmetodikken ikke har hatt særlig stor oppmerksomhet, kan skyldes uvitenhet. Det kan også skyldes en eller annen form for fortielse. Problemstillingen ble tydeliggjort da EU-direktivet (Europaparlamentet, 2012) kom i 2013 og var omhandlet for norske avhørseksperter på den internasjonale iIIRG-konferansen i Maastricht samme år. Snart har seks år gått og nærmest ingenting skjedd med utviklingen av nasjonal lovgivning, litteratur og undervisning. Resultatene fra undersøkelsen kan tyde på at ordlyden i EMK og EU sine presiseringer er ukjente i avhørsmiljøet eller at det oppfattes som om den norske tilnærmingen er innenfor regelverket. Fortielsen kan også skyldes et politi- og påtalebehov. Strengere regler, eventuelt mer detaljert regelverk vil kunne ansees som ugunstig. Dels fordi man kan hevde at dagens ordning fungerer fint og dels fordi et detaljert regelverk for mange kan oppfattes som synonymt med et mer tungrodd system, hvor mulighetene og kreativiteten blir kneblet.
s. 63
Det å ikke fortelle hele sannheten i denne situasjonen kan drøftes opp mot om det foretas som bevisst løgn, eller en form for manipulasjon. I påtaleinstruksen § 8-2, fjerde ledd, står det at «uriktige opplysninger» ikke må brukes. Det kan diskuteres om det å bevisst ikke gi riktige opplysninger, kan tolkes på samme måte. Riksadvokaten har både i avhørsrundskrivet og kvalitetsrundskrivet (Riksadvokaten, 2016, 2018) presisert viktigheten av at formelle rettigheter må ivaretas og nevner konkret dette med feil informasjon som en grunn til at bevis kan avskjæres. På mange måter står kontradiksjonsprinsippet og retten til å forberede et forsvar mot anklagene i motstrid til politi- og påtalemyndighetens behov for å kunne sikre sakens informasjon og bevis på en pålitelig måte. Ved slik motstrid vil det måtte foretas en vurdering av ulike hensyn. Dette har advokatforeningen uttrykt stor bekymring rundt, og de vurderer om de skal iverksette drastiske tiltak i form av å råde klientene til ikke å avgi forklaring dersom politiets praksis om saksinformasjon ikke blir endret. Skal retten til ikke å inkriminere seg selv være reell, tilsier det at den mistenkte bør ha en viss innsikt i saksforholdet før han avgjør om han vil forklare seg. Han bør ha rimelig tid til å tenke seg om, både med spørsmålet om forsvarer tilstede, om han skal forklare seg på det aktuelle tidspunktet og ha anledning til å vurdere hva som er den beste strategien i hans situasjon for eksempel om det er til det beste for ham å fortelle sannheten og dermed kunne gjøre krav på tilståelsesrabatt.

s. 64
Det å ikke forklare mistenkte hva han er mistenkt for å ha begått, og deretter avhøre han om straffbare forhold han ikke er kjent med at han er anklaget for, vil derfor kunne beskrives som både manipulerende, uetisk og et brudd på intensjonen beskrevet i EMK art 6 nr. 3 bokstav a.
Dette står også i kontrast til KREATIV sin intensjon om å fremstå som etisk, åpent og tillitsfullt overfor alle rettsaktørene og i det demokratiske samfunnet. Taktikkmodellen i norsk avhørssammenheng bygger på prinsippet om å identifisere alle potensielle bevis, utlede hvilke alternative forklaringer beviset kan forklares med, før det i avhørssituasjonen sonderes  uttømmende rundt de potensielle bevisene. Dersom det er nødvendig avklares eller konfronteres den mistenkte med motstridende informasjon han selv har kommet med eller som ellers foreligger i saken strategisk etterpå (Rachlew & Fahsing, 2015).

s. 65
Det er i denne sammenheng grunn til å reflektere over om denne fremgangsmåten kan beskrives som manipulerende, falsk eller i hvert fall urliktig. Uriktig fordi man ikke forteller helheten og at det holdes tilbake sentral informasjon. Falsk fordi man bevisst unnlater å fortelle sannheten, og manipulerende fordi man gjør dette for å oppnå et bestemt formål. Manipulere er ifølge Norsk etymologisk ordbok (Caprona, 2013 s. 1431) å; «påvirke andre ved å bruke knep; føre bak lyset, manøvrere; tilpasse til et bestemt formål»

s. 67
I vårt sakstilfelle foreligger det en pågripelsesbeslutning. Det ville da være saksinformasjonen som danner grunnlaget for denne påtalebeslutningen som ville vært gjenstand for informasjonen ved avhøret. Grunnen til dette er at den mistenkte og forsvarer da får et grunnlag som er konkret nok til å kunne utfordres kontradiktorisk og til å kunne brukes påvise umiddelbare feil og misforståelser. Særlig viktig er kanskje dette for de som er helt eller delvis uskyldige i anklagene, som da får en umiddelbar og rask mulighet til å oppklare sin uskyld. Straffeprosessloven har ingen målsetting om å verne de skyldige mot straffeforfølgning, men informasjonskravet knyttet til en pågripelse er begrunnet med formålet om at enhver borger i utgangspunktet har en rett til personlig frihet. Når denne frihet fratas, må personen også ha en rett til å vite hvorfor og ha anledning umiddelbart til å overprøve eller motsi beslutningen. I avhørssituasjonen er prinsippet om kontradiksjon og vernet mot selvinkriminering noe av hovedformålet med informasjonsretten (Aall, 2018).

s. 67?
Ut fra dette er det grunn til å våge å utlede en slutning om at det norske regelverket bør vurderes opp mot EMK og at det bør være en målsetning at norske avhørsregler ikke ligger under minimumsrettighetene som andre land vi ellers sammenlikner oss med allerede har innført. Bekymringen fra Advokatforeningen (Advokatforeningen, 2017) om en uakseptabel avhørs- og dokumentinnsynspraksis, bør tas på alvor. På forsvarergruppens høstseminar 2018 ble lagt frem forslag til nye retningslinjer for forsvarere. Der står det under punkt 6.1:
«Når klienten ikke har innsyn i sakens dokumenter, bør forsvareren som hovedregel råde ham eller henne til ikke å gi forklaring». Under punkt 6.2. følges det opp med:
«Forsvareren bør ikke bistå i avhør dersom han eller hun ikke på forhånd har fått innsyn i sakens dokumenter, og hatt anledning til å snakke ukontrollert med klienten og gi råd basert på opplysningene i saken» (Advokatforeningen, [2018]).
Det kan her være snakk om både et tillitsbrudd mellom forsvarergruppen og politipåtalemyndigheten og mulige det noen vil kunne hevde er brudd på menneskerettighetene.

Ole Thomas Bjerknes

Likhetsprinsippet
s. 70
Et sentralt prinsipp i tillegg til rettferdig rettergang, er likhetsprinsippet. I domstolen sammenheng brukes ofte den blinde gudinne med vektskålen i hånden. Jeg har i forbindelse med denne oppgaven laget figuren som jeg har kalt «Avhørets balansestang». Under har jeg laget den versjonen som illustrerer undersøkelsen. Det er ingen balansestang i likevekt som kan tegnes ut fra de resultatene som foreligger. Det er en overvekt av hensyn knyttet til etterforskningen, noe som gir grunn til bekymring for rettssikkerheten til den mistenkte.

Ole Thomas Bjerknes

5 Oppsummering og avslutning
s. 73
Resultatene i denne oppgaven gir grunnlag for å lage en hypotese om at norske etterforskere mener at de generelt kan benytte seg av unntaksregelen som beskrives både i norsk lov og EMK.
…
En må derfor kunne stille spørsmål om norske avhørere generelt har tilbøyelighet til å undergrave mistenktes rettigheter og at de i større grad har sitt fokus på etterforskningsbehovet.

Ole Thomas Bjerknes

Bjerknes skriv noko seinare eit samandrag av oppgåva si, og der formulerar han seg mellom anna slik:

Minimumsrettighetene vedrørende informasjon om mistanken bygger på et prinsipp om at den som mistenkes for et straffbart forhold, har rett til å få vite hva han er mistenkt for og grunnlaget for mistanken senest før første avhør (EMK og EU-direktiv 2012/2013).

Bjerknes kjem med forslag til tiltak for å betre stoda i Noreg

6 Forskningens bidrag til utvikling og forslag til tiltak
s. 73
…
Det er grunn til å påpeke at slike rettighetsbeskrivelser ideelt bør fremkomme i lov- eller forskrift, og ikke bare i retningslinjer gitt av Riksadvokaten. Det er noen vesentlige forskjeller på om reglene og beskrivelsene foreligger i lovs form eller som retningslinjer fra Riksadvokaten. Blant annet er forskjell på prosessen der slike retningslinjer utarbeides og hvem som fører pennen. Det er også en klar forskjell på hvordan retningslinjer fra Riksadvokaten innvirker i forhold til andre rettskilder som for eksempel påtaleinstruksen. Dersom en skal sikre at en ønsket handling skal skje, eller en uønsket handling ikke skal skje, er det et poeng at den ønskede eller uønskede handlingen beskrives i minimum i forskrifts form. Retningslinjer egner seg godt som utdypende og forklarende tekst. Hva som skal kunne brukes av partene i domstolen i forhold til hva som er riktig eller feil fremgangsmåte, bør fremkomme i lov eller forskrift for å bli allmenngyldig.

Ole Thomas Bjerknes

Bjerknes legg vekt på forståing
Det er behov for mer forskning hvor mistenktes rettigheter i større grad inngår som et premiss. Det bør da sees på om det er mulig å forske mer dirkete på praksisutførelsen enn hva som har vært tilfelle i denne undersøkelsen. Forskningen kan blant annet ha tematikkfokus på hva som motiverer en skyldig mistenkt til å velge å forklare seg. Eller hvorfor noen mistenkte velger å forklare seg sannferdig. Videre om hvordan man kan introdusere saksinformasjon på en slik måte at det både er informativt, men samtidig heller ikke så forledende at det gjør kontroll vanskelig. Pensumlitteraturen innen både straffeprosess, rapport og avhørslære bør utdypes mer tydelig på hva som ligger i bestemmelsens ordlyd og være mer konkret i hva som både skal forklares i avhøret og fremkomme i avhørsrapporten. Verdien og den bakenforliggende forklaring på hvorfor informasjon om saken, er viktig og må fremheves mer tydelig. Dette er noe avhengig av utvidede regeltolkninger.

Opplæringen innen avhør på alle studienivåer bør vurdere å gjennomgå sine undervisningsplaner og innholdet bør justeres slik at det blir et økt fokus på både regelforståelsen og begrunnelse. Avhørstrening på det å formidle saksinnhold slik at både siktedes rettigheter og etterforskningsbehov ivaretas, bør være en standard del i avhørsopplæringen. Det er grunn til å påpeke særlig at opplæring innen etikk og menneskerettigheter i en etterforskningskontekst bør styrkes. Det er viktig at opplæring av de som er ute i praksis også trekkes med i den/de eventuelle endringen(ene) som foreslås, slik at formalia ved avhør blir læringspunkter i den årlige obligatoriske opplæringen og inngår som tema på tilbakemeldingsmøtene. De grunnleggende verdiene som ligger bak reglene må komme godt frem, slik at de vurderinger som gjøres ikke bare foretas på bakgrunn av den enkelte avhørers behov for kontrollerbar informasjon.

Denne oppgaven er et bidrag til å belyse mistenktes rett til saksinformasjon. Det er ønskelig at flere fatter interesse for temaet og kan se på problemstillinger med ulike perspektiver. PHS sin erfaringsbaserte etterforskningsmaster er en slik arena som kan bidra til økt interesse.

Ord og uttrykk

Truverde og retorikk

Kva seier Lov om rettergangsmåten i straffesaker (Straffeprosessloven) om truverde?
Mellom anna dette:

“Tiltaltes forklaring i retten har ikke formell status som bevismiddel. Bestemmelsene om siktede i kapittel 8 befinner seg i straffeprosesslovens annen del om partene og ikke i tredje del om bevis. Ikke desto mindre har tiltaltes forklaring i retten alltid blitt vurdert som et viktig ledd i det samlede bevisbildet. Troverdigheten av denne forklaringen vil alltid være et sentralt element.“

Ukjend

XX Hugs på dette seinare, nytta av påtalemakta i Baneheia og i mi sak.XX

Truverde, er det til å lita på?

(Nedanfor skriv eg litt på sida av mi eiga sak, men tema er forståing av truverde. Troverdighet og troverdig er bokmål, tilsvarande på nynorsk er truverde og truverdig, berre så det er sagt.)

Troverdighet og troverdig er ord som ein ofte ser nytta i samband med rettssaker.

Einskilde krimkommentatorar, nyttar ordet i annakvar setning, der dei med alvorleg mine ser i rett inn i kamera. «Fremstår du som troverdig» så ordnar det meste seg, men skulle «du fremstå som lite troverdig», ja då er det game over.
Ja vist, det er alvorlege greier dette her, men veldig ofte er det berre svada, ord utan meining, i den samanhengen dei blir nytta.

Eg tar eit døme frå TV2 som utgangspunkt for å skrive noko om truverde, og det er TV2 sitt intervju med Eirik Jensen,14.08.2020. (https://www.tv2.no/a/11585124/)
( eg gjev uttrykk for nokre eigne meiningar om Erik Jensen saka, men ikkje om fenomenet truverde)
Journalist Kadafi Zaman stiller Eirik Jensen dette spørsmålet, eit godt eit:

– Men har du noen troverdighet?
– Det er det som er problemet. Så lenge det er sånn som det er nå så har jeg ingen troverdighet, erkjenner han.
Kva i all verden? tenkjer nok mange. Innrømme Eirik Jensen at han ikkje har troverdighet? Ja, Eirik Jensen gjere faktisk det. 
– Så lenge det er sånn som det er nå så har jeg ingen troverdighet.
Så kjem hovudpoenget her, han snakkar ikkje om troverdighet, men om faktisk truverde.

Og då er det tid for å orientere seg litt om tyding av ord og uttrykk. Ikkje minst kva meining orda truverdig og truverde har i rettssystemet.
Oppslag på internett på truverde, truverdig gjev svar som liknande:
– Truverdig person: «som med stor sannsynlighet er forenelig med sannheten; som man kan tro på» eller «som man kan tro, stole på ; pålitelig»
– Truverdig oppførsel: «Utsende eller liknende som vekker tillit»

Og kanskje du la merke til ordet pålitelig dukka opp, for å forklare truverdig? No nærmar vi oss det som Eirik Jensen legg til grunn for faktisk truverde. Det føreset mellom anna at informasjon er påliteleg.
Det er viktig å forstå, at omgrepa truverdig/truverde og påliteleg skildrar to heilt ulike ting. Omgrepa blir ofte brukt om kvarandre, men dei er å oppfatte som to ulike fenomen.

At ein person blir sett på som truverdig, er ikkje ein eigenskap hjå den personen som blir vurdert. Truverde har heller ikkje noko med personlegdom / personlighetstrekk å gjere hjå den personen som blir vurdert. Slik om dei 5 store , sitat : «Ekstroversjon,Åpenhet, Omgjengelig / medmenneskelig, Planmessighet / samvittighetsfull, Følelsesmessig stabilitet / lav nevrotisisme.»

Truverde er ein tanke eller eit inntrykk hjå den som vurderar, påverka av dei inntrykk ein får av personen som blir vurdert. Altså at ein kan ha eit inntrykk av om ein person har truverde, at vedkommande mellom anna kan oppfattast som sannferdig.
Å vere påliteleg, i denne samanheng, er om informasjon gjeve av ein person er i samsvar med det røynlege/verkelege. Det føreset at informasjon blir etterprøvd og stadfesta. Så «faktisk troverdighet» får ein etter å ha gjeve påliteleg informasjon, og informasjonen er påliteleg om den blir etterprøvd og det blir stadfesta at den samsvarar med det verkelege. Dette vart litt omstendeleg, og her er meir…

Så er det og slik at:
– Ein person som mange vil tru er truverdig, kan gje informasjon som er påliteleg og informasjon som ikkje er påliteleg.
– Ein person som mange vil tru ikkje er truverdig, kan gje informasjon som er påliteleg og informasjon som ikkje er påliteleg.

No stussar du kanskje, jammen, når ein person er truverdig så fortel no vedkommande sanninga? Eg siterar meg sjølv : Truverde er ein tanke eller eit inntrykk hjå den som vurderar, påverka av dei inntrykk ein får av personen som blir vurdert.
Inntrykket av truverde er verdilaust som ei vurdering av om ein person gjev påliteleg informasjon.

Ein finn ikkje ein einaste konkret framgangsmåte, – berre ved observasjon av personen – for å kunne vurdere grad av sanning i informasjon ein person legg fram. Ein heil haug av myter hevdar det motsette. Klare ord ja, men dei er ikkje mine, eg berre lånar, og her eit døme på kvar eg lånar i frå:

Vurdering av troverdighet:
Hva sier forskningen anno 2020?
Professor emeritus Svein Magnussen og professor emeritus Ulf Stridbeck

Sammendrag
Artikkelen gir en oppdatert fremstilling av forskningen på løgn og løgnavsløring i et rettslig og samfunnsmessig perspektiv. Forskningen er klar: Det foreligger intet alternativ til etterforskning. Det er så å si umulig å avsløre løgn og uriktige forklaringer på grunnlag av hvordan vitner fremstår; det er heller ikke mulig på grunnlag av atferdsobservasjon å avsløre personer som seiler under falskt flagg i dagliglivet, eller personer med kriminelle hensikter. Artikkelen advarer mot kurs og programmer som tilbyr enkle oppskrifter på løgnavsløring.

Svein Magnussen Ulf Stridbeck

Så tilbake til Eirik Jensen sitt svar: «Så lenge det er sånn som det er nå så har jeg ingen troverdighet, erkjenner han.» No burde svaret til Eirik Jensen gje meir meining, sett i høve til at han snakkar om faktisk truverde. For å få truverde, må informasjon som Eirik Jensen legg fram i retten, vere påliteleg, altså den må etterprøvast, og om mogeleg stadfesta at den samsvarar med det verkelege. Greitt det.

Så er det slik at det er ikkje Eirik Jensen som har teikna kartet i denne saka. Det er i utgangspunktet teikna og konstruert av Cappelen, i form av påstandar til politi og Spesialenheten for politisaker. Eit kart som blir påstått skal skildre tilhøve i den verkelege verden, slik den var på ulike datoar i fortida. Det mest vanlege bilete på dette i rettssystemet, er vel «ei samanhengande truverdig historie»?
Cappelen er ferdig med si sak, der han har forklart seg til politi med status som mistenkt/sikta, med dei rettar og plikter ein har då. Han har vitna mot Eirik Jensen under dei vilkår ein har som vitne.(eller har det vore noko unnatak her som eg ikkje har fått med meg?)

Eirik Jensen har forklart seg som sikta, opp mot kartet til Cappelen, og på nokre punkt, eit litt korrigert kart frå SE. Noko forenkla kan ein sei, at både Cappelen og Jensen sine påstandar og anna framlagt informasjon frå partane, i utgangspunktet, skal sjåast på som sanning. Jambyrdig sanning. Heilt til etterforsking, om mogeleg, stadfestar noko anna. At ein talar sant, og at den andre då talar usant. Om etterforsking ikkje gjev svar, ja då er det tilbake til to nøytrale jambyrdige sanningar.

Liksom.
Og her er sakens kjerne, kvaliteten på etterforskinga, med krav til notoritet og dokumentasjon. Dette er eit tema som kan seiast mykje om, men som Jensen og advokatfirma Elden hevdar, det er den dårlege kvaliteten på etterforskinga som har stått i vegen for at Jensen skulle nå fram. Det er den dårlege kvaliteten på etterforskinga som er hovudårsaka for at Eirik Jensen ikkje «har troverdighet» i denne saka. At retten «legg til grunn eit faktum» som eg og mange andre, opplever ligg milevis unna den (mest trulege) objektive sanning / materielle sanning, er for meg ei gåte.

Eg likar dårleg konspirasjonsteoriar, av mange grunnar, men fyrst og fremst av di dei fremmar polarisering i samfunnet. Men eg må berre spørje, kvar i all verden kjem denne «intense viljen» i frå , at Jensen skal vere skulding, heva over ein kvar tvil, i det han var sikta- og no dømd for. Ein vilje som gjev politiet / SE og påtalemakta «fullmakt» til å avvike frå klokkeklare paragrafar og retningslinjer.
Og som får domstolane til å sjå bort frå det dei er forplikta til, mellom anna til å forsikre seg om at notoritet og dokumentasjon er på plass, før dei dømmer.

Retorikk.

Truverde eller troverdighet, fråkopla påliteleg informasjon, det er ei heilt anna historie. Då snakkar vi om retorikk. Frå wikipedia:
«Retorikk er læren om talekunst (gresk ρητωρ, rhêtôr, tale, og techne, kunst). I moderne tid er retorikken ofte blitt definert som læren om overtalelse.»
Eg oppfattar retorikk meir som:
– alle typar verkemiddel som skal til for å få rett, sjølv om ein i utgangspunktet ikkje trenge å ha rett (sanninga). Altså: det er frikopla frå sanning.

Ei anna kjelde på internett fortel om retorikk meir utfyllande og meir nøytralt enn eg.

Troverdighet – en forutsetning for å overbevise
Retorikken eller læra om talekunsten handler om hvordan du bør opptre for å overbevise andre. Ifølge retorikerne må en god taler overbevise på tre måter:
– ved å vinne tilliten til publikum (etos)
– ved å vekke de rette følelsene hos tilhørerne (patos)
– ved å presentere gode argumenter (logos)

Frå forfattarane av boka Justismordets retorikk, tar eg med to punkt til, fictio og narratio.

Johan Dragvoll
Bjørn C. Ekeland
Arild Linneberg
Justismordets retorikk (2014)

s. 141-144
Fictio
– når man ikke kan spille på tilhørerens følelser (pathos), tiltaltes slette karakter (ethos) eller argumentene alene, fakta eller tekniske bevis (logos)
– når disse overtalelsesmidlene ikke er tilstrekkelige – så dikter man dem opp, eller rettere sagt: Man endrer virkligheten slik at den passer fortellingen.
s. 144-148
Narratio
– narrative grep (fortellingsstrategier)

Johan Dragvoll Bjørn C. Ekeland. Arild Linneberg

For mange av oss som har vore , lat oss kalle det  – litt tett på – i saka mot Jensen, vil kjenne oss att her. Staten mot Eirik Jensen på «retorikkens slagmark» har vore eit rått parti. Eg legg vekt på «å fremstå som troverdig», så til slutt tar eg med litt om truverde i samband med etterforsking.
Eg siterar frå litteratur produsert av politiet sjølve:

«Spørsmålet om troverdighet er særlig aktuelt i saker hvor forklaringer står mot hverandre og hvor det er mangel på tekniske bevis» (Vurdering av troverdighet, En teoretisk oppgåve BACHELOROPPGAVE (BOPPG30) Politihøgskolen 2019. Eg har og lånt fleire andre formuleringar frå denne oppgåva)

«Spørsmålet om vurdering av troverdighet dukker spesielt opp i straffesaker hvor det er mangel på fysiske bevis utover forklaringene (Bjerknes & Johansen, 2013, s. 215)»

«Det viser seg at troverdighetsvurderinger blir aktuelle når etterforskningen står fast og en løsning søkes (Rachlew, 2009, s. 21).»

Sjølv trur eg at det ikkje er på slump at politi/SE og påtalemyndigheit har pressa kampen ut på retorikkens slagmark. Det skuldast pur nød.
Slik som i mi sak.

Juridiske krav til etterforsking og bevis, ei innleiing

Strafferettsapparatet

Ein stad må ein ta til, så eg tar til på denne måten, om mitt møte med strafferettsapparatet.
For det var det, eit møte med strafferettsapparatet, ikkje rettsapparatet, ikkje rettssystemet, ikkje rettsvesenet, og heller ikkje om mitt møte med det lokale politi på det lokale lensmannskontoret. Det lokale politi, påtaleansvarleg og dommar er staten sine lokale representantar for strafferettsapparatet.

Straffelova

For å kome i kontakt med strafferettsapparatet, så skal ein då gjort noko ulovleg i høve til Straffelova. Sitat frå lovdata.

Kort om loven:
I strafferetten gjelder et lovprinsipp: Ingen straff uten lov. Det innebærer at det må stå i en lovbestemmelse at en handling er straffbar for å kunne straffe noen for handlingen. Straffeloven er den sentrale loven på straffeområdet, men det finnes i tillegg straffebestemmelser i en rekke andre lover.

Og her var eg kvalifisert, i år 2014, til eit møte med- , og til det som vart ei lang runde i, Strafferettsapparatet. Og det var mest umogeleg å sleppe unna det fordi: (punkt frå Nina Sunde)
Handlingen må være i strid med en straffebestemmelse.
– Det var den.
Den som har utført handlingen, må ha gjort det med nødvendig grad av skyld.
– Eg tilstår delar av det eg blir sikta for.
Personen må være strafferettslig tilregnelig.
– Ja, eg vart ikkje vurdert til å ha under 55 i IQ.
Det må ikke finnes straffefrihetsgrunner, f.eks nødverge eller nødrett.
 – Det var heller ikkje det.

Strafferettsprosessen

Turen gjennom Strafferettsapparatet er regulert av reglar, som ein finn i Strafferettsprosessen. Sitat frå Store Norske Leksikon (https://snl.no/straffeprosess)

Straffeprosess, reglene om rettergangsmåten i straffesaker.
Norsk straffeprosess bygger på anklageprinsippet. Prosessen er organisert med to parter. På den ene side står staten ved den offentlige påtalemyndighet og på den annen side tiltalte og hans forsvarer.»

Store Norske Leksikon

Og her står det svart på kvitt, det har vore ein lang kamp, mellom meg og Staten, eller rettare sagt mellom meg og dei som Staten har sett til å representere seg: det lokale politi, påtaleansvarleg og dommar.

Lovregulert aktivitet etter straffeprosesslova

Det lokale politi og påtalemakt er tildelt vide fullmakter frå staten, som bruk av tvangsmiddel med meir, og ikkje minst difor er deira aktivitet regulert på ymse vis. Svært sentralt i mi sak er etterforsking, eller mangel på etterforsking, og etterforsking er ein lovregulert aktivitet. Nedanfor er sitat frå Nina Sunde.

Det digitale er et hurtigtog!
Vitenskapelige perspektiver på politiarbeid, digitalisering og teknologi
Nina Sunde
Digitale bevis – menneskelige feil

s. 55
…
Etterforskning er en lovregulert aktivitet som skal gjennomføres i tråd med reglene i straffeprosessloven, og som styres av påtalemyndigheten.
Innsamling, sikring, analyse og dokumentasjon av digitale bevis må derfor alltid skje i henhold til disse reglene.
…
s. 57, 58, 59
Etterforskingen er underlagt reglene i straffeprosessloven. Straffeprosessens overordnete formål er å realisere straffeansvaret for lovbrudd. Det er imidlertid særlig viktig å hindre at uskyldige blir dømt. Når noen dømmes til straff, er det viktig at domfellelsen ikke omfatter annet eller mer enn det domfelte har gjort, og at straffeutmålingsmomentene er korrekt kartlagt. Loven stiller derfor krav om forsvarlig faktagrunnlag på alle stadier fra etterforsking til dom. Denne utredningsplikten er forankret i objektivitetsplikten og det generelle kravet til forsvarlig saksbehandling (Kjelby, 2015, s. 87)
…
Etterforskingens formål er å avdekke om et straffbart forhold er begått, og å kartlegge momentene som er relevante for straffeutmålingen (strpl. § 226 bokstav a og b). I henhold til det alminnelige objektivitetskravet i straffeprosessen skal etterforskingen være objektiv. Generelt følger objektivitetsplikten av straffeprosessloven § 55 siste ledd som sier at påtalemyndighetens tjenestemenn  -«skal opptre objektivt i hele sin virksomhet, herunder på etterforskingsstadiet, når det treffes påtalevedtak og ved iretteføring av saken.»
…
Objektivitetskravet gjelder på alle trinn av saken (Kjelby, 2015, s. 87) og for etterforskingen er det spesielt kommet til uttrykk i straffeprosessloven § 226 tredje ledd –«er en bestemt person mistenkt, skal etterforskingen søke å kartlegge både det som taler mot ham og det som taler til fordel for han» -Formuleringen i straffeprosessloven § 226 tredje ledd gir utrykk for et balansesynspunkt, nemlig at så vel det som taler til fordel for som mot mistenkte, skal belyses. I dette ligger først og fremst et krav om å utvise upartiskhet. Ifølge Myhrer (2015, s. 257) innebærer objektivitetskravet et krav om –«absolutt upartiskhet»
…
Objektivitet i etterforskningen er en rettssikkerhetsgaranti.
Det samme gjelder kravet til kvalitet. Ifølge Riksadvokaten er kvalitet et ufravikelig krav i etterforskningen. Kvalitetskravet framgår ikke eksplisitt i straffeprosessloven, men er tydelig etablert av Riksadvokatens krav gjennom en årrekke. I -«Kvalitetsrundskrivet»- (Riksadvokaten, 2018c) konkretiserer riksadvokaten hva kravet til høy kvalitet innebærer, gjennom å beskrive 14  kvalitetsmarkøer.

Nina Sunde

Kvalitetsrundskrivet (2012) og God framferd i påtalemakta / Etiske rettningslinjer (2017) er sentrale dokument frå Riksadvokaten, med ei rekkje krav til dei som skal etterforske på vegne av staten. Riksadvokaten kjem med dei to dokumenta etter lang tid med uro for rettstryggleiken i Noreg, mellom grunna for låg kompetanse hjå politiet. Eg har ein gjennomgang av dokumenta, i samband med at eg gjer greie for utviklinga av etter-forskingsfaget i politiet.

Staten sine representantar i mi sak / Organisering av lokalt politi i 2014-2018

Når eg no skriv dette, så skildrar eg korleis politiet var organisert i på den tida, og ikkje slik det vart etter «nærpolitireforma»

Sogn og Fjordane politidistrikt, ved Fjordane Politikammer i Florø og
Gloppen Lensmannskontor, Sandane.
Ved politikammer i Florø:
Politiadvokat, påtaleansvarleg og aktor, Sissel Kleiven
Dataetterforskar Sindre Breda – blir ikkje brukt i etterforsking
Solevåg – datakunnig

Ved Gloppen Lensmannskontor:
Lensmann Nils Ove Roset
Etterforskingsleiar Anita Berstad
Avhøyrar Rognald DvergsdalLensmannsbetjentane Roar Bø og Torbjørn Sælen.
Geir Harkjerr (frå Balestrand) observatør ved Kripos si klassifisering
(Roar Bø budde ei tid vegg-i-vegg i same rekkjehus som sambuar og eg, like før eg blir tatt inn. Torbjørn Sælen er gift med klassestyrar til to av våre barn.)
Dommar i mi sak ved Sogn og Fjordane Tingrett var Bjørn Sælen.

Dei ulike rollene

// fleire roller inn her //
Påtalemyndigheten i politiet
https://www.riksadvokaten.no/patalemyndigheten-i-politiet/

Politiadvokatene i politiet leder polititjenestemennenes etterforsking, og som ansvarlig for etterforskingen har politiadvokatene det siste ord i politiet om hvilke beviser som må søkes innhentet, og hvilke som ikke har betydning.
Politiadvokatene er direkte underlagt statsadvokatene i enkeltsaker. I rollen som påtalemyndighet er de overordnet politiutdannede tjenestemenn.
I kraft av sin stilling har politiadvokater, samt politifullmektiger, alminnelig politimyndighet. Dette følger av politiloven § 20. Vanligvis har den som ansettes som politiadvokat minimum ett års tjeneste som politifullmektig. I enkelte politidistrikt kreves det to års tjeneste før man kan ansettes som politiadvokat. To års tjenestetid som politijurist tilfredsstiller kravet til advokatbevilling, og politiadvokatene får omfattende prosedyreerfaring og prosederer til dels vanskelige og tidkrevende saker.

Riksadvokaten

Kompetanse

Kompetanse – ei innleiing.

Fråver av kompetanse hjå dei som etterforskar saka mi og fører saka mot meg i retten, blir til tider opplevt som å få spark mot magen. Eg har eit anna ord for dette undervegs, og for ein med ein dose Asperger med tvangsprega tilhøve knytt opp til sanning, og det var løgn. At politiet rett og slett lyg om meg, ut i media, også i retten.

Mine forventningar, etter å ha forklart meg i mange timar den 14.10.2014, er at – dette finn politiet ut av. At ting heng saman slik som eg har fortalt. Og eg har fortalt sanninga. Det same forventar eg etter å ha fortalt om mogelege overgrep mot barn den 15.10.2014. Ja, og eg er sopass naiv, at eg er sikker på politiet innan kort tid vil ta kontakt på nytt for å få vite meir om det. Mine forventningar er i stor kontrast til det påtalemyndigheita går ut i media med.

Etter at eg får tilgang på- og lest alle tilgjengelege saksdokumenta hausten 2016, så endrar ting seg for meg. I dokumenta blir politiet sitt syn på verda gjort greie for. Altså , det ligg føre noko informasjon om bakgrunnen for korleis dei oppfattar – og legg fram påstand om dei ytre fenomen. Det viser kva informasjon dei meiner å ha om eit tema, og sameleis korleis dei konkluderer ut frå same informasjon.

Og vi er på kvar vår planet, politiet og eg. Sjølv etter om lag 15 timar med avhøyr.
Eg framstår av og til som litt sjølvgod, har folk rundt meg gjeve signal om ved ein del høve. At eg er brå, bardus, og i overkant skråsikker. Og nokre få av dei same folka, fortel meg og – at når nokon snakkar til deg (meg) om veret, så forventar dei ikkje at du skal greie ut om verfenomen. Det heiter smalltalk –

Så der er eg på min planet, åleine.
Ikkje at eg tek til å tvile på meg sjølv, men eg gjer meg nokre tankar. Kva inntrykk kan det vere eg har tolka feil alle dei åra eg har vore på internett? Så før to, tre månader er omme etter å ha lese saksdokumenta, har eg skaffa fram mykje informasjon om lukka nettverk, overgrep mot barn på internett, internasjonal forsking opp mot same miljø, internasjonalt politiarbeid, digital etterforsking på Yahoo messenger, Kripos sitt arbeid med nettfilter, med meir.

Ei viktig bok om tema som eg får tak i, er Who is Bob_34? Investigating Child Cyber-pornography. Boka er eit resultat av Canadisk forsking på same tema.
Og eg er ikkje lenger åleine på planeten. Forsking og andre kjelder er med. Det er det lokale politi og påtalemyndigheit som er åleine på sin planet.

Så her i frå, seint på året 2016  og fram til i dag, har eg brukt langt over 1000 timar, og tar eg med min sambuar sin innsats, så har vi lagt ned minst 2000 timar for å finne ut:
Korleis kan det ha seg at det lokale politi og påtalemakta er heilt ukjende med dei krav dei skal etterforske innanfor, korleis kan dei vere i stand til ikkje ha kunnskap om tema dei etterforskar. Kvifor går dei ut med feil informasjon? Kvifor etterprøver ikkje dommar informasjonen frå politi og påtale? Kvifor treng dommar å utføre eit karakterdrap av meg?

Og korleis kan andre offentleg tilsette tildele meg og mine  ekstrastraff , og samstundes blånekte for at det er det dei held på med?
Det siste blir også truleg tema her på nettstaden.

Vond vilje eller manglande kompetanse?

Det har vore ein lang og smertefull veg fram til at eg forsonar meg med, at det er fråvær av kompetanse som er årsak til det meste som går feil i mi sak. Ja, eg hevdar dette, og eg legg til grunn at min påstand også er objektiv. Eg har sjølvsagt ikkje vore nøytral i mi eiga sak, det ligg i rettssystemet sin natur. Vidare minner eg om at eg straks tilstår lovbrotet, i mi sak, der alt er samla i mi kasse. Opp i mi kasse er det innhald som med rette skal straffast, og der er innhald og aktivitet som det norske samfunn set stor pris på, og som då skal lønast.
I ei straffesak blir straff tildelt som fråvær av fridom. Lengda på fråvær av fridom, er då summen av eit negativt tal og eit positivt tal.

Mykje av grunnlaget for straff mot meg, er påstand om at ting som ikkje er, eller som ikkje er tilstades som ytre- og indre fenomen, likevel er. Grunnlaget for løn / avkorting av straff, er ting som verkeleg er, og som er tilstades som ytre- og indre fenomen, og her blir det lagt fram påstand at dei likevel ikkje er.
– Ein kan bli galen av mindre –

Meining, forståing, kunnskap og kompetanse

På nytt tyr eg til sitat, då andre kan mykje meir om ulike tema enn kva eg kan. Nedanfor er det sitat frå NDLA, Nasjonal Digital Læringsarena.

Å forstå
Å forstå vil si å «produsere mening» som vi var inne på da vi omtalte semiotikkens analysemodell. Forforståelsen danner utgangspunktet for forståelse. En ny forståelse gir etterforståelse som danner utgangspunkt for en ny forforståelse, og slik kan forståelsesprosessen fortsette.

Å ha kompetanse
Kompetanse eller å være kompetent refererer i dagligspråk til kvalifikasjon, «dyktighet til noe», «å kunne noe» eller «å være i stand til».[1] men begrepet brukes gjerne i flere ulike betydninger, og særlig i juss og pedagogikk er kompetanse et faguttrykk med en mer presis betydning.
Kunnskap er kjennskap til, oppmerksomhet om, forståelse av eller ferdigheter knyttet til noe eller noen. Kunnskap kan benyttes med hensikt.

Tre faser:
Forforståelse
I den første fasen ser vi på vår forforståelse slik vi har beskrevet den ovenfor. Forforståelsen er den stilltiende forståelsen vi har av oss selv, vårt liv, andre mennesker og verden omkring oss. Kulturelle forforståelser, selvforståelser og erfaringsposisjoner er en del av denne forforståelsen.

Forståelse
Vi går inn i den andre fasen når vi opplever at vår forforståelse er utilstrekkelig. I denne fasen må våre forforståelser testes ut, tidligere erfaringer settes i et kritisk lys, nye ting blir forklart og tenkt over. Symboler, språk, erfaringer fra samspill med andre og fortolkning av situasjonen er sentralt i denne fasen. Her skjer det produksjon av ny mening.

Etterforståelse
Denne fasen er resultat av refleksjon vi har gjort under den forrige fasen, forståelsesfasen. Vi sammenfatter det vi har oppdaget, reflektert over og formulert på nye måter og oppnår dermed et nytt helhetssyn, som igjen danner grunnlaget for en ny forståelse.

Fra forforståelse beveger vi oss altså til forståelse og derfra til etterforståelse som danner utgangspunktet for en ny forforståelse. Da er vi inne i det som kalles den hermeneutiske sirkel.

Den hermeneutiske sirkel
Denne hermeneutiske sirkelen med bevegelse fra forforståelse via forståelse til etterforståelse kan kalles forståelsessirkelen.

Negativ kompetanse

Negativ kompetanse dett inn i hovudet på meg ein dag eg er ute og går tur, og denne «oppfinninga» er mi eiga. Eg har i fleire år grubla på korleis det kan vere mogeleg at eit samla miljø hjå eit lokalt lensmannskontor ligg så bak på, ein stad mellom femten til tjue år.
At dei er heilt blanke på datakriminalitet er kanskje ikkje så rart, men at dei ikkje har kjennskap til lovverk, regelverk og instruksar som styrer måten dei skal arbeide på, er ikkje til å fatte. At ein politiadvokat, påtaleansvarleg og aktor frå same politidistrikt, som også har som arbeidsoppgåve å forsikre seg om at lokalt politi er oppdatert på lovverk, regelverk og instruksar, sjølv ligg omtrent like langt bakpå, nei det… Eg ser ikkje bort i frå at «vond vilje» kan ha overstyrt kjennskap til- og praktisering av lovverk, regelverk og instruksar.

Negativ kompetanse – alle fenomen som kvar for seg, og i fellesskap, utøver ei kraft i motsett retning av «forståelsessirkelen» slik at den ikkje kjem i gang, eller at den tek til å gå i feil retning.

• – organisasjonskultur i politi, lokalt og regionalt
• – fagforeiningskamp styrer prioriteringar og danning av løn, ikkje trongen for kompetanse
• – publikums overdrivne tiltru til «autoritetar» gjev politi og domstolar ukritisk for mykje mandat.
• – den gode fiende
• – Spesialenheten for politisaker kamuflerer for ei mengde justisfeil, der konsekvensane av justisfeil kan vere vel så store som ved lovbrot av politi og påtale.
• – justisfeil oppstått under etterforsking blir ratifisert av domstolane
• – Kommisjonen for gjenopptaking av straffesaker endrar sjølv sitt mandat, utan at omverda får vite det.

Dunning-Kruger-effekten

I 2022 kjem eg over noko informasjon om Dunning-Kruger-effekten, og ser slektskapen til til min negativ kompetanse.
Sitat frå nettavisen:

Jeg ser at det stadig refereres til psykologene David Dunning og Justin Kruger i populærkulturen – og den etter dem oppkalte Dunning-Kruger-effekten.
Slik jeg forstår denne teorien, antyder herrene Dunning og Kruger at inkompetente mennesker ofte er så inkompetente at de ikke innser sin egen inkompetanse.
Dette er nok det nærmeste jeg kommer en definisjon av idioti og idioter anno 2022.
Dunning og Kruger antyder at kritisk tenkning, tilnærming til ny informasjon og vurdering av råd som går mot egen oppfatning, kan være god vaksine mot å bli idiot. Dette – og en god utdanning i bånn.

Einar Øverenget

// Vonde handlingar – lite kunnskap, ein samanheng?

Forventa kompetanse ved etterforsking, hjå politi og påtalemyndigheit

Det ligg føre mykje faglitteratur om etterforsking generelt og om dataetterforsking spesielt. For å skildre dataetterforskning tar eg utgangspunkt i Nina Sunde sitt kapittel «Digitale bevis – menneskelige feil» frå boka (2019)«Det digitale er et hurtigtog!» «Vitenskapelige perspektiver på politiarbeid, digitalisering og teknologi»

Nina Sunde gjev også god greie for forståing av mange ord og faguttrykk innan etterforsking generelt.

Kompetanse.
s. 56
Kompetanse regnes som en samlebetegnelse for teoretisk kunnskap og ferdigheter.

Teknologisk kompetanse.
s. 56
Når begrepet teknologisk kompetanse benyttes, menes kompetanse av teknologisk art, men uten at jeg tar stilling til spesialisering og grad av kompetanse.

Etterforskningsfaglig kompetanse.
s. 56 og med utdjuping på s.68
Med etterforskningsfaglig kompetanse mener jeg en sammensetning av komponenter bl.a. fra jus, rettspsykologi, kriminologi, vitenskapelig metode og etterforsknings-faglige metoder.
…
På bakgrunn av innholdet i politiutdanningen og egen etterforskningserfaring vil jeg sammenfatte komponentene som utgjør en etterforskningsfaglig basiskompetanse, slik:
Kunnskap om jus, herunder
– Grunnleggende rettsprinsipper, herunder retten til rettferdig rettergang og uskyldspresumsjonen.
– Kunnskap om strafferett og beviskrav
– Kunnskap om straffeprosess og tvangsmidler
Kunnskap om kriminalitet, herunder kjennetegn ved kriminalitetstyper, gjerningspersoner og offer.
Ferdigheter i bruk av etterforskningssirkelen, herunder hypotesegenerering og -testing.
Kunnskap om kognitive forenklingsstrategier, påvirkningsfaktorer, bias og effektive mottiltak.
Kunnskap og ferdigheter om prosedyrene i en straffesaksetterforskning og relevante etterforskningsmetoder.
Ferdigheter i dokumentasjon og presentasjon.

Formell og reell kompetanse.
s. 56
Det går også et viktig skille mellom formell og reell kompetanse, hvor formell kompetanse knytter seg til kurs og utdanning, mens reell kompetanse handler om evner og ferdigheter (Politidirektoratet, 2019b).

Taktisk etterforsker.
s. 54
Taktisk etterforsker betegner tjenestepersoner som har taktisk etterforskning av straffesaker som sin primæroppgave, og som planlegger og gjennomfører etterforskningsskritt, som f.eks. avhør eller rundspørring, for å oppklare straffesaken.

Dataetterforskning.
s. 54 – 55
Dataetterforskning brukes om undersøkelser av digitale bevis ved etterforskning av straffbare forhold.
…
Digitale bevis framskaffes, i likhet med andre bevis, gjennom etterforskning, og kan og kan eksempelvis være elektronisk lagrede dokumenter, bilder, e-post eller loggfiler. Etterforskning er en lovregulert aktivitet som skal gjennomføres i tråd med reglene i straffeprosessloven, og som styres av påtalemyndigheten. Innsamling, sikring, analyse og dokumentasjon av digitale bevis må derfor alltid skje i henhold til disse reglene.

Nina Sunde

Eigenvurdering av kompetanse

Lokalt politi og påtale, eigenvurdering av kompetanse undervegs i mi sak

Påtaleansvarleg og lokalt tilsette gjer mykje rett i si etterforsking, ut frå den einaste hypotese dei legg til grunn, altså i den skjulte etterforskinga. Kripos tar hand om dataetterforskinga i samband med mistanke om overgrep. Eg legg til grunn at Kripos gjorde ein god jobb, for dei kjem fram til sanninga om ytre og indre fenomen – ikkje teikn til overgrep.
At påtaleansvarleg og lokalt politi, ikkje ein gong har ei hypotese for at eg kunne vere uskuldig i dette, blir ei katastrofe for meg. Kripos sitt «manglande funn» gjere dei berre endå sikrare på at eg har gjort overgrep.

Oppstillinga nedanfor kan om mogeleg verke noko kunstig sett i lys av det ikkje blir utført noko dataetterforsking i mi sak, men sidan mi sak er datakriminalitet og skal etterforskast som det, så må ein ta det som eit utgangspunkt. Oppstillinga nedanfor vil gje meir meining om ein på førehand set opp nokre alternativ, eller alternative hypotesar om ein vil. Lokalt politi og politiadvokat ved politidistriktet blir her omtalt som dei.
– dei er inneforstått med at det er datakriminalitet og ser på seg sjølve som kvalifisert
– dei er skråsikre på si einaste hypotese om overgrep, og har ikkje noko tanke for noko anna
– dei har så lav kompetanse at dei kjem i den kategorien som både Riksadvokat og Politidirektoratet fryktar, at dei ein gong ikkje har kunnskap nok til å be om hjelp
– dei er prega av prestisje, dei får ei sak frå Interpol og vil nytte høve til å posisjonere seg i lokasjonstrid med andre politidistrikt
– dei er sjanselause mot kognitive forenklingsstrategiar grunna låg kompetanse
– dei vil sjølve felle dom, og vil ikkje etterforske objektivt

Sjølv trur eg det er ei god suppe av det meste her, med unnatak av fyrste strekpunkt.

Ved oversending frå Kripos august 2014.

Kripos varslar politikammer i Florø og oversender informasjon frå Interpol England med vedlegg. Som gjort greie for i kapittelet skjellig grunn til mistanke , er dette  informasjon om utgåande e-post som også kan nå fram til mi e-postadresse.
Dette er datakriminalitet og skal etterforskast som det.
Påtalejurist og lokalt lensmannskontor overtar varsel og opprettar sak.
– påtale og lokalt lensmannskontor har vurdert det til at dei har kompetanse på etterforske datakriminalitet.

Ved pågriping, sikting avhøyr 14.10.2014

08:30
I det eg blir tatt inn og førelagt sikting, altså innan 10-20 minutt, startar dei ei skjult etterforsking med mandat for å bevise at eg har gjort overgrep mot eigne og andre sine barn, og produsert- og formidla digitalt materiale av dette.
– lokalt politi har alt kontakta ekstern kompetanse på denne type etterforskning, Kripos
– Kripos står for dataetterforsking i samband med skjult etterforsking etter hypotese om overgrep og produksjon- og formidling av overgrepsmateriale.

09:00 – ca 14/15:00
I avhøyr fortel eg veldig mykje om tilhøve som er definert som datakriminalitet.
Eg fortel detaljert om datatekniske tilhøve.
Eg bed om at det blir iverksatt dataetterforsking på noko høgare nivå, mellom anna om systemloggar på Unix basert system.
– lokalt politi avhøyrer meg om datakriminalitet
– eg ber om dataetterforsking for å prove at databevis har ei anna forklaring enn deira mistanke.

Avhøyr 15.10.2014

I samband med at eg fortel om mogeleg overgrep mot barn, eller om andre personar si deltaking i lukka miljø, så forklarar eg korleis eg har prøvd å dokumentere dette, mellom anna med koplinga mellom brukarkontoar i min Yahoo Messanger og mappestruktur på min server.
– all vidare etterforsking av dette krev kompetanse innan dataetterforskning.

Avslår Operasjon Duck / Kripos, mai – november, 2015

Påtaleansvarleg og eller lokalt lensmannskontor blir ein gong etter 08.05.2015 og før tidleg november same år, kontakta av prosjektgruppa bak Operasjon Duck i Trondheim (Op Duck). Kripos er representert med nokre faste medlemmer i denne gruppa.
Operasjon Duck enten tilbyr seg, ber om eller krev å få overta etterforskinga av meg.
Dette blir avvist av lokalt ansvarlege i påtale og etterforsking, med grunngjevinga:
– vi har den kompetansen vi treng til å etterforske denne saka.
– lokal kompetanse blir av lokalt ansvarlege jamstilt med, eller sett høgare enn  kompetansen i Operasjon Duck der Kripos er med, og der det blir etterforska over fleire politidistrikt.

Skjult etterforsking avslutta, oktober – november 2015, ingen funn

Etterforsking utført i samarbeid mellom lokalt politi og Kripos, etter skjellig grunn til mistanke, med sannsyn 10:1 for at eg har utført overgrep mot barn, dokumentert det og deltatt i lukka miljø med dokumentasjonen, blir avslutta. Og resultat av skjult etterforsking er i samsvar med dei ytre og indre fenomen, ingen funn.
– lokalt politi og påtale har no fått avklart at dei sit at med mi sak, som er datakriminalitet.

Seint 2016 – tidleg 2017

Dataetterforskar Breda blir tilsett ved politikammeret i Florø.
Breda blir ikkje nytta inn i etterforsking av mi sak.
Eg har heller ikkje registrert «dataetterforsking» i mi sak etter januar / februar 2016.
– påtalejurist og leiar for etterforsking ser ikkje grunn til å nytte seg av nytilsett dataetterforskar

Under rettssak 2017

Retten blir ikkje orientert om at det er ukvalifisert personell som har stått for «såkalla» dataetterforsking. (Ser bort frå klassifisering utført av Kripos)

Dataetterforskar Sindre Breda

Ved politikammeret i Flora dukkar det opp ein dataetterforskar med namn Sindre Breda. Min advokat frå Elden treffe på Breda hausten 2017 i samband med gjennomgang bevis for ulovleg materiale, klassifisert av Kripos. Breda koplar dei opp mot dataserver hjå Kripos.
Kva tid Breda er på plass i Florø veit eg ikkje sikkert, men truleg ut på året i 2016, eller tidleg 2017. I 2017 fekk Breda stor merksemd i samband med oppklaring av fleire minibankran, etter at tre rumenarar vart gripne etter innbrot på minibanken til Sparebanken Vest i Stryn. Breda vart mellom anna invitert til Europol sitt hovudkvarter, Haag i Nederland for å dele informasjon som kunne vere til nytte for politi i andre europeiske land.
– Den 23. april satte nemlig Dale og Breda seg på flyet i retning Haag i Nederland. Destinasjonen var Europols hovedkvarter, og de to nordmennene var invitert for å dele det de hadde funnet av informasjon som kunne være nyttig for andre lands politi. –
I det denne etterforskinga av ran av minibankar tar til i februar 2017, er Breda den naturlege kontaktperson i Florø. I media blir han omtalt som «IKT-etterforsker ved datakrimenheten på politihuset i Florø», og mitt inntrykk ut frå omtale i media og på politi-forum, er at han er dyktig innan fleire område innanfor etterforsking av datakriminalitet.
Breda vart ikkje nytta som dataetterforskar i saka mot meg. Han legg til rette ved gjennomgang av bevis for advokat hausten 2017, og han gjer det same i rettssalen siste dag, 01.12.2017. Han gjev eit godt inntrykk på meg i rettssalen, noko eg kjem attende til.

Datakyndig Solevåg legg til rette / koplar opp mot Kripos i januar 2016 ved Anita Berstad og Roar Bø sin «dataetterforsking» av mappestruktur. Etter denne dato er det ikkje dokumentert noko aktivitet i vurdering av beslag / bevis.

Datakunnskap ved lokalt kontor

Tidleg i februar 2021 finn eg vedlagt eit oppslag på Facebook, henta frå lokalavisa Firda Tidend. Oppslaget blir nytta av justisministeren til å fortelje om resultatet av nærpolitireforma.

Snakk om kontrast.
I 2014-2016 påstår same lensmann, no politioverbetjent, og påtaleansvarleg Sissel Kleiven at dei har den kompetansen dei trenge til å etterforske mi sak, som er datakriminalitet, på høgde med Operasjon Duck og Kripos.
Seks år seinare så uttalar han seg ikkje akkurat slik lenger, om tilhøva den gong då.
Frå Firda Tidend februar 2021 (via ei posting på Facebook):

Styrka digitalt
Roset dreg fram mangfaldet som kanskje den største styrken til politieininga i Gloppen, med både unge og friske fjes, og betjentar med lang erfaring.
– Vi har høg operativ kompetanse, nokre med lang erfaring, og tre unge som nærast kjem rett frå skulen. Dei representerer den nye generasjonen politifolk som mellom anna har ei meir naturleg tilnærming til den digitale verda, konstaterer han.
Politietterforsking i dag skjer mykje på digitale plattformer, og det har i dei seinare åra vore peika på ein manglande kunnskap innan dette feltet i den norske politistyrken.
Roset trur dette er i ferd med å snu. Til forskjell frå dei meir erfarne politifolka, har dei nytilsette ikkje måtte gå gjennom ei omstilling for å setje seg inn i den digitale verda. For dei ligg det i blodet.

Generasjonsskilje
– Det er til stor hjelp for oss. Ved starten av ei sak må vi no jobbe digitalt med ein gong. Det skal sikrast elektroniske spor som chatteloggar og andre ting i sosiale medium. Ikkje nokon er betre på dette enn dei som kjem rett frå skulen, for dei fell det veldig naturleg. Difor er vi veldig heldige som har fått tre unge tilskot til styrken her i Gloppen, seier han, og legg til:
– Men vi litt opp i åra har heldigvis framleis evna til å lære oss ting og, smiler han.

Skarpskodde
Han peikar på at det er gode ressursar i politiet, og på spesial-avdelinga i Florø får dei god assistanse om det skulle vere naudsynt med ekstra hjelp på dette området.
– Eg meiner vi er skarpskodde på det operative, og når du ser kva vi har av ressursar på tvers, med ein god kombinasjon av lang og trygg erfaring med ny kompetanse, synest eg vi representerer eit godt kontor.

For å ta det siste fyrst, spesial-avdelinga i Florø er ikkje på plass i det mi sak er under etterforsking, og han som mest truleg var årsak til at dei seinare fekk denne avdelinga, Sindre Breda, blir ikkje tatt med inn i etterforsking av saka mi. Same Breda stadfestar på sparket, kjernen i mine forklaringar under rettssak, 01.12.2017.
At det lokale lensmannskontoret i 2014-2017, var kjemisk fritt for kompetanse innan etterforsking av datakriminalitet er gammalt nytt for meg. At Roset vel å fortelje det same i media i 2021, er eg sjølvsagt glad for. Likevel, regelverk, lover og instruksar hadde stort sett same krav til objektivitet og kvalitet den gang som no.
Det same lensmannskontoret vel å bruke The Reid Technique i 2014, sjølv om det er mata inn med store blokk-bokstavar så tidleg som i 2001 -2002 at no er slutt på denne psykologiske metodikken med blokkering av mistenkte si forklaring, uverdig for ein demokratisk rettsstat, så gjer dei det likevel.

Det kan vere som Roset seier, at dei opp i åra ved kontoret har litt tungt for det.

Bruken av metaforar er som kjent ei utfordring for oss med Asperger, og vi likar gjerne å lage vore eigne. Så her strevar eg litt:
– Til forskjell frå dei meir erfarne politifolka, har dei nytilsette ikkje måtte gå gjennom ei omstilling for å setje seg inn i den digitale verda. For dei ligg det i blodet. –
Ja ja, slik kan det seiast. Krav om kompetanse har alltid vore der, og kompetanse kan ein tileigne seg, om ein er motivert då. Heldiggrisar, det ligg i blodet.
– , med ein god kombinasjon av lang og trygg erfaring med ny kompetanse, –
Lang og trygg erfaring, i kva? Kva skal ein med lang og trygg erfaring, om ein ikkje har kompetansen med seg.  «mens reell kompetanse handler om evner og ferdigheter», Nina Sunde. Lang og trygg erfaring er alltid ok å ha med seg, men kva innhald har den?

Fotnote

Om ein vil skaffe seg kunnskap om korleis det gjekk med dataetterforskingsfaget etter nærpolitireforma,  kan ein lese ei ganske så ny masteroppgåve om tema:

Jørn Helge Jahren
Kripos

Is the quality assurance in Digital Forensic work in the Norwegian police adequate? This master’s thesis is a qualitative …
…
«There is an understanding that the tools we have are so easy to use, everyone can use them, and the most frightening thing about it is that some of the contributors to this perception is some people in NPD, and NCIS. Unfortunately, we see, that managers who say things about the DF field, have no competence, and to say it bit silly, some of our managers have an opinion that if you can handle Microsoft Word, you are good in data handling and can help the Section for Digital Policing (SDP)»

One of the DFEs especially had a lot to say about the current situation in the district, about the absence of management, and the lack of attention from the leaders.
«The management shoud have responsibility to assure quality in this work.I have never experienced a field in the police which gets so little attention. There are not set requirements or any questions asked, and there are no follow-ups. I believe it is because the leaders have not attended this school. They have attended the analogue school and are familiar with investigations but do not know anything about this and dare not touch this field. Our district has also had revisions by NPD, but they never touch us, our way of storing / handling evidence, or rutines.»

Jørn Helge Jahren

Metode for avhøyr – utvikling av etterforsking og avhøyrsteknikk

Om morgonen den 14.10.2014 går eg rett inni eit mange timar langt avhøyr. Kort tid ut i avhøyret veit eg kva metode som blir nytta. Metoden har så tydelige verkemiddel, at eg kjenner den att med namn, The Reid Technique. I 2014 er det ikkje lov i Noreg  å nytte The Reid Technique. Og slik har det vore lenge, i over ti år.

Denne metoden for avhøyr, brukt mot meg i 2014, blir for meg etter ei tid, eit symbol,
– ein representant for -, og ein indikator på mellom anna kva menneskesyn det lokale politi og påtale legg til grunn. Om kva rettar dei gjev seg sjølv, og kva rettar dei samstundes tar i bort frå meg, for å oppnå det mål som dei på førehand har sett for seg for som resultat i strafferettsprosessen.

Svært uheldig for meg og mine, for lokalsamfunnet, og uheldig for omdøme til politi, påtale og domstol. Stort sett kvar ein einaste dag i mange år, har eg gått og tenkt på dette. Ein av tankane som går att er:  –«kunne dei verkeleg ha så lav kompetanse i jobben sin, og korleis kunne det i heile tatt vere mogeleg ?» Alternativ tanke er så mykje verre: – «at det skulle vere styrt av vond vilje.»

At lokalt politi og påtale hadde lav- og tildels fråvær av kompetanse innan for fleire område var tydleg for meg tidleg. Det som eg har streva mest med å forstå, var – korleis kunne det vere mogeleg at eit lokalt lensmannskontor / lokalt politidistrikt framleis står att på perrongen, ti – femten – tjue år etter at toget hadde køyrt. (ein metafor, vi har ikkje jernbane)
Så syner det seg, etter fleire hundre timar med leiting etter – og gjennomgang av informasjon, jau det kunne faktisk vere mogeleg. Ikkje nok med at det var mogeleg – , det har vore ei kjend problemstilling og ei kjend utfordring i mange år. Problemstillingane og utfordringane var nasjonale i ein lang periode. Seinare ser ein tydleg i dokumentasjon frå fagfolk, riksadvokat og politidirektorat, ei aukande uro for rettstryggleiken i dei politidistrikt som meir eller mindre «reserverar» seg mot ny kunnskap og mot endring.
Politidistrikt i bakleksa er gode argument for dei som vil ha gjennomført nærpolitireforma.

Nedanfor siterar eg fleire kjelder som kastar lys over utviklinga. Og det er ei mengde med sitat, noko på grunn av eg sjølv blir så omstendeleg «ved forståing», men ikkje minst, det er ei lang og kompleks historie.

Karmøy-saka

Karmøy-saka eller Birgitte Tengs saka midt på 1990 talet blir på ein måte «toppen av isfjellet» som endrar etterforsking i Noreg. I motsetning til eit vanleg isfjell, som oppstår i det, det som oftast , løsnar frå ein isbre, driv bort, smeltar og blir mindre, så har isfjellet med «uheldig etterforsking utført av norsk politi» stadig blitt større der det «flyte rundt i det norske samfunn». At isfjellet var der, var det fleire som kunne sjå, men dei få som fram til då hadde prøvd å få gjort noko med det, hadde ikkje lukkast.

Gisli Gudjonson med sin sakkyndig rapport til Gulating lagmannsrett i 1998, heng opp ein tydleg merkelapp på det han finn i Birgitte Tengs saka, «uheldige, tilståelsesfokuserte avhørsmetoder». Andre frå inn og utland har opp gjennom åra og varsla utan at det fekk så mykje merksemd. «På dette tidspunktet hadde Europarådets antitorturkomite (CPT) allerede advart norske myndigheter, flere ganger, om at de under sine besøk i Norge var kommet til kjennskap om uheldige, tilståelsesfokuserte avhørsmetoder»(i 2003)

Om nokon skulle vere i tvil kvifor det var – og framleis er så mykje merksemd rundt «tilståelsesfokuserte avhørsmetoder», så ligg svaret i ordet tilståing. «En tilståelse er bevisenes dronning», men på den andre sida, så var det rundt 100 personar som tilsto drapet på Oluf Palme.

Noko historikk

I 2013 kjem «AVHØRSMETODIKK I POLITIET» , ei utgreing frå ei arbeidsgruppe oppretta av Riksadvokaten i 2012. Nedanfor er eit lite sitat frå s. 9.

2.5 Avhørsopplæringen i Norge – utviklingstrekk
De kunnskapsbaserte avhørsmetodene norsk politi får opplæring i, ble introdusert i Norge midt på 1990-tallet. I starten var hovedfokuset rettet mot avhør av barn og vitner, hvor innhenting av pålitelig informasjon særlig sto sentralt. Dette illustreres ved Gamst og Langballe sin introduksjon av fasesystematisk avhør og kommunikasjon (avhørsopplæring Kripos 1994) og professor Bjørklund, som beskriver den kognitive avhørsmodellen i boken Politipsykologi 1997. I 1999 blir også faseorientert avhør innført ved Bachelorutdanningen ved Politihøgskolen (PHS). Bachelorutdanningen har i det hele vektlagt avhørsopplæringen betydelig de siste 15 årene.

Asbjørn Rachlew og Ivar Fahsing er blant dei fremste i Noreg, og i verden, på metodikk og beslutningspsykologi  ved avhøyr i straffesaker. Begge to med doktorgrad innan ulike tema.

Bevis i straffesaker, utvalgte emner (2015 / 2017)
Bevissikring i etterforskingsfasen
Politiavhøret ( som bevis)
Asbjørn Rachlew og Ivar Fahsings

s. 228, 229, 230
2 Politiets etterforsking – et håndverk, en kunstart eller en profesjon?
Norsk politi har ennå (2013) ikke utviklet et omforent metodisk grunnlag for etterforskning. Noe system for formell kvalifisering i faget, utover politiets grunnutdanning, eksisterer heller ikke. Til tross for et betydelig og påtvunget fokus på justisfeil, finnes det heller ingen institusjonelle systemer for anerkjennelse av grunnleggende, eller mer avanserte, etterforskningskompetanser. Etterforsking har derfor tradisjonelt blitt utført av mer eller mindre motiverte enkeltpersoner, som alene eller i grupper utviklet sin egen tause kunnskap og fasiliterende kulturer.
En forståelse av etterforsking som et håndverk fremhever betydningen av praktisk erfaring og personlig egnethet. Den interne kulturen tilsier at faget læres hovedsakelig «on the job», hvor betydningen av formell utdanning ikke er høyt verdsatt.
Saker løses gjennom kreativitet, pågangsmot og sterk personlig overbevisning om hva som har skjedd og hvem som er den skyldige i saken. Politiets etterforsking kan ut fra denne forståelse tolkes som en øvelse der hensikten iblant helliger midlet for å oppnå rettferdighet gjennom oppklaring. Som i et gammelt håndverkslaug holdes teknikkene hemmelig for andre enn de innvidde, noe som følgelig kommer i konflikt med en faglig utvikling basert på full åpenhet og forskning.
Karakteristikken av etterforsking som en kunst henger sterkt sammen med håndverksforståelsen, og bygger på en ide om at de dyktigste etterforskere, i kraft av lang erfaring og medfødte evner, besitter en særlig intuisjon om hvordan svake bevis skal forstås, sikres og utvikles for å nå målet om rask oppklaring. Etterforskingen styres vel så mye av personlige teorier som av faktiske spor og bevis. Den mytiske «kunsten» oppfattes som en iboende egenskap som ganske få besitter – et slags naturlig talent.
I dag pågår det en profesjonalisering av politiet, som innebærer høyere utdannelsesnivå, mer relevant forskning og tilføring av ny kompetanse. Transformasjonen er på mange måter et slags oppgjør med håndverker- og kunstnerkulturens tro på den talentfulle, mytiske og intuisjonsbaserte etterforsker. Etterforskingsfaget søkes utviklet gjennom et samarbeid med andre relevante fagdisipliner med lange tradisjoner innen forskning. Man anser dermed også selve faget som en gryende vitenskapelig disiplin, både hva gjelder utviklingen av metoder og fortolkning av resultater.
Overgangen er beskrevet som fra en mistankestyrt og verifiserende praksis til en abduktiv, undersøkende prosess, der alle plausible hypoteser skal identifiseres og testes, uten at etterforskeren tar definitiv stilling til noen av dem. Det ligger i etterforskerens mantra å, så upåvirket som mulig, identifisere, samle inn og dokumentere de data som trengs for å teste hypotesene gjennom både falsifisering og verifisering.
Fordi psykologiske feilkilder typisk nok materialiserer seg under politiets avhør, og fordi forskningsbaserte avhørsmetoder reduserer forekomsten, vil kunnskap om utviklingen av etterforskingsfaget kunne støtte arbeidet med å identifisere hva slags avhørsmetoder som vitterlig er benyttet – et tilbakevendende tema i problematiske straffesaker.

Asbjørn Rachlew Ivar Fahsing

s. 230, 231, 232, 233
3 Politiets avhørsmetoder – et raskt tilbakeblikk
I europeisk sammenheng er det England og Wales som har ledet an i utviklingen av politiets avhørsmetoder. I perioden mellom 1980 og midten av 1990-tallet førte granskinger av flere uriktige domfellelser direkte tilbake til politiets avhør av mistenkte. Tilliten til rettssystemet sank, og myndighetene hentet inn uavhengige forskere for å utrede problemene systematisk. Med støtte i forskernes arbeid utviklet britiske myndigheter nye retningslinjer.  I 1992/1993 ble det første nasjonale opplæringsprogrammet i «Investigative interviewing» introdusert. Den obligatoriske utdanningen fikk navnet PEACE, og i årene som fulgte, har flere land, inkludert Norge, adoptert kunnskapen og de grunnleggende prinsippene utdanningen bygger på.
Overgangen fra erfaringsbaserte, manipulative «interrogation» – teknikker, der tilståelsen er målet, til forskningsbaserte, mer informasjonsinnsamlede avhørsmetoder – «Investigative interviewing» – beskrives i en rekke bøker, fra flere land, med ulike perspektiver. Den nyeste og mest omfattende sammenstillingen av de to ulike retningene underbygger behovet for en reform. De forskningsbaserte metodene hviler ikke bare på et tryggere etisk fundament, de produserer også flere tilståelser, samtidig som de reduserer antallet falske tilståelser.
Omtrent ti år etter utviklingen av PEACE i Storbritannia nådde utviklingen Norge. Frem til 2001 mottok norske politietterforskere svært begrenset opplæring i avhørsmetodikk. I boken Politirapport skriver Williksen og Bjerknes at politiet i stor grad lærte å ta avhør gjennom «prøve og feile metoden», støttet av «kolleger eller sjefen». Fraværet av en sentralisert, kunnskapsbasert metodikk illustreres i en intern opplæringsmanual, skrevet på 1990-tallet av en tidligere politiavdelingssjef på Kripos:
«Hver etterforsker har sin individuelle stil å gjennomføre avhørene på … Det finnes en rekke forskjellige veier å gå under et avhør, og det underlige er at mange vil føre til målet – tilståelsen.»

I et rettssikkerhetsperspektiv var muligens det mest problematiske at de individuelle teknikkene ble utviklet og videreformidlet internt i politiet gjennom graderte undervisningsmanualer. Frem til årtusenskiftet ble manualene ansett som «Tjenestesak», «Kun til internt bruk» osv. Uten en sentralisert beskrevet metodikk ble det naturlig for Politihøgskolen å trekke forfatterne (Fahsing og Rachlew, min kommentar) inn som foredragsholdere på ulike etterutdanningstilbud. Forskning og senere analyser av dette materialet bekreftet de sakkyndiges advarsler til domstolene under rettsforhandlingene mot fetteren til Birgitte Tengs: Enkelte etterforskere anvendte manipulasjon i sine forsøk på å «motivere» siktede til å tilstå, der varetektsfengslingsinstituttet (isolasjon) ble utnyttet som en sentral del av metodikken. Sitatet nedenfor er hentet fra det «graderte» undervisningsmaterialet:
«Du starter bearbeidelsen av ham allerede ved første kontakt og skal ha som mål og bli den eneste han kan støtte seg til i hans vanskelige situasjon. Du har kontroll med hvem han får ha kontakt med, og på den måten hindre at han får psykisk støtte av andre.»
Da erstatningsspørsmålet til fetteren ble behandlet av Høyesterett, uttalte først-voterende i avgjørelsen som er referert i Rt. 2003 s. 1690:
«Etter min mening medførte avhørssituasjonen, framgangsmåten under avhørene og den manglende protokolleringen en risiko for uriktig tilståelser.»

På dette tidspunktet hadde Europarådets antitorturkomite (CPT) allerede advart norske myndigheter, flere ganger, om at de under sine besøk i Norge var kommet til kjennskap om uheldige, tilståelsesfokuserte avhørsmetoder. I hvilken utstrekning de tilståelsesfokuserte avhørsmetodene preget norske politiavhør generelt, er ikke systematisk undersøkt. ØKOKRIM anbefalte dem ikke, og ved spesialseksjonene i Oslo politidistrikt svarte majoriteten av etterforskerne at de ikke benyttet seg av dem, samtidig som det finnes flere eksterne rapporteringer om dem.
– 46 Treholt (1995), Larsen, Haave og Hunstad (1995), Jahre og Nilsen (1991), CPT, Report to the Norwegian Goverment 1997 og CPT, Report to the Norwegian Goverment 2000. –

Uansett hvilken innflytelse «ekspertenes» avhørsmetodikk fikk, er det viktig å presisere at manipulative, tilståelsesfokuserte avhørsmetoder på ingen måte var et særegent, norsk fenomen. Tilsvarende logikk og metodikk er identifisert i samtlige land som har åpnet opp for forskning og gransking på dette området.
Når det blir klart at en uskyldig er blitt dømt, følger det gjerne en gransking. Forskerne påpeker i den anledning at de som leter etter ond vilje fra aktørenes side, som regel vil komme til kort. Som påpekt i punkt 1.3 ovenfor oppstår feilene i all hovedsak i et klima der aktørene søker etter informasjon som bekrefter deres initiale hypotese – en mental, ubevisst forenklingsstrategi alle mennesker påvirkes av.
Politiets fokus på tilståelser er ikke noe som utviklet seg på 1990-tallet. Snarere tvert imot. I et historisk perspektiv er det liten tvil om at avhørsmetodene har vært langt røffere enn de som beskrives i de omtalte manualene. En trenger ikke reise langt, verken i tid eller sted, for å underbygge påstanden. I granskingen av straffesakene mot Fritz Moen fremgår det at han, og de andre som ble mistenkt for drapene i Trondheim på 1970-tallet, ble utsatt for avhørsmetoder som bryter med rettslige verdier og prinsipper vi tar for gitt i dag.

Endring er på gang, men …

Endring er på gang etter Karmøy-saka, men utdanning og etterutdanning når ikkje målgruppa, etterforskarene.

Bevis i straffesaker, utvalgte emner (2015 / 2017)
Bevissikring i etterforskingsfasen
Politiavhøret ( som bevis)
Asbjørn Rachlew og Ivar Fahsings

4 Avhørsmetodikk – et fag i utvikling
4.1 Fra PEACE til K.R.E.A.T.I.V.
s. 233
I kjølvannet av Karmøy-saken oppsto det flere endringsprosesser i norsk politi. Avhørsteknikk fikk gradvis større plass ved Politihøgskolens grunnutdannelse.
– 50 Bjerknes mfl. (1998) og Bjerknes og Johansen (2009) – 
Akademia begynte å interessere seg for faget, 51 samtidig som politiet innledet egen forskning. 52
– 51 Bjørklund (1997), Magnussen og Overskeid (1998) s. 387-419 og Manussen og Stridbeck (2001) s. 81-97.
– 52 Myklebust (1999), Rachlew(1999) og Fahsing (2002). –

Med bakgrunn i forskningen, og inspirert av det engelske PEACE-konseptet, ble opplæringsprogrammet K.R.E.A.T.I.V. utviklet. Det er det første nasjonale etterutdanningsprogrammet i avhør for norske etterforskere. Betegnelsen «KREATIV» reflekterer utdanningens verdier og prinsipper: Kommunikasjon, Rettssikkerhet, Etikk og empati, Aktiv bevisstgjøring, Tillit gjennom åpenhet og Vitenskapelig forankring – verdier og prinsipper som også ligger til grunn for de øvrige utdanningene som tilbys til norsk politi innen avhørsfaget, inkludert avhør av barn. Riksadvokaten støttet den kunnskapsbaserte utviklingen, også gjennom brev og rundskriv.
s. 234
…
For at norsk politi og deres avhørsmetoder skal nærme seg kravene til en evidensbasert virksomhet, er det imidlertid grunn til å påpeke at det fortsatt savnes et system i politiets organisasjon for implementering av teori i praksis. En praktisk konsekvens av denne mangelen er at avhør, også i alvorlige og sensitive saker, gjennomføres av personer uten formell kompetanse eller dokumenterte ferdigheter. Det er derfor behov for systemer og rutiner for kvalitetssikring, støtte og oppfølgning på arbeidsplassen etter endt utdanning.

Politidirektoratet – POD – er proppen

Nedanfor vil eg prøve å gjere greie for korleis ting heng saman, om kva som var årsak, eller meir varsamt sagt, kva som kunne vere årsak til at nokon sette bremsene på, for tiltak som kunne betre rettstryggleiken for det norske folk. Ein av dei beste å fortelje om dette er Asjørn Rachlew. Mannen som var med på å forme utviklinga, den same som får oppleve at nokon set bremsene på for ei god utvikling, og den same som til slutt blir så frustrert at han «sparkar» rundt seg, og han får det på rett kjøl att.

Rachlew og Fahsing sitt bidrag til boka Bevis i straffesaker, er truleg skrive i 2014 eller seinast i 2015.
På side 234 skriv dei dette: «For at norsk politi og deres avhørsmetoder skal nærme seg kravene til en evidensbasert virksomhet, er det imidlertid grunn til å påpeke at det fortsatt savnes et system i politiets organisasjon for implementering av teori i praksis.»

Nedanfor har eg henta ei overskrift med ingress frå politiforum 11.12.2014
«De står midt i etterforskningens onde sirkel
Lav status, lav lønn, lave kompetansekrav og lav terskel for å bytte jobb. Slik opplever norske politifolk den nedadgående spiralen.»(https://www.politiforum.no/nyheter/de-star-midt-i-etterforskningens-onde-sirkel/120405)

Det er tydeleg misnøye og uro i begge ender. Frå etterforskarane sjølve og frå dei som stod bak utviklinga av opplæringsprogrammet K.R.E.A.T.I.V.
Politiforum er vidare kjelde for Rachlew sin frustrasjon og spark i 2015:
«I 2015 stod Rachlew frem i Politiforum og kritiserte Politidirektoratet (POD) for sitt fravær i utviklingen av etterforskningsfaget. Han stilte også kritiske spørsmål knyttet til påtaleledelsens faglige involvering og kompetanse.»(https://www.politiforum.no/nyheter/rachlews-reform/122263)
Og tre år seinare får den same Rachlew Politiforums Ærespris for 2017.
(https://www.politiforum.no/asbjorn-rachlew-politiforums-aerespris-aeresprisen/aeresprisen-til-asbjorn-rachlew-kritikeren-som-gar-sine-egne-veier/142543)

Dei to intervjua som politiforum har med Rachlew, gjev god innsikt i tilhøva for etterforsking i Noreg på denne tida. Både for utdanninga, etterutdanning og status for yrket. 

Ansvar for kva og kven?

Asbjørn Rachlew sparkar POD hardt på leggen i 2015, men kvifor sparkarar han akkurat POD?

Etterforskning
Prinsipper, metoder og praksis
Ole Thomas Bjerknes og Ivar A. Fahsing

s. 16, 17
Påtalemyndigheten i Norge har tre nivåer: påtalemyndigheten i politiet, statsadvokatene og Riksadvokaten. De to sistnevnte nivåene utgjør Den høyere påtalemyndighet. Det overordnede ansvaret for all straffesaksbehandling – i politiet så vel som i Den høyere påtalemyndighet – ligger til Riksadvokaten.

Ansvarsforholdene i politiet er dermed todelt. Ansvaret for straffesaksbehandlingen ligger til Riksadvokaten, mens Politidirektoratet og Justisdepartementet har ansvar for opplæring og administrative, økonomiske og polisiære spørsmål, som for eksempel forebyggende virksomhet, beredskap og ordenstjeneste. Dette tosporede systemet underbygger påtalemyndighetens uavhengighet, og motvirker politisk påvirkning i enkeltsaker.»…«I Norge er det første nivå i påtalemyndigheten integrert i politidistriktene som ledes av politimestrene.

Politihøgskulen /Politihøgskolen (PHS), er organisert under Politidirektoratet (POD)
Dei ulike politidistrikta med tilsette er også organisert under POD.
Fyrste nivå av påtalemyndigheit «deler kontor» med politiet ute i politidistrikta, men har «statsadvokat som sjef».

Figur nedanfor er frå nokre år før nærpolitireforma, ukjend kjelde.

Asbjørn Rachlew sin kritikk i 2015, politiforum.

Ingen formelle krav
…
– Fra vårt fagmiljø har vi påpekt den urovekkende trenden i mange år. Vi har sagt i fra internt og vi har skrevet kronikker. Etterforskningsfaget har i realiteten ikke hatt noen sentral politiledelse. Fordi hverken Politihøgskolen eller påtalemyndigheten har myndighet til å etablere nasjonale systemer som sikrer fagutvikling i linjen, har PODs neglisjering av fagområdet fått de alvorlige konsekvensene vi ser i dag, sier Rachlew. …
Kontrasten er stor til kravene som stilles til innsatspersonell, som avhengig av kompetanse, sertifisering og stilling, hvert år må godkjennes for den IP-kategorien de skal inn i. Med dette følger det også obligatorisk trening på minst 50 timer årlig.
– At etterforskernes kompetanse ikke lar seg måle gjennom hull i en skyteskive betyr ikke at deres ferdigheter i form av etiske og juridiske overveielser, beslutninger eller generell forståelse, ikke trenger en solid plattform med faglig påfyll. Også vi har spesialavdelinger med stort behov for spesialkompetanse. Men heller ikke her stilles det noen minimumskrav, og obligatorisk trening eksisterer ikke, understreker Rachlew.

Fra vondt til verre.
…
I 2009 forsvarte Rachlew sin doktorgrad ved det juridiske fakultet. I avhandlingen «Justisfeil ved politiets etterforskning», tok han utgangspunkt i straffesaken hvor Stein Inge Johannessen satt uskyldig varetektsfengslet i over seks måneder, siktet for drap.
…
Rachlew så det allerede da han kom tilbake til politiet i 2009 etter fem år med forskning. Noe hadde skjedd med etterforskningstjenesten. Viktige etterforskningsstillinger var ikke lenger attraktive.
…
– Der gjorde jeg ledelsen oppmerksom på skjevheten som gradvis hadde fått utvikle seg. Mens ordenspolitiet hadde utviklet seg i en profesjonell retning, gjennom forståelse for at målrettet trening med formelle krav stimulerer til innsats og kvalitet, var utdanningen av distriktets etterforskere gradvis bygd ned. Det hadde gått fra en sentralisert avdeling som utdannet etterforskere, til en desentralisert ordning der nytilsatte etterforskere ble satt i produksjon med sakspress så stort at også opplæringen bar preg av saksbehandling, sier Rachlew.
For å nå opp i IP-systemet må man prestere for å kvalifisere seg for større oppgaver.

Må få fagansvarlige.
Opplæringsprogrammet «K.R.E.A.T.I.V.» inkluderte i sin tid både opplæring, trening og godkjenning, men godkjenningsordningen falt bort da PHS overtok utdanningsprogrammet, forteller Rachlew.
…
– Begrunnelsen var at skolen ikke kunne pålegge distriktene å sertifisere sine etterforskere. Det er det bare politiets fagmyndighet, altså POD, som kan gjøre. Men derfra har det vært stille.
…
– For meg virker det ikke som om organisasjonen har reflektert tilstrekkelig rundt det faktum at våre etterforskere sitter i lange, ofte svært intime mellommenneskelige møter, hver eneste dag, over hele landet. Betydningen av at vi opptrer profesjonelt er helt avgjørende. Ikke bare for rettssikkerheten, men også for publikums opplevelse av prosessen.
Politiets egne målinger viser at de som har vært i kontakt med politiet, har mindre tillit til politiet, enn de som ikke har vært i kontakt med dem.

Fagledelse i praksis
Vel så viktig, mener Rachlew, er å ta opp spørsmålene knyttet til fagledelse og rollefordelingen mellom politi og påtale i dagens system. Hva betyr det for eksempel at juristene skal «lede» arbeidet? Rollefordelingen er blitt skjev, uklar og forvirrende, mener Rachlew.
…
– Skal en politijurist fortelle våre kriminalteknikere hvordan de, rent metodisk skal innhente og sikre et fingeravtrykk? Selvsagt ikke. Det har de ingen forutsetninger for å gjøre. Like lite som riksadvokaten har forutsetninger til å forfatte et rundskriv om hvordan det skal gjøres. Om jeg stiller spørsmål om en politijurist skal fortelle taktiske etterforskere hvordan de skal innhente og sikre muntlige bevis, da er svaret tilsynelatende ikke like opplagt lenger, sier Rachlew, og spør:– Riksadvokaten anser politiets avhørsmetoder som sitt fagansvar, men har påtalemyndigheten de beste forutsetningene for dette?
Her er det flere funksjoner som må defineres, inkludert fagledelse, saksledelse, legalitetsstøtte og kontroll, presiserer Rachlew. Han illustrerer problemet med fagledelsen med et konkret eksempel:
– I dag har Norge de mest moderne retningslinjene for vitnekonfrontasjoner i verden. Tradisjonen tro har påtalemyndigheten utgitt retningslinjene. Her gir de tilsynelatende overordnede føringer om hvordan politiet skal løse sine oppgaver. Rundskrivet befester påtalemyndighetens posisjon som «fagleder», men det er politiet som har identifisert de systemiske svakhetene med de gamle retningslinjene. Det er politiet som har søkt og samlet kunnskap, forsket, testet og til slutt, skrevet den anbefalte metodebeskrivelsen, ord for ord. Teksten har så påtalemyndigheten signert og utgitt som sin egen, og distribuert den tilbake til «tjenestemennene» i politiet. Slik fungerte fagledelsen i praksis.

Gammeldags ordning
Denne prosessen, understreker Rachlew, er en gammeldags ordning fra et samfunn med klasseskiller og maktstrukturer som ikke lenger eksisterer.
…
– Mitt hovedanliggende er overbevisningen om at denne prosessen, slik den praktiseres i dag, ikke er optimal for utviklingen av et moderne, kunnskapsbasert og tillitsvekkende politi. Dessuten mener jeg den gammeldagse ordningen undergraver vår egen profesjon og utviklingen av den. Vi er alle enige om at systemet er avhengig av et nært og godt samarbeid mellom politiet og påtalemyndigheten, men for at det skal fungere, må det være et samarbeid på like premisser, sier han.
…
Rachlew understreker at han ser på riksadvokaten som en viktig støttespiller for utviklingen av etterforskningsfaget.
– Vi hadde ikke fått til det vi har oppnådd uten hans støtte og engasjement, men for utviklingen av vårt fag og vår profesjon, må politiet sørge for at vi kommer i en posisjon der samarbeidet foregår på like premisser. Nå er det slik at politifaglige dyktige etterforskere aldri når lenger enn til å delta i arbeidsgrupper. Det gjelder ikke bare i arbeidsgrupper nedsatt av påtalemyndigheten. Bare se på POD. Ikke engang i vårt eget direktorat når politifaglig kompetanse frem i etterforskningsfaget, sier Rachlew.
Etterforskeren sammenligner med England, der alle relevante institusjoner er representert i strategiske styringsgrupper, hvor retningen stakes ut i fellesskap og alle har eierskap til sluttproduktet.
– Det kan ikke være slik at utviklingen av vår profesjon og vårt fag skal være prisgitt påtalemyndighetens initiativ, bemerker Rachlew.
…
Han mener mye av dette kunne vært unngått dersom POD hadde vært mer på banen.
– En direkte konsekvens av PODs fravær, er at den pågående fagutviklingen i politiets linjer ikke har fått noen nasjonal forankring i egen organisasjon. Det tror jeg er en viktig årsak til at etterforskningstjenesten har havnet i den negative spiralen den har. Konsekvensen har i alle fall blitt at vårt fag i stor grad er prisgitt påtalemyndighetens vurderinger og beslutninger, noe som selvsagt påvirker politiets innflytelse og definisjonsmakt over eget fag og egen profesjon.
…
Han mener påtalemyndigheten er bedre tjent med å utrede det grunnleggende spørsmålet om hvilken rolle og praktisk funksjon juristene skal innta når etterforskerne gjennomfører sine avhør.
– Vi har definert vår rolle, metoder og prosedyrer. Men hva skal påtalemyndigheten konkret bidra med, før, under og etter et avhør? Juristens rolle er ikke definert. De generelle beskrivelsene om «legalitetskontroll», «ledelse» og «kvalitetssikring» høres flott ut, men hva konkret innebærer det? Skal påtalemyndigheten ha ansvaret for etterforskningen, må de definere sin rolle og utvikle metoder og standarder som forplikter. Før dette er på plass blir det vanskelig å tilby juristene relevant og kunnskapsbasert etterutdanning, understreker Rachlew.

POD må på banen.
…
– For å sikre en kunnskapsstyrt utvikling og et fruktbart samarbeid på like premisser, der den politifaglige kompetansen ikke er prisgitt eller underordnet juristenes prioriteringer, må POD koble seg på.
…
– Det burde ikke være vanskelig å få til. Vi har klart det på innsatssiden med IP-systemet. Når det introduseres et nytt verktøy eller metodikk i den tjenesten, sørger politiets fagansvarlige for at det følger med detaljerte instrukser og et adekvat opplæringsprogram. Flere land har allerede etablert tilsvarende systemer for sine etterforskere. I England får for eksempel ingen under kategori tre avhøre barn, voldtektsofre eller mistenkte i alvorlige straffesaker. Vi har kunnskapen og behøver ikke finne opp hjulet på nytt, understreker Rachlew.
Det viktigste nå, er at POD engasjerer seg og følger opp.
– Uten minimumskrav klarer ikke distriktene å prioritere den nødvendige kvalitets-sikringen. Det er nettopp et slikt system politiets etterforskere og etterforsknings-ledere savner aller mest. De opplever ikke faglig utvikling i hverdagen. Og så lurer man på hvorfor det er så mange som slutter som etterforskere. Det sier seg selv, sier Rachlew.

Han ønsker seg et sterkere, politifaglig POD som tar grep om etterforskningstjenesten.

– Det er avgjørende for fagets stilling at det utnevnes nasjonalt fagansvarlige, og at de rekrutteres ut i fra relevante, faglige kriterier. I min verden tilsier det at en mastergrad i etterforskning synes mer relevant enn en mastergrad i rettsvitenskap, understreker Rachlew, og legger til:
– Nå må POD komme på banen og sørge for grep som sikrer en profesjonell utvikling av etterforskningstjenesten.

Riksadvokaten som hjelper til så godt han kan, Rachlew møter motstand

Dette var i 2015, og Asbjørn Rachlew sitt leggspark gav resultat.
Rachlew får Politiforums Ærespris for 2017, og i februar 2018 gjev han eit nytt intervju.
Han fortel meir om manglande etterutdanning, og om Riksadvokaten som hjelper til så godt han kan.

Anerkjent av egne
…
Selv om jeg alltid har følt støtte, har jeg også følt på det vonde når folk jeg kjenner har unnlatt å møte blikket mitt etter at jeg har kritisert politiets arbeid offentlig. Ja, jeg har kjent at det har hatt en pris å reise kritikk mot det etablerte systemet. Motstanderne fremmet sin kritikk i skjul på piketten. (ein blogg / forum, min kommentar) Jeg var berett til å møte kritikken offentlig, jeg følte meg trygg på at motargumentene ikke ville tåle offentlighetens lys, sier Rachlew.
– Prisen tar jeg først og fremst til inntekt for at høgskoletenkningen er blitt en naturlig bestanddel i utviklingen av politiet.
Tidlig på 2000-tallet var Rachlew sammen med tre kolleger de første i politiet som tok sine mastergrader rettet inn mot politiets virksomhet. Senere har det blitt doktorgrader. De har på ulik måte brøytet vei for en kunnskapsstyrt utvikling av politifaget.
…
Rachlew mener det har skjedd mye positivt for etterforskningsfaget i løpet av relativt kort tid. Kursen er staket ut for etterforskningsløftet i et samarbeid mellom fagmiljøet i linjen, POD og Riksadvokaten.
− Vi må være klar over at det vil ta tid å få på plass de 20 punktene som er tatt inn i etterforskningsløftet. Men kursen er staket ut. Det forteller meg at POD er i ferd med å ta faget tilbake til politiet, altså å skape den rette balansen etter at Riksadvokaten på mange måter sto alene på arenaen og som myndighet i kommandolinjen. Det ble feil med tanke på faglig utvikling av fagfeltet og vår egen profesjon. Nå føler jeg optimisme. Hvis alle bidrar i riktig retning, har vi en unik mulighet til å løfte etterforskningsfaget til høyeste nivå – og det i et i globalt perspektiv, sier Rachlew.

Motstand mot utvikling
Det har gått 20 år siden Rachlew og kollegaer etablerte en strukturert opplæring av etterforskere i avhørsteknikk gjennom KREATIV-kursene. Men fremdeles er det enkelte politidistrikt som bevisst ikke har tatt del i utviklingen og nærmest ikke sendt en eneste etterforsker på kurs. (mine uthevingar, og minner på at dette er 2018)
– Jeg tror enkelte ledere og mellomledere ikke forstår det psykologiske og faglige behovet mennesket har for trening, refleksjon og vedlikehold.  Det er mulig de har gode intensjoner, men jeg tror det er de samme lederne som ennå ikke har innsett at kritisk tenkning, forskning og kunnskapsformidling er svaret på deres opplevde problem. (mine uthevingar) Hele kjeden av ledere må bidra for å få frem etterforskningsløftet. Det er først og fremst kunnskap som er svaret på hvordan vi skal jobbe mer effektivt.
Rachlew lener sin lange, senete basketballkropp over bordet. Han har fått tenning.
− Noen ganger forteller etterforskere jeg snakker med at de ikke har tid. De har altså ikke tid til å få kunnskap de trenger, slik at de kan jobbe mer effektivt og samtidig bedre. Hvis dette er holdningen til de som har ansvaret ute i politidistriktene, kommer ikke etterforskningsløftet til å nå dem.
Rachlew bruker seg selv og KREATIV-kurset som eksempel. Etter 17 år og mange hundre kurs med systematiske evalueringer og sentrale oppdateringer, syntes Rachlew at KREATIV var blitt riktig så bra i analog form. Men nå i 2018 kommer KREATIV med ny profil der blant annet undervisningen skal foregå over internett.
− Jeg tok meg selv i å møte meg selv i døren og tenke «hvorfor skal vi forandre noe som har gått så bra?». Men nå ser jeg at potensialet i det nye er langt høyere. Blant annet fordi vi kan få et kvalitetssikret produkt ut til så mange flere. Potensialet for læring og kunnskapsformidling er mye høyere med det nye konseptet. Av og til må man gjennom litt «mentalt kaos» før man ser klart.
Mye av ubehaget som oppstår ved endring skyldes jo primært psykologiske prosesser som forsøker å beskytte oss mot ubalanse og det mentale arbeidet som kreves for å skape balanse igjen.

Kunnskap, prioritering og fleksibilitet
…
, Hans Sverre Sjøvold har forstått at løsningen er kunnskap. Han leder et politidistrikt der alle etterforskere har KREATIV. Det er altså noe den øverste ledelse i politidistriktet er innforstått med, sier Rachlew, med adresse til de som ennå ikke har sett verdien av kunnskap.
Argumentet er slik: Er det en problemstilling som forsinker arbeidet, og som også har dukket opp før, så er det en systemfeil.
− Hvis vi ikke tar oss tid til å evaluere og forske, vil de samme problemstillingene dukke opp igjen og igjen. Det er derfor det er viktig med et kunnskapsdrevet system. Dersom vi tar oss tid til å evaluere systematisk etter akademiske prinsipper for kunnskapsproduksjon, så slipper vi å finne frem til den samme kunnskapen på nytt. I stedefor kan vi bygge videre på eksisterende og etablert kunnskap. Vi må bli flinkere til å lære og teste mens vi produserer. Først da vil vi hente ut potensialet og virkelig få fart på utviklingen av våre metoder. Se på medisinen og utviklingen av sykehusene der sykepleiere og leger forsker konstant på egen praksis.

Politiet ligger foran påtale
Politiet har de siste årene blitt bedre på å utvikle kunnskap og informasjonsteknologi. Nå må også påtalemyndigheten gi seg selv det privilegiet det er å ta noen ut av produksjon og forske frem bedre måter å jobbe på. Her har politiet vært flinkere, sier Rachlew.
…
Han opplever at påtalemyndigheten har støttet forbedringene politiet har foreslått.
− Men jeg synes ikke de i samme grad sett på seg selv med tilsvarende, kritisk blikk. Det er ingen tvil om at våre kolleger i påtalemyndigheten er dyktige jurister. Det er ikke det jeg betviler. Jussen er i konstant utvikling, og den kan de til fingerspissene. Jeg mener imidlertid at ingen i påtalemyndighetens har tatt seg tid til å forske på egen praksis, for eksempel hvordan de faktisk går frem når de vurderer bevis. Det er de ikke trent opp til, og de lærer det heller ikke på universitetet. Jeg mener påtalemyndigheten, som politiet, også må utvikle seg gjennom samfunnsfaglig metode. De må kartlegge – gjennom systematisk, kritisk blikk – hvordan de arbeider. Bergwall-rapporten viser at våre jurister fremdeles vurderer bevis med individuelle teknikker og prosedyrer, uten en ensartet praksis. Noen starter sin vurdering med å lese siktedes siste forklaring, andre starter vurderingen med å lese anmeldelsen. Enkelte søker kontakt med etterforskerne, mens andre ønsker så lite kontakt som mulig. Uten kunnskapsfunderte, kritiske analyser og utvikling av metodikk vil man aldri nå sitt potensial, uavhengig om man opererer, etterforsker eller vurderer bevis, påpeker Rachlew.
− Men legger ikke lovverket enkelte begrensninger?
− Jussen finner bestandig sin vei til fornuften. Står det en lovparagraf til hinder for den beste prosessen, så endrer vi loven eller forskriften. Dette gjør vi hele tiden.

Trygghet og inspirasjon
…
– Det beveger oss i riktig retning. Prisen gir meg inspirasjon til å fortsette arbeidet. Med doktorad i justisfeil er det på mange måter blitt mitt lodd i livet å svare opp når spørsmål om justisfeil dukker opp. Politiinspektør Ivar Husby, leder av all etterutdanning i etterforskningsfaget ved PHS har skrevet en artikkel om hvordan han, som erfaren etterforsker opplevde det han i dag kaller «den smertefulle prosessen» som oppsto da Ivar Fahsing og jeg rettet det kritiske blikk inn mot vår egen avhørsmetodikk. Av og til må vi inn i det smertefulle. Vi må finne de systemiske årsakene til at justisfeilen oppsto. Det er nødvendig for å treffe de riktige mottiltakene, konkluderer æresprisvinner Asbjørn Rachlew.

Kvalitetsrundskrivet, strategi og uro

Fyrst noko om Riksadvokaten

Riksadvokaten, ein støttespelar med god heimeside.

«Rachlew understreker at han ser på riksadvokaten som en viktig støttespiller for utviklingen av etterforskningsfaget.
– Vi hadde ikke fått til det vi har oppnådd uten hans støtte og engasjement, men for utviklingen av vårt fag og vår profesjon, må politiet sørge for at vi kommer i en posisjon der samarbeidet foregår på like premisser.»

Kva årstal internettsidene til riksadvokaten https://www.riksadvokaten.no gav open tilgang til mange av Den Høyere Påtalemakt sine dokument , https://www.riksadvokaten.no/document/ , veit eg ikkje, men alt lenge har det vore fritt fram for alle som kan lese og vil vite. Dei siste åra (2018-2020) har eg lese meg meir enn 20 år tilbake i tid for ein del tema. Tilsvarande tilgang på dokument er det hjå politiet, https://www.politiet.no/om/strategier-og-planer/  /  https://www.politiet.no/aktuelt-tall-og-fakta/dokumenter/ , sjølv om omfanget er mindre der. Tilsette i påtalemakta og politiet får truleg den same informasjonen gjennom eigne kanalar, som til dømes intranett, eller som namnet på nokon av dei tilseier, som rundskriv.

Eg har lagt vekt på å lese to typar dokument hjå Riksadvokat og noko hjå POD.
Utfordring, status og strategi
Det er dokument der Riksadvokaten fortel om utfordringar i framtid innan for eit eller fleire område , kva status er på området i dag, og kva mogelege tiltak som må til for å få samsvar mellom utfordring og status.
Presiseringar som retningslinjer, krav og direktiv
Det er dokument som skal, alt frå å «minne» politi og påtale om noko, til krav, retningslinjer og rettleiing. Ordet direktiv kan også tyde ordre, men slik fullmakt har vel ikkje Riksadvokaten?

Asbjørn Rachlew er svært tydleg i sine utspel, ikkje minst i 2015 og i 2018. Riksadvokaten også. Likevel har det tatt meg lang tid å sjå alle samanhengane Rachlew og Riksadvokaten peikar på. Hovudårsak til det, er at eg har lese meg opp kronologisk, frå 20-30 år tilbake i tid, fram til i dag. Hadde eg lest meg opp, med utgangspunkt i notid, det året eg las meg opp, og så tilbake i tid, så hadde klarsynet meldt seg lenge før.

Kvalitetsrundskrivet, strategi og uro

Eg tar no utgangspunkt i kvalitetsrundskrivet til Riksadvokaten, sendt ut fyrste gong i 2012.
Siste versjon eg har fått med meg er frå 21.02.2019. https://www.riksadvokaten.no/wp-content/uploads/2020/08/Kvalitetsrundskrivet-med-hyperlinker-1.pdf Link for lesing eller nedlasting.
Dette dokumentet er på 30 sider og inneheld «kvalitetskrav til straffesaksbehandlingen i politiet og ved statsadvokatembetene». Dokumentet er oversiktleg i seg sjølv, men det som har gjort det ekstra nyttig for meg, er at alle tema er utdjupa ved hjelp av ei mengde hyperlinkar, linkar til retningslinjer, brev, rapportar, krav, rundskriv med meir. Dette gjev meir informasjon om tema, meir om bakgrunn for tema og ikkje minst, ei tidslinje som fortel kva tema som har vore viktige for riksadvokaten opp i gjennom åra.

Tidslinja hjå Riksadvokaten speglar hendingar som endring i lov, avgjersler i høgsterett, ulike granskingar av justismord, NOU med meir. Og Riksadvokaten er oppdatert på forskinga knytt til miljøet ved politihøgskulen.

Eg teiknar eit forenkla bilete.
POD, den einaste som har mandat til « å påtvinge» kompetanse i etterforsking ute i politidistrikta, ligg eller låg på eit tidspunkt 15 år bak i utvikling. Langt bak Politihøgskulen, med forsking og K.R.E.A.T.I.V programmet på dei eine sida, og Riksadvokaten på den andre sida. Politihøgskulen veit at mange politidistrikt har knapt hatt ein einaste etterforskar på etterutdanning, men har ingen verkemiddel for å få dei dit. (Difor sparkar Rachlew i 2015)
Riksadvokaten sit med den same informasjonen, og han har heller ikkje mandat over politiet.

Men – , Riksadvokaten har det overordna ansvaret for kvalitet, for rettstryggleik, frå etterforskning til føring av sakene ved domstolane. Riksadvokaten gjere det klart, til dels med store bokstavar, at krav til kvalitet, krav til rettstryggleik med meir, er absolutte. Uavhengig om kompetansen er der eller ikkje. Eg får ei kjensle av at riksadvokaten legg vekt på «et selvstendig ansvar», nettopp fordi POD ikkje grip inn.

Nedanfor er sitat frå siste kvalitetsrundskriv (2020):

Den enkelte medarbeider som arbeider med straffesaker i politiet og påtalemyndigheten har et selvstendig ansvar for å holde seg faglig oppdatert innen sitt ansvarsområde og å utføre sitt arbeid i tråd med gjeldende rutiner og kvalitetskrav. Samtidig er det et ledelses- og arbeidsgiveransvar å legge til rette for at den enkelte medarbeider får en faglig utvikling gjennom kompetanseplanlegging og -utvikling.
…
For straffesaksarbeidet er en fremskutt og integrert påtalemyndighet, som samhandler tett med etterforskingsmiljøene og ivaretar en påtalemessig ledelse av etterforskingen, erfaringsmessig avgjørende for å sikre effektivitet og høy kvalitet. Som leder av etterforskingen i den enkelte sak påhviler det den påtaleansvarlige jurist et særlig ansvar for å påse at saksbehandlingen holder nødvendig kvalitet, jf. straffesaksinstruksen pkt. 2.3.3.
…
4.5.1 Etterforskingens rettslige rammer
Foruten straffeprosessloven stiller påtaleinstruks, særlover, rettspraksis og rundskriv og direktiver fra riksadvokaten mv. krav til hvordan straffesaksbehandlingen skal gjennomføres. Det påhviler påtalemyndigheten et særlig ansvar for å sikre og kontrollere at etterforskingen utføres i samsvar med disse, jf. påtaleinstruksen § 7-5 annet ledd. Alle i påtalemyndigheten skal holde seg løpende oppdatert om lovendringer, høyesterettsavgjørelser og nye direktiver fra riksadvokaten mv., og implementere dem i straffesaksbehandlingen.

Riksadvokaten

Tilbake til utfordring, status og strategi.
Det ligg føre mange rapportar, utgreiingar og strategiar som omtaler utfordringane for etterforskingsfaget i Noreg, generelt eller dataetterforsking spesielt.
Politiet / POD omtalar «krisa for etterforskningsfaget» alt i 2007. Eg legg no mest vekt på etterforsking av datakriminalitet.

Overordnet nasjonal strategi for bekjempelse av datakriminalitet

(Datakrimstrategien, 2015, 172 sider)
Dette er politidirektoratet sin eigen publikasjon, og har innspel frå mange hald. Kripos, PST, Nasjonal sikkerhetsmyndighet , Påtalemyndigheten, Etterretningstjenesten  med fleire.
Dokumentet var tilgjengelig i mai 2015, og gjev difor ei tidsriktig skildring av stoda.
Nedanfor gjev eg att delar av den nasjonale strategien. Alle uthevingar i kursiv er mine, og vidare skriv eg inn nokre oppklarande kommentarar knytt inn mot mi sak. Overskrifter er og mine med unnatak av siste, side 142 i planen.

Organisering og status
s. 43, 44
Innenfor hvert politidistrikt finnes det både politistasjoner og lensmannskontorer. Hver politistasjon ledes av en politistasjonssjef med geografisk ansvar for et politistasjonsdistrikt. Lovbrudd etterforskes og straffeforfølges som hovedregel av politidistriktet der lovbruddet ble begått. Det gjelder også datakriminalitet og innbefatter påtalemessig og politifaglig arbeid på nett, sikring av elektroniske spor ved beslag og etterfølgende datatekniske undersøkelser. En undersøkelse hos politidistriktene (19 stk?) i 2012 viste at de har fra null til tre dataetterforskere, med unntak av det største distriktet i undersøkelsen (Oslo politidistrikt), som hadde 14 dataetterforskere og planlegger å utvide antallet til 20.
…
Svært få distrikter har egen kompetanse på datakriminalitet rettet mot datasystemer.
…
Det mangler felles retningslinjer for sikring, forvaltning og behandling av digitale spor. Ofte er det opp til enkeltpersoner i distriktene å drifte egne løsninger for nødvendig dataverktøy. Særlig forvaltningen av sikrede spor, det vil si sikker og redundant lagring av digitale spor, er mangelfull. Både nødvendig utstyr og vedlikehold av kompetanse er kostbart, og på dette området er det derfor store effektiviseringsgevinster å hente.

Om Kripos si rolle
s. 45
Bistanden til distriktene ytes etter anmodning og følger de ordinære bistandsformene i Kripos som stedlig bistand, konsultativ bistand og bistand ved innsendt materiale. Teknologien, verktøyene og metodene som benyttes, må stadig vedlikeholdes og videreutvikles. Derfor utfører Kripos egen metodeutvikling for å sikre og analysere data der kommersielle løsninger kommer til kort.
…
– Min kommentar: Sitatet nedanfor er gyldige i mi sak, då lokalt lensmanns-kontor og påtalemakta i politidistriktet ikkje har noko av denne kompetansen sjølve. –

Kripos har de siste årene etablert støtte til politidistrikter og særorganer innen Internett-relatert etterforskning. Internett-relatert etterforskning innebærer hovedsakelig innhenting og sikring av informasjon fra ulike kilder på Internett. Dette kan foregå ved egenhendig sikring fra kilden direkte via Internett, utlevering fra tilbyder/besitter eller ved beslag hos tilbyder/besitter. Formålet kan være identifisering, lokalisering, dokumentasjon av handlinger, ytringer, kommunikasjon eller relasjoner eller andre operative, etterforskningsmessige eller etterretningsmessige formål.
…
– Min kommentar: Sitat nedanfor viser att saksgangen i mi sak – ved at Interpol tar kontakt med Kripos, – så gjer Kripos gjer sine vurderingar av informasjonen frå Interpol, og finn ut – at det å leite etter mogeleg mottak av overgrepsmateriale kan overlatast til lokalt politidistrikt. –

I tillegg til bistandsfunksjonen har Kripos ut frå definerte kriterier i påtaleinstruksen § 37 et riksdekkende ansvar som etterforsknings-, påtale- og bistandsenhet i saker som gjelder organisert og annen alvorlig kriminalitet. Dette inkluderer alvorlig datakriminalitet. I vurderingen av om en sak skal etterforskes ved Kripos, skal det blant annet legges særlig vekt på om saken er av prinsipiell karakter, om den krever utstrakt internasjonalt samarbeid eller hører naturlig inn under et politidistrikt,  og/eller er særlig kompetanse- eller teknologikrevende. Kripos er nasjonalt kontaktpunkt mot utlandet i datakrimsaker og har et tett samarbeid med både Europol og Interpol, som oppretter datakrimsentre som drivkrefter i bekjempelsen av datakriminalitet.

Utfordringar med – og konsekvensar av lav kompetanse.
s. 130
Hvert politidistrikt har en egen infrastruktur og egne dataløsninger for oppbevaring av speilkopier og bevissikrede data. Ingen har nasjonalt ansvar på fagområdet, og det finnes ingen standarder for sikring og analyse av digitale spor. Politidistriktene benytter ulike løsninger, fra kommersiell dataetterforskningsprogramvare til programmer som gratis kan lastes ned fra Internett. Politidistriktene kan få bistand fra Kripos, men terskelen for bistand er ofte svært høy.

– Min kommentar: Sitat nedanfor er i 100 prosent samsvar med stoda i mi sak. –

I dag finnes det også politidistrikter helt uten dataetterforskere.
Når politiet behandler forholdsvis få saker, medfører det at få medarbeidere får opplæring i og erfaring med saksfeltet. Dette gjelder både politi- og påtalefaglig behandling av sakene. Etter å ha vært i kontakt med blant annet Kripos, utvalgte politidistrikter, øvrige sikkerhetsaktører og næringslivsaktører, legger strategigruppen til grunn at politiet og påtalemyndigheten per i dag har for lav kapasitet og kompetanse til å etterforske de fleste former for datakriminalitet. Den totale kapasiteten må økes betraktelig. For å kunne klare dette innen rimelig tid må det utdannes fleire egne datakrimetterforskere og rekrutteres personer med høy datateknisk kompetanse. Se kapittel 11.

s. 135
Noe av det karakteristiske ved Internett-kriminaliteten er at den ofte ikke kan knytte gjerningsperson eller offer til et politidistrikt. Videre er bevisene lagret i flere politidistrikter og hos utenlandske tjenestetilbydere.

s. 136
– Min kommentar: Sitat nedanfor viser tydleg argumentasjon for den komande «nærpolitireforma», og legg merke til denne setninga «Det er også grunn til å anta at lokalt nivå ikke er i stand til å vurdere bistandsbehovet tilfredsstillende.» –

Argumentene for fortsatt å legge det geografiske prinsippet til grunn og å gi lokalt nivå ansvaret for førstehåndshåndteringen av datakriminalitet er at dette er et gjennomgående prinsipp for hele politiorganiseringen i Norge. Også dagens ordning innebærer muligheter for å søke bistand sentralt i vanskelige saker og ved behov la sentralt nivå overta saken.
Denne ordningen har fungert bra i enkeltsaker, men det er også eksempler på det motsatte, hvor kapasiteten er for liten på sentralt nivå, og lokalt nivå mangler både kapasitet og kompetanse til å håndtere saken selv. Det er også grunn til å anta at lokalt nivå ikke er i stand til å vurdere bistandsbehovet tilfredsstillende.

Etter strategigruppens syn er en av hovedgrunnene til at dagens straffeforfølgning av datakriminalitet fremstår med vesentlige svakheter, at for mye har vært overlatt til lokalt nivå. De beste resultatene – spesielt når det gjelder den alvorlige datakriminaliteten – er oppnådd der straffeforfølgningen har vært ledet sentralt.

Selv om Riksadvokaten i prioriteringsrundskriv har sagt at alvorlig datakriminalitet skal prioriteres, er prioriteringen i praksis uklar og varierer betydelig mellom distriktene.

s. 138
Overgrepsmateriale av barn. Det bør utredes en felles nasjonal løsning for håndtering og gjennomgang av overgrepsmateriale av barn i politidistriktene ved bruk av Internett. I dag behandles også denne typen beslag uavhengig av hverandre og på tvers av politidistriktene, med lite felles struktur for analyse av innhold og ofte mangelfulle lokale rutiner for beslagshåndtering. En sentral bilde- og videodatabase vil forhindre dobbeltarbeid, bedre forutsetningene for å analysere informasjon på tvers av saker, og dermed øke muligheten for identifisering av ofre og gjerningspersoner. Det bør være et profesjonelt IKT-driftsmiljø som har ansvaret for infrastruktur, datalager, informasjonssikkerhet, tilgangskontroll, back-up mv.
Det finnes i dag programvare og systemer som kan forenkle håndteringen av overgrepsmateriale, øke kvaliteten på etterforskningen og hindre at den samme jobben gjøres flere ganger.
– Min kommentar: Omvent bistandkonsept vart nytta i mi sak. –
I dag tilbyr Kripos et såkalt omvendt bistandskonsept ved at politidistriktene kan komme til Kripos for å gjennomgå sitt beslag med effektive verktøy og i et miljø som er tilpasset et slikt arbeid.
Vi ser at konseptet ikke fungerer tilfredsstillende, og at det er et stort behov for å finne en løsning hvor distriktene og et fremtidig nasjonalt datakrimsenter kobles sammen slik at gjennomgang av bilder og film kan foregå lokalt etter en felles standard og med like verktøy.

s. 141
– Min kommentar: Eg vil her understreke at eg ikkje utførte eit einaste tiltak for å skjule min identitet, min aktivitet eller å skjule ulovleg materiale. –

Særtrekkene ved mange av disse sakene er at gjerningspersonene tar i bruk metoder for å skjule egen identitet og ulovlig virksomhet ved å sørge for at data og logger som legges igjen, er svært vanskelige for politiet å analysere og tolke. Det vil i mange saker kreve mer spesialistkompetanse for å kunne avdekke og stanse kriminaliteten, samt identifisere aktørene som står bak, enn hva som er tilfelle for tradisjonell kriminalitet.

– Min kommentar: Nedanfor kjem strategien inn på kvifor det er viktig med kompetanse i dataetterforsking, sett frå samfunnet si side, og ikkje minst, at kompetanse er ein føresetnad for å ta i vare mine rettar som sikta, mine krav til  rettstryggleik. –

Bekjempelse av datakriminalitet forutsetter at politiet har tilstrekkelig kompetanse, utstyr og personell til å sikre, undersøke og utnytte digitale spor i etterforskningen. God håndtering av digitale spor er en viktig forutsetning for å ivareta siktedes rettssikkerhet. En vellykket etterforskning av datakrimsaker av et visst omfang og en viss kompleksitet fordrer et tett og løpende samarbeid mellom teknolog og dataetterforsker og etterforsker og politiadvokat.
Etterforskeren har detaljkunnskap om etterforskningsarbeidet i en sak, og vedkommende bør derfor selv gjennomgå databeslag og digitale spor. Det gir også bedre forutsetninger for raskere  etterforskningsresultater enn i dag. Raskere utnyttelse av digitale spor kan effektivisere etterforskningen. Etterforskeren bør videre gis anledning til å undersøke databeslag og til å følge de digitale sporene frå sitt eget kontor.
Dataetterforskeren er spesialist på sikring, analyse og utnyttelse av digitale spor på lokalt nivå. Ved et nasjonalt datakrimsenter vil teknologene ved avdelingen for elektroniske spor fylle den samme rollen. Dataetterforskerens rolle bør rendyrkes og frigjøres fra andre oppgaver med unntak av rollen som støttefunksjon i lokal etterforskning. Dataetterforskeren skal være god på datatekniske undersøkelser. Det er kun i datakrimsaker at dataetterforskeren bør ha en sentral etterforskningsrolle, i andre sakstyper vil vedkommende kun være en lokal rådgiver. Dataetterforskere på lokalt nivå vil være en naturlig del av en fagkontaktordning knyttet opp mot det sentrale kompetansemiljøet ved et nasjonalt datakrimsenter.

Dataetterforskeren bør ikke ha ansvar for lokal infrastruktur, som sorterer under IKT-drift.
I dag benyttes dataetterforskerne i for stor grad til å gjennomgå databeslag. I et felles grensesnitt vil resultatene raskt bli klargjort og tilrettelagt for at etterforskeren selv kan utføre gjennomgangen og analysen fra et selvvalgt (kontor)sted. Etterforskere får muligheten til å jobbe på samme data og saman på samlingen av bevissikrede data i sakene, uavhengig av organisasjon og geografi. Et sentralt datalager og tjenestearkitektur vil gi mulighet for å forene de ulike verktøyene og grensesnittene for behandling av digitale spor. Dette bidrar også til å samkjøre og effektivisere driften.

s. 142
10.6.2. Påtalemyndigheten må styrke evnen til å straffeforfølge datakriminalitet

Datakriminalitet kan ikke straffeforfølges effektivt uten høy kompetanse i alle ledd i straffesakskjeden. Det bør vurderes hvilke krav som bør stilles til påtalemyndigheten og domstolene.
Når det gjelder den påtalemessige behandlingen av datakrimsaker, er det generelt behov for å heve den grunnleggende teknologiske forståelsen, og forståelsen av hvordan sosiale medier og andre Internett-baserte tjenester fungerer. Som tidligere nevnt må det under etterforskningen være et tett samarbeid mellom politiadvokaten og etterforskeren/dataetterforskeren. Se punkt 10.6.1.

Ei lita oppsummering
Riksadvokat gjev tidleg tydleg uttrykk for at han er uroa for rettstryggleiken, grunna lav kompetanse generelt innan etterforsking, og for den manglande kompetanse innan data-etterforsking. Samstundes veit han og politihøgskulen med fleire, at dei politidistrikt som har lavast- og eller fråvær av kompetanse, er dei same politidistrikta som ikkje sender etterforskarar til etterutdanning. (uavhengig av dataetterforsking)
«Det overlates i for stor grad til distriktene å sette standarder for etterforskningsarbeidet»

Og det er meir –
Riksadvokat og andre trur at kompetansen kan vere så lav, at dei det gjeld, ikkje sjølve er klar over at dei manglar kompetanse. At dei ikkje har kompetanse nok til å vite at dei skal be om assistanse. «Det er også grunn til å anta at lokalt nivå ikke er i stand til å vurdere bistandsbehovet tilfredsstillende.» Samstundes som dei (politidistrikta) sit med råderett / mandat til å avvise til dømes Kripos, om Kripos eller andre ber om å få overta etterforskinga.
– Slik som i mi sak , grunna negativ kompetanse eller Dunning-Kruger-effekten –

Etiske rettningslinjer

Det var ikkje før at rettssak var over, at eg kom over dei etiske retningslinjene som gjeld for politi og påtalemyndigheit. Eller som dokumentent heiter: God framferd i påtalemakta
Dokumentet blir jamleg oppdatert, medan det eg viser til er frå 2017. Eg tar med dei punkt som den lokale påtalemakta hadde noko tungt for. Den merksame lesar legg nok merke til kva årstal dei etiske rettningslinjene blir lagt fram for fyrste gong, i år 2015. For meg er det tydleg at Riksadvokaten gjer det han kan innan for sitt mandat, til å heve kvalitet og kompetanse hjå politi og påtale. Riksadvokaten har det overordna ansvaret for kvalitet, for rettstryggleik, frå etterforskning til føring av sakene ved domstolane. Kvalitetsrundskrivet kjem i 2012 og dei etiske rettningslinjene i 2015, og begge er tiltak for å vege opp for motviljen i POD. Trur no eg.

Om dei etiske retningslinjene
https://www.riksadvokaten.no/document/god-framferd-i-patalemakta/

Etiske retningslinjer for medarbeidere i påtalemyndigheten ble gjort gjeldende for Den høyere påtalemyndighet ved brev av 11. desember 2015 til samtlige statsadvokatembeter.
…
Riksadvokaten si innleiande skildring av dei etiske rettningslinjene.

Riksadvokaten har i rundskriv 2/2017 fastsett etiske retningslinjer for alle tilsette i påtalemakta. Formålet er å rette merksemd mot god framferd og etikk, samt å auke medvit om ulike etiske dilemma som medarbeidarar i påtalemakta kan møte i sitt daglege arbeide.
Krava til medarbeidarane i påtalemakta om mellom anna sjølvstende, objektivitet og integritet er velkjend, men eit felles sett med retningslinjer vil likevel bidra til å sikre at dei tilsette i påtalemakta betre kan handtere ulike etiske dilemma som kan oppstå i kvardagen.  Til fleire av retningslinjene er det gitt supplerande merknader som forklarer og utfyller innhaldet i den aktuelle retningslinja, seier riksadvokat Tor-Aksel Busch.
Riksadvokaten forventar at kvar og ein i påtalemakta gjer seg kjend med  innhaldet i dei etiske retningslinjene og tar omsyn til desse i den praktiske oppgåveløysinga. Ved påtalemøte og andre samlingar skal det og viast merksemd til dei etiske retningslinjene.

Retningslinje nr. 1:
Grunnleggende krav
Enhver medarbeider i påtalemyndigheten skal opptre på en måte som fremmer en rettssikker og tillitsvekkende strafferettspleie i samsvar med lov og rettsorden.

Retningslinje nr. 3:
Objektivitet
Påtalemyndigheten skal opptre objektivt i hele sin virksomhet, herunder på etterforskings-stadiet, når det treffes påtalevedtak og ved iretteføring.
Dette innebærer blant annet at en også skal undersøke, vurdere og legge frem opplysninger som taler for en persons uskyld.

Retningslinje nr. 4:
Upartiskhet
Påtalemyndighetens medarbeidere skal opptre slik at det ikke kan stilles spørsmål ved Påtalemyndighetens nøytralitet.

Retningslinje nr. 6:
Kvalitet og effektivitet
Medarbeiderne i påtalemyndigheten skal se til at straffesaksbehandlingen er forsvarlig og holder høy kvalitet, og innenfor disse rammer utføre sine oppgaver så effektivt som mulig.

Retningslinje nr. 7:
Faglighet og profesjonalitet
Påtalemyndighetens medarbeidere skal vedlikeholde og forbedre sine faglige kunnskaper og ferdigheter, i det minste i den utstrekning det er nødvendig for å holde en faglig forsvarlig standard, og holde seg løpende orientert om relevante faglige utviklingstrekk.
Påtalemessige vurderinger skal foretas og avgjørelser treffes uten forutinntatte holdninger. Enhver, både ledere og andre, skal bidra til en kultur som legger til rette for og etterspør faglige motforestillinger, etiske refleksjoner og bevissthet i utøvelsen av påtalemessige oppgaver.
En skal være bevisst på forhold som øker risikoen for uriktige domfellelser, og innrette sitt arbeid slik at justisfeil forebygges og unngås så langt som overhodet mulig. En må ikke gi uttrykk for forhåndsstandpunkter til saker som er under behandling.

Retningslinje nr. 10:
Ytringer
Medarbeiderne i påtalemyndigheten har som enhver annen ytringsfrihet, religionsfrihet og organisasjonsfrihet, men skal ved praktiseringen av slike rettigheter ta behørig hensyn til påtalemyndighetens rolle i samfunnet og dens objektivitet, upartiskhet og uavhengighet.
En skal ved omtale av straffesaker ikke ytre seg i strid med uskyldspresumsjonen.
Forhåndsprosedyre og fordømmende uttalelser skal ikke finne sted.

Retningslinje nr. 11:
Informasjon til allmennheten og media
Påtalemyndighetens medarbeidere skal bidra til å ivareta allmennhetens behov for saklig informasjon om straffesaker med mindre personvernhensyn, mulige skadevirkninger eller hensynet til en forsvarlig etterforsking er til hinder for, eller tilsier at en utviser tilbakeholdenhet med, å gi informasjon. Påtalemyndighetens medarbeidere skal utvise respekt for pressens rolle og samfunnsoppdrag.

Kva er kva

Skjellig grunn til mistanke i lokalt politi si sak

14.10.2014, rundt klokka 08:30 vert eg gjort kjend med at eg er sikta for å ha skaffa meg overgrepsbilete av barn. 
Same dag og klokkeslett set politiet i gang med ei skjult etterforsking for å få stadfesta at eg har overgripe meg på mitt barn, sambuar sine barn og andre sine barn. At eg har dokumentert overgrepa og deler dette inne i eit overgrepsmiljø i England.

Det er politiadvokat, seinare påtaleansvarleg og aktor Sissel Kleiven ved Sogn og Fjordane politidistrikt som gjer vurderinga at – pålemyndigheten og domstolen kan anvende tvangsmidler mot borgerne – og at ho på dette tidspunktet er minst 50 % trygg på at eg, i ei framtidig rettssak, vil bli kjend skuldig av domstolen. 

– etter siktinga
– og for overgrep mot barn, der ho har godkjent ei skjult etterforsking med tilsvarande bruk tvangsmiddel som ved siktinga.

Kva er så grunnlaget bak sikting og skjult etterforsking? Og dette blir omstendeleg, ikkje berre fordi eg er omstendeleg av natur når ting blir viktige for meg, og når eg ikkje forstår ting som eg burde forstå. Det blir omstendeleg fordi menneskehjernen fort rotar det til i den skal halde orden på ytre fenomen, indre fenomen, sanning, påstand om sanning, fakta med meir.

08.08.2014 – 14.10.2014, tidsrom for danning av skjellig grunn til mistanke

I tida mellom 08.08 og 14.10 oppstår grunnlaget for skjellig grunn til mistanke om dei to tilhøva, det eine etter sikting, det andre om overgrep. Datoen 08.08.2014 noterte eg meg ved gjennomlesing av saksdokumenta, lese av meg hausten 2016. I mitt notat har eg ikkje skrive kvifor eg noterte meg denne datoen, men har gode grunnar til å tru at det har med oversending frå Kripos til lokalt politi.

Politiadvokat Sissel Kleiven seier til NRK 20.11.2014 at dei blir ein del av saka i august.
14.10 er den dagen dei grip meg, medan siktinga kan ha vore utforma før.

Nedanfor tar eg for meg ytre- og indre fenomen som blir lagt til grunn for skjellig grunn til mistanke, og fyrst ut er ytre fenomen.

Dokument 1 – Interpol
I ein rapport frå påtaleansvarleg eller lokalt politi er det lagt ved eit eller to papirark.
Det eine arket inneheld ein kopi av eit utsnitt med tekst i frå Interpol i England til det norske Kripos.
Ordlyden til frå Interpol til Kripos var omtrent slik oversett til norsk:

I samband med etterforsking og avdekking / opprulling av eit lukka miljø for produksjon og formidling av overgrepsmateriale (i ein by i England) , har Interpol England funne at ein person / e-postkonto med tilknyting til dette miljøet, har sendt ut mange e-postar, deriblant også til ei e-postadresse heimehøyrande i Noreg.

Interpol og meg

I denne teksten var det og  nemnt namnet på ein by i England, men eg noterte ikkje det.

Dokument 2 – Kripos
Vidare i rapporten er det også eit lite avsnitt på omlag 10 linjer om korleis Kripos vurdera varselet frå Interpol, som dei legg ved til lokalt politi og eller politijurist:

(ikkje sitat, men oppsummering)
Kripos tar sjølvsagt dette på alvor, og kjem til at saka må fylgjast opp av norsk politi.
Kripos sporar opp frå kvar i landet denne e-postadressa blir brukt, ved å be (min) den lokale internett leverandør, Enivest om opplysningar om namn og adresse, noko som dei får.
Kripos veit no at det er eg som brukar den e-postadressa ( ein konto hjå yahoo) som Interpol har varsla om, og dei veit gateadressa som eg bur på.

Dokument 3 – Interpol – dukkar opp 2 år og 9 månader etterpå
Dokument 3 ligg ikkje ved i saksdokumenta, og blir fyrst gjort kjent for advokat og meg under andre dag i retten, sommar 2017. Det lokale politi og politijurist har hatt dokumentet sidan 08.08.2014, som eit vedlegg frå Interpol til Kripos, og så frå Kripos til lokalt politi.
Dette dokumentet er omfattande, og inneheld mellom anna full dokumentasjon for innhaldet i dei e-postane som Interpol skildrar i sin korte tekst. 246 bilete og 14 videosnuttar, sendt ut gjennom eit tjuetals e-postar over nokre få dagar.

Ytre fenomen – tre dokument

Politiet ved det lokale lensmannskontoret og politijurist må no vurdere innhaldet i dei dokument som er tilgjengeleg for dei.

Dokument 1 – Interpol

Med noko forforståing av overgrepsmiljø, etterforsking og datakriminalitet, kva kan ein lese ut av teksten frå Interpol?

– I ein by i England var det over ei ukjend tid,  eit lukka miljø for produksjon og formidling av overgrepsmateriale av barn.
– Dette miljøet er borte som eit resultat av etterforsking etter at miljøet vart oppdaga, oppdaga av ein eller anna grunn.
– Alle som har vore ein del av dette miljøet er alt tatt.
– Etter at miljøet er borte og alle som var ein del av dette er tatt, så sit Interpol i England att med ein heil del lause trådar. Mellom anna at ein person / e-postkonto med tilknyting til dette miljøet, har sendt ut mange e-postar, til mange e-postadresser, der også ei e-postadresse heime-høyrande i Noreg kunne nåast.
– E-postane er lause trådar fordi Interpol ikkje finn spor av respons / svar frå mottakar-adressene.
– Ein av dei lause trådane er ei Yahoo e-postadresse, oppretta av ein person i Noreg.

Dokument 2 – Kripos

Med noko forforståing av overgrepsmiljø, etterforsking og datakriminalitet, kva kan ein lese ut av teksten frå Kripos?

– Kripos legg ikkje noko anna forståing av teksten enn den som Interpol alt har lagt i den.
– Kripos ser alvorleg på at ei Yahoo e-postadresse, oppretta gjennom ein norsk e-postkonto, kan vere mottakar ved utsending av store mengder overgrepsmateriale.
Den norske e-postkontoen er oppretta med fullt namn hjå ein internettleverandør i Noreg, Enivest med kontorstad i Førde. Kripos sender førespurnad til Enivest om meir informasjon om kontoeigar. Kripos kjenner no til person og adresse bak konto som som kunne nåast ved utsending av overgrepsmateriale.
– Kripos varslar lokalt politi og politiadvokat.
(Påtaleansvarleg Sissel Kleiven seier til NRK at Kripos har etterforska i saka før oversending til dei lokale. Det ligg ikkje føre noko informasjon som tyder på det.)

Dokument 3 – Interpol

(Dokument 3 er eit ytre fenomen for lokalt politi og politijurist sidan tidleg august 2014, men er ukjend for advokat og meg)
Dokument 3 har eg hatt i hendene i omtrent eit til to minutt, dag to i retten, sommar 2017.
Dokumentet er omfattande, og eg rekk berre å bla i det ei kort tid. Det eg ser av dokumentet, er at det er ein dokumentasjon av resultat av etterforsking utført av Interpol.
Eg kjenner att noko av dokumentasjonen som blir presentert for meg i avhøyr 14.10.2014.
Ei mengde kopiar av overgrepsbilete og stillbilete frå video ligg føre.
Det siste eg rekk å sjå før eg må levere frå meg dokumentet, er nokre linjer med tekst før sjølve kopiane av overgrepsmateriale tek til, og der står det oppført ein e-postkonto som avsendar av overgrepsmaterialet. Det er den same e-postkonto eg blir presentert for –  og stadfestar at eg har sett før, i avhøyr 14.10.2014.

Med noko forforståing av overgrepsmiljø, etterforsking og datakriminalitet, kva kan ein forstå om dette dokumentet frå Interpol, England? (ut frå det eg rakk å sjå igjennom)
– dokumentet er ein dokumentasjon frå Interpol i England, sendt over til norske Kripos, og som Kripos legg ved til lokalt politi og politijurist.
– dokumentet dokumenterar alt innhald i utgåande e-postar frå den før omtalte person / e-postadresse knytta til eit overgrepsmiljø i England. (246 bilete og 14 videosnuttar)
– dokumentasjonen er til hjelp for Kripos og lokalt politi, til identifikasjon ved mogelege funn av materialet, om materialet blir funne knytta til ein person i Noreg.
– (ikkje sett av meg, men) truleg er det lagt ved referansar til Interpol sin database for overgrepsmateriale, eller andre internasjonale databasar som Kripos har tilgang til, for hurtig identifisering av funn av digitalt materiale.
– dokumentet er frå tidleg august 2014 tilgjengeleg for tilsette i lokalt politi.

Mi opplysing her:
Eg har aldri vore del av eit lukka miljø for produksjon og formidling av overgrepsmateriale av barn, og då heller ikkje tatt del i dette miljøet i England, eller nokon anna stad.

Einaste grunnlag for skjellig grunn til mistanke

Dokument 1, 2 og 3 er einaste grunnlag for skjellig grunn til mistanke.
Fram til morgonen 14.10.2014 er dei tre dokumenta det einaste grunnlaget lokalt politi og politijurist har for skjellig grunn til mistanke – et juridisk begrep som beskriver den grad av mistanke som kreves før pålemyndigheten og domstolen kan anvende tvangsmidler mot borgerne. –

Dokument 1 er attgjeve i den lengde og med det innhald som kom frå Interpol i England.
Dokument 2 frå Kripos var omtrent på 10 linjer, og tar utgangspunkt i teksten frå Interpol utan noko ny tolking eller ei anna forståing.
Dokument 3, ut frå den korte tilgang eg fekk ein dag i retten i 2017, er eit noko omfattande dokumentet. Mellom anna er det kopi av vedlegga i dei omtalte e-postane. I overkant av 240 framstillingar av alt frå ulovleg erotisk framstilling av barn og ungdom til rein sadisme mot spedbarn utført av vaksne personar.

Skjellig grunn til mistanke, mistanke om kva?

Politijurist godkjenner oppstart av etterforsking mot meg, med tilhøyrande bruk av tvangsmidlar, etter såkalla straffebud.

Straffebud
Straffebud er en lov eller forskriftsbestemmelse som gir rettsgrunnlag for bruk av straff i en foreliggende situasjon

Grunnloven bestemmer i § 96 at «Ingen kan dømmes uten etter lov eller straffes uten etter dom». I § 97 er det bestemt at «Ingen lov må gis tilbakevirkende kraft».

Samlet innebærer dette at det må foreligge en klar lov- eller forskriftstekst som rammer det forhold påtalemyndigheten ønsker å forfølge, og at loven må ha vært gyldig på gjerningstidspunktet.

https://snl.no/straffebud

Det har vore fleire endringar i lovverket dei siste 25 åra, og i dag er det samla i kapittel 26, seksuallovbrudd. Aktor Sissel Kleiven brukar ordet sedelighet.

Politijurist legg til grunn to mistankar, altså to ulike skjellig grunn til mistanke.
Den eine er at eg skal ha gjort seksuelle overgrep mot eige barn, sambuar sine barn og andre barn i Noreg. I 2022 gjeld dette §§ 299, 300, 301 (straffelova). Under denne mistanken kjem også at eg skal ha dokumentert overgrepa med fotografi og eller video, og også delt denne produksjonen av overgrepsmateriale med andre, § 311 a.
Dette har ei strafferamme frå alt mellom 3 år og 21 år. Eige barn og sambuar sine barn er alle under 14 år i 2014.
Samla dannar dette grunnlaget for den skjulte etterforskinga, som tek til om morgonen 14.10.2014.

Den andre er at eg har brote § 311 bokstav c.
«Fremstilling av seksuelle overgrep mot barn eller fremstilling som seksualiserer barn»
«c. anskaffer, innfører eller besitter fremstillinger som nevnt i bokstav a, eller forsettlig skaffer seg tilgang til slikt materiale» 
Dette dannar grunnlag for etterforskinga etter siktinga.

Konkretisering av skjellig grunn til mistanke.

Ei påminning om kva som krevst ved skjellig grunn til mistanke:

Det kreves mer enn 50 % sannsynlighet for at man har rett gjerningsmann; at denne har utvist nødvendig skyld etter straffebudet; og at forholdet rammes av en straffe-bestemmelse.

Ei oppklaring av dette med 50 %. Politijurist skal altså vere meir enn 50 % sikker på at dommar i framtidig rettssak finn meg skuldig. For å få eit bilete av kor sikker politijurist må vere, må ein då fyrst ha ei forståing av kor sikker dommar må vere for å kjenne meg skuldig. Og dette er eit omfattande og noko diffust tema.

Eg har tatt utgangspunkt i Markus Jerkø si bok Bevisvurderingens rettslige rammer frå 2017. Han innleiar boka si slik:

En god rettslig bevisvurdering ( eller «bevisbedømmelse») forutsetter at bevis-bedømmeren har en klar forståelse av svaret på fire grunnleggende bevis-teoretiske spørsmål: Hva er det som skal bevises? Hvem skal bevise det? Hvor sterkt må beviset være? Og hvordan skal det bevises?

Markus Jerkø

Jerkø grunngjev grundig kvifor norsk rett burde ta i bruk talfesta beviskrav, på ei verdi-linje med endepunkt 0 på den eine side og endepunkt 1 på den andre side, gjerne oppgjeve i prosent eller som høvetal.

Bevisvurderingens rettslige rammer
2017
Markus Jerkø

s. 233, 262, 288
Det rettslige bevistemaet er en hypotese som bevisbedømmeren skal vurdere; beviskravet angir de minstekrav til bevis som må vere oppfylt for at denne hypotesen skal legges til grunn i dommen.
…
I norsk teori og praksis angis normalt beviskravet med forskjellige ord og uttrykk som er ment å uttrykke hvor sannsynlig det rettslige bevistemaet må være for at det legges til grunn. Vi har allerede sett en rekke eksempler på dette, slik som «sannsynlighetsovervekt», «klar sannsynlighetsovervekt» og «bevis utover enhver rimelig tvil»
…
… med tilsvarende tallfestede beviskrav (51 %, 71 % og 91 % sannsynlighet)
(siste linje er eit døme frå amerikansk rett)

Markus Jerkø

Eg nyttar Jerkø sine framstillingar då det gjere det lettare for meg å vise kva vurderingar politiadvokat Sissel Kleiven må legge til grunn.
Seksuelle overgrep mot barn har ei strafferamme frå 3 til 21 år. § 311 har ei øvre straffe-ramme på 3 år. Som aktor Kleiven legg vekt på i retten, om brot på § 311, – at det er alvorlege lovbrot –

Til alvorlegare lovbrotet er, med tilhøyrande risiko for lang straff, til sikrare må dommar vere. Eg tar utgangspunkt i dei døme eg har funne i Jerkø i si bok, og gjev dei to ulike skjellige grunn til mistanke sine verdiar.
91-95 % sannsyn for seksuelle overgrep (bevis utover enhver rimelig tvil ?)
71-80 % sannsyn for § 311, (altså noko meir enn klar sannsynlighetsovervekt ?)

91-95 % gjev høvetal frå 10:1 til 19:1 -> altså det må vere 10 til 19 gongar meir sikkert at eg er skuldig enn at eg skulle vere uskuldig i seksuelle overgrep mot barn.
71-80 % gjev høvetal frå omlag 2,5:1 til 4:1 -> altså lavare for brot på § 311.

Tala ovanfor er såkalla minimumsverdi, også kalla terskelverdi, som må leggast til grunn for at kravet til bevis er oppfylt. Så vil eg minne om at:

Bevisvurderingens rettslige rammer
2017
Markus Jerkø

s. 239, 241
Det som avgjør om beviskravet er innfridd, er dommerens vurdering, ikke hva som følger av en fullkommet rasjonell bevisvurdering.
…
Et minimalistisk beviskrav angir bare hvor sannsynlig det rettslige bevistemaet må være, på en måte som er nøytral mellom forskjellige forståelser av sannsynlighets-begrepet. Vurderingen av om beviskravet er oppfylt, vil i noen saker kunne gjennomføres på bakgrunn av statistikk, vitenskaplige beregninger eller andre med objektive sannsynligheter. Men normalt vil vurderingen bero på dommerens grad av overbevisning, altså en subjektiv sannsynlighet.

Markus Jerkø

Så politijurist Sissel Kleiven sine 50 % gjev noko slingringsmon opp mot dei minimumskrav som ein dommar må legge til grunn, men i praksis er det ikkje så mykje.
Om ein ser på skala for sannsyn eller på høvetal, så må politijurist legge seg inn eit på eit punkt i linja der den eine  5o-prosenten ligg over minimumsverdi, og den andre 50-prosenten kan då ligge under.
For seksuelle overgrep mot barn må det, berre for å illustrere, må 50 % gå god for 10:1(+), og då kan minste høvetal gå ned mot 5:1.
Altså det mest «usikre» politijurist kan vere, er at det 5+ gongar meir sikkert at eg har utført overgrep, enn at eg ikkje har gjort det.
For § 311 kjem det kanskje ned mot 2:1.

Samsvar mellom grunnlaget for, – og skjellig grunn til mistanke.

Om morgonen den 14.10.2014 er dei tilsette ved det lokale lensmannskontoret og politijurist Sissel Kleiven overtydde om :
–  at eg, heilt sikkert, har ut utført seksualbrotsverk mot barn, dokumentert overgrepa og delt med eit overgrepsmiljø i England.
– at eg, rimeleg sikkert har brote § 311 bokstav c. (dei trur det alt er dokumentert)

Mi opplysing her:
Eg har aldri vore del av eit lukka miljø for produksjon og formidling av overgrepsmateriale av barn, og då heller ikkje tatt del i dette miljøet i England, eller nokon anna stad.
Eg har aldri utført seksuelle overgrep mot nokon, difor heller ikkje mot eige barn, sambuar sine barn eller andre barn i Noreg, eller i noko anna land.

Samsvar med skjellig grunn til mistanke, § 311 c i straffelova.

Ut frå dokumentasjon frå Interpol, ved dokument 1, og Kripos sitt dokument 2, er det med ei normal forforståing av korleis e-post virkar, rimeleg god grunn til å tru at utgåande e-postar frå ein e-postkonto / person med tilknytning til eit overgrepsmiljø i England, har kome fram til min e-postkonto hjå Yahoo.

Det er med andre ord god nok grunn / stort nok sannsyn til å tru at eg har brote § 311, bokstav c, «… eller besitter fremstillinger som nevnt i bokstav a.»  Bokstav a, : «… fremstilling av seksuelle overgrep mot barn eller fremstilling som seksualiserer barn»

Ikkje samsvar med skjellig grunn til mistanke, §§ 299, 300, 301, 311 a (straffelova).

Ut frå dokumentasjonen frå Interpol, ved dokument 1, og Kripos sitt dokument 2, er det med vanleg leseevne, ikkje mogeleg å kome fram til at eg skal utført seksuelle overgrep mot barn, dokumentert overgrepa, delt overgrepsmateriale, og eller vore deltakar i eit lukka overgrepsmiljø. Med noko forforståing av overgrepsmiljø, etterforsking og datakriminalitet, så gjev dokument 1 og dokument 2 ei kort og grei skildring av at Interpol kontaktar Kripos Noreg i samband med attståande lause trådar etter at det lukka miljøet er oppløyst.

Tru og mistanke – sikkert som banken

Om morgonen 14.10.2014 grip staten inn mot meg, representert ved tilsette frå det lokale lensmannskontoret, med dei tvangsmiddel og ressursar staten har til rådvelde.
Bakgrunn for at staten set i verk tvangsmiddel mot meg, er at staten sine representantar ved det lokale lensmannskontoret, og no som påtaleansvarleg, Sissel Kleiven er:
– heilt sikre på at eg har utført seksuelle overgrep mot barn og vidare deltatt i eit overgrepsmiljø i England
– og med stor grad av sannsyn, vil politiet finne ulovleg materiale i mitt eige , etter § 311 bokstav c, frå eit tjuetals e-postar sendt ut frå ein e-postkonto knytta til eit overgrepsmiljø i England.

Fortid og framtid

Her må eg kople saman fortid, tida før 14.10.2014 og på dette tidspunkt også framtida, tida etter 14.10.2014.
Den 14.10.2014 er det ei gruppe med personar i lokalt politi, påtaleansvarleg, innkalla ekstra mannskap, og mogeleg ein kontaktperson eller to i Kripos som er kjende med den skjellig grunn til mistanke om overgrep mot barn. Mest truleg ingen andre.

Sjølv om påtaleansvarleg Sissel Kleiven er sikker i si vurdering, like sikker som 10:1, så set ho i gang med ei skjult etterforsking. Ikkje den mistenkte, altså meg, eller advokat, eller tingretten i fengslingsmøte får vite noko om dette. Eg trur at sjølv ikkje Kripos veit at dei tar del i ei skjult etterforsking. Tre år seinare, under rettsaka, held framleis påtalemakta dette skjult, no ved aktor Sissel Kleiven.

Korleis finn eg då ut om den skjulte etterforskinga? Det korte svaret er etterpåklokskap. Etterpåklokskap samla opp over tid, og eg seier det rett ut med ein gong, utan denne etterpåklokskapen hadde det enten «klikka» for meg eller at eg for fyrste gong i mitt liv hadde kome til å lagt einskildpersonar for hat.

Hausten 2016 les eg alle rapportar som advokat har fått av politiet, som førebuing til kommande rettssak. Og der, mellom ei mengde andre rapportar, ligg ein rapport som detaljert gjer greie for den skjulte etterforskinga etter skjellig grunn til mistanke om overgrep mot barn med meir. Etter ti månader med skjult etterforsking, så kjem rapporten med ein konklusjon, i ei halv linje med tekst: at det ikkje er gjort funn i samsvar med mistanke.

Eg kan, eller rettare sagt kunne likevel ikkje med min beste vilje forstå kvifor- og kvar politi og påtale har fått denne mistanken i frå. Som sagt før, at for meg sjølv er det enkelt; eg har ikkje vore i noko lukka overgreps-miljø, og eg har ikkje utført overgrep mot barn.
Det er i tingretten sommaren 2017 at siste brikke fell på plass. Dokument 3, med vedlegg av ei mengde fotografi av overgrep av barn, sadisme mot spedbarn, har lege på pulten til dei tilsette ved det lokale lensmannskontoret i to månader før den 14.10.2014.

Katalysatoren er funnen, og eg klarer endeleg å ta innover meg, at dei som har «etterforska» meg, faktisk har hatt tilhald i ei anna verd enn eg.

Eit indre fenomen er på plass hjå eit samla miljø i lokalt politi og hjå påtaleansvarleg før 14.10.2014.
Ei tru, ei overtyding om at, tankar dei har i hovudet om meg, skal late seg finne at i det verklege, som ytre fenomen.

Tru og mistanke > 10:1 i høvestal

Eg har gjort greie for manglande samsvar mellom grunnlag / dokumentasjon for ,-  og om skjellig grunn til mistanke om overgrep mot barn med meir. Likefullt er det verkeleg som fenomen, eit indre fenomen, hjå lokalt politi og påtaleansvarleg.
Då er det ingen veg utom å bli litt omstendeleg att.

Tru, for dette handlar om å tru i motsetnad til å vite, og kva er då tru i denne samanheng?
Kva seier til dømes Store norske leksikon om tru.

Tro er en oppfatning, formodning, antagelse eller tanke.
…
Både i filosofi og i dagligtale brukes tro først og fremst for å tilskrive noen en oppfatning som de tar for å være sann. Dersom det er riktig å si at en tror at snøen er hvit, eller at vann fryser ved 0 grader celsius, så er altså dette oppfatninger en har om at disse tingene er sanne.
En oppfatning kan være feil. I så fall tror en at noe er sant, selv om det ikke er det – eksempelvis om en tror at vann fryser ved minus 10 grader celsius. Det at en tror noe, er følgelig en betegnelse som karakteriserer ens psykologi eller sinn ved at det er en måte å beskrive noens mentale tilstander eller tankeliv.
…
Men siden tro og oppfatninger også kan være feil eller usanne, så forutsetter ikke det å tro noe at en også vet det, eller at det en tror er sant. Å ha en oppfatning er derfor ikke det samme som å ha kunnskap eller å besitte sannhet.

https://snl.no/tro

Eg har alltid hatt eit komplisert tilhøve til ordet trur. Det mest kompliserande er når personar gjev uttrykk for at dei veit noko, utan å bokstaveleg talt å seie i frå om at det dei veit noko om, faktisk er noko dei trur.

Dei som no har ansvaret for strafferettsprosessen i mi sak trur noko om meg som person. Det dei trur noko om, er noko dei ikkje finn grunnlag for i den verklege verda / som ytre fenomen. Denne trua er likevel så sterk, som eit indre fenomen, at deira tankar og praktiske handlingar i tida som kjem, er styrt av den same trua. Trua på noko som ikkje er.

Presentasjon av tru til publikum og dommarar gjennom aviser og NRK

I tida etter 14.10.2014 uttalar påtaleansvarleg Sissel Kleiven seg ved fleire høve til nokre aviser, mest lokale, og til NRK Sogn og Fjordane, om kva som er informasjons-grunnlaget for å starte etterforsking mot meg. Ho uttalar seg om dette grunnlaget heilt fram til siste runde i retten, november 2017. Eg minner lesaren om at dette er «trua» ho uttalar seg om.

Nedanfor nyttar eg meg mest av påtaleansvarleg sin informasjon gjeve til NRK. Dokumentasjon på kva som låg på NRK sine nettsider er tatt med, uredigert, i kapittel Vedlegg-NRK, medan hovud-bodskapen til påtaleansvarleg kjem her.

Påtaleansvarleg legg fram politiet sin påstand om fakta og sanning:
– at eg var aktiv i eit overgrepsmiljø i England – påstått kjelde er Interpol
– at eg var aktiv i deling av overgrepsmateriale i dette overgrepsmiljøet – påstått kjelde er Interpol
– at eg skaffa meg overgrepsbilete av born frå dette overgrepsmiljøet – påstått kjelde er Interpol
– at politiet sikrar / «at det vart sikra 246 bilete og 14 videosnuttar» ved ransaking 14.10.2014, kjelde er påtaleansvarleg Sissel Kleiven.

Kvar av desse påstandane fortel ei historie.
Ei historie som dannar eit meiningsinnhald for den som les påstandane i media, no i dag og den gong då. Ei historie om brot på norske lover og om motivasjonen som ligg bak lovbrota. Som påtale legg til grunn. Ei påstått sann historie med fleire fakta.
(Eg tar som utgangspunkt at journalist gjev att Kleiven korrekt.)

Påstand om ytre fenomen.

Påtaleansvarleg talar mykje om overgrepsmiljø, så kva er det?

Overgrepsmiljøet.
Her er det tale om ein aktivitet, om fysiske overgrep mot barn.
Kva slags barn: eldre barn, yngre barn og mogeleg spedbarn.
Kva slags overgrep: frå ikkje friviljug deltaking i ei eller anna form seksualisert aktivitet, med andre barn eller med vaksne personar, til rein sadisme mot barn utført av vaksne. Overgrepa blir filma eller fotografert.
Kven er overgriparane: vaksne menn og mogleg kvinner.

Kva kjenneteiknar eit overgrepsmiljø?
Overgrepsmiljø er som oftast veldig små, altså avgrensa til eit lite tal vaksne personar. Om eg skal seie eit tal, truleg ikkje over 10 personar. (Kripos i Noreg har uttalt seg ein del om storleik på slike miljø, jamfør i samband med eit slikt miljø i Buskerud. Eg har vidare lese noko internasjonal forsking på området).

Overgrepsmiljø er som oftast svært lukka miljø, det seier seg sjølv. (Difor er det få personar med) Skal eit slikt miljø kunne eksistere over tid, er «tillit og tryggleik» heilt overordna. Kontakt med omverda er i utgangspunktet ikkje ynskjeleg, då «tillit og tryggleik» fort fell bort.

Skulle nokon nye utanfrå sleppe inn, vil det vere «strenge» vurderingar knytta til «tillit og tryggleik». Eit typisk krav om «inngangsbillett» som stettar kravet om tillit og tryggleik, er at den nye må levere dokumentasjon for eigne overgrep.
Kravet om tryggleik styrer mest truleg også teknologiske løysingar, som lukka nettverk, kryptering med meir.

Kleiven kjem med påstand om fakta eller ytre fenomen om mine aktive handlingar.

Påstand om mine handlingar som ytre fenomen, og kva for handlingar?
At eg har skaffa meg overgrepsbilete av born frå eit omtalt lukka overgrepsmiljø i England. Ho uttalar seg ikkje noko om korleis «skaffinga» er utført.
At eg har skaffa meg innpass og blitt tatt opp som «medlem» i eit lukka overgreps miljø i England. Ho uttalar seg ikkje noko korleis dette har gått føre seg, om eg til dømes leverte inn eigenprodusert materiale som «inngangsbillett».
At eg aktivt har delt overgrepsmateriale av born med deltakarane inne i dette lukka overgrepsmiljøet i England. Ho uttalar seg ikkje noko korleis dette har gått føre seg.
At eg var aktiv i dette lukka overgrepsmiljøet i England. Ho uttalar seg ikkje om korleis eg var aktiv, om eg fysisk var til stades i miljøet i England med meir.

Påstand om indre fenomen.

Aktive handlingar, som er ytre fenomen, har som oftast eit opphav i indre fenomen.
Så kvar gong påtaleansvarleg legg fram påstand i media, om fakta til ytre fenomen, legg ho samstundes til grunn påstand om fakta om, i dette tilfelle, også mine indre fenomen.
«Indre fenomener – for eksempel bevissthet og hensikt»
Uttrykket indre fenomen er ikkje mykje brukt i daglegtale.
Meir kjent er: subjektiv skuld, personleg skuld, motiv, tankar i gjerningsmannen sitt hovud.

Kva seier så påstand om fakta, i setninga nedanfor, om påstand om fakta om mine indre fenomen?
«- At eg har skaffa meg overgrepsbilete av born frå eit overgrepsmiljø i England.»
Det fyrste ein må legge til grunn er forståinga av dei ytre fenomen, og et er gjort greie for ovanfor, men kort: – at det i strengt lukka miljø blir utført overgrep og sadisme mot barn, det blir tatt fotografi og video, og at eg aktivt har deltatt i, eller inn mot eit slikt miljø i England.

Påtaleansvarleg legg til grunn fakta om indre fenomen:
Om å skaffe meg.
– at det ligg føre ei indre drivkraft hjå meg slik at eg ynskjer å ha tilgang på overgreps-materiale av barn. Det vere seg skildringar av seksuelle handling med barn til rein sadisme utført mot spedbarn. Drivkrafta kan til dømes vere at eg skulle tenne seksuelt av å sjå på overgrep og sadisme.
– at denne drivkrafta er så sterk at eg motivert nok til å prøve få innpass i eit lukka overgrepsmiljø.
– at eg vidare er i stand å «spore opp» eit lukka overgrepsmiljø.
– at eg er i stand til «å overtale eller overtyde» dette lukka overgrepsmiljøet til å sleppe meg inn.
– at eg har fått dette lukka overgrepsmiljøet til å sende meg overgrepsbilete.

Dei to andre påstandane er:
«aktiv i eit overgrepsmiljø» og
«aktiv i deling av overgreps-materiale i eit overgrepsmiljø».

Bruken av aktiv i fører til ei utviding av dei indre fenomen:
– at mi indre drivkraft er så sterk at eg er i stand til å utføre fysiske overgrep eller sadisme mot barn, og det vere seg eige / eigne barn og eller andre barn.
– at eg har dokumentert mine overgrep og delt med andre.
– at eg i alle år «framstår som normal» ute i samfunnet, men er no «avslørt som ein overgripar».

Påstandane om fakta om indre fenomen hjå meg er «evigvarande».
Påtaleansvarleg legg til grunn at eg har permanente drivkrefter, som til dømes legning mot barn og trong for oppleving av – eller utføring av fysiske overgrep mot barn.
– at eg kvar dag utgjer ein trussel mot barn.

Påtale og politi har lagt til grunn desse ytre- og indre fenomen i det dei siktar meg 14.10.2014.
Påtale og politi legg til grunn dei same ytre- og indre fenomen fram til rettssak startar 30.11.2017. (andre runde i retten)

Påtaleansvarleg sine utspel i media er føresett til å vere «sanning» og i samsvar med påtalemakta sitt gjeldane regelverk for kontakt med media, og det er føresett at dei er i samsvar med dei etiske retningslinjene for politi og påtalemyndigheit.

Påtaleansvarleg sine utspel i media speglar «påtaleansvarleg og lokalt politi sine indre fenomen» overfor meg.
Den same trua eller indre fenomen, ligg bak skjellig grunn til mistanke til den skjulte etterforskinga, av meg, som overgripar mot barn.

Påtaleansvarleg sine utspel i media legg også til grunn at:
Mannen har vedgått å ha skaffa seg bilete og videoar med overgrep mot born.
Snakk om å skulle ha bukta og begge endane. Eg har aldri nokon gong vedgått å ha skaffa meg overgrepsmateriale. Det er og noko dei trur.

Mi opplysing her:
Eg har aldri vore del av eit lukka miljø for produksjon og formidling av overgrepsmateriale av barn, og då heller ikkje tatt del i dette miljøet i England, eller nokon anna stad.
Eg har aldri utført seksuelle overgrep mot nokon, difor heller ikkje mot eige barn, sambuar sine barn eller andre barn i Noreg, eller i noko anna land.
Interpol / Kripos har ikkje omtalt meg som aktiv i eit overgrepsmiljø i England.
Interpol / Kripos omtalar meg som mogeleg passiv mottakar av ulovleg materiale.

Kva med påstand om beslag av e-post som skulle knytte meg til dette miljøet i England?
– At politiet sikrar / «at det vart sikra 246 bilete og 14 videosnuttar» ved ransaking 14.10.2014, kjelde er Sissel Kleiven.

Det er nonsence.
Nonsense – Meiningslaust, manglar meiningsfullt innhald.
Det er synonymt med vrøvl, tull, tøys og vas og skildrar ei utsegn eller påstand utan innhald av meining.

Sikra e-post?

246 bilete og 14 videosnuttar i sikra e-post?

Ein glytt inn i galskapen eller ei solid dose med nosence.
I november 2014 uttalar politiadvokat Sissel Kleiven seg mellom anna til NRK Sogn og Fjordane, sitat:

Vi ransaka heimen hans, og det vart beslaglagt eit omfattande materiale, som det har teke tid å gå gjennom. Det vart sikra 246 bilete og 14 videosnuttar, seier politi-advokaten.

Nrk

Sitatet ovanfor har to setningar. Ei oppsummerande setning, og ei med detaljert skildring av ytre fenomen som bilete og video. Ordet sikra har si tyding i etterforsking, og sidan det er snakk om etterforsking av datakriminalitet, så har ordet sikra ei eiga forklaring i den samanheng.

Opplysninga som politiadvokat Kleiven gjev til NRK er at det vart sikra 246 bilete og 14 videosnuttar. Ut frå samanhengen er det snakk om digitale bilete og video, og vidare er det grunn til å tru at det var gjort i samband med beslag i heimen.

I det NRK går ut med dette, sit eg i varetekt ved Vik fengsel, Vik i Sogn.
Fram til denne dagen har eg vore i avhøyr omlag ti timar, og forklart meg detaljert om min digitale aktivitet på internett. Eg og alle andre, er ikkje kjende med den skjulte etterforskinga, og det fyrst sommaren 2017 at ein får vite om eksistensen til dokument 3.

Opplysninga om, eller påstand om sanning om ytre fenomen,  med tala 246 bilete og 14 videosnuttar sikra i beslag, er identisk med dei tal biletete og video  i den vedlagde dokumentasjonen frå Interpol, dokument 3. Dokument 3 er i papir-format, og skulle vere eit hjelpemiddel til identifisering om e-postar eller vedlegg i e-postar skulle bli funne i mitt eige.

Politiadvokat Sissel Kleiven seier same dag til NRK:

Det var i mars i år at Kripos fekk melding frå Interpol om at ein norsk mann hadde skaffa seg overgrepsbilete av born.

NRK

Så med kunnskap til dokument 3 og den skjulte etterforskinga, så fortel Kleiven ei samanhengande truverdig historie, i alle fall for dei som har den rette trua.
At politiet har funne og sikra eit tjuetals e-postar med vedlegg frå eit overgrepsmiljø i England på mitt datautstyr eller på anna måte i mitt eige, og at det også er eit bevis for at eg har vore ein del av det same overgrepsmiljøet.

Problemet er at det heile er nonsence.
– det er ikkje utført noko dataetterforsking
– dei 246 bileta og 14 videoane lar seg ikkje finne som ytre fenomen i mitt eige
– vedlagt dokumentasjon i papir-format frå Interpol blir påstått å vere sikra digitale bevis frå min eigedom.

Bilimportør og dokumentasjon frå Interpol.
(metafor)
Ein bilimportør saknar ein dag fire bilar frå anlegget sitt i Drammen. Det er ein gul, ein grøn, ein blå og ein raud bil. Importør har digitale fotografi av kvar av bilane, og lagar til ein dokumentasjon for dei sakna bilane, med kopi av fotografi- og med chassisnummer for kvar av bilane. Dette går ut til alle politidistrikt i landet.
Nokre dagar seinare oppdagar ein lokal lensmann i ein tettstad inne i ein liten fjordarm på vestlandet at denne etterlysing av fire bilar med tilhøyrande dokumentasjon er komen i posten eller som e-post, eller via eit intranett.
Like etter tar han kontakt med politijurist, og ho er samd – du har dei der, alle fire.
Importør blir varsla, og alt neste dag er det komen ein spesiallaga lastebil frå Drammen for å hente bilane.
Dialogen som no oppstår mellom sjåfør frå importør og lensmann, blir for det meste einetale frå sjåfør, med mykje bruk av STORE bokstavar og ei mengde med teikn !?&.
Sjåfør reiser tilbake til Drammen, og lokalt politi dekkjer kostnadane for bomturen.
–
Dataetterforskar kjem innom påtaleansvarleg Sissel Kleiven for å utføre datateknisk etterforsking på beslaget Sissel Kleiven har omtalt i media, mellom anna til NRK.
Påtaleansvarleg legg fram kopien frå Interpol, i papir form.
Dialogen som no oppstår mellom dataetterforskar og påtaleansvarleg Sissel Kleiven, blir for det meste einetale frå dataetterforskar, med mykje bruk av STORE bokstavar og ei mengde med teikn !?&.
Dataetterforskar reiser tilbake, og den sikta, meg, betalar alle kostnadane.

Ei påminning om: Mi kasse – mi forteljing – mi sak

Morgonen den 14.10.2014 litt over klokka 08:00, blir eg kontakta av strafferettsapparatet og blir part i ein strafferettsprosess. 
Representantane for strafferettsapparatet, tilsette ved det lokale lensmannskontoret, stiller no med vide fullmakter på vegne av den norske stat, etter vurdering og godkjenning av politiadvokat / politijurist. I det eg formelt blir ein del av ein strafferettsprosess, som sikta for alvorlege lovbrot, så får eg automatisk tildelt ulike rettar, gjeve av den norske stat til meg.
Representantane for strafferettsapparatet startar opp sitt arbeid med eit tankesett i samsvar med skjellig grunn til mistanke, med minst 10:1 i sannsyn , sikker på at eg har utført overgrep mot barn, og at det er minst 2:1 i sannsyn for at det har kome overgrepsmateriale frå eit overgrepsmiljø til mi datamaskin.

Dette er det lokale politi sitt subjektive utgangspunkt, dette er deira ståstad. Dette er deira kasse. Alt dei har sett for seg, alt dei har planlagt, er no på plass opp i deira kasse.

Mi kasse, derimot, har dei enno ikkje fått sett opp i.
Alt klokka 08:30 den 14.10.2014 tek eg til å fortelje om kva som er opp mi kasse.
Noko av det aller fyrste eg seier i fyrste avhøyr, er at eg skal fortelje alt eg veit om dette, dette som er oppe i mi kasse. Noko anna kan eg ikkje fortelje noko om.
Eg er heilt ukjend med innhaldet i påtalemakta si kasse, og eg blir heller ikkje informert om kva dei alt har putta opp i den, med unnatak at dei mistenkjer meg for brot på straffelova sin § 311 bokstav c. Og brot på § 311 bokstav c er opp i mi kasse, det veit eg vel, og eg prøver aldri å skjule det på noko vis. Tvert om. Eg samarbeidar fullt ut i samband med mi sak, om innhaldet i mi kasse og eg har mykje å fortelje. Mellom anna at eg har avdekka overgrep mot barn i Noreg.

Frå fyrste minutt er det tydleg at det lokale politi ikkje vil høyre på mi forteljing, dei vil heller ikkje sjå opp i kassa mi, og mi sak blir knapt nok etterforska.
Dei jobbar berre med å få stadfesta skjellig grunn til mistanke om overgrep mot barn, gjennom den skjulte etterforskinga.

Lovbrot – Kartlegging av mogelege overgrep

Den skjulte etterforskinga skjer etter skjellig grunnlag for mistanke for brot på §§ 299, 300, 301, 311 a (straffelova i 2022). Det er ikkje grunnlag for siktinga, og det blir stadfesta gjennom etterforsking frå lokalt politi og Kripos. Lokalt politi og påtalemakt informerar ikkje nokon gong til media om at informasjon gjeve over 3 år ikkje var korrekt.

Eg blir (offisielt) sikta etter § 311 c (2022) og får dom i etter den same §.
Nedanfor vil eg greie for mitt lovbrot, som eg straks tilstår og samarbeider på alle måtar med politiet om det lovbrotet. Samarbeidet er av typen einvegs, frå mi side.

Ulovleg materiale – Lagring, lagringsstruktur og innhald

Eg hadde på denne tida eit NAS (network access server), av merket Netgear. Operativsystemet på NAS’t var ein variant av Unix med mykje logging av aktivitet på systemnivå, filoperasjonar med meir.
Den totale mengda av data på NAS, eller rettare sagt tal filer, av alle slag, var 2,5 – 2,6 millionar. Vidare var der ein stor ekstern harddisk, med ein kopi av det meste som var på serveren. Einaste grunn til at det var data på den eksterne harddisken, var at eg nytta meg av «flytt data ut og «flytt data tilbake» teknikk ved grundig fjerning av virus.

På serveren var det ei mengde med mapper, strukturert etter mine hobbyar: lyd, video, fotografering med meir. Vidare var det ei stor mengde ulike strukturar med store mengder erotisk (og ikkje erotisk materiale), der strukturane nok ofte kunne kallast katalogisert.  Men med berre lovleg erotisk materiale.

Det ulovlege materialet var lagra i 2 separate mappestrukturar. (slik også framstilt av dataetterforskar i retten) Ein for kontakter i Yahoo, med toppnivåmappe-Yahoo, og ein for sjekk av newsgroups, – Groups.

Yahoo struktur – Yahoo Messanger

Eg tok i bruk Yahoo Messenger i 2004 / 2005. Først pc klientversjonen, så seinare web versjonen. For kvar einaste person som tok kontakt med meg via min konto på yahoo, så oppretta eg ei datamappe, altså som ei undermappe til Yahoo-mappa. Dette var det eg som gjorde, manuelt og ingen form for automatikk i Yahoo Messanger.

Alt mottatt materiale vart systematisk lagra i kontakten si eiga mappe. Dette krevde konsentrasjon og var tidkrevjande då eg måtte overstyre Yahoo Messengar sin standard virkemåte for lagring ved kvart einaste tilfelle.
For kontakter med yahoo-adresse gav namnet på mappa seg sjølv, eg berre droppa yahoo-delen og satt att med brukarnamnet. Det var ikkje var uvanleg at personar registrerte seg i Yahoo med ei e-postadresse dei hadde frå før. Når eg då oppretta mappe for denne typen, tok eg med hotmail, gmail eller kva domene dei no hadde brukt. Politiet sin dataetterforskar Breda stadfester dette i retten, meir om det seinare. Under hovudmappa Yahoo var det ca 180 undermapper, politiet seier 183,  ei mappe pr konto som hadde aktivitet inn mot meg. Truleg er det Kripos i si etterforsking i samband med skjult etterforsking og ikkje lokalt politi, som gjev kvar kontakt eit nummer, så tar eg det med i tabellen nedanfor, som rein illustrasjon. Lista som lokalt politi sit på, så er kontakter lista opp alfabetisk med tilsvarande stigande nummer.

Kripos nr	Konto i Yahoo Messanger	Namn på mappe i min oppretta Yahoo-struktur
001	fornamn1-etternamn1	fornamn1-etternamn1
002	fornamn2-etternamn2	fornamn2-etternamn2
003	fornamn3-etternamn3	fornamn3-etternamn3
–	–	–
037	konto37-xxx	konto37-xxx
052	konto52-xxx	konto52-xxx
063	Anette_NO	Anette_NO
072	Charlotte_England	Charlotte_England
077	Jonas_Seterli	Jonas_Seterli
099	TommyT	TommyT
126	Mann1-Oslo_overgrep	Mann1-Oslo_overgrep
144	Mann2-Oslo_lukka_miljø	Mann2-Oslo_lukka_miljø
146	Mann3-Mann_overgrep	Mann3-Mann_overgrep
147	Mann4-Mann_lukka_miljø	Mann4-Mann_lukka_miljø
148	Mann5-Mann_overgrep_gmail	Mann5-Mann_overgrep_gmail
150	Nina_USA	Nina_USA
160	Per_Ulv	Per_Ulv
170	Per_Ulv_Gmail	Per_Ulv_Gmail
180	Per_Ulv_Hotmail	Per_Ulv_Hotmail

Nedanfor legg eg ved ein skjermdump av ein modell eg har laga. Dei fleste som rein illustrasjon, men nokre har namn etter verkelege kontoar som eg var i kontakt med. Om lag 10 kontoar skil seg ut i 2014, det er dei eg mistenker kan stå for overgrep eller som kan vere i kontakt med lukka grupper med ulovleg materiale. Mann* mapper er for illustrasjon.
For nokre av dei eg hadde kontakt med, hadde eg oppretta eit tekst-dokument, .txt, og her noterte eg ned ting eg måtte hugse på, kva eg hadde funne ut til no, eller kva eg trudde adresse / stad i landet vedkommande held til.

Tidleg i 2012 slettar eg alle mine kontakter i Yahoo, av mange grunnar, men først og fremst fordi eg og tidlegare sambuar skilte lag, og berre av den grunn krevde  kvardagen meir av tid og krefter. At eg slettar alle mine kontakter i Yahoo (ikkje mappestrukturen), var ikkje til hinder for at nokre få, 10-12 personar tar kontakt på nytt.

Groups

Den andre hovudmappa, Groups oppretta eg i samband med at eg hadde sett meg eit mål, kunne ein finne opne kjelder  – og kvar var dei opne tilgjengelege kjeldene lokalisert, for visse typar erotisk materiale, som også hadde ulovlege sider ved seg, såkalla ulovleg erotisk framstilling av mindreårige. Frå omlag 2010-2012 tok det til å bli tydleg at «såkalla modellbyrå» med unge modellar, hadde ein tvilsam forretningsidé. Dei selde «såkalla customsets» av dei same modellane, med klar erotisk framstilling av dei unge modellane, og som oftast likeklart ulovleg erotisk framstilling. Det lovlege materiale spreidde seg fort på internett, men det ulovlege dukkar opp litt her og der.  Etter kva eg kunne finne ut starta denne «ideen» i aust-europa, i Kasakhstan eller i Ukraina, og nokre få år etter dukkar det same fenomenet opp i Latin Amerika og Sør Amerika. Fyrst og fremst basert på utnyttinga av fattige som gjennom sine døtre fekk tak i ekstra pengar, vil eg tru.

Nyheitsgrupper var ganske nytt for meg, men eg forstod fort at denne teknologien var meir «anonym» sjølv om kjeldene var heilt opne.

Frå Wikipedia:
A Usenet newsgroup is a repository usually within the Usenet system, for messages posted from users in different locations using the Internet. They are discussion groups and are not devoted to publishing news. Newsgroups are technically distinct from, but functionally similar to, discussion forums on the World Wide Web. Newsreader software is used to read the content of newsgroups.

Wikipedia

Under mappa Groups vart det oppretta nokre få undermapper for kvart verkty eg testa ut, heilt til eg tok i bruk gratisprogrammet Newsgrabber. Etter ei tids leiting finn eg to store opne kjelder for dette materialet, og det var på newsgroups-serverane til Yahoo og Google.
No er det ikkje eit stort poeng for meg, men sidan at eg har ein dom som fortel at eg har vore ekstra forbrytersk mellom anna grunna min datakunnskap, så vil eg då understreke at dette ulovlege materiale låg heilt ope på serverane til Google og Yahoo.

Hovudmappa i denne strukturen her kallar eg for gggroups. Forklaring på namnet er GroupsGoogleGroups. Eg trur eg flytta funn hjå Yahoo over til Google mappa, då eg fyrst fant dette materiale på Yahoo, men utan at eg laga ei mappe med namn Yahoo. Det blir litt meir om Groups i samband med at retten ikkje vil gje meg tilståelses-rabatt.

Mappestruktur for Yahoo og kopling til mi forklaring om mogeleg overgrep.

Dag to, 15.10.2014 etter ei natt på glattcelle, ber eg advokat Stig Nybø, oppnemnd same dag, seie i frå til politiet at eg vil forklare med om noko viktig. Eg set han inn i  problem-stillinga. Advokat seier rett ut: 

«han vil advare meg mot å fortelje dette til politiet, då han er sikker på at det utelukkande kjem til å bli brukt mot meg» «- , men er det slik dette er viktig for samvitet, så får eg avgjere det sjølv»

Eg er ikkje i tvil om kva som er rett å gjere, og informasjonen har eg samla over lengre tid. Det einaste som plagar meg og som nok kjem av Asperger, er at eg kan ikkje vere heilt sikker i mi sak for alle dei om lag ti som eg vil fortelje om.

Dette er då bakgrunn for at eg i 30-40 minutt i detalj fortel om desse personane.

Detaljnivå variera, men eg oppgjev brukarkonto i Yahoo for alle saman.  For ein av dei som blir tatt av politi i ettertid, kan eg opplyse omtrent kvar i byen han bur, at han brukar Mac, at han gøymer eksterne data borte frå Mac, at han brukar to-tre minutt for å hente fram ekstern disk, kva togstasjon han nyttar til jobb-reise, at han har kjæreste som er innom slik og slik , at foto som er tatt (av han) av ung jente er sjekka mot andre foto han har frå leilegheit , om korleis denne jenta går frå handball-trening og innom han på veg heim, om korleis det vart kontakt mellom dei to, med meir.

Eg fortel og denne dagen om to personar som eg har god grunn til å tru har utført overgrep mot mindreårig, om brukarkonto dei har, med mange fleire detaljar, som i februar / mars 2018, ved domstolen ved Oslo Tingrett blir dømde for overgrep. I media går det fram at dei er tatt etter forklaring frå «Fosenmannen» 08.05.2015. Eg fortel detaljert om dette 15.10.2014, 8 månader før.

Dette som døme på kva eg fortel til politi denne dagen. Eg fortel og i dette opptaket at eg har samla informasjon i denne mappestrukturen, og at det ligg .txt fil i mappa for einskilde.

Tilstades i rommet er leiar for etterforsking Anita Berstad og betjent Torbjørn Sælen.
Det ligg føre lydopptak.

Politiet stadfestar i november 2015, i eit avhøyr, direkte til meg, at mi forklaring denne dagen har medført at mellom anna at eit pågåande overgrep vart stoppa. Denne stadfesting er med på lydopptak frå denne dagen.

Bevis teori

Dei indre fenomen – krav til bevis

Kjært barn har mange namn, så subjektiv skuld er ofte og skildra som personleg skuld, motiv , tankar i gjerningsmannens hovud, og også godt skildra «som dei indre fenomen»

Å skulle prove tankar i hovudet til ein person, er ingen lett jobb. Sjølv ikkje for ein etterforskarar i politiet. Og ikkje minst dei utfordringar «gjerningsmannen» kan få, med å vinne fram med ei anna forklaring enn det påtalemakta legg til grunn. Subjektiv skuld er sjølvsagt eit viktig tema, heilt frå mistanke, under etterforsking, ved førebuing av bevis for føring i retten, og til slutt i retten der dommar skal gjere si vurdering.

Aktor Sissel Kleiven er sikker på mi subjektive skuld, sånn omlag 10:1, og legg fram påstand at ho og leiar for etterforskinga – veit kva eg tenkjer. Kva seier så faglitteraturen om subjektiv skuld, motiv, personleg skuld, om gjerningsmannens tankar?

Nedanfor siterar eg  frå Jørgen Aall sitt kapittel 12, Uskyldspresumsjonen og beviskravet i straffesaker, frå  Bevis i straffesaker. Han skriv mellom anna om i kva grad ein kan presumere (ta for gjeve, vere innforstått) dei indre fenomen ut frå dei ytre fenomen.

Bevis i Strafferetten
Del V – Beviskrav og bevisbedømmelse
Kapittel 12
Uskyldspresumsjonen og beviskravet i straffesaker
Jørgen Aall

Punkt 4 Presumsjoner for skyld og «omvendt bevisbyrde»
4.1 s. 467
Man kan tenke seg at dersom kontakt mellom siktede og personer som tilhører en terrororganisasjon, er påvist, så presumeres siktede å være terrorist, eller at der besittelse av narkotika er bevist, presumeres siktede å ha smuglet den. Slike presumsjoner kan utforde uskyldspresumsjonen om de ikke kombineres med en reell adgang for siktede til å bevise sin uskyld. Det som gjerne omtales som en omlegging av bevisbyrden for subjektive straffbarhetsvilkår, fremstår da som en rettssikkerhetsgaranti – en sikkerhetsventil – som er nødvendig for å kunne akseptere presumsjonen. Kan hende hadde det derfor vært mer treffende å snakke om skyld med omvendt bevisadgang, enn – byrde.

4.2 Presumsjoner for at siktede er skyldig i det som er beskrevet i straffebudet.
4.2.1 Utgangspunkter
s. 468
Det er alltid påtalemyndigheten som må bevise at siktede har begått den straffbare handling: at han er i besittelse av narkotika, har hatt seksuell omgang med en person under seksuelle lavalder, m.m.

Den har også bevisbyrden for at gjerningsmannens personlige skyld dekker alle elementer i straffebudet. Men hensynet til straffebudets effektivitet kan i enkelte tilfeller forsvare at dette utgangspunktet fravikes formelt (ved lov) eller reelt (i praksis). Det karakteristiske i begge tilfeller er at det er rimelig å kreve en bevissikringsmessig aktivitet frå siktede, enten før handlingen ble begått (for å bevise at han har vært tilstrekkelig forsiktig), eller etter at handlingen ble begått (for å bevise at det tilsynelatende straffbare har en annen forklaring enn den som er gitt av påtalemyndigheten i samsvar med presumsjonen i straffebudet).


4.3 Sikkerhetsmekanisme:
Siktedes adgang til å bevise sin uskyld må vere reell
s. 472
Norske lovgivende myndigheter har så langt inntatt den same holdningen, at det overalt skal vere subjektiv dekning av lovens objektive straffbarhetsvilkår.
(Vidare tar Aall opp at EDM ikkje ser «så snevert» på tolking av subjektiv dekning, som Noreg)
EDM har nemlig en tendens, også på området for artikkel 6, til å anlegge et helhetsperspektiv, hvor en totalvurdering av inngrepet i eller avviket frå rettighetens normalordning – hovedregelen – blir avgjørende. Avvikets karakter, begrunnelse og eksistensen av kompenserende sikkerhetsmekanismer inngår i vurderingen.

4.4 Forløpige observasjoner
s. 473
Det er særlig to forhold som kan forsvare å bygge på faktiske eller rettslige presumsjoner for skyld, forutsatt at siktede har en reell adgang til å bevise sin uskyld:
1) Siktede har en lett bevissikringsadgang i etterkant av den påstått straffbare handling, som for eksempel en troverdig alternativ forklaring på hvor pengene han er i besittelse av kommer fra i sak om narkotikaomsetning, eller
2) det gjør seg gjeldende spesielle (berettige) forventninger om forsiktighet i forkant av den påstått straffbare handlingen, som for eksempel at en journalist må forvisse seg om at han har vært aktsom når det gjelder sannheten i det han skriver , …

5 Modifikasjoner med hensyn til beviskravet?
5.1 Utgangspunkter
s. 474
Det bringes i erindring at den dømmende rett må anse det bevist utover rimelig tvil at den siktede er skyldig for å kunne dømme han. Grunnlaget for bedømmelsen er bevis som er fremkommet i retten. Til tiltaltes fordel kan det selvsagt også tas hensyn til de bevis som ikke er der, som for eksempel hvor man har holdepunkter for at en mangelfull etterforsking har medført en utilstrekkelig opplysning av saken. Man kan tenke seg at andre bevis ville svekke de foreliggende. I slike tilfeller taler en gjerne om at det hefter en robusthetssvikt ved beviset.

5.3 Varierer beviskravet med siktelsens alvor?
s. 475
Det kan med atskillig rett hevdes at man bør orientere seg etter realitetene, jo meir alvorlig reaksjon som risikeres, desto strengere beviskrav.

5.4 Varierer beviskravet med den enkelte straffbarhetsbetingelse?
5.4.1 Oversikt
s. 476
5.4.2 Objektive vilkår: lovovertredelse og ingen straffefrihetsgrunner
Lovgivers frihet til å definere det straffbare er underlagt visse grenser. Dersom loven er utformet slik at den legger avgjørende vekt på gjerningsmannens tanker, i stedet for ytre manifestasjoner av dem i form av konkrete handlinger, kan både lovkravet og uskyldspresumsjonen trås for nær: Det blir vanskelig å forutberegne hva som er straffbart, slik lovkravet forutsetter. Og bevistemaet – hva som har foregått inne i (den antatte) gjerningsmannens hode – beror i så stor grad på dommerens subjektive skjønn at vilkårligheten må øke, uansett om beviskravet er strengt. Ta § 6 i lov om forsvarshemmeligheter som eksempel. Den retter seg mot den som «søker å forberede handlingen som rammes av §§ 90 eller 91» Et annet eksempel er strl. § 147 a siste ledd (strl. 2005 § 131 tredje ledd), som igjen gjør planer om eller forberedelse av visse alvorlige handlinger til tema:

Den som har forsett om å fullbyrde et lovbrudd som nevnt i første eller annet ledd, og foretar handlinger som legger til rette for, og peker mot gjennomføringen.

Rett nok knyttes det subjektive (forsett) her til handlinger. Men det hjelper ikke så meget, når bare det å oppholde seg på eller i nærheten av et sted kan være tilstrekkelig som «handlinger som legger til rette for eller peker mot gjennomføringen». Også her flyttes bevistemaet i (for) stor grad til hva retten antar har foregått i siktedes hode. Slike bestemmelser må anvendes med stor forsiktighet, elles vil risikoen for å dømme en uskyldig, som bare har vært på feil sted til feil tid, øke.

Det er altså en bevismessig fordel om straffebudet retter seg mot konstaterbare handlinger som kaster lys over gjerningsmannens personlige skyld, normalt forsett.

5.4.3 Subjektive vilkår: skyld og tilregnelighet
s. 477
a) Bevistemaet og -momentene når det gjelder selve lovbruddet, er normalt lettere tilgjengelig enn tilfellet er med temaet gjerningsmannens personlige skyld. Dersom siktede ikke selv (med troverdighet) redegør for sine motiver, er man i stor grad henvist til mer eller mindre sikre slutninger frå det objektivt konstaterbare – handlingene – til antagelser om at den som utførte dem, visste hva han gjorde, og at det slik er subjektiv dekning av straffebudets gjerningsbeskrivelse.

Man kommer likevel ikke utenom at de subjektive vilkår for straff gjennomgåande er vanskeligere etterprøvbare bevistemaer. Konvensjonsstatenes interne rett varierer også mer med hensyn til hvor strenge beviskrav som stilles når det gjelder subjektive vilkår for straff. Både på grunn av denne variasjonen og selve tematikken – meir skjønnsmessig og vurderingspregede temaer hvor nærheten til begivenhetene, særlig siktede og hans forklaring, er fremtredende – er EMDs prøving med etterlevelsen av dette subjektive vilkåret meir tilbakeholden.

Men det forhold at EMD antakelig vil tilstå statene en videre skjønnsmargin ved utforming og praktisering av nasjonale beviskrav knyttet til personlig skyld, og de tematiske utfordringene som begrunner tilbakeholdenhet, er ikke noe argument for å fravike det som er den rådende prinsipielle holdningen i Norge, at det i høyden er snakk om nyanseforskjeller til det beviskravet som gjelder for det objektive vilkår for straff, se Rt. 1998 s. 1945.

7 Slutning
s. 480
Der må de objektive vilkår for straff alltid bevises utover enhver rimelig tvil. Lovgiver og domstolene har en viss frihet ved utformingen og anvendelse av de subjektive vilkår for straff, f. eks. ved å oppstille eller operere med presumsjoner for skyld der påtalemyndigheten har bevist en objektiv lovovertredelse. Men siktede må gis en reell mulighet til å bevise sin uskyld. Oppfyller han ikke den «bevisbyrden», vil det etter omstendighetene kunne legges til grunn at også de subjektive vilkår for straff er tilstede. Slike tilpassinger er derfor ikke noe fravik frå det strenge beviskravet, som retter seg mot påtalemyndigheten, for at straffbarhetsbetingelsene er til stede.

Jørgen Aall

Lærebok i Etterforsking tar også for seg tema subjektiv skuld.

Etterforskning
Prinsipper, metoder og praksis (2018)
Ole Thomas Bjerknes, Ivar A. Fahsing

s. 85
Gjerningspersonens tanker og vurderinger, som kalles subjektiv skyld, står altså svært sentralt i skyldspørsmålet. Det betyr at etterforskningen må vektlegge å innhente denne type informasjon som kan belyse dette rettskravet. Tanker kommer først og sannsynligvis også enklest frem ved å innhente forklaringer fra primært mistenkte og eventuelt fornærmede, men også vitneavhør kan gi relevant informasjon som kan belyse om hvorvidt handlingen ble gjort med forsett eller uaktsomhet. Særlig ved planlagte handlinger vil en kunne finne mange andre sporkilder som kan vere sterke indikatorer og egne seg for å belyse skyld eller uskyld i forhold til subjektiv skyld.

Ole Thomas Bjerknes Ivar A. Fahsing

Sissel Kleiven og Anita Berstad har det mykje enklare:
– vi veit kva han tenke når vi ser kva han skriv –

Bevis – ei mengde med tydingar

Kjært barn har mange namn.
Nedanfor listar eg opp mine funn av ordet bevis undervegs i prosessen med dette dokumentet. Funna samla eg tidleg, mest for å holde tunga beint i munnen, og eg har ikkje kvalitetssikra akkurat dette innhaldet i ettertid.

• Bevis
• Beviskrav
• Beviskraft
• Bevisstyrke / Bevisterskel
• Bevisvekt
• Bevisverdi
• Bevisfakta
• Bevisdata
• Bevistema
• Bevisvurdering
• Bevisbildet
• Beviselement
• Bevisgrunnlag
• Bevismidler
• Bevisresultat
• Bevismiddelets innhold
• Bevisbyrde

Variant	Forklaring
Bevis	– Enhver type informasjon, hva enten informasjonen direkte kaster lys over et av sakens bevistemaer, mer indirekte kaster lys over et av sakens bevistemaer eller bare kaster lys over påliteligheten av slik informasjon, eller troverdigheten til informasjonskilden. (Øyen, 2013 s. 211) – Bevis – faktiske forhold som peker ut over seg selv – En klassisk psykologisk definisjon av bevis er: «[A]ny matter of fact, the effect, tendency, or design of which, when presented to the mind, is to produce a persuasion concerning the existence of some other matter of fact. A persuasion either affirmative or disaffirmative of its existence.» Bentham (1827) – En epistemisk/kunnskapsteoretisk definisjon vil i tillegg kreve at erfaring legges til grunn for fastsettelsen av bevisenes relevans, omfang og styrke. Haack (2003)»
Beviskrav	– s. 461 Regler om beviskrav angår hvilken grad av sannsynlighet som må til for å kunne legge et (påstått) faktisk forhold – bevistemaet – til grunn som bevist. – Gert Johan Kjelby s. 104: «Med beviskrav menes de betingelser som må foreligge for at et faktum skal legges til grunn for en avgjørelse. Kravet til bevisets styrke er ofte angitt i ulike grader av overbevisning som må foreligge hos dommeren for å legge et faktum til grunn, gjerne uttrykt i grader av sannsynlighet: ….» – Gert Johan Kjelby s. 105: «Beviskravet gjelder altså først og fremst for de faktiske forhold av betydning for straffansvarets (skyldspørsmålets) subjektive og objektive sider. – Anders Løvlie: Beviskravet er bindingen mellom bevis og faktum – Beviskrav forstås tradisjonelt som en terskel som må forseres før et rettsfaktum kan legges til grunn. – s. 517 «Men uavhengig av hvordan beviskravet forstås, vil fortellingen stå sentralt i straffesaker. Det påtalemyndigheten forsøker å bevise i en straffesak, er normalt et hendelsesforløp – eventuelt flere hendelsesforløp – som helt eller delvis drevet frem av personer.» – https://sml.snl.no/beviskrav: «Beviskrav, krav til sannsynlighet for at noe faktisk har skjedd for at dette skal legges til grunn i forbindelse med rettslige avgjørelser.   I straffesaker kreves derimot nærmest sikkerhet, dvs. nær 100 % sannsynlighet, før et faktum kan legges til grunn som medfører straff. Bakgrunnen for dette strenge beviskravet er at det ansees klart verre at uskyldige blir straffedømt enn at skyldige går fri.»
Beviskraft	– Nina Sunde: Evalueringen av digitale bevis er en aktivitet hvor en rekke vurderinger blir gjort omkring beviset. Her vurderes pålitelighet, sammenhenger og tilknytninger til andre bevis, og hvorvidt beviset er ødelagt eller endret. Videre vurderes det hva beviset betyr, og om det har relevans i etterforskningen. Vurderingen gjelder altså spørsmål som kan knyttes til beviskraft (Casey, 2016). Det at etterforskeren vurderer og fortolker, betyr at resultatet ikke er av en slik art at det kan verifiseres ved hjelp av en sjekksum (som beskrevet under Teknisk analyse). Evaluering er regnet som en av flere kjerneprosesser i de kriminaltekniske disiplinene (eng.: forensic science) og handler om å produsere en verdi som kan mates inn i beslutningsprosessen omkring bevis (Pollitt et al., 2018). Denne verdien vil gjerne være en konklusjon, hvor man også kan angi en styrkegrad (hvor sikker man er) på konklusjonen (Casey, 2011). Casey (2016) argumenterer for at undersøkelsene og vurderingene knyttet til evaluering av bevis derfor krever et høyere teknologisk kunnskapsnivå, formaliserte kvalitetssystemer og prosesser og forankring i forskning. – s. 172 Vurderingen av om et bevis har beviskraft, er kunnskapsteoretisk. Det avgjørende er om det konkrete bevis gir grunnlag for holdbare og pålitelige slutninger i den ene eller andre retning i forhold til det aktuelle bevistemaet. Hvilken interesse beviset har sett i lys av de øvrige bevisene i saken, er uten betydning. Hvorvidt et bevis ut fra en kunnskapsteoretisk vurdering mangler beviskraft, kan være usikkert og omdiskutert mellom partene. Bruken av ordet «åpenbart» viser at bestemmelsen bare får anvendelse på de klare tilfellene av mangel på beviskraft, noe som er understreket både i forarbeidene og i rettspraksis. – 5.4 Særlig om rettens avklaring av forhold av betydning for troverdighet Gert Johan Kjelby s. 140: «Etter gjeldende rett ligger spørsmålene om beviskraft og bevisvekt under rettens frie bevisbedømmelse, og adgangen til å føre bevis for forhold av betydning for bevisvekt er i utgangspunktet underlagt prinsippet om fri bevisførsel. Kun unntaksvis er visse bevis etter loven, eller etter rettens skjønn, utelukket pga. lovgivers oppfatning av pålitelighet, se f.eks. strpl. § 134 og § 301 om skriftlige erklæringer om tiltaltes eller vitners gode/dårlige «navn og rykte». Det er således retten som må vurdere troverdigheten av vitneutsagn eller kvaliteten på beviset. Opplysninger om forhold av betydning for troverdighet er likevel ikke alltid opplyst av partene eller på annen måte kjent for partene og retten. Nyere norsk bevisteori har introdusert «prinsippet om maksimal individualisering av bevis» som benevnelse på bl.a. regler som skal sikre retten informasjon om bevisenens pålitelighet. Rettens plikt etter strpl. § 294 hører til denne kategori. Men avdekking av forhold ved vitnets evne eller vilje til å gi en sannferdig forklaring søkes mer direkte ivaretatt gjennom andre bestemmelser, som skal sikre at omstendigheter ved vitnet blir opplyst for retten i forbindelse med bevisførselen, slik at de kan tas i betraktning i bevisvurderingen.» (Aktor opplyser ikkje om at dataetterforskinga er utført ein ikkje kvalifisert pers, Anita Berstad) Gert Johan Kjelby s. 150: «Fra straffeprosessen kan det vises til Rt. 1998 s. 11, som gjaldt gjenopptakelse av domfellelser for falske forklaringer om politivold ( de såkalte Bumerangsakene). Domfellelsene ble av Høyesterett antatt å bygge på den «stor troverdigheten polititjenestemenn generelt nyter» (s. 19). Dette reiste bl.a. spørsmålet om korrekt anvendelse av de strafferettslige bevisbyrderegler. Høyesterett besluttet gjenopptakelse, fordi «Tjenestemennenes forklaringer har vært tatt som bevis for at beskyldningene var usanne og straffbare. Av grunner som jeg har redegjort for [ særlig ‘korpslojalitet’], burde ikke deres vitneprov tillegges en slik beviskraft i bumerangsakene. Etter min mening burde polititjenestemennenes forklaringer her støttes av tungtveiende andre bevismidler før bevis for falsk forklaring kunne anses ført»» – s. 153 Kapittel 4 Rettens kontroll med bevisføringens omfang i straffesaker Ørnulf Øyen 4.2 Allment om bevisavskjæring i medhold av § 292 annet ledd s. 172 «I medhold av annet ledd bokstav c kan et bevistilbud avskjæres «når beviset … åpenbart ikke har noen beviskraft». I proposisjonen påpekte departementet at det «[u]t fra bevismidlets art, karakter og lignende forhold må … være klart at det tilbudte beviset er betydningsløst selv om det påstås at det skal godtgjøre forhold som er relevant for avgjørelsen» Vurderingen av om et bevis har beviskraft, er kunnskapsteoretisk. Det avgjørende er om det konkrete bevis gir grunnlag for holdbare og pålitelige slutninger i den ene eller andre retning i forhold til det aktuelle bevistemaet. Hvilken interesse beviset har sett i lys av de øvrige bevisene i saken, er uten betydning. Hvorvidt et bevis ut fra en kunnskapsteoretisk vurdering mangler beviskraft, kan være usikkert og omdiskutert mellom partene. Bruken av ordet «åpenbart» viser at bestemmelsen bare får anvendelse på de klare tilfellene av mangel på beviskraft, noe som er understreket både i forarbeidene og i rettspraksis.»
Bevisstyrke/Bevisterskel	– bevis terskel, s. 105 « … Men hvilket krav til bevisets styrke (bevisterskel) som kan utledes av EMK artikkel 6, …» – Nina Sunde s. 73 «I analysefasen gjøres en dypere undersøkelse av innholdet i databeslaget. Her vil etterforskningen søke å finne informasjonen som er relevant for å teste hypotesene og belyse de aktuelle straffebudene i saken. For å kunne si noe om bevisets styrke må det også gjøres undersøkelser omkring påliteligheten av informasjonen.»
Bevisvekt	– : opplysningens overbevisningskraft – s. 82 «Også bevissikringen, i betydningen innhenting, lagring og behandling av f.eks. lyd- og bildeopptak, DNA og databeslag kunne vært tatt med her, men slike regler er av mer teknisk karakter, og svikt her reiser først og fremst spørsmål om bevisvekt. Se nærmere kapittel 5 Ellen Hamremoen, «Politiets åstedsundersøkelse» og kapittel 17 Inger Marie Sunde, «Databevis». Om avhør, se kapittel 6 Asbjørn Rachlew og Ivar Fahsing, «Politiavhøret».» – Gert Johan Kjelby s. 80: Når uttrykket «bevis» brukes i straffeprosessloven, må det i utgangspunktet forstås nokså vidt. I strpl. § 292 omfatter uttrykket «enhver type informasjon, hva enten informasjonen direkte kaster lys over et av sakens bevistemaer, mer indirekte kaster lys over et av sakens bevistemaer eller bare kaster lys over påliteligheten av slik informasjon, eller troverdigheten til informasjonskilden. (Øyen, 2013 s. 211)» «Formuleringen gir en dekkende generell beskrivelse og en praktisk tilstrekkelig avgrensing av «bevis» – begrepet i straffesaker. Den omfatter både direkte og indirekte bevis (indisier), og den er uavhengig av kilden for informasjonen (bevismidlet) og opplysningens overbevisningskraft (bevisvekt)
Bevisverdi	– Om detaljenes bevisverdi – s. 251 «De psykologiske feilkildene vi har omtalt ovenfor, endrer selvsagt ikke på det faktum at en forklaring som kan etterprøves og underbygges med eksterne faktum, har høyere bevisverdi enn forklaringer som ikke kan underbygges gjennom eksterne informasjonskilder» – Bevis – kvalitet på bevis / Bevis – påliteligheten av bevisene Nyere norsk bevisteori har introdusert «prinsippet om maksimal individualisering av bevis» som benevnelse på bl.a. regler som skal sikre retten informasjon om bevisenens pålitelighet. Rettens plikt etter strpl. § 294 hører til denne kategori. (Gert Johan Kjelby s. 140)
Bevisfakta	– «faktiske forhold som indikerer et rettsfaktum» (Anders Løvlie)
Bevisdata	– «faktiske forhold som det sluttes fra» (Anders Løvlie)
Bevistema	– «det som skal bevises» (Anders Løvlie) – s. 81 «Det sentrale bevistemaet i straffesaker er om de faktiske forhold av betydning for om de subjektive og objektive betingelser for straffeansvar etter de aktuelle straffe-bestemmelser i tiltalen er til stede, og de faktiske forhold av betydning for avgjørelse av straffespørsmålet»
Bevisvurdering	– «hvordan man begrunner holdbarheten til påstander om bevistema» (Anders Løvlie) – Nyere norsk bevisteori har introdusert «prinsippet om maksimal individualisering av bevis» som benevnelse på bl.a. regler som skal sikre retten informasjon om bevisenens pålitelighet. Rettens plikt etter strpl. § 294 hører til denne kategori. – Bevis i straffesaker Bevissikring i etterforskningsfasen Politiavhøret ved Rachlew og Fahsing s. 246 «Begrepene «troverdighet» og «pålitelighet» må holdes atskilt, men forskning og analyser av enkeltsaker viser at det kan vere en vanskelig øvelse. Å fremskaffe en åpen, upåvirket og sammenhengende forklaring er antakelig det viktigste en politietterforsker kan gjøre for å sikre seg pålitelig informasjon gjennom et avhør. I et bevisvurderingsperspektiv er det derfor sentralt å undersøke om dette grunnleggende prinsippet er overholdt.»
Bevisbildet	– «hvor fullstendig eller robust bevisbildet etter bevisførselen fremstår» Bevisbildet kan vere samansett av eit- eller fleire beviselement.
Beviselement	– (s.72 og 73) dei beviselement som er ein del av bevisbildet
Bevisgrunnlag	– «Et robust bevisgrunnlag innebærer at et faktum i liten grad er sårbart for ny informasjon i form av ytterligere bevis.»
Bevismidler	– s.309: «… – som beskrives av noe som er fremskaffet og søkes ført for retten, for eksempel en protokollert forklaring eller en gjenstand.» – s. 80- kilden for informasjonen (I mi sak er det ved nokre høve vitne Anita Berstad og aktor sjølv. Dei trer inn i staden for bevismidlet, som kjelde for informasjon, som dokumentasjon.)
Bevismiddelets innhold	– 6.2 En samlet vurdering av bevisene Gert Johan Kjelby s. 146: “Om beviskravet for domfellelse er oppfylt, beror på en samlet vurdering av alle bevis retten kan ta i betraktning. I en rekke saker vil det foreligge flere spørsmål som etter bevisførselen er uopplyste, uklare og usikre, eller som unndrar seg nærmere oppklaring. Det er derfor vesentlig å gjenta for hvilket faktum i en sak beviskravet gjelder. I Rt. 2004 s. 1063 avsnitt 9 heter det «bare er rimelig tvil om de deler av faktum som har direkte betydning for vurderingen av tiltaltes skyld … som kan lede til at beviskravet ikke anses oppfylt. At det i en straffesak kan vere tvil om enkelte deler av det faktiske hendelsesforløp som ikke har direkte betydning for avgjørelsen av skyldspørsmålet, vil være en helt normal situasjon»» Gert Johan Kjelby s. 147: «En «fullstendig» opplyst sak, slik strpl. § 294 utrykker, er neppe realistisk, og andre bevis kan tenkes å foreligge eller fremkomme. I den samlede vurdering av bevisene må retten derfor trekke inn hvor fullstendig eller robust bevisbildet etter bevisførselen fremstår. Et robust bevisgrunnlag innebærer at et faktum i liten grad er sårbart for ny informasjon i form av ytterligere bevis. Og vil være et sikrere grunnlag for rettens bevisvurdering.»
Bevisresultat	– 6.5 Krav til forklaring av bevisresultatet i domsgrunnene Gert Johan Kjelby s. 151: … «Kravet gjelder analogisk også for lagmannsrettens bevisvurdering under reaksjonsspørsmålet i lagrettesaker, jf. Rt. 2009 s. 750 (Plenumssak), hvor det videre heter «at kravet om at dommer skal være adekvat begrunnet, skal sikre en reell og samvittighetsfull vurdering, etterprøvbarhet og en effektiv rett til overprøving» (avsnitt 35). Det kreves at det i domsgrunnene «blir redegjort for de springende – dvs. sentrale – punkter ved bevisvurderingen, og kort angitt hva som har vært avgjørende». Dersom «sentrale punkter» i bevisbedømmelsen blir «stående uforklart» i dommen, er det saksbehandlingsfeil som leder til opphevelse. EDM-praksis gir også eksempler på at «springende punkt» som manglende eller overflatisk vurdering av troverdighet til vitner og motstridende forklaringer, krenker de krav som følger av artikkel 6 nr. 1, særlig at «the request and observations of the parties are … properly examined [og] judgments og courts and tribunals should adequately state the reasons on which they are based». «Høyesterett stiller skjerpede krav til domsgrunner ikke bare ved «sentrale og springende punkt» som nevnt ovenfor, men vurderer og (overprøver) bl.a. også tekniske erfaringssetninger, faktiske presumsjoner, selvmotsigelser og uklarheter, beskrivelser av faktiske forhold i strid med vitterlige kjennsgjerninger og innbyrdes uforenlige slutninger fra bevis i saken. Kravene til begrunnelse blir derfor en kontroll med rammene for den frie bevisbedømmelse, dvs. om avgjørelsen er basert på og fremstår som en samvittighetsfull prøving av bevisene.»
Bevisbyrde	Noko som politi og påtalemakt har, ikkje alltid dei tar det så tungt.

Dataetterforsking

Kva er etterforsking og kva er dataetterforsking?
Det ligg føre ein god del faglitteratur om etterforsking generelt og om dataetterforsking spesielt. Dei to fyrste sitat nedanfor kjem frå lærebok i etterforsking ved politihøgskulen, og omtalar noko generelt for etterforsking.

Etterforskning
Prinsipper, metoder og praksis
Ole Thomas Bjerknes og Ivar A. Fahsing

s. 16
Etterforskning har som mål å belyse om ulike straffebestemmelser kan være overtrådt og styres etter regler beskrevet i menneskerettighetsloven, straffe-prosessloven, gitte forskrifter og retningslinjer fra Riksadvokaten eller Politidirektoratet. Etter vårt syn er målet med etterforskning å innhente tilstrekkelig relevant og påliteleg informasjon som kan avklare om et lovbrudd er begått, om noen eventuelt kan straffes for det og hvilken straff som er adekvat i forhold til handlingen eller personen. Etterforskningen har som mål å hindre at straffbare forhold skjer og eventuelt bidra til å gjenopprette rettstilstanden bl.a. ved å tilbakeføre verdier.

s. 26
Etterforskning går som nevnt ut på å identifisere et mistankegrunnlag, de relevante konkurrerende hypoteser og de sentrale bevistema i saken. Dette kan være å identifisere ofre, åsteder, andre aktuelle sporsteder, for deretter å vurdere relevans, sikre og dokumentere data, gjenstander eller opplysninger. Etterforskningen skal få frem hva som faktisk har foregått, og at det må bevises utover en hver rimelig tvil, jf. beviskravet i straffesaker. «Beviskrav» handler om kravet til bevisenes styrke, f.eks. «rimelig grunn», «skjellig grunn» og «bevist utover enhver rimelig tvil». Det som skal bevises kalles for bevistema. Straffebudenes vilkår, både de objektive og subjektive, vil derfor angi ulike bevistema. Under etterforskningen kan det selvsagt også florere med bevistema som ikke er direkte knyttet til straffbarhetsvilkårene, …

Dataetterforsking – kjenneteikn

For å skildre dataetterforskning tar eg utgangspunkt i boka Det digitale er et hurtigtog! frå 2019, med dei to redaktørane Inger Marie Sunde og Nina Sunde.

Nina Sunde har fått internasjonal merksemd for sitt arbeid, fyrst gjennom hennar masteravhandling frå 2017 «Non-technical Sources of Errors When Handling Digital Evidence within a Criminal Investigation» Det har over tid vore forska mykje omkring dei tekniske feilkjeldene ved digitale bevis, medan Sunde har sett fokus på dei ikkje-tekniske feilkjeldene, noko det har vore lite fokus på.

Nedanfor blir Nina Sunde sitert for å gje ei oversikt over ulike ord og uttrykk, typiske for dataetterforsking.

Det digitale er et hurtigtog!
Vitenskapelige perspektiver på politiarbeid, digitalisering og teknologi
Digitale bevis – menneskelige feil

Dataetterforsking
Dataetterforskning brukes om undersøkelser av digitale bevis ved  etterforskning av straffbare forhold.

Dataetterforsker
Med dataetterforsker menes en polititjenesteperson som har dataetterforskning som sin primæroppgave.

Taktisk etterforsker
Taktisk etterforsker betegner tjenestepersoner som har taktisk etterforskning av straffesaker som sin primæroppgave, og som planlegger og gjennomfører etter-forskningsskritt, som f.eks. avhør eller rundspørring, for å oppklare straffesaken.

Digitale bevis
For å forklare hva som menes med et digitalt bevis, kan man se hen til en mer generell beskrivelse av bevis: 
Enhver type informasjon, hva enten informasjonen direkte kaster lys over et av sakens bevistemaer, mer indirekte kaster lys over et av sakens bevistemaer eller bare kaster lys over påliteligheten av slik informasjon, eller troverdigheten til informasjonskilden. (Øyen, 2013 s. 211)
…
I noen tilfeller skilles det mellom begrepene spor og bevis. … f.eks. Bjerknes & Fahsing, 2018. I denne teksten anses imidlertid alle digitale data som faller innenfor Øyens beskrivelse, som bevis, uavhengig om de blir ført for retten eller ikke.

Det Sunde viser til er Bjerknes og Fahsing si bok , Etterforskning – prinsipper, metoder og praksis. Nedanfor er fig 2.2 s. 75 i denne boka noko tilpassa versjon av praktiske grunnar),
«Etterforskning som en transformerende og raffinerende prosess fra data til bevis»

Datakriminalitet

Nina Sunde tar ikkje føre seg omgrepet datakriminalitet, så nedanfor blir Bjerknes og Fashing sitert på nytt.

Etterforskning
Prinsipper, metoder og praksis (2018)
Ole Thomas Bjerknes, Ivar A. Fahsing

s. 243, 244
Det kan imidlertid være lett å forveksle digitale spor med datakriminalitet, derfor tar vi en rask gjennomgang av hva som ligger under digitale spor og hva som tilhører datakriminalitet. En kriminell handling der handlingen er rettet mot data og datasystemer, eller der datautstyr har vært vesentlig som verktøy for å begå den kriminelle handlingen, kaller vi datakriminalitet.

De viktigeste former for datakriminalitet er:

• datainnbrudd
• digitalt ID-tyveri og misbruk av falsk ID
• seksuelle skildringer av barn
• overgrep mot barn ved bruk av Internett
• overgrep mot barn ved bruk av Internett
• databedrageri
• informasjonsheleri ved bruk av digitale verktøy
• skadeverk ved bruk av digitale verktøy
• tjenestenektangrep (DOS-angrep)
• ulovlig bruk av datakraft
• rettighetsbrudd, ulovlig fildeling

Digitale spor
Digitale eller elektroniske spor i en etterforskningssammenheng vil si data med mulig betydning for en etterforskning som er lagret digitalt og befinner i en elektronisk enhet.
…
Disse sporene kan si noe om hva som har skjedd i forbindelse med en hendelse, hvor og når det har skjedd, hvem som har gjort hva, motivet for handlingen og i noen tilfeller vedkommendes subjektive skyld.

Bjerknes Fahsing

Justisfeil

Justisfeil er eit noko nyare omgrep, og er ikkje synonymt med omgrepet justismord.
Justisfeil ligg derimot til grunn for mogelege justismord, og får ekstra merksemd her.

Det er også sjølvsagt for Nina Sunde å ta opp tema, for feil i dataetterforsking kan fort bli til justisfeil.

Justisfeil (eng. errors of justice), som beskrives som «ethvert avvik fra straffesakens optimale utfall» (Rachlew, 2009, med henvisning til Forst, 2004 s. 4)
Min kommentar: Rachlew / Forst talar om justisfeil i heile strafferettsprosessen, medan Sunde greiar ut om justisfeil i samband med dataetterforskning, med vekt på dei ikkje tekniske feil.
Feil i etterforskningen kan være av både individuell og systematisk karakter (Forst, 2004). Dersom de ikke blir eliminert eller forebygget, kan det lede til justisfeil.
…
Justisfeil kan videre deles i to hovedkategorier (Bushway & Forst, 2012): falsk positiv, hvor en uskyldig blir dømt, eller falsk negativ, hvor en skyldig går fri.
…
Nina Sunde, i eigen fotnote, (mi utheving, her er det nokre viktige poeng som er gjeldane i mi sak):
Det bør tilføyes at begrepet «justisfeil» kan brukes mer nyansert, slik at det også omfatter tilfeller hvor dommen er uriktig, f.eks. hvor det ikke er tatt hensyn til forhold som har betydning for straffeutmåling, som lettere psykisk utviklingshemming. Det kan også omfatte en som med rette er domfelt for flere tiltaleposter, men som feilaktig også ble domfelt for forhold som han ikke var skyldig i. Dette kan bl.a. skje i økonomiske straffesaker hvor tiltalen ofte omfatter svært mange poster.
…
I studien min rettet jeg i stedet oppmerksomheten mot de ikke-tekniske feilkildene. Med dette menes feilkilder knyttet til menneskene som håndterer beviset, og feilkilder på system-/organisasjonsnivå.

Feilkildene som ble identifisert, er delt inn i fire kategorier:
– Organisatoriske utfordringer
– Manglende etterforskningsfaglig kompetanse
– Fravær av riktig kompetanse til riktig tid
– Manglende tiltak mot kognitive feilkilder.

Kompetanse for ein etterforskar

Sunde skildrar vidare kva som er meint med ulike typar kompetanse, og kva som er forventa å ha av kompetanse for ein etterforskar.

Kompetanse
Kompetanse regnes som en samlebetegnelse for teoretisk kunnskap og ferdigheter.
…
Teknologisk kompetanse
Når begrepet teknologisk kompetanse benyttes, menes kompetanse av teknologisk art, men uten at jeg tar stilling til spesialisering og grad av kompetanse.

Etterforskningsfaglig kompetanse.
Med etterforskningsfaglig kompetanse mener jeg en sammensetning av komponenter bl.a. fra jus, rettspsykologi, kriminologi, vitenskapelig metode og etterforsknings-faglige metoder.
Min kommentar, på s. 68 kjem Sunde med ei utdjuping om krav til kompetanse:

På bakgrunn av innholdet i politiutdanningen og egen etterforskningserfaring vil jeg sammenfatte komponentene som utgjør en etterforskningsfaglig basiskompetanse, slik:

Kunnskap om jus, herunder
– Grunnleggende rettsprinsipper, herunder
retten til rettferdig rettergang og uskyldspresumsjonen.
– Kunnskap om strafferett og beviskrav
– Kunnskap om straffeprosess og tvangsmidler

Kunnskap om kriminalitet, herunder
Ferdigheter i bruk av etterforskningssirkelen, herunder
– hypotese-generering og
– hypotese-testing.

Kunnskap om kognitive forenklingsstrategier,
påvirkningsfaktorer,
bias og
effektive mottiltak.

Kunnskap og ferdigheter om prosedyrene i en straffesaksetterforskning og
 relevante etterforskningsmetoder.

Ferdigheter i dokmentasjon og presentasjon.

Formell og reell kompetanse
Det går også et viktig skille mellom formell og reell kompetanse, hvor formell kompetanse knytter seg til kurs og utdanning, mens reell kompetanse handler om evner og ferdigheter (Politidirektoratet, 2019b).

Metode og metodikk

Kunnskapsbasert etterforskningsmetotikk er namnet på kapittel 3 i boka til Bjerknes og Fashing.
Før ein tar til på dataetterforskningsprosessen, må ein innom metode og metodikk, med tema som hypotese, og etterforskningssirkelen, ein modell for etterforskningsprosessen.

Etterforskning
Prinsipper, metoder og praksis
Ole Thomas Bjerknes og Ivar A. Fahsing

s. 91
Det finnes unntak og sikkert også en rekke andre forklaringer, men i det store og hele har selv høyst relevant forskning eksempelvis fra psykologi, medisin, og filosofi brukt usedvanlig lang tid på å nå politiet.
…
La oss først definere hva vi legger i begrepet metode og metodikk. Metodikk er læren om metodene innen et fag. En metode kan defineres som en systematisk fremgangsmåte for å løse et problem eller en oppgave. Et verktøy er et hjelpemiddel eller teknikk som kan være støtte for å utføre en oppgave. Metodikken er dermed en helhetlig tilnærming som kan inneholde flere metoder, teknikker og verktøy.

Som nevnt i avsnittet om justisfeil ville det være naivt å tro at noen av oss er født som gode og rasjonelle beslutningstakere i enhver situasjon. Vår største utfordring som etterforsker ligger i menneskets nedarvede, kognitive forenklingsstrategier. Vi kan derfor ikke stole på at den enkelte etterforsker har naturlige anlegg for å etterforske på en rettferdig og objektiv måte. Mistanken griper tak i oss og snevrer inn vår kapasitet til å tenke åpent, fordomsfritt og kreativt. At vi som mennesker reagerer slik, er en kunnskap vi har hatt ganske lenge. Vi har imidlertid ikke vært spesielt flinke til å ta konsekvensen av den.

s. 94
…
3) Bekreftelsestendens – er at man legger merke til eller foretrekker informasjon som bekrefter eksisterende eksisterende oppfatninger eller tanker.
…
s. 95
Bekreftelsesfellen, som vi har omtalt tidligere, har vist seg å øke med graden av personlig involvering, eksponering eller konsekvens. Det at vi eksempelvis har arrestert noen eller sagt noe offentlig, vil gjøre det vanskeligere for oss å endre oppfatning og bidrar dermed indirekte til at vi blir mer sikre i vår sak. Dette kan igjen føre til et ubevisst behov for å forsvare og dermed eventuelt fortsette feilen – noe som kalles irrasjonell opptrapping.
…
Det å aktivt lete etter alternativer til den første ide (mistanken) er et forskningsbasert og anerkjent tiltak mot beslutningsfeller. Denne metodikken vil vi også anbefale for all etterforskning og for alle systematiske undersøkelser. Tilnærmingen bør anvendes både på spornivå (er dette virkelig avtrykk fra mistenktes fottøy, eller bare ligner det?) eller på saksnivå (er dette virkelig et drap, eller ser det bare slik ut?).  Den bør slik vi ser det danne grunnlaget for all bevisvurdering både i og utenfor rettssalen.
…
Fashing og Ask beskriver overgangen fra en mistankestyrt og verifiserende praksis til en såkalt aduktiv undersøkende prosess hvor alle rimelige hypoteser skal identifiseres, uten at etterforskeren tar for mye stilling til noen av dem. Det ligger i etterforskerens mantra, så upåvirket som mulig å identifisere, samle inn og dokumentere den informasjon som trengs for å prøve alle de konkurrerende hypotesene gjennom forsøk på både falsifisering og verifisering.
…
s. 99
…
Som vi var inne på i kapittel 1 er det ikke etterforskerens oppgåve å konkludere.
– det er kun retten som kan konkludere i straffesaker. Oppgaven er snarere å identifisere alle mulige årsaker og dokumentere hvordan disse er blitt undersøkt og testet frem til sakens beste forklaring.

Bjerknes Fahsing

Bjerknes og Fashing held fram med eit av dei sentrale omgrep i vitskapsfilosofien – falsifikasjon, og om å bruke falsifisering som det motsette av å bruke verifikasjon.

s. 99, 100
Forsøk på utelukkelse som metode
I forrige kapittel definerte vi operasjonalisering av det generelle normative skyldkravet som en rimelig utelukkelse av alle alternative hypoteser til anklagen. Dersom alle fornuftige alternative forklaringer kan utelukkes, må forbrytelsen anses som bevist, men dersom det gjenstår konkrete alternative hypoteser som ikke kan bestrides, forblir det rimelig tvil, og den tiltalte skal frifinnes. Definisjonen har åpenbare konsekvenser for hvordan en etterforsker i straffesaker må tilnærme seg oppgaven. Blant etterforskere er begreper som det å «sjekke ut» noe eller «kan vi utelukke?» slett ikke noe nytt. Det vil man høre daglig på de fleste kriminalavdelinger. I såkalte alibiprosjekter er forsøk på utelukkelse hele poenget. Dersom man kan føre bevis for at en person var et annet sted enn på åstedet da den straffbare handlingen fant sted, kan den mistenkte ikke ha utført den.
Definisjon av skyldkravet over viser at samme prinsipp må gjelde for alle deler av etterforskningen.
…
Den østerriske vitenskapsfilosofen Karl Popper videreutviklet læren om og betydningen av forsøk på utelukkelse, eller falsifisering. Basert på denne læren bør ethvert forsøk på å bevise årsakssammenheng og skyld omfatte metodiske forsøk på å bevise det motsatte. Falsifisering vil si å påvise at en påstand er gal eller uholdbar. Dette er det motsatte av verifikasjon. Falsifisering er i dag et vigtig begrep i vitenskapsfilosofien, og det sentrale poeng er at det foreligger en vesentlig forskjell mellom falsifikasjon og verifikasjon når det gjelder utprøving av generelle utsagn og naturlover. Dette kalles også det induktive problem og understreker begrensningen i empirisk observasjon. Det at man observerer at hunder løper etter katter, betyr ikke at alle hunder gjør det. En fullstendig verifikasjon av naturlover er i prinsippet umulig hvis de har den logiske strukturen alle A har egenskapen B. Derimot er det i prinsippet logisk mulig å falsifisere dem. Observasjoner av hunder som ikke løper etter katter, vil falsifisere en påstand om at alle hunder løper etter katter. For Popper og hans tilhengere er det derfor et metodisk prinsipp i all vitenskap å øke graden av falsifiserbarthet. En påstand, hypotese eller teori som motstår forsøk på falsifikasjon, øker dermed sin troverdighet. Jo mer effektivt vi søker etter falsifikasjon eller falsifikasjonsmuligheter, dess mer effektivt fremmer vi også veksten i kunnskap. Vi skal være klar over at få eksperimenter utenfor naturvitenskapen tillater sann falsifisering, men allikavel er det det beste metodiske prinsipp. Vi skal altså metodisk sett ta høyde for at vår påstand (mistanken) er feil og aktivt søke etter informasjon som kan svekke eller eliminere den. I etterforskningssammenheng vil dette si at etterforskere aktivt bør bruke uskyldspresumpsjonen. Uskylspresumpsjonen – in dubio pro reo, som oversatt fra latin betyr ved tvil, for den anklagede – er beskrevet i Den europeiske menneskerettskonvensjonen og av FNs menneskerettserklæring. Prinsippet er svært gammelt og velkjent i de fleste lands strafferett.
Det innebærer at man ikke skal behandle mistenkte som skyldig på noen som helst måte før en fellende, rettskraftig dom foreligger. Det betyr at dersom politiet skal etterforske en mistanke, vil den beste måten både etisk, juridisk og metodisk være å gjøre det man kan for å bevise uskyld. Det metodiske og prinsipielle poeng er at dersom man aktivt søker etter uskyld og ikke finner slik støtte, så styrkes hypotesen om skyld (mistanken). En mengde forskning og praktiske erfaringer viser at vi mennesker sliter med denne formen for tenking og logikk, og derfor må alle som seriøst ønsker å undersøke eller utvikle noe som helst alltid:
a) bruke falsifiserende data når de er tilgjengelig
b) søke etter nye falsifiserende data
c) søke etter å teste alternative hypoteser og
d) vurdere om data som støtter en (favoritt-)hypotese også støtter alternative hypoteser

En annen viktig regel for en trygg etterforskning er å ivareta det såkalte ATK-prinsippet.
– Anta ingenting
– Tro ingenting
– Kontroller alt
…
s. 102
…
Selv om vi aldri så mye forsøker å være kritiske og objektive, vil en rekke faktorer – både individuelle, situasjonelle, bevisste og ubevisste – påvirke måten vi opplever verden på.
Etterforskningen ønsker å finne sporene som best hjelper oss med å beskrive den mest sannsynlige historie om hva som har hendt.
…
Prosessen og metoden for å finne frem til det beste og mest sannsynlige svaret bør imidlertid være mest mulig lik fra gang til gang. Dette er ikke ulikt andre problemløsende prosesser, som for eksempel produktutvikling, forskning, medisinsk behandling, landing av fly, etc. Det må ses på som en syklisk, repeterende prosess med noen typiske stadier som kontinuerlig forsøker å snevre inn den beste løsningen eller modell for problemløsning og nyskaping.
…
Etterforskning er altså en gjentagende prosess som blandt en rekke mulige alternativer søker å identifisere det alternativet som best forklarer de tilgjengelige data. Dette kalles en syntese, som kan beskrives som en konstruerende (proaktiv) eller rekonstruerende (reaktiv) prosess. Prosessen kan deles inn i tre sammenkoblede faser:
– identifisere, sikre og innhente opplysninger
– kontrollere, tolke og forstå opplysningene (analyse)
– systematisere, koble og presentere opplysningene (syntese)

Justisfeil – prosessfeil, metodikk og beslutningspsykologi

Ei anna oppsummering rundt tema justisfeil er henta i frå boka Den profesjonelle samtalen.

Den profesjonelle samtalen
En forskningsbasert intervjumetodikk for alle som stiller spørsmål
Asbjørn Rachlew
Geir-Egil Løken
Svein Tore Bergstue

Metodens fundament
s.29, 30, 31
…
Justisfeil – prosessfeil
En justisfeil defineres som ethvert avvik fra straffesakens optimale utfall. Det betyr blandt annet at en uskyldig ikke skal bli tiltalt eller dømt, og at skyldige dømmes til rett straff. I rettsvesenet kan en justisfeil under politiets avhør i ytterste konsekvens føre til at en sak aldri blir oppklart, eller i verste fall en uriktig domfellelse. Det siste omtales ofte som justismord. Men i vår bok bruker vi altså justisfeil, fordi det omhandler små og store feil i prosessen. Konsekvensene av en justisfeil kan bli enorme. De personlige tragediene er lettest å få øye på. I tillegg kan justisfeil som forplanter seg i systemet, bli svært ressurskrevende. Store og små justisfeil vil også svekke tilliten til rettsvesenet og i ytterste konsekvens tilliten til demokratiet.
Justisfeil oppstår som regel fordi mennesker begår feil. Men grunnen til at feilen blir begått i utgangspunktet, har ofte sammenheng med systemet som den rammer den inn, og kulturen som ligger til grunn.
…
Når det oppstår prosessfeil under innsamlingen av faktaopplysninger, kan feilen fort få uheldige konsekvenser for utfallet og skade tilliten og omdømmet til en organisasjon eller institusjonen.
…
Uten en metode blir det i praksis umulig å profesjonalisere samtalene som gjennomføres. Fravær av metode gjør avdelinger, organisasjoner, etater og profesjoner sårbare for gjentakende prosessfeil som kan skade virksomhetens måloppnåelse, anseelse og tillit.
Forskning på justisfeil som har ledet ut i feilslutninger der uskyldige har blitt dømt, viser at straffesakskjeden har en tendens til å ratifisere feil som begås på et tidligere stadium av saken – typisk nok under informasjonsinnsamlingen. Eller sagt på en annen måte: I saker som er blir kalt justismord, kan feilen ha oppstått i avhøret og forplantet seg. Jo lenger inn i systemet (straffesaken) feilen forplanter seg, desto mindre er sjangsen for at den blir oppdaget og korrigert.
…
, men poenget er så sentralt at det er gode grunner til å ta med: Hver gang feilen legges til grunn, forsterkes effekten av den (Rachlew, 2009, s. 19).

Nytten av metodikk
Det var det som skjedde i politiet. Politiskolen hadde aldri beskrevet eller undervist i en kvalitetsikret metodikk for innhenting av informasjon gjennom avhør. Etterforskere fikk ikke god nok opplæring og nær sagt ingen veiledning om hvordan et profesjonelt avhør faktisk burde gjennomføres. En lang rekke justisfeil oppsto som følge av manglende profesjonalisering. Politiet var like interessert i å gjøre en god jobb før, som de er i dag – finne de skyldige og unngå pågripelse av uskyldige – men uten teoretisk kunnskap og en kvalitetssikret metode forble politiet sårbare for typiske feil som følger menneskelig intuisjon.
Mangelfulle avhør førte ikke bare til upålitelig informasjon. Manglene fikk store konsekvenser for dem politiet var satt til å tjene: fornærmede, vitner og mistenkte.

Beslutningspsykologi
s. 74
Du merker det ikke selv, men de er det kognitive forenklingsstrategiene som forsøker å hjelpe deg. Informasjonen som kan true ansettelsen av din «gullkandidat», vil oppleves som ubehagelig. Og det er ikke bare psykologi i spill, men fysiologi.
Ved å skanne hjernen (MRI) kan forskere nå observere nevrofysiologisk aktivering, og når forsøkspersoner mottar bekreftende informasjon, så aktiveres området i hjernen som kalles ventral striatum, et område i hjernen som konsekvent er involvert når den prosesserer belønning. Det føles rett og slett godt å ha rett. Vi belønnes fysiologisk. Liberman og medarbeidere (2015) argumenterer med at dette er en av hovedårsakene til at vi overser våre egne skjevheter og bekreftelsesfellens bidrag til feilslutninger.
Ikke bare føles det deilig å ha rett. Det føles vondt å ta feil, og når forsøkspersonene mottar informasjon som ikke stemmer overens med hvordan de mener verden henger sammen, ser forskerne at deler av hjernen som normalt assosieres med prosessering av smerte og negative emosjoner, blir aktivert. De to relaterte prosessene – at det å ha rett aktiverer belønning, og det å ta feil er smertefullt – er sentrale forklaringer på hvorfor vi er så utsatt for ubevisste forenklingsstrategier. Vi er motivert til å søke belønning og til å unngå smerte.

Hypotese

Bruk av hypotese som metode er grunnleggjande i samband med etterforsking av ei straffesak. Om eg skal bruke mine eigne ord; for å sikre seg ei stor nok plattform / areal – lengde og bredde, med mange nok tema / ulike ruter i ulike fargar, og kvart av tema skal etterprøvast i djupne og i høgde.

I det politiet tek til å etterforske i mi sak, ei skjult etterforsking, gjere dei det på grunnlag av ei einaste hypotese – at eg er skuldig etter skjellig grunnlag til mistanke om overgrep mot eigne og andre barn, og produsert overgrepsmateriale av det same.
Dei tok ikkje eingong høgde for at eg kunne vere uskuldig i høve til mistanke, – altså, dei hadde ikkje ein gong ei uskulds-hypotese. Lokalt politi går berre etter verifisering etter den eine hypotese, og overtar då, etter mitt syn, også rolla til domstolen / retten. Dei vil dømme sjølve.

Nedanfor blir det vist til ulike kjelder om kvifor det er viktig at ein skal ha meir enn berre ei eller to hypoteser å arbeide ut i frå, – om korleis ein bør gå fram ved danning av hypoteser, og at bruk av hypoteser er ei viktig rettesnor for etterforsking.

Etterforskning
Prinsipper, metoder og praksis
Ole Thomas Bjerknes og Ivar A. Fahsing

s. 26
Mistanke, etterforskningsbehov og hypotesetesting
Etterforskning går som nevnt ut på identifisere et mistankegrunnlag, de relevante konkurrerende hypoteser og de sentrale bevistema i saken. Dette kan være å identfisere ofre, åsteder, andre aktuelle sporsteder, for deretter å vurdere relevans, sikre og dokumentere data, gjenstander eller opplysninger. Etterforskningen skal få frem hva som faktisk har foregått, og at dette må bevises utover en hver rimelig tvil, jf. Beviskravet i straffesaker. «Beviskrav» handler om kravet til bevisets styrke, f.eks. «rimelig grunn», «skjellig grunn» og «bevist utover enhver rimelig tvil». Det som skal bevises kalles for bevistema. Straffebudenes vilkår, både de objektive og subjektive, vil derfor angi ulike bevistema.
s. 134
En hypotese kan defineres som en gjetning, antagelse eller forklaring som synes rimelig ut fra foreliggende kunnskap, og som man forsøker å avkrefte eller bekrefte.
s. 429
Vurdering om hypotesene er sjekket ut og om plausible alternative forklaringer gjenstår, må settes inn i matrisen som kan synliggjøre om man står igjen med en sannsynlig heldelsesforklaring eller om det fortsatt finnes flere alternativer som er motstridende. De to motstridende hypotesene om skyld-uskyld er ensbetydende med tiltale eller henleggelse. Men innenfor disse tydelige motsetningene finnes det ofte andre varianter av hendelses-scenario.

Bjerknes Fahsing

Etterforskning under lupen
Nina Sunde

En etterforskning startes når det er «rimelig grunn» til å anta at noe straffbart kan ha skjedd, jf. Strpl. § 224, og dette utgangspunktet danner gjerne grunnlaget for den første hypotesen i straffesaken. Det innebærer at dersom noen er mistenkt for forholdet, så er også en skyldhypotese etablert. Uskyldspresumsjonen forplikter imidlertid politiet til aktivt å undersøke den motsatte hypotesen – uskyldshypotesen – ved å eliminere alle rimelige alternative forklaringer som innebærer uskyld.

Min kommentar, eller mi eiga oppsummering om hypotese så langt:
Om ein tar dette kort, så skal politiet ha på plass minst 4 hypotese i det dei siktar ein mistenkt, og den mistenkte vel å fortelje eller å forklare seg.
1 – straffbart-hypotesen, «rimelig grunn» at det har føregått noko straffbart.
2 – skuld-hypotesen, om nokon blir mistenkt, og dermed oppstår også ->
3 – uskuld-hypotesen
4 – forteljing-hypotesen / forklaring-hypotesen (mine ord), om den mistenkte vel å fortelje si historie, og den ikkje fell saman med punkt 2 eller 3.

Hypotesesett

Det er mange årsaker til at politiet ved etterforsking skal utarbeide sett av hypoteser.
Nedanfor tar eg med sitat frå:

Etterforskning under lupen
Hypoteser i etterforskningsplaner
Eivind Kolflaath

s. 63 – 99
Spennet i hypotesene som oppstilles, skal bidra til bred og objektiv etterforskning. Samtidig skal hypotesene sikre at etterforskningen er målrettet.
…
På etterforskningsstadiet stiller det seg annerledes. Etterforskerens oppgave er ikke å bevise at noe bestemt har skjedd, men derimot å undersøke om det har skjedd – og dette skal gjøres med et åpent sinn. De «påstandene» som gir opphav til etterforskningsskritt, er ikke noe som egentlig påstås – det dreier seg bare om hypoteser eller implikasjoner av hypoteser. Derfor er det uheldig om bevistemaer på etterforskningsstadiet oppfattes som noe «som skal bevises». På dette stadiet bør bevistemaer heller betraktes som spørsmål eller problemstillinger, slik Nils Nygaard legger opp til i følgende passasje:

Eit av rettsvilkåra for å bli dømt for promillekjøring er at tiltalte «førte» motorvogn. Det rettsfaktum det her er spørsmål om er at han «førte». Kva er bevistemaet? Det er: om han «førte».» (Nygaard, Nome & Hagen, 1986, s. 15)

Som et lite bidrag til å redusere faren for tunnelsyn i etterforskningen, kan man gjerne formulere bevistemaer på etterforskningsstadiet ved hjelp av spørresetninger, heller enn som påstander. I tråd med at (Sunde, 2019, s. 52-­55) velger å bruke spørresetninger i formuleringen av bevistemaene, betrakter jeg bevistemaer som noe som skal besvares, og ikke som noe «som skal bevises», i løpet av etterforskningen.

Innholdsprinsipper

Den enkelte hypotese:
(1) Hypotesen skal være en mulig forklaring («explanation») på informasjon i saken. Dette innebærer at hypotesene skal være faktumshypoteser (ikke subsumsjonshypoteser).
(2) Hypotesen skal være testbar, hvilket vil si at det skal finnes etterforskningsskritt som kan tenkes å styrke eller svekke hypotesen (enten direkte eller via testing av en annen hypotese).

Hypotesesettet:
(3) Enhver hypotese i settet skal være reelt ulik alle de øvrige.
Dette innebærer at etterforskningsplanen ikke kan inneholde to hypoteseformuleringer som i realiteten uttrykker samme hypotese.
(4) Hypotesesettet skal dekke alle gjenstående, realistiske muligheter.
(frå fotnote: … er ikke et krav om at hypotesesettet skal bestå av mange hypoteser)

Formuleringsprinsipper
(1) Hypoteseformuleringer bør være fullstendige setninger (som det senere kan refereres til ved hjelp av f.eks. stikkord eller fraser, hvis praktiske hensyn tilsier det).(2) Hypoteseformuleringer skal være entydige (i den grad eventuelle flertydigheter ikke elilmineres av tolkningsprinsippene).

Strukturert hypoteseutvikling i etterforskning (SHE)

Nina Sunde er sentral i utviklinga av Strukturert hypoteseutvikling i etterforskning (SHE)

Etterforskning under lupen
En metode for å oppnå et bredt og objektivt utgangspunkt for etterforskning
Nina Sunde

s. 63 – 99
Hypoteseutvikling i etterforskning kan deles inn i to faser:
I første fase – brainstormingsfasen – utvikles hypotesene.
I andre fase – bearbeidingsfasen – bearbeides og formuleres hypotesene før de føres inn i en etterforskningsplan. SHE er en metode for første fase, altså brainstormingfasen.
…
I denne teksten skal begrepet «hypoteser» forstås som en mulig forklaring på opplysningene i saken, og de er først og fremst relatert til hva som kan ha skjedd.
…
Formålet med SHE er først og fremst å danne et bredt og objektivt utgangspunkt for planlegging av etterforskning. I dette ligger blant annet:
• Ivareta uskyldspresumsjonen på en strukturert måte
• Legge til rette for lettere å kunne oppdage tegn på kriminalitet som informasjonen i saken ikke dekker, eller at forholdet er mer omfattende/alvorlig enn hva første informasjon tilsier (verstefallstenkning)
• Forebygge slagsider (bias) som følge av kognitive forenklingsstrategier
• Kunne bidra til en bred tilnærming til etterforskingen uavhengig om etterforsker jobber alene eller i team.
…
(Rassin, 2018, s. 228). Han legger altså vekt på at det ikke kun er et spørsmål om skyld eller uskyld, men at hendelsen kan ha skjedd på en annen måte enn først antatt.

Nina Sunde

Mandat
Hypotese og hypotesesett blir også framstilt som eit – mandat – for vidare etterforsking.

Illustrasjon på hypotese

Min illustrasjon tar utgangspunkt i figuren «Etterforskning som en transformerende og raffinerende prosess fra data til bevis», men eg vel å snu den opp-ned.

Materiale der ute:
Dette er ei skildring av det eg kallar “alt og alle”

Materiale generert av hendelsen  (SPOR):
a) Hendelsen / hendinga (i denne samanheng ei eller fleire straffbare handlingar, eller noko anna som er rettsrelevant)
– veit ein kva som er hendinga? er det påstand om ei hending? er det mistanke om ei hending?
b) SPOR er materiale som er generert av ei verkeleg hending.
– om ein ikkje veit kva den verkelege hendinga er, kan sporet kome frå ei eller fleire andre kjende og ukjende hendingar. Altså, det er framleis eit SPOR, men av kva?

Materiale tilgjengeleg for teknikar og etterforskningskritt  (OPPDAGEDE SPOR):
I utgangspunktet alt materiale generert av hendinga (SPOR)
– med ein reduksjon av materiale, grunna kjende eller ukjende årsaker.

Materiale samlet inn og saken dokumentert  (INNSAMLEDE SPOR):
Her blir det nytta “saken dokumentert”, og eg vil tru det er ein praktisk måte å skildre det på. Kva som er saken, kan vel framleis vere ope?
Materiale blir samla inn og dokumentert.
a) Hendelsen / hendinga (i denne samanheng ei eller fleire straffabare handlingar)
– veit ein kva som er hendinga? er det påstand om ei hending? er det mistanke om ei hending?
b) SPOR er materiale som er generert av ei verkeleg hending.
– om ein ikkje veit kva den verkelege hendinga er, kan sporet kome frå ei eller fleire andre kjende og ukjende hendingar. Altså, det er framleis eit SPOR, men av kva?

(sjå delfigur Årsak til innsamling er hypotese)
Innsamling og dokumentasjon er eit grunnleggjande fundament for rettstryggleik.
Innsamling og dokumentasjon av materiale er resultatet av ein seleksjon.
Bak seleksjonen ligg ein motivasjon. Kva er motivasjonen?
Bruk av hypoteser skal sikre god motivasjon.

Materiale vurdert av politi og påtalemyndighet  (INFORMASJON):
Materialet som er samla inn og dokumentert, skal vurderast, for å kunne gje informasjon.
Informasjon om kva?
Innsamling og dokumentasjon er eit grunnleggjande fundament for rettstryggleik.
Innsamling og dokumentasjon av materiale er resultatet av ein seleksjon.
Bak seleksjonen ligg ein motivasjon. Kva er motivasjonen?
Bruk av hypoteser skal sikre god motivasjon.

Bruk av hypoteser skal sikre god vurdering og påliteleg informasjon.

Materiale presentert i retten  (POTENSIELLE BEVIS)

Brukt i dommen (BEVIS)

Etterforskingssirkelen

Ei kort oppsummering av etterforsking så langt:
«Etterforskning er altså en gjentagende prosess som blandt en rekke mulige alternativer søker å identifisere det alternativet som best forklarer de tilgjengelige data.»

Som før sagt, eg blir omstendeleg i det eg må lære meg noko nytt, og betre blir det ikkje i det eg tykkjer det er viktig at også andre skal ta del i den same kunnskapen. Det som er viktig for meg å få fram no, er at det læreboka i etterforsking på politihøgskulen tar for seg, er normalen, – det som er forventa som ein standard. Og sjølvsagt har eg ein baktanke med å leggje vekt på normalen eller standarden, – for å få fram kontrasten til etterforskinga i mi sak, eller kanskje det er rettare å seie, å gjere synleg dei store konsekvensane av ikkje utført etterforsking.
«For å sikre gode vurderinger på alle nivåer i prosessen bør de ulike aktørene som er involvert i kritiske undersøkelser, for eksempel etterretningspersonell, analytikere, etterforskere, påtalejurister, forsvarere eller dommere, forholde seg til mest mulig til samme logikk, overordnede prosessmodell og grunnleggende prinsipp.»

Etterforskning
Prinsipper, metoder og praksis
Ole Thomas Bjerknes og Ivar A. Fahsing

s. 102
Etterforskningssirkelen
– en modell for etterforskningsprosessen

Enten man ser på gjennomføringen av en hel etterforskning eller splitter opp i enkelte metoder eller arbeidsoppgaver, vil man kunne benytte en og samme modell til å beskrive undersøkelsesprosessen med følgende fem elementer som utgangspunkt:
planlegge
samle inn
vurdere
kontrollere
korrigere
(Figur 3.2 En forenklet oversikt over stegene i en syklisk undersøkelsesprosess.)

s. 103
I sin doktoravhandling har Ivar A. Fahsing sammenfattet og forenklet flere ulike teorier og modeller til en hovedmodell som kalles etterforskningssirkelen som også er gjengitt på neste side. Modellen beskriver både noen viktige steg i etterforskning og spørsmålene enhver etterforskning ideelt bør besvare. Det vil si hvem som gjorde hva, hvordan, hvor, hvorfor, hvordan og når. Disse kan utforskes på en systematisk undersøkende og abduktiv faseinndelt prosess som illustreres med de 6 c-er. Siden modellen opprinnelig er utviklet på engelsk, så vil de engelske kjerneordene være utgangspunktet vårt her:

Collect – samle inn alle tilgjengelige og antatt relevante data
Check – kontrollere data for relevans, nøyaktighet og pålitelighet
Connect – analysere og koble data fra forskjellige kilder
Construct – konstruer alle relevante og konkurrende forklaringer (hypoteser) fra de tilgjengelige data
Consider – vurder hvordan man kan teste alle forklaringer gjennom en rettet informasjonsinnsamling egnet både for verifisering og falsifisering
Consult – konsulter alltid andre som kan mate inn ny kunnskap og å utfordre egne synspunkter

s. 105
Modellen er primært ment å beskrive og understøtte etterforskningsprosessen, men den beskriver egentlig alle former for undersøkelser, uavhengig av om de omtales som diagnostikk, bevisvurdering, etterretning eller etterforskning.

Som en konsekvens av menneskets begrensede kognitive simultankapasitet og et grunnleggende behov for fokus og tiltrening, er det svært utfordrende å undersøke flere perspektiver på en gang. Det er med andre ord nesten alltid sikkert at vi overser en detalj dersom vi har fokus på en annen. Vi trenger derfor metodisk støtte for å kunne undersøke flere ting på en gang og samtidig opprettholde fokus og kvalitet. Vår kognitive fleksibilitet eller evne til å skifte mellom oppgaver er imidlertid langt bedre enn simultankapasiteten. I komplekse spørsmål trenger mennesket uansett metodisk støtte, noe som vil si et system som sørger for at vi faktisk og kontinuerlig skifter fokus og perspektiv. Det er av samme grunn vi bør bruke handlelister, bruksanvisninger og oppskrifter. Disse må også inngå i et system for å sikre at vi:

a) faktisk følger dem og for å sikre at
b) de fremdeles representerer den ønskede kvalitetsstandard og at
c) andre er enige i våre vurderinger

For å sikre gode vurderinger på alle nivåer i prosessen bør de ulike aktørene som er involvert i kritiske undersøkelser, for eksempel etterretningspersonell, analytikere, etterforskere, påtalejurister, forsvarere eller dommere, forholde seg til mest mulig til samme logikk, overordnede prosessmodell og grunnleggende prinsipp.

Det er eit omfattande tema som ein ser, og nedanfor tar eg med noko om metoden kryss-sjekking. Kryss-sjekking er etterforskinga sin «abc», og i avhøyr bed eg politiet om å utføre opp til fleire kryss-sjekkingar, mellom mine forteljingar og dei digitale spor som ligg føre.

Kryss-sjekking
(mine understrekningar)
s. 109

Kryss-sjekking av informasjon fra ulike kilder er sannsynligvis den viktigste og mest grunnleggende av alle etterforskningsmetoder. Langt på vei kan man hevde at det er dette etterforskning tradisjonelt har bestått av. De fleste saker følger jo denne forenklede prosessen. Politiet mottar en anmeldelse og sjekker om A sier det samme som B osv. Spørsmålet blir i hvilken grad dette understøttes av en kontroll mot tekniske spor (fysiske, kjemiske, biologiske eller digitale) og ikke minst hva den mistenkte forklarer. Den versjonen med mest kontrollerbare opplysninger er normalt den sterkeste og mest pålitelige. I retten vurderes det i hvilken grad en påstand eller en opplysning understøttes av andre kontrollerbare omstendigheter. Dette spørsmålet har direkte sammenheng med bevisverdi. Kryss-sjekking er derfor helt grunn-leggende også i bevisvurdering, og det er vanskelig å tenke seg etterforskning og rettsavgjørelser uten en slik metode. Når etterforskningen søker informasjon, er det svært ofte på grunn av behov for å kryss-sjekke den mot annen informasjon. Dette er hovedårsaken til at detaljer og opplysninger om kontrollerbare opplysning er så viktig i all etterforskning.

I dagens informasjonssamfunn har politiet tilgang på store mengder informasjon i forskjellige former. Denne informasjonen skal testes for relevans, detaljeringsgrad og pålitelighet (1: collect, 2: check). Deretter skal opplysningene kryss-sjekkes mot hverandre (3: connect) og mot hypotesene i saken (5: construct). En rekke studier viser at den mest krevende mentale utfordringen i undersøkende prosesser med høy grad av usikkerhet, ikke er å finne eller teste informasjon, men å stille de riktige spørsmålene. Det vil si vanskeligheten ved å sette opp det riktige hypotesene. Derfor må det fortløpende søkes konsultasjon (6: consult) med vurdering av hvilke hypoteser som kan nedprioriteres og om nye og mer detaljerte underhypoteser bør testes (4: consider). Det er imidlertid viktig å alltid begynne med hovedhypotesen rundt hva kan ha skjedd.

Dataetterforskningsprosessen

«Dataetterforskningsprosessen er en prosedyre for beste praksis ved håndtering av digitale bevis. Variasjoner av prosessen er utviklet i ulike ekspertfora for «digital forensics», men hovedtrekkene er stort sett de samme». (Nina Sunde)

Som referanse, og som kjelde gjer Nina Sunde seg nytte av:
– Anders Orsten Flaglien sitt arbeid. Flaglien er å finne på Linkedin https://no.linkedin.com/in/anders-orsten-flaglien-9024721b og er / var «Cyber Security Architect Lead at Norges Bank». Han underviser også, og er Universitetslektor – Institutt for informasjonssikkerhet 
– Inger Marie Sunde, professor, er sentral i forsking på datakriminalitet i Noreg.
https://www.politihogskolen.no/forskning/forskerprofiler/person/inger-marie-sunde/

Eg siterar både Nina Sunde, Anders O Flaglien og Inger Marie Sunde.
– Nina Sunde: er sitat frå «Digitale bevis – menneskelige feil»
– Anders O Flaglien: er sitat frå «The Digital Forensics Process», 2018.
– Inger Marie Sunde: er sitat frå Bevis i straffesaker, Utvalgte emner, KAPITTEL 17, DATABEVIS

Eg tar med nokre sitat frå innleiinga hjå Flaglien.

2.1.1 Why Do We Need a Process?
Yet there is one obvious and significant difference that needs to be accounted for: the evidence of interest is digital. Because of this, traditional forensics processes are challenged by how to gather what evidence to support a hypothesis of a crime or incident. The process needs to ensure that whatever digital evidence is identified, it must be managed properly for it to prove a case.

2.1.2 Principles of a Forensics Process
The first principle is evidence integrity, which refers to the preservation of evidence in its original form.
The second principle is chain of custody, or the ability to document all actions done to the evidence in order to prove its authenticity and integrity.

2.1.3 Finding the Digital Evidence
We use Definition 1.10, based on Carrier and Spafford (2004a, 2004c), and define digital evidence as “any digital data that contain reliable information that supports or refutes a hypothesis about an incident or crime.” A closely related term is electronic evidence, which can be defined as electronically stored information that is admitted as evidence at a trial or hearing” (Johnson, 2013).
…
Digital evidence can be relevant in two ways.
The first is the ontological way, as something we can observe and describe.
The second is evidence in the way of recognition, which means what it can tell us about a case.

2.1.4 Introducing the Digital Forensics Process (sjå figur)
The process is split into five consecutive, but also iterative phases, which we will focus on in this section. The first phase is the identification of potential evidence sources from digital devices. Then, we collect digital raw data by copying the source in a forensically sound manner. Next, we examine the raw data, giving it structure so it is easier to process and understand. Then we conduct the analysis, where we seek to gain a better understanding and to identify digital objects that would ideally be the evidence that is, finally, presented to a court of law or the entity of interest.

Dei ulike fasane i dataetterforskingsprosessen

Nina Sunde innleiar om dei ulike fasane:

Her har jeg valgt å ta utgangspunkt i prosessen slik den er beskrevet av Flaglien.
Identifisering
Sikring
Klargjøring
Analyse
Presentasjon

Identifiseringsfasen

I identifiseringsfasen vil man, basert på hypotesene i etterforskningen, forsøke å forutse hvilke digitale enheter som kan inneholde digitale bevis (Flaglien, 2018).
…
Prinsippet om kontrollkjede (eng.: chain of custody) skal ivaretas fra denne fasen og gjennom alle faser av etterforskningen. Det betyr å ha notoritet over hvor beviset (den digitale enheten og dataene) har vært og hvem som har håndtert det, i den tiden det har vært i politiets besittelse (Årnes, 2018, s 6.)

Anders O Flaglien:
2.2.2 The First Responder
A digital forensics investigation is a response to an observed incident and the first responder must act accordingly. The principles that apply for criminal investigations can be significantly different from those for civil investigations. In any case, a hypothesis must address the goal of the investigation.
…
2.2.4 Dealing with Live and Dead Systems
Physical equipment that holds potential digital evidence is identified either as live (turned on) or dead (turned off, with no power):
– By live systems, we mean systems that are running and are at the time of identification potentially holding evidence that may be lost or hard to acquire if the system is shut down.
– By dead systems, we mean systems not running. Any data in temporary storage areas such as cache, main memory, running processes, or active application dialogues on a computer will normally be lost when the system is powered down.
…
Definition 2.2: Post Mortem
Post mortem analysis is, in the context of digital forensics, associated with analysis of a “dead” (not running) computer or electronic device.

Min kommentar: Avsnittet nedanfor er svært viktig, og eg kjem attende til det i gjennomgangen av mi eiga sak.
2.2.5 Chain of Custody
Intentional (tampering) or unintentional (accidental) changes to digital evidence, as for physical evidence, is a risk in any digital investigation. In order to maintain the integrity of the evidence, precautions should be taken to ensure that the tools used for acquisition, examination, and analysis of data will not modify it in any unexpected way. To ensure the chain of custody, the use of integrity checks and timestamps of forensic activities should be applied. Various kinds of supporting data and documents may be used for supporting the chain of custody, for example:
– photographs,
– reports,
– laboratory information management systems,
– notebooks,
– checklists,
– log files, and
– videos and screen captures.
…
The chain of custody is a critical element of the digital forensics process, as we shall see in later sections of this chapter. In some jurisdictions, evidence could be excluded from a case (deemed not admissible) if the vital elements of the chain of custody listed here are not documented.

Sikringsfasen

Nina Sunde
«I sikringsfasen blir dataene kopiert fra den opprinnelige lagringsenheten til en enhet som politiet besitter. Som hovedregel gjelder prinsippet om bevisintegritet (eng. :evidence integrity), som innebærer at kopieringen så langt det er mulig og hensiktsmessig, skal gjennomføres på en måte som sikrer en identisk kopi av dataene.» (Nina Sunde)

Dette er «å spegle data», slik at ein får «ein spegelkopi».
Flaglien skriv mykje om sikringsfasen, og eg plukkar ut nokre tema som eg finn viktige i samband med mi sak.

2.3.6 Order of Volatility
Definition 2.5: Order of Volatility
Prioritization of the potential evidence source to be collected according to the volatility of the data.
…
Based on Definition 2.5, we understand that the order of volatility deals with data lifetimes. It is the concept of gathering the most volatile data first, as it will most likely be changed or destroyed first. Any operation will, however, affect data. This means that one has to carefully consider the context and goal of what to extract first to avoid damaging potentially crucial evidence.
…
Most people who use the web today use cloud services. These can be common email services, file storage services, social media (such as Facebook and Twitter), and corporate services hosted online in locations far removed from the users. The legal aspects of cloud services investigations are complex and can restrict access to potential evidence. Service providers may provide their services from foreign physical locations that are subject to laws of countries other than the one where the actual crime is believed to originate from. Chapter 7 discusses more of these concerns as well as how to go about investigating across physical and legal borders.

Utland, eit lite hopp ut i verda

Min kommentar: Eg fortel til politiet om mine medlemskap på internett-sider og eg gjev dei tilhøyrande brukarnamn og passord. Eit fleirtal sidene eller domene høyrer heime utanfor Noreg. Altså i utlandet, og då ligg det føre eigne reglar for innhenting av databevis, og ikkje minst er det ei stor, stor føremon for norsk politi å få samtykke frå kontoeigar til etterforsking. Slik som lokalt politi fekk hjå meg, brukarnamn og passord til alt, berre to timar etter at eg vart tatt inn.

Bevis i straffesaker
Utvalgte emner
KAPITTEL 17, DATABEVIS: Utlandet.
Inger Marie Sunde

9.3 Bevis innhentet fra utenlansk brukerkonto

Det kan reises spørsmål om bevisavskjæring fordi politiet har gått ut over sin kompetanse og sikret bevis ved å ransake i utlandet. Adgangen til bruk av tvangsmidler gjelder bare på norsk territorium. Dersom etterforskningen gjelder en person som har registrert en brukerkonto f.eks. på en amerikansk tjeneste, og politiet kjenner passordet, kan man logge inn og sikre beviset uten å gå veien om en rettsanmodning. Spørsmålet er om overskridelsen av norske grenser, og dermed av norsk jurisdiksjon, i seg selv bør lede til bevisavskjæring, om ikke annet så for å disiplinere politiet.

Datakrimkonvensjonen artikkel 32 regulerer adgangen til å innhente data som er lagret på et system i utlandet, forutsatt at politiet har innhentet samtykke av en berettiget. Bestemmelsen passer ikke godt for innlogging på utenlandsk brukerkonto. Blant annet legger den avgjørende vekt på at man vet hvor dataene fysisk er lagret, noe som vanskelig lar seg fastslå.
…
Metodeutvalget fant at det var adgang til å ransake i datanettverk, og at politiet kunne gå like langt som siktede kunne på grunnlag av sine brukerrettigheter.

Inger Marie Sunde

Meir om utlandet.
Digital etterforsking mot brukarkontoar oppretta i utland, er «kvardag» for norsk politi, og tema er også godt skildra i lærebøker på politihøgskulen.

Etterforskning
Prinsipper, metoder og praksis (2018)
Ole Thomas Bjerknes og Ivar A. Fahsing

s. 276
Ransaking og beslag på Internett.
Dersom man i en sak har grunn til å tro at det ligger viktig informasjon som kan opplyse saken på siktedes brukerkonto på Internett, kan man forsøke å innhente skriftlig samtykke fra siktede til at politiet kan logge seg på kontoen og sikre innhold. Dersom siktede ikke samtykker, men politiet har fått tilgang til påloggingsinformasjonen til kontoen, må man innhente beslutning om ransaking og beslag fra jurist. Ofte vil man kunne argumentere med at det er fare ved opphold og stor bevisforspillelsesfare dersom man ikke får beslutningen umiddelbart ettersom man ikke kan vite hvem andre som eventuelt har tilgang til kontoen og dermed kan slette eller endre innhold. Dersom man likevel ikke har tilgang til påloggingsinformasjon, bør man alltid kontakte tjenestetilbyderen som eier brukerkontoen og anmode dem å fryse alt innhold på brukerkontoen. Tjenestetilbyderen vil da, avhengig av tjenesten og deres retningslinjer, fryse innholdet på kontoen slik at det er tilgjengelig senere dersom siktede eller andre går inn og sletter eller endrer på innholdet på kontoen. Dersom man ikke har påloggingsinformasjonen til brukerkontoen, må man, avhengig av hvilken tjenesteleverandør og hvilke retningslinjer de har, gjerne sende rettsanmodning eller lignende for å sikre innholdsdata fra brukerkontoen. Dette er en meget tidskrevende prosess og må vurderes etter sakens alvor og prioritet. I mange tilfeller kan man forsøke andre sporkilder eller taktiske etterforskningsskritt for å opplyse saken tilsvarende. Flere tjenestetilbydere har utgitt egne «guidelines» som beskriver fremgangsmåte for utlevering av BSI-data. Dette gjelder blant annet Facebook, Apple og Instagram. For innholdsdata vil de aller fleste tjenestetilbydere i utlandet kreve rettsanmodning til landets myndigheter og kjennelse fra lokal domstol. Eurojurist vil kunne bistå med råd om dette.

Dersom man har påloggingsinformasjon og beslutning fra jurist, kan man logge seg på kontoen for å gå gjennom innhold, altså ransake kontoen. Her anbefales det på det sterkeste at man tar skjermbilder hele tiden slik at man kan dokumentere hva man har gjort på kontoen. I mange tilfeller er det mulig å laste ned et arkiv med brukerkontoens innhold, eksempelvis Facebook-arkiv eller Google-takeout. Dersom det ikke er mulig å generere et arkiv, kan man sikre innholdet med sikringsverktøy som sikrer nettsiden i forskjellige typer format eller ved skjermbilder. I noen tilfeller er det kun relevant i saken å se hvem som er på kontaktlisten eller innhold i en bestemt samletråd mellom kontoinnehaveren og en eller flere personer. Da kan det være tilstrekkelig å ta skjermbilder av dette dersom man finner det. Dersom man sikrer innhold med foto eller ved å laste ned arkiv eller lignende, er dette materialet å anse som elektronisk beslag i saken. Man må dermed skrive beslagsrapport slik at beslaget blir registrert inn i straffesaken.

Å ta beslag i brukerkontoen.
s. 277
Det er altså i slike tilfeller snakk om å ta beslag i selve brukerkontoen eller nettsiden, og ikke innholdet på kontoen eller siden. Slike beslag kan være problematiske eller mer krevende å få til i praksis. Man kan tenke seg at det kan defineres som beslag av kontoen dersom politiet endrer påloggingsinformasjonen til kontoen.
…
Men å slette en konto er ikke det samme som å ta beslag i kontoen, noe som medfører at etterforsker alltid må rådføre seg med jurist før man vurderer videre skritt mot brukerkontoen. Kanskje er det rettsapparatet som må beslutte om politiet har anledning til å foreta seg noe mot brukerkontoer på Internett.

Min kommentar til ovanfor:
Kripos sperra alle mine konti to dagar før eg kom ut av varetekt.
Min kommentar til nedanfor:
Det er godt dokumentert kor viktig det er å få snarleg tilgang på «flyktige data», særleg om dei er å finne på serverar eller tenester i utlandet. Altså for å få dei sikra.

Avhør knyttet til digitale spor.
s. 277
 Ved avhør med siktede eller andre i vedkommendes nærmeste bekjentskapskrets vil det være temaer knyttet til digitale spor som bør belyses. Mange vil svare på de spørsmål politiet stiller, andre vil helst unngå å fortelle alt, og andre igjen vil ikke snakke med politiet i det hele tatt. Det er særlig momenter som dreier seg om å kartlegge aktuelle digitale spor og knytte de digitale sporene til konkret person, som blir den taktiske utfordringen. Tidlige svar som letter etterforskningen og rask oppklaring, skal premieres av påtalemyndigheten i form av forslag om strafferabatt.

Bjerknes og Fahsing

Ransaking og beslag, ikkje ei inn og ut greie.

På same måte som norsk politi ikkje kan kome og gå inn og ut av ein bustad nett som det høver dei for å ransake og om mogeleg gjere beslag, så er det også slik ved ransaking og beslag knytta til ein brukarkonto.

Bevis i straffesaker
Utvalgte emner
KAPITTEL 17, DATABEVIS, Gjentatt og vedvarende ransaking
Inger Marie Sunde

9.4 Gjentatt og vedvarende ransaking
Databevis på siktedes brukerkonto kan sikres ved ransaking og beslag. Siden det kan skje en rask og interessant utvikling på brukerkontoen i løpet av kort tid, kan det vere behov for å logge inn med jevne mellomrom for å fange opp korrespondanse mellom medskyldige, narkotikabestillinger osv. Det kunne også være behov for å ha et nærvær på konto over tid, for å sikre tidsnære bevis.
Ransakingsbestemmelsen gir imidlertid ikke hjemmel for gjentatt eller vedvarende ransaking.
…
Muligheten for gjentatt eller vedvarende ransaking ble drøftet av Metodekontrollutvalget, som kom til at det ville være for inngripende overfor personvernet. (NOU 2009: 15 s.246) Det ble derfor ikke foreslått. Drøftelsen forutsatte klart at det ikke forelå adgang til slike fremgangsmåter etter gjeldende bestemmelser.

I teorien er det, med henvisning til praksis ved noen tingretter, likevel tatt til orde for at retten kan utstede en ransakingstillatelse som gir adgang til flere ransakinger i et nærmere angitt tidsrom, forutsatt at ransakingsvilkårene er til stede på de konkrete inngrepstidspunktene. Denne tolkingen må anses som tvilsom. Utgangspunktet er at det gjelder et strengt krav til klar lovhjemmel for metoder som innebærer hemmelig overvåking. Metodebruken som sådan anses som en trussel mot demokratiet. Bruk av teknologiske muligheter for overvåking forsterker kontrollbehovet. Metodekontrollutvalgets drøftelse viser at metoden ligger utenfor gjeldende ransakingsbestemmelser. Fremgangsmåten bryter også med lovens ordning om at retten har primærkompetansen til å prøve vilkårene, jf. Strpl. § 197 første ledd og § 200a første ledd. Bruddet blir utpreget ved hemmelig ransaking, som fremgangsmåten er særlig aktuell for. Retten skal da også prøve hvorvidt det særlige vesentlighetskravet er oppfylt, jf. Strpl. § 200a annet ledd. Vilkåret retter seg mot politiets konkrete behov i det aktuelle tilfellet og må være oppfylt på inngrepstidspunktet. Den nevnte praksisen forskutterer vurderingen, i strid med lovens ordning. Bevis innhentet ved gjentatt eller vedvarende ransaking, i medhold av en ransakingsbeslutning som er gitt for et bestemt tidsrom, synes dermed å være innhentet uten hjemmel. Det representerer således en krekelse av retten til privatliv, og beviset er ulovlig ervervet. Når dette er situasjonen, er det neppe aktuelt å legge opp til en interesseavveining mellom behov for beviset på den ene side, holdt opp mot mot integritetskrenkelsen på den annen. Behov for beviset er jevlig stort. Men legalitetsprinsippet uthules dersom interesseavveiningen skal være hjemmelen. Tilfellet er annerledes enn f.eks. Rt. 2000 s. 1345, hvor tekstmeldinger og talemeldinger som kom inn på en beslaglagt telefon, ble tillatt ført som bevis. Saken gjaldt alvorlig organisert kriminalitet. Sikringen av tekstmeldingene mv. lå i en rettslig uregulert gråsone. De lå ikke klart utenfor en ellers regulert metode, som det foreliggende spørsmålet gjelder. Føringen av beviset ville i det foreliggende tilfellet representere en fortsatt materiell rettskrenkelse. Beviset bør følgelig avskjæres.

Dei ulike fasane – framhald

Klargjøringsfasen

Nina Sunde:
Klargjøringsfasen innebærer å trekke ut og gjøre informasjonen fra datakildene tilgjengelig, slik at det blir mulig å vurdere om informasjonen har verdi som bevis i straffesaken (Flaglien, 2018, med referanse til to NFSTC, 2009; Carrier § Spafford, 2004). Dette gjøres ved å bearbeide rådataene til en forståelig og lesbar form slik at de er klare til å analyseres i neste fase.

Nina Sunde

Min kommentar:
Nedanfor har eg med eit sitat frå nok eit punkt, som er ein av del av Inger Marie Sunde si drøfting av Hypotesen om den ukjente tredjemann. Tredjemann er ikkje tema hjå meg, men det handlar om at politiet skulle ha gjort noko anna og meir enn kva dei gjorde, eller som det var i mi sak, fråvær av undersøking.
Eg sat fram krav om undersøking alt etter eit par timar i avhøyr.

Bevis i straffesaker
Utvalgte emner
KAPITTEL 17, DATABEVIS, Håndtering av usikkerhet – saksforberedende rettsmøte
Inger Marie Sunde

10.3 Håndtering av usikkerhet – saksforberedende rettsmøte
Påtalemyndigheten har bevisbyrden, og i henhold til det strafferettslige skyldkravet må det ikke finnes rimelig eller fornuftig tvil om tiltaltes skyld. I så fall skal det frifinnes. Når politiet har sikret omfattende datamengder, kan det vanskelig settes en klar grense for hva som er tilstrekkelige undersøkelser. Prinsipielt er det likevel ikke annerledes enn ellers, iblant kan det være spørsmål om politiet burde gjort noe annet eller mer. Unnlatelse av å undersøke alle deler av en speilkopi kan ikke i seg selv antas å skape usikkerhet om bevisene. Men usikkerhet kan etableres ved å begrunne hvorfor undersøkelsene burde ha vært grundigere. Hvilke fakta som bør fremsettes, og hvorfor de er relevante for tredjemannshypotesen, bør beskrives.

Inger Marie Sunde

Anders O Flaglien held fram.

2.4 The Examination Phase
With respect to digital forensics, triage is the process that aims to identify the most relevant data as quickly as possible. The purpose is to manage situations where one has a finite amount of time and resources to carry out an investigation (Roussev et al., 2013). Digital forensic tools support this need, for example by extracting the most recently changed files from a computer. Another technique that can be useful for the initial examination is to use known case information to identify data of interest, such as malicious executable files or contraband image files. There are typical web and Internet activity characteristics that can prove fruitful for an investigation, such as email for communication, cached websites, bookmarks, and cookie files for web activity. In general, the more the examination phase can structure and organize the data for the investigators, the better the overview will be for later analysis of the actual content of the data objects.

2.4.2 Forensic File Formats and Structures
It is important that the formatting of the copied data clearly reflects the evidence tied to the incident investigated and provides as much additional information as possible.

Min kommentar:
Tema under, om bruk av filter og metodar for reduksjon av data-mengde, er sentral i mi sak. Som ein konsekvens av, at min informasjon gjeve i avhøyr og mine krav om etterforsking framstilt i avhøyr blir medvite holde tilbake, blir viktige digitale spor fjerna.

2.4.4 Data Reduction and Filtering
Large amounts of data present a challenge for effective digital forensics investigations. A single digital device may hold terabytes of data from billions of files. All methods for safely reducing the data volume should be considered. Filtering is an example of a method that can be used during examination. A well-known filtering or hash lookup technique is based on databases with cryptographic hash values from known files. Many files in a computer belong to the operating system, software, and other applications. These files usually do not contain any useful evidence, and they can safely be ignored in the examination/analysis. The use of known file databases, in combination with digital forensic tools, makes it possible to improve the understanding of files that are known to be good or simply to filter them out if considered useless. 

There are two categories of known files: known bad files and known good files. Known bad hash databases can also be used to identify suspicious files like malware and rootkits as well as images known to be associated with criminal activities. The National Software Reference Library5 is an example of a library that provides datasets of known good files that can be used to filter out operating system files, application files, and more, leaving only files of interest for further analysis. Figure 2.13 shows how known good files might be removed to reduce the total amount of data.

2.4.5 Timestamps
A systems internal clock should always be noted, as should any deviations in time zones or suspicions of incorrect system clocks. The recording of correct timestamps in an investigation can help identify correlations across multiple data objects. In addition, adjustments have to be made if the clock of one digital device is off and not synchronized relative to accurate time sources. The investigator also needs to know whether the forensic tool being used will display and support different time zone settings, and how these relate to local machine times and UTC (coordinated universal time).

2.4.6 Compression, Encryption and Obfuscation
Min kommentar:
Her tar eg berre med overskrifta, då knapt ei einaste av filene i mi sak er forsøkt kryptert eller skjult på annan måte. Tema er ellers omfattande.

2.4.7 Data and File Carving
The use of carving tools allows forensic examiners to select a set of file types to recover from a piece of media. Media carving can be quite useful in order to acquire deleted files such as previously deleted images. Other parsers are useful for examining one of the most common electronic communication protocols: email. Email parsers can crawl through the raw data copied from a digital device and render individual emails in a manner that makes it easier to analyze them in later phases of an investigation.

2.4.8 Automation
Automation is an objective in itself during the examination phase, for reasons of both forensic soundness and efficiency. Most of the tasks in the examination phase can be automated using scripts or programs. File parsing, string searches, and extraction of compressed files will significantly reduce the manual task load on an investigator, in particular when working with large datasets. The most common digital forensic tools, such as EnCase, offer special-purpose scripting languages to help automate tasks.

Analysefasen

Nina Sunde:
I analysefasen er målet å finne relevant informasjon i tilknytning til hendelsen som er under etterforskning, kartlegge hvem som kan knyttes til handlingen, samt å belyse verdien og påliteligheten til denne informasjonen (Flaglien, 2018, s. 25).
…
Analysefasen kan deles i tre underfaser basert på aktiviteten som skal utføres, og hvilken kompetanse som er nødvendig: Teknisk analyse (Casey, 2016), innholdsanalyse (Oslo politidistrikt, 2017) og evaluering av digitale bevis (Casey, 2016; Pollitt et al., 2018).

…
Teknisk analyse innebærer undersøkelser som har teknisk verifiserbare resultater. Utføringen krever ikke fortolkning eller bruk av skjønn fra etterforskers side. En teknisk analyse kan være å kalkulere og sammenligne sjekksummen av et bilde med ulovlig innhold (f.eks. seksuelle overgrep mot barn) med en liste over sjekksummer som representerer kjente bilder med ulovlig innhold. Ved teknisk analyse vil prinsippet om repeterbarhet (eng.: repeatability) være gjeldene, noe som betyr at andre må kunne oppnå samme resultat ved å benytte samme framgangsmåte (Casey, 2011).

…
Innholdsanalyse innebærer undersøkelser av hva det digitale beviset framstiller, dvs. det innholdet som kan ses eller høres: film, bilder, lyd eller tekst. Her vil vurderingen dreie seg om hvorvidt innholdet utgjør dokumentasjon på straffbare forhold, og det tekniske aspektet vil kun innebære å kunne benytte det programmet som innholdet presenteres i (Oslo politidistrikt, 2017).

…
Evalueringen av digitale bevis er en aktivitet hvor en rekke vurderinger blir gjort omkring beviset. Her vurderes pålitelighet, sammenhenger og tilknytninger til andre bevis, og hvorvidt beviset er ødelagt eller endret. Videre vurderes det hva beviset betyr, og om det har relevans i etterforskningen. Vurderingen gjelder altså spørsmål som kan knyttes til beviskraft (Casey, 2016). Det at etterforskeren vurderer og fortolker, betyr at resultatet ikke er av en slik art at det kan verifiseres ved hjelp av en sjekksum (som beskrevet under Teknisk analyse). Evaluering er regnet som en av flere kjerneprosesser i de kriminaltekniske disiplinene (eng.: forensic science) og handler om å produsere en verdi som kan mates inn i beslutningsprosessen omkring bevis (Pollitt et al., 2018). Denne verdien vil gjerne være en konklusjon, hvor man også kan angi en styrkegrad (hvor sikker man er) på konklusjonen (Casey, 2011). Casey (2016) argumenterer for at undersøkelsene og vurderingene knyttet til evaluering av bevis derfor krever et høyere teknologisk kunnskapsnivå, formaliserte kvalitetssystemer og prosesser og forankring i forskning.

Anders O Flaglien:
2.5 The Analysis Phase

Definition 2.7: The Analysis Phase
The processing of information that addresses the objective of the investigation with the purpose of determining the facts about an event, the significance of the evidence, and the person(s) responsible.
…
In the analysis phase (see Figure 2.16), forensic investigators determine the digital objects to be used as digital evidence to support or refute a hypothesis of a crime, incident, or event, as defined in Definition 2.7, based on Yusoff et al. (2011).
…
Following the examination phase, the data is prepared for analysis. Statistical methods, manual analysis, techniques for understanding protocols and data formats, linking of multiple data objects (e.g., through the use of data mining), and timelining are some of the techniques that are used for analysis. In Chapter 8, computational methods are applied for the purpose of automating analysis tasks and for recognizing patterns through machine learning. As for all other investigative phases, the chain of custody is also important for the preservation and traceability of the collected data in the analysis phase.The analysis phase is an iterative process in itself. We often operate with preliminary hypotheses about data that may potentially contain evidence, but during the analysis one forms new hypotheses about the case that may require collection of additional data objects. Investigations proceed in this manner until the results can be considered sufficient for the purpose of the investigation, though in many cases this might be practically infeasible.

Min kommentar til Anti-Forensics nedanfor:
I beslag i mi sak er det ikkje noko som hindrar etterforskar å få fram data.

2.5.4 Anti-Forensics
Due to the ever-increasing storage capacity of modern digital devices, digital forensics is comprehensive and challenging work by itself. However, certain techniques are used to make forensic analysis of digital evidence even harder. These are known as anti-forensics, which refers to a deliberate attempt to increase the difficulty of performing digital forensics by eliminating or reducing the ability to access evidence.

Mine kommentar til Timelining of Events nedanfor:
«Timelining» er eit av tiltaka eg bed om at politiet utfører på mine data, for å vise at digitale spor / bevis er i samsvar med det eg fortel. At min informasjon er påliteleg og at det skal gje meg «faktisk truverde».

2.5.6 Timelining of Events
Timelining is a powerful tool for forensic analysis and contextual awareness. Many  forensic tools can automatically structure files and data based on the time they were accessed, last changed, or deleted. Figure 2.18 shows an example of a file timeline using Autopsy,8 based on when each file was last modified. Whether timestamps can be linked to a digital object depends on the metadata tied to the object. In file system forensics, timestamp metadata is generally available. A timeline of a chain of events can include physical events, as well as digital events. Imagine a case where a murder has been committed and you investigate the cell phone of the victim. The activity revealed on the cell phone, such as call logs, can provide relevant evidence related to the timeline of the crime. Analyzing system and application logs can provide a structured chain of events in time. Logs are useful when trying to trace recent or past activities and system behavior related to system users or abnormal users. The content of such logs may vary and depends on the log’s primary purpose. For example, for critical systems that require a high level of protection, firewall, or intrusion detection, system logs may reveal the potential origin of a cyberattack. Legal and commercial requirements often exist to ensure that corporations are able to quickly ascertain the chain of events when an incident or crime occurs.

2.5.8 Link Analysis
Link analysis is a powerful and emerging discipline in digital forensics. The goal of link analysis is to produce a structured presentation of interconnected and linked objects. One can gain a better understanding of the relationships and associations among them when links are visualized in graphs, for example where nodes in the graph represent entities and objects.

Presentasjonsfasen

Nina Sunde:
I presentasjonsfasen dokumenteres resultatet av analysen i en rapport som gjøres tilgjengelig for interessenter og parter i saken. Dette kan eksempelvis være taktisk etterforsker, påtaleansvarlig, forsvarsadvokat eller retten. Rapporteringsplikten i etterforskning følger av politiinstruksen § 7-6 andre ledd som både gjelder det etterforskningsmessige etter straffeprosessloven og det operative etter politiloven (Bjerknes § Williksen, 2015). I rapporten er det viktig at ikke bare selve beviset dokumenteres, men også informasjon som har betydning for pålitelighet av informasjon og troverdigheten av kilden (jf. Øyens beskrivelse av bevis, se punkt 2.1). Dette vil eksempelvis være informasjon omkring bevisets integritet, håndteringskjeden, hvilke verktøy som er benyttet for å sikre og analysere beviset, og hvem som har utført dette. Informasjonen i rapporten må være tilstrekkelig detaljert slik at tidligere nevnte prinsippet om repeterbarhet blir ivaretatt, altså at andre kan benytte samme framgangsmåte i undersøkelsene og komme fram til samme resultat. Hva som er objektiv informasjon, vs. etterforskers fortolkninger og subjektive oppfatninger, må komme tydelig fram.
…
Dersom undersøkelsene ikke leder til funn, må også dette komme fram av rapporten. Blir tiltale tatt ut, vil rapporten danne grunnlag for dataetterforskers presentasjon av bevisene i retten.

Anders O Flaglien:
2.6 The Presentation Phase

Definition 2.8: The Presentation Phase
The process by which the examiner shares results from the analysis phase in the form of reports to the interested party or parties.
…
Following the analysis phase, theories have been developed and hypotheses tested. The presentation phase (see Definition 2.8 and Figure 2.20) involves the final documentation and presentation of the results of the investigation to a court of law or other applicable audiences, such as a corporation’s top management or crisis management team. The presentation is based on objective findings with a sufficient level of certainty, based on the analysis of digital evidence. It is important that the findings are summarized and that all actions performed during the investigation are accounted for and described in a fashion understandable by the audience.

2.6.1 The Final Reports
You might think all the work has been completed. The evidence is “in your hands” and is ready to put the suspect behind bars. But there is one thing left to do – prepare the final report. As we can see from the digital forensics process, chain of custody and evidence integrity rely on thorough documentation of all actions taken from the time you arrive “at the scene” until the results are presented to the relevant authority. To wrap it up, the final report should include all relevant case management information. The report describes the context and background of what has been done, who has conducted the investigation, and what was investigated.

Typical information required in a final report is:
– roles and tasks assigned for the investigation
– executive summary of all information sources and evidence
– the forensic acquisition and analysis, which reflect chain of custody and evidence integrity
– visualizations and diagrams
– images and screenshots
– information that supports repeatability or reproducibility of the analysis
– tools used
and
– findings.

Many digital forensics tools have reporting functionality that documents and summarizes all the interactions that have been carried out. This alone is not enough, especially since you may have used a variety of tools, manual tasks, and analyses during the process. This means that the investigator must be able to prepare this information so that it is understandable to a third party. Ultimately, this is the purpose of the investigation: to present the findings in a clear and understandable manner. It is also important for the report to sufficiently document reproducibility. Given your report of the methods used and the same evidence, a skilled third party should, in principle, be able to reproduce the findings. An example report generated by the digital forensic analysis tool Autopsy is shown in Figure 2.21.10 The preparation of the final report can be timeconsuming, especially for large and long-lasting investigation.

2.6.2 Presentation of Evidence and Work Conducted
A wall of text is no good for anyone. As we saw from the analysis phase of the digital forensics process, visualization techniques are valuable in order to identify patterns and information that are not immediately obvious. Presenting the final report professionally and in a format that is rich with visual aids will make the complex and unstructured information available in an easy and understandable way. The reader will not have the skills required to understand all the technical tasks conducted or the technical details about the evidence. Diagrams, graphics, and timelines are powerful tools to make the findings more accessible.

2.6.3 The Chain of Custody Circle Closes
The documented chain of custody is the glue that holds the forensics process together and supports the final evidence integrity so that it can be presented as trustworthy evidence in court. If you have not documented all activities, a court could claim that a critical task did not occur. No matter how carefully the work has been completed, an inability to document the chain of custody for all phases could compromise the trust in the authenticity and integrity of the evidence in court. The documentation made throughout the digital forensics investigation, together with recommendations and expert testimony, will form the final presentation. The evidence and methods used to find it are presented to a court of law or to a corporate audience (depending on the context of the investigation).

Flaglien

Etterforskingssirkelen – no i dataetterforsking

Eg har tidlegare sitert Bjerknes og Fahsing Etterforskning, om etterforskingssirkelen.
Etterforskingssirkelen høver ved all etterforsking, også ved dataetterforsking, og Nina Sunde koplar den no til dataetterforsking.

2.4 Etterforskningssirkelen
I all etterforskning er det relevant å forsøke å besvare spørsmålene hvem, hva, hvor, hvorfor, hvordan og når, også omtalt som 5HN (Cook, 2016). 5HN er en av grunnkomponentene i etterforskningssirkelen (Fahsing, 2016), som er en sammenfatning og forenkling av flere teorier med relevans for etterforskning. Etterforskningssirkelen beskriver egentlig alle former for undersøkelser, uavhengig av om de omtales som diagnostikk, bevisvurdering eller etterforskning (Bjerknes & Fahsing, 2018). Den er derfor også relevant for undersøkelser av digitale bevis. Etterforskningssirkelen baserer seg på den logiske slutningsformen abduksjon, hvor alle alternative hypoteser som kan forklare et hendelsesforløp, et spor eller et bevis, identifiseres. Etterforsker samler så informasjon som kan verifisere eller falsifisere hypotesene. Målet er å kunne svekke eller eliminere hypoteser slik at man til slutt sitter igjen med en, som ikke lar seg svekke, og dermed utgjør den beste mulige forklaring på bevisene i etterforskningen (Bjerknes & Fahsing, 2018, med referanse til Lipton (2007) og Rønn (2013)). Etterforskningssirkelens faser er beskrevet slik (Bjerknes & Fahsing, 2018, s. 103);

– Samle inn: Samle inn alle tilgjengelige og antatt relevante data.
– Kontrollere: Kontrollere data for relevans, nøyaktighet og pålitelighet.
– Koble: Analysere og koble data fra forskjellige kilder.
– Definere/konstruere: Konstruere alle relevante og konkurrerende forklaringer (hypoteser) fra de tilgjengelige data.
– Vurdere: Vurdere hvordan man kan teste alle forklaringer gjennom en rettet informasjonsinnsamling egnet for både verifisering og falsifisering.
– Konsultere: Alltid konsultere andre som kan mate inn ny kunnskap og utfordre egne synspunkter.

…
En etterforskning startes når det er «rimelig grunn» til å anta at noe straffbart kan ha skjedd, jf. Strpl. § 224, og dette utgangspunktet danner gjerne grunnlaget for den første hypotesen i straffesaken. Det innebærer at dersom noen er mistenkt for forholdet, så er også en skyldhypotese etablert. Uskyldspresumsjonen forplikter imidlertid politiet til aktivt å undersøke den motsatte hypotesen – uskyldshypotesen – ved å eliminere alle rimelige alternative forklaringer som innebærer uskyld.
…
Denne strategien har vist seg å være effektiv for å forebygge at feilkilder som f.eks. bekreftelsesbias (se punkt 2.5) påvirker beslutningene i etterforskningen (Fahsing, 2016, med referanse til Lord et al., 1984).
Når digitale bevis inngår i etterforskningen, bør dataetterforskningsprosessen (se punkt 2.3) og etterforskningssirkelen ses i sammenheng. Ved å følge prosedyrer og prinsipper i dataetterforskningsprosessen ivaretas bevisenes pålitelighet. Etterforskningssirkelen er mer rettet mot selve informasjonsbehandlingen, for å sikre en systematisk innsamling og evaluering av beviset opp mot hypotesene i saken. Etterforskningssirkelen blir derfor spesielt viktig i dataetterforskningsprosessens faser hvor taktiske, etterforskningsfaglige vurderinger og beslutninger skjer, nemlig i fasene identifisering, analyse og presentasjon.

Notoritet, dokumentasjon og vurdering av eigen kompetanse

Tema ovanfor er stort og omfattande, men dataetterforsking er eit fag på lik line med andre fag. For å sitere kva min bestefar sa om ulike praktiske utfordringar : å det er ikkje så vanskeleg ser du, berre ein har det rette verktyet og kan det nett.

I all etterforsking legg ein vekt på notoritet og dokumentasjon, og vurdering av kva kompetanse som er tilstrekkeleg.

Etterforskning
Prinsipper, metoder og praksis
Ole Thomas Bjerknes og Ivar A. Fahsing

s. 49
Notoritet og kompetanse
Notoritet vil si at de opplysninger, gjenstander, dokumenter, spor eller forklaringer som innhentes i saken, dokumenteres og gjøres tilgjengelig for etterforskningsledelsen, etterforskerne, forsvarer og eventuell bistandsadvokat. For å styre en etterforskning og for å ha notoritet er det nødvendig med en skriftlig plan, en etterforskningsplan. I de mest alvorlige eller i kompliserte saker er en etterforskningsplan pålagt, men det er helt nødvendig at det foreligger en plan for alle saker.
…
Skal etterforskningskritt utføres, kreves det planlegging først. I planleggingen inngår det vurderinger av egen kompetanse, behov for andres bistand, behov for utstyr og en begrunnet plan på hvordan innsamlingsmetoden skal foregå. Utføringen må vere systematisk, profesjonell og kunnskapsbasert.

s. 50
Dokumentasjon
All etterforsning må dokumenteres på en slik måte at andre forstår og kan etterprøve vurderingene. Derfor må materialet beholdes mest mulig originalt, og fremgangsmåter som er benyttet må beskrives. Etterforskeren bør også lage en oversikt over resultatet av de enkelte etterforsningsskrittene.

Objektivitet

Siste dag i retten, heilt mot slutten får eg ordet etter at advokat på vegne av meg ber dommaren om det. Eg snakkar om kvifor etterforskinga av meg har feila (ikkje om den har feila), og eg legg vekt på confirming bias, tunnelsyn og manglande kompetanse. Det endar i munnhuggeri mellom meg og dei to damene, aktor og leiar for etterforsking.

Det kan vere mykje som står vegen for objektivitet, og her er berre nokre tilfeldig opplista ord og uttrykk: kognitive forenklingsstrategier, ubevisst forenklingsstrategi, menneskets nedarvede kognitive forenklingsstrategier, avgrensa kognitiv arbeidskapasitet, sosiale stereotypier, mentale snarvegar, heuristikker, tankesystem 1 mot tankesystem 2, tenke fort og langsamt, confirming bias, fordommar, tunnelsyn. Felles for alle desse orda eller uttrykka, er at dei nok kan oppfattast som «negative», og resultatet av dei alle kan puttast i «sekken» tunnelsyn. No er tunnelsyn ikkje ein sekkepost, men det blir nok ofte brukt slik i media.

Tunnel vision is the tendency of actors in the criminal justice system to use short-cuts to filter evidence selectively to build a case for a suspect’s conviction.
Confirmation bias tends to favor information that confirms an individual’s preconceptions independently of the information’s accuracy. 

Sitatet ovanfor kjem frå forsking i Israel: Tunnel Vision and Confirmation Bias Among Police Investigators and Laypeople in Hypothetical Criminal Contexts (Eitan Elaad, 2022)
I denne rapporten kan ein lese om den uheldige blandinga av tunnelsyn og confirming bias.

Så eg vil prøve å forklare det på ein litt anna måte.

Relevant / relevans

Resultatet av tunnelsyn og confirming bias er at ein som etterforskar i ei straffesak, eller meg sjølv i kvardagen, får ei innsnevring / reduksjon av kva ein oppfattar som er relevant – , eller kva som har relevans knytta til eit emne.

Relevans (https://snl.no/relevans)
Relevans er det som har betydning for en sak. Et arguments vekt (i en gitt sak) kan sies å avhenge dels av argumentets holdbarhet, dels av argumentets relevans.

Relevant (https://snl.no/relevant)
Noe som er relevant, er vesentlig og av betydning for en sak. Det motsatte av relevant er irrelevant. I en diskusjon er relevante argumenter og spørsmål de som er vesentlige for saken som diskuteres.

Figuren ovanfor er fyrst og fremst meint å seie noko om mengde. Utval syner korleis mengde relevans / relevant blir redusert ved tunnelsyn, og at confirming bias gjer at sjølv irrelevant informasjon blir relevant.
Ein etterforskar kan i utgangspunktet ikkje vite om ein mistanke- eller ei sak som skal etterforskast er opplagt og ukomplisert, eller er diffus og komplisert. Ein etterforskar skal difor gjere seg nytte av metode for å ta omsyn det han enno ikkje veit.
Ein kan ikkje sjå på ein etterforskar at han / ho har tunnelsyn eller lide av confirming bias.
(Eg lurer på korleis det hadde sett ut i mi sak, der dei startar den skjulte etterforskinga med utgangspunkt i noko som var irrelevant, og utan ein tanke om at eg kunne vere uskuldig, i det irrelevante. Tunnelen på illustrasjonen vert nok for stor …)

 Kvifor er det så stor merksemd rundt objektivitet i strafferettsprosessen, og særleg ved etterforskning? Etterforsking skal vere objektiv. Objektivitet er ein føresetnad for å få fram sanning.

Krav til objektivitet

Etterforsking skal vere objektiv, og nettopp fordi den – skal, ligg det føre krav til objektivitet, til prosessen og til dei menneske som er ein del av prosessen.
Å krevje av eit menneske at det skal vere objektivt , er å be om i overkant mykje.
Rett og slett fordi vi menneske har overlevd som art ved hjelp av livsviktige eigenskapar, eigenskapar ved hjernen vår , dei kognitive forenklingsstrategiane. Desse lynraske forenklingingstrategiane er først på plass «på åstedet» i hjernen, og har sendt ut pressemelding lenge før objektiviteten kjem diltande, eller den har tulla seg bort på vegen.

Formål med krav til objektivitet, kort.
Påtalemyndighetens legalitetskontroll med politiets etterforsking,
liten masteroppgave i rettsvitenskap vår 2018
Ole Andreas Aftret

Formålet med objektivitetskravet under etterforskingen er at alle opplysninger av betydning for saken innhentes, og at etterforskingen skal belyse alle sider av saken. Målet for etterforskingen skal ikke være å danne grunnlag for en positiv påtaleavgjørelse, men å oppklare det virkelige hendelsesforløpet.

Tema er stort, om kravet til objektivitet, og det er mange ting som heng saman.
 Så seint som i desember 2022 , så kjem det ein artikkel i Tidsskrift for strafferett som tek for seg påtale si plikt til objektivet under strafferettsprosessen. Forfattar av artikkelen, Malin Aaen, summerar sjølv opp slik, mi utheving:

I artikkelen har jeg argumentert for at objektivitetsplikten særlig retter seg mot bedømmelse av sakens faktiske side ved innhenting, vurdering og tilrettelegging av bevismaterialet i saken. Kjerneinnholdet i objektivitetsplikten er å sikre at de faktiske opplysningene bedømmes bredt, uten forutinntatthet og uten å ta utenforliggende hensyn. Objektivitetsplikten gjelder helt frem til domstidspunktet; påtalemyndigheten må hele veien møte nye opplysninger eller standpunkter med åpenhet og et blikk også til mistenktes gunst.

Malin Aaen

Malin Aaen sine referansar til anna litteratur er tatt bort av meg.

Påtalemyndighetens objektivitetsplikt – Malin Aaen

Påtalemyndighetens objektivitetsplikt
Doktorgradsstipendiat Malin Aaen (skrive i 2021)
Tidsskrift for strafferett desember 2022

1 Innledning
Det klareste lovfestede uttrykk for straffeprosessens sannhetsmålsetting er rettens ansvar for sakens opplysning i strpl. § 294. Som jeg kommer tilbake til, normerer sannhetsmålsettingen vel så mye påtalemyndighetens virksomhet. Påtalemyndighetens objektivitetsplikt i strpl. § 55 andre ledd er særlig sentral i denne sammenheng. Ifølge forarbeidene betyr objektivitetsplikten at påtalemyndigheten saklig og nøkternt skal «ha for øye både det som i saken taler til gunst for mistenkte og det som taler i retning av straffansvar og skjerpet reaksjon» (se punkt 4.2). Med det overordnede ansvaret for ledelse av etterforskningen, som ansvarlig for avgjørelsen av tiltalespørsmålet og for å føre saken i retten, må påtalemyndigheten sørge for en bred innhenting av opplysninger og så vidt mulig korrekt vurdering og tilrettelegging av saken. Etterlevelse av objektivitetsplikten utgjør derfor en forutsetning for riktige avgjørelser både i domstolene og i påtalemyndigheten. I tillegg er den sentral for å forhindre at uskyldige straffeforfølges eller dømmes til straff og nær forbundet med uskyldspresumsjonen. Det sies at påtalemyndigheten har like stor interesse i at en uskyldig ikke straffes, som at en skyldig får sin straff.
Straffesakene mot Fritz Moen er et eksempel hvor sviktende objektivitet hos politiet og påtalemyndigheten trekkes frem som en medvirkende årsak til en uriktig domfellelse, av et granskingsutvalg (Mæland-utvalget). Moen ble dømt for to drap, voldtekt og forsøk på voldtekt i 1978 og 1981, og frifunnet for disse forholdene i 2004 og 2006 etter gjenåpning av sakene. Utvalget mente at ulike brudd på kravene til objektivitet i saken kan ha hatt stor betydning for resultatet samlet sett. Det ble blant annet vist til at bevis som kunne tale for hans uskyld i den ene saken, ikke ble fremlagt for retten, og at relevante dokumenter ble arkivert som 0-dokumenter og ikke tilgjengeliggjort for forsvareren. Viktigheten av objektivitet trekkes også frem i rapporter etter gjenåpning av sakene mot Per Liland og Sture Bergwall.

Det etterfølgende fokuset på objektivitetsplikten i et læringsperspektiv fra enkeltsaker som ender med gjenåpning og frifinnelse, gir grunn til å stille spørsmål ved om den er viet stor nok oppmerksomhet som rettslig krav til straffesaksbehandlingen. I straffeprosessloven gjaldt det lenge kun et utslag av krav til objektivitet under etterforskningen i § 226 tredje ledd («Er en bestemt person mistenkt, skal etterforskingen søke å klarlegge både det som taler mot ham og det som taler til fordel for ham»). Mæland-utvalgets rapport ledet til lovfestingen av et ytterligere utslag av objektivitetsplikten, om at aktor under hovedforhandling plikter å frafalle saken eller nedlegge frifinnelsespåstand for forholdet det gjelder når det fremstår «klart for aktor at det ikke er ført tilstrekkelig bevis for domfellelse», jf. strpl. § 304. I den senere tid er objektivitetsplikten viet større plass i loven, senest i 2013 da påtalemyndighetens generelle objektivitetsplikt ble lovfestet. Den er også viet større oppmerksomhet i litteraturen. Bevisstheten om objektivitetsplikten i politiet og påtalemyndigheten synes i dag også å være stor. Objektivitetsplikten i § 55 andre ledd lyder i dag slik:

«Påtalemyndighetens tjenestemenn skal opptre objektivt i hele sin virksomhet.»

Selv om objektivitetsplikten i dag har en klar rettslig forankring i loven, er dens nærmere innhold mer uklart. Ordlyden «opptre objektivt» er vagt formulert. Det er vanskelig å gi en presis definisjon av objektivitetsbegrepet slik det brukes i dagligtalen og utenfor straffesakssammenheng, men også slik det brukes i straffeprosessloven. I omtalen av objektivitetsplikten vises det gjerne til at objektivitet tilsier upartiskhet og saklighet, slik også ordbokdefinisjonen forklarer «objektiv». Nøytralitet og objektivitet brukes ofte som synonymer, men nøytralitetsbegrepet passer dårlig på påtalemyndighetens virksomhet i betydningen av ikke å ta side med partene / ta standpunkt, gitt at påtalemyndigheten er part i straffesaken med bevisbyrden. Påtalemyndighetens partsrolle innebærer også at objektivitet ikke kan ha samme betydning som når man snakker om rettens objektivitet (for eksempel i strpl. § 271 a). Påtalemyndighetens objektivitetsplikt må derfor som utgangspunkt referere til å opptre upartisk og saklig innenfor rammene for utførelsen av påtalemyndighetens ulike sentrale funksjoner.

Siktemålet med artikkelen er å si noe om objektivitetspliktens karakter som rettslig krav til straffesaksbehandlingen, hvilke sider av straffesaksbehandlingen objektivitetsplikten får særlig betydning for, samt å konkretisere innholdet i plikten under straffesakens ulike stadier (punkt 3–9). Et mer overordnet spørsmål artikkelen tar  opp, er om objektivitetsplikten gjelder «like sterkt» under hovedforhandling som under straffesakens tidligere stadier (punkt 8).  Artikkelen tar derimot ikke mål av seg til å behandle utførlig objektivitetspliktens rekkevidde etter dom, men berører kort spørsmål om påtalemyndighetens aktivitetsplikt med hensyn til gjenåpning av straffesaker – som inngår som et forskningsspørsmål i mitt pågående doktorgradsprosjekt (punkt 9).

Malin Aaen

2 Kort om objektivitetspliktens rettslige forankring
…
Flyttingen innebærer at objektivitetsplikten fremgår av første bestemmelse i straffeprosessloven kapittel 6 etter påtalemyndighetens uavhengighet i første ledd, og tydeliggjør at disse sammen er grunnleggende utgangspunkter for påtalemyndighetens virke.

Objektivitetsplikten følger også av kravene til god påtaleskikk, som før lovfestingen. I ulike rundskriv fra riksadvokaten er objektivitet bl.a. trukket frem som et sentralt krav til innholdsmessig kvalitet under hele straffesaken. Lovfestingen i 2013 var ifølge forarbeidene ment som en kodifisering av kravet som fulgte av god påtaleskikk, samt de konkrete utslagene av objektivitetsplikten som straffeprosessloven hadde konkrete utslag av i §§ 226 tredje ledd og 304 første ledd tredje punktum.

Bestemmelsen var i hovedsak ment som en «signalbestemmelse», og strpl. § 226 tredje ledd var ment som en «prinsipperklæring». Som Kjelby skriver, er de kasuistiske reglene i loven uttrykk for «en grunnleggende ulovfestet rettslig norm, en rolleforventning til påtalemyndigheten, basert på de funksjoner den utøver», og plikten er både «en forutsetning for og en konsekvens av at påtalemyndigheten er representant for den offentlige interesse i behandlingen av straffesaker». Rolleforventningen skyldes dels at påtalemyndigheten og den mistenkte ikke er jevnbyrdige parter i straffesaken, men særlig viktig er som nevnt objektivitetsplikten som forutsetning for sannhetsmålsettingen og uskyldspresumsjonen i Grl. § 96 og EMK art. 6 nr. 2.

…
Det inngår også objektivitetskrav i kravet til «effective investigation» som EMD har oppstilt iht. sikringsplikten i EMK art. 1 («shall secure […] the rights and freedoms defined in Section I of this Convention»). Etterforskingen må kort forklart være effektiv slik at den egner å lede til identifiseringen og straffeforfølgning av de ansvarlige, og myndighetene må ha tatt «the reasonable steps available to them to secure the evidence concerning the incident, including, inter alia, eye-witness testimony and forensic evidence». Objektivitetskravet inngår i forlengelsen av dette ved at etterforskningens konklusjoner må være basert på «thorough, objective and impartial analysis of all relevant elements». I motsatt fall kan en henleggelse krenke sikringsplikten.
…

Malin Aaen

3 Objektivitetspliktens karakter
Objektivitetsplikten i strpl. § 55 andre ledd retter seg direkte mot tjenestemennene i påtalemyndigheten, og som lovteksten «i hele sin virksomhet» gir uttrykk for, gjelder objektivitetskravet for hele spekteret av påtalemyndighetens funksjoner.

Derfor vil objektivitetsplikten dels selvstendig oppstille bestemte krav til påtalemyndigheten og hvordan virksomheten skal utføres, også der loven er taus om påtalemyndighetens arbeidsoppgaver. Loven angir for eksempel ikke om/hvordan påtalemyndigheten skal uttale seg til media, tiltalte eller fornærmede i en straffesak, men som klart må utføres i tråd med objektivitetsplikten.

I andre sammenhenger kan objektivitetsplikten vanskelig ses løsrevet fra andre regler i straffeprosessloven. Dels vil objektivitetsplikten derfor også supplere andre krav til straffesaksbehandlingen og angi hvordan de skal utføres for å ivareta krav til objektivitet. Når lovteksten kun angir at aktor får «ordet» til prosedyre etter bevisførselen (jf. strpl. § 304 første ledd), må den også klart utføres i tråd med kravet til objektivitet.
…

Objektivitetspliktens normative innhold kan inndeles i en ytre og en indre dimensjon. Den ytre dimensjon betegner hvordan påtalemyndigheten bør opptre utad, ved å fremstå upartisk og saklig. Dette har først og fremst karakter av yrkesetiske normer for god påtaleskikk. Den indre dimensjon omhandler de rettslige kravene til påtalemyndigheten, og gjelder for enhver vurdering og beslutning påtalemyndighetens tjenestemenn foretar, og de faktorer som ligger til grunn for disse. Straffeprosessloven § 55 andre ledd oppstiller ingen rettsvirkninger for det tilfellet at noen skal opptre i strid med disse kravene. Påvises grovt forsettlige brudd på objektivitetsplikten, må det kunne medføre straffansvar for brudd på tjenesteplikter, jf. straffeloven § 171. Men som følge av dens supplerende funksjon vil nok brudd på objektivitetsplikten heller mer indirekte føre til brudd på andre saksbehandlingsregler.

Malin Aaen

4 Objektivitetsplikten som forutsetning for riktige avgjørelser
4.1 Objektivitetsplikten får særlig betydning for bedømmelsen av sakens faktiske side
Selv om objektivitetsplikten stiller krav til bedømmelsen av alle sider av saken, får den – som forutsetning for riktige avgjørelser og etterlevelse av uskyldspresumsjonen – særlig betydning for den delen av påtalemyndighetens virksomhet som omhandler innhenting, vurdering og tilrettelegging av bevismaterialet. Menneskerettighetsutvalget fremhevet i forbindelse med grunnlovfestingen av uskyldspresumsjonen at det både ved etterforskning, påtale og domfellelse er viktig at den «utøvende og dømmende makt forholder seg objektivt til bevismaterialet og bekjemper forutinntatte holdninger for å redusere risikoen for at uskyldige straffedømmes». At objektiv bedømmelse av de faktiske opplysningene i saken er objektivitetspliktens kjerneinnhold, kommer til uttrykk ved at de konkrete utslagene av objektivitetsplikten i straffeprosessloven stiller krav til innhenting og vurdering av bevisene i saken, se § 226 og særlig § 304.

Under de ulike stadiene av straffesaken må påtalemyndigheten fortløpende bedømme det til enhver tid foreliggende bevismateriale. Under etterforskningen har påtalemyndigheten rollen som etterforskningsleder med det overordnede ansvaret for etterforskningen, jf. strpl. § 225 første ledd. Objektivitetsplikten stiller her krav til hvilke og hvordan bevis innhentes (omtales nærmere i punkt 5). Som nevnt stiller strpl. § 226 tredje ledd krav til at etterforskningen skal «søke å klarlegge både det som taler til fordel for mistenkte og det som taler mot ham».

Under hele prosessen gjøres det ulike bevisvurderinger av hvordan bevisene skal bedømmes både enkeltvis og samlet, hvor bevisbedømmeren må ivareta kravene til objektivitet, herunder ved vurderingen av om det er faktisk grunnlag for å beslutte pågripelse eller begjære varetektsfengsling av mistenkte. En sentral del av påtalemyndighetens virksomhet ved siden av påtalefaglig etterforskningsledelse er å avgjøre spørsmålet om tiltale (jf. strpl. §§ 65–67). Her må påtalemyndigheten foreta en bevisvurdering som ligner den dommeren må foreta når saken avgjøres. Men også helt til saken tas opp til doms, må påtalemyndigheten i rollen som aktor vurdere om det foreligger «tilstrekkelig bevis», jf. strpl. § 304 første ledd tredje punktum. Objektivitetsplikten får også betydning for hvordan disse bevisvurderingene skal foretas, og er derfor nær forbundet med andre rettslige normer for bevisbedømmelsen – særlig det strafferettslige beviskrav (nærmere omtalt i punkt 6 og 8.2).

Påtalemyndigheten må også på ulike måter for mistenkte, forsvareren og retten tilrettelegge det faktum som til enhver tid foreligger i saken. Objektivitetsplikten får som nevnt f.eks. betydning for hvilke bevis som skal legges på mistenktes sak, men også hvilke bevis som skal tas inn i bevisoppgaven, vitner som skal stevnes, eller andre bevis som skal føres – og inngå i rettens faktiske avgjørelsesgrunnlag (nærmere omtalt i punkt 7).

4.2 Nærmere om objektiv bedømmelse av sakens opplysninger
Før jeg retter fokuset mot objektivitetspliktens betydning og innhold under de ulike stadiene av straffesaken i punkt 5–9, vil jeg si noe nærmere om kjerneinnholdet i kravet til å bedømme sakens faktiske opplysninger objektivt.

Som nevnt innledningsvis fremgår det av forarbeidene at objektivitetsplikten i § 55 andre ledd innebærer at påtalemyndigheten saklig og nøkternt «skal ha for øye både det som i saken taler til gunst for mistenkte og det som taler i retning av straffansvar og skjerpet reaksjon». Formuleringen ligger nært opp til kravet til etterforskningen i strpl. § 226, med den forskjell at § 55 andre ledd retter seg mot hele straffesaksbehandlingen. Kjerneinnholdet i objektivitetsplikten må derfor gjennom ethvert steg i straffesaksbehandlingen være å bedømme bevismaterialet og sakens øvrige omstendigheter med et bredt utgangspunkt, uten forutinntatthet eller basert på utenforliggende hensyn.

For å ivareta objektivitetsplikten ved vurderinger av bevismaterialet er det sentralt at påtalemyndigheten motvirker at enhver som deltar i etterforskningen, går i såkalte «bekreftelsesfeller», ved å innhente eller ta bevis til inntekt for en teori de har fra før. Ivaretakelse av objektivitetsplikten krever derfor at påtalemyndigheten kritisk vurderer ulike teorier og konklusjoner, og aktivt utviser vilje til å innhente og vurdere bevis ut ifra ulike hypoteser. Som det følger av riksadvokatens rundskriv om etiske retningslinjer, skal påtalemyndigheten både «undersøke, vurdere og legge frem opplysninger som taler for en persons uskyld». Etterforskningen må aktivt søke etter opplysninger til gunst for mistenkte som eksempelvis kan kaste lys over om mistenkte er riktig gjerningsperson, har begått den handling han er mistenkt for, eller om det kan være alternative hendelsesforløp eller formildende omstendigheter.

Objektivitetsplikten må ikke misforstås slik at den begrenser etterforskningsplikten. Som sitert ovenfor fra forarbeidene skal påtalemyndigheten også ta i betraktning det som trekker i retning av straffansvar og skjerpet reaksjon. Formålet bak objektivitetsplikten må være å forhindre at bevismaterialet i saken ensidig bedømmes med dette for øye slik at opplysninger og teorier til mistenktes gunst enten bevisst eller ubevisst overses eller legges vekk. Typiske trekk ved brudd på objektivitetskravene er at etterforskningshypotesene er for snevre. I flere saker som har fått stor offentlig oppmerksomhet, er slike mangler påpekt, herunder «Monika-saken» og «Silje-saken». I Silje-saken ble det konkludert og kommunisert tidlig hvem som var gjerningspersonene, og i Monika-saken ble det tidlig fokusert på en hypotese om selvmord, på tross av manglende bevismessig grunnlag.

Malin Aaen

5 Etterlevelse av objektivitetsplikten er særlig viktig under etterforskningen
For å oppnå sannhetsmålsettingen er etterlevelse av objektivitetsplikten særlig viktig når bevisene innhentes under etterforskningen. En tidlig erkjent innvending mot straffeprosessens anklageprinsipp var at det skaper en risiko for at påtalemyndigheten innhenter og fremlegger ufullstendig bevismateriale for domstolene. Domstolene trer ikke i virksomhet uten begjæring fra påtalemyndigheten (jf. strpl. § 63), og rettens kontroll med etterforskningen er begrenset. Dersom ikke tilstrekkelig bevis-materiale innhentes og sikres under etterforskningen, kan det, på tross av rettens ansvar for sakens opplysning under hovedforhandlingen i strpl. § 294, være risiko for at saken ikke blir tilstrekkelig opplyst. Mistenkte selv har sjelden store muligheter til å drive egen etterforskning. Objektivitetsplikten forutsetter også at bevis sikres innenfor et visst tidsrom, f.eks. at biologiske spor sikres for DNA-profil.

Viktigheten av objektivitet under etterforskningen kommer klart til uttrykk ved at straffeprosessloven har inneholdt en objektivitetsplikt i § 226 tredje ledd helt siden loven trådte i kraft i 1986. Fra 1.juli 2022 følger det av første punktum at etterforskningen «skal være objektiv», som også omfatter tidspunktet før en «bestemt person» er mistenkt. Endringen ble gjort for særskilt å regulere objektivitetsplikten under etterforskningen. Kravene retter seg både mot påtalemyndigheten, de som opptrer på deres vegne, og enhver som deltar i etterforskningen. Her ligger et viktig element for at saken samlet sett skal behandles objektivt, ved at påtalefaglig etterforskningsleder, politifaglig etterforskningsleder og enhver annen som deltar i etterforskningen, må ivareta objektivitetskravene. Det overordnede ansvaret må ligge på etterforskningslederen, og krever en helhetlig oversikt over sakens bevisbilde under hele dette stadiet av saken.

Tredje ledd i § 226 ble opprinnelig inntatt etter «mønster» fra svenske rättegångsbalken kap. 23:4 §. I dag lyder den slik:

«En förundersökning ska bedrivas objektivt. Vid förundersökningen ska undersökningsledaren och den som biträder honom eller henne söka efter, ta till vara och beakta omständigheter och bevis som talar såväl till den misstänktes fördel som till hans eller hennes nackdel.»

Kravet til å «söka efter» slike omstendigheter og bevis ligner på kravet til å «søke å klarlegge» i § 226, men kom først inn i loven i 2016. I tillegg stiller bestemmelsen krav til å «ta till vara och beakta omständigheter och bevis» til gunst og skade.

Et eksempel på å søke å klarlegge det som taler til gunst for mistenkte, kan være å foreta avhør av vitner som kan angi informasjon som støtter mistenktes forklaring. Det kan også nødvendiggjøre at vitner eller mistenkte må konfronteres med ubehagelige spørsmål der det foreligger motstridende forklaringer, for å kunne ta nærmere stilling til troverdigheten av disse. Siktede skal ha mulighet til å «gjendrive de grunner  som mistanken beror på, og anføre de omstendigheter som taler til fordel for ham», jf. strpl. § 92 første ledd. Den mistenkte kan fremsette begjæring hos retten om at det foretas rettergangsskritt til avkreftelse av mistanken, jf. strpl. § 241, men som følge av objektivitetsplikten vil det være høy terskel for at påtalemyndigheten selv avviser å iverksette etterforskningsskritt (såfremt de ikke er klart ubegrunnet). For å sikre bred etterforskning kan mistenkte også stilles spørsmål om han selv har konkrete ønsker til etterforskningsskritt.

Malin Aaen

6 Objektivitetsplikten og andre sentrale normer på påtalestadiet
På påtalestadiet har påtalemyndigheten som følge av anklageprinsippet en funksjonell rolle som «filter» eller portvakt overfor domstolene. Påtalemyndigheten har adgang til å begrense straffeforfølgning av prioritetshensyn (opportunitetsprinsippet), og må «filtrere» ut saker hvor det ikke er rettslig eller bevismessig grunnlag for å avsi fellende dom. Her er plikten til å være objektiv, som beskrevet i punkt 4, av sentral betydning for påtalemyndighetens bevisvurdering. Objektivitetsplikten overlapper med / supplerer dels også andre rettslige krav til vurderingen av bevismaterialet. Derfor omtales objektivitetsplikten ofte i forbindelse med spørsmål om beviskrav og påtalemyndighetens bevisbyrde, slik den følgende fremstilling også vil berøre.
Objektivitetsplikten overlapper med og supplerer krav til grundig etterforskning før tiltalespørsmålet avgjøres. Ved avgjørelsen av tiltalespørsmålet må påtalemyndigheten sørge for at det suppleres med ytterligere opplysninger dersom det under etterforskningen ikke er innhentet tilstrekkelige slike til gunst eller til skade for den mistenkte, slik at avgjørelsesgrunnlaget blir så vidt mulig korrekt. Det gjelder ingen generell utredningsplikt i loven om hvor godt etterforsket saken må være før tiltalespørsmålet avgjøres. At saken må være grundig etterforsket, forutsettes i strpl. § 226 første ledd bokstav a og b om at formålet med etterforskningen er å skaffe til veie «de nødvendige opplysninger» for å avgjøre spørsmålet om tiltale og tjene som forberedelse for rettens behandling. Det er enda klarere forutsatt i strpl. § 249, som forutsetter at tiltalespørsmålet ikke skal avgjøres før saken er «tilstrekkelig opplyst». Tidligere het det «tilstrekkelig forberedt». «Opplyst» ble opprinnelig foreslått av Straffeprosessutvalget, som inntok et forslag om at enhver, herunder påtalemyndigheten, «som treffer avgjørelse etter denne lov, skal påse at den bygger på bevis som gir et korrekt og tilstrekkelig avgjørelsesgrunnlag». Vilkåret «tilstrekkelig opplyst» skulle også forstås i samsvar med dette. Slik bør også formuleringen i § 249 forstås.

Objektivitetsplikten har videre en side til likebehandlingshensynet, og Grl. § 98 andre ledd, som må få betydning for terskelen for å beslutte tiltale eller treffe andre positive påtalevedtak. Bevismessig er få saker like, men det må være likebehandling med tanke på hvilke rettslige målestokker bevisene vurderes etter. I dag er det sikker rett at strafferettens beviskrav (gjerne formulert som «bevist utover enhver rimelig tvil») må være innfridd. Dette kommer nå til uttrykk i kravet i strpl. § 62 a andre ledd om at saken «skal henlegges når straffansvar eller strafferettslige reaksjoner ikke kan gjøres gjeldende av rettslige eller bevismessige grunner». Ordlyden «bevismessige grunner» er ifølge forarbeidene ment å omfatte «de tilfellene der påtalemyndigheten ikke har tilstrekkelig bevis for å kunne oppfylle det strafferettslige beviskravet». Objektivitetsplikten innebærer i forlengelsen av dette også at påtalemyndigheten ikke kan overdrive sakens realiteter ved å beslutte tiltale for et mer omfattende eller flere forhold enn det er bevismessig grunnlag for. Som uttalt i R. nr. 3/2018 skal tiltale heller ikke utferdiges hvis «avgjørende bevis ikke vil kunne føres».
Lovfestingen av § 62 a andre ledd ved lov 122/2021 synliggjorde at rettssikkerhetshensynet, som objektivitetsplikten og beviskravet hviler på, refererer seg til å unngå at personer utsettes for tiltale på et sviktende faktisk grunnlag. Som Huitfeldt har uttalt, skal ikke påtalemyndigheten arbeide ut ifra det syn at «tiltalen er det beste bevismiddel». Påtalemyndigheten er selv interessert i at saken er forberedt. Hvor god «prognose» som gis av hvordan skriftlig bevismateriale som ligger til grunn for påtalemyndighetens avgjørelse, står seg i muntlig og bevisumiddelbar form under hovedforhandlingen, vil slik flere har trukket frem, i noen grad bero på erfaring.
Som følge av objektivitetsplikten må henleggelsesplikten i strpl. § 62 a andre ledd også anses for å være unntaksfri, slik at beviskravet ikke kan relativiseres og settes lavere i den enkelte sak. Det må gjelde selv om saken har fått stor offentlig interesse, og uavhengig av om det er tale om å beslutte tiltale i alvorlige straffesaker. Andenæs påpekte at for det tilfelle at saken «har fått en slik omtale i massemedia at det av hensyn til tilliten til rettspleien er en fordel at saken kommer til belysning i en offentlig rettssak», kan det være den beste mulighet til full oppreisning dersom mistenkte er uskyldig. Som Kjelby er inne på, er det vanskelig å se at det beste for tiltalte er en iretteføring som leder til frifinnelse, når alternativet er henleggelse. Og som riksadvokaten har fremhevet, er en viktig side av kravet til objektivitet at «saker avgjøres i samsvar med de ordinære beviskrav også overfor gjerningsmenn som har foretatt handlinger eller for øvrig vist en atferd som opprører».

Som Mæland-utvalget fremhevet, har objektivitetsplikten også en sentral betydning for «tolkningen av bevisene», slik at ikke bevisanalysen begrenses til å «få frem relevante argumenter som kan tale for et bestemt resultat», for eksempel ved å «unnlate å tolke et teknisk bevis av frykt for at tolkningsresultatene kan avkrefte eller svekke mistanken mot en bestemt person». Objektivitetsplikten krever at påtalemyndigheten forsøker å unngå psykologiske feilkilder (som å gå i bekreftelsesfeller, omtalt i punkt 4.2) som kan påvirke beslutningstakerens egen manglende kritiske bevisvurdering, eller ha påvirket vurderinger gjort under etterforskningen. I kvalitetsrundskrivet fra 2018 har riksadvokaten strukturert bevisvurderingen slik at bevisene «ikke bare skal vurderes under den antakelse at mistenkte er skyldig, men også i lys av hypoteser om hendelsesforløp som innebærer at vedkommende ikke er skyldig», ved å

«oppstille et positivt krav til at det samlet sett må foreligge opplysninger i saken som det er vanskelig å forklare hvis siktede er uskyldig, og et negativt krav til at det ikke må foreligge opplysninger som er vanskelige å forklare hvis den siktede er skyldig».

Forsøket på å operasjonalisere beviskravet vil ifølge rundskrivet «invitere bevisbedømmeren til å forklare bevisene, både enkeltvis og samlet, under ulike hypoteser». Slik vil det også bidra til å sikre ivaretakelsen av objektivitetsplikten.

I praksis kan objektivitetsplikten stille strenge psykologiske krav til den enkelte tjenestemann, særlig for påtalemyndigheten i politiet. I kvalitetsrundskrivet er det vist til at objektivitetsplikten ikke innebærer en plikt for påtalemyndigheten i politiet til å «innta en fjernere rolle under etterforskningen, for derved å sikre en kritisk distanse til saken før den påtaleavgjøres», men at «den enkelte må være seg bevisst de mekanismer som erfaringsmessig svekker objektiviteten, og iverksette tiltak som kan kompensere for det». I alvorlige og kompliserte saker hvor én person har tatt mange avgjørelser, bør det vurderes om andre/flere bør avgjøre tiltalespørsmålet eller om det bør innkalles til saksmøte med statsadvokaten. Spørsmålet om hvem som bør behandle saken, bør alltid vurderes i gjenåpningsprosessen.

Malin Aaen

7 Objektivitetsplikten og saksforberedelsen for domstolsbehandlingen

Ansvaret påtalemyndigheten har for å trekke opp rammene for straffesaken, forutsetter en streng etterlevelse av objektivitetsplikten under saksforberedelsen, blant annet ved å tilrettelegge for rettens behandling av saken og slik at tiltalte kan forberede sitt forsvar.

Objektivitetsplikten stiller krav til den vurderingen påtalemyndigheten må foreta av hvilke dokumenter som skal tas inn i mistenktes «sak», og som skal oversendes forsvareren, jf. § 264 første ledd. Som følge av objektivitetsplikten kan ikke opplysninger som taler til fordel for eller mot tiltalte, holdes utenfor saken (utover lovens unntak fra innsynsretten). Opplysninger som anses som mindre relevante av politiet eller påtalemyndigheten, må også legges inn i sakens ordinære dokumentlister. Et formål med å lovfeste objektivitetsplikten var å bevisstgjøre påtalemyndigheten på objektivitetsplikten, og «ikke minst i vurderingen av hvilke opplysninger som tas inn i sakens dokumenter». Innsyn i saksdokumentene er ansett som en forutsetning for reell kontradiksjon, og for at partene skal ha like muligheter til å underbygge sin sak.

Straffeprosessloven § 264 åttende ledd om retten til innsyn i «dokumenter fra andre saker i den utstrekning de er av betydning for avgjørelsen av skyld- eller straffespørsmålet i tiltaltes sak», ble lovfestet parallelt med objektivitetsplikten. Av senere høyesterettspraksis (HR-2020-1001-A) følger det at dersom opplysningene i en sak «klart beviser at mistenkte er uskyldig, eller på annen måte svekker mistanken mot ham», må påtalemyndigheten «på eget initiativ innlemme i saken, slik at de blir del av denne sakens dokumenter». I denne vurderingen må det anlegges et «forsvarerperspektiv». Innsynsretten er avgrenset mot opplysninger som «bare kan antas å være av betydning», som var tilfellet i saken fordi forsvareren ikke hadde konkretisert betydningen av opplysningene i saken, som bar preg av antakelser og hypoteser. Etter mitt syn kan derimot ikke påtalemyndigheten, uten å komme i konflikt med objektivitetsplikten, umiddelbart avfeie innsynsbegjæringen med at en opplysning kun kan antas å ha betydning, uten først å foreta en reell vurdering av opplysningenes betydning i saken. Etter omstendighetene må påtalemyndigheten også ha plikt til å foreta ytterligere undersøkelser for å avklare om opplysningene kan ha betydning for mistenktes sak, og det kan være like naturlig å se en innsynsbegjæring fra forsvareren som en begjæring om å innhente nye bevis jf. strpl. § 266.

I bevisoppgaven må påtalemyndigheten forventes å innta de bevis som ble vurdert som tilstrekkelig for å konstatere at vilkårene for beslutningen om å reise tiltale var innfridd. Ut fra objektivitetsplikten kan påtalemyndigheten normalt ikke utelate bevis til tiltaltes gunst. Som uttalt av kjæremålsutvalget i gjenåpningssaken Rt. 2000 s. 2142 skal det eksempelvis «svært sterke grunner til for å unnlate å stevne et vitne som kan tenkes å gi en tiltalt alibi». I praksis synes det å være antatt at påtalemyndigheten kan innta en «avventende holdning» og overlater til forsvaret å påberope seg enkelte bevis. Mæland-utvalget foreslo at alle bevis av relevans skulle inntas i bevisoppgaven. Departementet vurderte forslaget, men viste til at det kan vidløftiggjøre saken, samt forsvarerens plikt å kontrollere aktors bevisoppgave.

Bevisoppgaven skal også, etter endringene som følger av lov 122/2021, utformes informativt «med en kort redegjørelse for hva det enkelte bevis skal godtgjøre, og for andre sentrale opplysninger om beviset så langt det er grunn til det», jf. strpl. § 262 første ledd bokstav b. Kravet til å redegjøre kort for «hva det enkelte bevis skal godtgjøre», innebærer at påtalemyndigheten må angi hvilken tiltalepost beviset knytter seg til, og hvilket bevistema som skal belyses. Dette gir også uttrykk for at påtalemyndigheten har et ansvar for å sikre at de bevis som føres, ivaretar konsentrasjon om bevistemaet i saken. Dette og andre krav til oversendelse av øvrig informasjon til retten etter § 262 første til tredje ledd skal gi retten grunnlag for å «styre saken for å oppnå en forsvarlig, konsentrert og effektiv behandling samt gi partene veiledning for å bidra til en riktig avgjørelse», jf. § 271 a, og å vurdere eventuell bevisavskjæring etter § 292 og § 272 andre ledd.

Formålet med kravene til innholdet i bevisoppgaven er også å gjøre partene bevisste på om det er behov for enkelte bevis. Ifølge forarbeidene har påtalemyndigheten i kraft av objektivitetsplikten ansvar for å tilrettelegge for at forberedelsen og gjennomføringen av hovedforhandlingen er konsentrert og effektiv. Endringene kan derfor ikke medføre at objektivitetsplikten får mindre betydning, men må tvert imot stille krav til en strengt objektiv vurdering av hvilke bevis som er relevante, og i lys av på- talemyndighetens kjennskap til bevisene i saken gi en adekvat fremstilling av saken til gunst og skade for tiltalte. Selv om rettens faktiske grunnlag for saksstyring er styrket, er hovedregelen fremdeles at påtalemyndigheten ikke rutinemessig skal oversende samtlige dokumenter ved oversendelse av bevisoppgaven og at saksforberedende dommer ikke rutinemessig gjennomgår alle saksdokumentene.62 Utdrag av skriftlige bevis som skal føres i medhold av § 302, skal oversendes med tiltalebeslutningen, jf. § 262 første ledd bokstav c. For øvrig kan retten «gjøre seg kjent med sakens dokumenter når den finner behov for det av hensyn til saksforberedelsen eller den videre behandlingen av saken», se strpl. § 274 a og § 295.

Som det påpekes i forarbeidene, vil det ofte være atskillig mindre behov for aktiv saksstyring i straffesaker enn i sivile saker på grunn av påtalemyndighetens objektivitetsplikt. Etter strpl. § 262 første ledd bokstav g skal påtalemyndigheten også gi sitt syn på behovet for aktiv saksstyring fra rettens side under saksforberedelsen. Om det er behov for ytterligere saksforberedelse utover «basisforberedelsen», er ifølge forarbeidene i stor grad overlatt til rettens skjønn og beror på sakens størrelse og kompleksitet. Saksstyringen skal heller ikke komme i konflikt med rettens objektivitet og uavhengighet, jf. strpl. § 271 a første ledd siste punktum.

Malin Aaen

8 Objektivitetsplikten og iretteføring av saken
8.1 Relativisering av objektivitetsplikten under hovedforhandling

Behovet for tilsvarende grad av objektivitet under hovedforhandling er ikke like åpenbart som på sakens tidligere stadier. Særlig er det grunn til å spørre om rollefordelingen mellom aktørene i retten medfører at det er mindre behov for, eller i hvert fall etter omstendighetene er en mindre selvstendig betydning av, påtalemyndighetens objektivitetsplikt. I det følgende skal jeg forsøke å besvare om objektivitetsplikten kan relativiseres under hovedforhandlingen.

Ordlyden i strpl. § 55 andre ledd åpner ikke for å relativisere innholdet i objektivitetsplikten til de ulike stadier av straffesaken. Formuleringen «opptre objektivt» er likevel vag. Bestemmelsen tok ifølge forarbeidene «ikke mål av seg» til å løse spørsmålet om objektivitetsplikten «står like sterkt på alle stadier». Det henvises direkte til problematiseringen i forarbeidene til strpl. § 304 første ledd tredje punktum, om objektivitetspliktens rekkevidde under aktors prosedyre, og om hvorvidt det skulle inntas et klarhetskrav for plikten til å frafalle saken / nedlegge frifinnelsespåstand. Klarhetskravet skulle blant annet «gjenspeile graden av objektivitet som kreves av aktor når saken har kommer til hovedforhandling og prosedyre». En begrenset objektivitetsplikt utover for de tilfellene kravet er ment å gjøre unntak for (som jeg kommer til nedenfor i punkt 8.2), synes imidlertid ikke tiltenkt.

I den juridiske teori synes oppfatningene å være delte. Andenæs fremhevet at det naturlig vil være en rollefordeling mellom aktor og forsvarer under prosedyren. Hov mener det ikke er praktisk mulig å relativisere kravene til objektivitet ut ifra om tiltalte har forsvarer eller ikke. Kjelby trekker frem at en eventuell relativisering må bygge på at behovet for en objektiv påtalemyndighet er mindre, bl.a. på grunn av forsvarerens og rettens rolle, og at «påtalemyndigheten ved utferdigelsen av tiltalen allerede har pekt ut den de anser som skyldig, og de bevisene som viser det». Det kan virke forsvarlig i lys av kravene som stilles til bevisvurderingen på påtalestadiet (se punkt 6), men som Kjelby og viser til har påtalemyndigheten en bevisføringsplikt, som krever bevisførsel til skade og fordel for tiltalte.

Mitt synspunkt er at det er behov for objektivitet hos alle aktørene som behandler saken etter at tiltale er besluttet. Tiltalebeslutningen er en midlertidig beslutning, og saken kan se annerledes ut i møte med hovedforhandlingens muntlighet, bevisumiddelbarhet og muligheten til å føre motbevis fra tiltaltes side. Derfor er det alltid et behov for å utvise åpenhet om forhold til gunst for mistenkte under hele straffesaksbehandlingen. Straffeprosessloven § 304 første ledd tredje punktum pålegger aktor ansvaret for å opptre objektivt i møte med endringer ved bevissituasjonen som oppstår under hovedforhandling. Løsningen etter loven er derfor klar på at det gjelder en objektivitetsplikt også her, selv om det er noe uklarhet om innholdet i denne.

Selv om lovens utgangspunkt er nokså klart, ivaretas en del av funksjonen med å sørge for at det som taler til tiltaltes fordel blir trukket frem, i praksis av forsvareren. Forsvarerens rolle er antatt å bidra til å sikre materielt riktige avgjørelser og ivareta tiltaltes tarv ved å «tale klientens sak». Aktors årvåkenhet blir derfor mindre. Forsvareren vil likevel ikke på langt nær fullstendig utjevne styrkeforholdet mellom partene, men utgjøre en viktig kontroll og et supplement til påtalemyndighetens argumentasjon og bevisføring, og slik utgjøre en ekstra, men ikke alene tilstrekkelig, rettssikkerhetsgaranti for tiltalte.

Rettens rolle – og særlig ansvaret for sakens opplysning etter strpl. § 294 – gjør det tilsynelatende i større grad forsvarlig å legge til grunn en mindre vidtgående objektivitetsplikt for påtalemyndigheten. Retten har i medhold av § 294 adgang til og kan ha plikt til å «beslutte å innhente nye bevis». Konsekvensbetraktninger tilsier likevel at påtalemyndighetens objektivitetsplikt vanskelig kan relativiseres uten å komme i konflikt med hensynet til sannhetsmålsettingen og ansvaret for å forhindre uriktige domfellelser. Ansvaret for sakens opplysning vil ellers kunne pulveriseres mellom retten, forsvarer og påtalemyndigheten. Konklusjonen må – slik jeg ser det – derfor være at objektivitetsplikten ikke kan relativiseres, selv om den på grunn av rettens og forsvarerens rolle kan få noe mindre selvstendig betydning for de kravene som stilles til aktor i praksis.

Malin Aaen

8.2 Hvor langt rekker aktors objektivitetsplikt?

Aktors objektivitetsplikt får under hovedforhandlingen betydning for utførelsen av enkelte av arbeidsoppgavene som ligger til aktor etter loven: å holde innledningsforedrag, føre bevis og prosedyren. Det samlede inntrykk aktor gir av saken, må så vidt mulig gi et korrekt (og konsentrert, se punkt 7) bilde av bevissituasjonen i saken, til fordel og ulempe for den tiltalte.

Straffeprosessloven § 289 andre ledd første punktum forutsetter en objektiv og kort fremstilling av saken i innledningsforedraget. Aktor får ordet til å «forklare hva som er gjenstand for tiltalen, og kort nevne de bevis som vil bli ført». Etter andre punktum kan «bevis føres under innledningsforedraget» såfremt «det bidrar til sakens opplysning og er forsvarlig». Det er ifølge forarbeidene særlig aktuelt for store og kompliserte saker, men det avgjørende er hva som er «formålstjenlig i den enkelte sak». I vurderingen skal det vektlegges om det vil forenkle fremstillingen, som er mest aktuelt for sentrale bevis som vil utgjøre et omdreiningspunkt i saken. Store foregripelser av bevisføringen og forhåndsprosedering må unngås.

For bevisførselen får objektivitetsplikten større selvstendig betydning, og pålegger aktor å sørge for at opplysninger til tiltaltes gunst som de har kjennskap til, kommer frem, for eksempel opplysninger som kan ha innflytelse på bedømmelsen av forklaringen til et vitne, og som vitnet ikke spørres eller selv opplyser om, jf. strpl. § 130 første ledd andre punktum. Det følger av Rt. 2008 s. 27 og Rt. 2014 s. 333, uten henvisning til objektivitetsplikten. Men selv før lovfestingen av objektivitetsplikten ble den beskrevet som å ha tilsvarende innhold. Unnlater påtalemyndigheten å opplyse om slike forhold, kan det føre til saksbehandlingsfeil.

Objektivitetsplikten krever også – som nevnt ovenfor – at aktor utviser åpenhet overfor opplysninger til tiltaltes gunst som fremkommer under hovedforhandlingen, og strpl. § 304 første ledd tredje punktum forutsetter at aktor foretar en ny, samlet bevisvurdering av bevisene etter bevisførselen. Som følge av bestemmelsen plikter aktor som nevnt å frafalle saken eller nedlegge frifinnelsespåstand der det fremstår «klart for ham at det ikke er ført tilstrekkelig bevis for domfellelse». Ifølge forarbeidene kan plikten oppstå også før hovedforhandlingen, men det er særlig på tidspunktet etter at bevisførselen er avsluttet, at aktor har et fullstendig bilde av bevissituasjonen og må ha et bevisst forhold til om beviskravet er oppfylt, og handle ut ifra det. Vitneforklaringer i retten kan for eksempel skille seg fra politiforklaringer som er avgitt lenge før hovedforhandlingen.

Straffeprosessutvalget la til grunn at det var et helt selvsagt utslag av objektivitetsplikten «at påtalemyndigheten ikke skal opprettholde et krav om straff dersom den selv ikke finner bevismessig grunnlag for det». Som Matningsdal i en mer generell kontekst har trukket frem om ankeforhandlingen for Høyesterett, bør partene unngå å «tviholde på standpunkter som man bør forstå ikke kan føre frem. Hensett til på- talemyndighetens objektivitetsplikt er det særlig grunn for aktor til å legge seg dette på hjertet». Standpunktet om at man skal la «de ytre fort falle» når anførselen ikke står seg til kritisk prøving har generell gyldighet for aktors opptreden alle instanser i domstolene og for forholdet til tiltalen – enten i sin helhet eller for deler av den.

På grunn av klarhetsvilkåret i § 304 er det imidlertid uklart hvor langt plikten til å frafalle saken / nedlegge frifinnelsespåstand under hovedforhandling gjelder. Hvor strengt vilkåret tolkes, gjenspeiler rekkevidden av aktors ansvar for å hindre uriktige domfellelser. Etter ordlyden, for å låne riksadvokatens formulering, vil tilfellene hvor aktor har tapt sin overbevisning om tiltaltes skyld etter bevisførselen, men «uten særlig margin», falle utenfor de klare tilfellene. Den klare hovedregelen er likevel ifølge forarbeidene at aktor i det minste også plikter å påstå frifinnelse dersom aktor er i tvil om bevisene holder for domfellelse. Den mest sentrale begrunnelsen for et slikt syn må være – som det her understrekes – at aktors oversikt over bevisbildet i saken (som retten kanskje først oppnår senere i prosessen) tilsier at «aktor har et særlig ansvar for å tilkjennegi overfor retten hvorvidt han mener bevisene totalt sett holder til domfellelse».

Formålet med å innta klarhetskravet var bl.a. å unnta to ulike tvilssituasjoner, som riksadvokaten viste til i sin høringsuttalelse, fra plikten til å frafalle saken/nedlegge frifinnelsespåstand. Den ene er der aktor er overbevist om tiltaltes skyld, men i tvil om bevisene vil holde i retten – f.eks. på grunn av forstyrrelser eller misforståelser under forhandlingene. Det er åpenbart at en plikt til å nedlegge frifinnelsespåstand ikke oppstår i en slik situasjon, men aktor bør gjøre retten oppmerksom på misforstå-elser av betydning for saken. Den andre formen for tvil er tvil om et lite opplyst punkt som reelt sett er av underordnet betydning, og som knyttes til kompleksiteten i forståelsen av «beviskravets ulike elementer». Dette må nok leses som en henvisning til at beviskravet i straffesaker ikke krever at enkeltbevis må være bevist utover enhver rimelig tvil. Da er det naturligvis heller ikke nødvendig å frafalle saken / legge ned frifinnelsespåstand dersom det samlet sett ikke foreligger tvil. Begrunnelsen fremstår derfor heller som en henvisning til, som også påpekt i forarbeidene, at en slik bedømmelse er skjønnsmessig og lite etterprøvbar. En regel som oppfattes som for streng, kan føre til at aktor, i redsel for å bedømme særlig alvorlige saker feil, opptrer i motsatt retning og heller påstår domfellelse i tråd med tiltalen.

Samme argument har Kjelby anført, og som jeg slutter meg til, for å beholde adgangen til å nedlegge frifinnelsespåstand, slik Straffeprosessutvalget foreslo å fjerne. I dag er lovteksten taus om valget mellom frafall av tiltalen og frifinnelsespåstand, og det synes tilsiktet at aktor kan velge fritt. I valget mellom alternativene har riksadvokaten vist til at frifinnelsespåstand særlig er aktuelt der det er gjennomført en fullstendig bevisførsel, men aktor kommer i alvorlig tvil om skyldspørsmålet, og tiltalefrafall der de tiltenkte bevis ikke har vært mulig å føre. Straffeprosessloven § 254 krevde tidligere samtykke fra riksadvokaten for frafall av tiltalen i enkelte tilfeller, men det ble opphevet ved lov nr. 122/2021. Enhver i påtalemyndigheten som fører saken som aktor, kan nå frafalle saken og dermed binde retten til å avsi frifinnelsesdom jf. strpl. § 73. En frifinnelsespåstand har derimot ingen rettslig virkning. Retten må foreta en realitetsvurdering av saken, men i forarbeidene ble det antatt at retten også i slike tilfeller vil frifinne tiltalte som følge av anklageprinsippet.

For aktors prosedyre får objektivitetsplikten liten selvstendig betydning for situasjonen der aktor er av den oppfatning at det er ført tilstrekkelig bevis etter tiltalen. Her skjer det en rollefordeling mellom aktor og forsvarer, men aktor kan ikke legge skjul på det han mener utgjør formildende omstendigheter, eller om han mener det foreligger svakheter ved sentrale bevis. Som flere har påpekt, kan heller ikke påstanden aktor nedlegger, være strengere enn det han mener det er grunnlag for. Det er nok likevel realistisk «at aktor som regel vil argumentere for straff i det øvre sjikt av det intervall som er aktuelt i den enkelte sak», slik Straffeprosessutvalget fremhevet.

Malin Aaen

9 Objektivitetsplikten etter dom – særlig om ansvaret ved gjenåpning av saken

Artikkelen har hittil fokusert på objektivitetspliktens innhold under straffesakens ulike stadier. Det foreligger også flere uberørte spørsmål om i hvilken grad objektivitetsplikten normerer påtalemyndighetens virksomhet etter at straffesaken er avsluttet ved dom, både ved anke – men særlig iht. ansvaret i forbindelse med gjenåpningsprosessen. Spørsmålene krever mer utførlig undersøkelse av gjenåpningsinstituttets legislative begrunnelse og funksjon, som overskrider rammene for denne artikkelen. Enkelte utgangspunkter skal jeg likevel kort berøre.

Objektivitetsplikten gjelder helt klart også etter dom, jf. formuleringen «i hele sin virksomhet» i strpl. § 55 andre ledd. I forlengelsen av ansvaret for å forhindre uriktige domfellelser fremstår det likevel mer uavklart hvorvidt det også i etterkant av den ordinære straffesaksbehandlingen foreligger et ansvar for å avdekke og ta aktive skritt for å sikre korrigering av uriktige avgjørelser, og eventuelt hvor langt dette ansvaret strekker seg.

Etter domfellelsen kan påtalemyndigheten i ulike sammenhenger få kjennskap til nye bevis eller andre forhold som med ulik styrke kan gi grunn til å stille spørsmål ved avgjørelsens riktighet. Da oppstår først spørsmålet om og eventuelt i hvilket omfang påtalemyndigheten har en aktivitetsplikt til å iverksette etterforskning for å avklare om det er grunnlag for gjenåpning. Som et alminnelig utgangspunkt må påtalemyndigheten etter mitt syn i det minste være forpliktet til å undersøke forhold som umiddelbart og klart gir grunn til å stille spørsmål ved avgjørelsens riktighet til domfeltes gunst, for ikke å komme i konflikt med kjerneinnholdet i objektivitetsplikten. Dersom gjenåpning synes aktuelt, oppstår spørsmålet om objektivitetsplikten kan tilsi en aktivitetsplikt som krever at påtalemyndigheten selv begjærer gjenåpning til domfeltes gunst, slik påtalemyndigheten kan, jf. strpl. § 389 andre ledd, jf. § 309. Rekkevidden av påtalemyndighetens ansvar må her ses i lys av hvordan lovgiver har formulert grunnlagene og terskelen for gjenåpning i strpl. §§ 390–393.

I saker om uriktig lovanvendelse har påtalemyndigheten tidligere lagt seg på en restriktiv linje ved å i all hovedsak anse det som domfeltes ansvar å begjære gjenåpning, med bakgrunn i flere hensyn som kan tale mot en for vidtgående aktivitetsplikt  i slike saker. Blant annet ressursbruken ved å identifisere aktuelle saker og at den enkelte domfelte kan ha legitime hensyn til å ville legge saken bak seg.

Er gjenåpning aktuelt fordi det hefter feil ved det faktiske grunnlaget for domfellelsen i en bestemt sak, og det er mulighet for frifinnelse eller vesentlig mildere straff jf. strpl. § 391 nr. 3, må hensynene som taler mot at påtalemyndigheten selv bør begjære gjenåpning – eller mot at påtalemyndigheten i det minste slutter seg til domfeltes gjenåpningsbegjæring – tillegges mindre vekt.

Gjenåpner Gjenopptakelseskommisjonen saken, er utgangspunktet «ny fullstendig» domstolsbehandling jf. strpl. § 400. Vurderingstemaet for retten og for påtalemyndighetens påstand er da om det strenge beviskravet for straffesaker er innfridd. Påtalemyndigheten må først gjennomgå kommisjonens begrunnelse for gjenåpning (med «friske øyne»), og om nødvendig iverksette ytterligere etterforskning. Kommer påtalemyndigheten til at det ikke er tilstrekkelig bevismessig grunnlag for domfellelse, må det som følge av objektivitetsplikten gjelde en plikt til å nedlegge frifinnelsespåstand og samtykke til at retten avsier frifinnende dom uten hovedforhandling, jf. § 400 femte ledd. Avgjørelsen om det skal gjennomføres ny hovedforhandling er imidlertid opp til retten, og på dette stadiet av saken bør retten hensynta om domfelte ønsker den «oppreisning» som en ny hovedforhandling kan gi.

Malin Aaen

10 Avslutning

I artikkelen har jeg argumentert for at objektivitetsplikten særlig retter seg mot bedømmelse av sakens faktiske side ved innhenting, vurdering og tilrettelegging av bevismaterialet i saken. Kjerneinnholdet i objektivitetsplikten er å sikre at de faktiske opplysningene bedømmes bredt, uten forutinntatthet og uten å ta utenforliggende hensyn. Objektivitetsplikten gjelder helt frem til domstidspunktet; påtalemyndigheten må hele veien møte nye opplysninger eller standpunkter med åpenhet og et blikk også til mistenktes gunst. Mer usikkert er det hvor langt plikten strekker seg etter dom, og spørsmål i den forbindelse oppstår og berøres dessverre først i kjølvannet av gjenåpning eller avdekking av feil i enkeltsaker.

Selv om bevisstheten om objektivitetsplikten må antas å være stor i dag, er det betimelig å spørre om ikke det kunne vært flere konkretiserte krav til objektivitet i loven – eller i hvert fall sørge for at det ikke blir færre. Et gjennomgående poeng i artikkelen er at formuleringen «opptre objektivt» er vag og har en supplerende karakter. Objektivitetsplikten i § 226 tredje ledd under etterforskningen kan eksempelvis konkretiseres ytterligere, slik den svenske RB 23: 4 § første ledd andre punktum i større grad gjør. Både bevis og andre forhold til gunst og skade for mistenkte skal aktivt søkes etter, men også sikres og tas i betraktning – samt legges på mistenktes sak og dermed uttrykkelig kobles til reglene om retten til innsyn. Hensett til diskusjonen om hvorvidt objektivitetsplikten er relativ under iretteføringen, mener jeg det også er uheldig at presiseringen om at objektivitetsplikten gjelder for de ulike stadiene av straffesaken, er fjernet i § 55. Til sammenligning er det lovfestet en egen bestemmelse i svensk rett om objektivitetsplikten etter påtalestadiet. Klarhetsvilkåret i straffeprosessloven § 304 er som nevnt også uklart, og kan oppfattes som misvisende ved å gi inntrykk av at plikten ikke gjelder der aktor er i tvil – som var et av argumentene til Straffeprosessutvalget for ikke å videreføre regelen i loven. På tross av at klarhetskravet kan oppfattes slik, mener jeg regelen bør beholdes. For å unngå at objektivitetsplikten i § 55 kun oppfattes som en overordnet og vag prinsippbestemmelse, bør slike konkrete utslag av plikten komme til uttrykk i straffeprosessloven.

Takk til Gert Johan Kjelby for gode innspill underveis i arbeidet med stormasteroppgaven og artikkelen. Jeg takker også anonym fagfelle for konstruktive og nyttige innspill til artikkelen.

Det rettslige kravet om objektivitet.

Menneskerettane er eit ideal, rettstryggleik i Noreg er eit ideal. Kravet om objektivitet i straffesaker kan koplast både til menneskerettar og rettstryggleik. Kravet om objektivitet er og kopla til ideal “inne i det indre liv” til norsk straffeprosess, til dømes slik: Kravet om objektivitet er kopla til eit ideal, eit ideal om sanning, sannhetsidealet.

Det rettslige kravet om objektivitet.
Bevis i straffesaker
Utvalte emner
Bevisrettens grunnprinsipper og hovedregler i straffesaker
Gert Johan Kjelby

Det rettslige kravet om objektivitet.

s. 85
Sannhetsidealet gjelder først og fremst i retning av å oppnå materielt riktige domfellelser, …
…
s. 84
2.2 Den materielle sannhets prinsipp som grunnleggende mål og norm
Både i lovforarbeider og i rettspraksis fremheves det at det «er et grunnleggende prinsipp i norsk straffeprosess at det gjelder å komme frem til materielt riktige avgjørelser (den materielle sannhets prinsipp)». En straffesak må være rettet inn mot å oppklare det «sande Forhold» eller det «virkelige hendelsesforløp» Liknende formuleringer finnes i de fleste straffeprosessuelle fremstillinger. Det er treffende å kalle dette et grunnleggende krav til prosessen eller et mål eller ideal for resultatet av en straffesaksbehandling.
Den offentlige interesse i straffeforfølgning er særlig knyttet til kravet om et objektivt riktig resultat (materiell sannhet).

Min kommentar: Og her er vi tilbake til objektivitetsplikt.

s. 87, 88
2.3 Materiell sannhet og påtalemyndighetens objektivitetsplikt.
Sannhetsidealet legger også føringer på politi og påtalemyndighet. Straffeprosessloven har ingen bestemmelse som svarer til § 294 for politi- og påtalemyndighetens virksomhet, men en tilsvarende generell rettslig plikt gjelder også for disse etater. Plikten må særlig forankres i objektivitetsplikten og det generelle krav til forsvarlig saksbehandling.

Påtalemyndigheten skal være objektiv og ha en upartisk stilling på alle trinn av straffesakens behandling. Et krav til upartiskhet og saklighet er kjernepunktet i objektivitetsplikten, som har betydning ved innhenting av bevis og tilretteleggingen av det faktiske beslutningsgrunnlaget for avgjørelser i saken (punkt 3 nedenfor) og for vurdering/bedømmelse av det til enhver tid foreliggende faktagrunnlag (punkt 2.8.5 og punkt 6). Kravet er generelt uttrykt i strpl. § 55 siste ledd: «Påtalemyndighetens tjenestemenn skal opptre objektivt i hele sin virksomhet, herunder på etterforskningsstadiet, når det treffes påtalevedtak og ved iretteføring av saken.»

Et mer spesifikt uttrykk for objektivitetsplikten følger av strpl. § 226 tredje ledd. Etterforskingen mot en person skal «søke å klarlegge både det som taler mot ham og det som taler til fordel for ham». Kravet om objektivitet og hensynsfull etterforsking i strpl. § 226 tredje og fjerde ledd ble inntatt i loven nettopp som «prinsipperklæringer» For aktors bevisvurdering i prosedyren gjelder strpl. § 304 første ledd annet punktum ( se punkt 5.2).

Objektivitetskravet er uttrykt også i andre kilder. I Europarådets anbefalinger om politi- og påtalemyndighetens rolle i strafferettspleien er objektivitetsplikten fremhevet i flere sammenhenger, både for politi og påtalemyndighet. I EDMs praksis er objektivitetskravet til politi og påtalemyndighetens etterforsking særlig fremhevet som et grunnleggende element i statens positive forpliktelser og kravet til «an official and effective investigation» ved krenkelser.

Det er ikke tvilsomt at en tilsvarende sannhetssøkende utredningsplikt som uttalt i strpl. § 294 også påhviler påtalemyndigheten. Et materielt riktig resultat kan vanskelig oppnås med mindre påtalemyndigheten, som har primæransvaret for å etterforske og tilrettelegge sakens fakta, undersøker både til gunst og til skade, og slik sikrer den mistenkte mot både en uriktig tiltale og en uriktig domfellelse. Det ligger også underforstått i kravet til «de nødvendige opplysninger» i strpl. § 226 (som etterforskingens formål) og at saken er «tilstrekkelig forberedt» i strpl. § 249 (om tiltalespørsmålet).

For de bevisrettspliktige spørsmål er det også grunn til å fremheve at påtelemyndighetens plikt til å sørge for sakens fullstendige opplysning innebærer «en plikt til altid, hvor ikke særegne uforholdsmæssige vanskeligheter stiller sig i veien, at vælge det bedste bevis, der i en sag kan haves»

Det ikkje-objektive mennesket

Så her er det eit rettsleg krav om objektivitet som skal oppfyllast, og det skal oppfyllast av det ikkje-objektive mennesket. Lærebok i etterforsking på politihøgskulen set det rettslige kravet om objektivitet opp mot det ikkje-objektive menneske. «Kravet til objektivitet kan forstås som et metodologisk ideal som er det motsatte av vilkårlighet og subjektivitet.» 

Etterforskning
Prinsipper, metoder og praksis
Ole Thomas Bjerknes og Ivar A. Fahsing

s. 82
Gjennom samfunnsvitenskapelig forskning vet vi at ingen mennesker er objektive når de treffer sine beslutninger. Det rettslige kravet til objektivitet må derfor anses som et normativt ideal – en rettesnor aktørene i politi- og påtalemyndighet skal strebe etter. Kort fortalt viser psykologisk forskning at mennesker ser det de ønsker å se og finner det de leter etter. Vi har også en tendens til å overse eller bortforklare alt det som ikke passer. Disse kognitive forenklingsprosessene er som regel ubeviste og derfor vanskelig å beskytte seg mot. Den som etterforsker må derfor ikke tro at man uten videre er objektive bare fordi vi er upartiske; er etterforsker eller fordi vi jobber i politi- eller påtalemyndighet. Vi må først og fremst erkjenne at det iblant er svært vanskelig å være upartisk og objektiv.

Kravet til objektivitet kan forstås som et metodologisk ideal som er det motsatte av vilkårlighet og subjektivitet. Uskyldspresumsjonen står sentralt i dette henseende, og i praksis tilsier beviskravene i strafferett at vi aktivt må ha utelukket alle muligheter for at den tiltalte er uskyldig. Bekreftelse er altså ikke måten å finne mest mulig sikker kunnskap på. Forsøk på utelukkelse av skyld, som da vil bli et forsøk på å bekrefte uskyld, vil kunne gi oss sikrere svar. Den hypotesen, eller påstanden, som best motstår alle forsøk på utelukkelse, er den vi kan feste mest lit til.

Bjerknes Fahsing

Dei kognitive forenklingsprosessane, som eg alt skrive om under tema Hjernen på skråplanet, er sentrale i forståing av krav om objektivitet, slik også i læreboka som er sitert ovanfor. Ein av forfattarane av læreboka, Ivar A. Fashing tok i 2016 ein doktorgrad med avhandlinga:
The Making of an Expert Detective
Thinking and Deciding in Criminal Investigations
Han tar der opp mange av dei ulike «kreftene» som kan vere til hinder for å vere objektiv i etterforsking. Nedanfor er delar av innhaldslista i avhandlinga, som illustrasjon på at dette er eit omfattande tema.

…
BOUNDED RATIONALITY, HEURISTICS, AND COGNITIVE BIASES IN CRIMINAL INVESTIGATIONS
Cognitive Bias
Satisficing
The anchoring and adjustment heuristic
The availability heuristic
The feature positive effect
The representativeness bias
Framing effects
Hindsight bias
Asymmetrical scepticism
Cognitive consistency theories
Order effects
Overconfidence
Groupthink
Obedience
Confirmation bias
Moderating Factors
Time-pressure
Motivation
Consequences of Heuristics an Biases in the Criminal Justice System
…

Fashing

Eg minner om kor sentralt det er med hypoteser i samband med objektivitet med min eigen illustrasjon.

Forenklingsstrategiar trugar objektivitet

Politiet i Noreg låg lenge, bak – i høve til land det er naturleg å samanlikne seg med -, til å ta i bruk vitenskap og metode for å kompansere forenklingsstrategiar under etterforsking og i rettssalar.

Nina Sunde tar føre seg fleire av dei kjende forenklingsstrategiane og går meir i detalj om korleis dei kan virke inn på dei ulike fasane i dataetterforsking.

Forenklingsstrategier som kan true objektivitet

Det digitale er et hurtigtog!
Vitenskapelige perspektiver på politiarbeid, digitalisering og teknologi
Digitale bevis – menneskelige feil
Nina Sunde

s. 64
2.5 Forenklingsstrategier som kan true objektivitet
Som beskrevet i punkt 2.2 er enhver som deltar i etterforskningen av en straffesak, forpliktet til å overholde objektivitetskravet. For å få større klarhet i hvordan objektivitetskravet kan overholdes, er det nødvendig å kjenne til ulike kognitive forenklingsstrategier (heuristikker) som kan true objektiviteten og følgelig kravet om et forsvarlig faktagrunnlag på alle stadier fra etterforskning til dom. («Kognisjon» er begrep knyttet til hjernen og de prosessene som foregår der, som f.eks. tenkning, oppmerksomhet, persepsjon, hukommelse, problemløsning, resonnering og beslutningstaking.)

Min kommentar: Nina Sunde greiar ut om nokre forenklingsstrategiar ho ser på som mest relevante for etterforsking.

s. 64
Tilgjengelighetsheuristikken innebærer at jo enklere man kan huske tilfeller som ligner på hverandre, jo større tro har vi på at de vil skje igjen. For eksempel er man gjerne mer redd for å reise til et land der det nylig har skjedd et terrorangrep, selv om det statistisk er liten risiko for at det skjer igjen mens du er i landet. I etterforskningssammenheng vil dette kunne bety at den første mistanken vi får, vil få ufortjent stor betydning for det videre arbeidet, i forhold til konkurrerende forklaringer (Bjerknes & Fahsing, 2018). Feature-positive-effekten er også relevant i denne sammenhengen, og handlar om når en beslutning skal fattes, har vi en tendens til å legge større vekt på informasjonen vi har tilgjengelig, enn informasjonen som mangler (Eerland et al., 2012).
Forankring handler om at man har en utgangsverdi som man senere justerer i forhold til annen tilgjengelig informasjon. Dette innebærer at rekkefølgen på informasjonen vi mottar, har ulik betydning. Informasjonen vi mottar først, blir tillagt større vekt enn den vi mottar senere (Tversky § Kahneman, 1974). Forankringen gjør at man i etterforskning kan bli værende ved en oppfatning av hva slags sak man står overfor, selv om det senere skulle komme informasjon som indikerer noe annet.
Representativitetsheuristikken innebærer at man gjør bedømminger ut fra hva man oppfatter som typisk for en kategori. Selve bedømmingen baseres på den oppfattede likhet mellom informasjonen om objektet og det som er typisk om objektet (Christianson § Montgomery, 2008). Vi sier gjerne at man har stereotype oppfatninger om hva som er typisk for en kategori.
De nevnte forenklingsstrategiene kan forsterkes av ulike indre og ytre påvirkningsfaktorer, som f.eks. tidspress, forventning om oppklaring, og følelsemessig engasjement (Ask, 2013).

De systematiske skjevhetene som oppstår som følge av forenklingsstrategiene, kalles bias eller slagsider (Kahneman, 2012; Magnussen, 2017). Siden mekanismene skjer i det ubeviste, er ingen immune mot skjevhetene. De rammer alle som deltar i etterforskningen, så vel dataetterforsker som taktisk etterforsker og påtalejurist.

En velkjent bias som kan opptre i forbindelse med etterforskning, er bekreftelsesbias (Fahsing, 2016; Nickerson, 1998). Ifølge Ask (2013) kan denne systematiske skjevheten lede til utilstrekkelig testing av hypoteser og føre til feil i etterforskningen. Bekreftelsesbias opptrer slik at vi raskt danner oss en ide eller mistanke om hva som har skjedd. Deretter har vi en tendens til å søke å bekrefte denne, og avvise motforestillinger. Dersom informasjonen kan tolkes på flere måter, har vi en tendens til å fortolke informasjonen i tråd med hva vi tror har skjedd (Grøndahl, 2015). I dagligtalen blir dette gjerne omtalt som tunnelsyn (Magnussen, 2017, s 294). Forskning har vist at etterforskere har en tendens til å tro at en mistenkt er skyldig og dermed lete etter bevis som støtter denne oppfatningen, og avvise motforestillinger (Ask & Granhag, 2005).

Et sosialpsykologisk fenomen omtalt som gruppetenkning (Janis, 1972) innebærer en dragning mot enighet, og en motvilje mot å tenke kritisk og utfordre den dominante oppfatningen i gruppen. Siden dataetterforsker gjerne deler ansvaret for etterforskningen med flere andre i en straffesak, er dette et relevant fenomen å være oppmerksom på.

Nina Sunde

Min kommentar: Sunde er innom fleire, men eg lar dei ligge.

Tiltak mot kognitive feilkjelder

Nina Sunde held fram om tiltak mot kognitive feilkjelder.

s. 65
Det å ha bevissthet omkring de kognitive feilkildene er ikke i seg selv tilstrekkelig for å motvirke dem, og konkrete mottiltak er nødvendig for å forebygge og forhindre at de oppstår (Magnussen, 2017). Siden slike mottiltak ikke er definert innenfor dataetterforskningen, er det aktuelt å se hen til til de generelle mottiltakene som er beskrevet og som er relevante for etterforskning generelt.

Et anbefalt mottiltak er aktivt å lete etter alternativer til den første ide eller mistanke (Fahsing &Ask, 2013). Rachlew (2009) vektlegger betydningen av å skrive ned beslutninger, for å tvinge etterforsker til å vurdere alternative forklaringer til informasjonen som samles inn. Bjerknes & Fahsing (2018) anbefaler å utarbeide en skriftlig plan i etterforskningen, hvor de alternative hypotesene i etterforskningen inngår. Å utpeke en såkalt djevelens advokat har vist seg å være et viktig tiltak for å forebygge bias (Fahsing, 2016, med referanse til Herbert & Estes, 1977; Schwenk, 1990), en funksjon som er innarbeidet i det sjette trinnet i etterforskningssirkelen (se punkt 2.4). Sjekklister er blitt anbefalt som verktøy for å motvirke bias som rammer eksperter (Gawande, 2010), noe som kan være et relevant tiltak også for dataetterforskere.

Nina Sunde

Min kommentar: Sunde er innom fleire, men eg lar dei ligge.

Rettspsykologi, del av utdanning.
Kognitive forenklingsstrategier og bias hører inn under paraplybegrepet «beslutningsteori» innenfor rettspsykologien. Rettspsykologi har inngått som en del av bachelorutdanningen ved Politihøgskolen i Oslo siden 1998 (Myklebust, 2010). Politiutdannete etterforskere som er uteksaminert etter dette tidspunktet, har derfor fått god innføring i kognitive feilkilder gjennom sin utdanning ved Politihøgskolen. Det samme er gjerne ikke tilfellet for en dataetterforsker med sivil bakgrunn. Objektivitetskravet gjelder like fullt.

Nina Sunde

Kjelder til feil ved dataetterforsking

Eg har alt sitert Nina Sunde på dette –
Feilkildene som ble identifisert, er delt inn i fire kategorier:
– Organisatoriske utfordringer
– Manglende etterforskningsfaglig kompetanse
– Fravær av riktig kompetanse til riktig tid
– Manglende tiltak mot kognitive feilkilder

Alle understrekingar er mine.
s. 69
3.3 Fravær av riktig kompetanse til riktig tid
I punktet ovenfor var den formelle kompetansen gjenstand for diskusjon, og som beskrevet hadde ingen av de intervjuede dataetterforskerne med sivil bakgrunn formell etterforskningskompetanse. Dette aspektet er av betydning også i dette punktet siden formell kompetanse danner basis for en reell kompetanse (evner og ferdigheter). Når det diskuteres hvilken kompetanse som er nødvendig til hvilken tid, er det imidlertid den reelle kompetansen (evner og ferdigheter) som har betydning for kvaliteten på etterforskningen.

Identifiseringsfasen, analysefasen og presentasjonsfasen i dataetterforsknings-prosessen innebærer aktiviteter som krever etterforskningsfaglig kompetanse. På den annen side har taktiske etterforskere ofte ikke tilstrekkelig teknologisk kompetanse til å håndtere digitale bevis gjennom straffesakskjeden. En forutsetning for at etterforskningen skal gjennomføres med nødvendig grad av kvalitet, er derfor et tett samarbeid mellom dataetterforsker og taktisk etterforsker. Spørsmålet er følgelig om kombinasjonen av teknologisk og etterforskningsfaglig kompetanse er til stede når det er nødvendig. I det videre redegjør jeg for hva intervjuene indikerte om dette, sett i forhold til hver av de tre fasene.

s. 72
Analysefasen
Dersom dataetterforskningsprosessen har vært fulgt, har innholdet i databeslaget vært utilgjengelig for andre enn dataetterforsker fram til analysefasen. Først i denne fasen blir innholdet gjort tilgjengelig og tilrettelagt slik at det kan forstås, vurderes og analyseres også av taktiske etterforskere.
I analysefasen gjøres en dypere undersøkelse av innholdet i databeslaget. Her vil etterforskningen søke å finne informasjonen som er relevant for å teste hypotesene og belyse de aktuelle straffebudene i saken. For å kunne si noe om bevisets styrke må det også gjøres undersøkelser omkring påliteligheten av informasjonen.
Spørsmålet er om riktig kompetanse er til stede når det er nødvendig under analysen. Først gjennomgår jeg hvilken kompetanse som er nødvendig i analysens underfaser, i lys av teorien som ble presentert i punkt 2.3. Deretter redegjør jeg for hva intervjuene sa om kompetansespørsmålet i denne fasen. Hypotesegenerering og -testing og bruk av mandater er relevant for analysens samtlige tre underfaser, og blir diskutert i egne punkt.

s. 72, 73
Analysens underfaser
I underfasen teknisk analyse gjennomføres aktiviteter med verifiserbart resultat, f.eks. sammenligning av sjekksummen av et overgrepsbilde mot en database med sjekksummer for kjente overgrepsbilder med identifiserte offer. Her er det i utgangspunktet kun behov for teknologisk kompetanse siden undersøkelsen ikke involverer vurderinger av etterforskningsfaglig art. Dette er med andre ord en underfase som i utgangspunktet kan gjennomføres av en dataetterforsker uten etterforskningsfaglig kompetanse.

I underfasen innholdsanalyse vurderes innholdet i beslaget med tanke på straffbare forhold. Tar vi utgangspunkt i funn av et bilde som viser et seksuelt overgrep mot et barn, vil etterforskningsfaglig kompetanse være nødvendig for å vurdere innholdet opp mot hypotesene i straffesaken, samt å vurdere hvilke tiltak som er relevante for å identifisere offer og gjerningsperson. Dette er altså en underfase hvor det i all hovedsak kreves etterforskningsfaglig kompetanse.

Underfasen evaluering av digitale bevis omfatter aktiviteter som krever både teknologisk og etterforskningsfaglig kompetanse. Den teknologiske kompetansen er nødvendig for å vurdere pålitelighet, sammenhenger og om beviset er ødelagt eller endret. Etterforskningsfaglig kompetanse er nødvendig for å kunne si noe om bevisets relevans og mening i den aktuelle straffesaken.

…
s. 74, 75
Tre ulike former for samarbeid ble skissert av deltakere i studien:
1. Dataetterforsker fikk et mandat fra taktisk etterforsker, og gjennomførte analysens underfaser på egen hånd.
2 Dataetterforsker og taktisk etterforsker samarbeidet om analysen. Taktisk etterforsker fokuserte på innholdsanalysen, mens dataetterforsker gjennomførte aktivitetene som krevde teknologisk kompetanse.
3. Dataetterforsker utførte sikring av beslaget, og taktisk etterforsker gjennomførte analysens underfaser på egen hånd.

…
Som forklart krever alle underfasene en kombinasjon av teknologisk og etter-forskningsfaglig kompetanse. Dette er det samarbeidsform 2 som sikrer. Det betyr at to av de beskrevne samarbeidsformene inneholder kilder til feil i så måte.

Mandat
Tidligere undersøkelser har pekt på at analyser av databeslag ofte blir gjennomført på bakgrunn av manglende eller uklare mandater (Politidirektoratet, 2012a). Her skal begrepet «mandat» forstås som et oppdrag til dataetterforskeren om å utføre en enkeltoppgave eller et sett av oppgaver. Problemet som skal belyses, gjelder mandatets beskrivelse av oppgaven.

…
s. 74, 75
Hypoteser
Etterforskningssirkelen er spesielt viktig i analysefasen. Gjennom denne modellen vil man teste hypotesene som er definert i straffesaken, ved å søke etter relevant og pålitelig informasjon som kan bidra til å styrke eller svekke dem. Hypotesene knytter seg gjerne til straffebud, og for å ivareta uskyldspresumsjonen er det viktig at de både omfatter skyld og uskyld (jf. Punkt 2.2 og 2.4).
Bjerknes & Fahsing (2018) fremhever betydningen av god informasjonsflyt mellom taktisk etterforsker og dataetterforsker. Videre understreker de at hypotesene som danner grunnlaget for undersøkelser i saken, bør være kjent for alle som deltar i etterforskningen, også den som undersøker databeslag. I praksis bør man benytte en felles etterforskningsplan hvor hypotesene skrives inn, og hvor resultatet av undersøkelsene også formidles etter hvert som de framkommer.
Intervjuene med dataetterforskerne indikerte at de ikke definerte hypoteser selv, og at svært sjelden fikk et mandat som omhandlet et sett med hypoteser som skulle testes. Om det allerede var definert hypoteser i etterforskningsplanen i straffesaken, hadde dataetterforskerne en passiv tilnærming til disse, og stolte på at taktisk etterforsker definerte informasjonsbehovet gjennom mandatet de fikk.
…
Feilkildene beskrevet i dette punktet knytter seg spesielt til manglende etterforskningsfaglig kompetanse. Som beskrevet under overskriften Analysens underfaser var det det kun samarbeidsform 2 som sikret at både teknologisk og etterforskningsfaglig kompetanse var til stede. Når realiteten er at dataetterforsker (uten politiutdanning) ofte gjennomfører både innholdsanalyse og evaluering av bevis alene, skjer det altså uten den etterforskningsfaglige kompetansen som kreves for å gjennomføre etterforskningen i tråd med riksadvokatens krav til kvalitet (Riksadvokaten, 2018c) samt prinsippene og det teoretiske grunnlaget for etterforskningssirkelen.

Oppsummert kan det slås fast at analysefasen krever en kombinasjon av teknologisk og etterforskningsfaglig kompetanse.

s. 77
Presentasjonfasen
I presentasjonsfasen skal bevis som er identifisert i de foregående fasene, dokumenteres. Rapportskriving i straffesak er et tema som vies betydelig plass i politiutdanningen. For sivilt utdannede dataetterforskere stiller dette seg annerledes.
Rapporten om et digitalt bevis bør i tråd med Øyens beskrivelse av bevis ( se punkt 2.1) ikke bare inneholde en beskrivelse av selve beviset, men også momenter som har betydning for vurderingen av påliteligheten til beviset og troverdighet av kilden. Som følge av retten til kontradiksjon har mistenkte via sin forsvarer rett til innsyn i sakens dokumenter, og som I.M. Sunde (2018) understreker, er det dermed viktig at rapporten gjenspeiler hvordan beviset er behandlet. Dette er spesielt viktig dersom feil har skjedd, eller hvis framgangsmåten avviker fra standard prosedyre, slik at bevisvurderingen kan ta hensyn til dette.
I følge dataetterforskerne som deltok i studien, var hovedregelen at man skrev rapport om de aktivitetene man selv hadde gjennomført i etterforskningen. Flere understreket at det var viktig å skrive rapportene så nøytralt som mulig, med fokus på fakta. En dataetterforsker fortalte om å gjøre et tydelig skille mellom objektiv og subjektiv informasjon i rapporten. Den objektive delen var nødvendig for å plassere de digitale bevisene i en sammenheng, mens den subjektive delen av rapporten var mer forklarende.
Dersom taktisk etterforsker hadde gjennomført analysen av et databeslag på egen hånd, ønsket gjerne dataetterforsker å lese gjennom rapporten før den ble lagt inn i straffesaken. Formålet med gjennomlesningen vår å unngå feilaktige konklusjoner på grunn av manglende teknologisk kompetanse.

Nina Sunde

Forteljing

Saka mi, frå mistanke, etterforsking, dom, soning, og livet no 10 år etter, var og er framleis styrt av forteljingar, om meg, fortalt av andre.
Forteljing er viktig i heile strafferettsprosessen, frå å vere eit hjelpemiddel under danning av hypotese, under etterforsking, og i rettssalen. Retorikk utan kopling til sanning er ei heilt anna sak.

Frode Helmich Pedersen, som prosjektleiar for Strafferettens fortellinger, har publisert to artiklar om Baneheia-saka. Han har ved også fleire høve kopla sin kunnskap om forteljing inn mot etterforsking. Pedersen har også kome med innspel til politiet om korleis bruke forteljing under danning av hypotese.
https://www.uib.no/personer/Frode.Helmich.Pedersen

Fagfeltet narratologien – inn mot etterforsking

Sitata nedanfor kjem fra før omtalte Etterforsking under lupen (2019)

(Innleiing)
Det første kapittelet er skrevet av Frode Helmich Pedersen som presenterer et perspektiv fra fagfeltet narratologien inn mot politiets etterforskning. Pedersen går nærmere inn på hvordan fortellinger spiller en rolle både for dannelsen og testingen av hypoteser som konstrueres i en etterforskningsprosess.
Videre drøftes hvordan fortellingsformatet som teoretisk tilnærming og praktisk teknikk kan fungere som et hensiktsmessig perspektiv i politiets etterforsknings-arbeid.
s. 17
…
For det første at fortellinger ikke nødvendigvis foreligger som verbaliserte fremstillinger, men også kan ta form av betydningsskapende mentale forestillinger. For det andre at fortellingen, enten den er ferdig formulert eller ikke, gjør oss i stand til å lagre i hukommelsen store mengder komplisert informasjon om menneskelig gjøren og laden.
s. 19
…
Alle saksforhold som involverer menneskelig gjøren og laden lar seg forstå som hendelsesforløp, hvilket ikke minst gjelder den typen saksforhold som undersøkes i en politietterforskning.
…
Den varianten av fortelleteorien som i størst grad står i berøring med politietterforskning kalles på norsk fortellingsperspektivet på bevisbedømmelse og er en del av den rettslige bevisteorien.
…
Fortellingsperspektivet involverer to ulike typer sammenhenger:
For det første sammenhenger mellom de enkelte bevisene, og for det andre sammenhenger i hendelsesforløpet (Kolflaath, 2013, s. 96-97)
…
Et overordnet poeng i fortellingspersperspektivet på bevisbedømmelse er at fortellingen gir enkeltbevisene mening.
…
s. 20
Bjerknes og Fahsing berører et tilsvarende poeng når de skriver at «data i seg selv» ikke har noen betydning dersom de ikke er «strukturert på en måte som gjør det mulig for leseren å forstå innholdet» (2018, s. 115). Hvis man skal kunne nyttiggjøre seg informasjonen, skriver de videre, må man forstå den – og en slik forståelse innebærer at man «finne[r] ut av hva som knytter den sammen, og klargjør hva denne knytningen betyr» (Bjerknes & Fahsing, 2018). Ved dette punktet ser det altså ut til å foreligge en viss grad av overlapping mellom fortellingsperspektivet på bevisbedømmelse og etterforskningsteorien. I begge tilfeller poengteres det at det å se sammenhenger mellom enkeltdata skaper forståelse, og at en slik forståelse går ut på å skaffe seg et mer helhetlig blikk på saksforholdet. I vår sammenheng ville man kunne si at forståelsen av enkeltbevisene innebærer at man får øye på konturene av en helhetlig fortelling om hva som kan ha skjedd i saken.
…

s. 21
Fortellingens plausibilitet.
Det man her spør etter, er altså om fortellingen er plausibel, om den har forklaringskraft, om den er relevant.
…

Fortellingsformatet som teknikk i etterforskningsarbeidet.
s. 24
En fortelling krever også at det består en årsakssammenheng mellom de ulike hendelsene i sekvensen.
…
s. 25
Vi kan her notere oss at årsaker, når vi snakker om fortellinger, ikke begrenser seg til det som på engelsk kalles causes, men at de også – og ikkje minst – inkluderer reasons. I den første betydningen (causes) snakker vi om fysiske, eller ytre, årsakssammenhenger, slik som at et knytteneveslag forårsaker et brukket kjevebein. I den andre betydningen (reasons) snakker vi om indre prosesser – motiver, beslutninger, impulser –
…
Min kommentar: Sitatet like nedanfor handlar om utvikling av hypotesar under etterforsking.
Dersom fortellingen skal brukes som teknikk i etterforskningen, vil det derfor være å anbefale at man knytter sammen hendelsene ved bruk av årsaksorienterte ord som fordi, ettersom, siden, som følge av osv. – i stedenfor bare å bruke tidsadverbialer (så, deretter, etterpå, senere osv).
…
Slike kognitive feilkilder kan motvirkes ved at fortellingen utstyres med tydelig angitte årsakssammenhenger. Da vil man også få klargjort hvilke av disse årsakssammenhengene som kan anses som etablert kunnskap, hvilke som er blitt påstått av personer involvert i saken, og hvilke som bare er postulert av etterforskerne. På denne måten vil det også bli tydeligere hvor, altså på hvilke punkter, i hendelseskjeden det er vanskelig å se for seg et plausibelt årsaksforhold overhodet.

s. 102, 103
Forklaring versus fortelling
Ordet forklaring har på norsk ganske vid betydning. Det kan bety både det som på engelsk heter testimony og det som heter explanation. Så vidt jeg kan se, er det ikke alltid helt klart hvilken av disse to betydningene som er fremherskende når det hos Bjerknes og Fahsing er snakk om forklaringer. Den vanligste betydningen av ordet forklaring på norsk er «noe som tjener til å forklare, gjøre forståelig» (Det Norske Akademis ordbok) – der det forutsettes at det som gjøres forståelig gjennom forklaringen tidligere hadde fremstått som uforståelig eller gjenstand for misoppfattelser.
…
Når vi snakker om forklaring, forutsetter vi altså at et bestemt (identifiserbart) problem skal komme til oppklaring, jf. det engelske explanation.
Dersom det er dette som menes med forklaring hos Bjerknes og Fahsing, stemmer dette ikke så godt overens med adjektivene «fri» og «sammenhengende».
For det første kan forklaringen, i betydningen explanation, være oppklarende også når den ikke er «sammenhengende» i diskursiv eller narrativ forstand.
For det andre er en slik forklaring ikke «fri» i den forstand at den kan inneholde hva som helst av formuleringer, assosiasjoner og innfall, men kun i betydningen at den ikke er fremført under tvang.

Hvis vi i stedet tar utgangspunkt i det engelske testimony, og bytter ut det norske ordet forklaring med ordet fortelling, blir det hele lettere å forstå.
Det gir god mening å snakke om en fri og sammenhengende fortelling.
Mens forklaringen typisk begynner med slutten, altså det resultatet som har kommet i politiets søkelys, og hvis årsaker man gjerne vil ha klarhet i, begynner fortellingen typisk i andre enden. En person som får beskjed om fritt å fortelle hva som har hendt i en bestemt sak, vil vanligvis åpne med de tidligste hendelsene, for så å fortsette med de senere hendelsene – skjønt man på uttrykksnivået selvsagt kan hoppe en del frem og tilbake. Altså synes det rimeligere å snakke om den avhørtes fortelling enn den avhørtes forklaring. Dette poenget kan også underbygges ved å peke på at det ikke er den avhørtes oppgave å forklare sakens uklare momenter for politiet, men å fortelle så sannferdig som mulig om sine egne opplevelser.

Frode Helmich Pedersen

Fortellinger i straffesaker

Nedanfor kjem sitat fra Eivind Kolflaath si utgreiing om Fortellinger i straffesaker.
Denne utgreiinga fekk noko motstand i det den kom ut, mellom anna frå Jerkø.
Med tanke på Jerkø sine vurderingar om Kolflaat «sin metode for bevisvurdering gjennom fortellingar» , så må eg ta med det som Kolflaath svarar Jerkø med; at dette er eit inntrykk Kolflaath har fått etter å ha vore tilstades og vurdert 105 seminar, og sett korleis fortellingar blir nytta og blir vurdert av dommarar.

Bevis i straffesaker
Utvalgte emner
En metode for bevisbedømmelsen i straffesaker
Eivind Kolflaath

s. 517, 518, 519
3 Fortellinger i straffesaker
3.1 Fortellingens funksjoner
Ovenfor ble begrepet om fortellinger introdusert i sammenheng med det strafferettslige beviskravet. Men uavhengig av hvordan beviskravet forstås, vil fortellinger stå sentralt i straffesaker. Det påtalemyndigheten forsøker å bevise i en straffesak, er normalt et hendelsesforløp – eventuelt flere hendelsesforløp – som helt eller delvis er drevet frem av personer. Hendelsesforløpet kan være konsentrert, slik som en sak som gjelder blind vold i en drosjekø, eller mer langstrakt, slik tilfellet kan være for eksempel med saker som gjelder familievold, aller saker som gjelder økonomisk kriminalitet. Det faktiske grunnlaget i en tiltale kan betraktes som det rettslig relevante utsnittet av en fortelling som påtalemyndigheten vil forsøke å få gjennomslag for.
Under hovedforhandlingen presenterer vitner fortellinger om hva som angivelig har skjedd. Vanligvis kommer det også en fortelling fra tiltalte. Om med unntak av de få tilfellene hvor aktor nedlegger påstand om frifinnelse, vil man i aktors prosedyre normalt få presentert en fortelling som impliserer domfellelse. Som et alternativ til den fellende fortelling vil forsvarer i sin prosedyre gjerne presentere en alternativ fortelling, som oftest basert på tiltaltes forklaring. Og i de tilfellene hvor saken ender med domfellelse, er det vanlig at retten beskriver hva den har funnet bevist utover enhver rimelig tvil. Denne beskrivelsen er ikke en opplisting av separate rettsfakta, men derimot en fremstilling av et sammenhengende hendelsesforløp. Retten presenterer en fortelling.
Generelt vil fortellinger ha ulike funksjoner i straffesaker. Funksjonene som omtales i det følgende, er beslektede og til dels overlappende, men av pedagogiske hensyn skilles de fra hverandre i fremstillingen.
Fortellinger har blant annet en konkretiserende funksjon. Påtalemyndighetens fortelling konkretiserer vanligvis hvordan den straffbare handlingen er begått, hva som var forløpet til denne, og eventuelt også etterfølgende begivenheter. Om vi ser bort fra tilståelser, vil tiltaltes fortelling være en konkretisering av den rene benektelsen av at det faktiske grunnlaget i tiltalen er riktig.
Videre kan fortellinger skape sammenheng. I en fortelling skjer begivenhetene i en bestemt rekkefølge – fortellingen er en kronologi. I en vellykket fortelling er kronologien en årsakskjede hvor det ene leder til det andre, slik at vi forstår ikke bare hva som skal ha skjedd, men hvorfor hendelsesforløpet utviklet seg slik det angivelig har gjort. For eksempel kan en hendelse gi opphav til et motiv hos en aktør i fortellingen. Motivet kan lede til en handling, som i sin tur får en konsekvens, som i sin tur gir opphav til et motiv hos en annen aktør i fortellingen, og så videre.
Fortellingen kan skape sammenheng ikke bare i hendelsesforløpet, men også i bevismaterialet. Når bevisførselen er fragmentert, kan en fortelling være det som skaper orden i kaoset. Den amerikanske jussprofessoren Steven Lubet innleder en av sine bøker med å skrive at
«[t]he best lawyers are storytellers. They take the raw and disjointed observations of witnesses and transform them into coherent and persuasive narratives».
Utsagnet har relevans også for norsk straffeprosess. Når ulike og tilsynelatende løsrevne elementer som det er bevisførsel rundt, forenes i en sammenhengende fortelling, kan dette gi bevisbedømmeren en opplevelse av at «brikkene faller på plass». Den vellykkede fortelling i en rettssak fungerer som en helhet som ivaretar de ulike delene av bevismaterialet, og dermed forklarer hvordan det hele henger sammen.
Bevis får mening innenfor rammen av en fortelling. Uten en fortelling er det vanskelig å vite hva et bevis kan brukes til, og følgelig hva det er verdt. Fortellinger kaster lys over bevisene i saken, og ulike fortellinger kaster gjerne ulikt lys over bevisene. Fortellinger fungerer som meningsgivende kontekster, og spørsmålet om hvilken «bevisverdi» det enkelte bevis har, blir i realiteten et spørsmål om hvilken rolle det aktuelle beviset kan spille innenfor rammen av en fortelling som er relevant for skyldspørsmålet i den konkrete saken.
I en forlengelse av dette kan man si at fortellinger også kan bidra til å definere saken.
Hvis det i en voldssak presenteres en fortelling som gir assosiasjoner til et typisk overfall, vil bevisbedømmeren gjerne komme til å betrakte saken som en sak som gjelder overfall, og tilsvarende hvis en fortelling gir assosiasjoner til et typisk slagsmål.
Mer generelt kan fortellingen aktivere en bestemt kategori som allerede finnes i bevisbedømmerens begrepsverden – i vårt eksempel enten overfallet eller slagsmålet. For den som er tiltalt for å ha utøvd vold, vil det oftest være en fordel at hendelsesforløpet kategoriseres som et slagsmål heller enn som et overfall. Det typiske overfallet dreier seg om et angrep på den forsvarsløse, mens partene i det typiske slagsmålet er mer jevnbyrdige. Samtidig gir slagsmålet større åpenhet med hensyn til hvem som har skyld i at voldsbruken startet. Det generelle poenget er altså at en fortelling kan definere saken, og at en alternativ fortelling kan omdefinere den. I enkelte saker åpner bevismaterialet for svært ulike oppfatninger av «hva denne saken egentlig handler om».

Eivind Kolflaath

s. 519, 520, 521
3.2 Vurdering av fortellinger
Det kan være klargjørende å skille mellom to former for vurderinger av fortellinger som presenteres eller konstrueres i løpet av en straffesak. For det første må fortellingen naturligvis holdes opp mot det samlede bevismaterialet i saken. Spørsmålet blir da hvor mye motstand fortellingen møter når den konfronteres med bevisene, eller mer konkret hvordan bevisene må forklares for at fortellingen skal kunne opprettholdes. Hvis for eksempel en rekke vitneforklaringer fra tilsynelatende nøytrale vitner om forhold som det er lite trolig at vitnene skulle ha tatt feil av, må forklares med alle vitnene lyver eller har tatt feil, så gir dette god grunn til skepsis mot at denne fortellingen skulle være sann.
For det andre må fortellingen vurderes som en fortelling, altså uavhengig av hvor sterkt den står når den holdes opp mot bevismaterialet. Generelt kan man si at denne vurderingen dreie seg dels om hvor godt fortellingen henger sammen, dels om hvor godt den samsvarer med bevisbedømmerens antakelser om hvordan ting normalt går for seg – to forhold som i praksis glir over i hverandre. Som typetilfeller av forhold som gjerne antas å tale mot en fortelling, nevner jeg i Bevisbedømmelse i praksis mer konkret disharmoni mellom elementer i fortellingen, at et sentralt element i fortellingen har en uklar rolle, og videre diskontinuitet i hendelsesforløpet, atypisk atferd, uhensiktsmessig handlingsvalg, urealistisk tidsforløp, og en aktør der og da oppfatter, forstår eller husker for lite.
…
Når man anerkjenner at fortellinger spiller en sentral rolle i straffesaker, blir det mulig å konkretisere hva helhetsvurderinger i bevisbedømmelsen kan dreie seg om. Både vurderingen av hvor godt fortellingen henger sammen, og vurderingen av hvor godt fortellingen står til bevisene i saken, vil til syvende og sist være helhetsvurderinger.
Hvis det foreligger sterke bevis mot tiltalte, blir det vanskelig å presentere en plausibel, frifinnende fortelling. Den fortellingen som eventuelt presenteres, vil møte mye motstand i bevismaterialet, eller den vil ikke være plausibel i seg selv. Dette kan betraktes nærmest som en definisjon av uttrykket «sterke bevis mot tiltalte».

Eivind Kolflaath

s. 521, 522
3.3 Fortellingsformatets farer
De fleste bevisteoretikere vil i dag anerkjenne at fortellinger er noe man ikke kommer utenom i bevisbedømmelsen – i alle fall i straffesaker. Men samtidig finnes det i bevisteorilitteraturen en uttalt skepsis til at bevisbedømmelsen i det store og hele skal dreie seg om å vurdere fortellinger, i motsetning til å fokusere på slutningskjeder fra bevis til rettsfakta. Fortellinger omtales som «necessary, but dangerous», hvor det farlige består i at fortellingene skyver bevisene i bakgrunnen, og at bevisbedømmeren velger gode fortellinger fremfor sanne fortellinger. Den siste bekymringen synes riktignok å bygge på en diskutabel forutsetning om en generell motsetning mellom det sanne og det plausible. Men latent i fortellingsformatet ligger det uansett en del farer som tilsier varsomhet i omgangen med fortellinger i bevisbedømmelsen.
En fare er at bevisbedømmeren kan ha en preferanse for rendyrkede fortellinger som utgjør klare alternativer til hverandre, og at denne tendensen til polarisering kan få bevisbedømmeren til å lukke øynene for at sannheten kan ligge et sted midt imellom. Videre er det farer forbundet med mål-middel-sammenhengende som fortellingsformatet inviterer til. Bevisbedømmerens vurdering av fortellinger vil gjerne bero på hvilke mål-middel-betraktninger han eller hun kan anerkjenne som rasjonelle. Dette kan føre til overdreven skepsis mot fortellinger hvor en aktør ikke har handlet i samsvar med et mål bevisbedømmeren antar at aktøren har hatt. For eksempel kan disse antakelsene skyldes at bevisbedømmeren ukritisk har projisert egne prioriteringer over på aktørene i fortellingen. Og selv om antakelsene skulle være riktige, ligger det en fare i at bevisbedømmeren vurderer fortellingen i etterpåklokskapens lys – med andre ord uten å ta hensyn til at aktørene kanskje ikke hadde full oversikt over situasjonen, eller evne til å tenke klart.
…
Fortellingsformatet imøtekommer vårt behov for mening og sammenheng. Men i tillegg til faren for at fravær av sammenheng – for eksempel mellom mål og middel – får for stor betydning, er det en fare for at bevisbedømmeren ser sammenhenger der det egentlig bare er tale om sammentreff. Opplevelsen av noe utilfredsstillende ved løse tråder og brikker som ikke har falt på plass, kan føre til at bevisbedømmeren ikke i tilstrekkelig grad holder muligheten åpen for at det faktisk ikke dreier seg om en sammenheng, men om tilfeldighetenes spill. Preferansen for sammenheng i fortellingen kan også føre til at bevisbedømmeren ubevisst fyller ut hull i fortellinger med elementer som ikke stammer fra bevisene. Hvis bevisbedømmeren overser at den sammenhengende fortellingen delvis er et resultat av egne utfyllinger, kan dette gi opphav til overdrevne oppfatninger om hvor god støtte den sammenhengende fortellingen har i bevissituasjonen.
Tidlegere i dette kapitlet har jeg nevnt tunnelsynet som eksempel på psykologiske mekanismer som kan skape skjevheter i bevisbedømmelsen. Når en fortelling har festnet seg i bevisdømmerens bevissthet, er det lett å bli revet med av at det er mye i bevismaterialet som passer med fortellingen. Men de at bevisene er forenlige med en bestemt fortelling, er i seg selv ikke til hinder for at de også passer med en annen fortelling. Faren for at forenlighet tolkes som bekreftelse, tilsier at man retter oppmerksomheten mot tiltaltes fortelling – om ikke i stedet for, så i alle fall i tillegg til den fortellingen påtalemyndigheten forsøker å få gjennomslag for.

Bevisretten

Politi, påtale og domstol, og den sikta med advokat skal ta omsyn til «Bevisrettens grunnprinsipper og hovedregler i straffesaker».

Men,  «Bevisrettens grunnprinsipper og hovedregler i straffesaker» fortel også, nettopp om konsekvensane, av å ikkje ta omsyn til prinsipp og reglar. Som til dømes om at saka mi aldri skulle ha vore ført for retten, grunna grove brot på mine rettar. No er ikkje det mitt hovudpoeng her, og eg har tilstått tilhøve i mi sak som gjer meg kvalifisert til straff, og eg hadde ikkje på noko tidspunkt ein einaste tanke om å sleppe unna det. Altså at eg skulle tildelast straff for dei ulempene eg har påført samfunnet, og at eg like sjølvsagt skulle lønast for mine handlingar som samfunnet set stor pris på.

Som før, dette kan sikkert virke svært omstendeleg, og det er det sikkert, men det er nettopp det er det har vore for meg. Mest fordi politiet knapt har etterforska saka mi, men i staden har – funne på ting -,  medan all min informasjon blir halde unna retten, og det som skulle vere mine bevis i retten er ikkje henta fram, men tvert om sletta. Og når informasjonen om overgrep som eg har varsla om også blir helde tilbake, ja då er det svært vanskeleg å forstå seg på «jussen».

Bevisrettens grunnprinsipper og hovedregler i straffesaker

Stort sett alt nedanfor er sitat frå Bevis i straffesaker, og sjølv om dei tar for seg nettopp grunnprinsipp og hovudreglar, vil ein kunne sjå korleis «dei blir slått av og på» i mi sak.

Bevis i straffesaker
Utvalte emner
Kapittel 3
Bevisrettens grunnprinsipper og hovedregler i straffesaker
Gert Johan Kjelby

s. 83
2 Prinsipper av særlig betydning for bevisspørsmål i straffesaker.
2.1 Begrepsbruk og noen utgangspunkt
En nærmere gjennomgang av begrepsbruk og prinsippargumentasjon i teori, lovforarbeider og rettspraksis påviser flere «bruksmåter». Det vil føre for langt å behandle dette inngåande her, men «prinsipp» kan angi både «utgangspunkter/hovedregler», «normer med høyt generalitetsnivå», «upresise henvisninger», «vektige verdier», «retningslinjer», «avveininger av reelle hensyn» og prinsipp som angivelse av «ulovfestede praksisbaserte normer.
Ved å anse noe som et prinsipp menes her først og fremst at den eller de aktuelle normer prinsippet inneholder, gir uttrykk for en regel av mer generell gyldighet eller ett eller flere grunntrekk ved prosessordningen, særlig de grunnleggende krav om en betryggende, hurtig, billig og tillitvekkende rettergang. Det viktigste å fremheve her er at både prosessens mål, de verdier den bygger på og rettsfeltets hovedprinsipper og hovedregler har normerende funksjoner både i lovgivningsspørsmål og ved løsning av konkrete rettsspørsmål.
…

Gert Johan Kjelby

Min kommentar: Dette første er alt sitert, sjå under objektivitet.
2.2 Den materielle sannhets prinsipp som grunnleggende mål og norm
Både i lovforarbeider og i rettspraksis fremheves det at det «er et grunnleggende prinsipp i norsk straffeprosess at det gjelder å komme frem til materielt riktige avgjørelser (den materielle sannhets prinsipp)». En straffesak må være rettet inn mot å oppklare det «sande Forhold» eller det «virkelige hendelsesforløp» Liknende formuleringer finnes i de fleste straffeprosessuelle fremstillinger. Det er treffende å kalle dette et grunnleggende krav til prosessen eller et mål eller ideal for resultatet av en straffesaksbehandling.
Den offentlige interesse i straffeforfølgning er særlig knyttet til kravet om et objektivt riktig resultat (materiell sannhet).

Min kommentar: I høve til tidlegare sitat tar eg med vidare:
s. 85
Hensynet til å sikre siktede en betryggende prosess og de involverte og allmennhetens tillit til prosessen tilsier at straffen så langt som mulig må ramme den reelt skyldige, og at ansvars- og reaksjonsspørsmålet avgjøres på et riktig faktum. Et sikrest mulig avgjørelsesgrunnlag er selvsagt essensielt. Loven pålegger bl.a. derfor enhver alminnelig vitneplikt, møteplikt, utleveringsplikter mv. for å gi retten tilgang til alt av informasjon av betydning for sakens opplysning. I straffeprosessen er det som det klare utgangspunkt heller ikke regler om bevispreklusjon. (min k. hindre / avskjere)
Torgersen fremhever at straffeprosessen generelt, og reglene om bevis spesielt, styres av et «sannhetsideal» som mht. bevisreglenes utforming og praktisering konkurrerer med andre ideal. De øvrige regler og prinsipp av betydning for bevisretten er i første rekke midler for best mulig å oppnå materielt riktige avgjørelser.
…
Sannhetsidealet gjelder først og fremst i retning av å oppnå materielt riktige domfellelser, idet skaden som kjent er større ved en avgjørelse som dømmer en uskyldig, enn den som frifinner en skyldig. Sagt på en annen måte: Et uriktig resultat skal gå i den retning hvor det gjør minst skade.
…
s. 86
…
I loven er det materielle sannhetsprinsipp først og fremst uttrykt i strpl. § 294: «Retten skal på embets vegne våke over at saken blir fullstendig opplyst.» I dette øyemed kan den beslutte å innhente nye bevis og utsette forhandlingene.
…
Materiell sannhet er altså et siktemål med prosessen og virker normerende for løsning av spørsmål om bevisførselens rammer i straffesaker, f.eks. om det er grunnlag for avskjæring av bevis, utsettelse av saken og i hvilken form bevismiddelet skal føres for retten. I praksis – og særlig i de mer alvorlige saker – legges det avgjørende vekt på dette.

Gert Johan Kjelby

Min kommentar: Dette er med under objektivitet.
2.3 Materiell sannhet og påtalemyndighetens objektivitetsplikt

s. 89
2.4 Prinsippet om en forsvarlig og rettferdig saksbehandling
Det gjelder et grunnleggende krav til forsvarlig og rettferdig saksbehandling i norsk prosessrett. Forsvarlighetskravet gjelder både for ulike bevisrettslige spørsmål og for andre sider ved saksbehandlingen i domstolene. Et slikt krav følger nå av Grl. § 95 og våre folkerettslige forpliktelser, jf. EMK artikkel 6 nr. 1 om kravet til rettferdig rettergang
…
Sannhetsidealet og kravet til en rettferdig rettergang fremheves gjerne som noe mer grunnleggende og overordnet enn de øvrige prinsipp.
…
I rettspraksis ses de fleste bevisspørsmål drøftet og avgjort med utgangspunkt i den materielle sanhets prinsipp og/eller de øvrige prinsipp og hovedregler som behandles nedenfor.

Min kommentar: Punkta nedanfor høver godt inn i mi sak.
s. 90
Et grunnleggende krav til forsvarlighet gjelder som nevnt også for politi- og påtalemyndighetens sikring av bevisene. En ensidig, eller av andre grunner mangelfull, etterforskning som får betydning for rettens sakstilfang og sakens behandling i retten, kan innebære en saksbehandlingsfeil som fører til opphevelse, selv om feilen først og fremst er knyttet til politiets etterforsking. Rettspraksis gir også eksempler på at mangler ved politiets etterforsking, særlig knyttet til bevissikringen, men også tilretteleggingen av sakens bevis, har vært av en slik karakter at etterforskingsmaterialet helt «avskjæres» som grunnlag for en domfellelse.

Gert Johan Kjelby

s. 91
2.5 Prinsippet om fri bevisføring – partenes rett til å føre ethvert relevant bevis
2.5.1 Oversikt
Domstolsbehandlingen er en partsprosess som gjennomføres etter et forhandlingsprinsipp hvor det er partene som har ansvaret for bevisførselen i retten. Den grunnleggende hovedregel er også at partene har rett til å føre de bevis de ønsker vedrørende saksforholdet. Et slikt prinsipp eller hovedregel «sikrer en best mulig opplysning av saken», jf. målet om materielt riktige avgjørsler.
…
s. 96
2.5.4 Likebehandlingen av partenes rett til bevisføring
Partenes rett til bevisførsel må baseres på likebehandling, særlig mht. å innkalle og avhøre vitner. Det er vanlig å omtale dette som «likebehandlingsprinsippet» er partslikhetsprinsippet», og det utledes bl.a av «fair trial» i EMK artikkel 6 nr. 1 og kravet til «equality of arms» i retten til vitneførsel etter EMK artikkel 6 nr. 3 bokstav d.
…
Dette innebærer ikke et krav om kvantitetsmessig likestilling, f.eks. mht. antall vitner, men et krav om at partene i utgangspunktet skal ha til rådighet de samme beføyelser og ikke stilles vesentlig forskjellig mht. å presentere saken»
…
Likebehandlingsprinsippet har betydning også for de øvrige deler av bevisretten, bl.a. lik rett til å være til stede, kontradiksjon og til dokumentinnsyn, jf. nedenfor

Gert Johan Kjelby

Min kommentar: Kontradiksjonsprinsippet var «bortreist» i mi sak.
s. 96, 97
2.6 Kontradiksjonsprinsippet
Det kontradiktoriske prinsipp har stor innflytelse på flere sider ved en straffesaks behandling.
…
Med kontradiktorisk behandling menes i dag langt mer enn at retten skal høre den annen part før den tar sin avgjørelse («audiatur et altera pars»).
…
Under en effektiv kontradiktorisk behandling skal partene gis anledning til å argumentere og føre bevis for sitt syn og gis innsyn i og anledning til å imøtegå den annens parts argumenter og bevis.
…
s. 97, 98
Kontradiksjonsprinsippet angis i en bevisrettslig kontekst som «en bærebjelke i hele vår straffeprosess». Brudd på prinsippet leder derfor som regel til opphevelse.
Å bli dømt til straff uten å bli hørt og uten å være kjent med eller ha fått anledning til å imøtegå anklagen og de bevis den støtter seg på, strider mot rettsfølelsen til de aller fleste. Kontradiksjonsprinsippet er da også et sentralt element i retten til rettferdig rettergang i EMK artikkel 6 nr. 1, og sider ved det er regulert i artikkel 6 nr. 3. EMD har i en rekke avgjørelser understreket at
«the right to an adversarial trial means, in a crime case, that both prosecution and defence must be given the opportunity to have knowledge of and comment on the observations filed and the evidence adduced by the other party.
…
In addition Article 6 § 1 requires in their possession for or against the accused»

Som det fremgår av sitatet, gjelder prinsippet for «both prosecution and defence», hvilket uttrykker at partene skal gis lik rett og adgang til kontradiksjon, jf.
Kontradiksjonsprinsippet er lovfestet i tvl. § 1-1. I straffeprosessen er det ulovfestet, men sider ved prinsippet er uttrykt i bl.a. strpl. § 92 første ledd (siktedes rett til «å gjendrive de grunner mistanken bygger på»), § 135 (rett til avhør av vitner), § 242 (rett til dokumentinnsyn), § 264 (innsyn i saken og bevisoppgaven), §§ 324 og 383 (uttalerett ved anke og ankesiling) og strpl. § 303 (tiltaltes uttalelsesrett til bevisførselen).
Kontradiksjonsprinsippet innebærer i første rekke en rett til å uttale seg / forklare seg om de «faktiske opplysninger» saken bygger på og som motparten anfører mot en. Dette omfatter også de bevis som føres for faktum.
…
For å sikre en effektiv rett til kontradiksjon gis det i loven ytterlige rettigheter for siktede og plikter for påtalemyndighet og domstoler. Siktede har rett til forsvarer og dokumentinnsyn, til å være tilstede i retten, til å få underretning om påtalemyndighetens anklage og bevis samt til å avhøre vitner. Bevistilgang (innsyn) og kontradiksjon er særlig viktig for å gi siktede et tilstrekkelig grunnlag for å forberede sitt forsvar, og disse hensyn legger også føringer bl.a. på utforming av tiltalebeslutningen og bevisoppgaven.

Gert Johan Kjelby

s. 100
2.7 Bevisumiddelbarhets- og muntlighetsprinsippet
Har skrive litt om det før. Er i ferd med å bli «gammaldags» jamfør podcast

s. 103
2.8 Prinsippet om fri bevisbedømmelse, uskyldspresumsjonen, det strafferettslige beviskrav og påtalemyndighetens bevisbyrde
Der er nær sammenheng mellom prinsippet om fri bevisbedømmelse, uskylds-presumsjonen, det strafferettslige beviskrav og påtalemyndighetens bevisbyrde.

Gert Johan Kjelby

Min kommentar: Punkta nedafor er sentrale i mi sak
s. 123
4 Bevistilgang, dokumentinnsyn og varsling av bevis
4.1 Bevistilgang og dokumentinnsyn
For å sikre at retten til kontradiksjon blir effektiv, gir loven regler om retten til forsvarer, innkalling til rettsmøter, rett og plikt til å være til stede, dokumentinnsyn, rett til å avhøre vitner i retten og uttale seg til bevisførselen.
Det sentrale i en bevisrettslig kontekst er siktedes rett til effektivt å kunne forberede eget forsvar (herunder bevisførsel) gjennom bevistilgang ved innsyn i sakens dokumenter og varsel om påtalemyndighetens bevis, jf. strpl. § 242 og § 246. De grunnleggende krav følger også av EMK artikkel 6.
…
Ved tilrettelegging av sakens dokumenter har politi- og påtalemyndighet en objektivitetsplikt og skal ta hensyn til forsvarets behov og kan – pga. Likebehandlingsprinsippet – ikke ensidig vurdere relevans av materialet, jf. bl.a. Rt. 2007 s. 1435 og Rt. 2005 s. 1137. I sistnevnte avgjørelse, som gjaldt spørsmål om forsvarerens rett til innsyn i skriftlig materiale og opptak fra kommunikasjonskontroll, jf. strpl § 216g og § 264, heter det i avsnitt 70:
«Kravet til rettssikker behandling kjem inn med stor tyngde. Ein tiltalt må, gjennom sin forsvarar, bli gitt eit likeverdig høve som påtalemakta til å gjere seg kjend med bevismaterialet, og forsvararen må ha høve til å vurdere kva delar av dette bevismaterialet som er relevant. I dette ligg det ikkje noko mistillit til politiet og påtalemakta sitt ynskje om å leggje fram alt relevant materiale. Men forsvararen kan ha ei anna innfallsvinkel og ha betre føresetnader for å finne fram til materiale som talar til den tiltala sin fordel»

Gert Johan Kjelby

s. 124
4.2 Bevisoppgaven og bevispresentasjonen forut for hovedforhandlingen
Det anses uforenlig med «sunde procesuelle grundsætninger» å overraske den annen part med beviser. I straffeprosessen er ikke preklusjon anerkjent som virkemiddel mot slike overraskelser, det vil hindre sakens opplysning. Overrumpling skal motvirkes ved regler om tidlig bevistilgang og bevispresentasjon.

Gert Johan Kjelby

s. 126
5 Nærmere om bevisførselen i retten
5.1 Bevisumiddelbarhet og kontradiksjon
Prinsippet om direkte bevisførsel (bevisumiddelbarhet) for den dømmende rett bygger som nevnt på at retten skal få umiddelbart inntrykk av bevisene og førstehåndsopplysninger fra vitnene og bevismaterialet for øvrig. Partenes rett til eksaminasjon og hensynet til effektiv kontradiksjon tilsier det samme. Umiddelbar forklaring fra primærkilden vil regelmessig også være det beste bevis, fordi «videreformidlete vitneforklaringer lett vil inneholde flere feil og forskyvninger enn forklaring fra umiddelbare vitner». Synspunktene er vektige nok, men de er ikke avgjørende for adgangen til å føre middelbare bevis, jf. bl.a. strpl. § 297.

s. 128, 129, 130
5.2 Prinsippet om fri bevisføringsrett – særlig om partenes plikter
…
I motsetning til tiltalte og hans forsvarer har påtalemyndigheten ansvaret for bevisføringen og en bevisføringsplikt. En slik plikt følger som nevnt av uskyldspresumsjonen og bevisbyrden. Også objektivitetskravet krever bevisførsel både til skade og til gunst, og de samme plikter kan utledes av straffelovens regler og de påtalerettslige straffeforfølgingsplikter.
Det er diskutert hvor langt påtalemyndighetens objektivitetsplikt rekker under hovedforhandlingen. Loven regulerer noen tilfeller: I påtalemyndighetens innledningsforedrag skal saken fremstilles «objektivt», jf. strpl. § 289 annet ledd. Det følger av Rt. 1995 s. 1191 at innledningsforedraget «bør selsagt heller ikke brukes til å referere bevismateriale som det ikke er adgang til å dokumentere under bevisførselen»
…
En viss rollefordeling vil det bli mellom aktor og forsvarer mht. bevisførselen, men påtalemyndigheten skal også på dette stadiet virke for en materielt riktig dom.
Selv om det må forventes at forsvarer fører vitner som antas å være til gunst, kan det påhvile aktoratet en selvstendig plikt til å føre slike vitner. Fra avgjørelsen i Rt. 2000 s. 2142 kan det utledes at det skal «sterke grunner til» for ikke å besørge avhør av personer som kan tenkes å gi mistenkte alibi, uansett forsvareres disposisjoner i saken. En plikt til å innta opplysninger, herunder forklaringer, til gunst for tiltalte påligger påtalemyndigheten også ved tilrettelegging av sakens dokumenter, jf. ovenfor nevnte Rt. 2007 s. 1435 (punkt 2.3).
Objektivitetsplikten får også betydning for påtalemyndighetens prosesshandlinger knyttet til bevisførselen. I visse situasjoner har aktor en opplysningsplikt overfor forsvarer og retten om opplysninger av betydning for en korrekt bevisbedømmelse, se Rt. 2008 s. 27 (Munch-saken) om plikt til å opplyse om omstendigheter av betydning for vurdering av et vitnes forklaring.
…
Partenes rett til bevisførsel må utøves innenfor hovedforhandlingens rammer. I strpl. § 305 heter det at ved «avgjørelsen av hva som anses som bevist, tas bare i betraktning de bevis som er ført under hovedforhandlingen», jf. strpl. § 304. I tillegg til å angi hva retten kan legge vekt på av bevis ( «de som er ført under hovedforhandlingen»), ligger det i disse bestemmelser også føringer på partene: Bevis kan ikke føres, og nye faktiske omstendigheter kan ikke anføres i prosedyren.
…
Etter omstendighetene kan rettens vektlegging av faktiske opplysninger fra tiltaltes sluttbemerkninger etter endt prosedyre (jf. strpl. § 304 første ledd siste punktum) anses som en saksbehandlingsfeil.
Det følger av ovennevnte at bevisførsel eller andre former for forsøk fra partene på å påvirke rettens bevisvurdering utenfor hovedforhandlingen, f.eks. gjennom «prosedyre» eller «bevispresentasjon» i media, kan anses som urettmessig. Dette gjelder særlig når retten – som i Rt. 2005 s. 907 – har avskåret bevisførsel på det aktuelle punkt. En slik «indirekte formidling av ‘beviset’, er klart illojal i forhold til rettens beslutning om bevisavskjæring.
…
Fritz Moen-utvalget uttalte at objektivitetsprinsippet for påtalemyndigheten har «sentral betydning for tolking av bevisene» 228. Det blir gjerne formulert slik at påtalemyndigheten skal upartisk «veie alle sagens momenter», uansett om de er til fordel eller til ulempe for den siktede. Bevisets stilling under sakens behandling, fra den innledende etterforskningsbeslutning, ved tiltalevurderingen og etter endt bevisførsel. Det gjelder en objektivitetsplikt for møtende aktor under hele hovedforhandlingen, og særlig av hensyn til bevisbyrden påligger det aktor plikter etter endt bevisførsel og under prosedyren. I strpl. § 304 første ledd tredje punktum heter det:
«Fremstår det som klart for aktor at det ikke er ført tilstrekkelig bevis for domfellelse, skal aktor for forholdet det gjelder frafalle tiltalen eller nedlegge påstand om frifinnelse.»
Bestemmelsen ble vedtatt i 2010, men var først og fremt ment som en kodifisering av en allerede ulovfestet norm, for å «understreke at aktors rolle er objektiv», og at aktor etter endt bevisførsel «må ha et bevisst forhold til om beviskravet er oppfylt, og handle ut fra» det.
228 NOU 2007:7 s. 95, hvor det utdypes med at «bevisanalysen kan med andre ord ikke begrenses til å få frem relevante argumenter som kan tale for et bestemt resultat», og at «politiet ikke kan unnlate å tolke et teknisk bevis av frykt for at tolkningsresultatene kan avkrefte eller svekke mistanken mot en bestemt person».

Gert Johan Kjelby

Rettens plikter og rettens rådighet over bevisførselen

Neste punkt rettar merksemda mot retten sine plikter rundt dette med bevis. Mi sak skulle ha vore etterforska som datakriminalitet, gjennom dataetterforsking og med tilsvarande krav til analyse, dokumentasjon og notoritet, slik som Nina Sunde med fleire har greia ut om. Retten ser heilt bort i frå dette.

s. 133
5.3 Rettens plikter og rettens rådighet over bevisførselen
5.3.1 Under saksforberedelsen
…
s. 135
…
Av hensyn til tiltaltes muligheter til å forberede sitt forsvar skal forsvarer gis kopi av tiltalebeslutning, bevisoppgåve og som hovedregel kopi av alle sakens dokumenter, jf. strpl. § 264. Forsvarer plikter deretter å opplyse om hvilke bevis tiltalte vil føre. I den forbindelse «kan» forsvarer også anmode påtalemyndigheten «om at bevis skaffet til veie på annen måte enn oppgitt, og at den sørger for å innhente nye bevis som han peker på», jf. strpl. § 265.

Gert Johan Kjelby

5.3.2 Under hovedforhandlingen
s. 136
…
Relevanskriteriet i bestemmelsen ble skjerpet i 2002, og endret fra «uten betydning for saken» til «uten betydning for dommens innhold»
…
Relevans knytter seg derfor ikke lenger til saksforholdet som sådan, men til hvilke opplysninger som er nødvendige for avgjørelsen av skyldspørsmålet eller straffespørsmålet.

s. 138, 139
…
Straffeprosessloven § 294 gir også retten adgang til å styre bevisførselen under hovedforhandlingen. I forbindelse med en endringslov ble det lagt til grunn at strpl. § 294 «gir retten tilstrekkelig hjemmel til å kreve et bevis ført på en annen måte enn tilbudt, dersom dette vil opplyse saken bedre». Dette kan være aktuelt f.eks. for å sikre bevisumiddelbarhet eller et bedre bevisgrunnlag, jf. prinsippet om beste bevismåte i punkt 2.7.
Rettens mulighet er bl.a. begrenset av strpl. § 296, men hensynet bak strpl. § 294 slår også inn her. I Rt. 1998 s. 1182 på s. 1187 uttalte Høyesterett at plikten etter strpl. § 294 også medfører «en plikt til å sørge for at bevisførselen blir gjennomført på en måte som så langt det er mulig, ikke ettelater uklarheter eller gir grunn til misforståelse».
…
Rettens ansvar for opplysning av saken omfatter også partenes uttalelser, argumenter og påstander under saksbehandlingen. Høyesterett har uttalt at «retten i nødvendig utstrekning må sørge for klargjøring dersom en parts argumentasjon etterlater tvil om hva som er ment». Dette må gjelde også under hovedforhandlingen.
Dersom retten av eget tiltak legger et annet faktum til grunn enn påstått av partene slår også kontradiksjonsprinsippet inn.

Gert Johan Kjelby

Min kommentar: Punktet nedanfor er sentralt i mi sak, mellom anna med omsyn til at
aktor ikkje fortel retten at informasjon er halde attende, og at det ikkje er utført relevant etterforsking. At bevis og dokumentasjon ikkje blir lagt fram, men at aktor i staden set inn etterforskingsleiar Anita Berstad ( og seg sjølv), som bevis / bevismiddel og dokumentasjon, og utelet også å fortelje at dei begge er inkompetente på området.

5.4 Særlig om rettens avklaring av forhold av betydning for troverdighet
s. 140
…
Etter gjeldende rett ligger spørsmålene om beviskraft og bevisvekt under rettens frie bevisbedømmelse, og adgangen til å føre bevis for forhold av betydning for bevisvekt er i utgangspunktet underlagt prinsippet om fri bevisførsel. Kun unntaksvis er visse bevis etter loven, eller etter rettens skjønn, utelukket pga. lovgivers oppfatning av pålitelighet, se f.eks. strpl. § 134 og § 301 om skriftlige erklæringer om tiltaltes eller vitners gode/dårlige «navn og rykte». Det er således retten som må vurdere troverdigheten av vitneutsagn eller kvaliteten på beviset.
Opplysninger om forhold av betydning for troverdighet er likevel ikke alltid opplyst av partene eller på annen måte kjent for partene og retten. Nyere norsk bevisteori har introdusert «prinsippet om maksimal individualisering av bevis» som benevnelse på bl.a. regler som skal sikre retten informasjon om bevisenens pålitelighet. Rettens plikt etter strpl. § 294 hører til denne kategori.
Men avdekking av forhold ved vitnets evne eller vilje til å gi en sannferdig forklaring søkes mer direkte ivaretatt gjennom andre bestemmelser, som skal sikre at omstendigheter ved vitnet blir opplyst for retten i forbindelse med bevisførselen, slik at de kan tas i betraktning i bevisvurderingen.

Gert Johan Kjelby

5.5 «Bevispedagogiske» spørsmål under hovedforhandlingen
s. 144
I en rekke større saker presenteres dokumentbevisene i «papirløs» form. Partene har elektronisk tilgang og fører de aktuelle bevis ved at retten gis fortløpende tilgang.

Gert Johan Kjelby

Kjelby held fram om «rettens bevisbedømmelse»

s. 144
6 Nærmere om rettens bevisbedømmelse
6.2 En samlet vurdering av bevisene
…
s. 146
Om beviskravet for domfellelse er oppfylt, beror på en samlet vurdering av alle bevis retten kan ta i betraktning. I en rekke saker vil det foreligge flere spørsmål som etter bevisførselen er uopplyste, uklare og usikre, eller som undrar seg nærmere oppklaring. Det er derfor vesentlig å gjenta for hvilket faktum i en sak beviskravet gjelder. I Rt. 2004 s. 1063 avsnitt 9 heter det
«bare er rimelig tvil om de deler av faktum som har direkte betydning for vurderingen av tiltaltes skyld … som kan lede til at beviskravet ikke anses oppfylt. At det i en straffesak kan vere tvil om enkelte deler av det faktiske hendelsesforløp som ikke har direkte betydning for avgjørelsen av skyldspørsmålet, vil være en helt normal situasjon.

s. 147
…
I Rt. 2005 s. 1353, som gjaldt spørsmålet om beviskravet og adgangen til å føre bevis for et faktum som lå utenfor tiltalebeslutningen, utdypes det ovenfor siterte ytterligere:
«Prinsippet om at enhver rimelig og fornuftig tvil skal komme den tiltalte til gode er en bærebjelke i straffeprosessen. Kravet gjelder for bevisresultatet som sådan – i vår sak om A hadde utvist forsett med hensyn til den omstendighet at det dreide seg om narkotika. Bevisbedømmelsen beror ofte på en vurdering av flere momenter som hver for seg kan ha ulik bevisstyrke. Det kreves ikke at hvert enkelt moment skal være bevist utover enhver tvil, så lenge det etter en samlet vurdering av momentene ikke er rimelig tvil om konklusjonen.»
…
En «fullstendig» opplyst sak, slik strpl. § 294 utrykker , er neppe realistisk, og andre bevis kan tenkes å foreligge eller fremkomme. I den samlede vurdering av bevisene må retten derfor trekke inn hvor fullstendig eller robust bevisbildet etter bevisførselen fremstår. Et robust bevisgrunnlag innebærer at et faktum i liten grad er sårbart for ny informasjon i form av ytterligere bevis. Og vil være et sikrere grunnlag for rettens bevisvurdering. I nyere teori er denne siden av beviskravet omtalt som «robusthetsdimensjonen», i motsetning til «sannsynlighetsdimensjonen».

Min kommentar: Til siste linje ovanfor – motsetningane mellom «robusthets-dimensjonen» og «sannsynlighetsdimensjonen» hadde mest si årsak i dårleg kommunikasjon mellom dei «to leirane», og at dei ikkje snakka heilt om «den same spaden», om eg no forstår Markus Jerkø rett, slik som han legg det fram i si bok, Bevisvurderingens rettslige rammer.

Gert Johan Kjelby

6.4 Ulike former for normering av bevisbedømmelsen
s. 149
…
I høyesterettspraksis finner vi eksempler på saker hvor det – tross utgangspunktet om en fri og ubundet bevisbedømmelse – likevel fremkommer helt generelle og normative betraktninger om bevisvekten av ulike bevis.
…
s. 150
Fra straffeprosessen kan det vises til Rt. 1998 s. 11, som gjaldt gjenopptakelse av domfellelser for falske forklaringer om politivold ( de såkalte Bumerangsakene). Domfellelsene ble av Høyesterett antatt å bygge på den «stor troverdigheten polititjenestemenn generelt nyter» (s. 19). Dette reiste bl.a. spørsmålet om korrekt anvendelse av de strafferettslige bevisbyrderegler. Høyesterett besluttet gjenopptakelse, fordi
«Tjenestemennenes forklaringer har vært tatt som bevis for at beskyldningene var usanne og straffbare. Av grunner som jeg har redegjort for [ særlig ‘korpslojalitet’], burde ikke deres vitneprov tillegges en slik beviskraft i bumerangsakene. Etter min mening burde polititjenestemennenes forklaringer her støttes av tungtveiende andre bevismidler før bevis for falsk forklaring kunne anses ført».

Gert Johan Kjelby

6.5 Krav til forklaring av bevisresultatet i domsgrunnene
s. 151
…
Kravet gjelder analogisk også for lagmannsrettens bevisvurdering under reaksjonsspørsmålet i lagrettesaker, jf. Rt. 2009 s. 750 (Plenumssak), hvor det videre heter «at kravet om at dommer skal være adekvat begrunnet, skal sikre en reell og samvittighetsfull vurdering, etterprøvbarhet og en effektiv rett til overprøving» (avsnitt 35). Det kreves at det i domsgrunnene «blir redegjort for de springende – dvs. sentrale – punkter ved bevisvurderingen, og kort angitt hva som har vært avgjørende». Dersom «sentrale punkter» i bevisbedømmelsen blir «stående uforklart» i dommen, er det saksbehandlingsfeil som leder til opphevelse.
…
EDM-praksis gir også eksempler på at «springende punkt» som manglende eller overflatisk vurdering av troverdighet til vitner og motstridende forklaringer, krenker de krav som følger av artikkel 6 nr. 1, særlig at «the request and observations of the parties are … properly examined [og] judgments og courts and tribunals should adequately state the reasons on which they are based.
…
Høyesterett prøver ikke «feil ved bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet», jf. strpl. § 306 annet ledd «med mindre den strider mot vitterlige kjensgjerninger eller klare og uomtvistelige faktiske forhold. At lagmannsretten har misforstått et bevis kan anses som en saksbehandlingsfeil. Det samme gjelder om det er uklarheter eller selvmotsigelser i rettens begrunnelse på dette punkt.
…
Høyesterett stiller skjerpede krav til domsgrunner ikke bare ved «sentrale og springende punkt» som nevnt ovenfor, men vurderer og (overprøver) bl.a. også tekniske erfaringssetninger, faktiske presumsjoner, selvmotsigelser og uklarheter, beskrivelser av faktiske forhold i strid med vitterlige kjennsgjerninger og innbyrdes uforenlige slutninger fra bevis i saken. Kravene til begrunnelse blir derfor en kontroll med rammene for den frie bevisbedømmelse, dvs. om avgjørelsen er basert på og fremstår som en samvittighetsfull prøving av bevisene. I hver fall noen grad vil slike uttalelser i seg selv neppe har prejudikatsverdi pga. prinsippet om fri bevisbedømmelse.

Gert Johan Kjelby

7 Avslutning
s. 152
De rettslige rammene for bevisretten i straffesaker ligger – og har over tid ligget – nokså fast, men de påvirkes og utfordres av teknologisk utvikling, kriminalitetsutvikling og nye krav til effektiv ressursutnyttelse, i tillegg til den rettsutvikling som skjer i EDM og vurderinger som gjøres i prosessformer og andre prosessystem. Samfunnsutviklingen og den teknologiske utviklingen har bidratt til at informasjonstilfanget og bevismengden har økt. I sterkere grad enn bare 10-15 år siden preger opplysninger fra mobiltelefoner, mobilnett, datakommunikasjon og datautstyr, overvåkingskamera og DNA-analyser bevisrettslige spørsmål i straffesaker. Dette gir utfordringer, særlig for rettens vurderinger av faktum, men også for partenes presentasjon av bevisene i retten.
Det er på ingen måte gitt at de prinsippene som vi i dag anser som de beste sannhetssøkende mekanismer, virkelig er de beste eller mest effektive midler for å oppnå rettssikkerhet og materielt riktige avgjørelser. Muntlighets- og bevisumiddelbarhetsprinsippet er det kanskje særlig nærliggende å begrense i ankesaker. Disse grunnleggende spørsmål ligger nå innenfor mandatet til Straffeprosessutvalget, som innen 1. november 2016 skal utarbeide forslag til ny straffeprosesslov.

Gert Johan Kjelby

Dataetterforsking – mi sak

– om dataetterforsking i mi sak – dette kapittelet burde vere tomt

Det vart knapt nok utført noko dataetterforsking i mi sak, så det er eigentleg ikkje nokon grunn til å skrive eit eige kapittel. Alle data knytt til mi sak, vart beslaglagt, og alt som politiet ikkje ville skulle kome fram, vart gøymt bort.

Eg skriv likevel litt under denne tittelen, då det faktisk er eit einaste unnatak frå regelen, om at alt vart beslaglagt. Innhaldet på 2 telefonar, to iPhone, kunne stadfaste at mi rettslege forklaring var rett (om eit tema), og at aktor sin påstand var feil.

Bakgrunn for kapittelet nedan for

Aktor Sissel Kleiven les opp frå chatteloggar ein stad mellom 3 og 4 timar dei 4 dagane i retten. Av dei 5000-10000 chattar eg hadde i dei omlag 10 åra, så var alle utan vitne. Alle utan 1. Også denne eine chatten nyttar aktor Sissel Kleiven for å sverte meg, eller knytte meg til ei legning, på same vis som hennar opplesing og tolking av chattar alltid var det. Denne chatten tar ho meir grundig for seg, mest truleg for at den kan bli «ekstra nyttig», og ho passar på å presisere ulike element i chatten. Kvar eg er, kven andre som skulle vere der, kva eg ser med meir. Slik som eg har ordlagt meg i chat, med ein person bak ein svensk konto.

Eg tar sjølvsagt til motmæle i retten, og prøver å få fram at, at dette var ei tilpassa framstilling mot han som tok kontakt, ein teknikk som eg nytta, og som gjekk på autopilot.

I dommen kan ein derimot lese at aktor si framstilling av akkurat denne hendinga, er tillagt ekstra vekt.

Djup frustrasjon – eg blir tatt i skule av advokat

« – men kva er det du sjølv alt har fortalt til meg, at aktor står i retten og les opp frå chatteloggane, same kva som er tema?»
Det er noko ampert mellom min advokat og meg, for andre og siste gong i den tida vi er i kontakt.
Eg: – ho plukkar fram dei «verste» setningane mine, ut av den samanhengen dei vart brukte i.
Advokat: – og kvifor trur du ho gjere det?
Eg: – for å sverte meg. Ikkje nok med det, ho står der og seie: når vi ser kva han skriv, så veit vi kva han tenke!
Advokat spør på nytt: – og kvifor trur du ho gjere det? , men no er han snar til å svare sjølv.
(Vidare framstilling er ikkje ei ordrett attgjeving av samtalen mellom advokat og meg, eg utdjupar og plasserar tidlegare hendingar inn i denne seansen)

– Politiet har ikkje vitne i saka mot deg. Altså at det ikkje er ein einaste person som kan stille i ein rettssal for å stadfeste det politiet legg til grunn for dine lovbrot.
Ikkje ein gong til det du sjølv tilstår og har forklart deg om, ulovleg materiale på ditt datautstyr. På den andre sida har politiet sjølv kalla inn «vitne» og forhøyrt seg om deg, uklårt av kva motiv, men som alle rapportane seier, det er ingen som sett noko, eller tenkt i den retning som politiet sjølv legg til grunn. Du seier at du har fått eit inntrykk av at politiet har oppsøkt dei miljø som du har vore aktiv i, idrett, musikk med meir for å sjekke ut.

Påtale, no ved aktor Sissel Kleiven må då ta jobben sjølv med å kople deg til det ulovlege og straffbare. Ho gjer det ho kan for å overtyde retten om at «du er den drittsekken» som passar inn i bilete, slik at «du får straff som fortjent». Altså at det er «ditt indre» som driv deg til det ytre. (Subjektiv skuld og indre fenomen)

Eg: –  men det er no ikkje sant! Eg har forklart meg i timesvis om dette, både i avhøyr og no sist i retten i sommar. Korleis mi tilnærming til dette har vore, og at den same tilnærminga er grunnlaget for at overgrep mot barn blir stoppa. Det fortel ho ingen ting om! Det er det eg som fortel i retten sjølv. Ingen kommentar, ikkje eit ord. Det skal teiast i hel! Og her, her er den einaste dokumentasjon eller bevis som eg kan legge fram i retten, som eg sjølv rår over, som dei ikkje får gøymt bort, og så skal eg ikkje få bruke den?

Eg har fortalt deg om korleis aktor presenter akkurat denne chatten i retten. Ho les den opp, og ho understrekar at her fortel han om denne plassen, om dei personane som er der, kva tankar han har om slik og slik. Og eg seier i mot aktor og fortel til retten, at dette er ein konstruksjon, ei tilpassing inn mot den andre personen som tar kontakt på Yahoo Messanger.  Her har eg dokumentert, ved hjelp av to iPhonar, som er synkronisert i tid, med ei mengde med digitale foto tatt av dei same iPhonane. Den eine er min, og det er den eg nyttar i denne chatten.

Eg har plukka ut GPS informasjonen frå dei digitale bileta og plotta den inn på eit kart over området. Både fotografi og kart fortel heilt tydleg at det ikkje er samsvar mellom landskapet på fotografi og kart, med det landskapet eg fortel om i chat. Der er fotografi av meg der eg er hovudmotivet, og ein kan sjå at eg bokstaveleg talt utfører tasting som venstrehandsarbeid i chat med denne personen, og politiet sin eigen dokumentasjon vil vise at foto og chat har same tidsstempling. Persongalleriet som eg fortel om i chat, som skal vere på plass i dette landskapet, er ikkje å sjå. Fordi det er ein konstruksjon.

Og ikkje nok med det, der står Sissel Kleiven i den svarte kappa, i retten , og smør på, og kryddrar fortellinga med: dei veit kva eg tenkjer! Eg blir knebla med alle middel, og eg som slit med klaustrofobi…

Advokat ventar til eg roar meg ned, og det er no han ordlegg seg slik at bodskapen hans når fram: – Du har fortalt meg, at du tykkjer det er ein klar samanheng mellom di sak, og det du har lest deg opp på, kampen mot Den gode fiende, –

(Kampen mot den gode fiende er i utgangspunktet skildringa av det norske politi sin kamp mot narkotika i Noreg, om dei virkemiddel dei får ta i bruk, om dei store ressursane dei får tilgang på, i kampen mot narkotika. Den gode fiende, som fenomen, tar for seg at, om trusselen eller fienden er av ein type som, eignar for å skape frykt i samfunnet, til å spele på dei store kjenslene til innbyggarane, så er grunnlaget på plass for fenomenet. Og om fenomenet blir dyrka og pleia av berre ein part, med monopol på premissar og definisjon, ja då kan ein få til mykje. Når også det er slik at den same eine part har monopol på framstilling av status og resultat, ja då kan ein halde det gåande lenge.)

– og det kan hende du har rett i. Her er mykje likt, Dark Room kom til overflata for kort tid sida, straffene er skjerpa berre nokre månader sidan, det norske folk er redde og applaudera politiet, media klappar meir enn høfleg, ja – du skal ikkje sjå bort i frå at dommarane også kjenner på at dei tar del i kampen mot den gode fiende. Så her står du med di framstilling av at 2+2=4 og blir ikkje trudd, men opplever at aktor sin påstand om at 2+2=5 , får trampeklapp. (tilbake til rett attgjeving av samtale)

– så uansett kva du legg fram her, så skal det berre nokre få ord frå aktor til for å snu dette om, i ein annan kontekst. Så det einaste vi oppnår, er å gje aktor meir tid til vidare opplesing av chatteloggar, i den same gamle kontekst ho treng for å kople deg til bevisa.

Og dette er blytungt å måtte svelgje. Det strittar mot alt eg har stått for her i livet. Rett skal vere rett,  forsterka av Asperger eller ikkje. Kvifor er sanning ikkje godt nok? Eg har vore bakbunden og knebla, og så skal eg ikkje få legge fram det einaste eg har som ikkje er gøymt bort av politiet?

Men det sig sakte den vegen. Tre år med eksponering i media, frykta for at det skal hende barna noko, der kanten mellom liv og død tek til å litt for usynleg og med vaksne rundt deg, enten dei veit det eller ikkje, dyttar og skubbar ein i feil retning; denne galskapen må ein ut av. Så i det rettsaka tar til så er det alt avgjort, det blir uansett ikkje noko anke.

Det overordna formål om livet er greit å ha med seg. På ein måte var ringen slutta, og eg tenkjer på oppnemnd advokat Stig Nybø sine ord til meg, berre minuttar etter at vi møtest fyrste gongen: – ja, men eg vil åtvare deg, og det særleg i ei sak som denne, same kva du seier så vil dei bruke det mot deg. –

GPS-plott, kart og fotografi er med i pc-veska i retten, men blir ikkje tatt fram.
Aktor Sissel Kleiven les opp meir chatteloggar i minst ein time til, og er framleis like trygg på at ho og Anita Berstad veit kva eg tenkjer.

Digitale bevis – kva så

Undertittel: Eit einaste vitne og ei mengde med digitale bevis

Nina Sunde sin definisjon av digitale bevis

Min definisjon av digitale bevis bygger på professor Ørnulf Øyens mer generelle definisjon av bevis: Digitale bevis forstås som digitalt lagret informasjon som direkte eller indirekte kaster lys over sakens bevistemaer, påliteligheten av slik informasjon eller troverdigheten til informasjonskilden. Digitale bevis kan derfor være innholdsdata (bilder, film, dokumenter, kommunikasjon) eller metadata (data om dataene, som f.eks. tidsstempler, lokasjonsdata etc.)
Definisjonen og analysen som presenteres i denne artikkelen, avgrenser mot kommunikasjon som er innhentet gjennom kommunikasjonskontroll. Bevis innhentet på denne måten regnes ikke for å falle inn under definisjonen av digitalt bevis, selv om opptakene lagres digitalt.
Digitale bevis inngår i de de fleste typer straffesaker og er ofte av helt avgjørende betydning for å bevise et hendelsesforløp. 

Nina Sunde

Digitale spor og digitale bevis.

Digitale spor og digitale bevis er no «kvardag» i dei fleste straffesaker, men det er ikkje det same som at no er alt å rekne som datakriminalitet. Eg har tidlegare sitert frå lærebok ved politihøgskulen slik: «En kriminell handling der handlingen er rettet mot data og datasystemer, eller der datautstyr har vært vesentlig som verktøy for å begå den kriminelle handlingen, kaller vi datakriminalitet.» , og boka viser har ei liste med dei viktigaste typane for datakriminalitet der ein også finn – seksuelle skildringer av barn og – overgrep mot barn ved bruk av Internett. Mi sak er då meir eller mindre heildigital og kjem under datakriminalitet.
Politiet har ei anna sak gåande i si skjulte etterforsking, som legg til grunn at eg har utført fysiske overgrep mot eigne og andre sine barn, og har produsert digitale spor og digitale bevis i samband med det. (Her gjer dei seg nytte av Kripos)

Eg er det einaste vitnet til lovbrota i mi sak. Det er altså berre eit einaste menneske som kan gje politiet eit vitneprov om kvifor – og korleis lovbrota har gått føre seg, og det er den sikta, meg. Sidan mitt lovbrot er «heildigitalt» og kjem under datakriminalitet, så vil stort sett alt av spor og bevis, finnast att i det digitale. Som eit tillegg til, – eller som kontroll av kva det einaste vitnet fortel.

Eg varslar politiet om moglege overgrep mot barn i Noreg, og om eit par personar sin mogelege deltaking i skjult, ulovleg nettverk. (utan at eg sjølv var med i noko skjult nettverk). Det er stort sett det same utgangspunkt her,  det einaste vitnet som fortel om dette er meg. Eg samla min informasjon / dokumentasjon om dei mogelege overgrepa mot barn, digitalt i ein logisk og systematisk struktur på min dataserver. Eg fortel om kva vurderingar eller tankar eg har gjort meg i dei einskilde tilhøva, i eit avhøyr som eg sjølv bed om, og også her, så vil stort sett alt av spor og bevis, finnast att i det digitale. Det blir dokumentert samsvar mellom min innsamling av informasjon og mine vurderingar, gjennom mellom anna at blir overgrep stoppa.

Truverde til det einaste vitnet er å finne i det digitale.

Tilbake til Nina Sunde sin definisjon: «Digitale bevis forstås som digitalt lagret informasjon som direkte eller indirekte kaster lys over sakens bevistemaer, påliteligheten av slik informasjon eller troverdigheten til informasjonskilden. Digitale bevis kan derfor være innholdsdata (bilder, film, dokumenter, kommunikasjon) eller metadata (data om dataene, som f.eks. tidsstempler, lokasjonsdata etc.)»
Sunde snakkar her om den digitale informasjonen i seg sjølv, om den er påliteleg og om i kva grad at kjelda for den digitale informasjonen er truverdig. Og her kjem beste praksis inn: «Dataetterforskningsprosessen er en prosedyre for beste praksis ved håndtering av digitale bevis.»

Sidan den sikta, meg, også er det einaste vitnet, så må ein nok ein gong inn att i digitale for å finne ut om informasjon som eg gjev, om den er påliteleg, og som i neste omgang kan gje meg som informasjonskjelde truverde. Eg fortel sanning om ytre og indre fenomen, og med bakgrunn i min eigen kompetanse, så veit eg at det at det er nettopp gjennom data-etterforsking at mine forteljingar kan bli verifisert. Eg fortel om ytre fenomen som eg skal ha straff for, og eg fortel om ytre fenomen som eg skal lønast for. Begge deler vil kunne gje meg truverde, så lenge informasjon blir etterprøvd og funnen påliteleg.

Slik er det i beste praksis, i teorien og i lærebøker, og ikkje minst i regelverk og lovverk.

Nedanfor gjev eg att ein heil del informasjon frå Nina Sunde, i eit arbeid om digitale bevis ved gjenopning av saker. Fleire av tema ho tar opp er i samsvar med etterforskinga i mi sak.

Digitale bevis i norske gjenåpningsbegjæringer

Digitale bevis i norske gjenåpningsbegjæringer – kan vi utelukke systematiske feil?
Politioverbetjent og doktorgradsstudent Nina Sunde
Min definisjon av digitale bevis bygger på professor Ørnulf Øyens mer generelle definisjon av bevis: Digitale bevis forstås som digitalt lagret informasjon som direkte eller indirekte kaster lys over sakens bevistemaer, påliteligheten av slik informasjon eller troverdigheten til informasjonskilden. Digitale bevis kan derfor være innholdsdata (bilder, film, dokumenter, kommunikasjon) eller metadata (data om dataene, som f.eks. tidsstempler, lokasjonsdata etc.)

Definisjonen og analysen som presenteres i denne artikkelen, avgrenser mot kommunikasjon som er innhentet gjennom kommunikasjonskontroll. Bevis innhentet på denne måten regnes ikke for å falle inn under definisjonen av digitalt bevis, selv om opptakene lagres digitalt.
…
Avslutningsvis diskuterer jeg behandlingen av digitale bevis i straffesakskjeden opp imot kvalitet og kompetanse, og konkluderer med at vi mangler kunnskap om sammenhengen mellom justisfeil og bevistyper i norske straffesaker.

Nina Sunde

Digitale bevis og andre bevistyper som årsak eller medvirkende årsak til justisfeil
Digitale bevis inngår i de de fleste typer straffesaker og er ofte av helt avgjørende betydning for å bevise et hendelsesforløp. I mitt doktorgradsarbeid om dataetterforskning og digitale bevis ser jeg bl.a. på menneskelige feil i dataetterforskningsprosessen. Jeg undersøker hvorvidt databeslag blir behandlet på en måte som ivaretar kvalitet, og hvorvidt bevisene blir presentert i tråd med bevisenes relevans og pålitelighet. Som et ledd i dette arbeidet har jeg forsøkt å få en bedre oversikt over i hvor stor grad digitale bevis er årsak eller medvirkende årsak til feilaktige domfellelser. Når begrepet «justisfeil» benyttes, så henviser det til begrepet errors of justice som omfatter ethvert avvik av sakens optimale utfall. Justisfeil kan føre til uriktige domfellelser og dermed få alvorlige konsekvenser i form av at skyldige går fri eller at uskyldige blir dømt.
…
I en omfattende studie av 235 saker gjenåpnet etter anke i England og Wales ble kriminaltekniske bevis identifisert som direkte eller medvirkende årsak til feilaktig dom i 32 % av sakene. De kriminaltekniske bevisene kom fra mange ulike kategorier, som DNA, dyreblod, dokumenter, digitale bevis, narkotika, fingeravtrykk, fottøyavtrykk, glass, håndskrift, medisin, våpen og patronavfyringsrester. I disse studiene har man gravd dypere i årsakene til feil, og gjort noen viktige funn: Noen ganger knytter feilene seg til ikke-testede eller upålitelige kriminaltekniske metoder. Men feilen ligger ofte ikke i det bevisende objekt, men heller i presentasjonen av beviset, som kan lide av overdrivelser av bevisverdi og sannsynlighet.

I forordet i sin bok Åsted – på innsiden av Kripos sier den erfarne kriminalteknikeren Håvard H. Arntzen at kriminalteknikerne jobber på vegne av de «tause vitnene», og at disse forteller sannheten om hva som skjedde, siden «de tause vitnene lyver aldri». Det er lett å si seg enig med Arntzen i at de tause vitnene aldri lyver, men det er simpelthen fordi vitnene er tause. Når de tause vitner ikke kan fortelle, så kan de i alle fall ikke fortelle «sannheten». Den må formidles av en kriminaltekniker, dataetterforsker eller sakkyndig. Det er svært få eller kanskje ingen bevis som kan presenteres for retten uten at de er beheftet med en eller annen grad av usikkerhet. Hvilken verdi bevisene skal tillegges, bør henge sammen med hvorvidt etterforskningen er gjennomført av kompetent personell, med god og vitenskapelig forankret metodikk, og hvorvidt beviset blir dokumentert og presentert i tråd med bevisets relevans og pålitelighet. Beviset – i form av et dataspor, en bloddråpe eller en sotflekk – har liten bevisverdi i seg selv før det blir fortolket, beskrevet og plassert i en kontekst av et menneske.  Først da kan retten danne seg en oppfatning av beviset og gjøre sin egen vurdering av  relevans og pålitelighet. Det er derfor større kvalitative likheter mellom vitnebevis og kriminaltekniske bevis i forhold til objektivitet enn man intuitivt kanskje kan tenke seg. Antakelsen om et objektivt og pålitelig bevis kan oppstå ved at man glemmer eller feilvurderer den menneskelige faktors betydning for fortolkningen og formidlingen av beviset. Antakelsen om bevisenes objektivitet og pålitelighet kan også henge sammen med mangel på vitenskapelig kapital.16 Vitenskapelig kapital (eng.: «science capital») kan forstås som et mål på en persons erfaring med og kunnskap om vitenskap. Denne betinger evnen til å stille spørsmål om det vitenskapelige fundamentet beviset bygger på og metoden som er benyttet for å produsere beviset. Men forutsetningen om objektivitet og pålitelighet kan også henge sammen med mangel på det man kan kalle digital kapital, altså en persons erfaring med og kunnskap om informasjons- og kommunikasjonsteknologi.17 Denne vil på samme måte som vitenskapelig kapital betinge evnen til å utfordre de digitale bevisenes betydning og pålitelighet, slik at feil og usikkerhetsmomenter kan bli belyst.
…
Det lave antallet gjenåpnede saker til gunst for domfelte, hvor databevis har hatt betydning, får meg til å stille spørsmål om feil og usikkerhetsmomenter omkring digitale bevis og presentasjonen av disse «går under radaren» i større grad enn andre bevis.
…
Selv om det er stor variasjon i typer digitale bevis i gjenåpningsbegjæringene, vil de mest vanlige bevisene i utgangspunktet trolig ikke oppleves som vanskelige å forstå med henblikk på relevans for straffesaken. De vil være gjenkjennelige, som bilder, tekstmeldinger, og dokumenter. I mange tilfeller vil imidlertid relevansvurderingen avhenge av at man også forstår metadataene (data om data), som f.eks. hva en IPadresse faktisk forteller, hva tidsstemplet for last accessed innebærer av handlinger, eller hvor nøyaktig posisjon man kan slutte ut fra en basestasjonsopplysning. Når det gjelder pålitelighetsvurderingen, kan bevisene være beheftet med både tekniske feil og feil under behandlingen fra sikring til presentasjon – såkalt ikke-tekniske feil. Man kan derfor si at det som kanskje heller er fellestrekket ved disse bevisene, er at de utgjør et stort mangfold med hensyn til kompleksitet som knytter seg til pålitelighetsvurderingen. Spørsmålet man kan stille seg, er om de profesjonelle aktørene i retten har tilstrekkelig kunnskap til å utfordre relevansen og påliteligheten av bevisene, eller om de legger vurderingen til den som presenterer beviset, til grunn. I norske rettssaler presenteres digitale bevis av alt fra den nyutdannede politibetjenten til den erfarne og kompetente eksperten. Hvem som tillegges vekt som ekspert, kan nok derfor også variere.
…
Nå er det ikke slik at man skal slutte at det er gjort feil kun fordi den domfelte hevder det. En domfelt kan ha mye å tjene på å få saken sin gjenåpnet, eller han/hun kan  selv ha misforstått hvilke bevis som faktisk ble sikret under etterforskningen, eller ført som bevis i retten. Men det er likevel grunn til å gå inn i begrunnelsene, og deres fellestrekk, for å se om de kan peke i retning av mulige systematiske feil. Dersom det er riktig, som mange av de domfelte hevder, at retten i mange tilfeller ikke har forstått hva beviset innebærer og beviset har hatt avgjørende betydning for utfallet, kan det ha medført uriktige avgjørelser av skyldspørsmålet eller straffeutmålingen.
…
Vi må derfor stille oss spørsmålet om de profesjonelle aktørene i retten, herunder dommer, aktor og forsvarer, har tilstrekkelig kunnskap i form av digital og vitenskapelig kapital til å forstå de digitale bevisenes mening eller betydning. Tilstrekkelig digital og vitenskapelig kapital innebærer også kunnskap nok til å utfordre de digitale bevisene ved å stille relevante spørsmål om deres relevans og pålitelighet, om troverdigheten til den som har utført undersøkelsene, og – ikke minst – til å nyttiggjøre seg svaret.

Nina Sunde

Relevante bevis til gunst for domfelte eller ugunst for fornærmede er ikke sikret
Analysen viser at mange av de domfelte klager over en ensidig etterforskning. Den nest hyppigste kategorien er hvor domfelte anfører at relevante bevis til gunst for domfelte, eller som kan belyse fornærmedes (manglende) troverdighet, ikke er innhentet eller sikret.
…
Professor Eivind Kolflaath gjorde en studie av bevisvurderingen i norsk rett og overvar mer enn 100 domskonferanser i årene 2005–2009, noe som resulterte i boken Bevisbedømmelse i praksis. Han la merke til det han omtaler som «presumsjoner» i bevisbedømmelsen, altså det vi gjerne bare legger til grunn. Han påpeker: «I fraværet av motindikasjoner vil presumsjonen fortrenge vurderingen.» Fraværet av motindikasjoner er problematisk dersom de ikke er forsøkt identifisert eller undersøkt.
Digitale bevis er flyktige og endres eller slettes raskt. Dersom det er riktig som mange av de domfelte hevder, at relevante bevis ofte ikke er innhentet eller sikret, kan dette derfor være årsak til uopprettelige feil, ved at slike motindikasjoner – som kanskje en gang fantes – nå er borte. Her er det først og fremst naturlig å rette søkelyset mot etterforskningen og spørre seg om politiet har oppfylt sine forpliktelser til å etterforske med tilstrekkelig kvalitet, herunder om etterforskningen har vært tilstrekkelig objektiv, og om uskyldspresumsjonen ble ivaretatt. Slike feil kan forplante seg gjennom hele straffesakskjeden dersom det ikke finnes kompetanse til å avdekke feilen.

Nina Sunde

Politiet har manipulert beviset eller løyet om det i retten
Denne kategorien kan både handle om manglende vitenskapelig og digital kapital hos politietterforsker slik at bevisene ubevisst blir manipulert eller framstilt uriktig. Politiet nyter stor tillit, men denne tilliten skal ikke tas for gitt. Det finnes tallrike eksempler fra USA hvor politiet har løyet om eller manipulert bevis i retten. I USA er fenomenet omtalt som «testilying». Interne kontrollmekanismer er derfor nødvendig for å sikre at bevis ikke blir manipulert eller framstilt på en feilaktig måte, verken med viten og vilje eller som følge av ukyndig håndtering og feil. Per i dag finnes ikke et kvalitetsrammeverk som ivaretar dette i norsk politi.

Nina Sunde

Feil i rettsprosessen
Domfelte peker her på retten til kontradiksjon, og mener han ikke fikk anledning til å kommentere bevis før de ble lagt fram i retten. Om man så løfter blikket fra den enkelte kategori, kan man si at de domfeltes anførsler om digitale bevis i gjenåpningsbegjæringene peker på hele straffesakskjeden, fra identifisering og sikring av bevis, til behandlingen av bevisene i retten. To fellesnevnere her er kvalitet og kompetanse, som blir diskutert i neste punkt.
…

Nina Sunde

Digitale bevis – kvalitet og kompetanse
Det er kvalitetsmessige forhold rundt hvordan dataetterforskningen organiseres og gjennomføres i Norge, som gir grunn til å tro at det kan skje ulike feil i sikringen, analysen eller presentasjonen av digitale bevis. Det finnes en rekke internasjonale «beste praksis»-guider og standarder for håndtering av digitale spor, men ingen forpliktende kvalitetsstandard som spesifikt regulerer håndteringen av digitale spor og bevis i norsk politi. I Kvalitetsrundskrivet påhviler ansvaret for kvalitet den enkelte medarbeider, som har et selvstendig ansvar for å holde seg faglig oppdatert innenfor sitt ansvarsområde og utføre sitt arbeid i tråd med gjeldende rutiner og kvalitetskrav. Den politifaglige etterforskningsleder har ansvar for at etterforskningsskritt gjennomføres i samsvar med anerkjente metoder og framgangsmåter. Riksadvokaten understreker behovet for notoritet omkring tekniske spor, og det legges til grunn at det ved alvorlige forhold benyttes «særlig kvalifisert personell» til sporsikring. Utover dette oppstiller ikke rundskrivet noen spesifikke krav til håndteringen av digitale spor og bevis. Straffeprosessloven er det regelverk som styrer hvordan etterforskning, og da følgelig også dataetterforskning, skal gjennomføres.
…
Professor Eoghan Casey har i flere av sine ledere i tidsskriftet Digital Investigation uttrykt bekymring for manglende vitenskapelig fokus innenfor dataetterforskning, og hvordan dataetterforskere uten tilstrekkelig kompetanse og bevissthet kan påvirke hvordan dommere oppfatter bevisverdien gjennom presentasjonen i retten. Per i dag er ingen av politiets datalaboratorier i Norge akkreditert. Det er ingen krav til sertifisering, og det er ikke satt andre minimumskrav for å gjennomføre sikring og analyse av databeslag utover Politidirektoratets rundskriv Behandling av beslag i straffesaker. Her framgår det at sikring av digitale spor og bevis ikke må gjennomføres av personell uten adekvat opplæring, teknisk utstyr og programvare. Hva som anses som adekvat teknisk utstyr og programvare, er ikke nærmere spesifisert.
…
De domfeltes begrunnelser for gjenåpning peker i retning av feil i hele straffesakskjeden, fra mangelfull eller ensidig sikring av digitale bevis til feiltolkninger i retten. Manglende krav til kvalitet i dataetterforskningen i norsk politi, og manglende vitenskapelig og digital kapital hos de profesjonelle aktørene som skal utfordre de digitale bevisene, gir grunn til bekymring. På bakgrunn av dette stiller jeg derfor spørsmålet om det kan være slik at vurderingen av digitale bevis i for stor grad blir bygget på presumsjoner om kvalitet, og ikke blir gjenstand for tilstrekkelig kritisk vurdering av forsvarere, påtaleansvarlige og dommere. Dersom dette er riktig, kan det i ytterste konsekvens lede til at uskyldige blir dømt. Men, selv om feil ikke forplanter seg helt til saken når sitt endelige utfall, kan de ramme hardt.

Nina Sunde

Fort hjort om bevis

Minibank, fort hjort og narkotika

(eit kort påfunn av meg)

Dataetterforsking, med si jakt etter digitale spor, med mogelege funn av – og tolking av digitale bevis, skil seg ikkje ut i frå anna kriminalteknisk etterforsking. Nina Sunde: «De kriminaltekniske bevisene kom fra mange ulike kategorier, som DNA, dyreblod, dokumenter, digitale bevis, narkotika, fingeravtrykk, fottøyavtrykk, glass, håndskrift, medisin, våpen og patronavfyringsrester.»
Digitale bevis er eit av fleire typar kriminaltekniske bevis, og i den digitale kvardagen er digitale bevis vel så vanleg som alle dei andre i opplistinga til Sunde. Etterforsking av datakriminalitet krev tilsvarande sin eigen kompetanse, slik som mellom anna det er med DNA, medisin, våpen og kvitvasking av pengar, akkurat slik som riksadvokaten seier – med særleg kompetanse til å samle inn.

Nedanfor har eg laga ei oppdikta hending for tydleg å vise til konsekvensar av manglande etterforsking av ei mogeleg straffbar handling, med og utan vitne.

Opptakt
Seint natt eller svært tidleg ein vårdag morgon går alarmen hjå det lokale politi, i eit lensmannsdistrikt inne i ein fjordarm på Vestlandet. Dei blir varsla om eit innbrot i ein minibank i ei nabobygd, fire mil aust og sør. Vaktsentral fortel at ein middels stor kvit varebil vart sett i det den køyrer mot aust. Dette var for 15 minutt sidan, og vaktsentral vil at lensmannsdistriktet sjekkar trafikken i nærområdet, og dei har knapt 15 minutt på seg til at varebilen kan kome gjennom distriktet. På denne tid av året er det berre ein einaste ferjefri veg ut av fylket. Denne vegen går gjennom det lokale lensmannkontoret sitt distrikt, men her vil lensmannskontoret i nabokommunen i nord ha betre føresetnad til å førebu seg.
Alle ferjer i fylket blir varsla.

Det lokale politi har mannskap på plass etter 10 minutt og køyrer ut med to bilar. Ein for å sjekke ein fylkesveg, den andre køyrer ut på E-39 mot aust. Politibilen på E-39 har knapt vore på vegen i eit lite minutt, så står den der, midt i vegen, like over ein bakketopp, ein kvit middelsstor varebil, med fronten i mot. Ein ser straks at bilen har vore ut for eit uhell, då den eine sida på bilen er svært skada, og fleire glasruter er knust. Det sit ein person bak rattet.

Den lokale lensmann melder straks av på sambandet til vaktsentralen: «Vi har den her»
Ei ung politikvinne er straks borte hjå mannen i bilen, og gjennom opninga der vindusruta er borte høyrer ho mannen mumle: – fort – hjort

Med vitne og etterforsking
Mindre enn fem minuttar seinare kjem den lokale lensmann med ei ny melding til vaktsentralen: «Så bort frå tidlegare melding, denne bilen kom frå vest»

Kva er så årsak til at lensmann kan varsle kontra på så kort tid?
Mindre enn eit minutt etter at politiet sjølv er på ulukkesstaden som dei fyrste, dukkar det opp to, tre bilar til frå vest. Dei har kome over fjorden med ferja, 12 km lenger vest, og kan stadfeste til politiet at, jau, denne bilen var med over fjorden. Travelt hadde han det og. Dei andre trafikantane har ikkje sett motgåande trafikk. Sjølv om det enno er noko skymt, ser politiet no lange bremsespor inn mot ulykkesstaden.

Ambulanse kjem til, vegen blir stengt, omkøyring organisert om gamal fylkesveg, bergingsbil blir tinga. Lokalt politi drøftar om dei treng å kalle inn ressurs frå nabo-distriktet, då dei disponera 3D laser system med tilhørande programvare for kartlegging og etterforsking av trafikkulukker. Ein kjem fram til at det treng ein ikkje. Ein er temmeleg sikker på at det er berre ein bil innblanda, og person i ulukka er i live. Det er ikkje lenge til at det blir heilt lyst, og ein vil etterforske på gamlemåten.

Kva slag spor finn så det lokale politiet på ulukkestaden, spor som kanskje kanskje kjem til nytte som bevis om ein har mistanke om noko straffbart, eller spor som meir kan fortelje om årsak til uhell og korleis sjølve hendinga gjekk føre?
(den skadde mannen i bilen har alt fortalt om årsak, men det vart i fyrste omgang oppfatta som  – fort gjort – og ikkje at det gjekk fort, og at der også var ein hjort med i hendinga)
– vitne fortel at bilen køyrde i retning mot aust så lenge dei kunne sjå bilen, og dei trur at farten måtte vere noko over 100 km/t.
– bremsespor er tydeleg heilt nye, dei tar til eit stykke ned om bakketopp, og er over 40 meter lange.
– bremsespor går ut mot venstre side av vegen.
– i vegskulder er det tydelege spor som forlenging av bremsespor på vegbana.
– i fjellveggen finn ein spor etter kvit lakk, rester av billykter og andre glassbitar ligg i ei fleire meters lengde langs med fjellveggen.
– bilen har skader som tilsvarar med at den har treft fjellveggen på førarsida, skader på taket tyde på at bilen også må ha rulla rundt minst ein gong.

Ein time seinare er politiet ferdig med å sikre spor og har dokumentert området med både video og foto. Langt oppe i fjellsida ruslar ein hjort som har brukt opp flaksen sin for ei tid framover.

Dei to frå bergingsfirma tek til med arbeidet med å få den den sterkt ramponerte bilen inn på planet. Like etter kjem dei begge bort til lensmann og bed han bli med bort til varebilen som no er nesten oppe på planet. Dei to peikar på ein sprekk i karosseriet bak på den eine sida. Gjennom sprekken ser ein inn eit holrom, og der inne ligg det fleire små pakkar, godt surra inn i plast.

Etterforskinga tar no ei heilt anna retning. Den ramponerte bilen blir frakta til politiet sin eigen garasje, berre nokre minutt unna. Kripos stiller med mannskap neste dag, og digitale spor blir særleg viktige framover.

Utan vitne, utan etterforsking.
– og poenget her, er sjølvsagt å få illustrert manglande etterforsking i mi sak, og eg legg ikkje vekt på å få fram ei plausibel historie –

…
Den lokale lensmann melder straks av på sambandet til vaktsentralen: «Vi har den her»
Ei ung politikvinne er straks borte hjå mannen i bilen, og gjennom opninga der vindusruta er borte høyrer ho mannen mumle: – fort – hjort

Midt i vegen står ein kvit varebil, som varsla, med fronten mot vest. Det er samsvar mellom forventa køyretid frå nabobygda der det var innbrot i minibank. Av ulike årsaker er det ikkje vitne til hendinga, og det dukkar heller ikkje opp nokon som kan vitne om det som hender den neste timen.

Lensmann er sikker på at dette er bilen som vart sett i samband med ran av minibank i nabobygda. Politiet synfare bilen kjapt innvendig,  men kan ikkje finne noko inne i bilen som utan vidare kan kople den til innbrotet. Ein er likevel sikker på å finne noko, berre ein leitar betre, og det kan vere at sjåfør av bilen alt har fått gøymt unna bevis.

Og der er etterforskinga av ulukkeshendinga ferdig.
Kva så med alle dei spor som på ulukkestaden som fortel noko anna, som heilt tydeleg viser at ei heilt anna hending ligg bak at ein kvit varebil står midt i vegen med fronten mot vest?:
– dei lange bremse spora som tar til noko over bakketoppen, som går frå vest mot aust og som tek til på høgre side og går mot venstre side.
– spor på venstre vegskulder.
– lakkrestar, lykterestar og glassbitar langs etter fjellveggen.
– at bilen er skikkeleg smadra på førarsida der den står midt på vegen.
– og at førar av bilen, då han etter ein dag eller to kan gje forklaring, fortel at han kom frå vest.

Det seier seg sjølv, at dei fysiske spora må bort, men korleis skal ein få til det utan at det vekkjer merksemd?
Høgtrykksspyling og asfaltering vekkjer merksemd, og ja, den kvite varebilen må truleg forsvinne og … Dette let seg sjølvsagt ikkje gjere i det verklege.

Om vi går til J.K. Rowling og inn i Harry Potter sin verden, så kunne ein Lord Voldemort ha ordna opp.

Urimeleg, tull og tøys?
Døme som eg har skrive om ovanfor, er sjølvsagt berre tull og tøys.

I mi sak så var det ikkje tull og tøys, men ramme alvor.
– alle spor og bevis er digitale.
– alle digitale kjelder blir beslaglagt av politiet.
– dataetterforsking blir knapt nok utført i mi sak.
– mine forklaringar blir halde borte for omverda.
Og det er fritt fram for politi og påtale til å fortelje dei historier som ein treng for å få gjeve meg den straff dei meiner eg fortener.

Avhøyrsrapport

Avhøyr

Dette er eit omfattande tema og eg viser i hovudsak til 3 kjelder:
– Bjerknes & Fahsing (2018) : Etterforskning, prinsipper, metoder og praksis
– Rachlew & Fahsing (2015/2017) : Bevis i straffesaker, utvalgte emner
– Asbjørn Rachlew, Geir-Egil Løken, Svein Tore Bergestuen: (2020) Den profesjonelle samtalen

Sidan Bjerknes, Fahsing og Rachlew meir eller mindre «nektar» å gå i detalj om ulovlege metodar for avhøyr – forståeleg nok, har eg måtte finne andre kjelder for det. Dei skriv likevel noko om «den tilståelsesfokuserte avhørsmetodikken».

Etterforskning
Prinsipper, metoder og praksis
Ole Thomas Bjerknes og Ivar A. Fahsing

s. 194
Uansett hvilken innflytelse den tilståelsesfokuserte avhørsmetodikken fikk, er det viktig å presisere at slike skyldbekreftende og til dels uforsvarlige metoder på ingen måte var et særegnet, norsk fenomen. Tilsvarende logikk og metodikk er identifisert i samtlige land som har åpnet opp for forskning og gransking på dette området. Som påpekt i de innledende kapitler oppsto feilene i all hovedsak i fordi politiet søkte etter informasjon som bekrefter deres initiale hypotese – en mental, ubevisst forenklingsstrategi alle mennesker påvirkes av. Tilståelsesfokuserte avhørsmetoder er hverken i tråd med norsk lov, menneskerettighetene eller forskningen innen feltet. Disse metodene forsterker en eventuell bekreftelsestendens og tunnelsyn. De bidrar derfor ikke til kvalitet i etterforskningen og øker dramatisk faren for falske tilståelser og uriktig domfellelse. De omtales derfor ikke nærmere i denne boken.

Rachlew & Fahsing (2015)

3 Politiets avhørsmetoder – et raskt tilbakeblikk.
s. 321
Overgangen fra erfaringsbaserte, manipulative «interrogation»-teknikker, der tilståelsen er målet, til forskningsbaserte , mer informasjonsinnsamlende avhørsmetoder – «Investigative interviewing» – beskrives i en rekke bøker, fra flere land, med ulike perspektiv. Den nyeste og mest omfattende sammenstillingen av de to ulike retningene underbygger behovet for en reform. De forskningsbaserte metodene hviler ikke bare på et tryggere etisk fundament, de produserer også flere tilståelser, samtidig som de reduserer antallet falske tilståelser.

Omtrent ti år etter utviklingen av PEACE i Storbritannia nådde utviklingen Norge. Frem til 2001 mottok norske politietterforskere svært begrenset opplæring i avhørsmetodikk. I boken Politirapport skriver Williksen og Bjerknes at politiet i stor grad lærte å ta avhør gjennom «prøve og feile metoden», støttet av «kolleger eller sjefen». Fraværet av en sentralisert, kunnskapsbasert metodikk illustreres i en intern opplæringsmanual, skrevet på 1990-tallet av en tidligere politiavdelingssjef på Kripos: «Hver etterforsker har sin individuelle stil å gjennomføre avhørene på
…
Det finnes en rekke forskjellige veier å gå under et avhør, og det underlige er at mange vil føre til målet – tilståelsen»

I et rettssikkerhetsperspektiv var muligens det mest problematiske at de individuelle teknikkene ble utviklet og videreformidlet internt i politiet gjennom graderte undervisningsmanualer. Frem til årtusenskiftet ble manualene ansett som «Tjenestesak», «Kun til internt bruk» osv. Uten en sentralisert beskrevet metodikk ble det naturlig for Politihøgskolen å trekke forfatterne inn som foredragsholdere på ulike etterutdanningstilbud. Forskning og senere analyser av dette undervisningsmaterialet bekreftet de sakkyndiges advarsler til domstolene under rettsforhandlingene mot fetteren til Birgitte Tengs: Enkelte etterforskere anvendte manipulasjon i sine forsøk på «motivere» siktede til å tilstå, der varetekstfengslingsinstituttet (isolasjon) ble utnyttet som en sentral del av metodikken. Sitatet nedenfor er hentet fra det «graderte» undervisningsmaterialet:

«Du starter bearbeidelsen av ham allerede ved første kontakt og skal ha som mål og bli den eneste han kan støtte seg til i hans vanskelige situasjon. Du har kontroll med hvem han får ha kontakt med, og på den måten hindre at han får psykisk støtte av andre.»

På dette tidspunktet hadde Europarådets antitorturkomite (CPT) allerede advart norske myndigheter, flere ganger, om at de under sine besøk i Norge var kommet til kjennskap om uheldige, tilståelsesfokuserte avhørsmetoder.

s. 323
Når det blir klart at en uskyldig blir dømt, følger det gjerne en gransking. Forskerne påpeker i den anledning at de som leter etter ond vilje fra aktørenes side, som regel vil komme til kort. Som påpekt i punkt 1.3 ovenfor oppstår feilene i all hovedsak i et klima der aktørene søker etter informasjon som bekrefter deres initiale hypotese – en mental, ubevisst forenklingsstrategi alle mennesker påvirkes av.

s. 324
For at norsk politi og deres avhørsmetoder skal nærme seg kravene til en evidensbasert virksomhet, er det imidlertid grunn til å påpeke at det fortsatt savnes et system i politiets organisasjon for implementering av teori i praksis. En praktisk konsekvens av denne mangelen er at avhør, også i alvorlige og sensitive saker, gjennomføres av personer uten formell kompetanse eller dokumenterte ferdigheter. Det er derfor behov for systemer og rutiner for kvalitetssikring, støtte og oppfølging på arbeidsplassen etter endt utdanning.

Eg omtalar teknikken som vart brukt mot meg i fyrste avhøyr som The Reid Technique.
Her er ein norsk versjon frå 2012 ved NRK journalist Erlend Frafjord, frå samtalar i med Birgitte Tengs sin fetter.

Avhørsmodellen til FBI

Den amerikanske avhørsbibelen Criminal Interrogation and Confessions er skrevet av Fred Inbaud, John Reid og Joseph Buckley i 1986. Norsk politi bygde metodeapparatet sitt på den samme FBI-inspirerte modellen som de amerikanske forfatterne hadde registrert som et eget varemerke i USA.

Steg 1: Direkte konfrontasjon. Politiet vet alt. Løgn er tillatt.
(min kommentar: det er politiet som kan bruke løgn)

Steg 2: Utvikling av tema. Mistenkte av den emosjonelle sorten skal straks gis en utvei ved at avhøreren presenterer en moralsk unnskyldning for handlingen den mistenkte har begått.

Steg 3: Håndter nektelser. Avhøreren skal avbryte den mistenkte dersom han fortsetter å nekte for at han har noe med forbrytelsen å gjøre.

Steg 4: Overvinn protester. Det er en vesentlig forskjell på å benekte og protestere. Avhøreren nærmer seg målet når mistenkte går over fra benektelse til protester.

Steg 5: Vinn og behold mistenktes oppmerksomhet. På dette stadiet vil mange mistenkte begynne å trekke seg mentalt tilbake. Nå er det viktig å bevege seg nærmere, gjerne i form av lett fysisk kontakt som berøringer.

Steg 6: Håndter den mistenktes passive tilstand. Den skyldige begynner nå å gi etter. Gi en oppfordring om å komme med sannheten.

Steg 7: Presenter at alternativt spørsmål, for eksempel «var drapet din idé, eller var det andre som overtalte deg til å gjøre det?»

Steg 8: Når den mistenkte har akseptert ett av alternativene, må man få vedkommende til å beskrive detaljer fra forbrytelsen. Dersom mistenkte forteller noe som avhøreren vet er feil, må han få lov til det enn så lenge.

Steg 9: Omform den muntlige tilståelsen til en skriftlig tilståelse.

Erlend Frafjord

Ein engelsk versjon https://www.cga.ct.gov/2014/rpt/2014-R-0071.htm

Interrogation

The Reid website states that an interrogation “should only occur when the investigator is reasonably certain of the suspect’s involvement in the issue under investigation.” There are nine steps to the Reid interrogation technique, briefly described below.

1. The positive confrontation. The investigator tells the suspect that the evidence demonstrates the person’s guilt. If the person’s guilt seems clear to the investigator, the statement should be unequivocal.

2. Theme development. The investigator then presents a moral justification (theme) for the offense, such as placing the moral blame on someone else or outside circumstances. The investigator presents the theme in a monologue and in sympathetic manner.

3. Handling denials. When the suspect asks for permission to speak at this stage (likely to deny the accusations), the investigator should discourage allowing the suspect to do so. The Reid website asserts that innocent suspects are less likely to ask for permission and more likely to “promptly and unequivocally” deny the accusation. The website states that “[i]t is very rare for an innocent suspect to move past this denial state.”

4. Overcoming objections. When attempts at denial do not succeed, a guilty suspect often makes objections to support a claim of innocence (e.g., I would never do that because I love my job.) The investigator should generally accept these objections as if they were truthful, rather than arguing with the suspect, and use the objections to further develop the theme.

5. Procurement and retention of suspect’s attention. The investigator must procure the suspect’s attention so that the suspect focuses on the investigator’s theme rather than on punishment. One way the investigator can do this is to close the physical distance between himself or herself and the suspect. The investigator should also “channel the theme down to the probable alternative components.”

6. Handling the suspect’s passive mood. The investigator “should intensify the theme presentation and concentrate on the central reasons he [or she] is offering as psychological justification . . . [and] continue to display an understanding and sympathetic demeanor in urging the suspect to tell the truth.”

7. Presenting an alternative question. The investigator should present two choices, assuming the suspect’s guilt and developed as a “logical extension from the theme,” with one alternative offering a better justification for the crime (e.g., “Did you plan this thing out or did it just happen on the spur of the moment?”). The investigator may follow the question with a supporting statement “which encourages the suspect to choose the more understandable side of the alternative.”

8. Having the suspect orally relate various details of the offense. After the suspect accepts one side of the alternative (thus admitting guilt), the investigator should immediately respond with a statement of reinforcement acknowledging that admission. The investigator then seeks to obtain a brief oral review of the basic events, before asking more detailed questions.

9. Converting an oral confession to a written confession. The investigator must convert the oral confession into a written or recorded confession. The website provides some guidelines, such as repeating Miranda warnings, avoiding leading questions, and using the suspect’s own language.

Avhøret i et fortelleteoretisk lys

I «Etterforskning under lupen» 2019, gav Politihøgskulen ei samling med innspel til- eller om tema Forsking<->Etterforsking.

«Avhøret i et fortelleteoretisk lys av Frode Helmich Pedersen» , høver svært bra inn mot det eg opplevde i mine avhøyr, min sambuar i hennar siste avhøyr, og også på dei «samtalane» som oppstod i retten dei 4 dagane.

Etterforskning under lupen
Avhøret i et fortelleteoretisk lys
Frode Helmich Pedersen

s. 102
Forklaring versus forteljing

Ordet forklaring har på norsk ganske vid betydning. Det kan bety både det som på engelsk heter testimony og det som heter explanation. Så vidt jeg kan se, er det ikke alltid helt klart hvilken av disse to betydningene som er fremherskende når det hos Bjerknes og Fahsing er snakk om forklaringer. Den vanligste betydningen av ordet forklaring på norsk er «noe som tjener til å forklare, gjøre forståelig» (Det Norske Akademis ordbok) – der det forutsettes at det som gjøres forståelig gjennom forklaringen tidligere hadde fremstått som uforståelig eller gjenstand for misoppfattelser. Når vi snakker om forklaring, forutsetter vi altså at et bestemt (identifiserbart) problem skal komme til oppklaring, jf. det engelske explanation.
…
s. 103, 104
Hvis vi i stedet tar utgangspunkt i det engelske testimony, og bytter ut det norske ordet forklaring med ordet fortelling, blir det hele lettere å forstå. Det gir god mening å snakke om en fri og sammenhengende fortelling. Mens forklaringen typisk begynner med slutten, altså det resultatet som har kommet i politiets søkelys, og hvis årsaker man gjerne vil ha klarhet i, begynner fortellingen typisk i andre enden. En person som får beskjed om fritt å fortelle hva som har hendt i en bestemt sak, vil vanligvis åpne med de tidligste hendelsene, for så å fortsette med de senere hendelsene – skjønt man på uttrykksnivået selvsagt kan hoppe en del frem og tilbake. Altså synes det rimeligere å snakke om den avhørtes fortelling enn den avhørtes forklaring. Dette poenget kan også underbygges ved å peke på at det ikke er den avhørtes oppgave å forklare sakens uklare momenter for politiet, men å fortelle så sannferdig som mulig om sine egne opplevelser.

Dersom avhørere venner seg til å tenke på avhørtes testimony som en fortelling, kan han eller hun altså bli mer bevisst på at det under avhøret ikke bare er snakk om å få svar på visse forhåndsdefinerte spørsmål, men også om å lytte oppmerksomt til det den avhørte forteller. En slik forteljing kan nemlig vise seg å inneholde utsagn og passasjer som ikke står i noen innlysende sammenheng med det etterforskerne mener å vite om saken (det som skal forklares), men som ikke desto mindre kan vise seg å være nyttig informasjon. Dette poenget blir desto mer relevant dersom man – slik jeg har argumentert for i denne utgivelsens første kapittel – også anser etterforskernes hypoteser som fortellinger. I et slikt perspektiv kan synet på avhørtes testimony som en fortelling heller enn en forklaring føre til at avhører får økt oppmerksomhet omkring muligheten for at det den avhørte sier kan legge grunnlaget for en ny hypotese i saken.

Min kommentar:
«… det ikke er den avhørtes oppgave å forklare sakens uklare momenter for politiet, men å fortelle så sannferdig som mulig om sine egne opplevelser»
Denne problemstillinga opplevde eg i stor skala, også min sambuar. Det å måtte fortelje / forklare seg opp mot noko som ikkje er, er ei forferdeleg oppgåve som tar alle krefter. Det ironiske er at frustrasjonen var stor på begge sider, då også hjå politiet.
Politiet forventar ei forklaring på sin mistanke, men får den aldri. Eg prøver å fortelje mi historie om dei tema eg har vore opptatt av, men sanning er ikkje godt nok for politiet.

Nedanfor siterar eg meg sjølv, skrive ikkje lenge etter at rettssak var over:
– Det er blodig urettferdig at det blir opp til meg å forklare bort alle dei feilaktige forestillingar som er inne i hovudet til dei som etterforskar meg, og så er det oppatt med det same i retten. At påtale også går ut i media med same feilaktige forestillingane, og at media sjølv smør på eit lag til, er heilt håplaust. –

Forholdet mellom forteller og tilhører under avhøret

s. 104, 105
…
Generelt kan man si at avhøret er mer instrumentelt enn en alminnelig samtale.
Ikke desto mindre må også avhøret betegnes som en mellommenneskelig kommunikasjonssituasjon, der den ene parten (den avhørte) skal fortelje noe, mens den andre parten (avhører) skal oppfatte, forstå og respondere på det som blir fortalt. Om vi ser avhørssituasjonen i et fortellingsperspektiv, inntar den avhørte rollen som forteller, mens avhører inntar rolla som tilhører, mottaker eller leser. Her er det en del poenger fra fortelleteorien som kan være lærerike også i avhørssammenheng.
…
s. 106
Sagt på en annen måte: I den narrative kommunikasjonssituasjonen er det vanligvis forfatteren, eller fortelleren, som inntar rollen som personen som vet eller personen som formodes å vite.
Det er forfatteren, eller fortelleren, som kjenner forholdene det berettes om (det som på engelsk kalles the storyworld), og følgelig også er den som er best i stand til å bedømme fortellingens hendelser, både med hensyn til sannhet, relevans og moralsk status. I avhørssituasjonen er situasjonen annerledes: Her er det tilhøreren som har autoriteten, og som dermed, i fortellerens sinn, inntar posisjonen til personen som formodes å vite.
…
Et tilsvarende forhold gjelder andre veien: Enhver mottaker av en fortelling danner seg en mental representasjon av fortelleren. Dette bildet har betydning for hvordan mottakeren oppfatter og forholder seg til det fortalte. Det er for eksempel noe helt annet å lese eller høre en fortelling om hverdagslivet i Norge under andre verdenskrig fremført av en historiker med ekspertise på feltet enn å få en tilsvarende fortelling presentert av en ung nynazist. Dersom mottakeren går ut fra at fortelleren har moralsk integritet og store kunnskaper, vil han eller hun typisk gjøre stor innsats for å finne mening også i elementer ved fortellingen som i utgangspunktet fremstår som irrelevante, tvilsommme eller uforståelige.

Fortellingen som informasjonsmedium

s. 108
…
Når fortellingen beskrives som holistisk, er det blant annet fordi den presenterer enkelthendelsene i en helhetlig handlingssekvens, slik at man får anledning til å se alle sakens momenter i sammenheng med hverandre. Man kan imidlertid beskrive fortellingen som holistisk også av en annen grunn, nemlig at den adresserer mye større deler av vår mentale utrustning enn bare evnen til rasjonell informasjons-prosessering.
…
Hovedpoenget er her at beskrivelsen av fortellingen som en stimulus snarere enn et informasjonsverktøy gjør oss i stand til å oppdage feilkilder som er iboende i fortellingsformatet.

Feilkjelder
Frode Helmich Pedersen tar for seg nokre typiske feilkjelder ved fortellingsformatet.

Feilkilde 1: Den veldreide fortellingens villedende potensial
s. 109
En første feilkilde kan vi kalle den veldreide fortellingens villedende potensial. Denne feilkilden går ut på at vi er mer tilbøyelige til å feste lit til velstrukturerte og elegant formulerte fortellinger enn til rotete fortellinger med dårlig språkføring. Det er imidlertid ingen nødvendig samanheng mellom veldreide fortellinger og sanne fortellinger.
…

Feilkilde 2: Oppfattelsen av uintendert fortellingsinnhold
En annen feilkilde er muligheten for at mottaker oppfatter betydninger ved fortellingen som ikke har vært intendert av avsender. Når vi forstår fortellingen som en stimulus snarere enn et informasjonsoverføringsverktøy, blir det også forståelig hvorfor mottakere kan oppfatte meningsinnhold som ikke har vært intendert fra fortellerens side. For idet vi forutsetter at fortellingen stimulerer mange ulike aspekter ved mottakerens mentale apparat, på en uforutsigbar måte, blir det også klart at mottakerresponsen i mange tilfeller kan ha mer med mottakerens egen subjektivitet å gjøre, enn med de betydningene som strengt tatt lar seg avlede fra fortellingens ordlyd.
…
Dette innebærer at mottakerens forestillinger om fortellingens innholdselementer kan skille seg betydelig fra fortellerens egne forestillinger om disse elementene, særlig hvis forteller og mottaker kommer fra forskjellig kulturell og sosial bakgrunn. Siden det her ofte er snakk om ubevisste prosesser, vil det kunne være vanskelig å oppdage selv vesentlige ulikheter mellom fortellerens og mottakerens forestillinger om fortellingsinnholdet.
…
Oppsummert om denne feilkilden: Siden enhver mottaker av en fortelling, som en nødvendig del av forståelsesprosessen, fyller inn informasjon for egen regning, vil det alltid bestå en mulighet for at avhører oppfatter betydninger ved den avhørtes fortelling som ikke er intendert, inkludert betydninger som står i et motsetningsforhold til det som er intendert.

Min kommentar om feilkjelde 3 nedanfor:
Dette punktet gjeld for særleg det fyrste avhøyret av meg.
Avhøyrar Dvergsdal har fått eit mandat: Han skal få meg til å tilstå overgrep mot eigne- og andre barn. Det var ikkje lett å få rom for forteljingar, og dei som kom frå meg låg milevis unna «tilgjengeleg nøkkelfortelling».

Feilkilde 3: «The Narrative Fallacy»
s. 112

En tredje feilkilde angår fortellingens kulturelle eller ideologiske aspekt, og er blitt beskrevet på ulike måter i ulike typer forskning. Hovedpoenget i vår sammenheng er at det i alle kulturer fins visse generaliserte, eller stereotype, nøkkelfortellinger om sentrale aspekter ved vår livsverden, og at vi bruker disse fortellingene til å gi mening til konkrete saksforhold – stort sett uten å tenke over det. Denne prosessen kan beskrives som en heuristikk, altså en kognitiv snarvei til forståelse av kompleks informasjon. I likhet med andre heuristikker er også den narrative heurestikken forbundet med muligheten for å ta feil.
…
Hovedpoenget er altså at det er graden av kulturell tilgjengelighet som bestemmer hvorvidt en overordnet fortelling blir brukt til å forstå bestemte typer fakta – og ikke en rasjonell vurdering av graden av overensstemmelse mellom faktaene og fortellingen.
…
Etter deres mening tenderer fortellingsformatet nemlig mot å fremme snarere enn å motvirke kulturelt betingede fordommer, idet de lar fordommens innhold fremstå som en del av «faktafinnerens» rasjonelle resonnement. En sammenhengende fortelling forsterker etter deres mening «The Narrative Fallacy» – særlig dersom fortellingen legger seg tett opptil en lett tilgjengelig nøkkelfortelling. De anerkjenner imidlertid umuligheten av å klare seg uten fortellinger i bevisvurderingen, men anbefaler at man ved hjelp av bevisregler stykker opp fortellingen så mye som mulig, for på den måten å gjøre det mulig å undersøke innholdet rasjonelt og med kildekritisk bevissthet.
…
Hvis man får en magefølelse av at noe ikke stemmer med fremstillingen av en sak, kan det simpelthen skyldes at opplysningene ikke passer med den nøkkelfortellingen man ubevisst ser den i lys av. I slike tilfeller er det ens egen mentale prosess det er noe galt med, ikke opplysningene. Tilsvarende vil man kunne befestes i ens tro på at man har trukket riktig konklusjon simpelthen fordi konklusjonen er i tråd med nøkkelfortellingen.

Fortellinger i politirapporten

Del 2: Fortellinger i politirapporten
Innledning
s. 118
…
Jeg avgrenser den følgende gjennomgangen til å gjelde avhør av mistenkte, og forutsetter dessuten at den mistenkte senere opptrer som tiltalt i en straffesak. Begrunnelsen for dette er at jeg ønsker å se avhørsrapporten i en større prosessuell sammenheng, der ulike fortellinger interagerer med hverandre på ulike nivåer i rettsapparatet.

Politirapporten som fortellende sjanger
s. 119
…
La oss nå stille disse to analytiske spørsmålene til avhørsrapporten:
For at det skal bli mulig å gi et presist svar, må vi først peke på at avhørsrapporten alltid har to narrative nivåer. På den ene siden er rapporten en fortelling om det som skjedde i avhørsrommet, og på den andre en fortelling om de fortidige hendelsene saken gjelder. Vi kan kalle det førstnevnte nivået for rammefortellingen og det andre for hovedfortellingen. Med hensyn til spørsmålet om hvem som snakker, altså hvem som er fortelleren, synes svaret entydig: Det er polititjenestemannen som snakker, både i rammefortellingen og i hovedfortellingen. Polititjenestemannen opererer som forteller på begge nivåer og har dermed kontroll over hvilke hendelser som skal med og dessuten over ordvalg, siteringspraksis og fremstillingsform generelt.

To perspektiver på samme fortelling
s. 120, 121
Hvilke konklusjoner kan vi trekke av denne beskrivelsen? Først og fremst det enkle poenget at avhørsrapporten ikke med rimelighet kan anses som den avhørtes egen fortelling, slik man jo vanligvis gjør. For selv om den avhørte iblant siteres direkte, og selv om hovedinnholdet i den avhørtes fortelling gjengis samvittighetsfullt og presist, blir den avhørte aldri forteller av sin egen fortelling i avhørsrapporten. Man skal her særlig være oppmerksom på to poenger: Det første er at det er polititjenestemannen, og ikke avhørte, som har kontroll over utvelgelsen av stoffet, ordvalget og fremstillingsformen. Det andre poenget er litt mer komplisert å gjøre rede for, da det innebærer at vi innfører et narratologisk begrep som ikke er umiddelbart forståelig, nemlig dobbel fokalisering.

Dette begrepet beskriver det som ofte, kanskje alltid, skjer når fortelleren forteller gjennom en perspektivbærer, slik tilfellet altså alltid er med hensyn til hovedfortellingen i avhørsrapporten. Poenget er at man i slike tilfeller på sett og vis får to ulike perspektivbærere: Den ene er den handlende karakteren (i vårt tilfelle den mistenkte) som er den som ser, sanser og føler innenfor det universet det fortelles fra. Den andre er fortelleren (i vårt tilfelle rapportskriver), som beholder et vurderende perspektiv på det fortalte på tross av at han ikke selv har deltatt i eller bevitnet disse hendelsene. Kort sagt: Selv om fortelleren forteller via en perspektivbærer, kan han fremdeles ha et perspektiv på det fortalte. I vårt tilfelle innebærer dette at polititjenestemannens perspektiv kan gjøre seg gjeldende også i det vi her har kalt hovedfortellingen. Et slikt perspektiv kan gjøre seg utslag i uttalte eller underforståtte vurderinger både av deskriptiv og normativ art, eller i diverse utfyllelser av fortellingsinnholdet basert på allmenne erfaringssetninger eller polititjenestemannens egne tanker eller fornemmelser omkring hva som har hendt.
…
s. 122
Også i hovedfortellingen er rapportskrivers perspektiv uunngåelig, så lenge den mistenkte ikke gis anledning til å skrive sin egen rapport i jeg-form.

Den mistenkte fratas sin stemme
s. 122

…
Man kunne her ha sagt det enda sterkere: Avhørsrapporten kan aldri bli den avhørtes egen fortelling så lenge den ikke er forfattet av den avhørte selv, som en sammenhengende jeg-fortelling, der begivenhetene blir sett med den avhørtes egne øyne og gjengitt med den avhørtes egen stemme.
…
Det kan naturligvis være gode grunner til at avhørsrapporten har den formen den har i dag, men det er ikke desto mindre en konsekvens av dagens rapporteringspraksis at den mistenkte fratas sin egen stemme i sakspapirene. Istedet kommer han eller hun her bare til orde gjennom stemme til det som formelt sett er en representant for påtalemyndigheten – altså fra en instans som ut fra den mistenktes ståsted ofte vil måtte betraktes som fiendtlig.

Dette litt uheldige forholdet – i hvert fall sett med den mistenktes øyne – blir, kunne man innvende, korrigert gjennom bevisumiddelbarhetsprinsippet: For dersom den mistenkte ender opp som tiltalt, vil han eller hun få anledning til å fortelle sin versjon direkte til rettens bevisbedømmere under hovedforhandlingen. Man kan imidlertid merke seg at det som fortelles i retten ikke er en frittstående eller original fortelling, men derimot en gjenfortelling av det tiltalte allerede har fortalt til politiet i avhør. Det tiltalte forteller i retten blir hele tiden vurdert opp mot avhørsrapporten, særlig av aktor. I retten regnes avhørsrapporten i praksis som identisk med tiltaltes egen, tidligere forklaring. Aktor har dermed anledning til å lese opp fra avhørsrapporten dersom det foreligger uoverensstemmelser mellom det tiltalte sier i retten og det som står i avhørsrapporten.
…
s. 123
…
For uansett hvor nøyaktig og profesjonelt politiet har opptrådt under rapportskrivningen, forblir det et faktum at avhørsrapporten er en metafortelling om avhøret, fortalt av en polititjenestemann, med tjenestemannens stemme, og ikke en skriftlig versjon av tiltaltes egen forklaring. Ikke desto mindre er det vanskelig for tiltalte å distansere seg fra avhørsrapporten, særlig dersom han eller hun har undertegnet den.

Oppsummerende om avhørsrapporten
s. 124

Det synes, på grunnlag av det ovenstående, rimelig å konkludere med at mistenktes og tiltaltes fortellinger i den norske straffeprosessen er beheftet med en hel del asymmetrier som gjør det urimelig å betrakte avhørsrapporten som identisk med den mistenktes egen forklaring. Det er gode grunner til at avhørsrapporten har den formen den har: Ikke bare praktiske hensyn, men også behovet for å få dokumentert den avhørtes adferd i avhørsrommet. Med dagens teknologi skulle det imidlertid være en enkel sak å dokumentere avhørene på en måte som i større grad lar den avhørte selv beholde kontroll over sin egen fortelling. For eksempel kunne man i den digitale versjonen av avhørsrapporten utstyre alle avhørets sentrale utsagn og påstander med en hyperlenke som fører leseren til et lyd- eller videoopptak fra avhøret, hvor man fikk tilgang til utsagnet slik det faktisk ble fremført under avhøret. På denne måten ville det bli lettere å vurdere om polititjenestemannen har lagt til elementer for egen regning eller har «oversatt» den tiltaltes ordbruk på en måte som har betydning for hvordan vi oppfatter innholdet.

Avhøyrsrapportar i mi sak.

Etter mykje innleiing om avhøyrsrapportar, så vil eg ta for meg dei fire avhøyrsrapportane i mi sak. Eg har sjølvsagt ikkje tilgang på dei no. Eg las sist gjennom dei, 3 av dei, hausten 2016.

Ei viktig opplysning må på plass. I ettertid veit eg no, at:
– om eg hadde nekta å skrive under på avhøyrsrapportane, så hadde det utløyst at stats-advokaten måtte ha høyrt i gjennom alle dei fire lydopptaka.
Så imot mine eigne prinsipp om anger og etterpåklokskap – eg hadde aldri skrive under om eg hadde hatt kjennskap til det den gang då.

Tidslinje for dei fire avhøyra

Tidslinje for dei fire avhøyra, med nokre detaljar:
1 – 14.10.2014, Sandane, utan advokat, 6-7 timar, The Reid Technique, er på opptak, skriftleg rapport.
2 – 15.10.2014, Førde, utan advokat, 30-45 minutt, fri forteljing, berre på opptak, formalitetar på skjema.
3 – okt/nov 2014, Vik i Sogn, med advokat, omlag 3 timar, forklaringar, noko fri forteljing, er på opptak, skriftleg rapport, oppnemnd advokat skriv og under.
4 – nov 2015, Sandane, utan advokat, 3-4 timar, mest fri forteljing, noko forklaring, er på opptak, skriftleg rapport.

14.10.2014

Dette avhøyret har eit eige kapittel, der eg legg vekt på at informasjon og ynskje / krav frå mi si side blir aktivt blokkert ut for vidare etterforsking, og då også helde skjult for retten.
Innhaldet i lydopptak og i underskriven skriftleg rapport, er svært ulikt.
Det er ulikt av to hovudårsaker:
For det første er mykje informasjon ikkje tatt med i avhøyrsrapporten.
For det andre blir mine forteljingar prøvd sett inn i ein annan kontekst enn min eigen. (inn mot «generaliserte, eller stereotype, nøkkelfortellinger»)

Kva var det eg fortalte om i avhøyret? Eg prøver å gruppere det, og understrekar at dette er noko forenkla.
(Eg svarar på spørsmål som blir stilt, uavhengig av noko gruppering.)
– Datateknisk informasjon som lett let seg verifisere eller falsifisere ved dataetterforskning.
– Om aktivitet som på ein eller anna måte er knytta opp mot datateknisk informasjon.
– Eg forklarar dei indre fenomen, altså mine tankar og formål knytta inn mot det eg var sikta for.
– Om mellommenneskelege utfordringar.
– Om mine eigne utfordringar med meg sjølv, også om mi tid i psykiatrien.

Informasjon som ikkje blir med

Kort fortalt så er det all informasjon som kan etterprøvast gjennom etterforsking.
– frå detaljar om systemloggar, mappestruktur, tidsstempling av filer, sletting av kontakter i Yahoo med mykje meir.
– til mine forteljingar som var knytta opp mot detaljane ovanfor.
– men også fleire av mine indre fenomen, altså mine tankar og formål knytta inn mot det eg var sikta for.

Informasjon som blir med, men blir forsøkt sett inn i anna kontekst

Eg «vrengde sjela» og snakka ope om alt som kunne vere knytta til min person, og ordla meg omtrent slik eg seinare gjorde for psykiater. (Dette er før eg «får vite kva som har plaga meg heile livet», diagnose om tvang og Asperger)
– men først vil eg ta med at nokre av mine indre fenomen, vart nok og forsøkt «snudd på hovudet» (eller, som en heuristikk, altså en kognitiv snarvei til forståelse av kompleks informasjon)
Vi står då att med:
Om mellommenneskelege utfordringar.
Om mine eigne utfordringar med meg sjølv, også om mi tid i psykiatrien.

Her vil eg ta med eit lite sitat frå Frode Helmich Pedersen, s. 27, og viktig, dette er skrive i samband med utvikling av hypoteser.
« – at man knytter sammen hendelsene ved bruk av årsaksorienterte ord som fordi, ettersom, siden, som følge av osv.»
Men det er i hovudsak dette som skjer i det avhøyrar Rognald Dvergsdal skriv avhøyrs-rapporten. Han fyller ut med årsaksorienterte ord som eg ikkje har nytta, og, eller knyter mine utsegner opp mot hendingar eg ikkje har hatt i tankane.

Rettingar

Dvergsdal kjem til Førde om morgonen den 15.10.2014 og har med avhøyrsrapport frå avhøyret dagen før, for gjennomlesing og underskrift.
Eg minner no om, at eg ikkje kan lese «det som ikkje er med» i rapporten.
Og eg blir rett og slett uvel medan eg les det som kan lesast.
At nokon endrar på mine utsegn, er temmeleg kraftig kost for meg, truleg forsterka av preget av tvang knytta inn mot sanning, og Asperger.  For det andre, det var lett å sjå kva det var systematisk var forsøkt endra til, eller hinta til. Ei seksuell legning mot barn som ei forklaring på det meste.

Så eg tar opp med Dvergsdal at det er fleire utsegn i rapporten som ikkje stemmer. Han fortel kva eg då må gjere: «Rettelser i avhørsrapporten i form av innhold, tilleggs-opplysninger og lignende skal komme som tilføyelser i rapporten.»
Kor mange rettingar eg utfører, hugsar eg ikkje sikkert, ein stad mellom 7 og 10?

Ikkje min rapport

Her er eit lite utsnitt frå munnhoggeri i retten, siste dag:
«Du har jo skrive under på avhøyrsrapportane» seier aktor.
«Ja, det gjorde eg, og det skulle eg ikkje ha gjort» svarar eg, og fortel meir om emnet.
Aktor Sissel Kleiven nyttar utsagnet for å bortforklare at mine forklaringar / forteljingar blir helde tilbake. Ein politijurist skal vite betre enn det.

Men kva tenkte eg der og då eg skulle skrive under på avhøyrsrapporten?
At det var noko underleg, men for meg var ganske så greitt: Dette fekk Dvergsdal stå for, dette var hans produkt, påført nokre rettingar frå meg. Mi forklaring, mitt produkt, låg på lydopptak. Dette understrekar eg for Dvergsdal under sjølve avhøyret, at eg forklarar meg ikkje utan at det blir tatt opp lyd. I siste avhøyr er eg endå tydlegare på det.

Og eg var då trygg på at mine forteljingar og forklaringar på ytre og indre fenomen på opptaket ville bli etterprøvd til den minste detalj. Så feil kunne ein ta.

15.10.2014

Politihuset i Førde.

Dette avhøyret kjem i stand etter ynskje frå meg, og føremålet er å få fortelje om mogelege overgrep mot barn eg kan ha oppdaga, samt om personar eg trur kan vere med i lukka nettverk. Dette er før Dark Room blir kjent for allmenta.  – og nei, eg var aldri innom eit lukka nettverk –

Eg drøftar det fyrst med oppnemnd advokat Stig Nybø, og han var tydleg på at dette vil han rå meg i frå. «Alt du fortel vil heilt sikkert bli prøvd brukt mot deg» og han held fram «men er det slik at dette er viktig for deg, så er det opp til deg og ditt samvit».

Det blir ordna med eit rom, og to tenestepersonar frå det lokale lensmannskontoret i Gloppen deltek. Eg fortel kva eg har på hjartet, og det blir føreslått at eg kan snakke rett inn på lydopptak. Lydopptakar blir lagt på eit bord og eg fortel, fortel sammanhengende ein stad mellom 30 og 45 minutt. Det er mogleg at eg spør om eit par ting undervegs.

Etter at eg seier meg ferdig, så fyller vi ut eit skjema, og eg vil tru at det i praksis utgjer avhøyrs-rapporten.

All informasjon blir med.

Alt eg seier blir med i lydopptak

Ingen høyrer på opptaket.

Det var berre det, det var ingen (i mi sak) som høyrer på opptaket. Det blir seinare stadfesta av både av Sissel Kleiven, påtaleansvarleg og aktor, og av Anita Berstad, leiar for etterforsking. Anita Berstad som er i rommet under avhøyret, overser eller avviser all informasjon ved seinare etterforsking.

Minst eit anna politidistrikt blir varsla om mi forklaring, og eg reknar med at ein kopi av lydopptaket vart sendt til dei. Minst ein mann blir gripen og får seinare dom grunna lydopptaket. Årsaken til bruk av ordet minst er fordi eg ikkje veit eksakt kor mange som fekk denne informasjonen, utan om det som vart direkte stadfesta til meg i ettertid.
Det er derimot mykje som tyder på at fleire vart varsla på bakgrunn av dette avhøyret, utan at det er stadfesta til meg.

Okt/Nov 2014

Under varetekt, Vik i Sogn
Oppnemnd advokat Stig Nybø er med.

Dette avhøyret er det struktur på, ut frå den måten at Dvergsdal stiller meg spørsmål og at eg svarar. Før eg svarar på eit par av spørsmåla til Dvergsdal, forsikrar eg meg grundig om at eg oppfattar spørsmåla rett. Eit par av spørsmåla krev lange svar, og eg får fortelje fritt.

Advokat Nybø tar aktivt del i samtalen i det omfang av ulovleg materiale blir tema.
Avhøyrar Dvergsdal, advokat Nybø og eg er samde om omfang av denne type ulovleg materiale, og dette blir ført inn i rapporten.

Mot slutten av avhøyr kjem Dvergsdal med eit eller to spørsmål, som eg ikkje svarar noko på, eg berre ser tilbake på han. Han la inn årsaksorienterte ord, eller «har du sluttet å slå din kone» type spørsmål. Eg tar sjølv opp att desse spørsmåla eit år seinare, i siste avhøyr.

Sjølv om rapporten frå dette avhøyret var ganske kort, spegla den greitt det som og ligg på lydopptak, men:

Informasjon som ikkje blir med

Kort fortalt så er det informasjon som kan etterprøvast gjennom etterforsking.
– frå detaljar om mappestruktur, bruk av programvare, med meir.
– til mine forteljingar som var knytta opp mot detaljane ovanfor
– men også fleire av mine indre fenomen, altså mine tankar og formål knytta inn mot det eg fortel om.

Rettingar

Ingen som eg kan hugse.

Avhøyrsrapporten blir borte

I ettertid og heilt fram til rettssak, så var det ikkje mogeleg for meg å få tak i kopi av det underskrivne dokumentet som viser at vi var samde om omfanget av ulovleg materiale. Det var viktig for meg i samband med mogeleg strafferabatt. Advokat prøvde og å få tak i det.

Nov 2015

Sandane

Eg skal skrive om avhøyrsrapporten, men fyrst litt meir om dette avhøyret.
Det er akkurat eit år sidan avhøyret i Vik i Sogn. Årsak til at det kjem no, så seint, er at den skjulte etterforskinga om overgrep mot eigne og andre sine barn er avslutta, etter at Kripos melder om «ikkje noko resultat». Kripos har og no nett levert klassifisering av ulovleg materiale til leinga for etterforskinga.

Også min sambuar blir kalla inn til avhøyr, same dag, same tid, same stad.
Hennar avhøyr har eit eige kapittel, det såkalla «far out» avhøyret.

… lydopptakaren står på …

Tidleg i avhøyr spør Dvergsdal om eg vil forklare meg?
Eg svarar han omtrent slik: «Ja eg kan forklare meg, det er greit for meg. Du veit vel og no, at det er ein føresetnad for at eg skal forklare meg er at denne lydopptakaren står på»
Og eg dunkar lett i bordet med ein finger, tett inn mot opptakar som står på.

Ein anna ting som skil seg frå tidlegare avhøyr, og det er veremåten til Dvergsdal. Eg opplever han som klart meir avslappa og omgjengeleg. Eg trur faktisk han er letta over at det ikkje er funne noko prov på overgrep.

Etterforsking på staden

Hovudtema for avhøyr er om «realitetar i chatteloggar» frå Yahoo Messenger.
Dvergsdal er førebudd og vil ha meg til å fortelje om innhaldet og bakgrunn fleire «samtalar» på Yahoo Messanger. Eg gjer greie for alle.

Eg forklarar meg lenge og svært detaljert om særleg ein samtale / chat som har ein referanse til ei verkeleg hending i kvardagen. Akkurat i det eg er ferdig med den lange utgreiinga kjem eg brått på, at no kan eg faktisk bevise for Dvergsdal, at mine motiv (om mine indre fenomen) for denne og andre chatter, er heilt andre enn kva politiet prøver å presse på meg.

Eg får Dvergsdal til å utføre etterforsking på staden, der og då. Denne hendinga med rot i det verklege, tilpassar eg tydleg til den som tar kontakt med meg på Yahoo. Eg hugsar att kva brukarkontoar eg «har nytta den same hendinga» til, og ber Dvergsdal bla i dei store bunkane med utskrift av chatteloggar. Dvergsdal leitar og finn alle tre. Og han les, og stadfestar, at «det stemmer det du seier».

I retten brukar aktor Sissel Kleiven den same hendinga / chat til å framføre denne påstanden i retten: «Chatteloggar viser at han er aktiv i nærområdet sitt» Snakk om retorikk, men så lenge avhøyrsrapporten ikkje inneheld dette tema, og ingen høyrer på lydopptaket, så er Kleiven lukkeleg uvitande at ho finn grunnlaget for utsegna si, i si eiga tru, i sine eigne indre fenomen.

Open og grei stemning

Sidan stemninga er open og grei, fortel eg fritt om fleire tema, fordi som eg sa alt i starten av det fyrste avhøyret, «eg skal fortalle alt eg veit om dette».

– Mellom anna forklarar  eg – ja, eg forklarar, ikkje fortel – omfattande om ei mappe i mappestrukturen. Mappenamnet har eit kvinnenamn, og Dvergsdal og lydopptakar får med seg 5-10 minutt med mine vurderingar om personen bak kontoen. Frå min e-post om dette til advokat like før rettssak:

Anette_No mappa var brukar_namn på ein brukar som tok kontakt. Kontakten var norsk, eg trudde i utgangspunktet at det var ei dame. Kontakten var ikkje god å forstå seg på. Seinare , månader eller år, så er det  ein ny kontakt eg kjem bort i, men det er noko som umiddelbart seier meg, at her er det noko kjent. Dette må vere den som kalla seg Anette_NO, og eg lempar denne nye kontakten  ned i denne mappa. Ut frå det eg etterkvart finn ut om vedkommande, så var det ein mann, mest truleg østfold.

Same mappenamn brukar leiar for etterforsking Anita Berstad som bevis på at eg har lasta ned overgrepsmateriale, og i det tilfelle her katalogisert det med å gje namn på mappa tilsvarande som namnet på overgrepsofferet, altså jentenamn. (det var mykje anna i den mappa)
– slik går det når avhøyrsrapport ikkje tek med det som kan gje den mistenkte truverde.
– slik går det når same Berstad og Kleiven ikkje høyrer på lydopptaka.
– men Berstad og Kleiven vinn fram i retten, fordi det er dei som får «truverde», medan lydopptaka ligg trygt bortgøymde for retten.

To små hendingar i dette avhøyret.

– I det avhøyret tar til, så uttrykkjer eg sympati med Dvergsdal fordi han har måtte etterforske i overgrepsmateriale, og eg seier : at no har du sikkert måtte sjå meir på overgrepsmateriale enn kva eg har. Dvergsdal sitt svar: Nei, han har bede om, og fått fritak for å etterforske denne type materiale.

– Eg fortel det eg veit om kontoen Anette_NO, mellom anna at personen bak kontoen brukar mykje tid på internett for å leite etter Picasa kontoar som ikkje var sikra med passord. (Picasa – Google sitt tidlegare tilbod om lagring av digitale fotografi). Personen var ute etter album til familiar med barn, gjerne feriebilete.
No reagerar Dvergsdal: jammen vi brukar Picasa til album, også med foto av barna.
Eg: Jammen de brukar vel passord?
Dvergsdal: Nei det gjer vi ikkje, men vi forventar at folk ikkje prøver å få tak i foto!
Eg: Hæh, forventar du det? Du Dvergsdal, om du no går bort til sentrum, og for kvar 10 – eller 20’ande meter så slepp du ned ein hundrelapp. Kva forventar du skal skje med dei?

(Dette som eit døme på at manglande forforståing også får negativ konsekvens på vurderingsevna)

Dvergsdal skriv ferdig rapport undervegs, og eg les i gjennom.

Informasjon som ikkje blir med

I mindre omfang enn før, men det blir framleis utelate informasjon som kan etterprøvast gjennom etterforsking. Mine forteljingar om mine indre fenomen blir ikkje med vidare.
Og som sagt, “etterforsking på staden” vart ikkje med i rapporten

Rettingar

Det vart nokre rettingar, med same årsak som før, bruk av årsaksorienterte ord som endrar kontekst.

The Reid Technique

Eg omtalar det fyrste avhøyret av meg, 14.10.2014 som The Reid Technique avhøyret. Fordi det var nettopp det, det var eit avhøyr etter denne ni-trinns metoden frå USA. (I Noreg er ikkje bruk av TRT vurdert som avhøyr, men som ein psykologisk metode for å få ei tilståing i samsvar med ein på førehand avgjort påstand.)
Med det innhald, form og formål som det er meint å ha.
Brukt mot ein person som er noko prega av Asperger.

Avhøyret blir tatt opp. Opptakaren er av merket Olympus om eg hugsar rett.

Hovudformålet er å få meg til å tilstå det som politiet mistenke meg for, overgrep mot mitt eige barn, mot barna til min sambuar, mot mogelege andre barn, og for å ha produsert overgrepsmateriale med dei same. Og at eg skal delt dette overgrepsmateriale med eit miljø i England. Og i høve til skjellig grunn til mistanke, har dei lagt til grunn eit sannsyn på 10:1 eller høgare.

Oppnådd resultat i høve til mistanke/hypotese: null

Mistanken, den einaste hypotese dei har, har ikkje rot i den verkelege verden. Det er ikkje fakta, kan heller ikkje vere fakta, grunnlaget for hypotese er ikkje tilstades som ytre fenomen. Hypotesa til politiet føreset at det også skulle ligge føre fakta om dei indre fenomen hjå meg, eit medvit, eit formål, ei legning, eit motiv, ei subjektiv skuld, ein sterk vilje som skulle drive meg til fysiske overgrep. Desse indre fenomen er heller ikkje fakta, dei er ikkje tilstades i det verkelege.

Delmål er å hindre at informasjon som kan tale til min fordel i ei rettssak, ikkje blir med vidare i etterforsking og inn i rettssak. Oppnådd resultat: 100%

Kjenner att metoden tidleg i avhøyr.

Eg siterar frå mine tidlege notat om dette avhøyret.
«Ja, eg reagerar kraftig på dei brå endingane hans, blir irritert over ein unaturleg eller kunstig måte å oppføre seg på. At han brukar ein teknikk på å endra personlegdom.»

Rognald Dvergsdal er ein atletisk person, truleg middels høg, breiskuldra, store musklar i overkropp og armar, og har dermed eit godt utgangspunkt for å «innta dei roller» som denne avhøyrsmetoden føreskriv. Det er i overgangen mellom punkt 1 og 2, utvikling av tema / normalisering at eg reagerar momentant. Etter ein temmeleg «barsk» start der den atletiske kroppen blir vist fram i samspel med ein noko «trugande» språkbruk, så skiftar det heilt om på eit sekund eller to. Dvergsdal lener seg langt fram over bordet, samlar hendene framfor seg, endrar også måten å snakke på «det er no mange som syns det er naturleg å ha eit slikt forhold til barn» (omtrentleg sitat)

Eg tenkjer med ein gong: Kva i all-verden er det du gjer no? Det går eit sekund eller to, så lyser det opp inne i hovudet.– Eg veit kva dette er! Det er ein teknikk, og den har eg lese om. I ei bok av Jo Nesbø, om Harry Hole, Panserhjerte, 2009. Eg sjekkar dette seinare , det er omtalt på side…seinare,side.
Seinare finn eg dette på internett:

Ideen til Hodejegerne fikk han mens han gjorde research til en Harry Hole-roman:
– Jeg intervjuet en som forsket på forhørsmetoder i politiet, og han fortalte meg om den såkalte nitrinns avhørsmodellen som FBI bruker.

Truleg gjorde eg eit kjapt oppslag på internett om metoden den gongen, for boka til Jo Nesbø tar berre for seg nokre få av dei 9 punkta.

Dvergsdal endrar veremåte så tydeleg fleire gongar undervegs, at eg tel opp etterkvart som eg legg merke til det. Eg kjem til om lag 5-6 gonger. Seinare, eg les om The Reid Technique, så ser eg at eg ikkje fått med meg endra veremåte ved dei to siste punkta, knytta til tilståing og skriftleg tilståing. På dette tidspunkt, altså under avhøyret, har eg ikkje noko forståing av kva formålet med teknikken skulle vere, eg har berre oppdaga at den er i bruk.

Kven veit kva i det avhøyr tar til – utgangspunkt i kunnskap

Avhøyrar er Rognald Dvergsdal. Han har på dette tidspunkt ingen kompetanse på datakriminalitet og har lav forforståelse for IT-teknologi / digital teknologi. Avhøyret er heller ikkje førebudd for han av ein dataetterforskar, for etterforsking av datakriminalitet.

Dvergsdal har eit mandat for avhøyret, og det er å få fram ei tilståing etter den einaste hypotese politiet har lagt til grunn, i samsvar med skjellig grunn til mistanke. Eller som omtalt før, alt som politiet til no har i si kasse.

Den mistenkte (og sikta), det er meg, vidare omtalt som eg.
Eg siterar mitt eige notat om pågripinga:
–  Og der kjem eg, og veit ingenting. Og alt. –
Kvifor eg no sit i avhøyr, har eg og ei grei forståing for, nemleg at eg har ulovleg materiale på min server. Og at til dette ulovlege materiale er det knytt mange og lange historier, mellom anna om kartlegging av mogelege overgrep mot norske barn.
Alt dette er opp i mi kasse.

Og, ikkje minst, det er den einaste grunnen eg kan kome på kvifor politiet vil ha tak i meg. Ikkje vold, ikkje svart arbeid, ikkje narkotika. Om eg på nokon måte hadde hatt kjennskap til politiet sitt 10:1 sannsyn for overgrep mot eige barn, sambuar sine barn og deltaking i eit overgrepsmiljø, – ja kva kan eg seie om det, det blir berre hypotetisk, men mest truleg hadde det blitt ein intens seanse med full «syntax error» frå ein med Asperger.

Avhøyret

Avhøyr tar til rundt klokka 08:30, 14.10.2014. Stressnivået mitt er svært høgt dei fyrste minutta, så eit par ting har eg litt uklåre minne om.
Eg gjer merksam på at i dag, i år 2020 / 2022, at eg ikkje sit og tar fram seks til åtte år gamle minne ut av hovudet.

Dette er basert på dei notat eg har laga for meg sjølv i tida etter, seinare som informasjon til advokat eller som utkast til bok / dette dokumentet om etterforskinga i saka mi.
Eg legg vekt på å ta fram informasjon og førespurnader frå mi side, som blir halde attende frå vidare etterforsking, og også halde borte for retten.

Formalitetar.

Dvergsdal har ordet.
Eg får med meg at eg er mistenkt for noko, han siterar nokre lovparagrafar.
(uklårt: – i det eg får advokat, dagen etter, så stussar eg over den teksten advokaten har.
Eg tykte tydleg at Dvergsdal nemde nokre andre paragrafar. I ettertid har eg tenkt at han kunne også ha snakka om straffebud, og det kunne vere årsak til at eg ikkje fekk paragraf- nummer til å stemme. Eg veit ikkje om opplesing av sikting er med på opptak.)

Dvergsdal: Du har rett på ha advokat, så det kan ordnast før vi tar til.
Eg: Nei, eg treng ikkje advokat.
Eg: Fordi eg har ikkje noko å skjule. (eg meinar det heilt bokstaveleg)
Eg: Eg skal fortelje alt eg veit om dette (eg meinar det heilt bokstaveleg)
Og eg sa, truleg før avhøyr tok til: Dessutan kan eg ikkje lyge.

Avhøyr tek til.

Dvergsdal gjer merksam at det blir gjort opptak.
Eg seier under dette avhøyret og som i dei andre avhøyra:
– at det er ein føresetnad for at eg skal kunne forklare meg, at den opptakaren står på.
(Dette er knytta til Asperger, om mitt tilhøve til sanning generelt, og ikkje minst redsla for at nokon i ettertid kan påstå at eg har fare med løgn)

Trinn 1 og selvinkreminering

No kjem det ei oppskrift på korleis få ein mistenkt til å inkreminere seg sjølv.
På dette tidspunkt har eg ikkje noko oppfatning av det, om selvinkreminering altså.
Eg ville berre fortelje alt eg veit om dette, sjølvsagt også på ein sannferdig måte.

Dvergsdal: Har du kjennskap til denne e-postadressa, – namn på 1. e-postadresse / konto
Eg: Nei
Dvergsdal: Har du kjennskap til denne e-postadressa, – namn på 2. e-postadresse / konto
Eg: Nei
Dvergsdal: Har du kjennskap til denne e-postadressa, – namn på 3. e-postadresse / konto
Eg: Nei
Dvergsdal: Har du kjennskap til denne e-postadressa, – namn på 4. e-postadresse / konto
Eg: Ja
Dvergsdal: Har du kjennskap til denne e-postadressa, – namn på 5. e-postadresse / konto
Eg: Nei

Dvergsdal spør omatt for ei av dei e-postadressene eg har svara nei til. Er du sikker på at du ikkje kjenner til denne adressa?
Eg får sjå korleis adressa er skriven, eller Dvergsdal stavar det for meg.
Eg: Nei eg kjenner ikkje til den adressa.
[Ja til 4. e-postadresse er då den Interpol England varslar Kripos om, og eg har no stadfesta at eg kjenner til den.]

Dvergsdal legg så ut på bordet mellom oss, fleire A4 ark, og på kvart av arka er det eit eller fleire kopi av bilete / fotografi. Alle motiv er av barn i ulike aldrar, dei fleste nakne. Nokre av kopiane viser at vaksne overgrip seg mot barn.

Dvergsdal: Har du sett nokre av desse bileta før?
Eg ser over alle arka, og eg seier som sant er:
Eg: Ja, eg kjenner att nokre få av dei.
Dvergsdal: Kan du peike ut dei du kjenner att?
Eg: Ja
[Eg har no stadfesta at eg har sett dette ulovlege materiale før, eg trur eg peikar ut 3 stk.]

Dvergsdal held fram.
Dvergsdal: Kvar har du sett desse bileta før?
Eg har no ei lang forklaring/fortelling om kvar eg sett to-tre av desse bileta før.
[Dermed har eg sikra koplinga som politiet treng]
Det konkrete svaret ligg dokumentert i kapittelet: e-posten frå England og andre plassar.

Viktig – Avhøyrar fortel meg ingen ting om bakgrunn for at eg blir avhøyrt om e-postkontoar, og heller ingen ting om bakgrunn for at han ber meg sjå om eg kjennar at nokre av dei ulovlege bileta, med overgrep eller ikkje. Ingen ting.
Eg svarar rett ut frå mi kasse.
Det som er viktig å ta inn over seg er at eg selvinkreminrar meg i mi sak, til innhaldet i mi kasse.
Politiet er skråsikre på at eg har tilstått eller selvinkreminert meg i høve til den skjulte etterforskinga med tilsvarande skjellig grunn til mistanke.

No, og seinare i The Reid Technique avhøyret fortel eg om mange tema knytta til kontakt med andre på internett, mykje av datateknisk karakter (ytre fenomen) og om mine tankar og motiv (indre fenomen).

Eg fortel om e-posten frå England, juni/juli 2013 
(Det med England blir inneforstått i ettertid, i retten sommar 2017)
Eg fortel om Yahoo Messanger, YM.
Eg fortel om aktivitet knytta til kontakter på YM
Eg fortel om mappestruktur knytta til kontakter i Yahoo og YM
Eg fortel om at slettar alle mine kontakter Yahoo / YM tidleg i 2012
Eg fortel om mappestruktur for store mengder data som ikkje er ein del av saka

Om aktivitet.

Eg fortel til Dvergsdal at eg nesten aldri tar initiativ til kontakt med mine kontakter på YM
Ved seinare høve etter grundige vurderingar, også i retten, set eg fram eit tal: 10 av 5000. Altså at det er eg som tar først kontakt i chat, 10 av 5000 gonger alle dei åra eg har vore på YM. Talet er konservativt.
Eg fortel om tre – fire brukarkontoar der det er eg som tar kontakt, og kvifor eg gjere det.
Eg fortel om mappestruktur knytta til kontakter i Yahoo og YM. Dette er noko av det mest sentrale i saka mi, og tema er gjort grundig greie for i eige punkt.

Om sletting alle mine kontakter Yahoo / YM

Eg fortel at eg slettar alle mine kontakter tidleg i 2012. Eg har lange forklaringar rundt dette, både om ytre fenomen og indre fenomen.
Eg fortel at til Dvergsdal at då vil ein mellom anna sjå at aktivitet i mappene stoppar opp, eller blir «frosne» frå same dato.
Eg fortel at det er unnatak for dei litt over 10 kontaktene som tar kontakt på nytt.
Eg fortel at ein vil kunne sjå noko aktivitet på nokre andre mapper, fordi eg leitar etter samanhengar (i mi kartlegging av mogelege overgrep).

Tilståing om ytre fenomen

I høve til tidspunkt i avhøyr denne dagen, så kjem dette punktet, tidleg i avhøyr.
Dvergsdal går vidare.
Dvergsdal: Har du ulovlege foto og video på din harddisk?
Eg: Ja, eg er redd for at eg har det ja.
På dette tidspunktet oppfattar eg det slik, at med ulovege bilder eller video er det meint å forstå, at det er i samsvar med den dokumentasjon som avhøyrar har lagt fram for meg.

Eg: Eg kjenner ikkje det eksakte talet fordi eg ikkje har noko  interesse for dette. Det eg veit er at eg har noko slikt materiale som er kome ned i samband med bruk av YM. (Eg fortel litt meir) Det kan vere kanskje eit par hundre bilder , 10-20? videoar.

Så seier eg til Dvergsdal, ein klar førespurnad om å etterforske på vegne av meg.
Eg: Du må be den eller dei som skal gå igjennom dette materialet, sjekke loggane for filsystemet i kva grad eg har opna filer og sett på foto og videoar av overgrep. De vil då sjå at eg ikkje har gjort det. Det er eit Unix filsystem i botnen for mitt NAS, og det har god logging på aktivitet.

I eit seinare avhøyr tek eg opp med Dvergsdal om dette punktet har vorte sjekka.
Eg får ikkje svar.

Samarbeid om sentrale punkt i etterforsking av datakriminalitet.

Altså om datautstyr, brukarnamn og passord, medlemskap på sider på internett.
Det vart no eit naturleg tema.
Så alt etter om lag to timar får politiet informasjon om dette.
Eg fortel fritt.
– om det datautstyr eg meiner det kan vere ulovleg materiale på
– kvar utstyret er å finne
– og med brukarnamn og passord til alt utstyr

Så vidare om medlemskap på internett, e-postkontoar (også Yahoo), Facebook med meir.
Medlemskap på internett gjeld både norske og utanlandske sider.
– alle med brukarnamn og passord
Om lag 10 brukarnamn og passord til datautstyr og kontoar på nettet er tilgjengeleg for politiet klokka 10 denne morgonen. Dvergsdal overfører informasjon under avhøyr til datakunnig på politikammeret. Eit passord syner seg å vere feil, det blir retta opp dagen etter.

Trinn 2 – normalisering

Avhøyrar Rognald Dvergsdal nyttar trinn 2 i The Reid Technique til å prøve å normalisere dette med å ha sex med barn og mindreårige, og generelt det med å skulle ha legning i den retning.

Dette har ingen verknad på meg. Ikkje har eg overgripe meg mot barn, ikkje har eg hatt tankar om det, og ikkje har eg noko legning i den retning.
Ikkje forstår eg heller kvifor han er så fokusert på dette. (Eg veit ikkje at det er mandatet til Dvergsdal, å sikre tilståing etter skjellig grunn til mistanke med sannsyn 10:1, for overgrep og produksjon av overgrepsmateriale.)
Så på spørsmål rundt dette, under normalisering, så er mine svar alltid korte og konsise.

Seinare kjem han med dette konkrete spørsmålet:
Dvergsdal: Kor gamle må barn / unge vere før ein kan ha sex med dei?
Eg: Dei fysiske og psykiske føresetnadane må vere på plass. Det må vere av fri vilje. Partane må vere jambyrdige.

Her kan ein lett sjå føre seg at avhøyrar og mistenkte er på kvar sin planet.
(Mellom anna denne hendinga viser eg til i retten i det eg fortel retten kvifor eg hevdar at etterforskinga av meg har vore prega av confirming-bias og tunnelsyn)

Forhøyret kretsar stadig rundt dette med eg at skulle ha legning mot barn, og at mine handlingar på nettet heile tida har vore motivert av det. Dvergsdal stiller spørsmål rundt dette, eg svarar alltid- og som oftast kort, då denne vinklinga ikkje har rot i det verkelege.

Eg fortel uoppfordra vidare om alt eg meiner kan vere viktig for meg og etterforskinga, men så er Dvergsdal til bake på «overgripar-sporet» på nytt.
Dette finn eg meiningslaust og provoserande. Og min frustrasjon aukar etter kvart, også ei redsle kjem sigande. Det var og tydleg at Dvergsdal ikkje forstod, eller ikkje trudde på mykje av det eg snakka om, verken om meg som person, mine vurderingar og tankar om det eg var sikta for. Den siktinga eg var gjort kjend med.

Så innan kort tid sa eg dette, ei klar melding om at eg vil at andre må inn å vurdere meg som person / personlegdom, og at eg vil forklare meg til dataetterforskar.

Eg: Eg lyg ikkje, de kan teste det om de vil
Eg veit ikkje då, at det ikkje let seg gjere, og at det nettopp er berre gjennom etterforsking av min informasjon som vil fortelje politiet at eg ikkje lyg.

Eg: Eg vil snakke med nokon som har føresetnad for å forstå kva eg snakkar om når det gjeld min eigen person, kva eg har tenkt og vurdert om mitt liv på internett. Og at det eg fortel, faktisk er slik eg har opplevd det.

Eg: Eg vil snakke med nokon har føresetnad til å forstå det tekniske.
– og eg vil hjelpe politi til å finne fram på mitt datautstyr
– og eg vil bidra inn mot etterforsking av andre enn meg
(Dei tre siste kjem truleg på noko ulike tidspunkt i avhøyret)

Mot slutten avhøyret så tek eg til å tenkje over kvifor Dvergsdal er så fokusert på dette med legning mot barn. Så kjem eg på, at om det skulle vere noko som kunne tolkast slik, i mi kasse, så måtte det vere i chat med nokre dei av personane eg har vore i kontakt med. Der har eg tilpassa meg mange ulike «typar folk» for å oppnå tillit med meir. Politiet veit ikkje noko om chat på dette tidspunkt. Og det at politiet ikkje veit, veit ikkje eg noko om i avhøyr.
Så heilt uoppfordra fortel eg til Dvergsdal om chat på YM, og eg seier mellom anna dette:

Eg: At dei vil finne chatteloggar knytta til min konto på Yahoo.
«Dei er nok både rare , dumme og flaue / pinlige».
Lite viste eg då at dette vart det store tema under rettssaka, og då med aktor sin føresetnad: «Vi veit kva han tenke, når vi ser kva han skriv»

Avhøyr går mot slutten, eller det kanskje er formelt avslutta slik at det ikkje står på opptak lenger, så har eg fått nok. Eg er no både redd og forbanna.

Utblåsing

På dette tidspunkt er det og ein annan, litt eldre politimann tilstades i rommet. Det var han som skulle køyre meg til Førde / glattcelle. Det vart ein stopp på Skei.

Eg:
– det er heilt tydeleg at politiet ikkje trur på det eg seier
– eg taklar svært dårleg å ikkje bli trudd, eller å bli skulda for å lyge
– eg blir rett og slett steik forbanna, og det er ikkje bra, verken for meg eller politiet
– det er tydleg at eg ikkje kan ta i vare mine interesser lenger, så no vil eg ha ein advokat

Dommen – strafferabatt og likhet for loven

Strafferabatt – sabotasje på høgt plan

Eg vil minne om at ei av dei fyrste setningane eg seier til avhøyrar Rognald Dvergsdal er : «Eg skal fortelje alt eg veit om dette her» Vilkåra for å få sagt det eg ville var langt frå dei beste, og når alt eg seier landar på steingrunn, så hadde det vore best for meg, med tanke på straffeutmåling, å halde kjeft. Dette er også ei form for etterpåklokskap, men av ein heilt anna type enn det eg har skrive om før. Kven kunne ha ei forforståing av at ein gjekk i møte med det absurde? 

Kva er strafferabatt og kva krav ligg til grunn for å få strafferabatt?

Frå Wikipedia
Det er bare en uforbeholden tilståelse som gir krav på strafferabatt, dvs. en tilståelse som omfatter alle de forhold som gjør handlingen straffbar.
…
Siktede må avgi en uforbeholden tilståelse i rettsmøte. Det betyr at siktede må forklare seg om de straffbare forhold. Forklaringen må dekke hele det objektive forholdet, altså det som faktisk har skjedd, og skyldkravet må være oppfylt.

Strafferabatt for politisamarbeid

En fremstilling av regelen i straffeloven § 78 bokstav f om strafferabatt for bidrag til oppklaring av straffesaker.
JUS399 Masteroppgave Det juridiske fakultet UNIVERSITETET I BERGEN 10.mai 2019

Straffeloven § 78 bokstav f lyder i sin helhet:
Ved straffutmålingen skal det i formildende retning især tas i betraktning at:
f) lovbryteren har avgitt en uforbeholden tilståelse, eller i vesentlig grad bidratt til oppklaring av andre lovbrudd.
…
Det følger videre av lovens forarbeider at formuleringen «i vesentlig grad har bidratt til oppklaringen» er ment som et krav om «kvalifisert bistand».
…
Vilkåret er oppfylt dersom siktede «fremlegger sentrale bevis eller leder etterforskningen i en riktig retning med tanke på å identifisere hvilke personer eller gjenstander som kan være av stor betydning for å oppklare lovbruddet»  Ettersom ordlyden ikke er uttømmende, vil også opplysninger til politiet som ikke direkte leder til straffeforfølgning mot andre etter omstendighetene kunne tillegges vekt i formildende retning.
…
Straffereduksjon etter begge alternativer er begrunnet i prosessøkonomiske hensyn og hensynet til sakens oppklaring. Lovbryters tilståelse eller opplysninger kan bidra til å lette politiets og domstolens arbeid med å etterforske og pådømme sakene, samt sørge for at de riktige personene blir straffet. Dette gjelder både ved at opplysningene bidrar til å oppklare uavklarte forhold, og at de kan sette politiet på sporet på forhold de i utgangspunktet ikke kjente til.
…
Førstestatsadvokat Harald Strand uttaler i sin artikkel om straffereduksjon for samarbeid at han mener «Høyesterett er beskjeden på egne vegne når den uttaler at den ikke finner grunnlag for å overprøve riksadvokaten.» Det er en sentral del av lovbryters rettsikkerhet at makten er fordelt og at domstolen fører kontroll med påtalemyndigheten. Videre presiserer han at ved å gi lovbryter en betydelig straffereaksjon for bistand til sakens oppklaring, men «uten å ha kunnskap om hva bistanden har gått ut på», gir domstolen påtalemyndighet stor makt i utøvelsen av sitt skjønn. Selv om påtalemyndigheten er bundet av objektivitetsplikten, er det et viktig sikkerhetsnett for lovbryteres rettssikkerhet at domstolen fører kontroll med disse vurderingene. Avslutningsvis presiserer han at det «ikke [er] et ubetydelig ansvar å forvalte denne myndigheten og ivareta hensyn til f.eks. likebehandling av både ressurssvake og ressurssterke personer». (Mi understreking)

Datakriminalitet, informasjon om brukerkontoar og passord

Eg tar til med det opplagte, at så eg heilt klart oppfyller kravet for å bli premiert med strafferabatt på dette punktet. Ikkje langt ut i fyrste avhøyr 14.10.2014, gjer eg greie for mine brukarnamn og passord, det vere seg for pålogging på ulike datamaskiner eller NAS-serveren med mappestruktur med ulovleg innhald, og for brukarkontoar på internett,  både i inn- og utland. Det er snakk om minst 5 kontoar på ulike sider på internett, i tillegg til Yahoo e-post med meir. Til saman vil eg trur det kan vere snakk om minst 10 brukarkontoar med tilhøyrande passord. At eg gjev frå meg brukarnamn med tilsvarande passord utan noko form for vegring, er også dokumentert på lydopptak. Avhøyrar Rognald Dvergsdal noterer ned dette, og datakunnig Solevåg i Florø får den same informasjon tidleg fyrste dag, den 14.10.2014.

Neste morgon den 15.10.2014 møter Rognald Dvergsdal i Førde, for at han og eg skal gå gjennom avhøyrsrapporten hans frå dagen før. Han innleiar med å sei, at det var ein brukarkonto Solevåg ikkje hadde kome seg inn på. Eg spør Dvergsdal om kva for ein konto det var snakk om, og eg forstår at eg hadde bytta om to bokstavar i passordet. Dvergsdal tar kontakt med Solevåg der og då, og det blir stadfesta at no kom han seg inn, også på denne kontoen. Gjennomgangen av avhøyrsrapport har ikkje status som avhøyr, så det ligg ikkje føre noko lydopptak.
Brukarnamn og passord blir aldri meir eit tema frå politiet si side.

Påtaleansvarleg i mi sak, Sissel Kleiven legg ikkje fram for retten, eit einaste forslag om strafferabatt. Tvert i mot, i retten jobbar ho, no som aktor, hardt for å undergrave min advokat – og mine sine grunngjevingar for at eg skulle ha fått strafferabatt. At Kleiven mislikar meg er ein ting, men som påtaleansvarleg skal ho kome med forslag om strafferabatt når krava for det er dekka. Og det var dei.
At aktor mislikar meg som person, er nok ikkje den viktigaste drivkrafta som ligg bak det å motarbeide min rett til strafferabatt. Skulle aktor ha fremma forslag om strafferabatt ville ho samstundes måtte fortelje om den skjulte etterforskinga, og mellom anna vil det bli svært så tydleg at ho og lokalt politi har blokkert for etterforsking av overgrep mot barn i Noreg. Min rettstryggleik og min rett til strafferabatt må vike for eigeninteressa  til staten sine representantar i påtalemakt og i lokalt politi.

Kjelder om strafferabatt ved datakriminalitet.

Etterforskning
Prinsipper, metoder og praksis
Ole Thomas Bjerknes og Ivar A. Fahsing
Frå kapittel om Digitale spor og etterforskning på internett.

s. 277
Avhør knyttet til digitale spor.
…
Det er særlig momenter som dreier seg om å kartlegge aktuelle digitale spor og knytte de digitale sporene til konkret person, som blir den taktiske utfordringen. Tidlige svar som letter etterforskningen og rask oppklaring, skal premieres av påtalemyndigheten i form av forslag om strafferabatt.

s. 266
Flyktige data
…
Internett og internettbaserte tjenester er aktuelt i de aller fleste saker uansett type kriminalitet man etterforsker. Politietterforskeren må til enhver tid være seg bevisst at digital informasjon kan gå tapt når som helst. Man bør derfor prioritere etterforskningsskritt på Internett høyt, og sikre god notoritet og dokumentasjon. I praksis betyr det at man i etterforskningsplanen bør markere internettrelaterte etterforskningsskritt med «høy prioritet»

s. 276
Ransaking og beslag på Internett
Dersom man i en sak har grunn til å tro at det ligger viktig informasjon som kan opplyse saken på siktedes brukerkonto på Internett, kan man førsøke å innhente skriftleg samtykke frå den siktede til at politiet kan logge seg på kontoen og sikre innhald. Dersom det siktede ikke samtykker, men politiet har fått tilgang til påloggingsinformasjon til kontoen, må man innhente beslutning om ransaking og beslag frå jurist.
…
Dersom man ikke har påloggingsinformasjonen til brukerkontoen, må man, avhengig av hvilken tjenesteleverandør og hvilke rettningslinjer de har, gjerne sende rettsanmodning eller lignende for å sikre innholdsdata frå brukerkontoen. Dette er en meget tidkrevende prosess og må vurderes etter sakens alvor og prioritet.

Skjult etterforsking – rota til rotet

I mi sak vart det inga rask oppklaring, men det er utelukkande det lokale politi og påtalemyndigheit sitt ansvar. Dei etterforska noko heilt anna, og blokkerte sjølve  relevant informasjon. Eg har side opp og ned prøvd å skildre det eg veit om skjult etterforsking i mi sak, og om skjellig grunn til mistanke som ligg bak skjult etterforsking, og om politiet sin bruk av The Reid Technique for å få stadfesta den same mistanken. At denne miksen ikkje fremmar min rettstryggleik og mine krav til strafferabatt er lett å forstå. Bjerknes tar opp  tema med rabatt for tilståing, nettopp i samband med at politiet nyttar skjult etterforsking.

Ole Thomas Bjerknes -masteravhandling for studiet:
Erfaringsbasert etterforskning ved Politihøgskolen 2019
– Gjort kjent med saken –

s. 18
Som et siste moment i denne presentasjonen av sentrale prinsipper knyttet til politiavhørets start, må prinsippet om tilståelsesrabattordningen nevnes. Dette er en ordning som gjør at retten kan vurdere å gi en domfelt en strafferabatt for å ha bidratt til en enklere etterforskning og domstolsbehandling ved å tilstå. Jo tidligere i etterforskningen tilståelsen kommer jo større mulighet er det for rabatt opp mot 1/3 av straffen. Riksadvokaten har gitt direktiver som sier at denne ordningen skal gjøres kjent for den mistenkte ved oppstart av første avhør (Riksadvokaten, 2007). Dersom denne ordningen skal ha en reell betydning for den mistenkte er det naturlig at denne informasjonen kommer sammen med avhører sin informasjon om saken og mistanken. Skal ordningen med tilståelsesrabatt gi noen mening må den mistenkte ha noe saksinformasjon å ta stilling til.
…

Ole Thomas Bjerknes

Eg siterar meg sjølv: – Det er mogeleg at Bjerknes har lite erfaring frå skjult etterforsking, og bra er det, men han omtalar mogelege negative konsekvensar noko kort og forsiktig, i høve til mine erfaringar. –
Eg samarbeidar fullt ut med politiet frå fyrste time, fortel om brukarkontoar og passord, og mine forklaringar er årsak til at overgrep mot barn blir stoppa. I staden for strafferabatt blir det utvida straff i dom etter at etterforskingsleiar og aktor legg fram usanne påstandar i retten. 

Tilståing i mi sak, om omfang av ulovleg materiale

Eg tar no opp mi tilståing om ulovleg materiale i mitt eige, stadfesta funne og klassifisert av Kripos. Retten gjev meg ingen rabatt for mi tilståing, eller som det står i dommen, at min tilståelse «kan ikkje tillegges vekt». Eg hevdar at retten tok feil.

Tilståing er det siste tema som blir tatt opp i rettssaka mot meg, og det er dommaren som vil ha meir informasjon. Med tilståing seier dommar Bjørn, er i kva grad eg har tilstått omfanget, altså mengda av ulovleg materiale. Og her blir det nok ein gang klabb og babb, fordi aktor og dommar ikkje forstår kva eg seier, og kvifor ikkje det tru?
Aktor Sissel Kleiven er klokkeklar om at mi tilståing er latterleg (jauda, det er aktor som nyttar ordet latterleg), fordi eg tilstår «nokre tusen» opp mot det som kjem med i dommen, 150.000 – 170.000. Og det er sjølvsagt ikkje «ei uforbeholden tilståing», framstilt slik.

Det som eg prøver å få fram til dommar Bjørn i retten, er det som eg skriv om nedan for.
I retten kunne eg ikkje ordlegge meg slik som no, til det hadde eg for lite kompetanse på strafferabatt, i høve til no.

Ei kort påminning:
Eg minner om at lokalt politi og påtalemakt sin manglande kompetanse, og at dei ikkje ville imøtekomme Operasjon Duck / Kripos om å overlate etterforskinga av meg til denne midlertidige eininga med base i Trondheim. Med grunngjeving om at «vi har denne kompetansen sjølv».
Eg tilstår å ha overgreps materiale i mitt eige i fyrste avhøyr, i det mykje omtala The Reid technique avhøyret. Avhøyret er styrt av avhøyrar for å få meg til å tilstå overgrep mot barn, så fokus for avhøyrar er i hovudsak på overgrep og om overgreps materiale. Eg fortel straks om overgrepsmateriale i mitt eige, at det ligg lagra i dokumentstrukturen knytta opp mot Yahoo og kontaktene der. Vidare fortel eg at eg ikkje har noko interesse av overgrepsmateriale, og har difor ikkje noko god oversikt. Dette er fortalt om i to ulike kapittel.

Fyrste tilståing om mengde

14.10.2014 så blir eg spurd om eg har overgrepsmateriale i mitt eige.
Eg oppgjev nokre hundre fotografi og eit lite tal video, eit tjuetals? i samband med at eg svært detaljert gjer greie for mange ting rundt dette.
Altså det er utelukkande snakk om materiale klassifisert som overgrep.

Andre tilståing av mengde

I det tredje avhøyret, 30.10.2014 i Vik blir tema mellom anna «Erotisk eller seksualisert framstilling av mindreårige». Eg skreiv mitt eige notat ei stund etter avhøyr, og noko frå det notatet er kopiert inn her. Ved dette avhøyret er oppnemnt advokat Stig Nybø med. Det ligg føre opptak.

Ut i avhøyret gjer avhøyrar Dvergsdal meg merksam på at eg kjem til å bli sikta for å ha brote ein ny paragraf eller bokstav under ein paragraf, om «Erotisk eller seksualisert framstilling av mindreårige».
Eg ber då Dvergsdal forklare meg kva er det er å forstå med  Erotisk eller seksusalisert framstilling av mindreårige? Dvergsdal forklarar, og i mitt notat har eg notert:

– At med eller utan kle på kroppen, om ein person på under 18 år uavhengig av fri vilje eller ikkje, blir framstilt i dette tilfelle på digitale foto eller film, viser  ein  positur, posisjon eller i lag med symbol som er plassert der berre motivert ut frå seksuelle eller erotiske årsaker, så er det å oppfatte  som erotisk eller seksusalisert framstilling. –
Eg seier frå til Dvergsdal om at eg må tenkje meg om litt, og etter ei stund svarte eg slik:
– Etter slik som du no forklarar dette, så trur eg de vil finne ca 2000 foto som er slik. (det låg mykje hovudrekning bak det talet) – Vidare frå mitt notat: -Eg hugsar ikkje om eg sa noko om tal videoar som kom under denne paragrafen, men må truleg ha gjort det sidan talet video aukar. –

Eg fortalde også kvar dette var lagra, (som Dvergsdal då alt veit) og bakgrunnen for det, at desse foto ligg i mapper med heile seriar av unge modellar, opp mot 100 foto pr serie. Dette blir forklart også ved seinare høve, også i retten. Dette er i Groups-strukturen som omtalt i eige kapittel.

No reagerar advokat Stig Nybø, og går i dialog med Dvergsdal.

Advokat Nybø: – Å, er det slike tal vi snakkar om?-
Rognald Dvergsdal: – stadfester at, ja det var omtrent slik, men at politiet sine tal nok er litt høgare enn det sikta seier.
Advokat Nybø: – Kva tal meinar politiet det er ? –
Rognald Dvergsdal: – Vi meinar det er snakk om nokre tusen bilde og hundre? fleire video. –

Dette er då bakgrunn for at advokat Nybø rår meg til å skrive under på referatet / avhøyrsprotokoll , der det viser til ei rimeleg semje mellom politi og sikta sine tal på foto og video, nokre tusen, i utgangspunktet fordelt på dei to omtala paragrafane, erotisk framstilling og overgrep.

I retten fortel eg om avhøyret i Vik, om kva ein var samde om der, at avhøyrar Dvergsdal, advokat og eg skreiv under på rapporten. Eg fortel og at denne underskrivne rapporten blir borte, sjølv ikkje politiet kan finne den att.

Ein liten detalj som eg kjem på i ettertid, er at denne tilståinga av ulovleg erotisk eller seksualisert framstilling av mindreårige, sjølvsagt kunne ha kome før, om politiet hadde tatt det opp før. Denne type materiale, rett nok i mindre mengder( nokre prosent), låg og i mappestrukturen for Yahoo, den same strukturen som overgrepsmateriale. The Reid technique avhøyret hadde berre fokus på overgrep, og eg gjorde meg ingen tankar om noko anna. Altså ein konsekvens av den skjulte etterforskinga.

Så til dette med kompetanse.

(Nokre tusen blir til 150.000)
Det er politiet som kjem med desse tala i avhøyr i Vik, nokre tusen, i avsnittet andre tilståing av mengde. Dei, kven det no var av lokalt politi, har sete og sett på denne mappe-strukturen, som eg fortel om, og vurdert kva som var ulovleg, og vurdert mengde på foto som var ulovlege i høve til lovverk. Eg får opplyst korleis lovbrotet mitt skal tolkast, og eg gjev mine tal ut i frå det. Eg les meg opp på COPINE i ettertid, om reglane for tolking.
Andre tilståing av mengde
Altså nokre tusen, og på det tidspunkt – ei uforbeholden tilståing, i samsvar med politiet sine eigne tal. Men, den lokale kompetansen er som sagt svært mangelfull, og når Kripos gjer si klassifisering etter COPINE skalaen, ei tid før oktober 2015, så blir talet brått 150.000. I norsk lovverk og i reglar om korleis slikt materiale skal vurderast, så er det eit eige punkt om tolking av foto i serie, der minst eit eller fleire bilete er over 6 i COPINE skala. Alle i serien skal då få same vurdering som den ulovlegaste førekomsten.

Dette er det lokale politi heilt uvitande om, også avhøyrer Rognald Dvergsdal.
Han innleiar med å gje meg ei detaljert, men feilaktig forklaring på korleis dette skal vurderast. Og vi er samde. Hadde det lokale politi hatt den kompetanse dei seier dei hadde, så hadde ikkje dette vorte eit problem. Dvergsdal hadde presentert eit heilt anna tal, med bakgrunn i rett metode, og eg hadde gjort mine vurdering ut frå det, og gjeve opp eit heilt anna tal. 150.000.

Aktor brukar kalkulator, 150.000 x 2=300.000, alt er overgrep

Berre så det er sagt, eg får aldri sjå noko detaljert rapport frå Kripos, heller ikkje advokat.
Av mange grunnar, men i hovudsak fordi påtaleansvarleg Sissel Kleiven og den same som aktor, fritt sjonglerer i media og i retten med tal og klassifisering vi aldri får innsikt i, og effektivt forhindrar kontradiksjon, så prøver eg etter rettssak å få desse rapportane ut frå Kripos gjennom advokatkontoret Elden, men vi lukkast ikkje. Ja, eg er så naiv at eg fyrst tar kontakt med Kripos på telefon, i håp om å få ut dokumenta …

I rapport 5.19, i mi sak, gjev Geir Harkjerr greie for Gjennomgang etter beslag ved Kripos. Harkjerr var lokal observatør hjå Kripos sin gjennomgang. I denne rapporten seier han:
153.700 formodentlig ulovlege bilde og video. 115.715 unike foto og 347 unike video som formodentlig er ulovlege.
Ei blanding av ulovleg erotisk framstilling og overgrep, ingen spesifikasjon.

Etter at Kripos kjem med sine tal til det lokale politi tidleg haust 2015, så er påtaleansvarleg og aktor på plass i media. Ho seier no, heilt frå dette tidspunkt, ved kvart fleire høve, også i rettssalen sommaren 2017 at det er «300.000 overgreps bilde og videoar»
Ved eit høve (september 2016) seier ho dette til NRK: «På maskina til mannen fann politiet 230.000 overgrepsbilete og 670 filmar.» Også dette: «Under etterforskinga kom politiet over langt fleire enn dei 246 bilete og 14 videoane som saka starta med.»
Ho kunne sagt, om ho hadde brydd seg om sanning og etiske reglar: alt var funne frå før, og at det var ei riktig klassifisering av eksisterande funn som auka talet. Hennar eigen avhøyrar Dvergsdal fortel meg i avhøyr alt i november 2015, at Kripos hadde oppjustert dei tal han, eg og advokat var samde om i avhøyr i Vik året før. Oppjustering hadde si årsak i reglar for tolking av slikt materiale. Ikkje nye funn.

Eg har sett meg grundig inn i korleis Kripos skal vurdere denne type beslag, reglar for klassifisering, reglar og retningslinjer i høve til etterforsking av datakriminalitet, og om kva som kan presenterast som moglege bevis i retten. Så i god tid før rettssak tar til er eg oppdatert på COPINE systemet og om korleis Kripos jobbar med problemstillinga. Det fyrste eg les om dette er :
Masteroppgave i kriminologi
Stopp! « Hit, men ikke lenger »
En studie av Interpols resolusjon om blokkering av fremstillinger på internett som seksualiserer barn.
Tina Michelsen

Sissel Kleiven som påtaleansvarleg og aktor må sjølv svare på om kvifor ho systematisk går ut med feil tal og uriktig klassifisering. Som eg har gjort greie for, så veit eg ikkje eksakt kor mange overgrepsbilete som var i mitt eige. Sjølv trudde eg det kunne vere rundt 200. Lat oss seie at det var 300. Kleiven hevdar ved fleire høve at det er 300.000. 1000 gongar meir enn kva det truleg var. Retorikk og førehandsprosedyre kan vere hennar hovudformål, og så er det viktig for henne å tåkelegge mine forklaringar om kvifor dei 300 bileta er å finne i mitt eige, og ikkje minst at eg lagra dei i mapper, ei mappe for kvar avsendar. Namnet på mappa er brukarkonto for e-postkonto til avsendar.

Kva skulle eg tilstå om mengde, til kva tid?

(Her må ein ha rett tunge i rett munn til rett tid)
Eg har tilstått «uforbeholdet» ved to høve, 14.10.2014 og 30.10.2014, om nokre hundre overgreps bilete, eit par titals med overgrepsvideo, nokre tusen fotografi av ulovleg erotisk eller seksualisert framstilling av mindreårige, der av også videoar av det same.

For å oppnå strafferabatt ved rettssak sommaren 2017, måtte eg i oktober / november 2014 ha kome med ei uforbeholden tilståing om 300.000 overgreps bilde og video.

Nokre veker før rettssak blir tatt opp att i månadsskifte november-desember 2017, er det rettsmøte mellom dommar Bjørn , aktor Sissel Kleiven og min advokat Geir M. Jesinsky frå advokatkontoret Elden. Jesinsky tar opp med Sissel Kleiven at det ikkje er snakk om å akseptere hennar tal på 300.000, og han hevdar at ein skal bruke Kripos sine tal på 150.000.

Og det aksepterar aktor Sissel Kleiven på flekken.
Talet i retten blir 170.000. Eg kan ikkje gje detaljert greie for kvifor det vart slik, men eg husar at det frå aktor si side vart vist til ein heilt fersk dom i Høgsterett, eller i ein lagmannsrett?, der ny rettspraksis sa noko om duplikat. Min dom var ein av dei aller første etter ny rettspraksis. Advokat Jensinsky sjekka det ut seinare, etter oppdrag frå meg.

Så der eg no den 01.12.2017 har ein forvirrande diskusjon med dommar, og med ein lattermild og lett hånleg aktor, så skulle eg då for over tre år og tre månader sidan, ha tilstått 170.000 for at det skulle bli ein uforbeholden tilståing, og eg kunne ha fått strafferabatt.

Greitt nok at eg har Asperger og tvangsprega personlegdom, men her er det ein eller anna jus-logikk som rett og slett ikkje henge på greip.

Om strafferabatt for varsel om overgrep, sjå kapittel om Varsel om overgrep og punktet
– Mappestruktur for Yahoo og kopling til mi forklaring om mogeleg overgrep – , i kapittelet Lovbrotet.

Likhet for loven

Uttrykket likhet for loven er gamalt, men «Alle er like for loven» kjem på plass i Grunnlova fyrst i 2014, og då etter «press» frå menneskerettane. Ikkje ulikt det som ligg bak endring av politiet sine metodar for avhøyr. I desse tider er metodane til barnevernet i Noreg under tilsvarande press, altså under press for endring til det betre.

Forståing av likhet for loven, konsentrert form

Store Norske Leksikon innleiar med ei fin og konsentrert setning, og ein ser at – likhet for loven – femnar vidt. https://snl.no/likhet_for_loven

Likhet for loven er et prinsipp som går ut på at lover skal gjelde likt for alle, og at alle har krav på samme behandling av offentlige myndigheter og av domstolene. Likhet for loven er en av menneskerettighetene.
…
Under den store grunnlovsreformen 14. mai 2014 ble setningen «Alle er like for loven» tatt inn som nytt første avsnitt i Grunnlovens § 98.
(Alle er like for loven og ingen må utsettes for usaklig og uforholdsmessig forskjellsbehandling. Grunnloven § 98.)

Likhet for loven er ein illusjon

Som ein ser, så er likhet for loven ei målsetting eller eit ideal, men dit er det langt.
https://juridika.no/innsikt/solberg-saken-illustrerer-at-likhet-for-loven-er-illusjon
Hans Fredrik Marthinussen, Professor i rettsvitenskap, Universitet i Bergen

Likhet for loven er en helt grunnleggende verdi i den norske rettsstaten. Grunnloven § 98 slår utvetydig fast at «alle er like for loven». Samtidig vil de fleste jurister og kriminologer raskt kunne forklare at det i praksis selvsagt ikke er slik. Mennesker har ulike ressurser og ulike forutsetninger for å få sine rettigheter håndhevet for domstolene. Det koster ofte penger, tidvis mye penger, om man ikke bare skal ha rett, men også få rett. Og innimellom ser vi også tydelige eksempler på at mennesker behandles ulikt av myndighetene, enten det er domstolene, politiet eller statsforvaltningen.

Ulik tru på illusjonen

Det viser seg og, og det er ikkje noko bombe, at rike personar hevdar at det i praksis er likhet for loven i Noreg, medan ikkje rike, hevdar det same i mindre grad.

Juristforbundet samfunnsundersøkelse 2020.

Ideal vs. Virkelighet
…
96 prosent av de spurte mener likhet for loven er en viktig samfunnsverdi. Ikke et særlig overraskende tall. Det oppsiktsvekkende er at kun 62 prosent mener loven faktisk er lik for alle, uavhengig av bosted og personlig økonomi.
– Det er urovekkende å lese at hver tredje person ikke mener loven er lik for alle i Norge. Selve grunnlaget i enhver velfungerende rettsstat hviler på nettopp det prinsippet. Det er også noe vi i Juristforbundet jobber for, så det er ekstra leit å lese at flere ikke opplever det slik, sier visepresident Katrine Bratteberg.
…
Det markante skillet kommer imidlertid når man ser på inntekt. Personer med høyest inntekt, over én million, er mest enig i påstanden om at loven er lik for alle. Her sier 8 av 10 seg enig, mens snittet i de andre inntektsgruppene ligger på 6 av 10.

Likhet for loven treng statleg støtte.

Etter at Likhet for loven kjem på plass i 2014, så er det opplagd for dei fleste; at det nettopp ikkje er det, og ein må til med tiltak for å nå idealet om at loven er lik for alle. Mellom anna at ein må få på plass lov om støtte til fri rettshjelp. Andre land har alt i mange år jobba målretta og brett for å leve opp til likhet for loven.

NOU 2020:5
Likhet for loven
Lov om støtte til rettshjelp

Likhet for loven er en sentral forutsetning for rettsstaten og for et velfungerende demokrati. Likhet oppnås ved at lovene gir samme rettigheter til alle, og ved at alle gis mulighet til å ivareta de rettighetene de har blitt tildelt.
…
Rettigheter har imidlertid liten verdi for dem som ikke er kjent med dem, eller som ikke har ressurser til å forfølge dem. Lovverket blir stadig mer omfattende og komplisert, med økt innslag av internasjonale rettskilder. Det å forfølge sine rettigheter forutsetter en juridisk kompetanse som de færreste har. Juridiske tjenester er kostbare, og for dem som har dårlig råd, vil det ofte ikke være noe reelt alternativ å kjøpe denne type tjenester. Dersom rettssikkerheten skal være reell for alle, er samfunnet derfor avhengig av ordninger med rettshjelp til dem som har dårligst råd.

Markus Jerkø skriv også noko om likhet for loven, og han går som vanleg langt inn i detaljar om forståing av ord og vendingar innanfor bevisvurdering. For betre å forstå det Jerkø skriv om her, så har eg tatt med eit lite sitat som minner om at han føreset at etterforsking, så langt som det rimeleg, har funne svar i samsvar med dei ytre og indre fenomen. Han føreset at dommar også har tatt jobben med å forsikre seg om at hendingar og bevis ligg opp mot det verkelege. Eg understrekar dette, då det ikkje var slik i mi sak. Verken frå politi, påtalemakt eller dommar.

Bevisvurderingens rettslige rammer
Bevistema – Bevisbyrde – Beviskrav
Av Markus Jerkø

s. 432
…
Som bevisbedømmere må vi ikke glemme at det vi skal ta stilling til, er om noe har funnet sted i virkeligheten. Rettsvilkåret i en rettsregel vil ha en ekstensjon, som utgjøres av de handlinger som faller inn under rettsvilkåret. Og bevisvurderingen går ut på å vurdere sannsynligheten for at vi står overfor et tilfelle som hører til denne ekstensjonen.

s. 332
Den kritikk jeg presenterer i det følgende, og særlig i punkt 5.6.4, bygger på den tese at det må gjelde et prinsipp om likhet for loven som medfører at beviskravet må være det samme i alle saker som deler relevante rettslige og moralske kjennetegn. Eller motsatt: at beviskravet i to saker ikke kan være forskjellige med mindre det foreligger en rettslig eller moralsk relevant forskjell mellom de to sakene.

Dette reiser naturlig nok et spørsmål om det faktisk gjelder et slikt prinsipp om likhet for loven. Men selvsagt gjør det det. Enhver jurist vet at det gjelder et prinsipp om likhet for loven. Hva dette prinsippet krever, det er imidlertid et spørsmål som ikke er så lett besvart. Det store spørsmålet er: Hva er de relevante rettslige og moralske kjennetegn som tilsier at beviskravet bør være det samme i de to forskjellige saker? Og: Hvilke rettslige og moralske forskjeller er tilstrekkelige til at to forskjellige saker kan bedømmes etter forskjellige beviskrav? Eller: Under hvilke omstendigheter vil det være akseptabelt, og i samsvar med prinsippet om likhet for loven, å senke eller å skjerpe det beviskrav som ellers måtte gjelde. Dette viktige spørsmålet har, etter hva jeg kan se, ikke blitt nærmere drøftet, om det i det hele tatt har blitt stilt, i norsk teori og praksis.

Hva som følger av prinsippet om likhet for loven, er som sagt ikke klart, men det jeg forutsetter i mine drøftelser, er helt minimalt: Slik jeg ser det, må beviskravet som en hovedregel være det samme ved enhver vurdering av om vilkårene i en og samme rettsregel er oppfylt. Denne hovedregelen angir de relevante rettslige kjennetegn. Til dette bør det kunn gjelde ett unntak: Dersom forholdet mellom konsekvensene av uriktig dom i den ene og den andre retning, i to saker som blir bedømt etter samme rettsregel, er ulikt, kan de allikevel bli bedømt forskjellige beviskrav. Styrken på beviskravet må bero på forholdet mellom konsekvensene av uriktig dom i den ene og den andre retning, og i alle saker hvor dette forholdet er (så godt som) det samme, og som bedømmes etter samme rettsregel, må beviskravet også være det samme. Disse konsekvensene av uriktig dom i den ene og den andre retning utgjør de relevante moralske kjennetegn.

Likhet for lova i mi sak.

«Likhet for loven er et prinsipp som går ut på at lover skal gjelde likt for alle, og at alle har krav på samme behandling av offentlige myndigheter og av domstolene.»

Eg har brote ein paragraf i straffelova og skal straffast for det. I dette dokumentet er det gjort greie for lovbrotet, dei ytre og indre fenomen, og både i avhøyr og i retten la eg fram min påstand om sanning om dei ytre og indre fenomen til lovbrotet. Med utgangspunkt i dei same ytre og indre fenomen, har eg avdekka overgrep og mogelege overgrep mot barn i Noreg, og eg har i detalj, varsla norsk politi om dette. Overgrep vart stoppa, fleire overgrep kunne ha vorte stoppa om ikkje lokalt politi og påtalemakt hadde helde informasjonen tilbake. Denne varslinga skal eg ha løn for, i det minste i form for strafferabatt. Mi straff og min strafferabatt er regulert av menneskerettar, norske lover, forskrifter, instruksar med meir.

Mi sak skulle ha vorte etterforska som datakriminalitet, etter dei metodar som er gjeld føreskrivne, med notoritet og dokumentasjon.

Alt før eg blir tatt inn, set lokalt politi og påtalemakt til side «likhet for loven» for min sin del, og tek i bruk ulovleg skjult etterforsking, for å få stadfesta noko som ikkje er tilstades i den verklege verda. Men deira indre fenomen, deira bias, deira tankar er aldri i tvil om at eg skulle vere ein overgripar, og dei held fram med å gje seg sjølv rettar som dei ikkje har, og tek frå meg dei rettar eg skulle ha. Grunnlaget for likhet for loven er tatt bort undervegs, og domstolen / retten sviktar si oppgåve med å prøve å nærme seg det verklege. Retten godtar aktor og leiar for etterforsking sine munnlege påstandar om sanning om ytre og indre fenomen, utan å krevje å få sjå dokumentasjon.

Oppstillinga nedanfor viser det gapet som til slutt blir synleg, når likhet for loven blir sett til side.

«Fosenmannen» og eg i listeform

Eg blir tatt 14.10.2014 150.000 ulovlege filer, overgrep 300 hundre +?
Fosenmannen blir tatt 09.04.2015 400.000 filer med overgrep, media seier så.

Før mi rettsak startar i 2017, er:
1 Fosenmannen ferdig etterforska.
2 Fosenmannen har fått dommen sin.
3 Fosenmannen er også ferdig med soning, med mindre straff enn kva eg fekk. 1 år 6 mnd
4 Fosenmannen får heilt sikkert riktig strafferabatt (det var 25%), for å ha:
Samarbeida med politiet, han har fortalt at han har ein pc på jobb med ulovleg innhald.
Varsla i mai 2015, om eit overgrep som blir oppklart, dom i Oslo Tingrett feb/mars 2018.

1 Eg samarbeider på alle punkt i det eg blir sikta for, passord med meir
2 Eg varsla om fleire mogelege overgrep, som vart stoppa.
3 Eg varsla om det same overgrepet som Fosenmannen, 8 månader før han.
4 Eg får skjerpa straff etter uriktig bevismiddel / vitneforklaring i retten av leiar for etterforsking og aktor.

Fosenmannen vart etterforska av gruppa i Operasjon Duck / Kripos.
Eg vart etterforska av Gloppen lensmannskontor og Fjordane politikammer.
Dei same som avviste overtaking av mi sak av, ja nett opp frå – Operasjon Duck / Kripos.
«Vi har den kompetansen sjølv» (og «vi er gode på The Reid technique»)

I Trondheim står ansvarleg for etterforskinga fram og roser Fosenmannen for samarbeid og for at han varsla om overgrep.
Påtaleansvarleg og aktor Sissel Kleiven har konsekvent nytta retorikk for å sverte meg som person og for å svekke mi sak i retten.
Tidlegare lensmann Roset har ved mange høve prøvd å stirre både meg og min sambuar ut av det offentlige rom, seinast 6 år etter at eg vart tatt inn.

Om datoar knytt opp til Fosenmannen. Han blir tatt 09.04.2015. Eg har nytta 08.05.2015 nokre gonger, og har på nytt prøvd å finne ut av datoar. Dato i mai er kopla til informasjon han har gjeve om andre. Saka mot dei to han varsla om, gjekk ved Oslo Tingrett, anke ved Borgarting.

Varsel om overgrep

Innleiing

For det fyrste, eg har aldri vore deltakar i såkalla lukka miljø. Politi og påtalemakt fortel i alle samanhengar at min aktivitet på internett har vore motivert av ei usunn interesse for barn. Eg brukar timar i avhøyr på å fortelje noko anna, og fortel korleis ein ved dataetterforsking kan få stadfesta min motivasjon.

Same kva utruleg det kan høyrast ut, av omlag 5000-10.000 chattar på Yahoo over tilsaman 10 år, så tar eg kontakt ut mot andre berre omlag 10-20 gonger. Dette kunne politiet lett fått stadfesta gjennom dataetterforsking, i allefall for dei siste åra, etter at  Yahoo Messanger vart basert på web. Eg fortel det same i retten.

I retten fortel eg korleis eg har skaffa meg kunnskap / kompetanse på ulike miljø, og som eit døme fortel eg om ein 3 månader lang prosess eg hadde for å kome i kontakt med ein brukarkonto i Sverige. Mannen hadde tydeleg høg status innan ein viss type miljø, eit miljø som ikkje ein automatisk kunne sei hadde noko ulovleg føre seg, men klart at det og kunne finnast der. Eg finn nettstaden der dette miljøet tydleg samlar seg, ein open nettstad, men for å kunne skrive i kommentarfelt må ein registrere seg gjennom ein e-postkonto og eit passord. I ei veke, på kveldstid, les eg igjennom hundrevis av kommentar i chatteforumet der. Kva er eigentleg interessa deira, kva ord og uttrykk nyttar dei seg i mellom, kven har status i miljøet, kven er stabile og kven er ustabile, er det nordmenn her, kven er dei, har eg sett kontoane deira i andre samanhengar… før eg postar min fyrste post inne på forumet.

Denne svenske kontoen finn eg att på ein eller to andre websider, og eg les alt han har skrive, og kva andre skriv til – eller om han. På denne måten snappar eg opp at denne person også har eit «vanleg» liv, med vanlege interesser. Så skriv eg min kommentar i eit kommentarfelt der han tidligare har gjeve uttrykk for vanlege interesser. Ein kort uskuldig kommentar knytta til ei vanleg interesse. Eg gjer nok det same på ein anna nettstad, ein kort kommentar til ei vanleg interesse. Så etter ei tid, så kommenterer han tilbake, om denne vanlege interessa. Og dermed får eg i gang ein dialog med han, som han då sjølv eigentleg tar initiativ til, om noko han er opptatt av. Manipulerande vil nokon seie, strategisk lurt vil andre seie. Så då det ein gong blir tema, at han er stor i dette spesielle miljøet, så fortel han ei masse, rett fram … 

Eg kallar dette «å kome inn frå sidelinja, i sidesynet». og etter mange år på nettet veit eg kva som skal til.
Lasse Josephsen, journalist og forfattar, har stor innsikt i det indre liv på internett. Han er kjend for sin inngåande kjennskap til incels -, – «alt-right» og terror-nazist miljøa. Eg nemner Josephsen her for å skildre korleis ein kan tilnærme spesielle miljø.

Forteljingar og bevismateriale blir borte.

Av alt eg har forklart meg om til politiet gjennom fire avhøyr til saman over 15 timar;
om det eg var sikta for, om mi kartlegging av mogelege overgrep, mine inntrykk kva som føregår ute på nettet, alle mine tekniske forklaring, alle mine konkrete ynskje om kva politiet skal sjekke på vegne av meg, ingen ting av dette blir tatt vidare i etterforsking eller inn i rettssak.

Det er eit einaste unnatak som eg veit er dokumentert, det er at det lokale politi varslar politiet i Horten om min dokumentasjon og forteljing om mogeleg overgrep i deira distrikt. Dette blir stadfesta av avhøyrar Rognald Dvergsdal to gonger. Begge gonger ligg det føre lydopptak. Vedkommande blir tatt.

Politiet sin tilgang på informasjon om mappestruktur og overgrep

Mappestruktur i avhøyr

Eg forklarar meg om lagringsstruktur av ulovleg materiale i alle fire avhøyr. Kvifor eg har oppretta denne strukturen, mine motiv rundt det, mine notat om nokre av personane bak brukarkontoane. Sjå punktet om lovbrotet for min forenkla modell.

1 – 14.10.2014 Sandane:
Avhøyr utan advokat, med avhøyrar Rognald Dvergsdal, opptak ligg føre, The Reid technique avhøyret.
2 – 15.10.2014 Førde:
Avhøyr utan advokat, med etterforskingsleiar Anita Berstad og betjent Torbjørn Sælen, opptak ligg føre, eg forklarar meg om mogelege overgrep og personar som truleg er med i lukka miljø (dette er 8 mnd før operasjon Duck / Fosenmannen i Trondheimsområdet og ei lengre tid før Dark Room blir kjent)
3 – 30.10.2014 Vik:
Avhøyr med advokat, med avhøyrar Rognald Dvergsdal, opptak ligg føre, tema er lagringsstruktur og mengder med ulovleg erotisk fremstilling av barn under 18 år,  lagra i Groups struktur omtalt i innleiing. Også andre tema.
4- November 2015 Sandane:
Avhøyr utan advokat, med avhøyrar Rognald Dvergsdal, opptak ligg føre, tema er eigentleg innhald i chatteloggar, men eg forklarar mykje meir om mappestruktur, om nokre av mappene og personane / brukarkontoane bak. Mellom anna mykje om ein brukarkonto med kvinnenamn.

Den type kriminalitet eg blir sikta for og seinare dømt for, er pr definisjon datakriminalitet, og skal etterforskast som datakriminalitet. Dette er omtalt mange stader, i Bevisretten og Etterforsking. Slik etterforsking vart ikkje utført i mi sak sjølv om politi har full tilgang på alt mitt private datautstyr og på den pc eg nytta på jobb, min mobiltelefon, til brukarkontoar i inn og utland, 15 år med jobb-epost med meir.

Politi-tenestepersonar som fysisk har høyrt meg fortelje om mappestruktur

Politi-tenestepersonar som fysisk har sete i same rom som meg og høyrt meg greie ut detaljert om mappestruktur, innhald og mine motiv:

Rognald Dvergsdal avhøyrar, i 3 avhøyr.
Anita Berstad etterforskingsleiar og Torbjørn Sælen betjent, i 1 avhøyr, avhøyret der eg fortel om mogelege overgrep.

Politi-tenestepersonar som har sett mappestrukturen

Anita Berstad og betjent Roar Bø ved to høve, 19.01.2016 og 28.01.2016.
Utan om dette , Geir Harkjerr frå politiet i Balestrand, som er observatør på vegne av det lokale politiet, hjå Kripos sin gjennomgang og klassifisering etter COPINE. Harkjerr sit og ser på min mappestruktur i lag med Kripos  i omlag to månader, sommar 2015, etter si eiga forklaring i retten. Tilsette i Kripos har gått detaljert gjennom mappestruktur ved klassifisering etter COPINE. Mest truleg er det mange fleire, men eg kan ikkje dokumentere det.

Lydopptak med mine forteljingar om mappestruktur er tilgjengeleg til ei kvar tid

Dei same fire avhøyra, er tilgjengelege for gjennomhøyring, då dei alle er tilgjengelege på opptak. Ingen i lokalt politi eller påtalemakt høyrer på opptak av avhøyra. Og som Sissel Kleiven, påtaleansvarleg og aktor i mi sak sjølv seier i retten: – Kvifor i all verden skulle vi ha høyrt på opptak av avhøyra dine?

Alle data er henta ut og ligg tilgjengeleg

Alle data var tilgjengeleg for den i politiet som ville sjå etter. Min server og anna datautstyr er då lagra hjå politiet i Florø. Spegla informasjon frå datautstyr er tilgjengeleg etter kort tid. Dette er tilgjengeleg fram til Kripos er ferdig med sin del av skjult etterforsking og til klassifisering etter COPINE, seinast hausten 2015. Etter reglane i bevisretten skal då politi / Kripos slette data som ikkje skal med vidare som bevis. Eg veit ikkje om alt anna er borte, men i retten blir det berre vist fram det som er vurdert som straffbart.

I det eg får ny advokat hausten 2017, Geir M. Jesinsky frå advokatkontoret Elden, så fortel han meg etter sitt første møte med påtale, at no er det ein ny dataetterforskar ved namn Breda hjå Fjordane politikammer i Florø. Den som eg hadde snakka om, Solevåg var blitt pensjonist.  Breda vitnar i retten siste dag, 01.12.2017, og han stadfestar der mine forklaringar om mappestruktur.

Min observasjon av aktivitet knytt til min informasjon om mappestruktur og overgrep

Direkte tilbakemelding frå politiet sjølv

30.10.2014 Vik
I avhøyr under varetekt i Vik omlag 14 dagar etter at eg fortel om overgrep, så spør eg avhøyrar Dvergsdal om politi har kome fram til noko på grunnlag av mine opplysningar frå 15.10.2014. Eg får til svar, at det han veit, så skal det ha blitt sett i gang spaning i Horten.

November Sandane
I avhøyr om chatteloggar på lensmannskontoret på Sandane november 2015, altså vel eit år etter avhøyret i Vik, så stiller eg det same spørsmålet på nytt til Dvergsdal. Om politi har kome fram til noko på grunnlag av mine opplysningar frå 15.10.2014? Ved dette høvet kjem Dvergsdal med eit lengre svar. Det fyrste han fortel, er at han / politiet ikkje uten vidare kan fortelje om andre personar som er i strafferettsprosessen. Her hugsar eg ikkje heilt detaljane, men innhaldet var, at fyrst når ein person er komen så og så langt i prosessen, så kan politiet formidle informasjon vidare. Eg trur at ein ikkje trengde å vente til det låg føre dom. Så difor seier Dvergsdal; har han ikkje kunne informere meg før, og at det også avgrensar kva han kan seie til meg no.

Eg får stadfesta at mannen i Horten er tatt, også at kontaktnamn Jonas Seterlid er tatt, og at det der vart stoppa eit pågåande overgrep. 

Dvergsdal tar fram eit ark og vender det mot meg. Eg ser at dette er ei liste med mine kontakter i Yahoo, eit avgrensa tal. Eg har ikkje sett lista før, og heller ikkje seinare, men det kan vere den same lista med kontakter som Ellingsvåg skulle kontrollere, sjå kapittel om 2 – Tiltak (Yahoo kontakter) Eg ser på lista berre nokre sekund, og kjenner att alle namna.
Mitt inntrykk var at det var 10-12 namn på lista, og tenkte at det var i samsvar med mine opplysningar frå 15.10.2014.

Så det Dvergsdal seier denne dagen, at det fram til no er 5-6 personar / kontakter på denne lista som er inne i strafferettsprosessen, og eg trur han seier at nokon alt har fått dom. Eg omtalar det seinare som 5-7 fordi eg ikkje ser Horten-mannen på lista, men han blir omtalt av Dvergsdal likevel.

I eit rom ved sidan av kjem leiar for etterforsking Anita Berstad med dette svaret til min sambuar: «Nei, det er ikkje politiet si oppgåve å stoppe overgrep. Politiet si oppgåve er å finne sanninga» , sjå eige kapittel: Avhøyr av min sambuar, Janne Øisang Grinaker, november 2015

Hjå rettspsykiater

Desember, romjula 2016
Rettspsykiater viser fram dokumentasjon på dataetterforsking av kontaktnamn Jonas Seterlid, der overgrep mot Aida blir stoppa, varsla av meg. Denne dokumentasjonen viser i detalj til dei same detaljane som eg fortel om den 15.10.2014, altså om datostempling av fotografia med meir. Gåta er kvifor rettspsykiater har denne dokumentasjonen, medan aktor Sissel Kleiven held tilbake all informasjon om tilsvarande, og om at det er eg som har varsla.

NRK februar og 13.03.2018

I februar les eg på NRK.no om ei rettssak som skal opp i Oslo Tingrett. Eg les ikkje mange linjene før at eg reagerar, dette må då vere eit overgrep som eg har varsla om. 13.03.2018 les eg på nytt om den same saka, og no står at dei to personane vart dømt til fengsel i fire år grunna overgrep mot barn. Dommen mot dei to mennene blir referert, der også sjølve lovbrotet er omtalt. Eit par setningar er nesten identiske med mi forklaring den 15.10.2014.

Seinare, i tidleg juni, les eg dette omatt og alt eg kan finne om det, og så finn eg koplinga mot Trøndelag og Fosenmannen. På NRK står det ikkje i klartekst at det er Fosenmannen, men det blir referert til ei stor sak i Trondheimsområdet, om ei opprulling. NRK skriv omtrentleg dato for kva tid politiet der fekk informasjon om overgrep. Operasjon Duck var gamalt nytt for meg, men no leitar eg rundt på nettet for å finne meir informasjon rundt dette. Mellom anna finn eg Aftenposten A-Magasinet sin lange artikkel om overgrep og overgreps-materiale, også med intervju med Fosenmannen. Så finn eg det dokumentert, at det er samanfall mellom dato for pågriping av Fosenmannen og dato for informasjon som ligg til grunn for at dei to mennene blir dømde i Oslo Tingrett. Tidleg mai 2015.

Under rettssak

Ethos og phatos

Etterforskingsleiar Anita Berstad skal gjere greie for etterforskinga mot meg, fyrste dag i retten juni 2017. Ho vel å starte utgreiinga med å ta opp eit fotografi i A4 storleik, av – som ho seier sjølv «ei heilt vanleg norsk jente», og held dette opp i hovudhøgde og snur seg rundt i rettslokalet. (som eit ledd i ethos og phatos) Så seier ikkje Berstad meir om det.

Jenta heiter Aida og er kledd i ein fin kjole. På biletet er ho kanskje 6-7 år, og no då rettssaka tar til, er ho 16, 17 år. Ein gong etter 15.10.2014 og før november 2015 stoppar eit pågåande overgrep mot Aida. Fordi eg går i mot råd frå advokat, og fortel om mogelege overgrep eg kan ha avdekka.

Det er fyrste gong eg er i ei rettssak, og advokat har ikkje akkurat fortalt meg kven som kan ta ordet og når, så eg sit der og høyrer på. Ikkje eit ord blir sagt om overgrep, eller at overgrep har blitt stoppa. Som sagt, sverting av meg er i gang med bruk av ethos og phatos.

Informasjon blir forsøkt halde borte for retten

Det blir derimot brukt masse energi og fantasi for å halde informasjon om varsling av mogelege overgrep unna retten. Eg listar opp «taktikken» til aktor, i den rekkjefylgje ho tok den i bruk under rettssaka.

– Ikkje seie noko om det.
– Latterleggjer med tal.
– Horten mannen, kunne ikkje bevisast fysisk overgrep.
– Det var berre noko du fant på fordi du ville ha mindre straff.
– Dei veit kva eg tenkjer.
– Det gjorde han vel!.
– Eg oppforda til det.
– Flyttar dato for min kjennskap, dommar grip inn

– Ikkje seie noko om det

Ingen ting blir sagt om overgrep og at andre er tatt, før eg tar det opp sjølv noko seinare.
Eg får ordet og spør rett ut kvifor dei ikkje fortel at eg varsla om mogeleg overgrep, og at eit pågåande overgrep nettopp mot Aida vart stoppa? (jenta i kvit kjole)

Eg fortel at det var avhøyrar Rognald Dvergsdal som fortalte om stoppa overgrep i avhøyr i november 2015, og at han synte meg kjapt ei liste med yahoo-kontoar der personane bak var tatt. Eg oppfatta det slik at det var 5 eller 7 som var tatt fram til det tidspunkt.

– Latterleggjer med tal

Aktor svarar meg slik:
«Syns du det er noko å skryte av, av dei 300 kontaktene du hadde, kva prosent blir det?»
Aktor var snartenkt, det skal ho ha, no brukar ho det totale talet med kontaktar eg hadde hatt, der 120 av dei aldri tok kontakt med meg. Ikkje dei 183 ho elles refererte til. Og – det viktigaste for aktor er, å ikkje gå i dialog om varslinga mi.
Eg svarar aktor tilbake slik: «Om det var slik at 5 til 7 av dei 10 norske kontaktane eg gav opp, er tatt, så skal det bli 50 til 70 prosent»

– Horten mannen, kunne ikkje bevisast fysisk overgrep

Seinare så kjem det frå aktor: « , og dessutan kunne det ikkje bevisast at det hadde føregått fysisk overgrep i Horten, med han TommyT»
Bra var no det tenkte eg, men mannen fekk dom, det fortalte Dvergsdal. Nok ein gong passar aktor på munnen sin, slik at ho ikkje opplyser retten om at eg er årsak til at overgrep vart stoppa. Her går ho på ein knivsegg – dessutan kunne det ikkje bevisast – , for å presisere at det ikkje var overgrep. Mannen kjem i fengsel grunna mi forklaring.
(I dommen blir dette med med Hortenmannen drøfta og vurdert. Og ut frå ei isolert vurdering av Hortenmannen, med bakgrunn i aktor sine utsegner om mine motiv, så tykkjer retten at mine rettslege forklaringar er oppkonstruert.)

– Det var berre noko du fant på fordi du ville ha mindre straff.

Aktor er allvitande og klar i sine meldingar og fyrer av:
«det var noko du fant på, berre for å få mindre straff»
Denne setninga blir drøfta av meg til slutt i dette kapittelet.

– Dei veit kva eg tenkjer

Retoriske grep i ein rettssal er vel kjent. Historia til aktor Sissel Kleiven og leiar for etterforsking Anita Berstad i retten kan berre få meining om eg verkeleg skulle vere ein pedofil eller ein overgripar. Dei går svært langt for å få dette til. Nokre små sitat:
«Det er berre unnskyldningar», «Dette trur eg ikkje noko på, det må ligge noko anna bak», «Den unnskyldninga har vi høyrt før»

Og utsegna som kronar alt : «Vi veit kva han tenkje, når vi ser kva han skriv»
Som sagt, dette siste kom på overskrifts-nivå i aviser. Ikkje som ironi eller sarkasme, men som faktainformasjon.

– Ha, det gjorde han vel!

Det er denne utsegna frå aktor som eg undra meg mest på under heile rettssaka, rett og slett fordi at den var nettopp opp det, svært underleg. Eit oppslag i NRK i februar 2018, 3 månader etter, så endrar det seg frå underleg til sjokkerande.

Aktor er under noko press om innhald i chatteloggar. Eg ser ho går tilbake til sin eigen plass, ho leitar i gjennom ein bunke med papir, eg vil tru det var utskrifter av chatteloggar, ho tar ut eit ark, og siterar frå arket: «Her seier sikta til ein han chattar med, at han vart kasta ut av ein anna chat med to andre personar, – fordi han ikkje forstod sjargongen – ha, det gjorde han vel!»  Ho har nettopp gjort greie for at ho og Berstad kan lese tankane mine, så dette skulle kanskje vere eit prov på det.

Eg sit og høyrer på og veit med ein gong kva dette handlar om, alt frå ho seier – han vart kasta ut -.
Aktor seier i retten akkurat det som står sitert over, ingen ting meir.
Dette er sentralt, då dette er koplinga til Fosenmannen sitt varsel.

Ein mann i Oslo-området , truleg 45-50 år, var ein av mine Yahoo-kontakter i nokre år. Han tok kontakt med meg med jamne mellom den fyrste tida. Om det noko var spesielt med han, så var det at han var bitter etter skilsmisse / samlivsbrudd, og særleg var han forbanna på sin svigerfamile som han gav skulda for det meste. Han sende meg nokre gonger foto av familie-medlemmer, i naturlege omgjevnader.

Han tok sjeldnare kontakt. Ein dag var han tilbake, og spør om eg ville vere med på ein gruppechat, i lag med han og ein annan. Eg spør, gruppechat på Yahoo, går det an? Jada, berre trykke der og der.

Dette blir min fyrste og siste gruppechat på Yahoo.
Eg anar ikkje kva som ventar meg, så eg skriv ikkje omtrent ikkje eit einaste ord. Dei to tar til å fortelje om noko dei har vore med på, dei to i lag, tydelegvis mot ein mindreårig. Dei brukar eit par engelske ord – som eg då ikkje forstår meininga med, det er det eg som eg seinare referearar til denne tredje-personen om. Den andre personen i gruppe-chat blir brått aggressiv i chat mot meg, og spør kvifor eg ikkje deltar, og sekundet seinare blir eg kasta ut. Eg trur det tar berre eit par minutt før eg er kasta ut.

Aktor kjenner tydleg vis då til denne chatten, sidan ho påstår det ho gjer: «Her seier sikta til ein han chattar med, at han vart kasta ut av ein anna chat med to andre personar, – fordi han ikkje forstod sjargongen – ha, det gjorde han vel!»
Denne kunnskapen / kjennskapen fortel ho ikkje om i retten.

Så kjem hovudpoenget. Ikkje så lenge etter (dagar eller veker hugsar eg ikkje lenger) at eg har fortalt denne «tredje-personen» om den ubehagelege opplevinga, og at eg ikkje forstod sjargongen og vart kasta ut, så tar Oslo-mannen kontakt på nytt. Han fortel då, omtrent; – ja det er typisk han andre å vere mistenksam og sinna-. Og så fortel han i denne chatten om kva dei to hadde gjort mot denne mindreårige. Han fortel også meir om denne andre mannen.

Aktor kjenner då og til denne chatten, men fortel heller ikkje om det i retten.
I avhøyr 15.10.2014 fortel eg alle detaljar eg kjem på om denne hendinga, med brukarkonto med meir.  Dommen mot dei to mennene blir referert i NRK i mars, der sjølve lovbrotet er omtalt, og den omtalen er svært lik innhaldet i mi forklaring 15.10.2014.
«Fosenmannen» må av ein eller anna grunn også ha kjennskap til denne hendinga, og fortel om det til politiet , tidleg i mai 2015. Han får strafferabatt for dette. Det kan godt vere at denne «tredje-personen» er Fosenmannen, det veit eg ingen ting om. Statistisk er kjangsen stor for at det nettopp kunne vere det.

«ha, det gjorde han vel!»  er for meg dokumentasjon på at det lokale politi ikkje har formidla vidare min forklaringa om dette overgrepet. Og at dei i ettertid sit på informasjon om at overgrep med meir er avdekka av andre si etterforsking, Operasjon Duck, og Kripos, der Sogn og Fjordane politidistrikt sat på informasjon lenge før.

Dette er tankar og kunnskap som har tatt tid for meg å ta inn. Eg har rett og slett tenkt at slikt ikkje skulle vere mogeleg. Er dette forklaringa på at aktor ikkje vil ha fokus på stoppa overgrep, fordi ho veit at dei har svikta? Kor mange varslar det lokale politi vidare om, 50% ?, eller i verste fall berre Horten-mannen?

Korleis vart så alle desse andre tatt?
Ein ting er sikkert – Kripos har med eit halvt auge innan eit halvt sekund identifisert mappestrukturen min som yahoo-kontoar, og har oppdaga at dei sit på ei svært god kjelde for å kunne identifisere personane bak, og kople dei mot innhaldet i mappene. Kripos fekk innhaldet på min server seinast i mai/juni 2015. Eller det kan vere at politiet i Horten fekk heile avhøyret mitt frå den 15.10.2014, og at dei tok affære ? Dette veit eg sjølvsagt ikkje, men eg vil tru at det er slik det heng i hop.

– Eg oppforda til det, til overgrep

Frå å teie om det (altså at det var viktig for aktor at overgrep ikkje er eit tema i rettssalen), og fordi dei no påstår at dei veit kva eg tenkje, er det no mogeleg å setje fram ein påstand om at «han oppmuntra sine kontakter til at dei skal gjere overgrep»

Denne påstanden inne i rettsalen av ein aktor, er temmeleg dryg. For å ta det med det gode fyrst, det kan vere eit retorisk grep for å få meir kjøt på beinet, altså ved å svekke meg for å styrke seg sjølv. Men, det ho eigentleg gjer, er å skulde meg for eit alvorleg lovbrot etter ein heilt anna paragraf enn den eg er sikta for å ha brote, og som retten skal ta stilling til. Rett nok er det heilt i tråd med skjellig grunn til mistanke som ligg bak den skjulte etterforsking Sissel Kleiven set i gang 14.10.2014. Kripos gjer ingen funn, inklusive påstanden til Kleiven ovanfor,  men det er heilt tydleg at den skulte etterforskinga ikkje tok slutt for aktor. Makan til frekkheit. Slike påstandar skal formalisert, og så skal ein ta ansvaret for dei. Ikkje gøyme seg bak skjult etterforsking og retorikk.

Eg går ikkje i djupna på dette, og eg er klar over: – Det må i tid skje samtidig forbrytelsen planlegges eller utføres, og medvirkerens må ha ment å ”være med på” den handling som hovedmannen begår. –

https://www.overgrep.no/hva-betyr-medvirkning-til-voldtektovergrep/
I strafferettslig sammenheng menes det med «medvirkning» at man aktivt bistår eller passivt støtter en straffbar handling med ord eller gjerning, og på denne måten pådrar seg et straffansvar dersom straffebestemmelsen også omfatter medvirkning. Medvirkning til voldtekt eller overgrep betyr med andre ord at man har vært med på voldtekten eller overgrepet, uten selv å ha utført gjerningsbeskrivelsen i straffebestemmelsen.
…
Medvirkeransvaret er et selvstendig straffansvar. Det må i tid skje samtidig forbrytelsen planlegges eller utføres, og medvirkerens må ha ment å ”være med på” den handling som hovedmannen begår.
…
Bestemmelsen sier at ”et straffebud rammer også den som medvirker til at straffebudet brytes, når ikke annet er bestemt”. Ettersom det ikke er bestemt annet i straffelovens kapittel 26 om seksuallovbrudd, kan man altså straffes for medvirkning til voldtekt eller seksuelle overgrep

– Flyttar dato for min kjennskap, dommar grip inn.

Aktor prøver å så tvil om mine motiv, og styrkje hennar eigen påstand om at eg skulle ha oppmuntra til overgrep, ved å hevde at eg hadde over lang tid hatt kunnskap om mogeleg overgrep, men ikkje hadde varsla. Dette gjeld Horten-mannen, og ho les opp nokre datoar, og seier at: «den sikta hadde hatt kjennskap til faren for overgrep i eit år og to månader, utan å varsle»

Då grip dommar Bjørn Sælen inn:
«Om du no leser fra det samme dokument som jeg ser på nå, så er det snakk om to måneder, ikke eit år og to måneder».
Aktor Sissel Kleiven: «ehh, nei, det er ikkje alltid så lett med disse tala»

Eg noterte i blokka mi, dette var 12 eller 13 gongen ho på 4 dagar «tullar med tal», og der samtlege «tullingar» «tilfeldig vis» gjekk i min disfavør. At Kleiven har tale-feil, er ein ting, men hennar «tal-feil» er eit klart uetisk verkemiddel i media og i retten.

Påstand – Det var berre noko du fant på fordi du ville ha mindre straff.

Kva ligg i denne påstanden i frå aktor Sissel Kleiven, framført i Sogn ogFjordane Tingrett.
– Det var berre noko du fant på fordi du ville ha mindre straff.
Eg ser at eg har nytta to versjonar av utsegna, ei som ovanfor, og ei som nedanfor
– det var noko du fant på berre for å få mindre straff – 
Eg noterte meg fyrst – Det var berre noko du fant på fordi du ville ha mindre straff. -, og eg held fram med å bruke den.

Det aktor legg fram påstand om i retten, er at mitt varsel om overgrep mot barn i Noreg, var berre noko eg fant på for å få mindre straff.

* kven er det som kjem med denne påstanden?
– det er Sissel Kleiven, som aktor frå påtalemakta, representant for staten
* kvar og kva tid legg ho fram påstanden?
– I Sogn og Fjordane Tingrett, under hovudforhandligane i straffesak mot meg

* kven er meint som mottakaren av denne påstanden?
* a er det den sikta, meg?
* b eller er det medlemmane i Tingretten og dei som elles er tilstades i retten?
– a  Om det er meg, kva vil aktor formidle til meg ved å framføre påstanden – Det var berre noko du fant på fordi du ville ha mindre straff. –
– at eg lide av hukommelsestap, og treng å få ei påminning om noko eg har gløymt
– eller at eg lide av ein eller annan kraftig personleghetsforstyrrelse, og må gjerast merksam på kva eg har fortalt om dette
+ a Begge deler stemmer ikkje, og eg har nettopp vorte undersøkt av psykiatrar
+ b Tingretten er mottakar av – Det var berre noko du fant på fordi du ville ha mindre straff. -, og informasjonen skal vere objektiv og skal kunne dokumenterast.

* Kva er bodskapen i aktor sin påstand:
Det var berre noko du fant på fordi du ville ha mindre straff.
– Det er at den sikta, meg,  er så opptatt av å få mindre straff, at eg set fram ein ikkje-rett påstand om at eg har kartlagt, dokumentert-  og har varsla lokalt politi om  – mogelege overgrep.

* Kva tid er det at eg skal ha sett fram mitt «påfunn» om overgrep som alt er dokumentert stoppa av norsk politi i det rettsaka tar til?
* a Er det på ståande fot i retten, fordi eg vil ha mindre straff?
– a Nei, eg fortel retten om dette fordi aktor Sissel Kleiven og leiar for etterforsking Anita Berstad ikkje fortel om det i retten, slik som dei er forplikta til.
* b Er det under avhøyr 15.10.2014, 3 år før,  eit avhøyr eg bed om sjølv, trass åtvaring frå oppnemnd advokat? Der eg i 30-40 minutt svært detaljert fortel korleis eg har gått fram, korleis eg har dokumentert det, og eg fortel politiet like detaljert om kvar dei finne den same dokumentasjonen? Og avhøyret ligg dokumentert på eit lydopptak.
– b Nei, eg går ikkje mot råd frå advokat fordi – Det var berre noko du fant på fordi du ville ha mindre straff. -. Heller ikkje har eg ein briljant hjerne som kan konstruere eit slik komplisert påfunn på flekken. Eg fortel om ein aktivitet eg alt har hatt over tid.
* c (og no er vi far out) Legg aktor Sissel Kleiven til grunn, at eg minst 2 år før eg blir tatt, legg ein plan om korleis, om eg ein gong i framtida skal bli tatt, skal få mindre straff?
At mappestruktur, dialogar med andre personar, foto av barn (ikkje overgrep) og mine eigne notat, alt er produsert -, og med fullstendig dokumentasjon liggande innbakt i mitt datautstyr, –  er der fordi eg ein gong i framtida skal kunne gjere meg nytte av – Det var berre noko du fant på fordi du ville ha mindre straff. –
– c Dette er klart nonsens og far out. Men for å fullføre tankegangen, aktor Sissel Kleiven nyttar sjølv, lat meg seie handplukka detaljar frå det same materiale, for på ståande fot i retten legge fram påstand om at eg har oppfordra til overgrep.
– overgrep som aktor sjølv, påstår i retten, ikkje har funne stad, og basert på hennar eigen påstand om at min dokumentasjon berre er påfunn.

Tilbake til start:

Kva ligg i denne påstanden i frå aktor Sissel Kleiven, framført i Sogn og Fjordane Tingrett.
– Det var berre noko du fant på fordi du ville ha mindre straff. –
Om eg summerar opp innhaldet i punkta ovanfor, så får eg:
– det er påtalemakta ved aktor Sissel Kleiven som framfører påstanden
(eg minner om at Sissel Kleiven også har hatt desse rollene i mi sak:
– som politiadvokat fram til sikting
– som påtaleansvar etter sikting, under etterforsking og fram til rettssak)
– påstanden er meint som påliteleg informasjon til tingretten
– det er den sikta, mi si framføring av påstanden i tingretten, som blir omtalt.
(retten har ingen anna kunnskap om min påstand, enn den eg sjølv framfører i retten)
– innhald i påstanden er: – at den sikta, meg,  er så opptatt av å få mindre straff, at eg set fram i retten, ein ikkje rett påstand om at eg har kartlagt, dokumentert-  og har varsla lokalt politi om mogelege overgrep. Vidare, at min påstand om at politi i Noreg alt, også lenge før rettssak, har stoppa nokre av dei overgrepa eg har varsla om, også ikkje er rett.

Ny start, nytt utgangspunkt – aktor sin påstand i retten er ikkje riktig

Det ligg føre mange ytre fenomen på at eg har varsla (15.10.2014) lokalt politi om mogelege overgrep mot norske barn. Framleis vil ein kunne dokumentere dette. At norsk politi har stoppa overgrep som eg har varsla om, let seg framleis dokumentere.
Aktor Sissel Kleiven sin påstand i retten er ikkje riktig, men korleis skal ein då forstå kvifor aktor på ståande fot set fram for tingretten, ein ikkje riktig påstand om meg?

Om ein tar metoden min  i bruk på nytt:
– eg fortel tingretten om at eg har varsla lokalt politi om overgrep mot norske barn, og at lokalt politi (R Dvergsdal) har stadfesta for meg at overgrep er blitt stoppa.
– eg fortel dette fordi aktor Sissel Kleiven og leiar for etterforsking Anita Berstad ikkje fortel om det i retten, slik som dei er forplikta til.
– Fordi eg fortel til tingretten, må aktor Sissel Kleiven svare på dette i tingretten, med – Det var berre noko du fant på fordi du ville ha mindre straff. –
* Det er tydleg at aktor er opptatt av at eg ikkje skal få for lite straff i høve til det ho har tenkt seg, ut frå det ho tykkjer eg har fortent.
– for at straff skal bli så lang som aktor vil, går ho langt for å hindre at eg skal få strafferabatt som avkortar straff, slik norsk lov tilseier.
* For fyrste gong kjem det ut (påstand om) informasjon om at lokalt politi har iverksett ulovleg skjult etterforsking, med godkjenning frå aktor (Sissel Kleiven som politiadvokat)
* For fyrste gong kjem det ut (påstand om) informasjon om at lokalt politi / påtaleansvarleg ikkje har sett i verk etterforsking etter varsel om overgrep mot norske barn, og at lokalt politi / påtaleansvarleg har obstruert slik etterforsking.
* For fyrste gong kjem det ut (påstand om) informasjon om at hendingane og fråvær av aktivitet er aktivt helde skjult av det same politi og påtaleansvarleg.
– aktor sin ikkje-rette påstand i tingretten, er ei aktiv handling for at dette framleis skal vere skjult.

Slik kan det også seiast.

Hendingar i retten – karaktervitne

Karaktervitne

Det er min advokat som ein dag tar opp at eg skulle hatt nokon som stille opp for meg under rettssaka. Som karaktervitne.

Juridisk ordliste til domstolane har dette om karaktervitne:
https://www.domstol.no/verktoy/juridisk-ordliste/k/Karaktervitne/

Karaktervitne
Vitne som er innkalt for å si noe generelt om hvordan en person er. Dette til forskjell fra vitner flest som innkalles fordi de har sett eller vet noe om den konkrete hendelsen rettssaken dreier seg om.

Advokat møter motstand både hjå min tidlegare, og noverande sambuar.
I utgangspunktet er det skremmande for begge to, det å skulle møte i retten. At eg har fortalt dei to om mitt skremmande og djupt krenkande møte med retten nokre månader før, gjer det ikkje betre. Begge stiller etter overtaling frå advokat og han er flink til å støtte oppunder. Ei veninne av tidlegare sambuar er utdanna jurist, og ho psykar opp og er med i retten.

Min sambuar styrer dette sjølv i kontakt med advokat, men eg fortel ho at det kan vere lurt å stille med manus i retten. Spenningsnivået kjem til å bli høgt, og tar aktor laust, ja då kan det vere vanskeleg å halde tråden. Det viser seg at advokat alt har tatt dette opp med begge to. Han og rår dei til å ha eit manus eller ei hugseliste med seg i retten, men berre som støtte, for retten skal helst ikkje få det inntrykket at dei les.
Det er ikkje i samsvar med bevisumiddelbarhetsprinsippet.

Bevisumiddelbarhetsprinsippet

Mi utsegn er at dette prinsippet kan vere ganske så skummelt. Godt forankra i fortida, stadig mindre meiningsfylt for framtida.

Frå Bevis i straffesaker
Bevisrettens grunnprinsipper og hovedregler i straffesaker
Gert Johan Kjelby

2.7 Bevisumiddelbarhets- og muntligetsprinsippet
s. 100
Bevisumiddelbarhetsprinsippet (prinsippet om direkte bevisførsel) bygger altså på at den dømmende rett skal få umiddelbart inntrykk av at bevisene og førstehånds-opplysninger fra partene, vitnene og bevismaterialet for øvrig.
Det er ikke en nødvendig sammenheng mellom bevisumiddelbarhet og muntlighet, men som sitatene viser (min komm: er ikkje med her), knyttes de ofte sammen. Både i eldre og nyere straffeprosessuell litteratur har den muntlige og umiddelbare forms fortrinn vært knyttet til den avhørtes opptreden og personlige tlstedeværelse i retten.
s. 101
I strpl. § 278 heter det at hovedforhandlingen « er muntlig. Opplesing kan ikke tre inn i stedet for fri muntlig framstilling ». For vitner fremgår kravet om muntlighet også av strpl. § 133 første ledd. For vitner og tiltaltes forklaring kommer begge prinsippene til uttrykk i strp. §§ 290, 296 og 297. Forklaringer fra disse skal som hovedregel skje muntlig, direkte for den dømmende rett. Også skriflige bevis skal som utgangspunkt presenteres ved opplesning, jf. § 302.

Gert Johan Kjelby

Nedanfor skriv også Annika Melinder om bevisumiddelbarhetsprinsippet, og ho drøftar det opp mot den kunnskap ein har i dag om vitnepsykologi.
Ho peikar på det som eg vil seie er ei klar motsetning eller kan det rette ordet vere paradoks; eg siterar:

Den viktigeste begrunnelse for bevisumiddelbarhetsprinsippet er at retten ved selv å høre de forklaringer og vitneførsler som blir avgitt, får muligheten til å danne seg et direkte inntrykk av påliteligheten av det som blir forklart.
– min kommentar – opp mot hennar eige utsagn om kva vitskapen seier om det same 
Slike troverdighetsvurdernger kan avspeile mer eller mindre personlige holdninger, forutinntatte meninger og til tider feillæring. Fra psykologien vet vi at slike faktorer slår sterkest ut i direkte møter mellom mennesker, slik at vurderinger hvor retten konfronteres ansikt til ansikt med tiltalte, fornærmede og vitner, er spesielt sårbare for irrasjonelle påvirkninger.

Frå Bevis i straffesaker
Vitnebevisets psykologiske fallgruver
Annika Melinder

s. 486-485
Dagens rettspraksis har et annet utgangspunkt: Det følger av prosessreglene i straffeprosessloven (strp.) § 128, at det er en presumsjon innen jussen, at vitner snakker sant. Et vitne har i utgangspunktet både møteplikt og forklaringsplikt, jf. Strp. § 108. Det fremgår videre av strp. § 128 at rettens formann er pålagt å « formane vitnene til å forklare den fulle sannhet uten å skjule noe ». Dette innebærer at vitnet skal avgi en forsikring, og på dommerens spørsmål om vitnet kan forsikre at det vil svare sant, er vitnet gitt kun ett svaralternativ: « Det forsikrer jeg på ære og samvittighert. » Vitnet plikter altså både å møte, å forklare seg og å forklare seg sannferdig. En falsk forklaring for retten er straffbart. Loven forutsetter sannhet, er det slik at vitner alltid snakker sant? Og dersom de ikke gjør det, kan vi da avsløre hva som er sannhet, og hva som er feilaktig erindring eller ren og skjær løgn? Det er langt mellom den sanne forklaring og den straffbare falske forklaringen, og loven gir ingen nærmere veiledning til den som skal forsøke å vurdere hvor en konkret forklaring plasserer seg i dette bildet.

Når vitner blir hørt i retten, forutsetter loven videre at retten kan danne seg et bedre og sikrere inntrykk av de implisertes troverdighet og pålitelighet ved å observere dem « live » enn ved å lese protokoller og se filmopptak av vitneavhør, det såkalte bevisumiddelbarhets-prinsippet. « Den viktigeste begrunnelse for bevisumiddelbarhetsprinsippet er at retten ved selv å høre de forklaringer og vitneførsler som blir avgitt, får muligheten til å danne seg et direkte inntrykk av påliteligheten av det som blir forklart. »

Forutsetningen om at et vitne skal snakke sant, og bevisumiddelbarhetsprinsippet, preger norske rettssaler gjennom alle nivåer opp til Høyesterett. Et slikt utgangspunkt bygger imidlertid på at mennesket i sin alminnelighet, og den profisjonelle som skal ta beslutninger i særdeleshet, er et hominis rationale, et rasjonelt vesen – kort sagt, at rettens aktører forholder seg rasjonelt til tilgjengelig informasjon, og, ikke minst, at denne informasjonen er korrekt og sann. Dette utgangspunktet gjelder for så vel den matematiske som for den hypotesetestende modell for vurdering av bevis.

Fra en rekke studier som vi straks skal se nærmere på, vet vi midlertidig at både lekdommere og profesjonelle dommere, sakkyndige og eksperter, faktisk påvirkes av sine vurderinger av vitners «troverdighet» når de skal ta stilling til om en person er skyldig eller ikke skyldig, eller når de skal bedømme graden av sannhet i et vitneutsagn. Slike troverdighetsvurdernger kan avspeile mer eller mindre personlige holdninger, forutinntatte meninger og til tider feillæring. Fra psykologien vet vi at slike faktorer slår sterkest ut i direkte møter mellom mennesker, slik at vurderinger hvor retten konfronteres ansikt til ansikt med tiltalte, fornærmede og vitner, er spesielt sårbare for irrasjonelle påvirkninger. Felles for slike faktorer er at de påvirker de konklusjoner som trekkes om en persons troverdighet, uten å ha en rasjonell grunn. Det er altså grunn til å tro at rasjonelle begrunnelser som angis i dommen, kan bli farget av mindre bevisste holdninger og mer eller mindre automatiserte preferanser.

Makt og avmakt

Det er sterke krav til objektivitet og til innsamling av påliteleg informasjon i strafferetts-prosessen. Krava er pålagt ved lov.

Tidlegare har eg referert korleis politiet over tid har tatt i bruk vitenskap for å vere trygge på at dei når desse måla. I lærebøkene på politihøgskulen er det side opp og ned om avhøyr, med gjennomgang av metode, førebuinga, gjennomføring med meir.
Boka Den profesjonelle samtale, går verkeleg i djupna om korleis ein skal gå fram gjennom avhøyr / samtale, og dei nyttar fleire sider på korleis det skeive tilhøvet i makt – asymmetri – påverkar kommunikasjon og innhenting av informasjon. Nokre sitat:

Den profesjonelle samtale (2020)
Asbjørn Rachlew
Geir-Egil Løken
Svein Tore Bergestuen

s. 33
Maktforholdet i samtalen
I de fleste kulturer lærer barn at de skal ha respekt for dem som er eldre, for foreldre, for autoritetspersoner, den som har erfaring, og dem som har kunnskap. Det preger også kommunikasjonen. Høflighet, respekt, ydmykhet. Men lærer vi like mye om hvordan vi skal kommunisere med dem som tvert imot er yngre, eller som er sårbare, som ikke har kunnskap eller makt?
Fordi den iboende skjevheten i maktstrukturen trer frem naturlig, er det helt avgjørende at den profesjonelle forstår hvordan det skjeve maktforholdet – asymmetrien – påvirker kommunikasjonen og informasjonen som innhentes.

Rachlew Løken Bergestuen.

s. 35
For en mistenkt i en straffesak, en kilde i en nyhetssak, en jobbsøker eller en pasient som er avhengig av hjelp og råd frå legen, vil maktforholdet i samtalen være skjevt. For å stimulere optimal kommunikasjon, det vil si å øke intervjuobjektets evne og vilje til å tilføre saken relevant, nøyaktig og pålitelig informasjon, må den profesjonelle begrense asymmetrien i maktbalensen. Fordi det er den profesjonelle som sitter på makten, er det den profesjonelle som bærer ansvaret for å gjøre noe med ubalansen.
…
Likevel kan den profesjonelle gjøre mye for å begrense opplevelsen av asymmetri, uten å gi avkall på den fagkyndige styringen som må prege profesjonelle samtaler. Å formidle empati gjennom gjennom å behandle alle med respekt og høflighet, som en likemann, er en grunnleggende forutsetning for alle profesjonelle samtaler.

Når intervjueren viser respekt og formidler empati gjennom åpenhet og ærlighet, etableres det profesjonell tillit. Den tilliten er profesjonelle samtalepartnere avhengige av for å oppnå respekt, og for i det hele tatt at noen skal ønske å dele informasjon. De som skal dele informasjonen, må oppleve at de blir tatt på alvor, og at selv bestemmer hva de skal dele. De må også kunne stole på at informasjonen de gir, blir håndtert på en profesjonell måte. Åpenheten reduserer det skjeve maktforholdet (asymmetrien), og det blir enklere for den vi snakker med, å gjengjelde åpenhet. Om ikke annet vil profesjonell tillit styrke kommunikasjonen og redusere forstyrrelser. Og om den andre ikke er klar for å kommunisere der og da, så er innsatsen selvsagt ikke bortkastet. Å bygge tillit kan ta tid. Ved å være profesjonenn kan det opne opp for god kommunikasjon senere.

Rachlew Løken Bergestuen.

Sjølvsagt veit eg at aktor ikkje er i retten for å ta i vare den profesjonelle samtale.
Det handlar om truverde og påliteleg informasjon, og sitat ovanfor viser kva føresetnader eller grunnlag som må leggast tilrette, før ein kan vurdere om ein person har truverde eller om ein person er påliteleg.

Innan for eit einaste punkt; at maktbalansen eller asymmetrien skal vere minst mogeleg mellom dem som skal gje informasjon og den som skal motta den.

Dommar Bjørn og dei to meddommarane, skal då ha ei klar formeining om korleis mine tre karaktervitne opplever maktbalansen eller asymmetrien i rettssalen, og dei skal vere overtydde om at mine karaktervitne opplever at det er tilstades ein rimeleg balanse, i maktbalansen. Før dei sjølve, altså dommarane skal ha ein einaste tanke om truverde og om påliteleg informasjon, seier vitskapen, ikkje eg.

Karaktervitna går i vitneboksen, status på opplevd maktbalanse

Dei to kvinnene som stiller opp som karaktervitner for meg, har delt hus og seng med meg, – den eine i 20 år og er mor til son min/vår, – den andre i omlag 6 år i det rettssaka tek til, og ho er mor til to barn.

Dei er mødrene til dei barna som det lokale politiet er heilt sikre på har vorte utsett for overgrep av meg. Overgrep som eg skal ha dokumentert med foto eller video og delt med eit overgrepsmiljø i England.

Dei to kvinnene har hatt politiet heime hjå seg, for politiet fotografere rom for rom, for mogeleg identifikasjon av stad for overgrep.

Dei to kvinnene er bedt av politiet å levere i frå seg fotografi av barna, med minst mogeleg kle på, for mogeleg identifikasjon av dokumentert overgrep.

Dei er dei to kvinnene som må leve med store spriket mellom mi forteljing og den forteljing som aktor framfører i media, og at det er aktor si førehandsprosedyre gjennom media som definerer sanninga. I lokalsamfunnet og ellers.

Dei to kvinnene har levd med ein konstant redsel for at barna skal bli trakassert, fordi vaksne i lokalmiljøet har ein veldig trong til å syne forakt, og vil vere den som skal dømme.

Dei to kvinnene opplever at fordi dei ikkje støyter meg bort, så blir dei stempla som naive, dumme, og at dei aksepterar å bu i lag med ein «pedo»

Som får arbeidsmiljøet sitt øydelagt, og har leiarar som nektar å ta ansvar for det dei har gjort og ikkje minst, som nektar å ta ansvaret for det dei ikkje har gjort, men som dei skulle ha gjort. Nemleg jobben sin som leiar.

Som har opplevd at «barnetrua» om politiet bli sprengt i fillebitar etter sjølv å ha vore i avhøyr.

Som opplever at politiet stiller mannsterkt på døra, i eit rekkehus i eit byggefelt, medan Mondeo’n sperrar for trafikken, for å overleve eit papir som skulle ha blitt levert i posten, eller henta av meg ved oppmøte.

Så set dei seg i vitneboksen. Bak dei sit journalistane som har vore talerøyr for påtalemyndigheita, og framfor dei, oppe på eit podium, sit dommarane, og aktor Sissel Kleiven i sidesynet, ute til venstre.
Dei er begge i ein tilstand, som kan skildrast slik: dei jobbar beinhardt for å undertrykkje trongen til flukt.

Kort tid etter at aktor slepp til; så tilfredstillar dei «bevisumiddelbarhets- og muntligetsprinsippet», synsfeltet er så innsnevra at dei kan knapt kan sjå sine notat / manus.

– og bakom synger NRK sin Olav Rønneberg, «hvordan fremstår hun?, hvordan fremstår hun?, hvordan fremstår hun? …»

IT ansvarleg – min sjef, vitnar.

Sjefen min på jobb, altså sjef for IKT avdelinga stiller i retten, han også som karaktervitne, altså om kva inntrykk han har av meg som person.

Eg kjem med litt bakgrunnsinformasjon om min sjef, for å setje ting litt i perspektiv.
Solid it-utdanning, mange år i ein riksdekkande tv-kanal, der han var teknisk sjef ved den største avdelinga, og for ei kortare tid var han teknisk sjef for heile konsernet.
Ikkje ukjend med stress, som til dømes å vere teknisk ansvarleg for live-sendingar frå vinter OL for same riksdekkjande TV-kanal.

Som han seier til meg etterpå, – nei, han var no litt spent på korleis dette skulle bli –
Han er ein roleg kar som sjeldan brukar dei store ord, slik også i retten der han fortel roleg og greit om kva inntrykk han har av meg i arbeid, og som person elles. Og det er blir mykje positivt. Han kjem mellom anna med denne utsegna:
– nei, som sjef kan han no ikkje klage på at han har ein tilsett som brukar fritida si til å lese brukarrettleiinga til datasystema vi har.

Aktor Sissel Kleiven har karaktervitnet til disposisjon, og min sjef har sagt noko om  – at han er god på strukturar og samanhengar -, og det skal ho ikkje ha noko av, for det er jo etterforskingsleiar Anita Berstad og ho sjølv som er gode på det.
Og så tar det laust , og som han seier til meg like etterpå – kva var det der for noko?, -ja eg måtte verkeleg til å tenkje meg om, kva var det eigentleg ho ville fram til?

Truverde skal knusast og og påliteleg relevant informasjon skal ikkje få kome fram, og her er dama i den svarte kappa i sitt ess, godt kvalifisert som ho er.

Aktor: Kva meinar du med at han er god på struktur og samanhengar?
Sjef: Ja, han er jo det, han kan forklare det meste om systema våre, og er det noko han ikkje kan svare på der og då, så er han snart til bake med eit svar.
Aktor: Har du sjølv sett og sjekka at han verkeleg har denne oversikta som du hevdar han har?
Sjef: Ehh, om eg har sjekka det sjølv, eeh, nei eg har for sovidt ikkje det …
Aktor: – snerr, glefs – og vidare til eit nytt tema.

Aktor oppnår det ho vil, ho tåkelegg og knusar

IT-revisjon

Så her grip eg inn i mi eiga forteljing, og let min gamle sjef fortelje vidare i fred det han kunne ha fortalt;
-eeh, nei eg har for sovidt ikkje det, men vi har det dokumentert både i permar og i det digitale arkivsystemet vår. Dei same dokumenta vil du finne hjå eit av dei største revisor firma i landet, som i fleire år har utført IT-revisjon hjå oss. Dokumenta er underskrive av både to og tre IT-revisonar,
– og så av han som sit der borte … –
For det er den sikta, altså eg som blir peika ut frå verksemda til å møte hjå IT-revisor når dei kjem for å utføre IT-revisjon. Eg svarar ikkje for alt ved IT-revisjonar, det er andre som gjer greie for drift av datasenter, drift av nettverk, låsesystem med meir.
Nedanfor er eit lite utsnitt om det eg skulle stå til rette for:

Finansiell revisjon har som formål å bekrefte at regnskapet ikke inneholder vesentlig feilinformasjon.
…
IT-revisjon, som en del av finansiell revisjon, er betegnelsen på metoder og revisjonshandlinger der revisor vurderer hvordan IT-systemene påvirker, og støtter opp om informasjonen i regnskapet.
…
Eksempler på dette er automatisk overføring av data fra et logistikksystem til et regnskapssystemet blir prosessert riktig, at innlagte godkjenningsmatriser for fakturaflyt ikke blir uautorisert endret eller forbigått, at avskrivningstider blir beregnet riktig, sier Morten Østigård som er senior manager i Audit & Assurance.
Deloitte 2022

Meir om tema finn ein mellom anna her:
https://www2.deloitte.com/no/no/pages/audit/articles/hva-innebaerer-en-it-revisjon-—og-hvorfor-er-det-viktig-for-din.html

Eg var då tilsett i eit konsern i energibransjen, med produksjon av vasskraft, linjenett, kjøp og sal av kraft på børs, kundar, driftsentral, tilsyn med meir.
Verdi av konsern er på mrd. nivå.
Penger inn og ut i året er i 100 mill. klassen, altså i fleirtal, ikkje eintal.
Informasjonsflyt internt er svært stor, likeeins utveksling av informasjon med omverda.

Så ved fyrste IT-revisjon er eg noko klam både her og der i det eg set meg ned på mi side av bordet, og eit par IT-revisonar sit klar på den andre sida, men eg er førebudd.
Førebudd fordi min sjef og mine kollegar på IKT har snakka saman om IT-revisjon.

Vi veit at vi får «djevelens advokat» i hus, og vi veit alt før dei kjem, at i det IT-revisorane reiser om ein dag eller to, ja så er vi blitt betre i jobben vår. Betre til å forvalte verdiane til våre eigarar, for å vere litt pompøs. Formålet er klart, og vi er budde på å få oss nokre trøkkar.

Prosessane undervegs i IT-revisjonen er lett å kjenne att i prosessane under politiet si etterforsking, altså den etterforsking som er omtalt i dei nye lærebøkene, ikkje hjå det lokale politi.
– Vi vil no ta for oss utbetaling av lønn, og …
Så eg fortel fritt om heile prosessen, og dei sit det med sine kontrollskjema og noterar.
– Ja, og korleis kjem informasjon om utbetaling av løn over i økonomisystemet?
Altså, det skjer slik og slik, og det er ei løysing som eg har laga.
– Så det er ei løysing som du sjølv har laga, kan du fortelje om den løysinga?
Filene frå lønssystem, blir lagra ned der … secure fpt, schedule … flytta dit ..
– Kvar står den serveren, er der backup ?
…
– Kan du dokumentere at fil ut og fil inn er den same?
Eh, nei
– Har du logging på sjølve flyttinga av fila, tidspunkt og kva tid det tar?
Eh, nei
Er det mogeleg, kan du få det på plass til i morgon, og kan du legge ved dokumentasjon?

Slik held det fram.
Dei store systema våre hadde innebygde kontrollar / logging, men ein måtte ha nok kompetanse til å aktivere dei rette. Dette var typisk bransjestandar-system som IT-revisorar var godt kjende med.
IT-revisjon hadde stor fokus på dette med transaksjonar i alle variantar, og det var dei eg skulle gjere greie for. At eg sjølv hadde laga eller tilpassa fleire av løysingane for overføring, gjorde at dei vart skjerpa, og eg vart pirka på både her og der, i overført tyding då.

Så det vart slik, «djevels advokat» i form av skarpskodde og hyggjelege IT-revisorar gjorde oss alle betre.
Optimalisering , framgang, spele kvarandre gode, tillit og ansvar – ikkje rart at eg likte meg på min arbeidsplass.

Rettspykiater summerar opp og møter tung kompetanse

Min sambuar vitnar seint på på dagen torsdag, medan min tidligare sambuar gjennom 20 år og mor til vårt felles barn, og så min næraste overordna på arbeid, vitnar på fredag morgon. Felles for mine vitner, var at dei var i retten for å gje ein karakterbeskrivelse / skildring av meg.

Duguid Jensen skal no informere retten om dei inntrykk han har fått ved observasjon og utspørring av vitner og av meg. Og Duguid Jensen går rett på sak: Diagnosen Schizotyp lidelse har klart forsterka seg. (dette blir aldri tema i det eg går i samtale med anna psykiater, han legg vekt på at – andre kan nok oppleve deg slik, men det har nok meir utgangspunkt i kunnskapsnivå og i noko uortodoks språkbruk -)

Dette er mest på bakgrunn av tidlegare og noverande sambuarar sine vitneutsagn.
– ja ja, eg tenkjer kjapt mitt,  det er vel ikkje så rart det Duguid Jensen. Du har hatt meg på tomannshand i mange timar, der eg har fått vere meg sjølv, utan å ha blitt misforstått og lite motsagt. Utan å skulle leve opp til andre sine forventningar innan folkeskikk og sambuarskap. Dei to her har tilsaman levd med meg 25 år …,  (og har no fortalt om si oppleving av dei ulike sider ved meg, både i heimen og ute blant folk.) – 

Han går litt meir inn på kva det har vore i forklaringane som har stadfesta og forsterka diagnosar og om kvifor han stilte dei spørsmål han gjorde.

(Ei lite innskot her frå meg , og eg siterar eit slagord som kan lesast på arbeidskleda til ein entrprenør i frå Breim, “fagfølk e no fagfølk”. Han rett og slett imponerar meg på nytt, kor kjapt han plukkar opp essen i det folk snakkar om og er i stand til å stille gode spørsmål rett attende. Mellom anna difor, kjenner eg noko ubehag når han tydleg vil forsikre seg om noko: Har du opplevd å kome over han medan han fører ein samtale med ein person som ikkje er fysisk til stades? Du er sikker at du ikkje har opplevd det? Eg svarde avkreftane på same spørsmål, men dette punktet plaga nok Duguid Jensen litt. Psykiater på Eid tok det opp ein gong også)

Og seinare held Duguid Jensen fram – og fleire av desse trekka har vi tydleg fått sett i aksjon i rettsalen desse dagane, seinast no i dag – Det blir nikka rundt frå alle kantar, kva presse og anna publikum måtte meine får eg ikkje med meg.

Advokat Jesinsky prøver å få Duguid Jensen til å snakke litt om kva konsekvensar desse to diagnosane kan ha hatt å seie i denne saka.  Og Duguid Jensen er som før veldig medviten på rolla si retten, og seier at det kan ikkje han uttale seg om. Jensinky gjev ikkje opp så lett, og listar seg rundt grauten ei god stund med forsiktig tilpassa spørsmål. Rettspykiater svarar innan for sitt mandat, og slik dansar dei sakte rundt for å bruke eit bilete, ganske så lenge.

Så kjem eit av høgdepunkta for meg personleg, i retten, og dei var det ikkje så mange av må vite. Rettspykiater Duguid Jensen står vendt mot Jesinsky og svarar på eit spørsmål, då det kjem i frå aktor på motsett kant: – “For meg framstår han som heilt normal” , (ho har alt gløymt at ho nikka 10-15 minutt før.)

Og her kan eg banne på at ting gjekk føre seg i sakte kino eit sekund eller to.
Slik som eg har lært Duguid Jensen å kjenne , er han ein reflektert, danna og kultivert mann.
Eg veit godt at eg ikkje kan tillegge Duguid Jensen noko som helst, så det for stå for mi rekning:

Han stoppar den rørsla han har i kroppen, handa går opp og han rettar på brillene, eg anar at hudfargen på halsen er blir litt mørkare, han snur seg rundt og seier til aktor:

“Ja det nettop det han gjør, fremstår som normal, selv med de diagnosene han har. At han kan fremstå som normal skyldes at han har en intellektuell kapasitet som han kan bruke , nettopp til det – å fremstå som normal. Jeg har møtt noen slike i jobben min. Da vil jeg bare si, da skulle du sett hvordan de fremstår alle de jeg har møtt med de samme diagnosene og som ikke har denne ekstra intellektuelle kapasiteten.”

Etter dette takkar Duguid Jensen høfleg for seg og blir permittert frå retten.
Ikkje lenge etter er det fritt fram for aktor med – vi veit kva han tenke – , og – å nei, dette viste han nok godt kva skulle bety – 

Dataetterforskar Sindre Breda er i retten

(berre så det er sagt, Breda har ikkje deltatt med sin kompetanse i etterforskinga i mi sak, han er utgangspunktet i retten for å vise fram funn av ulovleg materiale, men svarar og på vegne av politiet om datatekniske ting)
Aktor varslar tidleg at denne gongen i retten, stille politiet med ein dataetterforskar, Sindre Breda, og han vil kome dag to, klokka 13:00. Aktor har tydleg store forventningar til denne seansen, som skal dokumentere funna og påstandane til politiet.

Det er feil å seie at eg sit der i retten med noko særskild forventning, korkje positiv eller negativ. Noko utan om det vanlege er det. Mest er det ei veldig spenning i kroppen, samstundes er  det både rart og trist. Det er no tre, fire timar att av rettsaka mot meg, og det er tre år og ein og ein halv månad sidan eg bad avhøyrar Dvergsdal i fyrste forhøyr om å få forklare meg til nokon som hadde teknisk føresetnad å forstå kva eg snakka om. Først no har eg i teorien tilgang på ein som kan same språk.

Spenning som eg har lurande i kroppen, er i kva grad politiet tar kaniner opp av hatten.
Kaniner av eit eller anna slag som eg og advokat ikkje anar noko om, men som har gjeve Anita Berstad og Sissel Kleiven sjølvtillit til å hevde det dei har gjort frå tidleg etterforskning , til media og som er satt fram som påstandar om sanning  i retten;
som til dømes at eg skulle ha katalogisert overgrepsmateriale ut frå ei påstått legning eller tilsvarande spesiell interesse i den retning.

Aktor Sissel Kleiven er tidleg tilbake frå matpausen og tek til å førebu at Breda skal kome.
Ein storskjerm (Cisco) litt utanom det vanlege blir trilla fram, og plassert framom vitneboksen. Det er medlemmane i retten og partane som skal sjå dette. Rettsaka mot meg er open, så publikum skal også få sjå. Publikum er etter kva eg kan sjå to eller tre journalistar, to unge damer i politiuniform og kanskje ein person til, eg hugsar ikkje.

Breda kjem først når tida nærmar seg, og han går  rett i gang med å rigge seg til.
I denne ventetida  får eg i allefall sjå aktor i sving som omtenksam vertinne.
– Du som sit der, får du sjå no då? Nei, kom over her, så ser du betre. Jammen,  de må sitje her framme! –

Så går aktor tom for stolar i god-sona framfor skjermen, ser seg rundt og ser at eg og advokat Jesinsky har så små romper at vi berre sit på kvar vår stol, og dermed burde kunne gje i frå oss dei to andre som vi disponerar. I frå det aktor tar sikte på meg og til ho er framme, så sviv det nokre ikkje nøytrale tankar rundt i hovudet på meg etter å ha sett ho i sving dei siste minutta. Ord som kleint, flaut, frekkheit og  pinleg sirkus. (Ordet karnevalistisk har eg lært meg i ettertid , på Eides språksjåv , så det kunne eg ikkje bruke då)

Eg er sopass trygg på at Sissel Kleiven ikkje kan lese tankane mine, sjølv om ho til og med i media hevdar at ho og nokre andre i politiet kan den kunsten, at eg sit ganske så roleg og lirer av meg eit -ja, det kan du – , då ho spør om ho kan få ta dei to stolane. Noko smil fekk ho ikkje med på kjøpet.

Sindre Breda ser ut til å vere klar, tar til å prate litt om bakgrunn kvifor han er tilstades i retten. Eg ser at han tastar ned den eine unix kommandoen etter den andre, og tenkjer for meg sjølv, at no virkar ikkje ting heilt som det skal, og det stemmer. Han forklarar at politiet sin dokumentasjon må bli lasta opp over nettet, og eit eller anna ikkje virkar som det skal akkurat no.

Advokat Jensinky nyttar tida til å vere i dialog med Breda, og stiller han ein del spørsmål. Og Breda  svarar kjapt og tydeleg på alle spørsmål, og han spør gjerne tilbake om han ikkje heilt forstår kva Jesinsky vil med spørsmåla sine. Innimellom er data-dokumentasjon til politiet oppe ei lita stund, for så å gå ned att, så Jesinsky får svar på fleire spørsmål. Til slutt er systemet med dokumentasjonen stabilt oppe og går, Breda klikkar seg rundt i ein mappestruktur utan å stoppe opp noko særleg.

Dialogen vidare er for det meste tatt ut frå hukommelsen, nokre dagar etter rettssaka, då eg no var altfor opptatt med å sjå etter “kaniner” i staden for å notere så flittig som eg ellers gjorde.

Jensinsky tar opp att ein del av spørsmåla som Breda alt har svart på, no for å få sett det i samanheng med det som blir synt på storskjermen.
Jesinsky: kva er det vi no får sjå?
Breda klikkar stadig vilkårleg rundt: det vi har her, er alt det ulovlige materiale som han er sikta for.
Jensinsky spør: berre det ulovlige?
Breda: Ja, alt anna er tatt bort. Det vi ser her er resultatet av Kripos sine vurderingar av kva som er straffbart. Kripos har tatt bort alt det andre.
Jensinsky: Politiet (ved Berstad) hevdar at min klient har hatt over 6 millionar filer på serveren, men at omtrent halvparten er blitt sletta. Kan du forklare noko om det?
Breda: Det har eg høyrt om, men veit ikkje noko om det til å forklare meg her om det.
Han / Breda reknar med at Kripos har prøvd å gjenopprette sletta filer, utan at han veit noko om det.

Eg har til no i denne seansen ikkje sagt eit einaste ord, bortsett i frå litt kviskring med Jesinsky , og sjølv når tema om sletta filer kjem opp, ser eg no ikkje noko grunn til å forklare retten nok ein gong bakgrunnen for dei «sletta» filene. Det gjorde eg i runde ein i retten.

Om aktor tykkjer det er tørrprat som går føre seg, eller generelt har mista tolmodet, eller ho som omtenksam vertinne tykkjer at no må gjestane få servert hovudretten, veit ikkje eg, men ho ber Breda om å vise fram den mappestrukturen som ho meiner viser katalogisert overgrepsmateriale. (Som Sissel Kleiven seier i fyrste runde i retten: “Han har i ein periode på 12 år lasta ned og katalogisert overgrepsmateriale.”)

Noko usikker kjenner eg meg, men i all klikkinga til Breda, fram og tilbake i politiet sin dokumentasjon, har eg ikkje enno sett noko til kaniner som skal opp av hatten.

Breda:
– Ja, det kan eg.
– Her har vi den Yahoo katalogen eller mappa som det er snakk om, og som vi ser ligge den i disk- strukturen på serveren   -slik og slik.
– Og under  Yahoo katalogen er det oppretta ei mengde med andre mapper.
– “Som vi kan se her,  så er hele mappestrukturen namnet identisk med alle de bruker-kontoer han har hatt kontakt med. Det er Yahoo som har opprettet dette.*”
* det var eg som oppretta desse mappene, identisk med kontonamn
Advokat Jensinsky snur seg mot meg med heva augebry, hovudet litt på skakke, og nikkar sakte til meg. Eg sjølv sit med ei håp om no kan tida stoppe opp i nokre sekund, slik som ein kan sjå på film. Det tok altså mindre enn eit minutt før dataetterforskar Breda har stadfesta det som eg har forklart frå fyrste avhøyr.

At tida ikkje stoppa opp fekk vel gå, men verre var det å oppleve mangel på respons hjå dei andre aktørane i retten. Sissel Kleiven og Anita Berstad sit der og får høyre det i frå ein av sine eigne, at det er eg, den tiltalte som har forklart seg sant og korrekt , medan deira versjon er … far out. Eg ser ingen ytre reaksjon hjå desse to, og det ser eg heller ikkje hjå dei tre dommarane. Ingen  finn Breda sin sentrale informasjon viktig nok til å spørje om noko som helst. Kanskje det er innhaldet på storskjermen som får all merksemd?

Jesinsky tar opp att tråden sin: kan det vere slik , som med den mappa du har oppe på skjermen no  med nokre ulovlige bilder, så kan der har vore lovlege bilder der som no er fjerna?
Breda: Ja det stemmer, sidan alt det andre er fjerna så veit ikkje vi no kva som har vore der før. Her kan det ha vore kva som helst, frå ti til tusen for den del.
Jesinsky: så det vi ser her kan ha ligge inne i ein skog av anna lovleg materiale, etter politiet sin påstand, på eit tidspunkt over seks millonar filer.
Breda: Ja
Jesinsky: Eg har rekna på det litt på det for å setje dette omfanget eller storleiken på skogen, i eit forståeleg perspektiv. Om vi tar utgangspunkt i tre millionar filer, og ein set av ein time kvar dag med effektiv og systematisk gjennomgang for å manuelt vurdere kvar bildefil, så vil dette arbeidet ta omlag 30 år.

Så tar Jensinky opp eit av mine andre punkt som har vore veldig viktig for meg:
– Min klient bad politiet om noe alt tidlig i fyrste avhøyr, noko om logging av aktivitet. Lat meg få dette til å bli rett. Jesinsky sjekkar notatet frå meg – Han seier at det er eit Unix operativsystem som ligg i botn for serveren han hadde, og at der var logging av aktivitet på filnivå. Han bad om at den som skulle sjekke serveren måtte gå i gjennom loggane for filsystemet for å sjekke i kva grad han  har opna og sett på foto og videoar av overgrepsmateriale. Dette skal ikkje ha vorte gjort?
Breda – Å, dette er ganske avansert, men det lar seg fint gjere på eit slikt UNIX system . Vi har ikkje fått beskjed om det, og no er det i allefall for seint å gjere denne type sjekk.

Aktor har stilt nokre spørsmål til deira vitne Breda, der dei fleste gjekk på ting på formalitetar, metodar og tidsbruk.

Seansen med dataetterforskar Breda er over før avsett tid er ute, og dette sjølv om han kom noko seint i gang. Eg trur eg sa berre ei eller to setningar i retten under denne tida.
Ingenting av det som vart sagt av Breda triggar mine diagnosar, (* bort sett at eg hadde litt lyst til å fortelje han at det var eg og ikkje Yahoo Messanger som hadde oppretta mappene).
Ein person som veit kva han snakkar om på sitt fagfelt, som svarar på det han blir spurt om, som spør tilbake om han har oppfatta ting rett, som ivrig greier ut fakta, som seier at dette kan eg/vi ikkje vite noko sikkert om i staden for å spekulere…

Breda sin opptreden i retten , både på grunn av veremåte og dei fakta han la fram, er ein av dei få tinga som virkar forsonande? for meg.

Å ja,  no i ettertid får eg vone at Breda ikkje fekk problem med reiserekninga for å vitne i rettssalen, for rettsboka fortel at han vitna på torsdag og ikkje på fredagen då eg såg han der.

Sverting og Copine

Eg går i vitneboksen ein av dei siste gongane, eg hugsar ikkje akkurat kva som var tema, men det var nok eg som ville forklare meg meir om noko. Sissel Kleiven har no den sikta / meg til disposisjon, og innleiar inn mot spørsmålet. Eg lyttar som vanleg konsentrert for å få med meg kva dette handlar om, slik at eg skal kunne gje eit riktig svar. Vent mot retten nyttar ho som alltid før, ord som barnepornografi, overgrepsmateriale, fem , seks gonger innan for eit minutt eller to.
(ref til runde ein i retten,  der ei tilsvarande sverterunde endar med: svar ja eller nei, der dommaren hiv seg på)

Så vender aktor seg mot meg og stiller meg eit spørsmål som får meg til å tende på fleire av pluggane. Spørsmålet ho stiller har ikkje noko med innleiinga hennar å gjere, eg kryss-koplar så fort eg kan, og anar nok svakt kva ho eigentleg spør om, men då har eg verkeleg fått nok.
Eg: Kva er det du vil eg skal svare på?!!. I heile dag har du snakka om overgrep, overgreps-materiale, barnepornografi, omatt og omatt. Kvifor snakkar du berre om overgrep som innleiing, og så spør du meg om noko heilt anna. Kva er det du vil ha svar på?
Aktor: Det var då voldsomt!

Eg ser opp mot dommaren for å sjå om han er i ferd med å gripe inn, men dommar har “ingen fakter eller geberder” som tyder på det. Ein eller anna nyvunnen kunnskap gjev tydleg utslag i meir takhøgde overfor min person og min veremåte under stress  i retten.

Og eg har som sagt ingen hemningar i slike samanhengar, der «autoritetar» med alvorleg mine, står og fortel om ting som ikkje er, ting som er nonsence. (og som er sett i system for å få rett med sin urett)

I eit lite minutt eller to får vi halde på , og etterforskningsleiar Anita Berstad kjem inn krangelen også.

Inne i denne utblåsinga tar eg nok ein gong opp att Berstad sine påstandar i etterforsking og framføring i retten om at sikta (eg) er stor i «miljøet» , med «roller» og skulle vere medlem på sider med ulovleg materiale / overgrepsmateriale er fullstendig feil. Det er berre å vurdere denne sida ut frå reglane i COPINE, så ser ein det med ein gong at det ikkje er tilfelle. Eg seier at Berstad umogleg kan ha forstått dette med at eit og same fotografi kan vere lovleg i ein samanheng og ulovleg i ein annan.

XXXX må sjekkast kva og kvar andre ting er skrive XXXX

Confirming bias og latter

Advokat Jesinsky tar opp med retten at eg meinar at etterforkninga i mi sak har vore prega av confirming bias eller farleg tunnelsyn som det blir kalla på norsk, og om han sin klient kunne få ordet å snakke litt om det?.
Retten lar meg sleppe til.

Eg ramsar opp fleire ting som greit kunna ha vore avklart om dei hadde lytta til mine forteljingar / forklaringar og ynskjer. På slutten av dette viser eg til kva dataetterforskar hjå politiet har lagt fram tidligare på dagen, at han stadfestar mi grundige forklaring på mappestruktur, på tvers av det etterforskingleiar Berstad og aktor hevdar.

Det er ingen reaksjon å sjå  hjå Sissel Kleiven eller hjå Anita Berstad om at dei har oppfatta at politiet sin eigen dataetterforskar / vitne Breda stadfestar mi forklaring og der med avviser Berstad og Bø sin konstruksjon i rapport.

Så kjem eg med min påstand om kvifor eg meinar at etterforskninga mot meg har vore dårleg, og seier mellom anna.
– Anita Berstad har i klartekst sagt at ho berre sånn kjapt har lese gjennom avhøyrs-rapportane.
– Anita Berstad har i klartekst stadfesta at ho ikkje har høyrt eit sekund på nokon av opptaka av avhøyra.

Aktor bryt ut i høglytt latter og seier : Kvifor i alle dagar skulle ho no gjere det?
Ekkoet Anita Berstad stadfestar: Nei, kvifor skulle eg no ha gjort det?

Åååhhh…
Det går i svart for meg, og så i nokre sekund flyt det rundt inne i meg – gråt, latter, fortviling, raseri, resignasjon – alt på ein gong, i fargar og med lyd.

Kven og kva er desse to personane – er dei to kyniske drittsekkar som gjer alt i si makt for å få meg dømt på det strengaste, same kva virkemiddel dei skal bruke, sant eller usant?. Eller er dei verkeleg heilt blinde for dei feil som er gjort, og med det har forhindra at saka kunne vore etterforska på anna vis, det at mine forteljingar / forklaringar kunne ha vorte lytta på, at fakta kunne ha vorte sjekka. Og mest truleg kunne fleire overgrep ha vorte stoppa?

Aktor si stemme når fram i opprøret: ,  … rapportane frå avhøyra. Du har no sjølv lese gjennom rapportane og skrive under på dei. Du hadde høve til å kome med kommentarar og merknader.
Eg seier : ja, det har eg gjort, og det skulle eg ikkje ha gjort. Sjølv eg forstår at det ikkje let seg gjere å få med alt. Berre fyrste avhøyr er på mellom fem til sju timar, der eg snakkar som ein foss. (Og Dvergsdal sa sjølv til meg, at her var det svært mykje han ikkje forsto noko av.) Det lar seg ikkje gjere. Og det er mellom 15 og 20 timar med forhøyr?
Står aktor i retten og hevdar at eg har godtkjent avhøyra, som sanning?, ei forteljing frå Dvergsdal sterkt prega av å  få til ei plausibel kopling mot politiet sin mistanke om at eg skulle vere ein overgripar, altså i politiet sin eigen kontekst? Men som eg sa til Dvergsdal ved forhøyr på dag ein, at eg hadde ikkje sagt noko om den opptakaren hans ikkje hadde stått på. Ved siste avhøyr ordla eg meg meir slik: ja, du veit vel no at det er ein føresetnad for meg, at den der står på. På det opptaket vil ein høyre at eg tappar peikefingeren min i bordet rett fram for opptakaren.

Om eg kommenterte opptakeren under forhøyr i Vik , er eg ikkje sikker på. Mest truleg fordi det var det einaste forhøyret eg hadde med advokat. (Stig Nybø)

Eg uttrykkje meg no, om lag slik i retten, pussig nok med ein høfleg variant i frå mi side:
Kva anna kan det vere enn confirming bias eller farleg tunnelsyn; at Anita Berstad i etterforskninga av meg over tre år, aldri skulle ha vore i tvil om noko, at ho ikkje har undra seg over noko som helst so pass at ho har villa ha høyrt på opptaka, eller bedt om å få snakke med meg.?

Tidslinje

Innleiing (til del 2)

Hendingar i livet let seg representere i ei tidslinje, meir eller mindre presist.
Det vere seg fysiske handlingar på ein fysisk stad eller tankar ein har tenkt.
Så er det slik at kunnskap om ei hending som alt har vore, kan kome til etter at sjølve hendinga skreiv seg inn på tidslinja. Kunnskapen som ein får i ettertid, gjev  – eller kan gje hentinga nytt innhald og ei ny forståing.

I dette som eg kallar del to, så lar eg min kunnskap om eit tema eller til ei hendig flyte saman i tid. Meir som frå ein allvitarståstad, som for ein forfattar. Sjølv likar eg å bruke ordet etterpåklokskap. For mange er etterpåklokskap eit negativt lada ord, og ordet blir nok ofte nytta som hersketeknikk. som til dømes å påstå at «kritikken er berre etterpåklokskap». Innan for psykologien omtalar ein det slik: – «Jeg-visste-det-hele-tiden»-bias – etterpåklokskap, det at man har en overdreven tro på at det som skjedde kunne forventes. – Mi forståing av, og bruk av ordet er slik:  klokskap, innsikt som kjem for seint.

Altså, for seint i det hendinga skriv seg inn på tidslinja , men ikkje for seint til forståing av hendinga.

Eg har laga ei tidslinje for at lesar betre skal kunne henge med i mi ferd i strafferetts-prosessen. At påtalemakta gjennom media over tre år har presentert ei lett forståeleg og plausibel forteljing om og rundt meg, er lett å sjå. Tema er takknemleg slik, det vekkjer sterke kjensler og også frykt hjå publikum. At forteljinga den gong i liten grad gjorde greie for verkelege hendingar, gjer det meir komplisert for meg å få fram mi forteljing.
Påtalemakta og retten sine forteljingar har berre vore mogeleg å leggje fram så lenge dei verkelege hendingane og mi forteljing om dei same, ikkje har fått kome fram.

Mi forteljing er ikkje så komplisert i seg sjølv, men sidan staten sine representantar i strafferettsprosessen tok valet om å fortelje ei plausibel forteljing, med innhald ikkje kopla til det verklege, så blir mi forteljing meir omstendeleg og komplisert. Ein annan måte å seie dette på, er at eg har fått omvendt bevisbyrde. Frå store SNL:

Omvendt bevisbyrde er det å måtte bevise at en påstand er uriktig. Vanligvis er det slik at den som påstår noe, må bevise at påstanden faktisk er sann, det vil si at vedkommende har bevisbyrden. Hvis det er omvendt bevisbyrde som gjelder, kan en person få en avgjørelse mot seg hvis han eller hun ikke kan motbevise det som motparten påstår.

SNL

Tidslinje – detaljar

Tid for hending	Hending
2013 tidleg sommar	ein person bak ein e-postkonto står bak utsending av overgrepsmateriale til ei mengde e-postadresser
2014 mars ?	Interpol England varslar Kripos i Noreg
2014 mars?	Kripos identifiserar min e-postkonto
2014 tidleg august	Kripos overlet vidare vurderingar til Fjordane politidistrikt, informasjon er med frå Interpol og Kripos.
2014 oktober 14	gripen, avhøyr Reid Technique, flytta til Førde, DNA, glattcelle
2014 oktober 14	planlagt skult etterforsking blir sett i verk
2014 oktober 15	avhøyr Førde, fengslingsmøte? eller 16.10, glattcelle
2014 oktober 16	til varetekt i Vik fengsel.
2014 oktober	påtaleansvareg Sissel Kleiven, utspel i media, mellom anna om beslag
2014 oktober / november	avhøyr under varetekt, Vik i Sogn
2014 desember 14	ut av varetekt
2015 januar	barnevern, brot på teieplikt
2015 februar	leiar for etterforsking, Berstad skriv rapport om min aktivitet på internett
–
2015 etter 8. mai – før november	Operasjon Duck / Kripos, Trondheim tar kontakt, lokalt politi / påtale avviser
2015 mai/juni	Kripos tek til på COPINE jobb – ferie
2015 august / september?	Kripos ferdig med COPINE jobb
2015 oktober?	Rapport om skjult etterforsking ferdig. Kopla til Kripos sin gjennomgang.
2015 oktober?	Lokalt politi og påtaleansvarleg veit no at verken Kripos eller dei sjølve har funne noko teikn til lovbrot i høve til skjult etterforsking
–
2015 november 11	avhøyr politi, også min sambuar, Gloppen
2016 januar 19 og 28	etterforskingsleiar Berstad og Bø vurderar Mappestruktur Florø
2016 februar?	Sjekk av yahoo-kontankter, «ingen funn, men personar er alt tatt for overgrep»
2016 vår	ikkje spor etter ny etterforsking etter våren 2016
2016 juni	Personundersøkelse hjå Kriminalomsorgen
2016.09.02	brev frå Kriminalomsorgen til politiet
2016 haust	les gjennom alle saksdokument, på advokat sitt kontor
2016 haust	oppsett dato for rettssak
2016 november	påtaleansvarleg i media
2016 romjula	rettpsykiater Kristiansund
2016-2017	Dataetterforskar Breda er no i jobb, Flørø, januar 2017
2017	rettspykiater runde 2, Kristiansund
2017	påtaleansvarleg i media
2017 juni	rettssak dag 1 og dag 2, får tilgang på dokument 3 frå Interpol
2017 juli / august	Byte av advokat
2017 november	påtaleansvarleg i media
2017 november	rettsmøte
2017 30 november og 01 desember	rettssak dag 3 og dag 4, dataetterforskar Breda møter
2018.08.01	dom kjem
2018 juni	Soning Vik fengsel 04.06?
2019.16.05	Soning i Vik fengsel ferdig, prøvetid ferdig desember

Hypotese – spor -etterforsking

Fråvær av objektivitet under innsamling og vurdering av spor

Under kapittelet om hypotese la eg ved ein illustrasjon som fortel korleis ulike hypotese skal sikre objektivitet, kvalitet og rettstryggleik ved:
«Etterforskning som en transformerende og raffinerende prosess fra data til bevis»

Som ein ser av den store illustrasjonen nedanfor, er ikkje mi forteljing / mi sak  med som hypotese ved innsamling og vurdering av spor. Uskuldig-hypotese er der heller ikkje, og her må ein kanskje bli noko filosofisk:
Politi og påtalemakta legg fram fleire påstandar i media og i retten, om fenomen som ikkje høyrer heime i det verklege. Ein kan sjølvsagt ikkje vere skuldig eller uskuldig i høve til ikkje-eksisterande fenomen. Sidan det er like vel er fullt mogeleg å bli funnen skuldig eller uskuldig i påstandar om fenomen som ikkje eksisterar, til dømes som i Baneheia saka, så må eg ta omsyn til dette.

Og så må eg ta med «påfunna» som kjem etter at den skjulte etterforskinga er ferdig hausten 2015. Påfunna er ikkje resultat av noko hypotese, men er virkemiddel som blir tatt i bruk for å kompensere for bortfall av fiksjonar.

1 – Hypotese 1

Hypotese 1 – symbol, og einaste hypotese er grunnlaget for skjult etterforsking.
Og det er at eg er at eg i hovudsak:
– har utført overgrep mot eige barn, sambuar sine barn, andre barn i Noreg og utland
– at eg har dokumentert overgrepa gjennom foto og video
– og har formidla dette materiale til andre

Grunnlaget for hypotese 1 er at lokalt politi og påtaleansvarleg, heilt uforståeleg, legg Interpol sitt varsel om mogeleg e-post, til grunn for:
– at eg var aktiv i eit overgrepsmiljø i England
– at eg var aktiv i deling av overgrepsmateriale i dette overgrepsmiljøet
– at eg skaffa meg overgrepsbilete av born frå dette overgrepsmiljøet
Vidare
– at politiet sikrar / «at det vart sikra 246 bilete og 14 videosnuttar» ved ransaking 14.10.2014

Ingen ting av «grunnlaget» blir prøvd etterforska, då lokalt politi trur det er utført av Interpol. All anna etterforsking med innsamling og vurdering av spor blir utført for å få stadfesta hypotese 1. Den ulovlege psykologiske metoden The Reid Technique blir nytta for å få meg til å tilstå i samsvar med hypotese 1.

2 Offisiell sikting – brot på § 311 bokstav c.

2 Offisiell sikting – symbol Dette er sikting som eg og advokat blir førelagt, og som eg tilstår i samsvar med mine eigne forteljingar.
Spor funne som kan koplast til sikting 2 er funne ved etterforsking etter einaste hypotese, 1.

Kripos stadfestar hausten 2015 ingen funn av spor etter hypotese 1, og lokalt politi og påtalemakt må då flytte merksemda over på 2. Hypotese 1 blir framleis liggjande til grunn, og det blir ikkje utført ny etterforsking, eller sagt på ein annan måte, det er ikkje teikn til ein omstart med nye hypotesar. I staden kjem fleire «påfunn».

3 Påfunn

3 Påfunn, symbol Fordi lokalt politi og påtaleansvarleg ikkje klarer å leggje bort hypotese 1, så er dei ikkje i stand til å sjå på mi sak på nytt. Sidan dei no treng meir kjøt på beinet til offisiell sikting 2, så tyr dei til påfunn 3. Eit døme er at dei, 20 månader etter at eg blir tatt inn, prøver å nytte personundersøkelse for å få tak i informasjon i høve til hypotese 1. Under rettssak kjem det 2 nye påfunn, heilt utan varsel og heilt utan dokumentasjon. Dei 2 påfunna i retten medfører skjerpa straff i dommen.

4 Mine forteljingar og spor i samsvar med mine forteljingar

4 Mine forteljingar og spor i samsvar med mine forteljingar , symbol
Politi og påtale skulle ha hatt minst 3 hypotese, der den eine skulle vere i samsvar med mine forteljingar, ei for at eg kunne vere uskuldig (for kvar skuldig hypotese) i tillegg til si eiga, som då vart den einaste, 1.

Altså at politi skulle ha etterforska i samsvar med mine forteljingar, leita etter spor i samsvar med mine forteljingar. Eg fortel om konkrete spor som er svært lette å finne og lette å tolke ( å få informasjon ut av). Eg fortel om kartlegging av mogelege overgrep, om kven som kan vere overgriparar, kven som kan vere offer, og eg fortel korleis eg har dokumentert mi kartlegging. Eit anna døme er at eg svært detaljert fortel om e-post frå England , utan å vite at det var nettopp dette som politi og påtale la til grunn for si hypotese 1 i skjult etterforsking. Hadde dei etterforska e-post frå England i samsvar med mi forteljing, kunne dei etter eit par, tre veker lagt bort heile den skjulte etterforskinga for hypotese 1.

Alt av mine forteljingar som kunne blitt stadfesta gjennom etterforsking blir blokkert og halde skjult under heile strafferettsprosessen. Avhøyrsrapportar, om andre tema, endrar innhald i mine forteljingar ved bruk av årsaksorienterte ord.
Det blir ikkje utført dataetterforsking i mi sak, sjølv om mi sak er datakriminalitet.

5 Hypotese om uskuld er fråværande

5 Hypotese om uskuld er fråværande, er ikkje med her, men ville hatt symbol 

Den skjulte etterforskinga

I etterpåklokskapen sitt lys, slik den lyser opp for meg,  er den skulte etterforskinga årsak til fleire tydelege justisfeil i strafferettsprossen mot meg. Truleg også brot på norske lover og menneskerettar. Lav kompetanse er medverkande årsak til at lokalt politi og politijurist set i verk skjult etterforsking, og lav kompetanse er sterkt medverkande til at politi og påtale ikkje klarer å ta seg innatt etter at deira heimelaga fiksjon sjølvsagt ikkje kan provast. Kva så med den vonde vilje? Den vonde vilje er nok tilstades den og, og er for meg tydleg i påtaleansvarleg sin bruk av media, og at same person som aktor i retten, går svært langt for å dekke over politiet sine feil. Feil som rammar min rettstryggleik, men som også stengjer for etterforsking av overgrep mot barn.

I kapittelet om danning av skjellig grunn til mistanke gjer eg greie for opphavet for den skjulte etterforskinga, og eg har gjennom sitat frå to ulike masteroppgåver, skrive om kva skjult etterforsking er for noko. Bjerknes brukar eit døme på skjult etterforsking i si oppgåve som ligg tett opp til dei verkelege hendingane i mi sak. 

Nedanfor gjer eg greie for korleis den skjulte etterforskinga blir synleg for meg. Synleg  på same måte som noko dukkar som opp i tett skodde. Så lenge ein ikkje veit noko om kva det kan vere, så tar det noko tid før ein blir trygg på kva som dukkar opp der i skodda. Kvifor politiet med si etterforsking vart omslutta av ei tett mental tåke tar meg lenger tid å få ei forståing for. Eit vendepunkt for meg, er då dokument 3 heilt uventa dukkar opp under rettssak. Full forståing kjem etter kvart eg les meg opp på ulike bias som til dømes confirming bias, og om Kahneman sine system 1 og system 2. Altså, at noko ein kan velje å tru noko om, går over til å bli sikker kunnskap, utan noko form for verifisering.

Rapport – skriven av politiet sjølv

Så er det altså slik, at politiet sjølv har dokumentert si eiga skjulte etterforsking i form av ein rapport. Og slik som eg hugsar det, det var den mest grundige rapporten frå politiet i saka mot meg.

Tidleg haust i 2016 er eg hjå advokat for å lese i gjennom alle saksdokumenta frå politiet. Alle saksdokument er samla i ei mappe, og ligg i rekkjefylgje etter dato dei er skrivne. Eg les dei alle i same rekkjefylgje, og der dukkar den opp, skriven truleg i september / oktober i 2015, og eg les med noko undring om det som viser å vere den skjulte etterforskinga. Rapporten blir til ei kort tid etter at Kripos har avslutta sin del av den skjulte etterforskinga. Eg tar opp att også her, eg trur at Kripos ikkje veit at dei har deltatt i ei skjult etterforsking. Kripos er på same tid ferdig med klassifisering av ulovleg materiale, etter COPINE skalaen. Rapporten med klassifisering får eg aldri sjå. Eg vil tru Kripos har gjennomført etterforsking om påstand om overgrep utført av meg, og klassifisering etter COPINE i ein slags parallell prosess ut frå tekniske og praktiske årsaker.

Rapporten er som sagt grundig, og den skildrar korleis lokalt politi har nytta Kripos til å etterforske lokalt politi sin skjellig grunn til mistanke om overgrep mot barn og produksjon av overgrepsmateriale av det same. Det er tydleg at lokalt politi tidleg har fått tilgang god kompetanse innan for området, og att dei har fått rettleiing i kva tiltak som må setjast i verk. Lokalt politi samlar inn kjelder for informasjon lokalt og Kripos nyttar sin kompetanse, ja nettopp, på datakriminalitet for å etterforske etter skjellig grunn til mistanke som ligg til grunn for skjult etterforsking. Skjult etterforsking blir sett i gang seinast i det eg blir tatt inn om morgonen 14.10.2014 og blir for Kripos sin del avslutta seinast september / oktober 2015.

Eg har aldri vore del av eit lukka miljø for produksjon og formidling av overgrepsmateriale av barn, og då heller ikkje tatt del i dette miljøet i England, eller nokon anna stad.
Eg har aldri utført seksuelle overgrep mot nokon, difor heller ikkje mot eige barn, sambuar sine barn eller andre barn i Noreg, eller i noko anna land.

Og rapporten gjev att konklusjonen frå Kripos; at det ikkje er funne eit einaste spor på at eg skal ha utført overgrep, eller at eg ellers skulle ha deltatt i produksjon av overgrepsmateriale. No var det nok ikkje utan grunn at lokal forfattar av rapporten, plasserar heile konklusjonen til Kripos inn i ei setning, samla bak eit komma. Heilt bokstaveleg tala. Eg skreiv ikkje av teksten i setninga i det eg las rapporten, og oppdagar seinare eg har to litt ulike notat om dette, med noko ulikt innhald. Det fyrste notatet eg skriv, så ordlegg eg meg slik: Fritt etter mi eigen hukommelse «, det er ikke funne noe som knytter siktede til å ha begått overgrep eller deltatt i en slik produksjon» . I det andre notatet har eg ordlagt meg slik: «, men det er ikkje funne noko som tyder på det» .

Rapporten med konklusjonen frå Kripos får ikkje lokalt politi og påtaleansvarleg til å gå bort frå skjellig grunn til mistanke om overgrep og deltaking i overgrepsmiljø. Tvert i mot, dei blir meir sikre enn nokon gong. I november, like etter at omtalt rapport er skriven, så seier etterforskingsleiar Anita Berstad dette til min sambuar i samband med eit avhøyr: at ho (Berstad) og hennar kollegaer på lensmannskontoret ser på meg som ein trussel mot barn, og ho, Berstad seier rett fram til min sambuar, at ho set barna sine i fare ved å ha meg buande i huset. Det vart gjort lydopptak av forhøyr. Dette avhøyret er «temmeleg far-out», og det er meir om det i eige punkt.

Og kvifor skriv lokalt politi ein rapport om si eiga skjulte etterforsking? Nei, sei det. Mest truleg fordi dei rett og slett ikkje veit at denne type etterforsking ikkje er lovleg utan særskild heimel og løyve, og nett opp det at dei ikkje veit, ja det kjem ikkje som noko bombe.

Synlege teikn på skjult etterforskning

Rapporten er grundig i seg sjølv, og fortel om fleire etterforskingssteg som er tatt undervegs. Nedanfor listar eg opp punkt der denne etterforskinga har vore «synleg» for meg og andre. Og som sagt, fleire av observasjonane har fått si forståing i ettertid, gjennom etterpåklokskap.

Førebuing

14.10.2014 blir eg tatt inn av lokalt politi, og avhøyr tek til omlag klokka 08:30.
Politiet har førebudd seg for etterforsking av mogeleg overgrep i god tid før eg blir tatt inn.

Opp mot ti personar frå politiet er med i aksjonen mot meg denne morgonen, alle jobbar ut frå det eine mandatet dei har fått, eit mandat gjeve frå den einaste hypotese lokalt politi og på politiadvokat har sett opp, eit resultat av danninga av skjellig mistanke om overgrep mot barn og produksjon av overgrepsmateriale. Innsamling av informasjon er målretta, med eit teknisk opplegg koordinert eller rettleia av Kripos.

Fotografering av ulike lokalitetar

– Berre ti-tjue minuttar etter at avhøyr startar om morgonen,  og denne hendinga er truleg med på lydopptaket om ikkje avhøyrar slår av opptakar, så kjem det inn i avhøyrsrommet, for meg to ukjende personar. Dei spør om det stemmer at eg har hytte på Grotli på Strynefjellet, om eg har oppbevart noko der i samband med det eg er sikta for. (Eg er nett opp informert om kva eg er sikta for) Eg seier at det er mor si hytte, og at eg ikkje kjenner til at noko der kan knyttast til det eg er sikta for. Eg fortel kva nøkkel er skjult oppe på hytta, og dei reiser.

Dei veit alt kvar hytta er.
Dei veit alt då at eg ofte er på hytta i Skjåk, ein sjeldan gong åleine med son min.
I omtalt rapport kjem det fram at dei i detalj har fotografert alle rom i hytta etter råd frå Kripos, for mogeleg identifisering av lokalitet for overgrep.

– Same dag blir det fotografert i huset til min sambuar, også med same formål som ovanfor.
(Sambuar blir vist siktinga mot meg, og slik som ho hugsar den : for besittelse av) Også i tidlegare leigebustad som eg hadde nytta, men kan ikkje hugse om eg har sett tilsvarande informasjon  om at fotografering var like detaljert her.

– Så seint som våren 2015, sannsynleg i mai, så ber politiet om å få fotografere i huset til min tidlegare sambuar, med same formål. Der budde eg fram til februar 2013, i lag med henne og son vår. Det er min tidlegare sambuar som fortel dette til meg, truleg i 2018.

Aksjon mot arbeidsgjevar – Vitne blir ikkje trudd

Politiet slår til mot min arbeidsplass, Sogn og Fjordane Energi AS (SFE), på same tid denne morgonen. (Aksjonen her var ganske diskré)
Kåre Teigland var IT ansvarleg ved SFE og min sjef . Han kom til SFE  frå stillinga som teknisk sjef i TV2. Teigland og eit par kollegaer viser politiet fram til mitt kontor og dei blir bedne om å påvise mitt datautstyr.
– Politiet tok beslag i mitt datautstyr som var på mitt kontor.
– Politiet bad Teigland om å sjekke aktivitet på datanettverk frå mitt datautstyr på jobb og nettverktrafikk med meg som pålogga brukar, som koplar meg til ulovleg innhald.
SFE har ein felles sentral data-brannmur der all aktivitet blir logga.
– Teigland og ein kollega som driftar brannmur sjekkar loggar med omsyn på datatrafikk generert av mitt datautstyr og av meg som pålogga brukar, og rapporterar tilbake til politiet at her er ikkje funne noko.

Legg så merke til den bias som alt er på plass:
– Politiet ved leiar for etterforsking Anita Berstad tar kontakt pr telefon til Teigland, og seier:

«Det kan ikkje stemme at det ikkje er spora nettverksaktivitet hjå SFE på Tveit inn mot ulovleg materiale på internett»

Teigland fortel meg seinare at Berstad vart temmeleg amper.

– SFE tar ut store mengder med brannmur-loggar i papirformat til politiet, og Teigland møter opp på det lokale lensmannskontoret for overlevering. Der møter han Berstad og viser henne den svær bunken med loggar frå brannmur, generert av mitt datautstyr og eg som pålogga brukar. Kommentaren frå Berstad var:
, «at nei, dette forstår ikkje eg meg på» og Teigland blir vist inn til meir kyndig personale som er på plass i samband med den skjulte etterforskinga. Her får Teigland høyre at SFE skal bli varsla om det blir gjort funn. SFE vart ikkje varsla om funn, nettopp fordi det ikkje kunne gjerast funn av det som ikkje er tilstades som ytre fenomen.
På mi datamaskin var det arkivert e-post for meir enn 15 år. Heller ingen funn.
«at nei, dette forstår ikkje eg meg på»-Berstad, er den same som er ansvarleg for dataetterforskinga i mi sak, i mi kasse.

Fotografi av våre barn

Både tidlegare sambuar, – mor til min son, og min sambuar, – mor til to barn, blir begge bedne om å levere fotografi av barna til politiet. Barna skal ha minst mogeleg kle på seg på desse fotografia. Kripos har sjølv programvare for identifisering av personar og lokasjonar.
Fotografi av barna blir digitalisert, ulike algoritmar plukkar ut kjenneteikn, Kripos kan no utføre identifisering inn mot lokale databasar og inn mot andre nasjonale-  og internasjonale databasar / system, som til dømes Interpol. Eg vel å ikkje gå meir inn på korleis dette opplegget fungerar, då eg veit at på denne tida er Kripos leiande på området og eg har lite grunnlag for skepsis til deira utførte jobb innan identifisering.

Etterforskar min reiseaktivitet, GPS for bil blir tatt i beslag

Fleire vitne i saka blir oppfordra til å fortelje om min reiseaktivitet, så langt tilbake i tid som dei kan hugse noko om det. Det gjeld alle former for reiseaktivitet. Dette har eg fått stadfesta i frå min sjef hjå tidlegare arbeidsgjevar, og noverande og tidlegare sambuar. Sambuar blir spurd om eg tok meg turar åleine medan vi begge var i lag på ferie med meir.

I avhøyr får eg fleire spørsmål om reiseaktivitet, både i jobb, fritid, om inn og utland.
Om tidspunkt og reiseruter, om eg var åleine, eller i lag med nokon.
GPS heimehøyrande i min bil blir beslaglagt og undersøkt som mogeleg bevis.

Denne etterforskinga knytt til mine reiser er ikkje synleg dokumentert for meg eller advokat, men det viser tydleg ei grundig etterforsking av meg, inn mot tidlegare oppklarte eller uoppklarte overgrep mot barn, i Noreg og mogeleg utland. Grundig av fleire grunnar; det er i samsvar med utopien om skjellig grunnlag for overgrep, og at nettopp Kripos gjev gode råd i denne type saker.
I retten strevar aktor med å grunngje kvifor eg ikkje skal få tilbake min GPS.

Hobbyfotograf, beslag og gjennomgang av lysbileter og anna.

Eg har fotografert i mange år, og har mange tusen foto i ulike format.
Politiet tar beslag i mellom anna alle mine gamle lysbileter, og har ein kontroll av desse.
Sjølvsagt ingen funn, og eg får att alt dette materialet.

Dom etter rettssak

Under punkt 2 i dommen mot meg står dette:
“Etterforskningen har også vert gjennomført for å avdekke om tiltalte kan ha vært involvert i seksuelle overgrep mot barn. Det er imidlertid ikke fremkommet konkrete opplysninger under etterforskningen som tyder på at tiltalte selv har begått, eller medvirket til, seksuelle overgrep mot barn.”

Det er eg som er kjelda for at dommaren i det heile skriv noko om dette i dommen.
Eg fortel om denne skjulte etterforskinga i retten, mellom anna i mitt innlegg om kvifor eg meinar at etterforskinga av meg har vore kraftig påverka av confirming bias og tunnelsyn.
Ingen av vitna frå politiet fortel om den skjulte etterforskinga under rettssaka, heller ikkje aktor Sissel Kleiven, som også var politiadvokat og påtaleansvarleg, og ho går som sagt svært langt for å dekke over politiet sine feil.

Skjult etterforsking – i samanheng og med konsekvens

Ole Thomas Bjerknes skriv mykje og klokt om skjult etterforsking, og eit døme han legg fram, ligg tett opp mot dei verkelege hendingane i mi sak. Bjerknes drøftar skjult etterforsking opp mot menneskerettar, norsk lov, forskrifter, påtaleinstruks og retningslinjer med meir. Oppgåva har vore fokusert på politiet si forståing av rettane til den som er mistenkt eller sikta. Bjerknes blir skuffa og uroa over sine funn, og han finn det rett og slett underleg at relativt nyutdanna etterforskarar ikkje har betre forståing av rettane til ein mistenkt eller sikta. Han set fram teori om at, på den eine sida har politiet lite forståing av rettane til den mistenkte, og på den andre sida, at politiet medvite gjev seg sjølv rettar som dei ikkje har. Han viser dette brotet på «likhetsprinsippet» gjennom sin figur «Avhørets balansstang». At nyutdanna etterforskarar blir sett under press frå «gamlekara som veit best», tar ikkje Bjerknes opp.

Det er mogeleg at Bjerknes har lite erfaring frå skjult etterforsking, og bra er det, men han omtalar mogelege negative konsekvensar noko kort og forsiktig, i høve til mine erfaringar.
Han skriv:

En tidlig informasjon om hva som er politiets grunnlag for mistanken kan nok like gjerne medføre en rask oppklaring av eventuelle misforståelser.
…
Grunnen til dette er at den mistenkte og forsvarer da får et grunnlag som er konkret nok til å kunne utfordres kontradiktorisk og til å kunne brukes påvise umiddelbare feil og misforståelser. Særlig viktig er kanskje dette for de som er helt eller delvis uskyldige i anklagene, som da får en umiddelbar og rask mulighet til å oppklare sin uskyld.

Berknes

Nedanfor set eg opp ein del punkt, stigande i tid, for å få fram kva konsekvensar den skjulte etterforskinga fekk i mi sak. Eit samandrag er som slik:

– politiet tar feil i den einaste hypotese dei har
– feil hypotese blir etterforska skjult
– The Reid Technique blir nytta
– all informasjon frå meg blir lagt bort
– alle beslag blir tolka inn i hypotese om overgrep
– påtaleansvarleg legg lista alt før høgt i media, brot på etiske reglar med meir
– lokalt politi avviser operasjon Duck / Kripos
– ingen funn etter einaste hypotese utløyser «kreative metodar og bevis»

1 Mistanke bak skjult etterforsking oppstår utan grunn

Grunnlaget for skjult etterforsking i mi sak kjem under danning av skjellig grunn til mistanke. Grunna låg kompetanse, nedsett leseevne og at dei tilsette i politiet ikkje har motstandskraft mot innhaldet i dokument 3. Nedsatt lesevne kan skuldast påverknad av dokument 3. Grunnlaget for den siktinga eg blir presentert for, kjem frå dei same dokumenta. Politiet er, også matematisk sett, mest sikre på at eg har utført overgrep mot barn. Etterforskinga av mogelege overgrep og produksjon av overgrepsmateriale blir halde skjult. Skjult etterforsking blir planlagt sett i verk med berre ei hypotese, og dei har ikkje ei gong ei hypotese om at eg kunne vere uskyldig i overgrep. Lokalt politi ber om Kripos om kompetent hjelp, og får det, og nettopp difor, berre etter den eine hypotese.

2 The Reid Technique blokkerar all informasjon

The Reid Technique blir brukt i fyrste avhøyr, for å få meg til å tilstå i samsvar med skjult etterforsking. Eg fortel om mi sak / mi kasse, og er heilt uvitande om politiet sitt føremål. Politiet trur ikkje eit sekund på at mine forteljingar i avhøyr er i samsvar med ytre og indre fenomen. Alt eg fortel om mi sak / mi kasse blir halde unna, og det blir ikkje utført dataetterforsking i mi sak. Frå oktober 2014 til tidleg haust 2015, rotar lokalt politi rundt i mi kasse, på leit etter bevis i samsvar med skjult etterforsking. Alt dei finn blir tolka for å passe inn i skjult etterforsking.

At eg etter to timar i avhøyr fyrste dag, gjev eg ei grundig og teknisk forklaring rundt dette med e-post frå England, er dei både blinde og døve for. Mi forklaring, som eg gjev heilt utan kunnskap til den skjulte etterforskinga, ville kunne bli stadfesta ned til den minste detalj gjennom heilt ordinær dataetterforsking. Og for å sitere Bjerknes «medføre en rask oppklaring av eventuelle misforståelser». Etter The Reid Technique avhøyret, tar lokalt politi kontakt med Kripos for å få ut chatteloggane mine på Yahoo, som eg sjølv fortel om, i mi forteljing, i min kontekst, for prøve å tvinge innhaldet inn i den skjulte etterforskinga. Mi forklaring på mistydinga til lokalt politi , om e-post frå England blir halde skjult, og alle dei etterforskings-skritt eg konkret ber om, blir og halde skjult. Påtaleansvarleg går likevel ut i media og fortel om e-postane dei har sikra. Løgn og noncense.

3 Eg fortel om avdekking av mogelege overgrep og om andre si deltaking i lukka miljø

Dagen etter The Reid Technique fortel eg samanhengane om personar bak omlag ti norske e-post kontoar som eg mistenkjer å stå bak overgrep mot barn og eller deltek i lukka miljø med ulovleg materiale. Leiar for etterforsking, Anita Berstad, sit mindre enn to meter i frå meg og høyrer på at eg snakkar. I retten fortel ho, at ho ikkje hadde ein einaste grunn til å høyre gjennom opptaket i ettertid. Ho høyrer at eg i detalj fortel om den mappestruktur eg nyttar for mine mistankar. I januar – februar 2016 skriv ho ein rapport om den same mappestrukturen, snudd heilt på hovudet for at den skulle passe inn med den skjulte etterforskinga. Eg har ikkje ord for, eller god nok forståing for korleis menneskehjernen kan gjere om tru (skjellig grunn til mistanke bak skjult etterforsking) til sikker kunnskap, og så sikker at det eg fortel om, blir til luft, og skjult. (noko kjem ut, forklart i eige kapittel)
I retten jobbar aktor Sissel Kleiven hardt for å skjule konsekvensane av skjult etterforsking, mellom anna at dei held attende informasjon om mogelege overgrep.

4 Ventar på stadfesting av den eine hypotese i skjult etterforsking

Tida frå oktober 2014 til rundt september / oktober i 2015 , er i praksis ei ventetid for lokalt politi og påtaleansvarleg. Det er ikkje teikn på at dei etterforskar mi sak,  men dei rotar rundt i mi kasse på jakt etter alt som kan stadfeste skjellig grunn til mistanke om overgrep. I mai 2015, om min tidlegare sambuar hugsar rett, så ber politiet om å fotografere romma i hennar hus, vårt felles hus til vel 2012. Kvifor dei ventar til mai året etter veit eg ikkje. Dei kan ha kome på det så seint, eller dei har alt fått informasjon frå Kripos om manglande funn frå hytta og dei andre husa dei har fotografert.

5 Vil ikkje gje frå seg etterforskinga av mi sak til Operasjon Duck / Kripos

Ein gong mellom mai og november 2015 blir i Sogn og Fjordane Politidistrikt / Fjordane Politikammer? kontakta av «Operasjon Duck», kodenamnet på store saka i Trondheim som oppstår i det «Fosenmannen» blir tatt, april 2015. Eg kjenner ikkje datoen der lokalt politi, påtaleansvarleg og eller lokalt politidistrikt, med lovleg heimel vel å avvise ynskje om overtaking av etterforsking med grunngjevinga «vi har kompetanse til dette sjølve» , men truleg er det tidlegast sommar 2015. Vidare vil eg tru at denne førespurnaden frå Operasjon Duck kjem i god til før Kripos rapporterar om null funn i den skjulte etterforsking.
Grunngjevinga kan vere at dei :
– er bombesikre på stadfesting i skjult etterforsking
– at dei har trong for merksemd i samband med framtidig omorganisering av politiet
– har prestisje knytta til mi sak, forsterka av at Interpol er med i biletet

6 Skjult etterforsking gjev ikkje funn etter skjellig grunn til mistanke om overgrep

Eg har aldri vore del av eit lukka miljø for produksjon og formidling av overgrepsmateriale av barn, og då heller ikkje tatt del i dette miljøet i England, eller nokon anna stad.
Eg har aldri utført seksuelle overgrep mot nokon, difor heller ikkje mot eige barn, sambuar sine barn eller andre barn i Noreg, eller i noko anna land.

Så ein dag ut på hausten 2015, så står lokalt politi med eit eintydig svar frå Kripos. Dei har ikkje gjort eit einaste funn som kan stadfeste den einaste hypotese, etterforska i det skjulte. Dette kunne bli det store vendepunktet for min rettstryggleik, i positiv retning. Slik gjekk det altså ikkje. I staden går det frå vondt til verre.

7 Superspion

Utrykket superspion har eg henta i frå den skjulte etterforskinga av Arne Treholt, då dei som står bak etterforskinga der, etter lang tid med all slags overvaking, også med video-opptak inne på soverommet, ikkje finn noko å ta han på. Ja, då kan det berre vere ei einaste forklaring på det – at dei ikkje finn noko – at Arne Treholt er ein superspion.

Tidlegare i dette kapittelet er det gjort greie for at det same fenomenet rammar meg, for kort tid etter at Kripos og lokalt politi ikkje finn noko, er etterforskingsleiar Anita Berstad klokkeklar i si melding til min sambuar – at eg utgjer ei stor fare mot born.

8 Slettar digitale spor og bevis som støttar mine forteljingar og mitt truverde

Eg skal prøve å ta dette kort: Politi kan gjere beslag i ting, i alle slags ting, som til dømes datautstyr, brukarkontoar, kjæledyr, regnskap med mykje meir. I det dei har har etterforska for å finne mogelege bevis, så er normalen at politi skal levere tilbake beslag nytta i sak, eller slette dei objekt eller data som ikkje skal brukast vidare som mogelege bevis.

I mi sak har politiet ei einaste hypotese, inn i ei skjult etterforsking, der all min informasjon og alle mine krav om etterforsking blir halde skjult. Lokalt politi og påtaleansvarleg har definert bort alt anna enn deira eigen trong, og dermed, med «lova» i hand, blir informasjon som høyrer heime i det verkelege, som ytre fenomen, i mi sak, sletta utan etterforsking. Mellom anna dokumentasjon i samband med mogelege overgrep.

9 Påtaleansvarleg og kommande aktor treng meir kjøt på beinet

Etter at Kripos varslar om manglande funn i skjult etterforsking, så ser Sissel Kleiven, som påtaleansvarleg og kommande aktor, at påtalemakta har gått ut alt for høgt i saka mot meg, og at dei store hola må dekkast til, og nye bevis må på plass. Den skjulte etterforskinga, låg kompetanse, eit miljø i politiet kraftig prega av confirming bias og andre heuristiske feller,  er alle indirekte årsak til fleire rare aktivitetar – og til konstruksjon av nye bevis i tida som kjem.

10 Personundersøkelse forsøkt brukt til etterforsking, aktor vil ikkje svare.

Som døme på rare aktivitetar og påfunn, tar eg fram korleis påtaleansvarleg prøve å nytte personundersøkelse til etterforsking, altså nok eit skjult tiltak. Meir om dette i eige kapittel.

«Vurdering av personundersøkelse gjøres så tidlig som mulig i etterforskningen, og det er Kriminalomsorgen som utfører undersøkelsen.»
20 månader etter at eg blir tatt inn, berre nokre månader før saka skulle opp i retten, får eg innkalling til personundersøkelse. Og eg, min naive tosk, trur no at politiet endeleg har funne ut av dei ytre og indre fenomen, og at dei vil leggje til rette for ein eller anna alternativ måte å sone på. Det var det då ikkje.

Påtaleansvarleg har nok ein ide om at eg i samtale med «eit mildt og venleg vesen», endeleg skal få lufta hjartet mitt, og fortelje om dei grusomme overgrepa eg har gjort. Eller at eg i det minste skal kome ut av skåpet som pedofil. Eg har ikkje for vane å lyge, og hadde i samtale med Kriminalomsorgen heller ingen tankar om å dikte opp noko om pedofili eller overgrep.

Påtaleansvarleg likar dårleg at eg ikkje «står fram» i samtale, og sender ei klage til Kriminalomsorgen for slett arbeid. Kriminalomsorgen svarar politiet, også i form av brev, og det er dette brevet som er lagt ved i mi sak. I retten nektar aktor Sissel Kleiven å grunngje kvifor ho krevde personundersøkelse / kvifor ho klagar på Kriminalomsorgen i brevs form.

Pågriping

Dette kapittelet startar eg litt pompøst med sitat frå lovdata:

Lov om rettergangsmåten i straffesaker (Straffeprosessloven)
Fjerde del. Tvangsmidler
Kap 14. Pågripelse og fengsling.

§ 177.
Den som blir pågrepet, skal gis opplysning om det lovbrudd mistanken gjelder. Foreligger det skriftlig beslutning om pågripelse, skal han ha avskrift av beslutningen.

Ein ting er at eg ikkje vart pågripen slik lova krev, og det gjev eg greie for nedanfor, men hovudpoenget mitt er at straffeprosessen er strengt regulert, av mange årsaker. Ei av dei viktige årsakene er politiet skal ta i vare rettstryggleiken til den «som er komen i politiets søkelys». I prosessen mot meg bryt lokalt politi og påtalemakta både §§, retningslinjer og instruksar. Og kvar gong dei gjer det, svekkjer det min rettstryggleik, og kvar gong er det politi og påtalemakt som haustar, eller prøver å hauste føremonene av dei same brota.

Ved pågriping blir eg ikkje førelagt noko pågripelsesbeslutning.
Eg får heller ingen informasjon om bakgrunnen for at dei grip meg, heller ikkje informasjon om høve til å kontakte advokat i løpet av to timar med meir.
Eg blir tatt inn / pågripen av politi nokre minuttar over 08:00 om morgonen.

Pågripinga gjekk føre seg slik: Politiet har arrangert ein promillekontroll for å kunne pågripe meg på veg til jobb. Eg blir vinka inn til sides, tar ned sidevindauget på førarsida av bilen , og eg oppfattar det slik at det er promillekontroll og førebur meg på å blåse. (Noko som eg trur eg og fysisk gjorde) Noko anna blir sagt som eg ikkje heilt oppfattar, og eg spør om det var førarkortet dei ville sjå? Eg får så beskjed om å køyre bilen ut av vegen og inn på den store parkeringsplassen der politibilen står. Eg gjer det og blir beden om å kome ut av bilen.

Så kjem det frå eine av dei tre politifolka som var der:
«Dette er ikkje ein promillekontroll. Kan du sjølv tenke deg om det kan vere ein annan grunn til at vi stoppar deg / tar deg inn?» Dette er då oppfordring til selvinkriminering.
Det tar meg nokre sekund før det går opp for meg kva dette er snakk om, og her er berre eit alternativ for at politi så tydleg vil ha tak i meg, og det er at eg har ulovleg foto og video på mitt datautstyr. Ingen heimebrenning, ikkje svart arbeid, ikkje vold. Det kan berre vere det eine. Og eg tenkjer ikkje ein einaste tanke om kvifor dei kunne vite det. Eg veit sjølv , at slik er det. Og eg svarar dei der og då. Det blir ein del prat inne i politibilen før det blir køyrt den vesle kilometeren ned til lensmannskontoret. Om lag 08:30 er eg på plass hjå avhøyrsleiar. Etter ei tid her får eg vite kva eg er sikta for.

Ved gjennomgang av alle saksdokument i samband med førebuing til rettssak, så ligg det ikkje ved rapport om pågrepet person, heller ikkje pågripelsesrapport.

«I pågripelsesrapporten må det gis en redegjørelse for hvordan pågripelsen foregikk, hvem som var involvert, hva slags informasjon som ble gitt, siktedes reaksjon og eventuelle uttalelser, jf. Beskrivelse ovenfor. … Alt som er blitt sagt om vilkår for pågripelse og om rettigheter, er selvsagt spesielt viktig. Et typisk eksempel på dette er informasjon om at siktede ikke forplikter å forklare seg eller at siktede kan la seg bistå av forsvarer»

Bruk av informasjon frå pågriping under rettssak.

I retten kjem aktor Sissel Kleiven ei stund under press om omfanget av ulovleg materiale, og aktor kjem då med denne påstanden: «Han har sjølv sagt at han har jævla mange bilder».

Ho seier fram dette som eit forsøk på bevis for at eg har stadfesta at omfanget av ulovleg materiale er stort. Denne utsegna, sitert to linjer ned, kjem eg med berre ein einaste gong, og det er i politibilen, om lag 5 minuttar etter at eg blir pågripen. Utsegna er og tatt ut av den samanhengen der den vart framført av meg. Det som eg seier i politibilen er. «Ja, eg har jævla mange bilder, for det veit eg. På serveren min er det i allefall 2,6 millionar filer. Eg har nettopp scanna for virus, og då var der 2,6 millionar filer.» Eg seier ingen ting om tal ulovlege bilder i politibilen. Mine forklaringar i avhøyr (det fyrste avhøyret tar til 20 minutt etter denne hendinga) , som og ligg dokumentert i lydopptak, er svært detaljerte rundt dette med mengde, mappestruktur, opphav med meir. Det blir aldri lagt fram for retten.

Korleis har aktor fått tak i denne informasjonen? Har det vore nytta opptak i politibilen? Har det vore skrive rapport som ikkje er dokumentert for innsyn? For denne utsegna er berre sagt fram ein einaste gong, der i politibilen nokre minuttar etter at dei stoppar meg.

Den, utsegna sitert ovanfor, finst ikkje i avhøyrsrapportane, heller ikkje på lydopptaka av dei same avhøyra. Aktor og leiar for etterforsking stadfestar i retten at dei ikkje har høyrt på opptaka, så dei to kan eingong ikkje vite det, om utsegna er dokumentert i avhøyr.

Kvifor fortel ho ikkje til retten under kva omstende denne informasjonen vart gjeven? At det er i politibilen, like etter ei pågriping langt utanfor læreboka, og ingen dokumentasjon?
Men aktor Kleiven si løgn går rett heim, og retten legg til grunn at eg har framsatt dette under avhøyr, og nedanfor er det sitat frå dommen:

Retten har også merket seg at han i politiavhør kort tid etter pågripelsen forklarte at politiet ville finne «en jævla mengde» bilder eller lignende ved gjennomgang av de beslagte data- og lagringsutstyret. Dette er i seg selv et bevismoment som taler for at han var klar over at det dreide seg om svært store mengder. Den rettslige forklaringen fra tiltalte om at han i politiavhør skal ha forklart seg om bilder og videoer generelt, og ikke i forhold til et eventuelt ulovlig barnepornagrafisk materiale, fremstår ikke som troverdig.

Bjørn Sælen , mine understrekingar

Barnevern – ulovleg innsyn hjå politi

Eg kunne ha gjeve dette kapittelet ei anna overskrift, som til dømes: Villeiande feilinformasjon frå politi til media løyser ut parallelle domstolar i heimkommunen.

Eit kort formelt samandrag kan vere:

Brot på taushetsplikt, jf politiregisterloven § 23.

Tilsette ved dåverande lensmannskontor i Gloppen gav utan heimel eller nødvendighetsvurdering, innsyn i såkalla saksdokument / bevismateriale til ein sakshandsamar ved det lokale barnevernet. Sakshandsamar frå barnevernet hadde heller ikkje heimel for innsyn. Barnevernet tar ikkje kontakt med politi for å be om etterforsking.

Etterforskingsleiar i saka mot meg, Anita Berstad har stadfesta at innsynet var heilt utanfor hennar kjennskap. Påtaleansvarleg Sissel Kleiven, stadfester  som aktor i retten, at dette innsynet er ho ikkje kjend med. Politiet tar ikkje nokon gong kontakt med barnevernet i samband med mi sak, i fylgje politiet sjølv.

Bakgrunn for hendinga.

Berre ein dag eller to etter at eg kjem ut frå to månader i varetekt, blir eg kontakta på ein sundag av dåverande leiar av det lokale barnevernet. Per Ståle Husevåg , og blir beden om å møte hjå Barnevernet mandag morgon. I ettertid får eg vite at min tidlegare sambuar og mor til felles barn, og noverande sambuar alt har møtt hjå barnevernet etter innkalling.

Barnevernet stiller med to personar, leiar Husevåg og sakshandsamar Gerd Ynnesdal. (Ynnesdal blir seinare ny leiar av lokalt barnevern). Husevåg gjev greie for kvifor han har kalla meg inn. Han fortel at når nokon blir sikta etter ein slik lovparagraf som eg vart, 204 (i 2014, 311 c. i 2022), så utløyser det at det kommunale kriseteamet blir samla. Kriseteamet vurderer det slik at dei ulike etatar sjølve må gjere sine vurderingar knytta opp til meg. Det er ikkje politiet som ber om noko. I ettertid snakkar eg med fleire i det lokale kriseteamet, og dei stadfestar det som Husevåg fortel.

Eg blir beden om å fortelje om kvifor eg har vore i fengsel, kva aktivitetar eg har deltatt  i på internett, og kva eg har opplevd i samband med det. Og eg fortel.

Kven veit kva til kva tid

I det eg tek til på mi forteljing til barnevernet, så veit eg ingen ting om kva informasjon barnevernet har fått av lokalt politi, direkte eller indirekte, og eg er heilt uvitane om dei utspel påtaleansvarleg Sissel Kleiven alt har hatt i media, om kopling til overgrepsmiljø i England med meir. På dette tidspunkt har eg ikkje tatt innover meg, eller rettare sagt, eg veit ikkje – at det faktisk finst personar både i politi og andre stadar som er sikre på at eg er ein overgripar.

At eg må møte hjå barnevernet er litt rart, men greit tenkjer eg, og har det utgangspunkt her, som eg i lang tid framover har: At her må det leggast ned eit arbeid for at det ikkje skal oppstå noko mistydingar eller ugrunna frykt i lokalmiljøet. Måten eg ordlegg meg på i denne tida er sjølsagt prega av, nett opp denne tida. Tida før etterpåklokskapen er på plass.

Eg fortel vidare …

Så då eg fortel på min måte kva eg har halde på med på internett, så er det nesten berre undring å sjå hjå dei som eg fortel til. Det er tydeleg at dei ikkje forstår noko av det eg fortel om, eller at dei slit med å legge bort anna informasjon dei alt har fått. Vidare så forsikrar eg dei om – at her har ingen noko å frykte.

Eit tema som eg fortel om, vakte tydeleg interesse hjå Husevåg. Eg kjem til å seie noko om kva eg tykte var ubehageleg for meg med min aktivitet på internett, kva tid eg tykte eg nådde grenser for det eine og det andre. Mellom anna fortel eg, at for å vere i stand til å ha kontakt med einskilde personar / kontoar eller innhald på nettet, så førebur eg med korte øvingar for avspenning eller meditering om ein vil.

Dette vekte interesse hjå Husevåg, då det synte seg at dei (det lokale barnevernet) akkurat hadde på kurs med dette som tema: eit folk har ulike grenser og ulike evner til å setje grenser. Han teikna og forklarte på ei tavle. Om eg hugsar rett, så var dette ikkje så ulikt problemstillingane rundt subjektiv norm.
Det blir avtalt nytt møte.

Går rett frå barnevernet til lensmannskontoret for å snakke om vandelsattest

Berre for å vise til setninga over,  «At her må det leggast ned eit arbeid for at det ikkje skal oppstå noko mistydingar eller ugrunna frykt i lokalmiljøet.» Eg går rett i frå møte med barnevernet og dei 200-300 meterane opp det det lokale lensmannskontoret for å få informasjon om korleis eg skal oppføre meg, i samband med at eg fungerar som hjelpetrenar for barn som spelar fotball. Lat meg skildre det slik, at der møter eg nokre par «med runde auge» / her møter «overgriparen» friviljug opp i løvens hule rett etter 2 månader i varetekt, men til slutt så blir eg vist inn på kontoret til betjent Torbjørn Sælen. Eg legg fram ærendet mitt, om det no er blitt slik at eg ikkje kan halde fram som trenar for mindreårige, og etter litt leiting finn han fram ein perm som skal ha informasjon om kven (idrettslag) som har ordna med vandelsattest. Det syner seg at det er nokre år sidan at denne klubben har meldt inn informasjon, men Sælen stadfestar, at med slik ei sikting eg har i mot meg, så kan eg ikkje lenger vere trenar.

Kort tid etter, det kan vere nokre dagar etter, så møtest trenar og eg, og eg tar opp problemstillingane med dette å ikkje kunne vere trenar lenger. Denne personen er ein solid resursperson på mange måtar, eit førebilete / burde vere for mange, og han er som vanleg positiv, og seier at dette finn vi ei løysing på. Eg seier at det er viktig at vi gjere dette så korrekt og riktig så mulig, for her kjem det til å bli sett sterke kjensler i sving. Eg insisterer på at han varslar styret i idrettslaget, og fortel ting som dei er. Der og då avtalar han og eg korleis eg kan fylgje opp son min på treningane. Son min har på denne tid store utfordringar med det sosiale, og må ha ein forelder fysisk til stades for i heile tatt kunne vere på trening. Vi blir samde om korleis eg kan vere nær nok, men samstundes vere passiv og usynleg nok for andre. Dette opplegget lukkast vi veldig godt med, takk og lov. Og sjølvsagt vere takka eit knippe kloke foreldre i dette miljøet.

Misser samværsrett med son min

Det andre møtet startar med ei dramatisk utsegn:
Du er fråtatt samværsrett med sonen din.
Eg og tidlegare sambuar flytta frå kvarandre to år før, og har regulert samværsrett.

Det er sakshandsamar Gerd Ynnesdal, seinare leiar for barnevernet i Gloppen, som set fram denne vedtaket, om det då er eit vedtak?

Eg reagerer kraftig på det, og kan ikkje forstå kva grunnen til det skal vere?
Dialogen som fylgjer, viser godt kvifor barnevernet ofte bli kalla «ein stat i staten»
Ynnesdal:
– Det er slik det er i sånne saker, det må du forstå.
– Vil du gjere noko med det, må du gå rettens veg.
– Der kjem du uansett til å tape, for slik er det i sånne saker.
Eg spør kor lenge eg må vere utan samværsrett?
Ynnesdal:
– Eehh , nei det er ikkje så lett å svare på, men truleg til det ligg føre dom i saka di
På nytt er eg himmelfallen, og framfører:
– skal ein dom ein gong i framtida avgjere om eg får samværsrett, når dommen som ein gong kjem, neppe har det som tema?
(Det gjekk 3 år før det kom dom i saka, og dommen hadde sjølvsagt ikkje dette som tema.)
Eg gjer barnevernet merksam på at eg er sambuar med Janne og bur i same hus som henne med hennar to barn. Kva med dei?
Ynnesdal seier klart ifrå om:
– at verken Janne eller barna hennar har noko med denne saka å gjere.

Det blir avtalt at eg kan få møte son min i kontorlokal til barnevernet, med barnevernet tilstades. Det blir avtalt nytt møte.
Min tidlegare sambuar og mor til felles barn, er med i møtet. Tydeleg vettskremd.
Ho er tydeleg prega av å ha vorte skremd av politiet og barnevern – seiar at ho ikkje kan stole på meg ut frå det ho har fått vite av politiet. Ho forlet møtet før det er slutt.

Stat i staten, eit sitat frå Tønsberg Blad 02.09.2014, Inger Lexow (FRP)

Mitt hovedanliggende i denne saken er at vi har å gjøre med en offentlig etat som driver virksomheten sin som en stat i staten, der vedtak unntas fra offentlighet av hensyn til personvernet. Er kontrollvirksomheten god nok? Åpenbart ikke, for Helsetilsynets rapport er en knusende dom over en lang rekke kritikkverdige forhold, som også vi politikere må ta inn over oss. For er det slik vi vil ha det? Ser vi her konturene av et samfunnssystem der en utilnærmelig anonym stat gjennom rettsvesenet undertrykker enkeltindividet i en misforstått form for altruisme?

Møte med son min

Så kjem møtet der eg får møte son min, i lokala til barnevernet, og som avtalt med barnevernet fortel eg han litt om det å vere i med fengsel og slikt. Eg har førebudd meg godt. – Eg får gode tilbakemeldingar frå barnevernet for den måten eg taklar dette på.

Får tilbake samværsrett etter at Husevåg kontaktar Inge Nordhaug

I det neste møte innleiar Husevåg med: – No er det vel slik at vi ikkje har erfaring med tilsvarande saker frå før, og vi veit faktisk ikkje kva som er vanleg å gjere. Så eg har kontakta ein fagperson på området, Inge Nordhaug. (Nordhaug er ein nasjonal storleik, https://rvtsvest.no/inge-nordhaug/, pensjonist frå 2022?)

Og Inge Nordhaug sitt klare råd var – barnet skal snarast råd ha samvær med far sin, for det er til barnets beste. – Dette er i skarp motsetnad til Ynnesdal sine påstandar.
Inge Nordhaug møter også fysisk opp i Gloppen, og gjev råd til fleire involverte. I samråd med Nordhaug blir det laga ei avtale mellom mor til son min og meg, med tilhøyrande framdriftsplan med tilnærming til tidlegare gjeldande avtale om samværsrett.

Eg er formelt ferdig med barnevernet, og det er no Familierådgjevingskontoret som er part ved gjennomføring av avtale og framdriftsplan for samværsordninga. Ting ordnar seg, og samvær med son min er tilbake i gamal ordning etter avtalt tid.

Innsyn i bevismateriale

Kjelde for informasjonen som no kjem, er Gerd Ynnesdal sjølv, framført i møter med min sambuar Janne våren 2015, og direkte til meg under eit møte. Vi veit ikkje kva motiv Ynnesdal skulle ha for å kontakte politiet, då eg er ferdig hjå barnevernet og Ynnesdal sjølv har klart sagt frå om min sambuar då (og no) og hennar barn ikkje noko med mi sak å gjere.

Ei kort oppsummering: Ho har sett fram påstandar i møte om tiltak eller reaksjon mot meg, om å ta frå meg samværsrett på ubestemt tid, ut frå «stat i staten» sin forståing av jus og rettstryggleik – «Det er slik det er i sånne saker, det må du forstå», men blir overprøvd av Inge Nordhaug og sin eigen sjef, Husevåg. Om ho var fagleg ueinig med Nordhaug/Husevåg si avgjerd om kva som var det beste for barnet, skulle ho ha tatt det opp med dei. Det er ukjend om ho har tatt «opp kampen», og tapt på nytt. Ho handlar no vidare ut frå sine eigne grunnar og eigne motiv.

Ynnesdal ringe til det lokale lensmannskontoret, som har ansvaret for etterforskinga av meg, og ber om å få komme og sjå på saka mi. Ho får nei som svar. Vi veit ikkje kven ho har snakka med, men vi veit at det ikkje var etterforskingsleiar Anita Berstad. Ei stund etter, same dag, kjem det ein telefonsamtale til Ynnesdal, frå det lokale lensmanns-kontoret. Vi veit ikkje kven som ringde, men no får ho vite at ho kan få kome til politiet og få sjå på saka mi.

Ynnesdal går dei 200-300 metrane over til lensmannskontoret, og blir der tatt i mot av meir enn ein person. Ynnesdal brukte ordet – dei / dem -, altså var det meir enn ein person til stades frå politiet. Ynnesdal oppgjev ikkje namn på desse personane til min sambuar. Her får Ynnesdal innsyn i dokument som seinare blir framstilt som bevis mot meg under rettssaka.
Vi veit ikkje om det var i elektronisk form, eller som utskrift på papir.

Ut i frå Ynnesdal si kraftige utskjelling av meg i ettertid, så kan det vere grunn til å tru at ho og fekk innsyn i dokument 3, Interpol sin dokumentasjon av utgåande e-postar frå miljøet i England. Ynnesdal fortel til min sambuar om sjølve hendinga hjå politiet, i det ho skal få innsyn: – Ein person frå politiet seier så: «Vil du deg sjølv så vondt, hehe» «Og så lo vi litt alle»

Dette innsynet, som er eit brot på taushetsplikt, får store konsekvensar.

Eg vil no sitere frå Bjerknes / Fahsing sin bok Etterforsking frå 2018, i deira oppsummering med tema  – samarbeid om etterforsking-.

Videre må politiet og den aktuelle tilsynsmyndigheten ha en god dialog og et godt samarbeid om det juridiske delen av en slik fordeling. Det vil i et samarbeid med tilsynsmyndighetene verre viktig å være bevisst faren for rolleblanding, ensidig etterforskning og gruppetenkning. Rolleblanding og kognitive forenklingsstrategier oppstår lettere når grensene for samarbeid ikke er tydelige. Eventuelle feilbeslutninger i en tidlig fase hos alle aktørene vil være en fare for rettssikkerheten. Særlig fordi det i slike tilfeller settes i verk et stort statlig apparat som begynner å jobbe mot enkeltpersoner eller en mindre enhet, med begrensede ressurser. Bevisstheten om kognitive forenklingsstrategier og ansvaret for å hindre at dette skjer, må særlig ligge hos politiet. Det er politiet og påtalemyndigheten som har ansvaret for etterforskningen.

Like etter at Ynnesdal har vore hjå politiet, får eg telefon frå ho, om å møte hjå barnevernet på kort varsel. Eg siterar frå mitt eige referat frå møtet:

– Eg stiller, og det er berre Gerd og meg tilstades, vi sit på kvar vår side av eit konferansebord. Ser straks at ho er oppkava (milde ord).
Gerd lener seg fram over bordet og ropar / spyttar desse orda mot meg:
«No veit eg kva for ein helvetes djevel du er, for no har eg sett det sjølv …»
Eg trekke hendene ned av bordet og tørkar av spytt mot bukselåra før eg svara:
«Eg skulle ynskje Gerd, at du i det minste kunne vere litt i tvil»
Ei setning eller to seinare seier Gerd dette:
«Tru du at du nokon gang kan slutte med dette, …»
Eg svarar: «Dette er ikkje eit relevant spørsmål Gerd, då det ikkje heng i hop slik i utgangspunktet.» -.

Men no «veit» Gerd, og er no ikkje i tvil om noko. Så er det slik at eg alt er utsjekka frå barnevernet, så Ynnesdal vil setje set i gang observasjon av barna til Janne. Trass i  sitat frå ho sjølv; – at verken Janne eller barna hennar har noko med denne saka å gjere. –

Min sambuar Janne sine opplevingar hjå barnevernet, ved Gerd Ynnesdal.

Som ein konsekvens av at barnevernet ved Gerd fekk sjå materiale hjå politiet, med politiet sin skjellig grunn til mistanke om overgrep som bakteppe, så blir så Janne straks kalla inn på nytt. Og denne gongen er det ikkje trøst, skryt og oppmuntring å få, slik som det var like etter at eg vart tatt inn. Denne gongen er det full pakke om kor svak Janne er, at ho må vere manipulert med meir. Ynnesdal er no klar på at barna hennar må observerast for å sjå om dei kunne ha vore utsett for overgrep, og om Janne som mor tar dei rette avgjerslene for sine barn.

Janne er på dette tidspunkt betre i stand til å svare for seg, enn like etter arrestasjon av meg, og sjølv om ho no blir veldig provosert av Ynnesdal, klarer ho likevel å halde seg roleg. Janne tilbyr barnevernet ved Gerd om å få flytte inn på eit ledig rom vi har, sidan sonen min ikkje får lov til å vere der. (fordi Janne sjølv er under gransking av barnevernet!) Janne kan dikte opp for barna at vedkommande er ei venninne eller fjern slektning. Barnevernet ved Gerd takkar nei til dette. Observasjon blir i praksis utført av tilsette ved Sandane barneskule der barna er elevar, der Gerd koordinerer. Som ein del av argumentasjonen kvifor ho vel denne løysinga, i staden for sjølv å bu heime hjå oss, er – at ho kjenne rektor på barneskulen som ein klok og rettskaffen mann. Eit inntrykk som ho deler med minst eit par tusen andre personar i kommunen, ikkje minst meg sjølv.

I det same møte der Janne blir orientert om at observasjon av barna hennar skal bli utført av lærarar på barneskulen, så peikar Janne på det ho meiner er logiske bristar ved argumentasjonen til Ynnesdal (det ligg ei lengre samtale bak dette). Janne ordlegg seg slik om eit tema: Sidan du no seier A, så burde du vel og seie B? Ein pirkar ikkje bort i autoritetar / autoritære i barnevernet på denne måten, ustraffa, og reaksjonen kjem momentant: med ein peikefinger tilhøyrande Ynnesdal retta mot seg, så kjem det: nei no må du ikkje dra det for langt!

Janne må møte nokre gongar på kontoret til Gerd. Seinare ringe eller sender Gerd SMS ein gong for månaden, for å fortelje om funn som blir gjort undervegs. Det blir då lite å fortelje, for det blir ikkje gjort noko funn som tyder på at ungane har blitt utsett for overgrep, og heller ikkje funn på at Janne som mor ikkje tar dei rette avgjersle for sine barn. Etter 6 månader stoppar barnevernet observasjonane, med konklusjon om at det ikkje er funne noko. Dette er omtrent juni eller juli 2015.

Korleis velje då Ynnesdal å ordlegge seg i samband med si oppsummering overfor Janne?
«nei vi har ikkje funne noko, men hender det noko nytt så er vi der med ein gong»
Janne får servert ein trussel, ein trugsel som er hengande over henne kvar dag fram til det yngste barnet blir 18 år, 10 år fram i tid. Og at Barnevernet er handlekraftige, er det ingen som tvilar på.

Paranoia? –men hender det noko nytt så er vi der med ein gong

Denne trugselen med tilhøyrande redsle er verkeleg, men samstundes opplevast den som uverkeleg. Janne uttrykkjer det sjølv; som ei oppleving av paranoia (i samsvar med ei noko eldre forståing av paranoia. – «for å beskrive en tilstand med vrangforestillinger, men uten noen åpenbar svikt i intellektuelle evner»

Barnevernet er verkeleg, dei tilsette i barnevernet er verkelege, maktmidla til barnevernet er verkelege, truslane er verkelege. Altså, alt dette er tilstades i den verklege verden, som ytre fenomen. Og på same måte, i det verklege, har det aldri lege til grunn noko trussel mot hennar barn, slik som definert frå Barnevernet.
Den logiske slutninga her er då:
– at det ikkje er grunnlag for å kjenne på redsel eller frykt kvar dag, for dei trugslar som blir sett fram av Ynnesdal

Likevel er trusselen med tilhøyrande redsle der, som om ein har ei tikkande bombe med seg til ei kvar tid. Og her er det «paranoia» melder seg. Min sambuar med hennar barn, og eg med mitt barn, er alle plassert inn i ein fiksjon, eit bilete skapt gjennom påtalemakta sin bruk av media. Eller slik som Frode Helmich Pedersen seier det, vi er blitt plassert inn i ei stereotypisk forteljing eller i ei nøkkelforteljing.
Alle menneske rundt oss høyrer sjølvsagt heime i den verklege verden, men for svært mange av dei, så er også den stereotypiske – eller nøkkelforteljinga også ein del av deira verkelege verden. Og dei observerar, tenkjer og handlar med dette som eit utgangspunkt.
Den logiske / paranoia slutninga her er då:
– at sjølv den minste gnist med utspring i fiksjonen, kan aktivere bomba / for dei trugslar som blir sett fram av Ynnesdal

Fullt av kontrastar, for meg og dei andre

I denne prosessen med barnevernet og seinare Helsestasjon, Familierådgjevingskontor og skule, så er det noko som går att, og det er:
Det negative: Alt personale er skeptiske til meg, og har tydleg parti med mor til sonen vår.
Eg veit at eg er svært vanskeleg å ha med å gjere når folk påstår-  eller gjev uttrykk for at dei veit noko som det er umogeleg for dei å kunne vite noko om. Og heile tida ordlegg dei seg med årsaksorienterte ord som fordi, ettersom, siden, som følge av osv, og – det må no du forstå at slik som … – . Med referanse til ting som ikkje er, og eg gjev dei ikkje det ytterste leddet av veslefingeren. Så, litt ampert til sine tider, når ulikt personale har like mykje fokus på «straffe meg» som å ville det beste for barna.
Det positive: I felleskap blir vi einige om ulike tiltak knytta opp mot sonen vår, eller samtalar eg / vi skal ha i felleskap med han , eller med barna til Janne. Mellom anna å førebu han/dei at det som kan kome fram i media om kva politiet trur pappa har gjort gale, eller om nokon på skulen skal ta til med mobbing. – Eg får berre positive tilbakemeldingar frå dei same «offentlege» personale i samband med dette. Nokre av dei er tydeleg overraska både av mine positive idear og mi vilje og evne til å gjennomføre dei. Helsesøster for Sandane skule ringde meg opp og takka for at ting har godt så bra.

Logikk rundt – til det beste for barna – ?

Fyrst ei lita påminning frå Bjerknes og Fashing: «Særlig fordi det i slike tilfeller settes i verk et stort statlig apparat som begynner å jobbe mot enkeltpersoner eller en mindre enhet, med begrensede ressurser.»

Då er greit å vite, eller å ha å trøyste seg med, at barnevernet, som eit stort statleg apparat, gjer det ut i frå – til det beste for barna – Politi har på si side mange formål og oppgåver i samfunnet, og har som eit grunnlag at all etterforsking skal vere objektiv.

Gerd Ynnesdal er den aktive og dominerande part hjå barnevernet, altså den som er ivrigast i tenesta, – til det beste for barna – . Eg går rett på sak, og mi vurdering er at Ynnesdal ikkje legg til grunn – til det beste for barna -, men at ho er veldig styrt av – å tildele straff -.

Del 1, før ulovleg innsyn

Etter å ha vore i same rom som meg i eit par timar, så kjem Ynnesdal opp med eit drastisk tiltak, etter hennar vurdering til det beste for son min / eller for å straffe meg.
Du er fråtatt samværsrett med sonen din. (sjå dialog ovanfor)
(Her ligg det føre fasit, Ynnesdal blir overprøvd av ekstern kompetanse, Inge Nordhaug.)
Ynnesdal sin argumentasjon om kvifor ho tar bort min samværsrett er slik:
– Det er slik det er i sånne saker, det må du forstå.
– Vil du gjere noko med det, må du gå rettens veg.
– Der kjem du uansett til å tape, for slik er det i sånne saker.
Ynnesdal har og ei meining om kor lenge eg skal vere utan samværsrett, til det beste for son min / eller for å straffe meg.
– Eehh , nei det er ikkje så lett å svare på, men truleg til det ligg føre dom i saka di –

Som eg skriv ovanfor, på nytt er eg himmelfallen. Eg veit at Ynnesdal tar utgangspunkt i noko som ikkje er verkeleg, men eg klarer likevel ikkje å forstå hennar logikk. Utgangspunktet for hennar avgjerd, skal vere – til det beste for barna -, men det er det tydleg ikkje, sett frå min ståstad.
For å få tak i logikken til Ynnesdal rundt dette med – til det beste for barna -, så gjere eg ho merksam på at eg er sambuar med Janne og bur i same hus som henne med hennar to barn. Kva med dei?
Ynnesdal si faglege vurdering er slik:
– at verken Janne eller barna hennar har noko med denne saka å gjere.
Dette er kraftig kost, og kan sjølvsagt skuldast kognitiv dissonans hjå Ynnesdal. For meg er det klar tale, det er ikkje snakk om – til det beste for barna -, men for å straffe meg.

Del 2, etter ulovleg innsyn

Ynnesdal blir overprøvd av ekstern kompetanse og sin eigen sjef, og mi sak hjå barnevernet blir avslutta, og eller overført til Familierådgjevingskontoret som er part ved gjennomføring av avtale- og framdriftsplan for samværsordning. Altså det ligg no til grunn at:
– det beste for son min, er at han skal ha samvær med far sin, meg.
– at verken Janne eller barna hennar har noko med denne saka å gjere.

Av ukjende årsaker klarer ikkje Ynnesdal å akseptere utfallet så langt, og tar kontakt med det lokale politi, for det som er omtalt som ulovleg innsyn. Etter dette ulovlege innsynet blir Ynnesdal på nytt svært handlekraftig og myndig.
Eg blir straks kalla inn til eit nytt møte hjå barnevernet, og eg møter sjølv om mi sak alt der er over, eller rettare sagt, at ein har kome fram til ei løysing til det beste for son min.
Så kan ein lure på kva formål Ynnesdal har for eit møte med meg? Eg blir kalla inn, blir kalla ein helvetes jævel og ellers skjelt ut etter alle kunstens reglar. Innhaldet i det Ynnesdal framfører er kort og greit ei verbalisering av det påtaleansvarleg har framført i media. Det ho fått innsyn i, er materiale plukka fram og ferdig tolka av nokre tilsette hjå lensmannen.

Som mine svar til Ynnesdal viser, så påverkar ikkje Ynnesdal sine «geberdar», sitt lydnivå eller spreiing av kroppsvesker, mi oppfatning av det verkelege. Etter 15-20 minutt er det heile over. Og det var det. Det er mogeleg at Ynnesdal fører dette møte inn i «mappa mi», men eg tvilar. Kva skulle så formålet med møtet vere? Som før sagt, eg kan ikkje lese tankane til folk, og dette med kroppsspråk ser eg på som ei form for retorisk verkemiddel. Om eg skal ha ei meining om formål, så trur eg at det heile var tufta på Ynnesdal sine eigne indre fenomen, og ikkje av – til det beste for barna -. I det eg seinare får vite at Gerd Ynnesdal er blitt ny leiar for det lokale barnevernet, så tykkjer eg beint fram at det er underleg at denne type for handlekraft og mynde blir tillagt vekt, i positiv retning altså.

Del 3 , etter ulovleg innsyn, ny runde for min sambuar

Like etter at eg har vorte kalla inn på teppet, så gjer Ynnesdal om si faglege vurdering av –
– at verken Janne eller barna hennar har noko med denne saka å gjere. –

– og her må eg skyte inn, at eg kvar gong eg har møtt hjå barnevernet, så fortel eg om dei ulike hendingane til min sambuar. Og eg skriv mine eigne referat frå kvart møte. –

Og måten som Ynnesdal formidlar dette på til min sambuar, er både kleint og provoserande. Ynnesdal ringe til Janne, – og lurer på korleis det går?
Ja ha ja, tenkjer min sambuar som alt er informert av meg, og det blir prata litt fram og tilbake, og så fortel min sambuar at eg har flytta inn att.
«ÅÅååååhh» kjem det frå Ynnesdal, og gjer eit stort poeng av at Janne har late meg flytte inn. Ja, er det slik at ho har lete meg flytte inn att, så må Janne kome til barnevernet for eit møte. At dette er både kleint og provoserande, er fordi at Ynnesdal alt for nokre veker sidan blir fortalt av meg, at eg bur hjå Janne og barna hennar. Og at Ynnesdal si faglege vurdering då var – at verken Janne eller barna hennar har noko med denne saka å gjere. I mellomtida har eg fått att samværsretten med son min, eller rettare sagt, Ynnesdal si faglege vurdering om at eg skal misse samværsretten blir overprøvd av Inge Nordhaug og hennar eigen sjef.

Kva er så motivasjonen hjå Ynnesdal? Er det fordi eg glapp unna for hennar vrede / faglege vurderingar? Meinar Ynnesdal at ho sit på kunnskap og kompetanse som dei andre ikkje har og må køyre sitt eige opplegg?

Min sambuar har ikkje noko val, for som sagt, det er ingen i Noreg som tviler på barnevernet sin handlekraft og mynde, og trugselen om at barna skal bli tatt bort frå ein kan få den sterkaste i kne.

Men, på den andre sida så – «Janne er på dette tidspunkt betre i stand til å svare for seg, enn like etter arrestasjon av meg…», og når Ynnesdal fortel at barna hennar må under observasjon, så tilbyr Janne Ynnesdal om å flytte inn hjå oss og gjere observasjonane av barna heime hjå oss, då vi har eit ledig rom. – til det beste for barna – Det takkar Ynnesdal nei til, sikkert på nytt med eit grunnlag i faglege vurderingar, eller at ho ikkje vil vere i hus med nokon ho nett opp har kalla ein helvetes djevel.

Ynnesdal argumenterar – til det beste for barna -: om at ho, slik ho kjenner rektor ved barneskulen, som ein klok og rettskaffen mann, så vil skulen kunne utføre observasjon av barna. Det er den faglege vurderinga, men det som er mest «morosamt» for meg og min sambuar, er at rektor er ein kjenning og ven av meg gjennom mange år. Veker før dette, har eg hatt eit par timar samtale med rektor, om mi sak, og om korleis ein skal løyse utfordringane som kan oppstå ved skulen. Eg er far, eg skal møte på tilstellingar, eg skal hente på SFO med meir. Same samtale har eg med klassestyrar.

Undervegs i denne perioden med observasjon, så passar Ynnesdal veldig godt på at hennar autoritet ikkje blir pirka på, jamfør nei no må du ikkje dra det for langt!,
og trugselen / paranoia som blir lagt som førering for framtida nei vi har ikkje funne noko, men hender det noko nytt så er vi der med ein gong.

E-post frå England – tangentpunkt mellom skjult etterforsking og mi sak

I mi sak, opp i mi kasse og i mine forteljingar under avhøyr og i retten, er det berre eit tangentpunkt med grunnlaget for skjellig grunn til mistanke om overgrep av barn og produksjon av materiale av det same, altså det som ligg bak den einaste hypotese for etterforsking, i den skjulte etterforskinga. Dette tangentpunktet – e-post frå England – blir synleg for meg nesten  tre år etter eg blir tatt inn, under fyrste runde i retten, juli 2017.
Kva er så eit tangentpunkt?

(Wikipedia)
Ein tangent eller ei tangentlinje til ei kurve er i geometri ei rett linje som i kva punkt som helst på kurva «berre akkurat rører» kurva i dette punktet. Punktet vert kalla tangentpunkt.

E-post frå England har si eiga tidslinje, og eg kan berre fortelje om min kunnskap til e-postane. Altså kva eg sjølv har opplevd av kontakt med desse e-postane, og om kva andre har skrive og eller uttalt om dei same.
E-postane blir sende ut tidleg sommar 2013 til ei mengde ulike e-postadresser. Utsending av e-postar blir truleg fanga opp på same tid av Interpol i England. Våren 2014 blir Kripos varsla av Interpol og får dokumentasjon om mellom anna utgåande e-postar frå ei e-postadresse knytta til eit overgrepsmiljø i England. 08.08.2014 kjem same informasjon og dokumentasjon til lensmannskontoret i Gloppen og eller til Fjordane Politikammer i Florø.
Under fyrste runde i retten, i juli 2017, blir dokumentasjon på e-postar med kopling til eit overgrepsmiljø i England lagt fram i retten, utan vidare forklaring frå påtalemakta si side.

I kapittelet Kva er kva har eg gjort greie for mi forståing av danning av skjellig grunn til mistanke som ligg bak den skjulte etterforskinga. Nedanfor vil framføre min kjennskap til tema, E-post frå England.

14.10.2014

08:30 skjult etterforsking tar til etter gjeve mandat, ut frå E-post frå England
08:30 – 10:00 (omlag tidspunkt)  fortel eg om min kjennskap til ei e-postadresse og til innhald i ein eller to e-postar.
Fyrste avhøyr, omtalt av meg som The Reid Technique , er omtalt i eit eige kapittel. Her står det og korleis avhøyrar Dvergsdal innleiar om tema, meir eller mindre setning for setning.

Nok ein gong vil eg presisere, at eg på dette tidspunkt ikkje veit noko av kva politiet måtte vite, om noko som helst. Eg veit heller ikkje nokon ting om at eg skulle ha vore i kontakt med eit overgrepsmiljø i England. Sissel Kleiven, er som påtaleansvarleg ute i media ikkje lenge etter at eg gripen, og legg fram påstand om kva politiet veit kun kort tid etter den 14.10.2014

– At eg var aktiv i eit overgrepsmiljø i England – oppgjeve kjelde Interpol
– At eg var aktiv i deling av overgrepsmateriale i dette overgrepsmiljøet – oppgjeve kjelde Interpol
– At eg skaffa meg overgrepsbilete av born frå eit overgrepsmiljø i England – oppgjeve kjelde Interpol
– At politiet sikrar / «at det vart sikra 246 bilete og 14 videosnuttar» ved ransaking 14.10.2014, kjelde Sissel Kleiven.

Desse påstandane blir aldri framsett mot meg direkte. Ikkje under avhøyr, og ikkje i form av dokument. Advokat får heller ikkje framlagt noko.
Så å lese om dette på nettsidene til NRK og i lokalaviser med meir, er underleg. Og vanskeleg.

E-post frå England, mi forklaring i avhøyr:

Ein dag i slutten av juni eller i starten av juli i 2013 set eg meg ned for å slette / rydde i min e-postkonto hjå Yahoo. Eg har på dette tidspunkt meir eller mindre slutta å bruke min e-postkonto hjå Yahoo, men eg har ei rutine med å rydde kontoen for at det ikkje skal bli så uoversiktleg. Så ein gong i månaden eller sjeldnare tok eg meg ei økt og rydda unna.

Ved dette høvet er det truleg minst to månader sidan sist. Det låg om lag 300 e-postar og venta, alle uleste. Som vanleg startar eg med å slette dei eldste fyrst. I mitt oppsett for Yahoo webmail, så var det synleg om lag 20 e-postar pr side. Ikkje heile e-postar, berre ei linje eller to pr e-post. Emnefeltet var i alle fall synleg. Altså eg skal gå gjennom om lag 15 sider med e-post for å få sletta alle. Det tar meg to-tre sekund å vurdere kvar side, om det kan vere noko eg bør sjå nærmare på.

Eg slettar altså fort ei og ei side, heilt til eg er komen til siste side, altså til dei nyaste datoane for mottak av e-post. Då er det noko eg legg merke til. Det er fleire e-postar med nokre underlege og «illevarslande» tekst i emnefelta. «Get me out of here», «Stop this shit you sick bastard» Eg sjekkar eit par av desse e-postane, og meldingane er klare, «stopp dritten eller få meg ut av gruppa snarast råd». Gruppa det er snakk om, er ei Yahoo-gruppe (groups), basert i USA med tema-namn Topless Beach og eller Nude Beach. Ei uproblematisk gruppe eg melde meg inn i mange år tidlegare. E-post til gruppa blir vidaresendt til medlemmer av gruppa.

Eg les desse meldingane, og forstår at nokon må ha sendt e-post til gruppa med svært uønskt innhald. Eg ser nedover dei 15-20 e-postane på sida, og legg merke til at det er nokre gruppe-e-postar frå Topless Beach / Nude Beach. Eit par – tre av dei var utan emnefelt.
I det eg klikkar med mus på ei av dei meldingane utan emnefelt, så opnar eg e-posten, og då viser det kven som var avsendar av e-post inn til gruppa. E-posten har vedlegg som .zip fil.
Eg sjekka enten to .zip filer i ein e-post, eller to e-postar med ei .zip kvar. Dei to .zip filene inneheld mellom anna, utan tvil overgrepsmateriale.

Noko anna vart ikkje sjekka då eg alt hadde sletta alle e-postar fram til denne dato.
Truleg varsla eg gruppa på same måte som dei andre, før eg slettar dei attverande 15-20 e-postane.

Forklaring slutt.
Det ligg føre lydopptak av denne forklaringa.

Eg tar opp att:
– dette var mi forklaring på kjennskap til ein e-postkonto som hadde sendt overgrepsmateriale.
– eg får ikkje vite noko meir av avhøyrer, enn det innhald som ligg i spørsmåla hans.
Politiet tar ikkje opp dette tema på nytt med meg i dei tre kommande avhøyra.

Eg gjer merksam på:
– forklaringa eg gjev på e-postkonto med meir, blir blokkert / halde attende av politiet.
Forklaringa kjem ikkje med i den skriftlege avhøyrsrapporten, og det er ingen som høyrer på lydopptaket.
– det blir ikkje sett i verk etterforsking for å stadfeste eller motstride mi forklaring.

Dataetterforsking av mi forklaring omkring E-post frå England kunne ha stadfesta mi forklaring ned til minste detalj, då alt ville vere logga på serverane til Yahoo. Utan å kunne vite sikkert, ville resultat av ei dataetterforsking vere klar etter nokre veker.

2016 august

E-post omtalt i politiet sine eine rapportar, lest av meg august 2016.
(mykje av dette er omtalt andre stadar, men eg tek det opp att her, på rett stad i tidslinja)
Rettssaka mot meg var i utgangspunktet sett til november 2016.
Eg reiser til advokat i Sogn for å lese i gjennom saksdokumenta på advokaten sitt kontor slik regelverket tilseier. Saksdokumenta ligg inne i ei temmeleg tjukk mappe. Mindre mapper og dokument ligg, slik eg oppfattar det, i eit kronologisk system, dei eldste dokumenta fyrst, dei nyaste til slutt. Politiet sine eigne rapportar er tildelt eit rapportnummer, bygd opp rundt årstal og dato ?, og stemmer stort sett med dei eldste fyrst, dei nyaste sist. Til slutt les eg alle dei skriftlege avhøyrsrapportane av vitne og mine eigne.
Eg noterar i ei A4 skriveblokk.

I saksdokumenta er det to dokument som omtalar e-posten frå England. Dei ligg heilt fremst i saksmappa. Det eine dokumentet er informasjon frå Interpol (International Criminal Police Organization), det andre dokumentet er frå det norske Kripos (Den nasjonale enhet for bekjempelse av organisert og annen alvorlig kriminalitet, opprinneleg Kriminalpolitisentralen)

Interpol England.

Fyrst noko om dato. I mine notat har eg skrive at hausten 2013 så varslar Interpol England det norske Kripos. Dette kan vere feil, i alle fall er det underleg at det blir liggande lenge hjå Kripos før dei gjer noko. Påtaleansvarleg Sissel Kleiven uttalar til media at Kripos vart varsla av Interpol i mars 2014.
I politiet sin interne rapport er det lagt ved ein kopi av nokre få linjer med tekst frå Interpol. Eg og advokat kjenner då sjølvsagt ikkje til noko anna.
Oversett til norsk var ordlyden omtrent slik:
“I samband med etterforsking av- og avdekking av eit lukka miljø for produksjon og formidling av overgrepsmateriale , har Interpol England funne at ein person / e-postkonto med tilknyting til dette miljøet, har sendt ut mange e-postar, deriblant også til ei e-postadresse heimehøyrande i Noreg.”
(I denne teksten var det og nemnt namnet på ein by i England, Manchester? , men eg hugsar ikkje sikkert namnet på byen.)
Det var alt.

Kripos Noreg

Vidare i rapporten er det eit lite avsnitt på omlag ti linjer med tekst frå Kripos, som fortel korleis Kripos vurdera varselet frå Interpol.
– Kripos tar sjølvsagt dette på alvor, og kjem til at saka må fylgjast opp av norsk politi.

– Kripos sporar opp frå kvar i landet denne e-postadressa blir brukt. (Min kommentar – Som ikkje på noko måte er vanskeleg, då eg aldri har prøvd å halde noko av min aktivitet på internett skjult.) Dei ber min lokale internett leverandør, Enivest med kontorstad Førde, om opplysningar om namn og adresse, noko som dei sjølvsagt får.

– Kripos veit no at det er eg som brukar den e-postadressa ( ein konto hjå yahoo) som Interpol har varsla om, og dei veit gateadressa som eg bur på.

Det var det, og det ligg ikkje føre noko anna dokument som omhandlar e-post frå England.

(Kripos sender informasjonen over til Sogn og Fjordane politidistrikt ved politikammeret i Florø, mogeleg dato er 08.08.2014, og der avgjer dei at lensmannskontoret i Gloppen skal stå for vidare etterforsking.)

Mi forståing av dette august 2016

Eg har – ved gjennomlesing, ikkje noko problem med å forstå den skriftlege informasjonen frå Interpol og Kripos. Informasjonen er kort og presis. Det var berre det at etter min kunnskap, så hadde eg aldri mottatt overgrepsmateriale på e-post (min eigen e-post), og slett ikkje «mange e-postar med overgrepsmateriale» frå ei e-postadresse i England. Eg har då forventningar at dette blir klara opp i før rettssak tar til.

I avhøyret 14.10.2014 får eg ingen informasjon om den e-postadressa eg forklarar meg om.
I mi forklaring frå same dag fortel eg om korleis eg oppdagar og reagera på ein eller to e-postar med u-ønska innhald, som kom via ei yahoo-gruppe. Det var ukjent for meg kven avsendaren var (utanom e-postadressa), og kvar han måtte kome i frå, og kor mange e-postar han mogeleg hadde sendt til yahoo-gruppa utan om den eine eller to som eg sjekka.

Så ved gjennomlesing av saksdokument august 2016, ser eg ingen samanheng med påtalejurist og seinare aktor Sissel Kleiven sine påstandar i media: (merk -nokre utspel kjem etter august 2016)

– At eg var aktiv i eit overgrepsmiljø i England – oppgjeve kjelde Interpol
– At eg var aktiv i deling av overgrepsmateriale i dette overgrepsmiljøet – oppgjeve kjelde Interpol
– At eg skaffa meg overgrepsbilete av born frå eit overgrepsmiljø i England – oppgjeve kjelde Interpol
– At politiet sikrar / «at det vart sikra 246 bilete og 14 videosnuttar» ved ransaking 14.10.2014, kjelde Sissel Kleiven.

2017

E-post i rettssalen juli 2017

Fyrste gong eg får eit lite innsyn i kva dette kan dreie seg om, altså påtalemakta sine påstandar om min aktivitet i eit overgrepsmiljø i England og dei store mengdene med e-post eg skulle ha skaffa meg, er i rettssalen sommaren 2017. Nesten 3 år etter at eg vart gripen.

Aktor Sissel Kleiven vender seg til dommar Bjørn Sælen og gjev uttrykk for at ho vil føre eit (nytt) bevis for retten. I handa har ho eit halvtjukt dokument. Dommar gjev klarsignal at dokumentet kan førast, og min advokat får tildelt ein kopi av dokumentet som blir lagt til som bevis. Dokumentet er då ukjent for både advokat og meg, og eg veit ikkje om dokumentet sto i lista over bevis.

Eg bed advokat om å få sjå på dokumentet. Kva i all verda var dette for noko? Dokumentet inneheld, viser det seg seinare, dokumentasjon på «246 bilete og 14 videosnuttar» med overgrep mot barn, frå ei e-postadresse i England. Det er snakk vel 20 ulike e-postar som skulle vere sendt ut over 3 dagar, også til mi adresse hjå Yahoo. Dette var heilt ukjent for meg. Eg blar i dokumentet og så ser eg kven som skal vere avsendar. Det er den same e-postadressa eg vart avhøyrt om 14.10.2014, og som eg då same dag, straks gav ei lang forklaring på.

Så i det sekund eg ser e-postadressa for oppgjeven avsendar for 22-23 e-postar med 246 bilete og 14 videosnuttar, så koplar det kjapt oppe i hovudet på meg.
– det er den same e-postadressa avhøyrar Rognald Dvergsdal ville ha forklaring på i The Reid Technique avhøyret 14.10.2014.
– det er den same e-postadressa som var avsendar av u-ønska e-post til Yahoo-gruppa.
– det er denne e-postadressa (ikkje ved namn) Interpol England omtalar i dokumentet dei sender til Kripos.
– det er dette «beviset» påtaleansvarleg Sissel Kleiven refererer til når ho i media påstår:
at det vart sikra 246 bilete og 14 videosnuttar ved ransaking 14.10.2014.

Kroppen ristar, innan ifrå og heilt ut i fingertuppane.

Korleis er det mogeleg for aktor å fremme dette dokumentet som bevis på politi og påtale sine påstandar om mine handlingar og motiv? (Altså om ytre og indre fenomen, mellom anna at eg er aktiv i eit overgrepsmiljø i England)

Eg prøver å ta ordet med ein gong, men blir stoppa av dommar og av eigen advokat.
Like etter får eg høve til å kommentere det «framlagte bevis».

– Og no går det for seg. –
Eg får ta min kraftigaste påstand fyrst, som eg kjem med heilt mot slutten av saka dei to dagane i juli. (Det er slik, på dette tidspunkt heilt ukjent for meg, at den sikta kan få ordet nest sist i ei rettssak.) Då er eg så rysta av det eg har opplevd i retten, eg er djupt fortvila og er no rett og slett steik forbanna.
«Sett bort i frå meg sjølv, så rekk ikkje den samla kompetansen på e-post, data og IT i dette rommet, meg til knea eingong»
Ein djuptgåande test ville mest truleg gje meg rett. Og for ordens skuld, det er seks personar tilstades i retten utan om meg. Dommar Bjørn Sælen med to meddommarar, etterforskingsleiar Anita Berstad, aktor Sissel Kleiven og advokat frå Sogn.

Som sagt, no går det fort og gale for seg.
Fyrst gjev eg retten omtrent den same forklaring om e-post frå England slik som i avhøyr 14.10.2014, som gjeve att ovanfor.

Så held eg fram:
– kvifor vil eller kan ikkje politiet legge fram dokumentasjon frå min webmailkonto?
– då ville retten få sjå at e-posten ikkje var sendt til meg, men til ei gruppe.
– loggar ville vise at 22 av 24 e-postar ville vere sletta utan visning / lesing
– det ville heller ikkje finnast logging på at vedlegg var lasta ned med meir, unntatt for to?
– loggane ville vise at eg hadde opna og lest to e-postar eller klikka på to vedlegg, mogeleg det var zippa filer, og slik at dei måtte  dei opnast, slik som forklart i avhøyr.
– loggane ville vise at eg og mange andre gav klare meldingar om at dette var noko drit.

Vidare så spurde eg kva dei hadde fått desse e-postane med ulovlege bilete i frå, sidan eg hadde sletta mine e-postar (utan dei to eller ein) u-sett alt sommaren 2013?
Dei fekk passordet mitt til Yahoo-konto 14.10.2014, e-postar var sletta truleg juni/juli 2013.
Har dei dokumentasjon på førespurnad til Yahoo om gjenoppretting av sletta e-postar?
Eg fortel vidare at eg trur at det er Interpol som har fanga opp utgåande e-post frå denne adressa?

Alt dette rasar ut av meg, like etter at eg fekk eit glimt av årsaka til den skjulte etterforskinga av meg. Som eg har sagt før, eg veit alt om mi eiga sak, om innhaldet mi eiga kasse og alt om mine eigne forteljingar. Og med min kompetanse innan for data generelt, om e-post spesielt, så stiller eg med ein gong kvalifiserte spørsmål til aktor Sissel Kleiven og leiar for etterforsking Anita Berstad.

Verken Sissel Kleiven eller Anita Berstad vil svare på noko av dette. Ikkje ein lyd.

E-post i rettssalen november 2017

Saka går på nytt 30.11.2017 og 01.12.2017, og eg har fått ny advokat.
Eg orienterar advokat frå Elden om dette «falske» e-post beviset som aktor har lagt fram. Om det reint tekniske ved problemstillinga og ikkje minst om den sterkt meiningsskapande verknaden av det same i media. Advokat tvilar om dette «beviset» vil bli lagt fram att også i denne runda, men vi avtalar å førebu oss på det likevel. Planen er at eg i mi frie forklaring skal ta oppatt hendinga med e-post frå England, då politi og aktor held denne informasjonen unna for retten. Så førebur eg skriftleg konkrete spørsmål til politi eller aktor, om aktor vel å legge fram «e-post beviset» på nytt.

I retten nyttar eg mi frie forklaring til mellom anna, som avtalt med advokat, å greie ut om «e-post frå England». Seinare, utan synlege teikn på tvil legg aktor fram «e-post beviset frå England» på nytt. No er eg betre førebudd, og eg får stille spørsmål til aktor Sissel Kleiven om e-postane frå England. Nedanfor er ein rein kopi av det eg hadde førebudd den gongen, med påført svar frå Kleiven.

Eg: Korleis kan det ha seg at du seier til NRK Sogn og Fjordane, dato , at «mannen har skaffa seg overgrepsmateriale frå England» når du veit at dette ikkje stemmer? Sjølv Interpol seier noko anna?
Aktor: – eh, altså, ein veit no korleis media er, og eg kan no ikkje kontrollere kva desse journalistane skriv –

Eg: Kvifor kan eller vil ikkje politiet legge fram dokumentasjon om aktivitet på min webmail-konto hjå Yahoo?
Aktor: -, svarar ikkje
Eg: Då ville retten få sjå at e-postane ikkje var adressert til meg, men til ei lovleg gruppe.
Og det ville vise at eg og andre sende klare avskymeldingar om det u-ønska innhaldet.
Loggane ville vise at 22, 23 e-postar var sletta utan lesing eller nedlasting.
Loggane ville vise at mi forklaring i avhøyr var heilt riktig.

Eg: Kvar har politiet fått tak i desse e-postane med ulovlege bilete, sidan eg alt uvitande hadde sletta dei sommaren 2013, truleg juni/juli?
Aktor: -, svarar ikkje
Eg: Eg gjev politiet passordet til min Yahoo-konto 14.10.2014, medan e-postane var sletta i 2013. Aktor fortel i media berre nokre dagar (var kanskje noko seinare) etter eg blir tatt ( 14.10.2014) at dette materiale «er sikra» Har politiet dokumentasjon på deira førespurnad til Yahoo om oppretting av sletta e-post?
Aktor: -, svarar ikkje

Eg: Eg er temmeleg sikker på at dette e-post beviset kjem rett i frå Interpol, som over tid har overvaka dette miljøet, og dokumentert utgåande e-post for denne særskilde e-postadressa. Og at det lokale politiet hadde dette på bordet sitt (frå 08.08.2014) alt to månader før dei greip meg?
Aktor: -, svarar ikkje

Dommar Bjørn Sælen har ikkje eit einaste spørsmål til aktor om bakgrunn for at dette materiale blir lagt fram for retten som bevis. Det blir akseptert som bevis, også denne gangen, utan ei einaste grunngjeving for kva det skulle vere eit bevis for. Eit dokument med dokumentasjon på overgrep utført mot barn, eigna til fordømming, til dømes av meg.

Utestengd frå å etterforske sjølv

Mellom dei to rettssakene sjekkar eg ut i om eg som privatperson kan få ut dokumentasjon frå Yahoo om min aktivitet på e-post. Det syner seg at Yahoo, etter skriftleg søknad, kan hjelpe til med fleire ting, gjen-opprette sletta e-post med meir.

Det er berre det – kontoen min er sperra av Kripos i desember 2014 –  så eg er forhindra for å utføre den etterforsking og dokumentasjon som politiet alt skulle ha gjort på vegne av meg, men som dei ikkje gjer. Det er brot på objektivitetsprinsippet, å ikkje etterforske det som talar for den sikta, og dei held sine «bevis» unna med det føremål å hindre kontradiksjon. Etikken opp i det heile har svært dårlege vilkår.

E-post frå England – vurdert med kompetanse.

Ovanfor har eg fortalt historia om E-post frå England. Den er fortalt av meg og med eit utgangspunkt i ei normal forforståing av dei ulike tema som blir tatt opp. Det lokale politi har ikkje normal forforståing om tema, og dei har heller ikkje nok kompetanse til å forstå at andre med meir kompetanse skulle ha overtatt etterforskinga av mi sak. Eg vil no ta ein ny tur gjennom e-post frå England, og denne gongen sett gjennom augo til nokon med kompetanse på dei ulike tema som dukkar opp. Og det verkar sjølvsagt omstendeleg og langdrygt, men slik er no eg, og slik er min veg inn i forståing og kompetanse.

I saksdokumenta til politiet i saka mot meg, ligg dokumentasjonen frå Interpol og Kripos om tilhøve knytta til e-post med overgrepsmateriale som kan vere mottatt av mi e-postadresse på Yahoo. Sjølve beviset for at eg skulle vere knytt til eit overgrepsmiljø i England, slik lokalt politi har lagt til grunn for si einaste hypotese, blir først presentert i retten fyrste gang i juli 2017, men no heilt utan noko form for grunngjeving eller forklaring.

Slik som det blir presentert, så har det lokale lensmannskontoret i Gloppen og påtaleansvarleg i Florø tilgang på dei to korte rapportane frå Interpol England og Kripos, og det er påtaleansvarleg Sissel Kleiven som seier til media: – at det er Interpol og Kripos som alt har trekt alle konklusjonar om min aktivitet.

Dei (lokale) får tilgangen i august 2014, mest truleg 08.08.2014. Det som ikkje blir fortalt om, nokon stad, er at dei mest truleg same dag, også har fått dokumentasjon av utgåande e-post frå avsendar i England. Frå den personen som er tilknytt eit overgrepsmiljø. Det lokale politi og politiadvokat har framfor seg, i eit eller anna format, 246 bilete og 14 videosnuttar med overgrepsmateriale. Og dei har hatt overgrepsmateriale fram for seg i to månader, til dei grip meg 14.10.2014.

I retten, siste dag den 01.12.2017, nyttar eg høve til å greie ut min påstand om kvifor etterforskinga i saka mi har vore svært mangelfull. Eg refererer då til dei to månadane med tilgang på overgrepsmateriale, som hovudårsak til confirming-bias og tunnelsyn i etterforskinga. Manglande eller totalt fråvær av kompetanse innan etterforsking av datakriminalitet er den andre hovudårsaka.

Ytre og indre fenomen, e-post frå England

Kva seier så politiet sin eigen dokumentasjon om dei ytre fenomen. Fakta om tilhøve i den verkelege verden.

Interpol

Interpol si varsling til Kripos, som vedlagt i saksdokument:
“I samband med etterforsking av- og avdekking av eit lukka miljø for produksjon og formidling av overgrepsmateriale , har Interpool England funne at ein person / e-postkonto med tilknyting til dette miljøet, har sendt ut mange e-postar, deriblant også til ei e-postadresse heimehøyrande i Noreg.”

Interpol skriv om eit overgrepsmiljø slik:
– eit lukka miljø for produksjon og formidling av overgrepsmateriale
Dette er bra i samsvar for det eg la til grunn tidlegare om overgrepsmiljø.

Her blir det presisert produksjon:
– at overgrep mot barn blir utført, og at det blir filma eller fotografert

Og det blir presisert formidling:
– at eigenprodusert overgrepsmateriale og mest truleg at overgrepsmateriale produsert av andre, blir gjort tilgjengeleg for personar i-eller utanfor sjølve overgrepsmiljøa, og ordet formidling tyder på at det er organisert på meir enn eit tilfeldig nivå.
– at ein person / e-postkonto med tilknyting til dette miljøet, har sendt ut mange e-postar, deriblant også til ei e-postadresse heimehøyrande i Noreg

Med tilknyting:
– at det kan vere noko uklart om personen høyrer heime inne i det lukka miljøet eller er knytta til det på annan måte

Har sendt ut mange e-postar:
– at det er mange utgåande e-postar, (mest truleg i overkant 20 og i løpet av 3 dagar, som det er dokumentert undervegs)
– at vedkommande nytta standard open e-post til formidling, trass i at det er snakk om eit lukka miljø.

Deriblant også til ei e-postadresse heimehøyrande i Noreg:
– at blant fleire eller mange identifiserte mål, e-postadresser, er ein konto oppretta hjå Yahoo i USA, registrert gjennom ein e-postkonto i Noreg. Altså oppretta av meg.

Kripos

Kripos tar sjølvsagt dette på alvor, og kjem til at saka må fylgjast opp av norsk politi.
– at Kripos ikkje tilfører noko fortolking av informasjonen frå Interpol, og at dei rår til at varselet må fylgjast opp med etterforsking av politi i Noreg.

Kripos sporar opp frå kvar i landet denne e-postadressa blir brukt.
– at Kripos innhentar fysisk adresse for den norske e-postadressa som ligg bak registrering av ei konto hjå Yahoo.
– at konto hjå Yahoo ikkje vart oppretta anonymt.

Mine tankar om miljø i England og e-post

Om eg skal gje uttrykk for noko eg ikkje kan vite sikkert, men som eg får eit bilete av, så er det at personen bak e-postadressa som sender ut store mengder med overgrepsmateriale, i beste fall må vere psykisk ustabil, om han var med inne i det lukka miljøet.

Som forklart før: skal eit slikt miljø kunne eksistere over tid, er «tillit og tryggleik» heilt overordna. Så eg vil tru at denne personen ikkje var inne i det lukka miljøet, nettopp som Interpol skriv, men tilknytta dette miljøet. Og då mest truleg gjennom formidling.

Som ein kan lese seg til frå dokumentasjon frå Interpol og Kripos, (og frå mi forklaring) så er det ikkje mogeleg å kople ytre og indre fenomen til meg, om overgrepsmiljøet i England, før dei utgåande e-postane når mi e-postadresse hjå Yahoo.

Så fortellinga eller historia så langt, er omtrent slik:
Det har, i ein by i England, over ei tid eksistert eit lukka miljø for produksjon- og formidling av overgrep mot barn. Av ukjent grunn blir miljøet sett under etterforsking, og denne etterforskinga avdekka mange tilhøve. Overgrep mot barn, produksjon av overgrepsmateriale, formidling av eigenprodusert- og mest truleg overgrepsmateriale produsert av andre. Interpol England finn ut at ein person, psykisk ustabil eller ikkje, som er tilknytta det lukka overgrepsmiljøet, har over ein periode på 3 dagar sendt ut 23-24 e-postar med til saman 246 bilete og 14 videosnuttar med overgrepsmateriale. Det var mange e-postadresser som var mål for utsendinga. Ei av adressene som e-postane nådde fram til, var til ein Yahoo konto registrert av ein person heimehøyrande i Noreg.

Frå no av kan e-postane frå England koplast til meg, gjennom fakta om ytre og indre fenomen. Og nettopp, det er svært viktig å ha kunnskap om korleis dei kom fram, reint teknisk.

Korleis kom e-postane fram til min yahoo-konto?

Her treng ein noko kunnskap til teknisk informasjon om Yahoo Groups, eller grupper på Yahoo sitt nettsamfunn. Mange er kjend med «grupper» på ulike nettsamfunn. På Facebook er det oppretta millionar med grupper, med like mange formål. Frå «oss med Telemarksbunad», «fluefiske i Storehølen» til «du vet du er frå Hell, når» (alle påfunne døme) Omtrent slik var det på Yahoo, alt i frå år 2001. (Yahoo Groups vart lagt ned 15.12.2020). Alt dette her ligg i data-verda. På databaseserverar med mykje programkode i database eller i programvare rundt.

For å ta det kort, – når ein melder seg inn i ei gruppe, så blir dette registrert som eigenskapar ved din konto. Denne kontoen din er med her, her og her. Gruppene har tilsvarande eigenskapar, den, den og den er med. Dei ulike kontoane har ulike rettar i dei ulike gruppene alt ettersom. Ein typisk standar eigenskap, er at alle registrerte medlemmer i gruppa blir varsla om all ny aktivitet i gruppa.

Som eit døme kallar eg ei gruppe på Yahoo for «Alle vi 50 som er 50 i år», og der er eg med, registrert med kontonamn per_ulv@yahoo.com. Sender nokon ein e-post til gruppa «Alle vi 50 som er 50 i år», så er det ein e-post som når gruppa. Avsendar sender ikkje 50 e-postar, ein til kvar av dei som er medlem av gruppa. Eigenskapar ved gruppa og mogeleg eigenskapar hjå medlemskontoane , aktiviserer ein eller anna regel / rutine som tar seg av at alle medlemmer får ein kopi av den e-posten som kom inn. Det kan vere at einskilde medlemmer kryssar av for eigenskapen «ikkje varsle om alt».

Nokre medlemmer i gruppa har Outlook-konto i Noreg, og då går e-postane ut frå serveren til Yahoo over «internettet» og inn til Outlook-server. For per_ulv@yahoo.com som alt ligg på Yahoo server, blir det mest truleg ikkje sendt ut ein e-post, men ein link til innboksen til per_ulv. E-posten bli kalla opp i det ein vil sjå på den. Det er heilt vanleg at ei slik «vidaresending» av e-post til ei gruppe, ut til medlemmane i gruppa, viser at avsendar til medlemmane, er gruppa sjølv. I dette tilfellet «Alle vi 50 som er 50 i år». Det er også vanleg  at det er med informasjon om kva e-postkonto som har sendt meldinga inn til gruppa.

Tilbake til e-posten frå England.

Avsendar av e-postane med overgrepsmateriale sender e-postane til fleire mottakaradresser, jamfør informasjon frå Interpol England. Avsendar har ikkje mi e-postadresse som mottakar. Ei av fleire mottakaradresser er gruppekontoen til topless beach der eg er medlem. Adressa ser til dømes ut slik: topless_beach@yahoo.com. Det er denne gruppekontoen som får inn e-postane med overgrep. Det er eigenskapane ved gruppa topless_beach, som «sparkar ut» kopi av- eller link til e-postane med overgrep. På lik linje med alle andre e-postar som måtte kome inn til gruppa.

I det eg i avhøyr 14.10.2014 forklarar meg om kjennskap til ein e-postkonto, så trer eg -, utan å vite det, – saumlaust inn i denne lange historia. Mi detaljerte forklaring i avhøyr gjev god greie for dei ytre og indre fenomen i mi handtering av u-ønska e-post. Lokalt politi og påtaleansvarleg har lagt til grunn sin fantasi for den einaste hypotese, og fleire gongar over tre år er Sissel Kleiven ute i media med den noncens baserte plausible forteljinga. Mi forteljing, lett verifiserbar gjennom dataetterforsking, er også plausibel, og ikkje minst – den er truverdig.

Illustrasjon nedan for.

Over mange sider har eg prøvd å dokumentere grunnlaget for to heilt ulike sett med påstandar om sanning om ytre og indre fenomen. Om kva grunnlag politiet hadde for å sikte meg morgonen 14.10.2014. Eit grunnlag dei framleis går ut til media med, berre veker før siste dagar i retten 2017. Same grunnlaget har gått opp i røyk like før rettssaka tar til 30.11.2017, og blir aldri tema inne i rettssalen.

Eg prøvde på tilsvarande dokumentasjon som ovanfor under strafferettsprosessen, men det var nyttelaust den gongen då. Politiet hadde ikkje nytta dataetterforsking i mi sak, så det låg ikkje føre eit einaste etterforskingsdokument om e-post. Politiet set fram munnlege påstandar om fakta, og eg har ingen ting å vise til.

Dataetterforsking ville kunne ha stadfesta alt det eg fortel om e-post frå England.
Vidare ville dataetterforsking av min e-postkonto hjå Yahoo kunne stadfesta at min e-postkonto aldri var i bruk til kommunikasjon til eller frå noko overgrepsmiljø.

Det er eg som talar sanning. Det er mine påstandar som er i samsvar med det verkelege, med omsyn dei ytre og indre fenomen. Eg gjev påliteleg informasjon og har dermed truverde i mine forteljingar.

Lokalt politi og påtaleansvar talar ikkje sanning. Deira påstandar er ikkje i samsvar med det verkelege, med omsyn til dei ytre og indre fenomen. Dei gjev ikkje-påliteleg informasjon og har ikkje truverde i sine forteljingar.

Kjelde for informasjon er ikkje Interpol, men deira eigne indre fenomen.
«Sikra e-post» er eit utslag av deira indre fenomen i kombinasjon med negativ kompetanse.

– At eg var aktiv i eit overgrepsmiljø i England – oppgjeve kjelde Interpol
– At eg var aktiv i deling av overgrepsmateriale i dette overgrepsmiljøet – oppgjeve kjelde Interpol
– At eg skaffa meg overgrepsbilete av born frå eit overgrepsmiljø i England – oppgjeve kjelde Interpol
– At politiet sikrar / «at det vart sikra 246 bilete og 14 videosnuttar» ved ransaking 14.10.2014, kjelde Sissel Kleiven.

Avhøyr to av sambuar

Avhøyr av min sambuar, Janne Øisang Grinaker, november 2015
(Tidlegare omtalt av meg som far out avhøyret)

Ut frå kva ein kan sjå av tilgjengelege dokument så er dette det fyrste tiltaket lokalt politi set i verk etter at Kripos stadfestar at det ikkje er gjort funn etter skjellig grunn til mistanke for den skjulte etterforskinga. Avhøyret av min sambuar viser tydeleg at politiet framleis er djupt inne i grunnlaget for den skjulte etterforskinga, ja kanskje meir enn nokon gong før.

Eg blir innkalla til nytt avhøyr i november 2015. Svært overraskande blir også min sambuar Janne kalla inn til forhøyr same dato, på same tidspunkt, og same stad. Dette var svært underleg for oss, og vi sjølvsagt prøvde vi å kome på kva grunnen til det kunne vere.
Einaste eg kom på, og dette er ei lite år før eg får lese rapporten om den skjulte etterforskinga: 
Kan det vere at dei har tatt ut loggar frå GPS i bilen, eg har alt oppdaga at GPS var borte, og så har dei tenkt å spørje Janne om ho var med i bilen ved alle desse posisjonane? Akkurat som krim på TV, bli avhøyrt samstundes, vi kan ikkje utveksle informasjon, og dei skal sjekke ut om vi fortel same historie.

Vi møter hjå politiet, og blir tatt med inn på kvart vårt rom. Det er som før Rognald Dvergsdal som avhøyrer meg, og han seier at føremålet med forhøyret er å sjekke realitetar i mine chatteloggar. Andre tema kjem også opp. Mine avhøyr er omtalt annan stad.

Leiar for etterforsking Anita Berstad er den som forhøyrer Janne, og Berstad varslar at føremålet er å snakke om innhaldet i den sikta sine chatteloggar. Her må ein skyte inn;
at det er uklart kva status Janne har i dette avhøyret. Vi reknar med at det er som vitne, ei vitneforklaring med ein avhøyrer, men etter kvart blir det meir utydeleg.

Det vert gjort lydopptak, og det skriftlege referatet til Berstad ligg bra tett opp mot slik Janne hugsar avhøyret.

Avhøyret

Anita Berstad (AB) vil avhøyre Janne om innhaldet i sikta sine chatteloggar.
AB fortel at ho veit at sikta bur heime hjå Janne.
AB: «No skal eg syne deg noko som du sikkert ikkje veit noko om»
Janne ventar på å bli synt det ho ikkje veit noko om. –
AB: «No skal eg lese eit utdrag av ein chattelogg for deg»
Så lese ho opp frå chattelogg – frå chatt om stephdaughter …
og avsluttar opplesing noko etter setninga der sikta / eg seier til Bimbo?(ein Yahoo kontakt?, eg har forklart om denne chatten, om ein mann som vil gjere si dottar om til ein Bimbo): 
«I don’t like this kind of pictures»

Janne seier til Berstad:
«Jammen dette viste / veit jeg om, for det har han fortalt meg, om chatting og chattelogger»
Og ser du hva han skriver der: «I don’t like this kind of pictures»
«Les det en gang til Anita» og peikar på tekstlinja.
AB: «I don’t like this kind of pictures ?»
Janne ser at Berstad blir overraska over henner kjennskap til chatteloggar, og Berstad gjev ingen tilbakemelding på          «I don’t like this kind of pictures»
(Janne ser at det rykkjer til i kroppen til Berstad, og i opptak vil ein truleg høyre Berstad sin reaksjon: umpf, øøhh)
Min kommentar: var det forventa at Janne skulle «gå i sjokk», for så å fortelje…?

AB ber Janne om å forklare chatteloggane.
AB: «Kva har sikta meint med dette her?»
Janne svarar mellom anna dette: «- at vi bruker ikke sånne betegnelser som stedatter og stefar hos oss»
Janne svarar at sikta har fortalt om korleis han prøver å vinne tillit og for å finne ut korleis ting er, og har han «jatta» med.
Janne seier så ,fordi AB trur at det som sikta omtalar om stephdaughter er hennar datter …: «jammen jeg har jo blitt vurdert av barnevernet i et halvt år, for å se om barna mine kunne blitt utsatt for noe.»
AB: «Det viste ikkje eg noko om.»
Janne prøver å fortelje at sikta ikkje er som andre, og at han ikkje reagera på ting rundt seg slik som andre gjer. Ho gjer dette ved å prøve å fortelje om episodar som skal illustrere dette. (dette er 2 år før eg får diagnosane)

Janne fortel til AB at den sikta / eg har fortalt at han har avdekka overgrep og mogelege overgrep mot barn, og at han har varsla politiet om det (15.10.2014),
«…, og det er vel politiet sin oppgave å stoppe overgrep, er det ikke det?»
AB: «Nei, det er ikkje politiet si oppgåve å stoppe overgrep. Politiet si oppgåve er å finne sanninga.»

Tre gonger fram til dette tidspunkt under avhøyret, kjem Anita Berstad med påstand om – 
AB: «No høyrest det ut som om du bortforklarer han»
Og ein gong
AB: «eg er overraska over din reaksjon»
Janne svarar kvar gong omtrent det samme:
«ja det kan kanskje hørest ut som en bortforklaring, men det er ikke det. Det er det han sier jo»
«, men du kan nå snakke med han selv, han sitter jo der inne.»

Og som ein reaksjon på at etterforskingsleiar påstår at Janne «bortforklarar», så seier Janne også: 
«no synst jeg at du sier noe stygt om meg»
AB: «Nei, det syns ikkje eg»

Det blir ampert. Berstad skriv det same i rapporten, at det vart ampert mellom dei to.
Janne seier: «Har du Anita snakka med han?»
Berstad svarar: «Nei»
Janne seier :  «Har du lest avhøra?»
Berstad svarar: «Ja, litt sånn fort»
Janne seier: «Har du høyrt på opptak av avhøyra?»
Berstad:  «Nei»
Janne seier: «Gå og spør selv, han sitter jo der inne.»

I det avhøyr går mot slutten, eller i det avhøret er slutt , så seier AB i det Janne reiser seg opp:
AB: «Vi er sterkt bekymra for at du lar han bli buande hjå deg og ungane dine»
Janne: « jasså så da mener du det.»
AB: «det er ikkje berre eg som meiner det, det er fleire (hjå politiet) her som meiner det.»

Her er ei hending til, Janne er litt usikker på om det var under siste avhøyr, eller om det var då ho møtte opp hjå politiet for gjennomlesing og signeringa av avhøyr / vitneforklaring.
Janne fortel til Anita Berstad at: no er det ikkje slik at han har googla etter overgrepsmateriale, funne det og lasta det ned, men at det har kome frå dei som har tatt kontakt med han på Yahoo Messanger. Kommentaren frå AB er eit fnys, eit hånleg /foraktelig fnys.

Avhøra er fyrste tiltak etter at Kripos ikkje finn spor i skjult etterforsking

Ein kan gjere seg mange tankar om dette avhøyret av eit vitne.
Eit lite sitat frå læreboka Etterforskning, side 192:
«I et avhør er formålet å samle inn mest mulig relevant, pålitelig og nøyaktig informasjon»

Om eg skal ta ei kjapp oppsummering, og forenkle det litt, så påstår Anita Berstad at min sambuar Janne:
– forklarar seg falsk
– driv med obstruksjon av politiet si etterforsking
– at ho medverkar
Anita Berstad prøver å få Janne til å endre forklaring.

Det viktigaste som kjem ut av dette avhøyret, er for meg:
– Etterforskingsleiar stadfestar at ho ikkje er kjend med at nokon av hennar kollegaer har gjeve representant for barnevernet ulovleg innsyn i bevismateriale og saksdokument.
– Etterforskingsleiar stadfestar at ho ikkje har høyrt på opptaka av avhøyra mine
– Etterforskingsleiar stadfestar å vere djupt inne i confirming-bias, og viser tydleg eit handlemønster prega av tunnelsyn. (fleire heuristikkar er nok i sving) Ho levnar ingen tvil om at ho og hennar kollegaer framleis ser på meg som ein trussel over for barn, over eit år etter at dei tok meg inn, på tross av rapport frå Kripos, på tross av alle mine forklaringar.

Anita Berstad sitt svar,  «Nei, det er ikkje politiet si oppgåve å stoppe overgrep. Politiet si oppgåve er å finne sanninga», er noko heilt for seg sjølv.
Denne påstanden er svært krevjande å få noko meining ut av, men eg gjer eit forsøk på ei tolking, i det som eg trur er inne i Anita Berstad sin kontekst:
– Den sikta har ikkje fortalt sanning til politiet. Politiet gjer det dei kan for å finne fram til sanninga. Den sikta sin informasjon om overgrep er ikkje sanning, og politiet har ikkje noko overgrep å stoppe –
(Eg, den sikta, er på same tid i naborommet og får vite i mitt avhøyr at overgrep er stoppa.)
Så vil eg minne om at Anita Berstad sit 1,5 meter i frå meg den 15.10.2014 der eg i over ein halv time i detalj fortel om overgrep, moglege overgrep med meir.

Hennar «fnys» og avvising av Janne sitt utsagn om kvifor ein finn overgrepsmateriale på mitt datautstyr, er ei stadfesting av dei indre fenomen hjå Berstad. 4 månader etter at min sambuar er inne som vitne, så er Berstad og Bø i Florø og ser på Yahoo-mappestrukturen.
Eg har testa min vedlagde modell av mappestruktur for Yahoo på fleire personar. Personar med eit snev av kompetanse ser i sanntid kva det handlar om, medan personar utan kompetanse har brukt eit lite halvminutt, og lurer då på om det kan ha noko med e-postadresser å gjere?
Berstad og Bø gjer den om til namn på jenter og ellers til å representere ei gruppering av mine interesser, av funn eg har gjort på internett, som blir lasta ned og katalogisert. Denne påstanden blir tatt oppatt i prosedyre frå aktor, medan data-etterforskar Breda stadfestar grunnlaget for mi forklaring i retten.

Leiar for etterforsking Anita Berstad si vurdering av mappestruktur

(1 – Tiltak for å få meir kjøt på beinet)

(Vurderinga er sentral i aktor si prosedyre)
I saksdokumenta frå politiet finn eg rapport 05.16, gjennomgang av databeslag og mappestruktur. Gjennomgangen blir utført av leiar for etterforsking Anita Berstad og betjent Roar Bø, med datateknisk-assistanse av Solevåg. Berstad og Bø reiser til Florø, 10 mil frå Sandane, ved to høve for gjennomgang. Dei er i Florø 19.01.2016 og 28.01.2016.
Eg tar opp att : 19.01.2016 og 28.01.2016 !! Eit år og tre månader etter at eg blir tatt inn.

For fyrste og einaste gang gjer det lokale politiet eit forsøk på «å forstå mappestrukturen med ulovleg innhald». Berstad sat 1,5 meter i frå meg den 15.10.2014 og høyrde meg fortelje i detalj om akkurat dette. Ved denne gjennomgangen er all tidlegare informasjon blåst bort, og ho startar med heilt blanke ark, og ho og Bø er djupt prega av confirming bias / tunnelsyn og anna negativ kompetanse.

Det dei sit og vurderer dei to datoane i 2016, er resultatet av Kripos sin COPINE vurdering og rydding etter reglane i bevisretten. I rapporten viser dei til beslag 25, NAS , altså min Netgear-server som før omtalt av meg. Dei tar for seg «mappe 2014-922-nr1» Leiar for etterforsking Berstad og betjent Bø trur dei sit og ser på mi «datamappe» 2014-922-nr1, men det dei ser er min Yahoo-mappestruktur, gjennom ei sikker kopling / link inn til Kripos sine serverar, det er jo dei som skal oppbevare denne type data.

To advokatar, ved kvart sitt høve, blir presentert «at mappene med ulovleg innhald har mappenamnet 2014-922-nr1».(eit internt saksnummer hjå politi eller hjå Kripos)  Dette skapar store problem for min kontradiksjon.

«Det kunne virke som at mange av mappene var det brukt namna på jentene som mappenamn. Som til dømes Anette_No, med mange ulovlege filmar»
(Sjå illustrasjon om mappestruktur, i avsnitt om Lovbrotet)

Dei to gjer seg og nokre andre feilaktige vurdreringar som blir med vidare.
Anita Berstad gjev ved fleire høve og uttrykk for at -eg har lasta ned ulovleg materiale til -, og / eller har sortert nedlasta ulovleg materiale til ein organisert mappestruktur for dette formål. Det som dei kallar «mine interesser». Det som dei to «finn ut av» her, blir med i prosedyre til aktor Sissel Kleiven i retten. «Han har i ein periode på 12 år lasta ned og katalogisert overgrepsmateriale.» Til tross for at hennar eigen nye dataetterforskar Breda siste dag i retten seier noko heilt anna; at det er mi forklaring som er rett. Dette er heilt uforståeleg for meg. Ein må kanskje vere politi for å forstå det?

Dataetterforskingsprosessen – kvar er vi?

Om dei to som var i Florø hadde hatt noko forståing av dataetterforsking, kvar i prosessen nyttar dei no sin kompetanse?  Identifisering, Sikring, Klargjøring, Analyse, Presentasjon
Dei to gjennomfører no analysen.

Nina Sunde:
I analysefasen er målet å finne relevant informasjon i tilknytning til hendelsen som er under etterforskning, kartlegge hvem som kan knyttes til handlingen, samt å belyse verdien og påliteligheten til denne informasjonen (Flaglien, 2018, s. 25).
…
Analysefasen kan deles i tre underfaser basert på aktiviteten som skal utføres, og hvilken kompetanse som er nødvendig: Teknisk analyse (Casey, 2016), innholdsanalyse (Oslo politidistrikt, 2017) og evaluering av digitale bevis (Casey, 2016; Pollitt et al., 2018).

Nina Sunde

Analysefasen er gjort greie for i kapittelet dataetterforskingsprosessen.
Og dei to frå det lokale politi har sjølvsagt inga aning om at dei no er inne i analysefasen i dataetterforskingprosessen. Leiar for etterforsking Anita Berstad veit nok ikkje sjølv, at det er ho som har stått for det meste av dataetterforskinga i saka mi. Ei dataetterforsking heilt utan innhald.

Kva er det Berstad og Bø utfører analyse på, opp mot kva?

Eg set opp formål med analysen ut frå 3 ulike utgangspunkt. Berstad og Bø går for alternativ 3.

1 – Min informasjon

Mine forteljingar om mappestruktur kopla til kontoar i Yahoo er vel dokumentert i dette dokumentet, og lokalt politi har fått inn med teskei om dei ytre og indre fenomen knytt til dette. Også Anita Berstad, på mindre enn 2 meter avstand. Utfordringa no, er at mappestrukturen med innhald ikkje lenger ser ut slik som eg har fortalt om. Kripos har sletta mykje av den, då dei ikkje er bedne om å stå for dataetterforskinga, berre klassifisering. Grunnlaget for analyse med vurdering opp mot mi forteljing er sterkt redusert.
Berstad og Bø har likevel ikkje min informasjon i tankane.

2 – Informasjon etter rydding av Kripos

Kripos utfører klassifisering etter COPINE, og ryddar all anna informasjon unna, i samsvar kva bevisretten krev. Analyse utført av dei to kan berre bli av det klassifiserte ulovlege materialet. Ei analyse som Kripos i praksis alt har gjort.
Berstad og Bø har ikkje Kripos sin informasjon i tankane.

3 – Vurdering i samsvar med skjult etterforsking

Som det går fram av leiar for etterforsking sin rapport, så har ho og Roar Bø gjennom sin analyse kome fram til at denne mappestrukturen med ulovleg materiale er i samsvar med det dei såg for seg ved danning av skjellig grunn til mistanke. Dei to tolkar namn på yahookontoar til å bli namn på jenter, og dette skal då vere namna på jentene som fotografia i mappene viser overgrep mot. Dette seier rapporten, og det same seier Berstad i retten.
Og dette gjere det mogleg for Berstad som vitne i retten, og Sissel Kleiven som aktor i retten, til å også å forklare på ein plausibel måte, kvifor- og korleis dette overgrepsmateriale har kome dit det er. Eventyrforteljing på linje med Asbjørnsen og Moe.
Berstad og Bø tolkar mappestruktur bort frå min informasjon. Kripos si rydding hjelper dei nok noko på veg, og dei to plasserar mappestruktur inn i samsvar med sine eigne indre fenomen.

Akkurat slik ei tolking av mappestrukturen som aktor treng å ha for å vinne fram i retten.

Paradokset Bø

Eg har ikkje sterke meiningar om Bø, som etterforskar i mi sak eller i kvardagen elles.
Men paradokset for meg er: Bø er IP. Altså Bø har ein funksjon i politiet som definerar han som Innsats Personell. Han er skarpskyttar. Eg såg sjølv han rykka ut til tragedien på Valdresexpressen. Bø og dei andre i politiet kom ikkje fram i tide.

Som IP og ikkje minst som skarpskyttar, er Bø underlagt ei mengde krav. Han skal trene minst 50 timar i året innan sin funksjon, han skal oppdaterast og testast, og det er svært forståeleg for slik ein funksjon. Og eg tvilar ikkje eit sekund på at Bø er rett mann på rett plass, godkjent gjennom trening og gjennom eit system for kvalitetssikring.

Ved dei to datoane i 2016 så er han av ukjende grunnar etterforskar av datakriminalitet, heilt utan kompetanse på området. Det er noko av paradokset, og her kjem resten:
Bø med kone og barn, og eg med sambuar og barn, har over mange månader vore naboar, vegg i vegg i eit rekkjehus. Eg blir tatt like etter at Bø med familie flyttar 70 meter lenger bort i gata. Bø sine barn er under skulealder medan vi er naboar. Eg er ingen tankelesar slik som politijurist og aktor Kleiven og etterforskingsleiar Berstad, men vil likevel hevde at Bø må ha vore noko prega av dette. Han er ein del av det lokale politi som er sikre på at eg utførte overgrep mot eigne (mine / våre) barn, gjerne på den andre sida av veggen i stova hans. Dei etterforskar med tanke på dette, rett bak veggen i stova hans.

At Bø er nok trent til å takle stress som skarpskyttar er ein ting, men her skulle han ha vore vurdert som inhabil / ikkje skikka. Det burde han sjølv og dei overordna etter mi meining klart ha sett.

Mappestruktur – Omdanning, tilpassing og påstand i retten.

Mappestruktur der ein finn ulovleg materiale var sjølvsagt veldig sentralt i mi sak. Og politiet og påtalemakta sin påstand om fakta om tema er ute på noko til ei reise undervegs.
Det som Berstad og Bø «bestemmer seg for» blir den varienten dei vel å framføre i retten.

Eg fortel

Eg fortel detaljert om denne strukturen i avhøyr, og like detaljert om kvifor det er ulovleg materiale i denne strukturen og like detaljert om korleis innhaldet kom på plass i strukturen. Eg skildrar det objektive og det subjektive, altså dei ytre og indre fenomen.
Alt det eg fortel om ville ein kunne få stadfesta med dataetterforsking. Fyrst og fremst det objektive / ytre fenomen, men ei dataetterforsking ville og kunne gje svar på det subjektive langt på veg. Rett og slett fordi gjennomgang av loggar, mine notat med meir ville gje ei plausibel  forklaring på dei funn ein gjer. Dataetterforskar Sindre Breda ser denne strukturen i retten, og forklarer den utan å etterforske. Eg sjølv tek opp att i retten det meste eg fortel om i avhøyr. Sjå ellers kapittel om lovbrotet.

I retten

Leiar for etterforsking Anita Berstad står i retten og fortel om dei funn politiet har gjort av ulovleg materiale på mitt datautstyr. Ho tar utgangspunkt i den konklusjonen ho og Bø kjem fram til i januar 2016, med mellom anna «Det kunne virke som at mange av mappene var det brukt namna på jentene som mappenamn. Som til dømes Anette_No, med mange ulovlege filmar». Også Berstad veit at politiet må greie ut om korleis det ulovlege materiale har kome dit det har, og kvifor. Så i retten fortel Berstad ei såkalla plausibel historie om nett opp det.
– han har googla etter det ute på nettet
– han har funne det og han har lasta det ned
– han organisere det nedlasta ulovlege materiale etter sine interesser og
 – han har mapper med mappe-namn i samsvar med namnet på offera for overgrep
– og så bortetter

Eg veit at dette er eit påfunn, utan rot i det verklege, men det er ikkje til hjelp for meg i retten. Som sagt har eg fortalt detaljert om mappestruktur med meir i avhøyr, og eg har då på den tid ingen tankar om at politiet ikkje vil etterforske det same og få det stadfesta. Like etter avhøyra av min sambuar og meg i november 2015, altså like etter at Kripos melder om ikkje-funn i skjult etterforsking, så fortel min sambuar meg om Berstad sin reaksjon på hennar sin kommentar: no er det ikkje slik at han har googla etter overgrepsmateriale, funne det og lasta det ned, men at det har kome frå dei som har tatt kontakt med han på Yahoo Messanger. Kommentaren frå AB er eit fnys, eit hånleg /foraktelig fnys. Eg forstår ingen ting, og går rett i «syntax error» overfor min sambuar, jamfør ei av dei uheldige verknadane av Asperger hjå meg.

Til siste runde i retten i 2017, så har eg budd meg på at Berstad som vitne, nok ein gong  vil framføre sitt påfunn. Og her vil eg kople inn litt juss, om ikkje ein heilt korrekt bruk av definisjonen på –

Argumentativ bevisbyrde

Eg tar med nokre sitat frå:
Markus Jerkø
Bevisvurderingens rettslige rammer
Bevistema
Bevisbyrde
Beviskrav

s. 125
…
Fordi det rettslige bevistemaet er basert på rettens forståelse av rettsreglene, vil en argumentasjon for at rettsvilkåret bør forstås på en bestemt måte, indirekte være en argumentasjon for hva sakens rettslige bevistema bør vere. I praksis vil ofte bevisbedømmelsen og forståelsen av sakens rettslige bevistema kunne vere omstridt – det er naturlig om partene ikke bare fører bevis for et fiksert tema bevistema, men argumenterer for en forståelse av bevistemaet som er tilpasset det de kan bevise. Da må vi skille skarpt mellom den rettslige bevisbyrden – risikoen for at det rettslige bevistemaet  ikke er tilstrekkelig sannsynliggjort – og de argumentative bevisbyrder knyttet til forståelsen av bevistemaet.
…
s. 124
…
En argumentativ bevisbyrde er en bevisbyrde for et forhold som ikke er (en del av) det rettsslige bevistemaet. Jeg har valgt å kalle det det en argumentativ bevisbyrde fordi den oppstår som en konsekvens av at man argumenterer for at rettsvilkåret er, eller ikke er, oppfylt.
I tillegg til forhold som har betydning for bevisvurderingen, gir det også mening å si at en part kan få bevisbyrde for forhold som har betydning for subsumsjonen. En bevisbyrde vil ikke bare kunne oppstå i rettslige bevisvurderinger. Mer generelt gir det mening å si at en part har en bevisbyrde når denne må demonstrere noe eller argumentere for noe på en måte som tilfredstiller en relevant standard. Og retten kan ikke legge til grunn en forståelse av rettsreglene uten at den har gode grunner for å anse tolkningen som den korrekte.
…

Markus Jerkø

Det som gjere denne bruken av sitat frå Jerkø noko på kanten, er at det Berstad som vitne legg fram i retten, ikkje har rot i det verklege. Det er eit påfunn eller ein teori om kva som ein gong i fortid har funne stad. Meir folkeleg sagt, så må eg stå i retten for å argumentere mot Berstad og mot noko som ikkje har funne stad i det verklege.
Og eg har ikkje noko val, då det verklege blir halde unna ved bruk av fleire kraftige tiltak.

Berstad kan ikkje vise til noko dokumentasjon eller notoritet.

– han har googla etter det ute på nettet
– han har funne det og han har lasta det ned
– han organisere det nedlasta ulovlege materiale etter sine interesser og
– han har mapper med mappe-namn i samsvar med namnet på offera for overgrep

Så den einaste dokumentasjonen for påstandane ovanfor er Berstad sin eigen rapport der ho og Bø omdefinerer mappestrukturen for Yahoo-kontakter. Berstad er i retten som bevismiddel også i denne samanheng, då påtalemakta ikkje kan legge fram dokumentasjon for det som ikkje er.

Eg argumentere omtrent slik i retten (altså ein variant av argumentativ bevisbyrde):
– eg har, etter min kunnskap, aldri lasta ned overgrepsmateriale frå internett.
– overgrepsmateriale på min server har kome dit av grunnar – og på eit teknisk vis som eg har gjort greie frå før.
– det som Berstad står her og seier, lar seg i praksis nesten ikkje gjennomføre: å finne overgrepsmateriale på internett ved å google etter det. Eg har no ei lengre utgreiing om dette tema, der eg siterar Canadisk forsking på området, der rapporten / boka Who is Bob_34? brukar 11 sider på å skildre forsøk på akkurat dette, i kva grad vil ein kunne finne overgrepsmateriale gjennom bruk av ulike søkemotorar. Eg held opp boka og viser den til retten. Eg fortel om Kripos sitt arbeid med filter mot ulovleg materiale, og at Google lenge har nytta Kripos sitt filter i søk med utgangspunkt i søk frå norske ip-adresser.
– om mine søk på Google så fortel eg, at eg ikkje har sett ein einaste grunn til å slette mine eigne søkjeloggar på mange år. I tidlegare tider vart det gjort grunna at pc rett og slett gjekk tregt med for mykje loggar og temporære internettfiler.
– eg er så frekk at eg fortel det som fagfolk har vist lenge, og som er omtalt i den Canadiske rapporten og det same hjå Kripos, at det er lettare å finne ulovleg materiale ved å søkje etter «agurk» i kombinasjon med «sandvolleyball», enn å gå på direkte søk.
– og minner om at Berstad skal dokumentere funn av ulovleg materiale gjennom søk, nettopp ved å dokumentere resultat av dei søk som skulle gje funn av ulovleg materiale. (Kvart einaste søk skal kunne og kunne etterprøvast av andre, men resultat ville kunne endre seg over tid. Og sidan det er ho som set fram påstanden om at det ulovlege materiale på min server er eit resultat av søk, så ville ho hatt eit formidabelt arbeid framfor seg, utan nokon gong å kome i land, etter min påstand)

Så ovanfor viser eg kva eg gjer i retten fordi eg har fått ein argumentativ bevisbyrde gjennom dei argument / påstandar som leiar for etterforsking legg fram. Eg tyr til objektiv fagleg informasjon for å motseie påstandar om tema som i utgangspunktet er fiksjon. Påfunn for å få meg dømt slik som dei ynskjer.

– i retten fortel Berstad ei såkalla plausibel historie – ja er den no det?

1 Den plausible historia om overgrepsmateriale på mitt datautstyr, er det eg som fortel, av den enkle grunn at den historia er i samsvar med det verklege. Det hjelper lite då politi held informasjonen tilbake, og retten gjennom ei einaste kort setning i dommen, føysar den bort med: Retten vel å ikkje setje lit til tiltaltes forklaring.

2 I skjult etterforsking legg dei til grunn at eg er ein overgripar, som har utført overgrep mot eigne og andre sine barn, produsert overgrepsmateriale av det same, og deltar aktivt inne i eit overgrepsmiljø i England. Dei legg og til grunn at eg har tilgang på anna overgrepsmateriale som dette miljøet disponere.
Inne i eit strengt lukka miljø, der ein tar mange omsyn for å ikkje bli avslørt.
Plausibel historie det og, om kvifor ein finn overgrepsmateriale på min server.
Ikkje noko særleg grunn til å «google» etter anna overgrepsmateriale om det ovanfor skulle vere tilfelle.

3 Til media så seier dei omtrent det same som i skjult etterforsking, om overgrepsmiljø, men utelet at dei konkret mistenkjer meg for overgrep mot eigne barn. Påtaleansvarleg fortel i klartekst til media at eg har skaffa med overgrepsmateriale gjennom mi aktive deltaking i eit konkret overgrepsmiljø i England.
Inne i eit strengt lukka miljø, der ein tar mange omsyn for å ikkje bli avslørt.
Plausibel historie det og, om kvifor ein finn overgrepsmateriale på min server.
Ikkje noko særleg grunn til å «google» etter anna overgrepsmateriale om det ovanfor skulle vere tilfelle.

Ut på hausten i 2015 så må påtaleansvarleg «formelt» sjå bort frå den skjulte etterforskinga, då Kripos stadfestar ikkje-funn og det mest truleg går opp for Sissel Kleiven at dei ikkje har noko som kan knytte meg til miljøet i England. Media får likevel servert den «gamle historia» heilt inn mot rettssak på slutten av 2017.

4 Leiar for etterforsking Anita Berstad si tilsynelatande plausible forteljing i retten er ikkje plausibel for dei med kompetanse på området.
Berstad si forteljing i retten er på ingen måte i samsvar med kva ho sjølv har lagt til grunn i si eiga etterforsking i punkt 2 og 3.
Berstad si plausible historie i retten er på ingen måte i samsvar med påtaleansvarleg Sissel Kleiven si plausible historie til media, om det same tema – om korleis det ulovlege materialet har kome på min server.
Berstad i retten: han har googla etter …
Kleiven til media: gjennom si aktive deltaking i eit konkret overgrepsmiljø i England

Og sist, men ikkje minst så kjem påfunnet i retten: han er stor i eit norsk lukka miljø med ulovleg materiale.

Lokal kompetanse sjekkar kontakter i Yahoo – kva var motivet?

(2 – Tiltak for å få meir kjøt på beinet)

I saksdokumenta ligg rapport 05.22. Eg har ikkje notert meg dato, men rapporten er truleg skriven etter februar 2016, basert på rapportnummeret. Rapporten blir lesen av meg, slik som alle dei andre, tidleg haust 2016 hjå advokat i Sogn. Som vanleg noterar eg etter kvart som eg les, men så stoppar det opp for meg. Eg forstår rett å slett ikkje kva som er meininga med rapporten, så eg skummar fort i gjennom alt, og tar det på nytt.

Rapporten er skriven av Øystein Stigson Ellingsvåg og skal gje svar på lokalt politi sin førespurnad om norsk politi har tilgjengeleg informasjon om eit utval av dei Yahoo-kontakter eg har dokumentert. Kva kompetanse Ellingsvåg har veit eg ikkje, det einaste eg finn ut at han mest truleg høyrer til i Førde, nokre mil unn i luftlinje. (Ellingsvåg held til i mitt nabolag ut tenåra sine)

Lokalt politi sin kunnskap om min Yahoo.

Dette er ellers godt dokumentert gjennom mine forteljingar og forklaringar under avhøyr, som ligg på lydopptak, og lokalt politi fekk mine passord til Yahoo på dag ein. Mindre enn 3 månader etter, har dei og fått henta ut meir informasjon frå Yahoo sine serverar. Rett nok berre til sitt føremål i samband med skjult etterforsking, for dei tar ikkje ut, eller held tilbake det eg ber dei om å sjekke på vegne av meg. Eg vil tru at det er Kripos som har hatt den formelle kontakten inn mot Yahoo.

Det blir oppretta ei nummeret liste over mine Yahoo-kontakter, stigande i alfabetisk orden, og utan å vite det sikkert, legg eg til grunn at det er Kripos som opprettar lista. Eg har ikkje sett den fullstendige lista, men vil trur den har 180 eller 183 yahoo-kontoar, i samsvar med mine mappenamn. Dei som leiar etterforskinga mot meg, ber Ellingsvåg (eller at Ellingsvåg utfører dette på vegne av andre) sjekke mot politiet sine eigne dataregister, om det ligg føre noko informasjon på 15 yahoo-kontoar.

Eg forstår ikkje kva politiet vil med å be om denne sjekken, over eit år etter mine forklaringar. Mange på denne lista har eg alt forklart meg om i samband med mogelege overgrep den  15.10.2014.

Ingen funn hjå norsk politi om informasjon for 15 yahoo-kontoar

Ellingsvåg sin rapport er kort og grei. Ingen funn på at norsk politi har meir informasjon.
Han rapporterar om lag slik for 15 kontoar:
37 konto-xxx ingen funn
52 konto-xxx ingen funn
…
126 konto-xxx ingen funn
144 konto-xxx ingen funn

Kva i all verda er dette? – asperger-hjernen min kokar over

Lokalt politi oversender Ellingsvåg berre ei liste over brukarkontoar. Dei gjev han ingen dokumentasjon på at det alt er funne ulovleg materiale i mappene til desse brukarane, dokumentert av meg og at dette er alt ferdig klassifisert og dokumentert av Kripos, observert for lokalt politi av Geir Harkjerr.

Lokalt politi sit alt på masse informasjon om desse kontoane, gjeve av meg.
At det ikkje skulle ligge føre informasjon om desse kontoane hjå Kripos , politi og domstolar er ufatteleg. Lærebok i etterforsking, av Bjerknes og Fashing, listar opp over tredve ulike register som politi har tilgjengeleg for søk av informasjon. Fleire av dei 15 personane bak yahoo-kontoane er no tidleg i januar 2016 under etterforsking, andre er ferdig etterforska om eg forstod Dvergsdal rett i avhøyr i november 2015. Her viser han meg ei liste med brukarkontoar, som har meg som kjelde. Det ligg føre lydopptak av dette. 

Fleire av brukarkontoane i denne lista er som sagt med i mi detaljerte forklaring den 15.10.2014, om mogelege overgrep eller deltaking i lukka miljø. Til dømes kontakt nr 77- Jonas_Seterlid (namn på yahoo-konto) som alt er tatt, og der pågåande overgrep vart stoppa. Her er og kontoen som koplar ein til dei to som seinare blir dømt i Oslo Tingrett februar / mars 2018, der «Fosenmannen» får solid strafferabatt for sitt bidrag, sjølv om eg varslar om forholdet 8 månader før.

Sett opp mot strafferabatt, så dokumenterer det lokale politi her gjennom Stigson Ellingsvåg sin sjekk, at eg har gjeve dei opplysninar som «-  kan sette politiet på sporet på forhold de i utgangspunktet ikke kjente til». Dette er sjølvsagt pølsevev så lenge etter, i mars? 2016, men det var heilt korrekt ved den 14- og 15.10.2014.

Horten-mannen er ikkje på lista

Den som eg fortel om fyrst om den 15.10.2014, Yahoo-konto TommyT / Horten-mannen er ikkje med på lista som går til Ellingsvåg. Denne kontoen har eg lokalisert til Horten-området, difor blir han av meg av og til omtalt som Hortenmannen.

Som eg har omtalt annan stad i dette dokumentet, det einaste eg har fått dokumentert i saka mi om mine varslingar, er at det lokale politi varslar vidare til politiet i Horten. Eg får vite i 2014 at det vart sett i gang spaning i Hortensområdet, og seinare, i november 2015, at vedkommande blir tatt og etterforsking ferdig. Av dei om lag 10 eg forklarar meg om, er han den einaste eg er heilt sikker kvar han helde til. I opptak av avhøyr kan ein høyre meg forklare korleis eg har kome fram til dette.

Motiv og meining i etterpåklokskapen sitt lys

Som sagt, lokalt politi bed om denne rapporten truleg nokre månader etter at Kripos rapporterar om null funn som resultat av skjult etterforsking. Og rapporten er eit av dei tiltak eg har kalla rare påfunn for å få meir kjøt på beina i saka mot meg.
– eg har annan stad laga eit oppsett for kven av dei tilsette i politiet som med eigne øyrer har høyrt mine forteljingar om brukarkontoar og om mappestrukter, og om koplingane mellom kontoar og mappestruktur.
– og at same informasjon ligg dokumentert i lydopptak
– at dataetterforskar Breda stadfestar mappestruktur i retten

Kven er det som ber om denne rapporten?

Normalt vil det vere leiar for etterforsking, Anita Berstad eller påtaleansvarleg Sissel Kleiven som ber om nye etterforskingstiltak. Det er dei same to som i retten stadfestar at dei ikkje har høyrt eit sekund på opptaka av avhøyre mine. «Kvifor i all verda skulle ho ha høyrt på lydopptaka?»

Kva er det tingar av rapport vil få svar på?

Om norsk politi har tilgjengeleg informasjon om 15 av Yahoo-kontakter knytt til min Yahoo brukarkonto.

Kvifor akkurat dei 15 kontaktene?

Ja, sei det …
For om lag 10 av dei 15 kontaktene har eg i eige avhøyr fortalt svært så mykje, altså at eg trur at fleire av dei kan koplast til mogelege overgrep og deltaking i ulovleg lukka netverk.
Mi fyrste hypotese rundt dette er:
Politiet har lagt ned masse tid i å lese Yahoo-chatteloggar, i samband med skjult etterforsking, for å skaffe seg indisier eller bevis på at eg skulle vere pedofil og eller overgripar. (I rettssalen les aktor opp frå chatteloggar ein stad mellom 3 og 4 timar.) Kripos gjer ikkje funn i skjult etterforsking, og chatteloggane blir hengane noko i lufta. Knapt nok brukande til noko. Aktor treng å få meir kunnskap til personane bak kontoane, og forventar eller vonar at nokon av dei er «fæle monster» som eg skulle hatt tett kontakt med. Og så skulle dette framførast i retten.

Hortenmannen er tatt ut av lista, då lokalt politi – alt på dette tidspunktet – veit at denne personen er tatt på bakgrunn av mine forteljingar i avhøyr. Og det vil ikkje passe inn med kva politi og påtale har som formål med førespurnaden sin.

Tilbake til akkurat desse 15, der omlag 10 av dei er dei same som eg fortel om 15.10.2014. Kvifor vel lokalt politi ut akkurat desse 15 av alle dei 180? Og 9 av 10 av dei eg fortel om? Av dei 5 som eg ikkje fortel om, hadde eg også samla informasjon på, og minst eit par av dei var ytterst tvilsomme, mellom anna ei dame i England. Eg hugsar ikkje sikkert, men eg veit at eg har fortalt til lokalt politi om nokre av desse 5, men trur ikkje det var den 15.10.2014. Denne dagen har eg fokus på dei norske.

Ein ting er sikkert, lokalt politi har ingen forståing av at der ligg ein mappe-struktur med innhald med 1:1 kopling til dei brukarkontane dei ber om informasjon for. Det har dei dokumentert sjølve ved fleire høve, også i retten ved Berstad. Dataetterforskar Breda ser dette på strak arm i retten, koplinga 1:1. Aktor Sissel Kleiven viser teikn på, i rettsalen dei 2 siste timane, at ho har fått ny informasjon om mappestruktur som ho ikkje hadde før Breda var der klokka 13:00. Meir om det seinare.

Men kvifor akkurat desse 15, der av 9 av 10 som eg fortel om den 15.10.2014.
Einaste forklaring eg kan kome på, er at lokalt politi har fått informasjon utanfrå, då mest truleg gjennom Kripos, at nettopp desse kontoane er det gjort interessante funn på, men ikkje kva, sidan dei ber Ellingsvåg finne ut av det.
Temmeleg rart, men …
Ein annan tanke som eg knapt tør å tenkje høgt er: Sidan Dvergsdal alt veit at overgrep er stoppa og fleire er tatt av dei eg har forklart meg om, så veit også påtaleansvarleg Sissel Kleiven det. Ho står også ansvarleg for den skjulte etterforskinga, og her vil ho ha meir informasjon om dei 10-15 for å førebu seg på «skuggeboksing» og tåkelegging om det skulle ta til å brenne under føtene i samband med at dei har obstruert etterforsking av overgrep mot norske barn.
Og å spørje Kripos etter meir informasjon om akkurat dette, som i utgangspunktet er heilt naturleg og i samsvar med lærebok i etterforsking, istaden for Ellingsvåg, ja det var kanskje for risikabelt.

Fyrst i retten kan eg legge i hop 2 og 2
Som sagt, ved gjennomlesing  hausten 2016, så strevar eg hardt med å finne noko formål med denne rapporten. Under rettssaka sin fyrste dag sommar 2017, så tek eg til å kople.
Og det rare er at eg tek til å kople på bakgrunn av det aktor ikkje fortel i retten. At eg har varsla om mogelege overgrep, og at overgrep alt er stoppa grunna mine opplysningar. Og i retten kokar Asperger-hjernen min over på nytt – Kan det vere mogeleg at lokalt politi ikkje har varsla vidare om overgrepa? Ein treng neppe å ha Asperger for at hjernen kokar over av slik informasjon.

Misbruk av personundersøkelse.

(3 – Tiltak for å få meir kjøt på beinet)

At personundersøkelsen som eg blir kalla inn til sommaren 2016, eigentleg er ein del av påtaleansvarleg Sissel Kleiven sine tiltak for å få meir kjøt på beinet etter at Kripos og det lokale politiet sjølve ikkje finn spor etter overgrep, ja det har eg ikkje den minste tanke om på det tidspunkt. Tvert i mot, eg trur at dei (politiet) no, som på dette tidspunkt har fått stoppa overgrep mot barn, etter mi kartlegging, og at eg skal få løn for det i form av alternativ soning.

Personundersøkelse slik det er forklart i lærebok på politihøgskulen, med mi understreking.
Etterforskning
Prinsipper, metoder og praksis
Ole Thomas Bjerknes og Ivar A. Fahsing
(mine uthevingar)

Dette er en kartlegging av siktedes personlighet, livsforhold og fremtidsmuligheter som foretas når det antas å ha betydning for avgjørelsen om straff eller andre forholdsregler. Etterforsker må i samarbeid med påtaleansvarlig gjøre en vurdering av om saken er egnet til at personundersøkelse bør gjennomføres, og undersøkelsen er avhengig av siktedes samtykke. Vurdering av personundersøkelse gjøres så tidlig som mulig i etterforskningen, og det er Kriminalomsorgen som utfører undersøkelsen. Dokumentasjonen danner grunnlag for domstolens vurdering av straffetiltak.

Bjerknes Fashing

Personundersøkelse, 20 månader etter pågriping

I mai 2016 mottar eg eit brev om at eg er innkalla til personundersøkelse tidleg i juni, i kontorlokala til politiet i Førde. Det er no att berre nokre månader til oppsett dato for rettssak. Eg har ikkje høyrt om dette før, så eg leitar fram informasjon på Kriminalomsorgen sine heimesider.  Eg oppfattar det den gong slik, noko som slett ikkje var tilfelle, at no har politiet endeleg forstått kva denne saka eigentleg handlar om, og at dei no vil finne alternativ straff for meg, som til dømes samfunnsstraff. Eg vart sjølvsagt glad og letta, og fortel dette til min arbeidsgjevar og nokre vener.

Den tilsette i Kriminalomsorgen som utfører personundersøkelsen, heiter Aud og kjem frå Florø. Vi held på nærmare i tre timar, og etter det eg opplevde, ein godt oppegåande person. Det er Aud som styrer samtalen og vi er innom mange tema. Undervegs i samtalen fortel eg Aud kva eg er sikta for, og eg stiller nokre spørsmål til dette med personundersøkelse. (dette var før eg verkeleg prøvde å setje meg inn i tema)

Eg – Er det kriminalomsorgen som vil ha denne informasjonen om meg?
Aud – Det er politiet som spør kriminalomsorgen om å ta dette, sidan det er kriminalomsorgen som handterer dei «praktiske» sidene ved straff. Straff i fengsel, fotlenkje , samfunnsstraff med meir.
Aud – At sidan det no nærmar seg rettssak så vil politiet kunne tilrå ulike typar straff for dommaren, og her vil dei vite om du er eigna til samfunnsstraff.
Eg – Er du sikker på det at det er slik i mitt tilfelle?
Aud – Det er ingen garanti, men vi har aldri blitt bedt om å foreta personundersøkelse for samfunnsstraff utan at det er intensjonen.

Aud gjev også uttrykk for sin misnøye med at politiet ventar så lenge med å krevje personundersøkelsen. (etterpåklokskapen viser at det ikkje var så rart, då dei hadde eit anna føremål)

Seinare på sommaren møter eg på Gloppen lensmannskontor for gjennomlesing av rapporten. Eg ser då at det er ein del ting ho og eg har snakka om, som ho nok har misforstått litt, men i det store og heile er det imponerande gjort.

Personundersøkelsen blir «borte», konflikt mellom påtaleansvarleg og Kriminalomsorgen

Rapporten frå personundersøkelsen blir ikkje tatt med som saksdokument i retten, og er heller ikkje å finne vedlagt i sakens dokumenter hjå advokaten. Eg er hjå advokat og les igjennom alt som er lagt ved mi sak frå politiet, og der finn eg eit dokument som undrar meg mykje, rapport 07.08. Den 02.09.2016 , om lag to månader før oppsett rettssak, har Kriminalomsorgen (Florø) sendt eit brev til politiet ved påtaleansvarleg. Kriminalomsorg og politi er lokalisert i same bygning, men brevet går via posten.

Brevet er tydleg eit svar på ei klage som politiet har sendt til Kriminalomsorgen. Svarbrevet frå Kriminalomsorgen er underteikna av ein leiar, og av sakshandsamaren Aud, den same personen som føretok personundersøkelsen av meg. Tonen i brevet er klart «amper», der Kriminalomsorgen ber seg fri frå klagen frå politiet. Eg siterar frå mine gamle notat – at sakshandsamar (Aud) ikkje var informert om at personundersøkelsen skulle ha eit anna formål enn det som var vanleg –
Politiet sitt brev med klage til Kriminalomsorgen er ikkje lagt ved i rapport 07.08.

Som sagt svært underleg, og fram mot rettssak veks mistanken hjå meg, har politiet prøvd å nytte personundersøkelsen som skjult etterforsking? Eg førebur eit spørsmål, og advokat framfører dette spørsmålet i retten til aktor Sissel Kleiven, juni 2017:
«Kan aktor svare på kva som er bakgrunnen for at Politiet i brev til Kriminalomsorgen framføre kritikk om at personundersøkelse ikkje gav det resultat politiet hadde forventa?»
Aktor Sissel Kleiven, som tydleg blir brydd: «Nei!»  Etter å ha summa seg, kjem det : «det var vert fall ikkje ein undersøkelse for mogeleg samfunnstraff, det er jo heilt uaktuelt.»

Eg har etter dommen nytta advokatfirma Elden for å prøve å få tak i politiet sitt brev til Kriminalomsorgen, men det har ikkje lukkast.

Bruk av media – eit døme

Eg har fleire stadar skildra og sitert påtaleansvarleg sin bruk av media, ein bruk som bryt med fleire retningslinjer, og som også er klare brot på krav om objektivitet.

Nordfjordingen har også skifta advokat tre gonger (eit bonus tiltak)

Ein stad mellom 3 og 4 veker før siste runde med rettssak tar til 30.11.2017, så er påtaleansvarleg Sissel Kleiven ute med informasjon til media på nytt.
Lokalavisa Firda Tidend gjev att: – Nordfjordingen har også skifta advokat tre gonger. –
NRK Sogn og Fjordane gjev det att slik: – … , seier mannen sin tredje forsvarar, Geir Michael Enberg Jesinsky. –
 Nordfjordingen, det er altså meg.

Påtalemakta har i utgangspunktet ikkje noko med den sikta sine «private disposisjonar». Som til dømes val av advokat, eller byte av advokat. Påtalemakta skal på ingen måte sjølve gå ut til media med den sikta sine «private disposisjonar». Like før rettssak tar til, går påtaleansvarleg og aktor Sissel Kleiven ut til media med – Nordfjordingen har skifta advokat tre gonger – .
– så, påtalemakta skal ikkje gå ut med «private disposisjonar» til media.
– påtalemakta, ved Sissel Kleiven går ut i media like før rettssak med – Nordfjordingen har skifta advokat tre gonger –

Eg har ikkje skifta advokat 3 gonger. Eg har skifta / byta advokat 1 gong.
Som eg tidlegare har skrive, så har Sissel Kleiven tungt for tal:

Aktor Sissel Kleiven: «ehh, nei, det er ikkje alltid så lett med disse tala»
Eg noterte i blokka mi, dette var 12 eller 13 gongen ho på 4 dagar «tullar med tal», og der samtlege «tullingar» «tilfeldig vis» gjekk i min disfavør. At Kleiven har tale-feil, er ein ting, men hennar «tal-feil» er eit klart uetisk verkemiddel i media og i retten.

Påtaleansvarleg går til media med informasjon om mine «private disposisjonar». Eg har byta advokat 1 gong, medan ho fortel media at eg har byta advokat 3 gonger. Advokat ( på denne tid fullmektig) Jesinsky frå Elden er min advokat i siste runde i retten. Han er min andre advokat, etter at eg byter advokat i august same år. Sissel Kleiven går ut til media med at han er min fjerde advokat. Har eg byta advokat 3 gonger, så må Jesinsky vere min fjerde advokat.

Retorisk føremål med forteljinga.

Dette er min påstand:
Påtaleansvarleg Sissel Kleiven driv førehandsprosedyre i media, like før rettssak skal ta til.
Kva vil ho oppnå med å bryte mellom anna dei etiske retningslinjene ho er bunden av?
Ho går til media med noko ho og påtalemakta ikkje skal gå til media med.
Innhaldet ho går til media med, er heller ikkje rett, ho gangar med 3.

Den retoriske bodskapen er: Nordfjordingen / eg har ei svært dårleg sak i den komande rettssaka. Sjølv hans eigne advokatar gjev uttrykk for det, for han har no skifta advokat 3 gonger.

Eg sender Jesinsky kopi av utspela til Kleiven, og i siste rettsmøte, tar han det opp med Kleiven.
To, tre veker før runde to i retten, trekke mellom anna aktor tilbake sin påstand om tal på ulovleg materiale, frå 300.000 til 150.000 etter advokat peikar på hennar x2-leik.
Ho må og i same møte beklage sin påstand i media om at «den sikta har bytta advokat 3 gonger».

Som sagt, dette var eit lite bonus-tiltak frå påtalemakta sin påtaleansvarlege, Sissel Kleiven.

4 – Tiltak for å få meir kjøt på beinet

Stor i eit norsk lukka miljø med ulovleg materiale. 

Moderator i same miljø.

Det fjerde av tiltaka for å få meir kjøt på beinet, kjem i retten sommaren 2017. Utan varsel. Etter at lokalt politi og påtalemakt står tilbake utan resultat i den skjulte etterforskinga, så må dei på eit vis ta til på nytt. Dei vel halde fram med si overtyding som ligg bak skjelling grunn til mistanke om overgrep, produksjon av overgrepsmateriale og deltaking i eit slikt miljø i England. Og kvifor vel dei det, trass i at verken dei eller Kripos har funne noko? Fordi dei mellom anna hadde berre ei einaste hypotese og at etterforskinga var skjult, så får dei ikkje noko form for motstand for sine eigne indre fenomen. Og dei er utan metode og kompetanse til å stå i mot dei same fenomen. I over eit år har dei mata si eiga overtyding i same retning, og alt dei har kome over i mi kasse, sklir på det same skråplanet i hjernen (bias), og overtyder dei berre endå meir.

Så langt har eg skrive om 3 tiltak + bonus i media. Dei to fyrste er forsøk på å «få til bevis på ytre fenomen»,  der Tiltak 1 er å gjere om mappestruktur for kontakter i Yahoo, til mapper med namn på jenter og ellers for mine interesser for ulovleg materiale. Tiltak 2 er for å knytte meg opp mot «fæle» personar bak kontoar i Yahoo, slik at mellom anna chatteloggar skal få «rett» verknad. Tiltaket gjev null funn, av ein eller uforklårleg grunn. Tiltak 3, personundersøkelsen, like før saka går til statsadvokaten, er for at eg sjølv skal tilstå overgrep eller på anna måte avsløre mine mørke sider. I samtale med eit venleg vesen. Tiltak 3 endar i krangel mellom påtalemakta og Kriminalomsorgen, og ein aktor som i retten ikkje vil seie kva føremålet med personundersøkelsen eigentleg var.

Erstatte – byte ut

Kort fortalt blir påstanden om mi deltaking i eit overgrepsmiljø i England erstatta – , byta ut med ein flunkande ny påstand om at eg er stor i eit norsk lukka miljø som driv med ulovleg materiale, og at eg sentral i drift av det same norske lukka miljøet. Det har som verknad at dommar gjev skjerpa straff utover påstand frå påtalemyndigheit. Altså at eg har nytta min datakunnskap for å legge til rette for – og skjule organiserte kriminelle handlingar.

Eg har aldri vore del av eit lukka miljø. Då heller ikkje i dette store norske miljøet, som eingong ikkje er tilstades i det verklege, det er ikkje eit ytre fenomen.
Eg har aldri nokon gong vore moderator for nokon nettstad.
Eg har aldri nytta min kompetanse innan for data til fordel for nettstadar som skulle ha ulovleg aktivitet knytt til ulovleg materiale.

Omvendt bevisbyrde – omstendeleg på nytt

Det er politi og påtalemakta som har bevisbyrden i mi sak. Dei er og ansvarlege for å etterforske på ein slik måte at eg som sikta kan bli stand til å forsvare meg. Alt dette er gjort greie for før. På strak arm i retten må eg forsvare meg mot påstandar om noko som ikkje er tilstades i det verkelege liv. Det går hardt føre seg i retten, og det blir det referert til her, men som sagt dette her blir omstendeleg.

Bevismiddel – Leiar for etterforsking Anita Berstad tar plass som bevismiddel

Kva skal påtaleansvarleg og aktor finne på for å overtyde retten om at eg er skuldig i aktivitet i eit ulovleg miljø, men så er det altså slik at dette miljøet har den store ulempa – for aktor – , at det rett og slett ikkje eksisterar? Den minste innsats med kompetent etterforsking ville dokumentere at dette miljøet ikkje er der. Så det einaste aktor kan gjere, er å setje inn ein person som bevismiddel, i ein påstand om datakriminalitet, og at denne personen fortel det som skal til for at eg kan bli dømt.

Bevismiddel – kva er så det?

Frå Bevis i straffesaker

s. 80
Uttrykket « bevis » har flere betydninger avhengig av i hvilken sammenheng det benyttes. Det anvendes gjerne om de ulike bevismidler, dvs. kilder til faktiske opplysninger eller «bærer av … informasjon», f.eks. vitner, dokumenter eller andre gjenstander. Men «bevis» brukes også som en henvisning til et bevisresultat, dvs. Det faktagrunnlaget som etableres basert på en vurdering av opplysninger fra flere bevis/bevismidler. Uttrykket brukes også om bevismiddelets innhold, f.eks. at visse deler av opplysningene fra en forklaring eller et dokument anses som bevis for et nærmere angitt faktisk forhold.

Frå Wikipedia og Jusleksikon

Man deler gjerne bevismidlene opp i tre hovedgrupper:
Forklaringer
Tekniske bevis (reelle bevismidler)
Dokumentbevis
…
En forklaring kan være fra en part i saken, et vitne eller en oppnevnt sakkyndig. Tekniske bevis (reelle bevismidler) er betegnelsen på ulike gjenstander som kan belyse forhold i saken; eksempler er fotografier, lydbåndopptak, fingeravtrykk eller DNA-tester. Dokumentbevis er skriftlige bevis, som partene eller andre er i besittelse av.

Leiar for etterforsking Anita Berstad – også leiar av dataetterforsking

Anita Berstad ved Gloppen Lensmannkontor er leiar for etterforskinga av meg.
I retten i juni 2017 fortel ho at ho har etterforska saka mi samanhengande i to år, berre avbroten av ferie.

Mitt lovbrot er definert som datakriminalitet, og skal etterforskast som datakriminalitet.
Det er Berstad som skriv fleire av rapportane i saksdokumenta, enten ho har etterforska åleine eller i lag med andre. Det er Berstad som kjem med konklusjonar, etter ulike regelverk, og står også for mange datatekniske vurderingar. Anita Berstad såg ingen grunn til å snakke med meg under heile prosessen, og ho har presisert ved minst to høve at ho såg ingen grunn til å høyre på opptak av avhøyr.

Eg veit, at i tida frå 2014 til 2018, er hennar forforståing om denne type lovbrot låg, at hennar datakunnskap er låg, og at ho ha ingen kjennskap til COPINE skalaen, som ein internasjonal standard, eller om korleis skalaen blir brukt i denne typen saker. Dette om COPINE stadfestar ho sjølv i retten 01.12.2017. Med media tilstades.
Ho er i det same tidsrommet, djupt prega av ulike bias, ikkje minst confirming-bias og tunnelsyn.

Eit bilete på dette med at Berstad driv med dataetterforsking, sjølv om ho i praksis ikkje gjere det. Ein fotballkamp i regi av NFF (Norges Fotballforbund), er nett opp det, ein fotball kamp. Den som dømer ein fotballkamp er ein fotballdommar. Om du har bakgrunn som dommar i fesjå, dommar i eliteserien i volleyball, i det ein kjem inn på bana i ein fotballkamp for å dømme, så er ein fotballdommar. Det er sjølvsagt for publikum, lagleiarar og spelarar. Er ein ikkje kvalifisert som fotballdommar, så går ein ikkje ut på bana. Går ein likevel ut på bana, ja då er ein, ein fotballdommar.

Kortversjon av grunnlaget for skjerpa straff – dei ytre fenomen

Kva er det av fenomen i den verkelege verden dommar Bjørn Sælen legg til grunn for skjerpa straff? Dette kan testast av den som vil slik: (nb -nettstaden er etter råd anonymisert- , og blir no kalla nettstad1)
1 – gå inn på ein nettlesar, skriv inn nettstad1, trykk enter
Etter leiar for etterforsking og aktor sin påstand, så skal no du vere inne i eit stort lukka miljø, med mange nordmenn, for utveksling av overgrepsmateriale og med meir.
2 – om no du no registrerer ein brukarkonto der ved hjelp av ei eksisterande e-postadresse og lagar deg eit passord, så er også du kvalifisert for å bli kalla ekstra forbrytersk.

Som sagt, det er dette som blir lagt til grunn. Dette er det verkelege. Det som politiet sitt vitne og som einaste bevismiddel, legg fram, er berre tøv. Det var tøv om denne nettstaden fram til og med 2017, og mest truleg også no i 2022 (skrive i 2022).

Dataetterforsking inn mot «det store norske miljøet»

Kripos sperrar og sikrar mine konti på såkalla sosiale media

Eg har ikkje notert ned rapportnummer, men den 11.12.2014 sperrar Kripos alle mine konti på såkalla sosiale media. At dato nett opp er 11.12.2014 er nok fordi eg slepp ut av varetekt den 14.12.2014.
Altså, Kripos dokumenterer sperring av konto på såkalla sosiale media.
Rapporten fortel og om sikring av sikta sine konti på sosiale media.
Kripos skal også ha rutine for dokumentasjon av innhald på konto for ein del «sosiale media», så eg vil tru dette blir gjort for Facebook konto, og kanskje fleire.

Min sambuar observere aktivitet på min Facebook konto om morgonen den 14.12.2020, 6 til 8 timar før eg slepp ut av varetekt.

Ei påminning om notoritet og dokumentasjon

Etterforsking

Notoritet
s. 49
Notoritet vil si at de opplysninger, gjenstander, dokumenter, spor eller forklaringer som innhentes i saken, dokumenteres og gjøres tilgjengelig for etterforskningsledelsen, etterforskerne, forsvarer og eventuell bistandsadvokat. For å styre en etterforskning og for å ha notoritet er det nødvendig med en skriftlig plan, en etterforskningsplan.
I de mest alvorlige eller i kompliserte saker er en etterforskningsplan pålagt, men det er helt nødvendig at det foreligger en plan for alle saker.
…
Skal etterforskningskritt utføres, kreves det planlegging først. I planleggingen inngår det vurderinger av egen kompetanse, behov for andres bistand, behov for utstyr og en begrunnet plan på hvordan innsamlingsmetoden skal foregå. Utføringen må vere systematisk, profesjonell og kunnskapsbasert.

Dokumentasjon
s. 50
All etterforsning må dokumenteres på en slik måte at andre forstår og kan etterprøve vurderingene. Derfor må materialet beholdes mest mulig originalt, og fremgangsmåter som er benyttet må beskrives. Etterforskeren bør også lage en oversikt over resultatet av de enkelte etterforsningsskrittene.

Anita Berstad sin rapport om såkalla sosiale media

I februar 2015 skriv Berstad sin rapport om mine kontoar på internett, på sosiale media. Eg noterte ikkje rapportnummer. Ho gjer det i samsvar med «Etterforskeren bør også lage en oversikt over resultatet av de enkelte etterforsningsskrittene.» , og rapporten hennar tek til med ei oversikt over resultatet av vurderinga ho gjer på mine konti på internett.
– For alle dei konti som er sjekka: ingen spesielle funn.
– Dette er også tilfelle for nettstad1: ingen spesielle funn.
Ho listar opp konti som ikkje er sjekka.

Rapport 5.13 om Internett aktivitet

Anita Berstad skriv så ein rapport til, også i februar 2015, nr. 5.13 om Internett aktivitet.
Om det er ein konklusjon i denne rapporten, så må det vere at Berstad meinar at det er grunnlag for å seie at den mistenkte har ei usunn interesse for barn. Og det er vel det minste ho måtte konkludere med, då dei no i februar er inne i den femte månaden med skjult etterforsking om overgrep og deltaking i overgrepsmiljø. Og dei er meir ein 10:1 sikre på at det er slik.

Dokumentasjon og notoritet i høve til dei to rapportane.

I dei to rapportane ligg det ikkje føre dokumentasjon.
Ingen dokumentasjon.
Kvifor gjere det ikkje det? Kan det vere fordi det ikkje er grunn til det, då det er ingen spesielle funn, eller kan det rett og slett at Berstad ikkje veit at ho skal dokumentere?
Kva så med notoritet?
Eg og advokat les, før rettsaka tar til, dei to rapportane til Anita Berstad, og vi legg sjølvsagt ikkje noko vekt på dei. For det første seier Berstad sjølv at det er ingen spesielle funn, og eg veit at det heller ikkje er mogeleg å gjere noko spesielle funn på desse nettstadane, knytt til meg. På dette tidspunktet veit eg lite om krav til notoritet ved etterforsking av datakriminalitet, og som alt sagt, det var ikkje noko grunn til å ta omsyn til desse rapportane. På lik linje med dokumentasjon, så er det også fråvær av notoritet.
Ikkje notoritet.

Frå ingen spesielle funn – til – han er stor i ei norsk miljø

Under rettssak i juni, så kjem det ut frå det blå, i frå aktor Sissel Kleiven; at politiet har avdekka at eg har vore stor, i eit norsk miljø, med aktiv rolle på sider med ulovleg materiale, også overgrepsmateriale.

– I nærmare tre år var aktor ute i media om «mi deltaking i overgrepsmiljø i England», og det er berre veker før rettssaka tar til 30.11.2017 at har ho siste påminning om det.
Så overraskande nok, om ikkje for meg og mine, så går den tre år lange historia i media, rett og slett opp i røyk. Borte vekk er den, og blir ikkje nemnt med eit ord inne i retten. –

Hæh?! er alt eg rekk å tenkje før leiar for etterforsking, no vitne for politiet og påtalemakta sitt bevismiddel, Anita Berstad står i vitneboksen. Ho startar med å sei kva for ein nettstad det er snakk om, og det er Nettstad1 som er skildra ovanfor.

Eg trur ikkje mine eigne øyre. Kva er det Berstad står der og seier? Ho snakkar no mot konklusjonen i sine eigne rapportar, for å skulle bevise at eg har vore sentral i eit norsk miljø, med aktive roller i samband med ulovleg materiale. Og utan eit snev av dokumentasjon og eller notoritet å vise til. Aldri var dette tema i avhøyr heller. Det blir ganske ampert etter kvart, då eg tar til motmæle til stort sett til alt ho legg fram.

Dei to rapportane blir brått svært viktige.

Som sagt, resultatet av påstanden om mi aktive rolle i eit stort norsk miljø, endar med at dommar gjev meg strengare straff enn påstanden til påtalemakta. Bevismiddelet i retten er Anita Berstad. Den same Berstad har tidlegare skriftleg rapportert sine konklusjonar om denne nettstaden og om min aktivitet generelt på Internett.

Korleis gjennomførte Berstad denne etterforskinga av datakriminalitet?

Kripos sperrar alle mine konti 11.12.2014.

Gjentatt og vedvarende ransaking?

I rapport 5.13 så skriv Berstad, for kvar nettside, ein dato for etterforsking eller rapportskriving, og til mi store undring skriv ho 13.02.2015.
Både for nettstad1 og nokre andre.
– Ut frå innhaldet i rapporten, går det fram at ho må vore logga på med min brukarkonto.
– Korleis kan det vere mogeleg når konto er sperra?
– Har Anita Berstad gått inn og ut av mine kontoar i ei periode på 5 månader?

Sidan her ikkje er notoritet eller dokumentasjon på dette, så veit eg ikkje. I det eg går i retten, er eg av den oppfatning at ho har disponert kontoane mine i 5 månader. Eg har førebudd nokre moment for advokat på dette punktet, for ransaking og beslag er ikkje ei inn og ut greie. Altså førebudd for runde to i retten , november / desember.

På same måte som norsk politi ikkje kan kome og gå inn og ut av ein bustad nett som det høver dei for å ransake og om mogeleg gjere beslag, så er det også slik ved ransaking og beslag knytta til ein brukarkonto. Litt av tidlegare sitat:

Bevis i straffesaker
Utvalgte emner
KAPITTEL 17, DATABEVIS, Gjentatt og vedvarende ransaking
Inger Marie Sunde

9.4 Gjentatt og vedvarende ransaking
Databevis på siktedes brukerkonto kan sikres ved ransaking og beslag. Siden det kan skje en rask og interessant utvikling på brukerkontoen i løpet av kort tid, kan det vere behov for å logge inn med jevne mellomrom for å fange opp korrespondanse mellom medskyldige, narkotikabestillinger osv. Det kunne også være behov for å ha et nærvær på konto over tid, for å sikre tidsnære bevis. Ransakingsbestemmelsen gir imidlertid ikke hjemmel for gjentatt eller vedvarende ransaking.

Inger Marie Sunde

Har Kripos tatt ut dokumentasjon på vegne av Berstad?

Kunne det vere slik; har Kripos henta ut mengder med data frå desse sidene, så Anita Berstad kan gå gjennom dei seinare? Men då skulle det kunne ligge føre mengder med dokumentasjon som aktor Sissel Kleiven kunne ha ført som bevis i retten? Men som sagt, ingen dokumentasjon blir lagt fram, fordi det kan ikkje dokumenterast det som ikkje finst. Kripos har sjølv brukarnamn og passord til denne sida. Fyrst får dei vite mitt brukarnamn og passord til sida, og i det dei sperrar kontoen, så byter / knyter dei min brukarkonto på nettstad1, med ein av sine eigne e-postkonto med eige passord. Dette var i allefall den vanlege måten for Kripos å sperre ein konto på før. Kva dei på Kripos gjer av etterforsking inn på nettstad1 i samband med mi sak, veit eg ingen ting om. Kanskje dei ikkje etterforskar i det heile. Nettstad1 har aldri vore kome på Kripos sine eigne nettfilter, for nettstadar med ulovleg innhald.

Status i retten, for leier for etterforsking Anita Berstad og for meg, den tiltalte.

At eg står der i rettssalen og legg fram mine synspunkt på kva som er den materielle og objektive sanning om det politivitne og bevismiddel Berstad legg fram, har ingen verdi som kontradiksjon eller som bevis. Den sikta sine påstander om ting som ikkje tidlegare er dokumentert og lagt fram for retten, har ikkje bevis-verdi, og skal sjåast bort i frå. Det einaste retten «kan» få ut av mine påstandar her, er at dei kan vurdere «troverdigheten» min ut frå det eg seier. Anita Berstad er på den andre sida eit bevismiddel, og dommar godtar det, og også innhaldet som bevismiddelet fører fram.
Retten til kontradiksjon er fullstendig undergraven.

Bevis i straffesaker
3.1 Tiltaltes forklaring
Nils Erik Lie

s. 52
«Tiltaltes forklaring i retten har ikke formell status som bevismiddel. Bestemmelsene om siktede i kapittel 8 befinner seg i straffeprosesslovens annen del om partene og ikke i tredje del om bevis. Ikke desto mindre har tiltaltes forklaring i retten alltid blitt vurdert som et viktig ledd i det samlede bevisbildet. Troverdigheten av denne forklaringen vil alltid være et sentralt element.

Nettstad1 – kva eg fortel i retten og ein del meir, skrive i ettertid.

(Hån mot kontradiksjon, rettstryggleik og dei etiske retningslinjer, med meir.)
Korleis det «indre liv» på nettstad1 er i dag, veit eg ikkje, men fram til 14.10.2014 hadde eg inngåande kjennskap til denne sida. Eg var medlem der i 5 eller 6 år vil eg trur, altså frå før 2010. Nettstad1 var ikkje ei ny nettside i det eg vart med der. Tal medlemmer veit eg ikkje, minst 500.000, truleg høgare på denne tida.

Profil mot ulovleg materiale

Nettstad1 hadde ein klar profil mot ulovleg materiale, og nettstaden sjølv la ut informasjon, gjennom tekst og nokre kjende symbol, for å syne sine forpliktingar mot ulovleg innhald. Nettstaden hadde på denne tida fleire store sponsorar som neppe ville bli assosiert med ulovleg innhald. Nettstaden opererte med lister for andre nettstadar som var ulovleg å poste innhald frå, både grunna copyright og ulovleg materiale.
Nettstaden er framleis aktiv, tydleg «gammaldags» i høve til andre sider. Ein finn lett informasjon om eigarar med meir.

Moderatorar

Nettstad1 hadde ei godt utvikla ordning med moderatorar. Moderatorar var mellom anna organisert etter språk, land og tal medlemmer pr nasjonalitet. Noreg hadde ein moderator som var norsk, slik eg testa det ut. Kor mange norske medlemmer det var i dette tidsrommet, sjekka eg ikkje ut eksakt, men eg vil tru det var ein stad mellom 300 og 500. Andre nasjonalitetar kunne ha minst 5 moderatorar.

Chat med sterke algoritmar for kontroll.

Nettstad1 hadde innebygd chattefunksjon, noko som er svært vanleg for ei nettside av denne type, og mange andre type sider. Alt då eg vart medlem, hadde dei programbasert overvaking av chattefunksjonen, i tillegg til moderatorar. I dag kan vel dette kallast «profanity» filter. Rundt 2010 var det automatisk attkjenning av e-postadresse ( bruk av @) og internettadresser. Dette for å hindre at det skulle oppstå subkulturar med ulovleg formål.
Vidare dei typiske blokkeringane av «ulovlege ord» som young, kill, kid, rape med meir.

Som datakyndig, med eller utan Asperger, så fant eg dette spennande. Korleis virka dette? Eg la merke til at systemet fort fanga opp «slang» påfunne for å unngå filteret. Etter eit år eller to, så var det på plass filter for norsk språk. Framlengs og baklengs staving.

System for straff.

Nettstad1 hadde eit system for «straff» ved brot på regelverk for chat, kommentar på fotografi  med meir. Brot på innhald i chat gav ein raud prikk, og ein vart blokkert ut i eit døgn eller to. 3 prikkar i chat (om det var innan for eit tidsintervall, veit eg ikkje) så var du stengt ute for alltid. Eg fekk eit par prikkar i samband med testing av filter.

Opplegget for straff i kommentarfelt hadde eg vanskar med å forstå, og det var først etter at eg las ei masteroppgåve om Kripos sine filter på internett, at eg forsto kjernen i det. Dei som var eigar av Nettside1 kunne nok regelverket, så dei passa veldig godt på at foto ikkje vart sett i ein kontekst som gjorde at det kunne krevjast fjerna. Banne og steike, slenge ulik type dritt var ok, men ikkje å setje personane i eit foto i ein kontekst dei ville kunne finne krenkande. Trur eg. Eg trur at brot her vart straffa med utestenging for godt.

Min konto er der enno.

Berre så det er sagt, min konto vart aldri tatt ned, det var det heller ikkje grunn til. Frå desember 2014 er det Kripos som disponerer denne kontoen.

Kjelde for sporing.

Eg prøvde å spore opp fleire av dei norske kontoane som hadde vorte sperra. Om eg hugsar rett, vil eg tru at det låg opp mot 30 norske kontoar som låg att sperra. Fullt synleg då dei ikkje vart fjerna frå nettsida. Ein gåvepakke til dei som leitar etter «tvilsomme» kontoar. Eg reknar med at politiet sjølv har nytta denne teknikken i lang tid.

«… De kan gå inn og sjekke sjølve!»

Bevismiddelet Berstad seier så mykje rart i retten, inn mot nettstad1 og min aktivitet der, mellom anna at eg har mapper med foto på nettstad1 som eg gjer tilgjengeleg for andre brukarar. Eg hadde aldri lasta opp eit einaste foto eller video til nettstad1, og hadde ingen ting å gjere tilgjengeleg for andre. Måten ting var organisert på reint visuelt, kunne nok minne om mapper for ein utan kompetanse på området.

Ho seier vidare:  at eg viser vidare til andre sine mapper, som har ulovleg innhald.
Eg seier i retten, at det er riktig at ein kan merke av andre sine «mapper», men eg viser ikkje vidare til ulovleg innhald.
Berstad: Jau, det har du gjort.
Eg: Nei det har eg ikkje gjort, og det skulle godt gjerast då det knappast var ulovleg materiale på Nettstad1.
Berstad: Jammen, der er jo nokre av dei same ulovlege bileta som Kripos har funne.
– Og der og då går det opp for meg kva Berstad  snakkar om. –
Om Kripos si klassifisering av seriar med foto av unge modellar, funne i min Groups-struktur, der eit eller fleire av foto er på nivå 6 eller over.

Eg tar ordet på nytt, og har ordet i eit par minutt om COPINE skala og korleis den blir nytta. Vidare, kopiert frå mine gamle notat:
På Nettstad1 så finn ein einskildfoto av unge modellar i bikini eller undertøy. Slik som Nettstad1 var i 2014, så var det i avtakande mengde einskild foto frå uskuldigast nivå 1 til svært sjeldne tilfelle av nivå 6. Nivå 6 foto vart fjerna på Nettstad1 med ujamne mellomrom. Eit einsleg foto, under nivå 6, kan då vere lovleg, medan det same foto blir telt med som ulovleg i ein framlagt serie. Difor blir ikkje slike foto fjerna frå Nettstad1, dei er ikkje ulovlege i denne samanheng.

Eg avsluttar til retten, temmeleg forbanna, med dette:  «No er dette snart 3 år sidan, men eg er bra trygg på det eg seier. De kan gå inn og sjekke sjølve».

Kva er dette COPINE?

I runde to i retten, 30.11.og 01.12, tar eg oppatt dette med COPINE i samband med at eg seier at Anita Berstad heilt klart ikkje har hatt kompetanse på denne type etterforsking.

Det er då det kjem, først frå aktor Sissel Kleiven: … forresten, kva er dette COPINE som han heile tida snakkar om? Og som eit ekko, kjem det frå politivitne, bevismiddel, leiar for etterforsking og som etterforskar av datakriminalitet Anita Berstad: Ja kva er dette COPINE?.

Dommar Bjørn tar då ordet og seier: «Då kan eg opplyse, at eg i alle fall veit kva COPINE er for noko»

For mykje Møllers Tran eller inspirert av dei fyrste dommane frå Dark Room?

På nytt tar eg opp att:
Eg har aldri vore del av eit lukka miljø. Då heller ikkje i dette store norske miljøet, som eingong ikkje er tilstades i det verklege, det er ikkje eit ytre fenomen.
Eg har aldri nokon gong vore moderator for nokon nettstad.
Eg har aldri nytta min kompetanse innan for data til fordel for nettstadar som skulle ha ulovleg aktivitet knytt til ulovleg materiale.

Berstad er no ferdig med si utgreiing «om dette lukka miljøet, der eg var stor med roller», så tar aktor Sissel Kleiven over, og vil fortelje retten om kva ein moderator sine oppgåver er. At eg aldri har vore moderator nokon stad, hindrar ikkje aktor i å framføre eit førebudd innlegg.

Ho nyttar no 10-12 minutt (eg noterte) til å lese opp i frå ein heilt fersk dom, ein av dei første frå Dark Room vil eg tru. Innhaldet gjere greie for i detalj kva denne mannen hadde hatt som moderator-oppgåver i dette miljøet. Ho les opp i frå dommen denne mannen har fått, med straffeutmåling og med grunngjeving for straffeutmåling.

Eg blir sjølvsagt provosert av den uetiske framferda til aktor, og eg tar ordet etter aktor og fortel til retten, at dette var ei underleg forklaring på kva ein moderator er. Om retten slår opp på moderator på Wikipedia, vil dei få eit svar omtrent slik:

Moderator henviser til en person som har redigerings- og godkjenningsansvar på modererte nettsted, ofte diskusjonsforum. Moderatorens oppgave er, ikke ulikt oppgavene til en redaktør, men heller ikke de samme, å påse at det leverte produktet er av tilstrekkelig god kvalitet; at det passer inn i sammenhengen der det skal offentliggjøres; at det ikke kan oppfattes som krenkende eller sårende av noen (eksempelvis rasistiske utsagn). Moderatoren kan gjøre endringer, eller avslå å bruke materialet hvis det ikke ønskes brukt. I motsetning til redaktøren kan ofte moderatoren på egen hånd gjøre endringer av en annen persons arbeide.

Et nettsted kan ha flere moderatorer. En moderator kan også ha en vaktfunskjon på nettsteder der det foregår kommunikasjon, eksempelvis på nettsamfunn. En administrator på Wikipedia fungerer som en moderator.

Og eg er klar i mi tale til retten om eg aldri har vore moderator på denne nettstaden, og heller ingen andre stadar. At eg fortel om moderatorar både under avhøyr og i retten, er for å understreke at desse sidene eg var registrert på som medlem, la ned mykje arbeid og pengar i, for å unngå at det skulle oppstå subkulturar på nettstadane, subkulturar som kunne fremje ulovleg aktivitet.

Politi og påtalemakta sine påstandar om min datakompetanse.

Ikkje i ein einaste rapport, ikkje i avhøyr, berre denne eine gongen i retten, omtalar politiet og påtalemakta min datakompetanse. Og dei gjer det indirekte, og utan å vite at det er det dei gjer.

«Stor i eit norsk miljø» blir også borte.

Dette er første og den einaste gongen desse påstandane blir lagt fram, på denne dagen i juni. Innhaldet av denne avgrensa og konkrete seansen «om lukka miljø og med mine roller der», blir ikkje tatt opp att av påtale i runde to i retten. Ikkje eit ord.

I tre år er påtaleansvarleg ute i media og fortel om E-post frå England og koplinga til eit overgrepsmiljø der. Påstandane forsvinn like før siste runde i retten. Innbytaren eller erstatninga som dukkar opp rett ut av det blå, om stor i eit norsk miljø, forsvinn like fort som den kom. Kvifor dei ikkje fortel dette eventyret på nytt, veit eg ikkje. Det kan ha med at eg hadde fått ny advokat, frå advokatfirma Elden. To, tre veker før runde to i retten, trekke mellom anna aktor tilbake sin påstand om tal på ulovleg materiale, frå 300.000 til 150.000 etter advokat peikar på hennar x2-leik. Ho må og i same møte beklage sin påstand i media om at «den sikta har bytta advokat 3 gonger».

Eg tur at aktor då også kan ha frykta krav om dokumentasjon om dette «store norske miljøet».

Ein dråpe er nok.

(Dommar skjerpar straff grunna påstandar som ikkje er ført i siste runde retten.)
Så det eg veit, er at retten får høyre om det påståtte lukka miljø berre ein gong, og det er i første runde i retten som referert ovanfor. Men den eine framføring er nok for retten, og retten finn det som bevist på grunnlag bevismiddelet Berstad.

Eg vil summere litt opp. Påstandane om det norske miljøet kjem som lyn frå klar himmel, og eg noterar flittig i blokka mi medan både Berstad og Kleiven snakkar om tema. I retten gjev eg straks tilbakemelding om at det dei påstår, ikkje stemmer, og eg seier til retten at dette kan dei berre sjekke sjølv, så ser dei at eg talar sant, politiet usant.

Etter rettssak så skriv eg ned meir av hendingane i rettssalen, og i det eg byter advokat, skriv eg langt og detaljert til han om kva som gjekk føre seg i rettssalen og om fakta om denne heimesida. Og om rapportane til Berstad frå februar 2015 som har konklusjonen, ingen spesielle funn. Så advokat er førebudd om det skulle kome opp på nytt: Kan aktor legge fram dokumentasjon for bevis for påstandane om mi deltaking i eit norsk miljø? Og sjølvsagt nytte høvet til kontradiksjon rundt fleire av påstandane ved denne sida.

I det siste rettsmøtet før runde nummer to i retten, så seier dommar Bjørn Sælen noko som advokat Jesinsky fortel meg, like etter møtet. I samband med at aktor no akseptera Kripos sitt 150.000 i staden for 300.000, så uttalar dommar Bjørn dette: – at for han, så har ikkje mengda så mykje å seie, då mengda er så stor, så noko til og frå er ikkje avgjerande – og – «- at her må vere noko anna som ligg bak» (ordlyden veit eg ikkje eksakt)

Dette siste utsagnet til dommar finn ikkje advokat noko meining med, og spør difor meg om kva det kunne vere? Advokat er ny, og kjenner ikkje til fyrste runde i retten. Vi snakkar om det, og det einaste eg har fantasi til å kome på: «kan det vere at han har tatt innover seg diagnosane eg har fått frå retts-psykiatrane, at dei (diagnosane) har vore utslagsgjevande med tanke på mengde»?

Det var det då ikkje. Det er all grunn til å tru, at det dommar Bjørn gav uttrykk for i rettsmøtet, er at talet på ulovleg materiale er underordna for han, i samband med vurdering av straffeutmåling. Påstanden om stor i eit norsk lukka miljø er akseptert, og dommar Bjørn plasserte meg inn i toppen på deltakingspyramiden for lukka nettverk med ulovleg innhald. Denne pyramiden blir brukt som modell over store delar av verden, også i Noreg. (sjå lenger ned i eige punkt om Moran sin typology) Straff blir vurdert etter kvar politi, påtale og rettsvesen meiner du høyrer heime i pyramiden.

Berstad og Kleiven kjenner nok ikkje til denne pyramiden, men dommar Bjørn gjer truleg det. At eg har datakunnskap ut over det vanlege har han hatt fått med seg, det er no tross alt yrket mitt på denne tida. At eg brukar nettopp den same kunnskapen under heile rettssaka til å motseie tullete påstandar frå Berstad og Kleiven, det har merkeleg nok ikkje nokon verdi. «Då får retten ikkje med seg kva han sier» , «og velger ikkje å sette lit til tiltaltes forklaringer»

At eg ikkje har brukt eit einaste lett tilgjengelege triks for å skjule min aktivitet på internett eller på mine datamaskiner, passar også underleg nok inn i dette bilete av ein ekstra kriminell datamann. Heller ikkje dommar Bjørn får med seg at politiet sitt einaste vitne med datakompetanse, dataetterforskar Breda stadfestar dei viktigaste fakta i saka, i samsvar med mine forklaringar.

Tilbake til kontradiksjon.

Påstanden om mi deltaking i eit lukka norsk miljø, og plassering i deltakingspyramiden, kjem ikkje på nokon måte til uttrykk i runde nr to i retten. Påstanden dukkar opp ut av det blå i fyrste runde, utan noko dokumentasjon utanom om bevismiddelet Berstad. Påstand blir trekt attende, eller i allefall, blir ikkje ført på nytt. Likevel blir denne påstanden , som er den einaste påstand om bruk av høg datakompetanse, lagt til grunn for skjerpa straff i dommen. Påstand vart ikkje sett fram i runde to, det vart då heller ikkje høve til, eller turvande med kontradiksjon mot noko som ikkje var der. Trudde vi.

Like etter at eg har lese dommen i januar i 2018, så gjer eg meg nokre tankar om dette om koplinga mellom min ekstra forbryterske natur og min datakunnskap:
– om ein bilmekaniker kjem i ein bil-kollisjon, så er det ekstra alvorleg, fordi han er bilmekaniker.
– om ein veterinær skadeskyt ein hjort, så er det ekstra alvorleg, fordi han er veterinær.
– om ein datamann blir tatt i datakriminalitet, så er det ekstra alvorleg fordi han datamann.
Eg har ikkje vore inne i ein slik pyramide, og då aldri brukt min datakunnskap der heller.

Rettskraftig dom i Fjordane Tingrett legg til grunn eit nytt Dark Room x 10.

Fjordane Tingrett aukar straffeutmålinga då dei finn meg skuldig i å ha nytta min datakunnskap inne på experts nivå i Moran sin pyramide Online Child Exploitation Material Users. Retten finn dette bevist gjennom bevismiddelet Anita Berstad, leiar for etterforsking som stiller som vitne for politiet.

Sidan retten legg dette til grunn, så er det eit «faktum» at 500 nordmenn er deltakarar i eit stort lukka nettverk som driv med ulovleg materiale, inne på nettstad1.
Bevismiddelet Berstad har i februar 2015 skrive ein rapport om denne nettstaden, der ho rapporterar om ingen spesielle funn. Lokalt politi og påtalemakt har ikkje varsla Kripos om sine oppdagingar, at dei har avslørt eit miljø som får Dark Room til å bleikne.

Kripos har site med brukarnamn og passord til dette store norske miljøet sidan 2014, og dei har framleis denne kontoen i bruk 8 år etter. Tingretten legg til grunn at kontoen er i bruk som moderator i miljøet, og at kontoen er svært sentral i teknisk drift av det skjulte ulovlege miljøet. Men dei har ikkje sett i gang nokon aksjon mot miljøet, eit miljø som er der også i dag. Kripos har heller aldri nokon gong funne grunn til at nettstad1 skal blokkerast gjennom Kripos sitt eige internettfilter.

… eller at … 4 – Tiltak for å få meir kjøt på beinet:
Stor i eit norsk lukka miljø med ulovleg materiale, lukkast langt betre enn kva aktor kunne drøyme om. Ein påstand som berre kunne setjast fram gjennom bevismiddelet Anita Berstad, og aktor Sissel Kleiven sjølv, gjennom hennar belæring til retten om moderator.

Om etterforskingsleiar verkeleg meinte det ho sa, så er ho ikkje åleine om det blant politi i Noreg. Kripos seier sjølv ved fleire høve – om politi som trur dei jobbar med avansert etterforsking på internett, at over 70% av dei , faktisk jobbar med «opne kjelder».

At lokalt politi og påtale ikkje let operasjon Duck / Kripos ta over etterforskinga, viser seg å bli eit lykketreff ved dette høvet, men ikkje for meg. Og påtaleansvarleg finn ikkje det bryet vert å informere media om at ho og lokalt politi har klart det som andre ikkje har klart, å avdekke eit Dark Room x 10.

Moran typologi

Tina Michelsen skriv om Moran i si masteroppgave i kriminologi:
STOPP! ”Hit, men ikke lenger”

s.136
Moran har introdusert en typology of Online Child Exploitation Material Users i sin avhandling: Online Child Abuse Material Offenders: Are we assigning Law Enforcement Expertise Appropriately? (2011). Dette for å vise forskjellen på hvordan mennesker bruker internett i forbindelse med fremstillinger som seksualiserer barn. Typolologien har tatt form som en trekant for å eksemplifisere størrelsesforholdet – altså mengden mennesker som tilhører hver gruppe.

Nederst i trekanten har vi gruppen simple viewers, som Moran karakteriserer som mennesker som ofte kun er nybegynnere som er nysgjerrige på slikt materiale, ofte i forbindelse med en interesse for unge kvinner, skriver Moran. I mange tilfeller blir for eksempel store søkemotorer som Google og Yahoo brukt for vilkårlig å finne noe materiale. …

Gruppe to og tre distruberer i tillegg til at de også laster ned og ser materialet. Forskjellen mellom gruppene er om den er åpen for alle eller lukket og privat, mengden brukere i gruppen og den tekniske kunnskapen. Den åpne gruppen – open traders – bruker ofte teknologier som p2p, BBS, IRC og liknende, og deler materialet uten en forventning om gjentjeneste.
Kommersielle internettsider som tilbyr tilgang for en avgift vil også falle inn under denne gruppen. Moran skriver at det er teknisk enkelt å håndtere og kontrollere slike grupper, men at utfordringer som den store mengden brukere og materiale i tillegg til ulik nasjonal lovgivning spiller inn.

Lukkede grupper – closed traders – bruker samme fremgangsmåte som opne grupper, men implementerer i tillegg andre tekniske verktøy for å skjule sin identitet og distribusjonen av slikt materiale, samt passord og krypterte brukernavn. Det er her kommunikasjon ofte finner sted og man deler informasjon i tillegg til å bytte materiale med et visst innhold (jf. kapittel fire om nettverksgrupper). Til slutt den minste gruppen, the experts. Denne gruppen består av en liten gruppe mennesker med høy teknisk kunnskap og lang fartstid.

Førstnenvnte gruppe – simple viewers – er i følge Moran gruppen det blir brukt mest politiressurser på verden over, ofte fordi “they are easy to deal with once they have been disclosed and are high on quanity of offenders but low in the grade of offending” (2011: 43)

Etterforskning og kontroll av lukkede grupper og ekspertgrupper krever høy teknisk kunnskap, og er ofte et arbeid som tar lang tid. Moran fant at 78 prosent av politbetjentene han intervjuet, som selv mente de hadde ferdigheter til å kunne jobbe med lukkede grupper og til og med ekspertgrupper, jobbet med saker tilknyttet simple viewers eller open traders.

Tina Michelsen

Psykiatri og den subjektive norm

At eg i samband med rettssak skulle bli vurdert i to omgangar av rettspsykiater, var ikkje i mine tankar. Det var advokat i Sogn som tok initiativet til det under vårt fyrste møte, og kvifor gjorde han det? 

Det eine var at han alt i fyrste møte reagerte på måten eg la fram informasjon på, direkte og detaljert om mine motiv, intensjonar og handlingar, om tema som dei fleste helst ikkje vil snakke om. Ingen anger, ikkje ein gong var eg flau eller brydd.
Eg gjev direkte uttrykk for at eg har knapt har noko å angre på grunna mine aktivitetar på internettet. Noko flau og brydd kan nok eg og vere, men det kjem ikkje i vegen for å fortelje om min aktivitet på nettet. Sanninga er viktigare å få fram, enn å halde noko tilbake fordi ein skulle vere litt flau eller brydd. 

Det andre var at eg fortel at eg har nok vorte oppfatta til å vere «litt spesiell» av einskilde, og kanskje var eg det? Det er då eg fortel at eg hadde vore innom psykiatrien tidleg på 1990 talet. Og der hiv advokat seg rundt med ein gong. Innan ein time eller to, så er det aksept hjå domstol for vurdering av rettspsykiater. Advokat vonar nok med at dette kan hjelpe i mi sak, og at det i alle høve er eit kort å ha på hand.

Tilbake i avhøyr.

I fyrste avhøyr 14.10.2014, The Reid Technique, så kjem eg med dette utsagnet:
«Eg vil snakke med nokon som har føresetnad for å forstå kva eg snakkar om når det gjeld min eigen person, kva eg har tenkt og vurdert om mitt liv på internett. Og at det eg fortel , faktisk er slik eg har opplevd det.»

Dette kom etter aukande frustrasjon og sinne, og etter kvart også redsel.
Eg er den eg er, som eg alltid har vore, og eg har ikkje noko anna å fortelje enn det eg fortel der og då. På fleire måtar får eg tydelege signal frå avhøyrar om at det eg seier ikkje har nokon verdi. Eg tek lure på kvifor det, og ein av tankane mine er «Dvergsdal oppfattar det heilt utelukkande at det kan vere slik som eg fortel.»
Men eg har ikkje noko anna å tilby enn sanninga, og har ikkje sanninga verdi for avhøyrar, så vil eg fortelje til noko som evnar å forstå.

Med litt etterpåklokskap vil eg i dag formulere det slik:
At det var heilt naturleg for meg å sitje på mykje kunnskap om- og innsikt i eit tema som er problematiske for andre. Som eg har vore inne på før, – alle ting er. Problematisk i den forstand at mange vil hevde at tema er, eller burde vere; tabu, skremmande, ekkelt, uforståeleg, naturstridig med meir. Og for mange er det då slik; dette skal vi heller ikkje ha noko kunnskap om. Ein skal helst fordømme, utan kunnskap.

Min kunnskap om desse fenomen på internett kan berre då forklarast med:
– du forsvarar faenskapen , eller – du er ein overgripar eller er pedofil.

Så det var det eg bad om i avhøyr, å få snakke med nokon med kompetanse nok (til dømes psykolog eller psykiater) til å høyre på det eg faktisk sa som «nøytral informasjon».
Og eg minner om at eg enno ikkje veit at eg har Asperger, og at min faktiske terskel for kva som er «nøytral informasjon» nok ikkje samsvarar med eit fleirtal / den subjektive norm sin terskel. Altså, min terskel er likevel naturleg og nøytral for meg.

Og hadde eg kome i samtale med psykolog eller psykiater dagar eller veker etter at eg vart sikta, så hadde diagnose kome mykje før. Og mitt «truverde» hadde i det minste teoretisk, fått eit mykje betre utgangspunkt. Tre år med førehandsprosedyre, manipulering av informasjon og nedbryting av truverde kan jo ta knekken på det meste av den fornuft som måtte vere i strafferettsprosessen. 

Asperger

Så det er sagt med ein gong, eg har ingen tanke om «å skubbe Asperger fram for meg» i samband med mi sak. Men at mange har plassert meg som «litt på sida», gjev meir meining no, om ikkje anna for meg, enn kva det gjorde før.

« Asperger? Kort fortalt så handlar det om forskyving av intelligens.» seier fastlegen, og held fram «og det kan eigentleg berre bli stadfesta gjennom skanning av hjernen».

Kvifor skanning av hjernen? Eg oppfattar det slik at det kan vere fleire grunnar til at ein person mellom anna har «reduserte sosiale eigenskapar». Som til dømes at ein syner liten av grad av empati, at ein framstår som «kald» eller kjenslelaus, – eller som egosentrisk.  Asperger og anna autisme kan påvisast på fleire måtar, gjennom såkalla screeningverty, som observasjon, samtale, bruk av skjema med meir.

Dei ulike ulempene og føremunene med Asperger viser seg og i ulik grad hjå den einskilde, men det er ein ting som alle med ei form for autisme har til felles. At den «sosiale hjernen» er i mindre bruk enn hjå andre. Nedanfor blir ulike kjelde nytta for å gje ei kort innføring i tema.

Brain imaging studies of mentalising in autism.
The results to date are remarkably consistent. Regardless of presentation and response mode, similar regions of the brain are active when volunteers make inferences about the mental states of protagonists, as opposed to physical or behavioural states. These regions are strongly interconnected, and it is likely that they constitute part of the ‘social brain’ that includes frontal (medial prefrontal; orbitofrontal) and temporal (superior temporal sulcus; inferior basal temporal cortex; temporal poles; amygdala) regions, all highly interconnected (Brothers, 1997).

Mentalisering.
Mentalisering i denne sammenhengen er knyttet til det engelske begrepet «theory of mind» som betyr å forstå at andre mennesker har tanker, følelser, opplevelser, hensikter og oppfatninger. Mentalisering er ein av fleire modellar for å skildre kognitive utfordringar som personar med Asperger har.

Eksekutive funksjoner.
Eksekutive funksjoner refererer til de prosesser som kontrollerer og organiserer kognitive ferdigheter som benyttes ved utførelse av komplekse kognitive oppgaver (Hulme & Snowling, 2009, s. 249–250). Både planlegging, impulskontroll, arbeidsminne, mental fleksibilitet og strukturering er del av de eksekutive funksjonene. Eksekutive funksjoner er med på å regulere atferd, tanker og følelser (Andersen, Hovik, Skogland, Egeland & Øie, 2016).

Statped skriv slik:
Barn og unge med eksekutive vansker kan derfor ha utfordringer med å:
tilpasse egen atferd, regulere/kontrollere egne følelser, vente på tur, lese signaler fra andre, ta andres perspektiv, forstå andres atferd.
Disse konkrete punktene viser til de eksekutive funksjonene og synligjør både kognitive og emosjonelle funksjoner.

Sentral koherens.
God sentral koherens innebærer ferdigheter i å kunne se en helhet ut ifra mange ulike deler. Dette kan omfatte visuelle ferdigheter i å se mønstre fremfor detaljer og evnen til å forstå helheten i en tekst eller samtale. En svekket sentral koherens medfører vansker med å se og oppfatte helheten. Det er gjort flere studier av personer med ASF som viser svak sentral koherens hos denne gruppen (Hulme & Snowling, 2009 s. 302).

Forskyving av intelligens.

Tilbake til meg sjølv, og denne forskyving av intelligens.
Fram til at eg fekk diagnose i samband med rettssak og gjennom samtalar etter rettssak, så har eg aldri sjølv tenkt at eg kunne ha Asperger. Og eg har aldri oppfatta meg sjølv som smart på noko vis. Heller motsett. På den andre sida, etter at dei mest stressande barne- og ungdomsår var over, dukkar det opp eit medvit om at eg er kunnskapsrik, på fleire områder. På gjennomsnittet eller over. Fordi eg aktivt har skaffa meg kunnskap.

IQ

Etter kva eg sjølv veit om, har eg tatt fire IQ testar i livet mitt. Felles for dei tre fyrste, er at dei var av gamle-typen, med mønster-attkjenning og anna logikk.
På sesjon for militæret, full score, ein intern skala med 9 som øvst. (18-19 år)
To IQ testar relatert til Mensa, over 130 begge to. (21-22 år)
Test nasjonen, NRK sin test av folke-IQ. (43-44 år) Eg får 100 i IQ. Altså akkurat på gjennomsnittet av alle som var med i testen. Denne testen tok for seg fleire område, og her kjem det som er poenget. Eg får vel 120 på logikk, eg får 80 på språk / sosial forståing.

Ein IQ på 80 som 40 åring fortel vel to ting. Ikkje har eg «lært meg» å forstå så mykje av det sosiale, og eg har heilt klart reduserte føresetnader for å forstå det sosiale. At personar med Asperger skårar betre på sosiale ferdigheiter i test enn det dei gjer ute i kvardagen, gjer det ikkje betre.

Etterpåklokskap

Eg forenklar og vil bruke floskelen «alt falt på plass» etter at eg fekk diagnose i 2017 / 2018. I frå å ha levd eit langt liv med ei vedvarande kjensle av «at eg er nok litt annleis», så har eg fått ei tydleg oppleving av eit fellesskap med – eller ei attkjenning i andre sine liv. Andre med Asperger.

Etter å ha sett meg litt inn kjenneteikna på- og årsaka til autisme, så ser eg at det er det mange opplevingar og hendingar i livet som klart har vore prega av Asperger. Mykje stress, mistydingar og keitete oppførsel frå mi side. Og det forklarar nok litt av min beinharde rettferdssans og alltid dette med at «rett skal vere rett». Og eit (selektivt) tolmod langt utom det vanlege. Eit pussig døme kan vere at eg kan aldri hugse å ha kjeda meg ein einaste gong i livet. Så eg har laga meg ei eiga forståing av ordet kjedelig:
– eit ynskje om gjere noko anna enn det ein held på med i augneblinken, eller eit ynskje om vere ein anna stad enn der ein er no.

Så til eit meir sårt punkt, sett frå mi side. Eg har alltid oppfatta meg sjølv som sakleg eller nøytral om ein vil. Og ei av mi sterke sider er å ta ballen, ikkje mannen. Ut frå mine føresetnader med ein lågt fungerande sosial hjerne … , er eg no redd for at eg kan ha trakka ein del folk på tærne opp i gjennom åra utan å ha oppfatta det i det heile tatt.

Forventning om at eg er normalen

Dette kan verke noko underleg, men ikkje mindre viktig for meg av den grunn:
At eg har tenkt «at eg er nok litt annleis», har ikkje hindra meg i alle år til å gå rundt med ei forventning om at «dei andre» skal tenkje og oppfatte ting på same måte som meg.

Kva er formålet?

Kva er formålet? vart redninga for meg i mange samanhengar. Altså, at det for meg vart viktig å alltid , så tidleg som mogeleg, å har klart for meg. Kva er formålet med dette? Om det var i jobb, fritid eller i privatlivet. Typisk ved situasjonar som kjem brått på, eller ved tema som er «viktige» og som krev ein mental innsats. «…, men kva er formålet?» har eg spurd så mange gongar at personar rundt meg klart viser at dei blir irritert av slikt mas.

Når formålet med ei utfordring eller tankearbeid, er ukjent for meg, kan det fort bli veldig krevjande og stressande. Nesten som panikk?. Å setje meg til eit praktisk arbeid som eg ikkje forstår formålet med, er litt i same retning. På den andre sida, når formålet er forstått, og akseptert av meg, så har eg som oftast hatt mykje å stille opp med.

Folk rundt meg har klårt oppfatta meg som kontrastfull, akkurat i slike settingar. Eg på mi side stressar hardt med å forstå formålet med det som skal skje, og blir heilt sikkert opplevd som kverulerande og negativ. Like etter kan eg kome med mange gode bidrag inn mot det same som eg har kverulert om, ikkje i mot. Noko av dette kan vel og skuldast manglande evne til å takle brå overgangar.

Så syner det seg då, sjølvsagt, at dette er eit kjernepunkt i samband med Asperger.

Top-down processing og Buttom-up processing.
Bottom-up processing refers to processing sensory information as it is coming in. In other words, if I flash a random picture on the screen, your eyes detect the features, your brain pieces it together, and you perceive a picture of an eagle. What you see is based only on the sensory information coming in. Bottom-up refers to the way it is built up from the smallest pieces of sensory information.
Top-down processing, on the other hand, refers to perception that is driven by cognition. Your brain applies what it knows and what it expects to perceive and fills in the blanks, so to speak.

Another possibility is that as a result of lacking topdown control, bottom-up processes are unusually strong and incoming information is processed to a high degree (Frith, 2003). Recent empirical studies in this area have provided evidence for enhanced perception in autism in auditory and visual modalities, at no cost to the global level of information processing.

Baron-Cohen explains the cognitive strengths and weaknesses by proposing the concept of ‘systemising’, which refers to the tendency to amass facts about the physical world in a systematic fashion. He considers this the other side of poor ‘empathising’, which clearly applies only to the social but not to the physical world.

Konfliktmekling.

Eit vendepunkt for meg, blir deltaking på eit kurs i konfliktmekling / konfliktløysing.
Om deltaking på kurset var grunna mi rolle som tillitsvald eller som leiar av Arbeids Miljø Utvalet (AMU), hugsar eg ikkje.

Eg med «min tvang, og rett skal vere rett» trakkar i salaten tidleg på kurset, og heng meg opp i den klassiske «kven har skuld –  og det er ikkje rettferdig …»
Ein av dei to psykologane som leiar kurset kjem bort dit eg sit, stiller seg opp fram om meg og seier:
«Di oppgåve er å løyse ei konflikt. Gjer du ikkje det, har du ikkje lukkast med oppgåva di»
Mi – lat meg kalle det, egosentriske tilnærming til oppgåva sprekk som eit troll ved soloppgang. – Få på plass formålet, bruk hovudet for å oppnå formålet. –

Synerteam

Opplæring- og deltaking i Synerteam tvingar og inn nyttig lærdom. Synerteam er ein metode for å få mest mogeleg ut av «brainstorming». Eit kjenneteikn med denne metoden, er eit strengt regelverk for korleis ein kan oppføre i gruppa. Ikkje avbryte når andre snakkar, ein har ikkje lov til å sei «nei» til ein ide som ikkje er sin eigen, med meir.

For å setje det på spissen, om eg åleine kunne bidra med 90 % av ei løysing, samstundes som at det er min veremåte i gruppa er det som er til hinder for at dei siste 10 % ikkje kjem fram, ja –  så er det mislukka. Dette tar eg og innover meg. Og det er ikkje så vanskeleg for meg, då «jakta på det optimale» er i mi ånd. Typisk nok er det for meg i dette tilfelle, heilt fråkopla emnet «god folkeskikk». Det er ein metode for å oppnå eit formål.

Eg kan ikkje for at eg er ein teljar!

Denne setninga kjem spontant ein gong eg blir skulda for å ha usympatiske trekk av ein person som stod meg nær. Vi var oppe i ein diskusjon om «kven som hadde kva» over ei lang tid. Og eg har det eksakte talet i hovudet.
«Eg kan ikkje for at eg er ein teljar!» var eit forsøk på forklare at hovudet mitt har ein del eigenskapar som tydleg vis ikkje alle har. At hovudet mitt har manglar som andre ikkje har, er kunnskap som er ganske fersk for meg.
At eg hugsar utsegner frå andre ordrett i lang tid, blir ofte komplisert, usympatisk , og ikkje minst upassande i sosiale samanhengar.

Hukommelse og læring er eit stort tema som eg rett og slett kan lite om.
Eg gjekk ut av naturfagleg linje i 1979. Mine to beste fag var biologi og historie. Mitt dårlegaste fag var matematikk. Til dømes var alt av geometri heilt umogeleg å forstå. Sinus, cosinus og tangens var berre ord og kritt-strekar på ei tavle. Som berre gjorde meg stressa og fortvila. Så eit par, tre år etter, «grip skjebnen inn» ein dag, og eg får sjå inn i ein teodolitt / landmålings-kikkert. Etter å bli fortalt om avlesing av grader vertikalt og horisontalt, så strålar det opp inne i hovudet på meg, eg kjenner det sitrar i heile kroppen: Aaahh, det er det det handlar om – lengde, høgde, bredde, djupne … !

Så eg endar opp som landmålar og har det som yrkje i over ti år.
I ettertid trur eg at eg kan forklare det slik, altså mi eiga forklaring er:
Biologi og historie er i utgangspunktet struktur og samanhengar, årsak og verknad, formål, og akseptert av meg som det. Det gjeld berre å oppdage dei, for dei er der alt. Alle detaljar har sin plass i ein samanheng. Til meir samanheng ein ser, til lettare er det å lagre detaljar i hukommelsen.

Det var mange landmålarar på 1970 og 1980 talet som enda opp innan for data-faget.
Som yrkesgruppe var landmålarar tidleg ute med å bruke data som hjelpemiddel, og ein måtte ta ansvaret for maskiner og programvare sjølv. Slik også for meg, i 1986-1987, med ei Olivetti M24 maskin. Som med biologi og historie, slik også seinare i min datajobb. Det meste opplevde eg i utgangspunktet som formål, struktur og samanhengar, årsak og verknad. Og samanhengane og detaljane teikna seg sjølv inn på mine tanke- / minnekart.

Knaggar på tenkekart, knaggar i hukommelsen

Tilbake til dette med å vere teljar. Eg trudde eg hadde dette til felles med alle andre, ei evne til å legge merke til ting rundt meg og utan å gjere noko for det, og så blir det likevel lagra i hukommelsen.

Noko som var ukjent for meg fram til no, og eg har alt sitert det: «Recent empirical studies in this area have provided evidence for enhanced perception in autism in auditory and visual modalities, at no cost to the global level of information processing» , om det er det som ligg bak?.

Og når personar og hendingar heilt umotivert blir knaggar inne i mine tankekart / hukommelse, og ny informasjon blir stadig lagt til, og lite forsvinn, så forstår eg at det kan bli sett på som ein usympatisk eigenskap.
– Om informasjonen blir oppfatta som misbrukt ved seinare høve.
Og det er ikkje uvanleg blir eg tillagt eit motiv for mi lagring. «du må ikkje være så nysgjerrige» eller ein annan variant, «jammen no må du altså prøve å legge dette bak deg, det er no over 30 år sidan» 

Etterpåklokskap er ein ok ting, og i denne samanheng vil eg uttrykkje det slik:
Eg vil hevde at min hukommelse her er uvanleg god, men eg må nok ta høgde for at ein del av det som er observert og lagra ned, kan vere farga av 80 i sosial IQ.

Syntax error

Syntax-error har eg lånt frå ein som fortel om livet sitt med Asperger.

Følelsesstyrte diskusjoner tåler han dårlig.
Hvis en pluss en er to, og det står en hysterisk kjerring der og sier at det er tre, så takler jeg det dårlig. Da blir det syntax error. Heldigvis er det sjelden jeg opplever det.

Svart, trist, fortvilande, og ikkje minst krenkande for den det går ut over.
Det blir bom stopp. Tvang – seier psykiater – du er sterkt prega av tvang.
«Følelsesstyrte diskusjoner» er eg i utgangspunktet heilt nøytral til.
Eg har ingen problem med å observere ein kjenslestyrt diskusjon, der ein pluss ein blir påstått tre. Eg kan godt vere ein samtalepart for nokon som lettar sine kjensler, der ein pluss ein blir påstått tre. Eg kan, ved å mobilisere vilje / eller ha eit formål, delta i ein kjenslestyrt diskusjon, der den andre part hevdar at ein pluss ein er tre, så lenge det ikkje blir kravd stadfesta av meg.

Det blir bom stopp ved det minste teikn til at eg skal eller kan, direkte eller på nokon måte indirekte, akseptere at ein pluss ein er tre. Og dette blir dobbelt ille for den andre part, nettopp fordi det i utgangspunktet er mykje kjensler i sving.
No kan eg berre snakke for min del, men eg har det slik at: får ein stoppa opp diskusjonen, sett fokus på «den vesle detaljen» som er «fundamentet i min verden», og ein blir einige om at ein pluss ein er to, og ikkje tre, ja så helde eg gjerne fram i diskusjonen. Og eg er like blid på eit blunk. Det same om ein blir einige om at ein pluss ein ikkje treng vere tema i diskusjonen. Blir ein ikkje einige om ein pluss ein, så kan diskusjonen halde fram, men vidare stadfesting, som eit ‘ja’ eller ‘eg forstår’ kjem ikkje frå min munn.

Eg har nyleg oppdaga at det blir arrangert kurs i «pragmatisk samtale» for personar med Asperger.

Syntax error – light, logiske bristar og kverulering

Den heimelaga illustrasjonen nedanfor dukka opp i mitt hovud alt for fleire år sidan, og vart til som eit resultat av eigen frustrasjon-, irritasjon- og «nederlag» i ulike samanhengar. Og mi trong til å «kverulere» blir nok utløyst av mekanismane i dette «systemet oppe i hovudet».
Altså, det er ein illustrasjon på korleis eg prøver å få meining ut av ulike typar informasjon, , eller ein påstand om informasjon. Informasjonen kan skildrast som ei mengde, og illustrasjonen nedanfor er eit slags dynamisk venndiagram. Frå Wikipedia:

«Et venndiagram er i mengdelære en illustrasjon som brukes for å vise matematiske eller logiske forbindelser mellom ulike grupper av ting (mengder).Et venndiagram viser alle de logiske forbindelsene mellom mengdene. Et eulerdiagram er liknende, men behøver ikke å vise alle forbindelsene.»

I ein samtale, under eit fordrag, eit innlegg i ein debatt, så gjer ein seg nytte av språk.
I norsk har vi fem typar adverb. Tidsadverb, måtesadverb, stadsadverb, gradsadverb og setningsadverb. Adverb påverkar den skraverte mengda nedanfor, både i storleik og i posisjon. I mitt hovud blir adverba prosessert så fort som eg klarar, og det skraverte område blir alt etter som, større eller mindre, og posisjonen kan flytte seg rundt.

Og no ser ein kanskje betre kva eg vil fram til: Det skraverte området er komen på plass etter som oftast mykje tankeaktivitet frå mi side, men så slår ein til med ord som ingen, alle, alltid, aldri. (Alle svaner er kvite) Klikk – og syntax error, kverulering og øydelagde relasjonar som resultat.

Så langt har eg skildra meg sjølv i ein tilstand av læring, å få meining ut av informasjon.
Same skisse kan nyttast også ved to andre tilhøve. Om ting som er, og om ting som ikkje er.
Altså om mitt forsøk på «sann-tidsprosserering» om det same, og det var mange ikkje er i strafferettsprosessen.

Etterpåklokskap to – standard oppskrift

Fyrste kvardag like etter eit nyttår tidleg på 1990-talet har eg møtt opp ved det lokale legekontoret, før dei opnar. Eg er redd og vil ha hjelp snarast. To døgn med angst der «det evige mørke» dukka opp som eit alternativ, ein alternativ utveg, var ei fæl oppleving.

Eg fekk time med ein gong, og innleia til lege med at eg ikkje kom til å forlate kontoret før at eg viste at eg ville få hjelp. Valium og anna vart føreslått, men nei, eg skulle ha hjelp eg, og til slutt vart det stadfesta av nærmaste psykiatriske avdeling at eg skulle få det innan ei veke. Etterpåklokskapen ligg i at eg må no tjuefem, tjueseks år fram i tid, for først no får eg vite noko om diagnoser og fagleg forklaring på tvang, asperger med meir.

Eg kan ikkje lyge

I det eg skal ta til hjå psykiater, kjem ei hending som «sklir rett inn i strafferettsprosessen», og mi utsagn «eg kan ikkje lyge». Etter fyrste time hjå psykiater får eg med meg heim eit skjema med om lag 300 spørsmål som skal kryssast av på før neste time. Eit kartleggings-skjema. Og alt etter nokre titals spørsmål så luktar eg lunta. Her er det snakk om å bli dobbeltsjekka eller trippelsjekka. Og eg jobbar meg gjennom skjema, heilt ærleg, men eg er veldig merksam på at eg har svart det same kvar gong det same tema kjem opp.

Neste time tek psykiater i mot skjema, og tek til å lese kjapt i gjennom. Og eg seier til han med ein gong, «ja, eg fant no ut korleis skjema var bygd opp, og korleis informasjon vart sjekka både ein og to gongar». Psykiater ler litt og legg skjema opp i ei hylle.
– Det å ikkje kunne lyge, og redsla for å motseie seg sjølv, har truleg skaffa meg meir problem opp i gjennom livet, enn kva vanlege personar har fått på grunn av løgn og bløff. –

Psykiater seier ved neste høve, at han trur at eg er ein av dei som kan hjelpe seg sjølv, og vil ha utbytta av å delta i gruppeterapi. Og slik blir det i om lag eit og eit halvt år framover.
Utan å få vite om noko diagnose, ikkje eit lite hint ein gong, men motivert er eg, veldig motivert.

Eg er 31 år, 192 cm høg, 71 kg, sliten og fortvila. Og redd etter å ha opplevd angst.
«Jeg tror det rette ordet er lettelse» seier psykiater i det eg eit og eit halvt år seinare fortel at «og då eg la meg i senga, var det nesten som eg svevde, eg var lukkeleg, og sovna med ein gong eg la hovudet på puta». Og det vart eit vendepunkt i livet mitt, sjølv om det meste vart omtrent som før.

Kva var det som gjorde at det vart eit vendepunkt utan at eg kjende til noko diagnose?

Skru seg ned i den negative spiral, ned i trappa med negativ grubling

I mange år var eg nok klar over at eg jamleg skrudde meg ned i tungsinn, gjentakande.
I alle dei åra hadde eg ei oppskrift, og det var å gruble meir …

Dette var todelt. Den eine aktiviteten min var å skulle finne meininga med livet, gjennom litteratur, dikt og slikt, medan den andre var vel meir som sjølvplaging med utgangspunkt i mine eigne manglar og gamal tapt kjærleik.
Tida i terapi fekk meg til å kjenne att i meg sjølv, kva tid eg sette foten på fyrste trinn ned. Og eg fekk det klart for meg: No har du eit val. Nok ein tur ned att i driten utan att det er godt for noko som helst, eller rett og slett droppe heile styret med ein nedtur. Like tydleg som i eit vegkryss, ta til venstre i staden for til høgre.

Eg fekk det til, men ikkje utan kamp med meg sjølv. Det var fleire gongar eg rett og slett måtte seie opp i høgt til meg sjølv: du, no er det nok, finn på noko anna enn den driten der. Og så trur eg dette fekk ein sjølvforsterkande effekt – sidan eg ikkje tok turen ned i kjellaren vart det sjølvsagt mykje mindre av den mest depressive grublinga.

Identifisere byrjande depresjon.
Grubling forsterker det negative i en allerede vanskelig situasjon. Bakgrunnen er ofte et ønske om å forstå: Hvorfor skjer dette? Man prøver å tenke seg ut av problemene, men blir sittende fast i dem. Tenker du for mye, svekker du evnen til å løse problemer. Jo mer tankene spinner rundt problemene, jo vanskeligere kan det bli å forstå hva du kan gjøre med dem. Tankene blir forurenset og mister klarhet og dybde. Det blir tyngre å komme i en løsningsorientert sinnsstemning. Du blir mindre involvert i aktiviteter som kunne gitt handlekraft. Men likevel er det vanskelig å slutte å gruble. Grubling er selvforsterkende. Når du først er i en grubletilstand, føles det på en måte riktig og nyttig å dvele ved problemene.

Eg er født slik

I samband med tida i terapi vart det ikkje uventa også ein alvorsprat med mine foreldre. Om eg tar kortversjonen her, så var begge partar glade for det i ettertid. I samband med noko eg fortel om, så kjem det frå mor mi: «Jammen, slik har du no vore sidan du var bitte liten. Vart du løfta opp av naboar, onklar eller tanter, så var det akkurat slik. Du vart stokk stiv. Du og bror din var som natt og dag.»

Dette var veldig nyttig for meg. (Eg har sjølv har meir eller mindre pålitelege minner frå langt tilbake i tid, om mi eiga oppleving av å vere ansleis og stressa.)
Fasit er grei, du kan ikkje gruble deg fram til årsak (og løysingar) på eigenskapar du er født med … Så eg lagar meg ein regel om at minst halva av alt eg har grubla på, hadde vore og vil vere fånyttes.
– Du er fødd slik. Arv kallast det og. –

Distraksjon

Men uro, grubling og distraksjon held fram, i ein slags balansegang der distraksjon er mekanismen som regulerar min tilstand. Kva er så meint med distraksjon? Ein eller anna aktivitet for å distrahere seg sjølv frå uønska tankar eller sinnsstemning.
«Målet er å slutte å tenke på problemet, undertrykke ubehaget men samtidig føle seg tilstrekkelig på en eller annen måte.» Eit anna ord er reguleringsteknikkar.
«Noen av disse kan kalles for maladaptive reguleringsteknikker fordi de bygger på en destruktiv atferd som i lengden ikke fører til gode resultater. Adaptive reguleringsteknikker som har blitt nevnt under intervjuer er blant annet søke hjelp, sosial støtte og kunne snakke og uttrykke sine følelser verbalt.»

Sitat som eg kjenner meg att i:

Jeg har trent mye i oppveksten, så jeg går tilbake til et sted der du er helt utslitt, om det er fordi jeg skal trene meg tom og bli kvitt følelser. Eller om jeg skal gjøre noe jeg trives med å gjøre, det vet jeg ikke helt. For min del så er det trening da, eller et sted der du kan bruke all kapasitet på da. Ikke tenke på det du gjør, en eller annen aktivitet som ikke krever noe annet enn fokuset mitt på det jeg gjør der og da.
…
Rus og trening er også typisk atferd ved distraksjon. Målet er å slutte å tenke på problemet, undertrykke ubehaget men samtidig føle seg tilstrekkelig på en eller annen måte.
…
Tilbaketrekking, utagering, aggresjon, unnvikelse, virkelighetsflukt, dataspilling, rusmisbruk, festing, trening, arbeidsnarkomani, isolasjon, skolevegring, vold, generell atferdsproblematikk, selvmordsforsøk og selvmord som vanlige uttrykk av depresjon hos unge menn.
…
Å få til på trening gir endorfiner og en mestringsfølelse som kan snu den negative tanken der og da. Han sier «jeg trener til jeg kollapser». Å mestre noe gir en følelse av kontroll som kan ha en dempende effekt.

Eit «nyttig døme» frå mitt utval av distraksjonsteknikkar, er å lære meg noko nytt … Det gjev meg glede og held andre tankar unna, og tida går fort. Eller som min sjef sa som vitne i rettssalen: at han (sjefen) ikkje hadde noko i mot at ein tilsett las brukarrettleiingane heime på fritida …

Redsla for å ikkje å få sove styrer tungt.

Bekymring og grubling er to ulike varianter av kvernetanker. Bekymring er fremtidsrettet, med fokus på hva som kan gå galt. Grubling er fortidsrettet, med fokus på hva som har gått galt – og hvorfor. Mens bekymringen vekker uro og nervøsitet, er grubling som en magnet på nedstemthet og følelse av utilstrekkelighet.

Redsla, var redsla for at kvernetankar og tankespinn skulle slå til før søvnen kom. Mitt einaste verkemiddel var å vere sikker på at eg kom til å sovne med ein gong eg la meg. Rus har heldigvis vore uaktuelt, og eg har eit anstrengt tilhøve til medisin. Smertestillande har eg nytta kanskje ti gonger i livet mitt.

Så då vart det å passe på å vere: fysisk utsliten, mentalt utsliten, ha i seg eit større måltid like før ein skulle legge seg, eller anna avspennande tiltak. Som til dømes bruk av pornografi. I periodar, og eg snakkar her om periodar på år, så vart det fire-fem timar med søvn om natta. Forelder som eg har arva mi uro frå, har ikkje hatt normal nattesøvn på 60 år. Om uro ikkje pregar meg, så er eg flink til å nytte mentale avspennings-teknikkar for å få sove. Telle ned frå hundre, eit tal pr utpust og samstundes sjå talet for seg.

Sosial angst

At eg alltid har vore ukomfortabel i mange sosiale samanhengar, har eg kjent på kroppen så lenge så eg kan minnast. Samtalepart i psykiatri er ikkje i tvil om at eg har ein grad av sosial angst ut frå det eg fortel. Eit døme eg fortel om, som eg sjølv eg tykkjer er typisk for meg, er ein gong eg deltek på eit NITO-kurs i lønsforhandlingar. Eg kjem fram til kurs-hotellet seint på kveld og får sove berre tre, fire timar, uroleg for kva som kan møte meg neste dag, – ved frukosten.

Så i det eg kjem inn i frukostsalen, så planlegg eg kjapt: Ikkje sitje for nær nokon anna, ikkje sitje for langt borte frå andre, for då kan det vere nokon som vil vere sosial med den som sit for seg sjølv, men sånn passe borte at ingen legg merke til det.

Dag ein på kurset er eg på arbeidstakarsida, og er trygg på meg sjølv og markerar meg slik at eg blir den som skal forhandle på vegne av gruppa. Det blir «kåra» ein vinnar dag ein, og det blir meg. Eg haltar meg gjennom felles-middag om kvelden, nok ei natt med lite søvn, og ved frukost dukkar det opp ein eller to frå gruppa dagen før som vil vere sosiale. Denne dagen er eg på arbeidsgjevar sida, og det same gjentek seg. Eg leiar forhandlinga og blir «kåra» til vinnar, denne gongen på andre sida av bordet.

Der ein sjølv har ei klar rolle i den sosiale samanheng, så kan det gå ganske greitt, men å delta i sosiale samanhengar utan ei klar rolle er stressande.

Klemming, ein variant av sosial angst?

Ein dag sa eg til meg sjølv, – no er det nok -. Eg var 47-48 år gamal, og kva var det var nok av? At eg var drit lei av å bli sett heilt ut av spel i nokre sekund av helsemåten klemming. Stokk stiv i ei lang kropp, med lange armar og bein, og det blir fort veldig kleint for praktisk inntaking av posisjon for klemming.
I over 10 år har eg no nytta meg av «trikset mitt». Pust ut, senk skuldrane. Klem. Eg trenge eit eller to sekund førevarsel, så klarer eg å oppføre meg som forventa. Pust ut, senk skuldrane. Klem.

Ting er, og den subjektive norm

Ting er. Alle ting er. (som til dømes som i jussen , dei ytre og indre fenomen)
Gode ting er, vonde ting er , enten dei er slik eller slik. Så kan ein ha ei meining om ting som er, og ein kan gje utrykk for sine meiningar om ein ting. Mange har sterk trong for å gje uttrykk for kjensler om ting, og gjerne meir kjensler til mindre kunnskap ein har om tingen. Til meir kjensler det er ved framlegging av informasjon, til meir skeptisk blir eg.

Kvifor skal informasjon vere «lada»?. Kva er det framsetjar av informasjon eigentleg vil oppnå? Og i det kjensler overstyrer fakta, kunnskap, vitevilje, vilje til forandring og framgang, så er det syntax error hjå meg.

Eg gjev sjeldan uttrykk for kjensler.  (sett bort frå at eg seier i frå når eg blir forbanna, for det er ikkje alltid det synest særleg på meg før det ein sjeldan gong smell)
Eg kan meine at ein ting er drit, eller på den andre side, strålande, utan at eg treng vise det med kjensler. Eg gjev sjeldan uttrykk for mi tilslutning til noko som er opplagt og som alt er akseptert av meg. På den andre sida kostar det meg ingen ting å vere den som seier i mot eit fleirtal, ikkje berre for å seie i mot, eg vil gjerne at dei andre skal bytte standpunkt.

Eg er ikkje ein kald fisk, eg er ikkje kynisk, eg er ikkje stoikar sjølv om det kan likne litt. Eg er stort sett som ein annan gjennomsnittleg person, altså gjennomsnittleg som andre med ein høveleg dose med Asperger.

Løgn – 2

Nedanfor er eit sitat frå ei dame med asperger, som skriv om løgn og sanning.

Derimot, er det helt umulig å pynte på sannheten, være uærlig og lyve uten å rammes av frykt og følelse av å være kriminell og ikke egnet eller verdi som menneske i det hele tatt.
Ærligheten har mye med å gjøre at vi synes det er vanskelig å stole på folk fordi vi ikke forstår dem, sånn som de opptrer med fraser og setninger de egentlig ikke mener, som ha en fin dag eller god bedring uten at det ligger et reelt ønske der.
Vi Aspergere er ofte rett fram, som om vi er frekke når vi kommenterer at noe ved deg, for eksempel at håret var klippet for kort eller at en dame er stor. Det handler mer om å være sannferdige.
 Vi mener det ikke vondt, så jeg prøver å innrette meg den nevrotypiske verden.

Som eg fortel om meg sjølv i retten:
– Tanken på å skulle lyge kan samanliknast med å måtte hoppe frå 5 eller 10 meteren i bassenget mot sin vilje. Kroppen blånektar.
– Eller skulle eg prøve å lyge så vil hovudet eksplodere, eller i det minste blinke som ei raud lyspære.

Du lar deg overhode ikke styre!

«Du lar deg overhode ikke styre!» utbryt rettspsykiater, og mitt kontante svar var:
«nei, kvifor skulle eg no late meg styre?» 

Rettspsykiater snakkar her om at eg, med mine tankar, haldning og praktisk handling i høve til eit sentralt tema i saka mi, ikkje i det heile er påverka av den subjektive norm. Eg kjem attende til subjektiv norm og til det konkrete tema som er oppe mellom han og meg.

Det blir peika ut rettspsykiater, Duguid Jensen, heimehøyrande i Kristansund. Han er ein opptatt mann så det går ei tid før eg høyrer noko frå han, men så ein dag i romjula? i 2016 ringe han til meg. Han orsakar at det har tatt litt tid, men no vil ha prøve å få til ei avtale med meg. Det er snakk om å få til eit par timar det kan passe for oss begge innan for hans stramme timeplan, og han lurer litt på kvar han skal køyre for å finne fram.Eg seier med ein gong: jammen, eg kan no ta turen opp til han i Kristiansund. (Etter at påtaleansvarleg Kleiven er ute i media med svært uriktig informasjon, så har eg ikkje lenger ein jobb å gå til, og eg er dermed ledig kvar dag).

Han lurer på om eg kan stille der oppe på ein laurdag morgon ( klokka 10-11?), og sjølvsagt kan eg det.

Dei to timane hjå Duguid Jensen  blir til nærmare fire før vi rundar av, og for å ta det med ein gong: – eg tar opp med Duguid Jensen – kan eg få fortsetje samtalane med han neste dag, altså sundag, om eg tar inn på hotell og overnattar til neste dag?. Eg dekkjer sjølvsagt alle mine eigne kostnader.

– Jahaja… Duguid Jensen lurer nok litt, men han seier det er greitt, og legg til at han har ein ide om eit opplegg for neste dag.
For eg er motivert for meir samtale, for eg vil vite kva det er som kan vere årsak til min psyke og min veremåte, og som for min eigen del nok har gjeve «mindre god livskvalitet» gjennom livet. Eller som eg stort sett alltid kryssar av på skjema, «hvordan er livet ditt nå, på en skala 1 til 10?», i området 3 til 5. Og eg er klar over at min psyke og veremåte nok har vore til ulempe for andre, særleg mine næraste.

Eg får eit veldig godt inntrykk av rettspsykiater, og omtrent slik ordlegg eg meg til min sambuar i ettertid: Han var hyggjeleg, danna, kultivert, lyttande, stilte gode spørsmål, snakka bymålet til Kristansund, og med ein intellektuell kapasitet langt over min. Vidare veit eg via Google, at Duguid Jensen ofte var nytta som nettopp rettspsykiater, truleg med god grunn.

Uthenting av informasjon

For å vurdere meg treng Duguid Jensen å få ut mest mogeleg informasjon frå den viktigaste kjelda, og det er så klart meg. Duguid Jensen legg svært godt til rette for at informasjonen skal bli nøyaktig, relevant og påliteleg. Eg er ikkje redd for rettspsykiater, eg har ikkje noko å skjule (som t.d. pedofili eller trong til sadisme), eg fryktar difor ikkje noko som rettspsykiater måtte kome fram til av diagnosar. Eg er motivert for mi eigen del, og vrenger sjela og legg hovudet på hoggestabben. Eg vil vite kva det er med meg, kanskje eg og mine kan få det betre.

Duguid Jensen gjennomfører «den profesjonelle samtale»
Den profesjonelle samtalen (2020)
Asbjørn Rachlew, Geir-Egil Løken og Svein Tore Bergestuen

I mange yrker gjennomføres samtaler for å innhente informasjon. Samtalen ledes gjerne av en profesjonell aktør som del av en yrkesutøvelse, mens den som svarer, forteller om sine opplevelser, deler av sin kunnskap eller sin historie. Når formålet med samtalen er å innhente relevant, nøyaktig og påliteleg informasjon, som igjen skal danne grunnlag for beslutninger, kaller vi det en profesjonell samtale. Kvaliteten og påliteligheten i informasjonen man får i denne samtalen, avhenger av tillit mellom deltakerne og, ikkje minst, hvordan spørsmålene stilles.

Rachlew Løken Bergestuen

Hjå det lokale politi opplever eg akkurat det motsette, at formålet med samtalen ikkje er å innhente relevant, nøyaktig og påliteleg informasjon, men å få stadfesta politiet sin innleiande mistanke mot meg. Og dei nyttar ein lenge utprøvd metode for dette, The Reid Tecnique. Eg var ikkje redd for avhøyrar Dvergsdal, eg hadde ikkje noko å skjule, og frykta heller ikkje at mitt lovbrot -, som eg sjølvsagt var inneforstått med og tilstod med ein gong, – at det skal nokon gong skulle bli framstilt som noko heilt anna enn det var, i høve til mine motiv. Og hjå politiet gjer eg det same som hjå rettspsykiater, eg vrenger sjela og legg hovudet på hoggestabben som mitt bidrag til relevant, nøyaktig og påliteleg informasjon.

Eg er framleis ikkje redd for Dvergsdal eller nokon anna i politiet, men eg fryktar det norske rettssystemet. Eit system utan kvalitetssikring, med sterk motvilje til forbetring og utvikling. Frykta aukar til meir eg set meg inn tema. Og eg fryktar det på vegne av alle dei i Noreg som ikkje har nok ressursar til å «kjøpe seg rettstryggleik» (Ola Thune, 2016)

Tvang

Tilbake til Kristiansund og rettspsykiater Duguid Jensen.
Sundags morgon stiller eg på nytt på kontoret til Duguid Jensen, og han fortel at han har eit inntrykk av kva det er med meg, utan å fortelje noko meir. Han spør om han får lov til å bruke eit skjema (eit amerikansk kartleggings-skjema?) for mogeleg å få stadfesta inntrykket sitt. Eg samtykkjer sjølvsagt, og så kjem det frå Duguid Jensen:

– Du får ikkje sjå på skjema, men eg skal lese opp for deg. Ut frå det du har fortalt og det inntrykk eg har fått, er det ein klår fare for at du kjem til å analysere skjema, og dermed kan testen få redusert verdi. – Testen vil ta ein stad mellom ein halv time og tre kvarter.

Ein dryg time seinare er vi i gjennom. No først fortel Duguid Jensen om kva eg har vorte testa for, og han viser fram ei tilfeldig side i skjema.
– Og det er faktisk opp mot 100 % treff, på tvang. –
Vi samtaler noko om tvang. Eg sit der med ei underleg kjensle etter å endeleg fått svar etter så mange år, og takksam for at Duguid Jensen har tatt seg tid.

Uventa test? metadata med meir

Så hender det noko heilt uventa, for meg då. Duguid Jensen tar fram ei lita mappe ut av ein haug med mapper og dokument, som eg då får ei aning om at det er kopiar av politiet sine rapportar i mi sak. Duguid Jensen og eg sit på kvar vår side av eit bord, i gode stolar, og etter oppskrifta, ikkje rett overfor kvarandre, men noko på skrå. Han sit i praksis vel to meter borte frå meg.

Duguid Jensen snakkar medan han tek til å bla i papira han tar ut av mappa, og han vil vite kva eg tenkjer om desse fotografia som det viser seg å vere. Svart / kvitt kopiar av fotografi. Eg ser med ein gong kva fotografi dette er kopiar av. Av Aida, jenta som fekk stoppa overgrep mot seg av ein nær slektning, etter at eg varslar politiet om mine mistankar i avhøyr 15.10.2014.

Rettspsykiater viser fram ein og ein kopi der han sit, og vil vite kva eg tenkjer om dei.
Og eg svarar kvar gong for meg, at eg veit kven dette er, kva klede ho har på seg, kva alder ho kan ha på dei ulike bileta, kvar ho fysisk er, i ein park, i ein bil. Alle bileta er «normale» av ei «normal» jente i vanlege kler. Eit eller to av bileta viser ikkje hovudet på Aida, og mest truleg fordi fotografen er fokusert på andre delar av kroppen.

Eg legg merke til at Duguid Jensen blir noko utolmodig av seg, det er det beste ordet eg kjem på , og han viser fram eit siste bilete. Eg tykkjer eg kjenner att bilete frå før, medan kopien Duguid Jensen held opp er dårleg, og det er eit fotografi av Aida som et ein krone-is, og det som då er det store poenget her, er at ho har is rundt munnen. Eg svarar slik som før, at dette er eit bilete av Aida som et is.

Og no kjem det ein tydeleg reaksjon hjå Duguid Jensen, eg ser at han blir raudleg oppover på sida av halsen, og så kjem det : du lar deg overhode ikke styre!
Og frå meg kjem: nei, kvifor skulle eg no late meg styre?

Ut frå vår samtale dagen før så forstår eg kva han siktar til, den subjektive norm. Altså i kva grad ein som person let seg påverke av tanken på kva andre måtte meine om dine handlingar.

Eg har fortalt han om nokre døme frå livet mitt, om alt frå drapstrusselar, trussel om rettssak frå entreprenør, og ikkje minst til ei sak som var i media over nokre månader, der eg og eit par andre i utgangspunktet stod åleine med «skuldingar» mot ein leiande person. Etter nokre månader kjem saka til ei løysing, og det blir full aksept for vår framstilling. Eg fortel at eg ikkje blir redd, heller ikkje kjenner eg meg trua til tausheit. Kvifor skal ein gje etter for autoritetar når autoritetane har feil og ein sjølv har rett?

Eg har alt fortalt Duguid Jensen om mine motiv ute på nettet, og korleis eg har tilnærma meg personar, slik som denne nære slektningen til Aida. At eg lagra tilsende foto i mapper for kvar brukarkonto, og om at eg sjekkar metadata på tilsende foto. Slik som eg alt har fortalt til politi i avhøyr, og som eg seinare fortel i retten.

Så eg seier vidare til Duguid Jensen: det fyrste eg sjekkar med ein gong eg får eit foto som dette, er om det er såkalla metadata knytta til. Datoar, som dato for fotografering, dato for endring, dato for kopiering med meir, GPS-data, kameratype, eigar av kamera med meir. Det finn eg ut på svært kort tid, då eg har sett opp Windows utforskar til å vise alle desse detaljane. Og i tilfelle med denne personen, så finn eg for alle dei digitale bileta eg får, ein eller anna dato som fortel meg at bilete alt er år eldre enn den dato eg får dei og lagrar dei ned. Det aller fyrste bilete han sende over var minst alt tre år gamalt, og slik held dei fram, også slik for bilete med is. Personen gjev ikkje ein einaste gong uttrykk for at han sender «gamle» bilete, men eg veit det med ein gong. Det siste biletet han sender meg etter 6-12 mnd tid?, er nesten opp til då dagens dato, og då er Aida truleg rundt 14 år. Mor til Aida er også med på dette siste biletet.

Men kva var det Duguid Jensen reagerte på, hadde eg mistyda noko eller er det han som har det?
Eg strekk fram handa og Duguid Jensen gjev meg den noko dårlege svart / kvitt kopien, nei, det er det biletet eg hugsar.

Så legg eg merke til noko, at dei metadata som eg akkurat har fortalt om ( og som eg for lengst har fortalt om i avhøyr) er på-trykt nedst på kopien. Einaste eg tenkjer der og då er , – ja sjå der ja, her er det nokon som har gjort jobben sin -. Så legg eg merke til noko anna og, at nede i venstre hjørne må det har vore på-klistra ein liten lapp ved kopiering, og at det med handskrift er påført namnet på ein modell av mobiltelefonmerke. Og då tenkjer eg,-  å, det klarde ikkje eg å finne ut av -. Eg ser ned på bordet og vurderar det slik at alle kopiar har tilsvarande informasjon påført.

Dette tenkjer eg ikkje meir på før eg ein gong i 2020 eg les og skriv om dataetter-forsking, og då går det opp for meg. Desse dokumenta som eg får sjå hjå rettspsykiater i desember 2016, er ikkje dokument frå etterforsking av mi sak, men dokument som høyrer til etterforsking av han som eg varsla politiet om, og som vart dømd for overgrep. Kvifor i all verda hadde rettspsykiater dei dokumenta? Meir om det seinare.

Nokre veker seinare er eg på nytt på plass i Kristiansund, etter at det er klart eg skal i gjennom full rettspsykiatrisk vurdering.
I det Duguid Jensen skal ha ny samtale med meg, så tek eg og spør han rett ut: Desse fotografia du synte meg sist, var det ein slags test av meg? Han ser noko spørjande på meg før han svarar, nei det var no ikkje det? Og eg held fram: -, det var no tydleg for meg at du -, eg trur eg sa, – vart oppkava, det var lett å sjå -. Duguid Jensen svarar som alltid høfleg, at nei, at han nok ikkje vart noko særleg oppkava.
Jo, ja tenkte eg.

Noko krysskopling

Så i ettertid forstår eg betre kvifor han og eg opplever denne «testen» så ulikt.
Duguid Jensen er kjend med at det er utført overgrep mot denne jenta, og gjerne kva slags overgrep. Her tenkjer eg på bilete av den unge jenta med is rundt munnen. Korleis han er kjend med etterforskinga av overgrep mot Aida, det er heilt ukjent for meg. I mi sak er det ikkje eit einaste (politi)dokument om dette, og dette overgrepet blir først tema i rettssalen sommar 2017 etter at eg informerar retten om at eg har varsla om pågåande overgrep som har vorte stoppa. Aktor held denne informasjonen attende.

I avhøyr den 15.10.2014, eit avhøyr eg ber om sjølv, fortel eg om omlag ti ulike brukarkontoar på Yahoo, der eg trur eg har kartlagt personar som kan ha utført overgrep eller om deltaking i lukka ulovlege miljø. Overgripar mot Aida er nummer to på denne lista om eg hugsar rett. I avhøyret grunngjev eg kvifor eg trur mannen kan vere ein overgripar, og kva hendingar / utsegner frå mannen som eg då til slutt reagerar på.

Ved seinare avhøyr spør eg Dvergsdal / avhøyrar om det er noko nytt frå mine varslingar, og ved eit nytt avhøyr i november 2015 får eg ei tilbakemelding. Dvergsdal fortel at person bak yahookonto JS, den nære slektning til Aida, er tatt og at pågåande overgrep vart stoppa. Han fortel om andre tilfelle også.

Så i desember 2016, i «testen» hjå rettspsykiater veit eg og- at jenta på bileta har vore utsett for overgrep. Avdekka og varsla av meg. Om Duguid Jensen då veit at det er eg som har varsla om overgrepet, det veit eg ikkje noko om. Om han veit det, kvar skulle den informasjonen ha kome i frå? Ikkje frå rapportane og dokumenta som lokalt politi og påtale har lagt fram for min advokat og seinare retten. I mi sak etter det ikkje gjennomført data-etterforsking, unnateke klassifisering hjå Kripos. (Eg ser sjølvsagt heilt bort frå den skjulte etterforskinga.)

Har Duguid Jensen vore sakkunnig også i denne saka?, eller kjem dokumenta frå Kripos, statsadvokaten, eller frå Sissel Kleiven som påtalejurist? Men kvar har statsadvokaten og politijurist dokumenta i frå, og kvifor? Og kvifor er dei ikkje med i mi sak?

Konteksten i «testen» til Duguid Jensen er at vi begge veit / skulle vite at denne jenta har vore utsatt for overgrep. Så alle foto av Aida, same kva normale dei ser ut, frå ho er 5-6 år til 14-15 år, så er det truleg forventa ein reaksjon frå meg, der eg skal syne avsky, ta avstand, eller føle meg flau, eller vise teikn til anger for noko. Så då ikkje bilete av ei 11-12 år ? gamal jente med is rundt munnen ikkje får meg til å svare anna «..  som før, at dette er eit bilete av Aida som et is. Her er ho 11-12 år gamal, og bilete er tatt nesten to år før eg får det. », så kjem det:
du lar deg overhode ikke styre!
nei, kvifor skulle eg no late meg styre?

Legg merke til kva Duguid Jensen seier: at eg overhode ikkje tar omsyn kva andre måtte kunne komme til å meine om meg i ei slik setting eller ein kontekst som ein lett kunne trur dette var i. Han seier ikkje: «helvetes djevel» slik som noverande leiar av det lokale barnevernet skreik til meg, heller ikkje pedosvin, din gris eller perverse faen. Eller kritiserar mine haldningar eller mine handlingar. No var det heller ikkje det oppdraget hans, nei han konstaterar at eg er ein person som ikkje lar seg styre av sosialt press eller forventning.

Subjektiv norm

Subjektiv norm (SN) representerer det opplevde sosiale trykket som et menneske er utsatt for. En kan også se på det som det forventningspresset som kandidaten er utsatt for fra referansepersoner.

Illustrasjonen nedanfor har eg frå internett ein stad, og tilpassa av meg for å betre vise kva subjektiv norm er. Figuren til venstre fortel om meg som ikkje lar seg styre av den subjektive norm. Mine haldningar er stort sett tufta på kunnskap, erfaring og mitt grunnsyn. Stiftane ved sida av er for å understreke at det skal noko til for å få endra mine haldningar (sjølvgod, tja). Stiftane ved opplevd åtferds-kontroll kunne eg ha spart meg.

Figuren til høgre viser korleis det er for ein person som kjenner streng trong for å innrette seg etter den subjektive norm. Magnetane er her mykje større enn på mi side.
Og, – eg seier ikkje at personen på høgre sida ikkje har kunnskap, – eg seier heller ikkje at innhaldet i kunnskapen er i strid med den subjektive norm. Danning av haldning er eit tema for seg sjølv, mellom anna er det styrande korleis kunnskap blir tileigna. Gjennom erfaring eller gjennom shortcuts.
Den subjektive norm er ikkje ein fasit for rett og galt. I Noreg et vi med kniv, gaffel og skei, i India nyttar ein også fingrane. I India bur det omlag 1.4 milliardar menneske, utan at det påverkar den subjektive norm i Noreg, om bruken av bestikk.

Konformitet er eit tema i innan sosialpsykologi, sitat frå https://snl.no/konformitet_-_psykologi

Konformitet er det at individer oppfører seg i tråd med gjeldende normer, enten det er innenfor en bestemt gruppe eller mer generelt.
Hvorvidt en person er konform kan avhenge av flere forhold, som for eksempel personlighetsfaktorer (engstelighet, sosial trygghet), gruppefaktorer (gruppens art og størrelse) og situasjonens art (familie, arbeidsplass, vennekrets og annet). Konformitet innebærer at gruppemedlemmene bindes sammen, men kan dermed også bidra til å oppløse individets selvstendighet.
Konformitetspress kan i noen tilfeller endre personens handling uten at personen selv er overbevist om at handlingen er riktig. I andre tilfeller kan konformitetspress også endre personens overbevisning (privat akseptering). Spesielt kjent her er Solomon Asch (1907-1996) sitt konformitetseksperiment.
Forskning har vist at konformitet i grupper kan gi uheldige virkninger når grupper skal vurdere og bestemme kompliserte saksforhold, som eksempelvis i gruppetenkning.

SNL

Hending i rettssalen.

Eit lite innhopp her. Min tidlegare sambuar ( i 20 år) fortel i avhøyr- at ho , medan vi enno var sambuarar, hadde tenkt tanken på at eg kunne ha Asperger. Ho vitnar og i retten og fortel om meg, no litt fritt etter min hukommelse, – at set han seg eit mål, eller det er noko han vil finne ut av, så gjev han seg aldri. Om det går timar, dagar, eller veker, så bit han seg fast og slepper ikkje taket før han lukkast. Det er nesten skremmande. – Ho fortel og – at min væremåte i sosiale samanhengar ofte var «pinlege» -.

…
Kva anna ligg bak enn at eg ikkje bryr om kva andre måtte meine – nei, kvifor skulle eg no late meg styre?.
Det er ei veldig lang historie, som eg i avhøyr har brukt timar å greie ut om, og som eg tok opp at delar av i retten. Politiet er langt inne i tunnel sin, og held att informasjon. Retten vel ikkje å setje lit til mine forteljingar / forklaringar opp mot politiet sine forteljingar / forklaringar, og eit sentralt element i politiet sine forklaringar er at dei veit kva eg tenkjer. Dommen seier at det eg fortel, virkar oppkonstruert. I denne dokumentet tek eg berre oppatt det eg har sagt før. Det er politiet som konstruerar, ikkje eg.
…

Mine tankar, handlingar og motiv.

Denne unge mannen bak yahookonto JS tar kontakt med meg eit lite år etter at eg har sletta alle mine kontakter i Yahoo tidleg i 2012. Han er ein av vel ti som tar kontakt etter 2012.
Og som eg alt har gjort i fleire år, særleg for dei norske kontaktane – i det han vel å sende det fyrste bilete av, som blir fortalt er Aida, så sjekkar eg metadata og fil-data for det digitale bilete med ein gong eg får det. Kva kan metadata fortelje meg konkret om dette fotografiet, og korleis samsvarar det med det avsendar måtte hevde om same fotografiet? JS har truleg fjerna typiske metadata, likevel ser eg ein dato i fil-data som fortel at det er minst tre år sidan biletet er tatt. Eg legg til grunn at informasjon i BIOS i vedkommande sin PC eller telefon ikkje er manipulert. Eg opprettar ei mappe i min Yahoostruktur for JS, og alle komande bilete frå han blir lagra der.

Mannen bak Yahoo konto JS gjev på ingen måte uttrykk for at dette bilete er over tre år gamalt. Det er eit poeng for han, at eg skal «respondere» ut frå det han fortel, på dei premiss han legg fram. Jaha tenkjer eg, du er ein av dei – du er ein forteljar – Forteljar er ein kategori eg sjølv har laga meg for fleire år sidan.
– Ein forteljar treng eit publikum for respons, for eiga spenning eller kva motiv dei måtte ha. Og dei har gjerne ein plan og struktur med sin kontakt ut. Nokre var svært rigide og trengde å «styre» alt i si framføring, andre var meir fleksible.

Og det viser seg at dette stemmer bra på personen bak konto JS, litt på den rigide sida.
Over eit lite år sender han meg om lag ti fotografi. Dei kjem no og då, og eg legg merke til at, grunna dato eg finn i metadata eller i fil-data, at dei kjem kronologisk i høve til årstal og dato, og tilsvarande som Aida blir eldre. Ikkje ein gong gjev han inntrykk for at «dette var den gong då». Fyrst ved sending av det siste bilete, så seier vedkommande at dette bilete er nettopp tatt. Mor til Aida er og med på dette biletet. Altså, Aida blir presentert frå 5-6 års alder til 14-15 års alder innan eit lite år, porsjonert ut etter forteljaren sin trong for respons. Og eit nytt poeng her, er, at no har personen «brukt opp» alle fotografi, og er komen til notid. Han har ikkje lenger «ei ferdig historie» til å få respons på.

Så når rettspsykiater kjem til fotografiet med krone-is, så gjev eg mitt svar ut frå det eg veit om det biletet og dei tankar eg måtte ha gjort meg på det tidspunkt. Sjølvsagt er det upassande, kleint og «ekkelt» at ein nær slektning som må vere minimum åtte, ti år eldre enn jenta, misbrukar tilliten til jenta og familien sin og utleverar ho på denne måten. At vedkommande skulle vere åtte, ti år eldre har eg grunnlag for å seie fordi han viser at han disponerar bil i det Aida er 10-12 år.

Mannens tankar.

Men så langt ser eg ikkje noko teikn at det skulle kunne vere noko anna på gang enn «mannens eigne tankar», då mannen ikkje uttrykkjer seg slik og det ikkje er noko i bileta som tilseier det. Der er det alltid ei tilsynelatande blid og fornøgd jente. Sjølvsagt kunne eg ikkje vite sikkert, men det er mitt inntrykk så langt.

Det endrar seg, og det endrar fort og tydeleg.
Fyrste teikn for meg, på at det er noko som føregår utanom mannens tankar, og han sin trong for å dele dei same tankane med andre, er i det han ein dag fortel om lag dette:
Han tykkjer at Aida er fin og flott, og attraktiv. Så fortel han at han tar ho med på det eg oppfattar som eit kjøpesenter, for han ynskjer å syne ho fram for andre, og at det er stas for han å bli sett saman med ei slik attraktiv jente. Og han fortel at han kjøper-, eller gjev ho pengar slik at ho sjølv skal kjøpe seg, – klede som gjer henne endå meir attraktiv, også for andre enn han sjølv.

For meg blir då dette det fyrste synlege teiknet på at han handlar i samsvar med sine tankar, eller fantasiar om ein vil. Dette gjer meg uroleg. Han gjev seinare tydleg uttrykk for forakt for mor til Aida og set fram krenkande påstandar om ho. Så spør han meg om eg har nokon tankar om å skade denne unge jenta, og eg svarar, sjølvsagt, at det har eg ikkje.

Og så ein dag kjem det frå han – at han er i kontakt med ein person i England som kan tenke seg å kome over til Noreg for å voldta Aida -.
– Og her dreg eg inn aktor Sissel Kleiven, der ho i rettsalen skal overtyde retten og media om den sikta si solide forankring i overgrepsmiljø  –
Mitt svar tilbake til personen bak yahoo-kontoen var om lag slik:

nei, det må no ikkje skje,  lat ting heller vere som før
og
– at interessa for Aida berre må vere på internett / som ei virtuell interesse

Tilbake til rettssak

– Tilbake til aktor Sissel Kleiven i retten. Ho les no opp den siste setninga for retten, og understrekar at dette er ei oppfordring frå meg til å eksponere og fornedre denne jenta på internett.

– aktor veit at jenta har blitt utsett for overgrep
– aktor veit eller burde vite at det er eg som har avdekka og varsla om mogeleg overgrep
– aktor veit eller burde vite at det er mi informasjonsinnsamling som ligg til grunn for at overgrepet blir stoppa

Dette låg altså bak

Dette låg altså bak mine svar til rettspsykiater. Kva tenke du når du ser desse fotografia? Mine svar var i min kontekst, ut frå kva eg hadde som fokus og motiv den gong då.
På same vis som eg fortel det same til politiet, og der er det eg, den mistenkte, som sjølv tar ansvaret for at informasjonen skal bli nøyaktig, relevant og påliteleg.

Som politiet, gjennom sitt krav om objektivitet, skulle ha fått dokumentert, både på vegne av meg og ofra. Eg ber dei konkret om det. Det gjer dei aldri, og informasjon frå meg blir helde tilbake.

Faktaresistent

Danning av sikker kunnskap om noko som ikkje er til stades.

Grunnlaget for danning av sikker kunnskap om det som ikkje er, har eg gjort greie for i kapittelet om skjellig grunn til mistanke. At noko som ikkje er, likevel blir opplevd som sikker kunnskap, gjer eg greie for fleire stadar, om dei fenomen som rår i menneska sin hjerne.

På bakgrunn av skjellig grunn til mistanke, om noko som ikkje er, vel politiadvokat å setje i verk ei ulovleg skjult etterforsking, og dei tek medvite i bruk The Reid Technique for å få meg til å tilstå noko som ikkje er, og dei tar og det standpunkt at dei helde attende all den informasjon som eg gjev om ting som er.

Leiar for etterforsking Anita Berstad, tunnelsyn og andre bias

Anita Berstad blir peika ut som leiar av etterforsking i mi sak, og ho, som andre ved det lokale lensmannskontoret har i to månader hatt tilgang på Interpol sin dokumentasjon av utgåande e-post frå overgrepsmiljøet i England. Dokument 3 med mellom anna fotografi av sadisme mot spedbarn. Den 14.10.2014 er det omlag 10 ulike polititenestepersonar med i aksjonen som blir sett i verk mot meg. Kripos er med, med sin kompetanse for avdekking av overgrep mot barn. Leiar for etterforsking er trygg på at det er Interpol som har «avslørt» meg, og no skal dei ta inn den store fisken, eller monsteret, alt etter som.

1. motstand mot fakta

(dette er 14.10.2014, dag 1, loggar i brannmur, hjå arbeidsgjevar)
Politi aksjonerar mot min arbeidsplass og tar beslag i mitt datautstyr. Det same politi ber dataansvarleg Teigland (min sjef) om sjekke aktivitet på selskapet sitt datanettverk, om det kan finnast noko logging av nettverkstrafikk generert frå mitt datautstyr eller med meg som pålogga brukar, som kan kople meg til ulovleg innhald. SFE har, på denne tid, ein felles sentral data-brannmur der all aktivitet inn og ut mot internett blir logga.
Teigland og ein kollega som driftar brannmur sjekkar loggar med omsyn på datatrafikk generert av mitt datautstyr og av meg som pålogga brukar, og rapporterar tilbake til politiet at her er ikkje funne noko. Om eg hugsar rett, så var det to polititenestepersonar som enno var i området som fekk dette rapport munnleg.

Kort tid etter tar leiar for etterforsking Anita Berstad kontakt pr telefon til Teigland, og seier:
«Det kan ikkje stemme at det ikkje er spora nettverksaktivitet hjå SFE på Tveit inn mot ulovleg materiale på internett»

Teigland fortel meg seinare at Berstad vart temmeleg amper.
SFE tar ut store mengder med brannmur-loggar i papirformat til politiet, og Teigland møter opp på det lokale lensmannskontoret for overlevering. Der møter han Berstad og viser henne den svær bunken med loggar frå brannmur, generert av mitt datautstyr og eg som pålogga brukar. Kommentaren frå Berstad var: , «at nei, dette forstår ikkje eg meg på» og Teigland blir vist inn til meir kyndig personale som er på plass i samband med den skjulte etterforskinga. Her får Teigland høyre at SFE skal bli varsla om det blir gjort funn. SFE vart ikkje varsla om funn, nettopp fordi det ikkje kunne gjerast funn av det som ikkje er tilstades som ytre fenomen.

Kva kan ein få ut av påstanden, sitert på nytt under, om ytre og indre fenomen?
«Det kan ikkje stemme at det ikkje er spora nettverksaktivitet hjå SFE på Tveit inn mot ulovleg materiale på internett»

Fenomen hjå leiar for etterforsking.

Berstad legg til grunn at som ytre fenomen: at eg på min arbeidsplass gjennom min jobb-pc eller pålogga med min eigen brukarkonto hjå SFE, har aktivitet over internett, lat oss seie, til og frå ulovleg materiale. Samstundes legg ho til grunn at eg har indre fenomen som driv meg til ein slik aktivitet medan eg er i jobb, og nyttar min arbeidsgjevar sin eigedom til denne type aktivitet.

Difor må det vere: … nettverksaktivitet hjå SFE på Tveit inn mot ulovleg materiale på internett. 

Berstad overprøver difor min sjef Teigland og den personen som har som arbeidsoppgåve å drifte brannmur, i det Teigland rapporterar om ikkje-funn. Ho ber ikkje om dokumentasjon på at det ikkje blir gjort funn, ho seier at det må vere spor der. Berstad legg dermed til grunn fleire ytre og indre fenomen. At min sjef og min kollega prøver å halde informasjon om min aktivitet inn mot ulovleg materiale unna for politiet. At dei har funne dokumentasjon på min ulovlege aktivitet, men vil ikkje levere den til politiet. Og kva indre fenomen eller motiv skulle dei to har for det? Driv dei med ulovleg aktivitet sjølve, er server-rommet vertskap for ein variant av Dark Room?

Dokumentasjon på ikkje-funn blir overlevert, og seinare stadfesta som dokumentasjon på null-funn. Berstad sin påstand om ytre og indre fenomen: «Det kan ikkje stemme at det ikkje er spora nettverksaktivitet hjå SFE på Tveit inn mot ulovleg materiale på internett» viser seg, på trass av Berstad sin sikre kunnskap, ikkje er fenomen som let seg finne att i det verklege. Det er berre tilstades i denne verden som eit indre fenomen hjå Berstad sjølv, og hjå hennar kollegar.

Handsaming av denne informasjonen i ettertid.

Det vart gjennomført etterforsking etter skjellig grunn til mistanke i samband med skjult etterforsking. Det blir dokumentert ikkje-funn:  på pc, i 15 år med arkivert e-post, og i den omtalte hendinga om datatrafikk gjennom brannmur. Dette er viktig informasjon for politiet og ikkje minst for den sikta, meg. Informasjonen skal no setjast inn i system, inn mot eksisterande hypoteser, inn mot etterforskingsmatriser, og dette kan ende opp med at somme hypoteser blir styrka, andre blir svekka eller ein må setje opp heilt nye, og ein får eit betre grunnlag for ny etterforsking. Ein er komen eit steg vidare, i ei eller anna retning.

Eg minner om det minimum av hypotese politiet må ha ved start av etterforsking:

Om ein tar dette kort, så skal politiet ha på plass minst 4 hypotese i det dei siktar ein mistenkt, og den mistenkte vel å fortelje eller å forklare seg.
1 – straffbart-hypotesen, «rimelig grunn» at det har føregått noko straffbart.
2 – skuld-hypotesen, om nokon blir mistenkt, og dermed oppstår også ->
3 – uskuld-hypotesen
4 – forteljing-hypotesen / forklaring-hypotesen (mine ord), om den mistenkte vel å fortelje si historie, og den ikkje fell saman med punkt 2 eller 3.

Lokalt politi har berre ei hypotese (1 og 2), at eg er skuldig etter skjellig grunn til mistanke om overgrep. Denne aksjonen hjå arbeidsgjevar gjev fleire svar, men svara høver ikkje inn i den hypotese om skuld, og det er ingen matrise for etterforsking for noko anna, så all informasjon blir lagt bort. Sikker kunnskap, i form av indre fenomen, blir stadfesta til null, gjennom etterprøving i det verkelege.
Leiar for etterforsking Anita Berstad held fram med den eine hypotese, og innsamla informasjon blir lagt bort og fortrengt frå medvitet. Eller kanskje ho tenkjer: ha, det er nok slik som eg seier, men vi klarde berre ikkje å finne det. Superspionen.

2. motstand mot fakta

(15.10.2014 avhøyr der eg fortel om mogelege overgrep)
Eg ber om å bli avhøyrt av politiet den 15.10.204 i Førde, fordi eg vil fortelje om kjennskap til mogelege overgrep mot barn, og om personar si mogelege deltaking i lukka miljø.
På kontoret der avhøyret finn stad er det 3 personar. Betjent Torbjørn Sælen, leiar for etterforsking Anita Berstad og meg.  Avhøyret varer opp mot 40 minutt, der eg har ordet åleine i over 30 av desse minutta. Innhaldet i avhøyr er godt dokumentert i mitt dokument, og det vart tatt lydopptak. Poenget er at Berstad sit omlag 1,5 meter i frå meg og må tydeleg høyre kva eg fortel.

Bodskapen min er at eg har kartlagt mogelege overgrep mot barn i Noreg, og at eit par personar er med i ei eller anna form for lukka miljø med ulovleg materiale.
Eg gjer greie for min kontakt med personar bak kontoar på Yahoo Messanger, og at eg har eit system for dokumentasjon for min kontakt med dei same.
– eg opprettar ei mappe med namn Yahoo
– eg opprettar ei mappe for kvar kontakt under mappa Yahoo, og at undermappene får namn tilsvarande brukarkontoen dei nyttar. Er brukarkontoen noko anna enn Yahoo, så tar eg det inn i mappenamnet, som til dømes -hotmail, -gmail.
Alt som ein kontakt vel å sende til meg, blir lagra ned i den mappa eg har oppretta for denne kontoen.

Så fortel eg detaljert om omlag 10 brukarkontoar med tilsvarande mapper
– at eg fryktar at det er eller kan bli gjort overgrep mot barn, at det alt er utført overgrep mot barn
– eg fortel om kvifor eg trur det er slik, for somme kontakter blir det lange skildringar, for andre kortare.
– eg fortel kva eg trur om geografisk lokasjon til kontakten, heilt ned til bydel for ein.
– eg fortel om innhaldet i kvar kontakt si mappe, om det kan ha direkte kopling til overgrep eller ikkje
– eg fortel at for nokre av kontaktene har eg oppretta ei tekst-fil i mappa, der eg har ført opp stikkord til nytte for meg sjølv.

Stadfesting av informasjon

Så er det slik at innhaldet i mi forklaring, så langt som eg har klart å samle informasjon om det, blir i ettertid stadfesta. For mellom 5 og 7 av 10 brukarkontoar. Der av minst 2 overgrep.

Den store gåta – kva blir mi forteljing brukt til?

Dette blir kort i denne samanheng, men det må med også her for å vise kvifor det er vanskeleg for meg å påstå at eg har ei plausibel historie om kva mi forteljing blir brukt til.
Eg fekk frå politiet sjølv, gjennom avhøyrar Dvergsdal, tilbakemelding i detalj på 1, Horten-mannen. Den same Dvergsdal viser meg ei liste over kontoar der 5 til 7 er tatt, der det er samsvar mellom lista og dei eg fortel om til Berstad i avhøyr i Førde. Påtalemakta legg medvite lokk på all informasjon knytt til mi forklaring om mogelege overgrep.

Informasjon om overgrep er utan interesse for leiar for etterforsking, Anita Berstad.

Anita Berstad høyrer på heile mi forteljing i Førde. At ho høyrer kva eg seier, veit eg fordi eg undervegs stiller ho eit par spørsmål som ho straks svarar på. Mi forteljing ligg berre på lydopptak, medan formalitetar med underskrifter er på skjema. Noko utskrift av lydopptak ligg ikkje føre i mine saksdokument.

Berstad stadfestar ved 2 høve at ho ikkje har høyrt på opptaket.
I november 2015 under avhøyr av vitne Janne Øisang Grinaker, min sambuar. Eg siterar frå tidlegare avsnitt:

Det blir ampert. Berstad skriv det same i rapporten, at det vart ampert mellom dei to.
Janne seier: «Har du Anita snakka med han?»
Berstad svarar: «Nei»
Janne seier :  «Har du lest avhøra?»
Berstad svarar: «Ja, litt sånn fort»
Janne seier: «Har du høyrt på opptak av avhøyra?»
Berstad:  «Nei»
Janne seier: «Gå og spør selv, han sitter jo der inne.»

Avhøyret vart tatt opp på tape.

I retten siste dag, 01.12.2017, som eit svar på mine påstandar om kvifor etterforskinga i mi sak har vore svært mangelfull:

Så kjem eg med min påstand om kvifor eg meinar at etterforskninga mot meg har vore dårleg.
– Anita Berstad har i klartekst sagt at ho berre sånn kjapt har lese gjennom avhøyrs-rapportane.
– Anita Berstad har i klartekst stadfesta at ho ikkje har høyrt eit sekund på nokon av opptaka av avhøyra.
Aktor bryt ut i høglytt latter og seier : Kvifor i alle dagar skulle ho no gjere det?
Ekkoet Anita Berstad stadfestar:          Nei, kvifor skulle eg no ha gjort det?

Det er ikkje kjent for meg at det var gjort opptak av lyd i rettsalen, men det er 11 til 13 personar tilstades i rettssalen, der av minst 3 journalistar som no kan høyre dette med eigne øyre.

Kvifor i alle dagar skulle ho no gjere det? Nei, kvifor skulle eg no ha gjort det?

Både Sissel Kleiven, som har vore ansvarleg politijurist og som ansvarleg rettleiar for Anita Berstad, og vidare som påtaleansvarleg og aktor, og Anita Berstad som leiar for etterforskinga er klokkeklare i si tilbakemelding til meg og retten. Eller rettare sagt at det er dei ikkje, dei vil at eg skal forklare dei kvifor dei skulle ha hatt ein einaste grunn til å høyre på nokon av opptaka av avhøyra av meg. I retten svartnar det for meg i det eg høyrer dette, eg blir borte eit sekund eller to, før synet og høyrsla er tilbake på plass, men då er Kleiven i gang med «jammen du har no skrive under på avhøyrsrapportane».

Retorikk eller negativ kompetanse?

Eg kan ikkje sjå bort i frå at aktor Sissel Kleiven nyttar utsegna si som eit retorisk grep, forsterka av sin høglytte latter. Reint fagleg, i den sak som går for retten, og med den informasjon eg har kome med undervegs, så får ho grunngje latterleggjeringa sin til Riksadvokaten, POD eller til dei som underviser på Politihøgskulen. Eg har berre ein kommentar – at det er eit svik mot rettstryggleiken i Noreg –

Anita Berstad har ikkje sett ein einaste grunn til å høyre på noko opptak.

Og same kva fantastisk det kan høyrast ut, så fortel Anita Berstad sanninga. At ho undervegs aldri har hatt den tanken at ho burde høyre på opptak av avhøyr. Om eg no set dette inn samanheng med ytre og indre fenomen: Då det ikkje ligg føre indre fenomen hjå Anita Berstad om at det av ukjende grunnar kunne vere lurt å høyre på opptaka, så blir det heller ikkje gjort, og opptaka blir liggande urørte, som ytre fenomen. (i denne samanheng)

Og som eg prøver å gjere greie for i retten, at hjå Berstad og hennar kollegaer, er det før eg blir tatt inn, alt danna ei mengde med indre fenomen som er så kraftige at staten sine representantar er fullstendig vaksinerte mot alternativ informasjon. Heile tema er sjølvsagt svært komplisert og samansett, men som eg har gjort greie for, dette har nok sitt opphav i mangel på kompetanse, også mangel på normal forforståing, og prega av negativ kompetanse, mitt eige påfunne ord.

Forklaring om overgrep og mappestruktur – ikkje grunn til å høyre på opptak

Tilbake til mi forklaring 15.10.2014, i Førde. Fasit er gjeven, Anita Berstad høyrer ikkje på dette opptaket, der ho sjølv var til stade og høyrde kvart ord som vert sagt. Eg gjev mi forklaring ut frå mine indre fenomen, der eg i detalj gjer greie for ei mengde ytre fenomen, mappestruktur, mine samtalar / chattar, mi innsamling av informasjon, som til slutt endar opp med ei frykt, ei frykt for at barn har vorte utsett for overgrep eller kan vere i fare for det same. Det ligg og føre fasit for mine indre og ytre fenomen, dokumentert gjennom etterforsking av politi i Noreg. At mi frykt var i samsvar med med det verkelege, då dei ytre fenomen blir stadfesta.

Inne i hovudet til Anita Berstad er det tilstades så sikker kunnskap om meg, at ho straks veit at det eg fortel, ikkje treng å bli tatt omsyn til. Ikkje er det barn som er utsatt for overgrep, det er heller ingen barn som er i fare for å bli utsett for overgrep. ( korleis dette høver mot politiet si einaste hypotese kan ikkje eg svare på) Hennar kunnskap om meg er og så sterk, at ho tek avgjersla om at mi forteljing denne dagen, skal sjåast bort i frå, i alle andre samanhengar og. At det ikkje er bruk for denne informasjon vidare i hennar eiga etterforsking, at eg og min advokat ikkje treng dokumentasjon på avhøyret og at Fjordane Tingrett heller ikkje har bruk for den same informasjonen.

3. motstand mot fakta

(sommar 2015, overstyrer operasjon Duck / Kripos)
Operasjon Duck / Kripos tar kontakt ein gong etter 08.05.2015, men før Kripos har svar i skjult etterforsking, og vil overta etterforskinga av mi sak og mi kasse. Kven som formelt tar avgjersla, om det er Sogn og Fjordane politidistrikt, Fjordane Politikammer, påtalejurist Sissel Kleiven eller lokal lensmann Nils Ove Roset, veit eg ikkje, men Operasjon Duck / Kripos får ikkje overta mi sak med mi kasse, med mellom anna denne grunngjeving: At lokalt politi sjølve har kompetanse til å etterforske denne type sak. Lokalt politi har ingen kompetanse på å etterforske mi sak og mi kasse, som er datakriminalitet. Lokalt politi med leiar for etterforsking Anita Berstad i spissen, er inne i ei skjult etterforsking, deira sak og deira kasse for å prove at eg har gjort overgrep mot barn, og produsert overgrepsmateriale av det same. Dei er sikre på at Interpol England har avslørt meg i samband med opprulling av eit overgreps miljø i England. Dessutan har det lokale politi Kripos med på lag i denne skjulte etterforskinga.

Anita Berstad har som avhøyrar den 15.10.2014 og som leiar for etterforsking alt avgjort at det eg varslar om, mogelege overgrep mot barn, berre er tant og fjas. I det verklege så er overgrep alt stoppa. (eg kjenner ikkje eksakt dato) Men som sagt, lokalt politi er ikkje uroa for overgrep mot barn varsla av meg, og ofrar ikkje ein tanke på det. Dei ventar på at Kripos skal stadfeste at eg er overgripar, og den stjerna i hatten vil dei sjølve ha.

4. motstand mot fakta

(september – oktober 2015, Kripos dokumenterar ikkje-funn)
Kripos har no avslutta sin del av den skjulte etterforskinga, med dokumentert ikkje-funn.
Det har no i praksis gått eit år, og det er etterforska berre etter ei einaste hypotese. Lokalt politi har rota rundt i mi kasse og i mi sak, i den tru at mi kasse og mi sak skulle vere samanfallande / identisk med politiet si kasse og si einaste hypotese. Ikkje-funn frå Kripos skulle normalt sett føre til eit vendepunkt hjå lokalt politi og hjå påtaleansvarleg. Eit særleg ansvar ligg no hjå påtaleansvarleg Sissel Kleiven.

Anita Berstad og dei rundt henne er i praksis heilt snøblinde, og har gått i ring og er tilbake til utgangspunktet. Men, for Anita Berstad og hennar kollegaer, så ligg det ikkje føre noko informasjon som tilseier at mi sak, mi kasse skulle vere noko anna enn dei sjølve la til grunn for 1 år sidan. Mitt varsel frå 15.10.2014 er på dette tidspunkt ikkje ein gong eit svakt minne, ikkje som eit hol i vegbana langt der inne i tunnelen.

Anita Berstad held fram som før, at eg er ein overgripar, men no korrigert for at Kripos ikkje kunne dokumentere det. Fenomenet Superspion.
Påtaleansvarleg Sissel Kleiven veit no at dei er på tynn is, og frå og med oktober, november 2015 kjem det nye kreative påfunn frå den kanten. Ho held fram i media med dei gamle kreative påfunna, om mi deltaking i overgrepsmiljø i England, sjølv at ho no veit at dette ikkje stemmer. Under mottoet: alle monnar drar.

5. motstand mot fakta

(november 2015 – avhøyr av vitne, min sambuar)

I november er min sambuar i nærkontakt med Anita Berstad gjennom at Berstad vil avhøyre Janne på nytt som vitne. Avhøyret har eit eige kapittel. Avhøyret ligg på lydopptak.

Chatteloggar og «I don’t like this kind of pictures»

Berstad har førebudd seg på avhøyret med Janne, med mellom anna ved å gjere klar ein chattelogg for opplesing og visning til min sambuar.

Anita Berstad (AB) vil avhøyre Janne om innhaldet i sikta sine chatteloggar.
AB fortel at ho veit at sikta bur heime hjå Janne.
AB: «No skal eg syne deg noko som du sikkert ikkje veit noko om»
Janne ventar på å bli synt det ho ikkje veit noko om. –
AB: «No skal eg lese eit utdrag av ein chattelogg for deg»
Så lese ho opp frå chattelogg – frå chatt om stephdaughter … og avsluttar opplesing noko etter setninga der sikta / eg seier til Bimbo?(ein Yahoo kontakt?, eg har forklart om denne chatten, om ein mann som vil gjere si dottar om til ein Bimbo): «I don’t like this kind of pictures»
Janne seier til Berstad: «Jammen dette viste / veit jeg om, for det har han fortalt meg, om chatting og chattelogger» «Og ser du hva han skriver der: «I don’t like this kind of pictures»
«Les det en gang til Anita» og peikar på tekstlinja.
AB: «I don’t like this kind of pictures ?»
Janne ser at Berstad blir overraska over henner kjennskap til chatteloggar, og Berstad gjev ingen tilbakemelding på «I don’t like this kind of pictures»
(Janne ser at det rykkjer til i kroppen til Berstad, og i opptak vil ein truleg høyre Berstad sin reaksjon: umpf, øøhh)
…
Janne svarar at sikta har fortalt om korleis han prøver å vinne tillit og for å finne ut korleis ting er, og har han «jatta» med.

«No skal eg syne deg noko som du sikkert ikkje veit noko om» er utgangspunktet til Berstad om chatteloggar, men får til svar frå Janne : «Jammen dette viste / veit jeg om, for det har han fortalt meg, om chatting og chattelogger».

Min sambuar er ikkje den einaste utanom politiet og meg sjølv som har fått kjennskap om – og innhald i chatteloggar. På dette tidspunkt så er det minst 20 andre personar som har omtrent den same kjennskap som min sambuar har. Fordi eg har fortalt om det, til leiande personar hjå min arbeidsgjevar, til fleire av mine kollegaer, til kultursjef (RIP), til rektor på barneskule, til klassestyrar for eige barn, til barnevern, til medlemmer i det kommunale kriseteam, til familie, og til dei få i bygda som har ville høyre på meg. Eg fortel sjølvsagt ikkje detaljar om «ekle ting», men eg gjev greie for korleis eg overtid klarer å vinne tillit hjå ulike personar i ulike miljø. I den kontekst som er min.

Berstad er framleis inne i sin kontekst, med sin sikre kunnskap som ho finn i sine indre fenomen, danna av skjellig grunn til mistanke. Heilt upåverka av den informasjon ho har fått av meg 15.10.2014, og av at Kripos ikkje har funne noko. Så no vil ho formidle sin kunnskap om dei mørke ukjende sidene ved meg, om mi deltaking i overgrepsmiljø. Og Berstad blir tydleg overraska då min sambuar seier at ho har kjennskap til chattinga. Berstad ser for seg sin eigen kontekst, og difor blir ho overraska, og berre difor.

I teksten / chatten som Berstad har førebudd for vitnet, så står der eit utsagn frå meg:
«I don’t like this kind of pictures». (om eg hugsar rett, så sende denne kontakten nokre foto i kategorien, ulovleg erotisk fremstilling av barn). Kva hadde Berstad tenkt seg akkurat med denne setninga? Hadde ho tenkt? Min sambuar gjer Berstad merksam på teksten som Berstad sjølv les opp, og bed Berstad om å lese den på nytt. Berstad lese den opp på nytt. Einaste synlege reaksjon hjå Berstad er at det rykkjer til i kroppen hennar. Ho er heilt blind for at denne linja med tekst er der, fordi ho er heilt blind for alt anna enn sine eigne indre fenomen.
XXX – noko om framing – gorilla og basketball XXX

«Nei, det er ikkje politiet si oppgåve å stoppe overgrep. Politiet si oppgåve er å finne sanninga.»

Janne fortel til AB at den sikta / eg har fortalt at han har avdekka overgrep og mogelege overgrep mot barn, og at han har varsla politiet om det (15.10.2014), «…, og det er vel politiet sin oppgave å stoppe overgrep, er det ikke det?»
AB: «Nei, det er ikkje politiet si oppgåve å stoppe overgrep. Politiet si oppgåve er å finne sanninga.»
Tre gonger fram til dette tidspunkt under avhøyret, kjem Anita Berstad med påstand om –
AB: «No høyrest det ut som om du bortforklarer han»
Og ein gong 
AB: «eg er overraska over din reaksjon»
Janne svarar kvar gong omtrent det samme:
«ja det kan kanskje hørest ut som en bortforklaring, men det er ikke det. Det er det han sier jo» «, men du kan nå snakke med han selv, han sitter jo der inne.»
Og som ein reaksjon på at etterforskingsleiar påstår at Janne «bortforklarar»,
så seier Janne også:  «no synst jeg at du sier noe stygt om meg»
AB: «Nei, det syns ikkje eg»
Det blir ampert. Berstad skriv det same i rapporten, at det vart ampert mellom dei to.

I det min sambuar fortel Anita Berstad at eg har fortalt at eg har avdekka overgrep og varsla politiet om det 15.10.2014, så veit ikkje min sambuar noko om resultatet av mi varsling. Det veit ikkje eg heller, fram til denne dagen, men så, samstundes i eit naborom får eg vite akkurat det. At overgrep har vorte stoppa grunna min innsamling av informasjon og varsling til politiet.

Kognitiv dissonans : Kognitiv dissonans er en ubehagelig tilstand som antas å oppstå som følge av kognitiv konflikt. (Store norske leksikon)
«…, og det er vel politiet sin oppgave å stoppe overgrep, er det ikke det?»
AB: «Nei, det er ikkje politiet si oppgåve å stoppe overgrep. Politiet si oppgåve er å finne sanninga.»
Her går det heilt i ball for Anita Berstad, mest truleg på grunn av ein kognitiv dissonans. Eg vil tru at Berstad hadde kome opp med eit anna svar ein annan dag i ei anna setting. Dette er likevel røynda / det verkelege som møter min sambuar, og dette er leiar for etterforsking i mi sak, der ho og tek rolla som dataetterforskar.

Berstad legg tidleg til grunn at mi varsling den 15.10.2014, er berre tant og fjas, og som eg har dokumentert i nokre punkt ovanfor, så er det ikkje spor å finne hjå Berstad sine vurderingar at ho skulle ha noko av min informasjonen i bakhovudet, eller på papir for den del. Lydopptaket ligg der, bortgøymt. Så i det min sambuar heilt konkret fortel om kva eg har fortalt til politiet, som i dette tilfelle var til Berstad sjølv, så må der ha vore ei form for gjenkjenning av hendinga, men hennar sikre kunnskap om den hendinga var, at det var berre tant og fjas, at det eg fortalde den gong ikkje var sanning. Som aktor seier i retten: «Det var berre noko du fant på …» Så det eg trur Berstad prøver å gje uttrykk for til min sambuar var: Sidan eg ikkje fortel sanning, så er der ikkje noko grunn for politiet å etterforske overgrep, for der er ingen overgrep å stoppe. Eg har ikkje fortalt sanninga til politiet om det dei mistenkjer meg for i si skjulte etterforsking, så dei held fram med å leite etter sanninga.
Skulle Berstad verkeleg meine at det ikkje er politiet si oppgåve å stoppe overgrep, så gjev hennar utsegn straks meir meining.

«No høyrest det ut som om du bortforklarer han»

3 gonger kjem leiar for etterforsking med denne påstanden til min sambuar. Og 1 gong med denne: «eg er overraska over din reaksjon». Min sambuar opplever dette som veldig underleg og til dels truande, og kjem med dette utsagnet til Berstad: «no synst jeg at du sier noe stygt om meg». «Nei, det syns ikkje eg» svarar Berstad tilbake. Det blir ampert.

Leiar for etterforsking Anita Berstad kallar inn eit vitne til avhøyr. Vitne blir i utgangs-punktet kalla inn for at politiet skal få tilgang på informasjon som er nøyaktig, relevant og påliteleg. Avhøyrar er både pålagd til –  og ansvarleg for å legge vilkåra til rette for dette. Det er heilt klart at Berstad ikkje hadde noko av dette i tankane.

For det fyrste – eg og min sambuar blir begge kalla inn til avhøyr, med oppmøte på same klokkeslett, i kvart vårt rom, med kvar vår avhøyrar, og det er planlagt at vi begge skal forklare oss om mine chatteloggar. Dette kan vel ikkje forklarast på annan måte enn at politiet vil sikre seg om at vi, min sambuar og eg, ikkje skal få samkøyre oss om tema. (som eg alt har delt til omlag 20 personar)

For det andre – Anita Berstad har alt sikker kunnskap, som i form av hennar eigne indre fenomen, at tema, chatteloggane er eit resultat av dei indre og ytre fenomen hjå meg, som dei har gjeve meg under danning av skjellig grunn til mistanke, og som dei har dyrka i 1 år i den skjulte etterforskinga. Chattane er eit prov på at eg er ein overgripar, og Berstad har ingen tanke om at eg skulle ha delt denne forferdelege sida ved meg sjølv til nokon.

Så her blir det store motsetningar mellom kva dei to, min sambuar og Berstad, har som forventningar til avhøyr av eit vitne. Min sambuar stiller hjå politiet for å hjelpe til med ei etterforsking, men bli møtt av ein avhøyrar som ikkje vil høyre på kva ho seier, ja som kjem med direkte tilbakemelding at, min sambuar fornektar dei «fakta» som politiet legg fram.
Janne seier dette til Berstad: «no synst jeg at du sier noe stygt om meg». Berstad gjev klare signal på at min sambuar – forklarar seg falsk,  driv med obstruksjon av politiet si etterforsking, at ho medverkar. Anita Berstad prøver å få Janne til å endre forklaring.
Anita Berstad er i si eiga verd i sitt svar tilbake: «Nei, det syns ikkje eg»

Overfører eigen bias på vitne, med vitande vilje?

Min sambuar er rysta etter avhøyret med Berstad, og det går hardt føre seg i heimen i lang tid. Seinare så tar min sambuar til å sjå samanhengen med det eg har fortalt om mine opplevingar i avhøyr. Om den store kontrasten mellom den informasjonen eg har gjeve til politiet – og til min sambuar  – til den informasjon som påtaleansvarleg går ut i media med.
Etter møte med Berstad, som er så sterkt prega av bias at ho er heilt ute av stand til å ta i mot informasjon som ikkje er i samsvar med eiga overtyding, så tar min sambuar inn over seg, at det er faktisk mogeleg. Og hennar barnetru om – at politiet alltid veit best: fordi det er dei som har maktmidlane, fordi det er dei som har kompetansen – er blåst bort. Smertefullt, men borte vart den.

Min tidlegare sambuar blir nok utsett for noko liknande i sine avhøyr, men dette har eg ikkje tatt opp med ho. I veka etter at eg slepp ut frå varetekt så stiller min tidlegare sambuar, gjennom 20 år, opp i møte hjå barnevernet, der eg får vite at eg i utgangspunktet er fråtatt samværsrett til felles barn med tidlegare sambuar. Frå mine eigne notat frå hendinga: – Tydeleg vettskremd. Ho er tydeleg prega av å ha vorte skremd av politiet og barnevern, og seier: at ho ikkje kan stole på meg ut frå det ho har fått vite av politiet. –

Min tidlegare sambuar har så langt berre vore i kontakt med politiet gjennom avhøyr (ikkje dokumentasjon på noko anna), så det er i avhøyr at politiet har informert henne, altså der ho er inne som vitne. Det einaste politiet kan informere ho om, er om politiet sine eigne indre fenomen. Tidlegare sambuar høyrer på det lokale politi, og ho finn det tryggast å byte låsesystem til hovuddøra i vårt tidlegare felles hus. – Vitne blir i utgangspunktet kalla inn for at politiet skal få tilgang på informasjon som er nøyaktig, relevant og påliteleg. –

Eg har lese avhøyrsrapportane for min tidlegare sambuar, og dei er heilt ok dei. Ho vitnar om at ho ikkje hadde noko grunn til å tenke at eg skulle vere ein overgripar eller at eg hadde interesser i den retning. Ho fortel og til politiet at ho mistenkte at eg kunne ha Asperger, grunna min veremåte. Eg har i detalj gjeve att forhøyr av Janne, mellom anna for å syne kor absurd det kan opplevast. Absurd ut frå ei forståing av det verkelege, og kor absurd det var for ein person som stiller hjå politiet for å gjere si plikt, men så endar det opp med at avhørar skuldar ho for fleire lovbrot, berre fordi ein kjem med informasjon som ikkje er i samsvar av avhøyrar sine eigne indre fenomen.

6. motstand mot fakta

(januar 2016 – vurdering av mappestruktur)

Mappestrukturen går att mange stadar i dette dokumentet, og no er det Berstad og Bø som staten nyttar til dataetterforskarar i denne vurderinga i januar, februar i 2016. Alt er omtalt før, men eg vil på nytt vise fram den motstand som Berstad legg for dagen i å avvise tilgjengeleg informasjon.
15.10.2014 sit Berstad omlag 1,5 meter i frå meg, og høyrer at eg fortel om mappestrukturen eg har nytta til innsamling og dokumentasjon av mogelege overgrep. Ho høyrer og at eg fortel om kontakter som sender ulovleg materiale, og at dette på tilsvarande måte blir lagra i mappa som eg opprettar for kvar einaste kontakt / brukarkonto. Denne mappestrukturen er svært lett «å lese», og for nokon med litt forforståing, så er det uavhengig av mi forklaring, lett å sjå at dette har med epostkontoar å gjere.
– leiar for etterforsking Anita Berstad sit og høyrer på at eg forklarar denne mappestrukturen
– mappestrukturen i seg sjølv er meir eller mindre sjølvforklarande, i samsvar med mine forklaringar

Berstad (og Bø) forklarar i rapport tidleg i 2016
– at denne mappestrukturen er eit resultat av mine interesse for ulovleg materiale knytta til barn og ungdom
–  og at strukturen er «mi katalogisering» eller sortering for dei ulovlege interessene.
– og heilt konkret, at mappenamn med kvinnenamn som til dømes Anette_No… , at det er namn på overgrepsoffer på fotografi som er i mappa, eller namn på jenter som blir framstilt på ulovleg erotisk vis.

Slik blir det og framstilt i retten av Berstad, og aktor har det med i si prosedyre.

Fenomenet

Berstad og Bø tvingar si etterforsking og analyse av mappestruktur inn i samsvar med dei indre fenomen danna av skjellig grunn til mistanke som låg til grunn for skjult etterforsking, med berre ei hypotese. På trass av ein sjølvforklarande struktur, på trass av at Berstad høyrer mi detaljerte forklaring på strukturen, på trass av at overgrep blir stoppa med bakgrunn i strukturen. Altså mot betre vitande, men det indre fenomen overstyrer dei ytre fenomen.
Fenomenet – det indre – blir til «faktum» i retten.

Faktaresistens i gruppe og motivasjon i ran av rettstryggleik

Det er utruleg tungt å skulle finne meining med noko, og så ikkje lukkast same kva ein strevar. Og det blir liggande der å gnage. Dag ut og dag inn, i årevis. Sjølvsagt kan det vere fenomen her i livet som det ikkje let seg finne ei meining med, men sett bort i frå det, så er det vel manglande tilgang på informasjon som er viktigaste årsak til at ein ikkje lukkast. Kanskje eg burde seie det slik, at der er ein kombinasjon av manglande informasjon og ikkje tilstrekkeleg nok med tankekraft for å kompensere manglande informasjon.

I mi sak er det berre eit vitne, eg sjølv. Så eg har det beste utgangspunkt av alle med tanke på å ha informasjon om mi sak, og kunnskap om kvar ein kan finne meir informasjon knytt til mi sak. Utanom meg som informasjonskjelde, så kan informasjon knytt til mi sak hentast ut i frå data som er tilstades i den fysiske verden, der min og andre sin aktivitet genererer spor som kan bli tilgjengeleg også for politi, eit politi som vidare kan eller skal samle inn og dokumentere innsamla spor, som skal bli vurdert med det formål at spor skal gje informasjon, vurdert informasjon kan presenterast som bevis i retten, og til slutt bli brukt i ein dom, altså akseptert som bevis. «Etterforskning som en transformerende og raffinerende prosess fra data til bevis»

Til politiet fortel eg om lovbrot eg har gjort, kvar politiet kan finne data, spor, informasjon og bevis for dette. Eg fortel politiet om mine indre fenomen som ligg bak mine lovbrot, og om dei indre fenomen som har som resultat at eg kan varsle om overgrep mot norske barn. Dette er ei og same forteljing frå mi side. Noko anna har eg ikkje å fortelje. Stort sett alt eg fortel om, ligg i data, i spor, i informasjon som kan stadfeste at eg har gjeve påliteleg informasjon, og som dermed gjev meg truverde. Og retten som skal avseie dom, er kjend med alle relevante sider av det som ligg bak.

For lokalt politi og påtalemyndigheit, så startar dei opp si sak / si kasse nede i nivå 5 i illustrasjonen ovanfor (materiale vurdert av politi og påtalemyndighet (informasjon)) , i det dei legg til grunn at Interpol England har «avslørt meg» og at Interpol har gjeve dei «dokumentasjon» på det same. Lokalt politi og påtale dokumenterer sjølv dette startpunktet svært tydeleg, gjennom skjellig grunn til mistanke om overgrep, og ei skjult etterforsking med berre ei hypotese, at eg vil bli funnen skuldig i overgrep. Og påtaleansvarleg fortel i detalj til media korleis ting heng i hop, i ei tilsynelatande plausibel historie. At det er ein fiksjon får ingen vite, då politiet ikkje veit det sjølv. Før seinare. Å dokumentere ein fiksjon er krevjande, og ein lyt då ta i bruk nye fiksjonar for å overtyde om den opprinnelege fiksjonen. Og alle data, alle spor, all dokumentasjon og informasjon som ikkje er i samsvar med fiksjonen, må holdast borte eller bli bortforklart.

Rettstryggleik = Oppgåver, plikt, byrder, ulemper ved etterforsking i politiet

Oppgåvene til norsk politi er mange, men i mi sak skal dei etterforske mogelege brot på straffelova. (dei skulle også ha tatt ansvar for etterforsking av overgrep mot barn, varsla av meg) Dette går føre seg i strafferettsprosessen, og min «støttekontakt» i denne prosessen er rettstryggleiken. Kva er så denne rettstryggleiken og kven er det som skal ta i vare den?
Fyrst eit sitat frå Bjerknes si master oppgåve om ulovleg skjult etterforsking, der det for han kjem fram nedslåande resultat:

Det er neppe tilstrekkelig å bare gjennomgå rettighetene og tenke at disse er viktige. For å oppnå gode refleksjoner og vurderinger må undervisning og pensumlitteratur ha fokus på grunnverdiene i regelen om hvorfor den mistenkte faktisk bør ha saksinformasjon. Med grunnverdier siktes det her til begrunnelsen for hvorfor disse reglene finnes og en evne til å sette seg inn i den mistenktes perspektiv i form av behov.

Bjerknes

Og eg blir litt omstendeleg på nytt og tar utgangspunkt i menneskerettane.

Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i broderskapets ånd.
Vi kan altså si at menneskerettighetene er laget for å ivareta den enkeltes menneskeverd. De gjør klart hva myndigheter og andre ikke kan gjøre mot enkeltmennesker, og hva de plikter å gjøre for å fremme menneskelig utvikling og blomstring.
https://filosofiiskolen.no/trinn-8-10/menneskerettigheter/

Menneskeretten er om eit menneske sin verdi og dei rettane det har, nettopp på grunn av den verdi menneske har. Menneskeretten er ikkje synleg gjennom eit tydleg merke i panna, ein medaljong rundt halsen, eller som eit sertifikat eller app du har med på mobiltelefonen. Altså menneskeretten er ikkje noko «trumfkort» som ein kan vifte med, og alt ordnar seg. Menneskeretten har ein berre så lenge alle andre legg ein innsats i å ikkje ta den frå deg, og ellers tar i vare si plikt.

Rettstryggleik i strafferettsprosessen i Norge er parallell til dette. Rettstryggleik i Noreg er noko som ein vil ha på vegne av alle borgarar i Noreg. Eit ideal. Og på same måte som menneskerettane, er rettstryggleiken ikkje synleg gjennom eit tydleg merke i panna, ein medaljong rundt halsen, eller som eit sertifikat eller app du har med på mobiltelefonen. Rettstryggleik i strafferettsprosessen for eit menneske i Noreg blir berre tatt i vare gjennom aktiv handling frå dei som har denne oppgåva i prosessen.
Så snart ein ved å vere passiv, eller av andre grunnar, let vere å aktivt ta i vare rettstryggleiken, så er ein aktivt med på å ta bort rettstryggleiken for eit menneske. Rettsstaten og rettstryggleik er brått berre ord for den som misser den.
Svein Olav Nordlien – Intensjonen med vår rettssikkerhet er god, men som en filosof sa: vegen til helvete er brolagt med gode intensjoner.

Staten Noreg har sett opp ein modell om korleis strafferettsprosessen skal vere, ut frå mange omsyn. Mellom anna fordi politiet i Noreg skal kunne vere effektive, er dei tildelt ulike maktmiddel, dei har i stor grad monopol på aktivitet og informasjon (til dømes har dei monopol på bruk av vald), og dermed er det trong for ymse regulering for å sikre rettstryggleik. Og, her kjem poenget; det same politi som har fått tildelt maktmiddel for å kunne etterforske effektivt, har også fått ei mengde med plikter, oppgåver, byrder, ulemper for å aktivt ta i vare rettstryggleiken til den som blir etterforska. Eg har tidlegare skrive om den kampen Riksadvokaten har tatt for å gjere staten sine representantar merksame på si aktive plikt, ei plikt som ikkje fell bort, heilt uavhengig kva den einskilde måtte tru, tenkje, bortforklare eller ha trong for til kvar ei tid.

Riksadvokaten har det overordna ansvaret for kvalitet, for rettstryggleik, frå etterforskning til føring av sakene ved domstolane. Riksadvokaten gjere det klart, til dels med store bokstavar, at krav til kvalitet, krav til rettstryggleik med meir, er absolutte. Uavhengig om kompetansen er der eller ikkje. Eg får ei kjensle av at riksadvokaten legg vekt på «et selvstendig ansvar», nettopp fordi POD ikkje grip inn.

Nokre sitat nedanfor som seier det same, men med andre ord.

Wikipedia
Rettssikkerhet er en karakteristikk som særlig brukes om garanterte begrensninger for statens maktutøvelse overfor sine egne borgere. Rettssikkerhet innebærer blant annet at den offentlige makt blir utøvd med hjemmel i lov og at det finnes konstitusjonelle garantier som setter grenser for statens maktbruk.

NOU 2019-5
https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2019-5/id2632006/?ch=11
Det er vanlig å skille mellom rettssikkerhetsidealene, som har flere elementer som har karakter av forskjellige mål, og rettssikkerhetsgarantier, som er midler til å virkeliggjøre rettssikkerhetsidealene. Ordet «rettssikkerhet» blir gjerne brukt som en samlebetegnelse for beskyttelse mot overgrep og vilkårlighet fra myndighetene, til å kunne forutberegne sin rettsstilling og forsvare sine interesser.

Individ og gruppe

Den motstand som leiar for etterforsking av mi sak legg til grunn mot fakta og alternativ informasjon, har lete seg dokumentere ved fleire høve. Anita Berstad har den mest sentrale rolla i mi sak, sett bort i frå politiadvokat, påtaleansvarleg og aktor Sissel Kleiven. Berstad sin nærmaste overordna er lensmann Nils Ove Roset. Den i politiet som har vore mest i kontakt med meg undervegs i strafferettsprosessen er Rognald Dvergsdal, med omlag 15 timar i avhøyr. Betjentane Roar Bø og Torbjørn Sælen deltar ved nokre høve. Berstad, Roset, Dvergsdal, Bø og Sælen er knytt til det lokale lensmannskontoret. Eg har ikkje registrert at andre lokale tenestepersonar var med. Geir Harkjerr er knytt til kontoret i Balestrand, i Sogn. Han møter som observatør hjå Kripos, då Fjordane politikammer ikkje har kompetanse eller utstyr til vurdering etter COPINE systemet. Dette er ei kjend ordning som blir nytta i Noreg på denne tida, og som truleg er der enno for dei som framleis ikkje har kompetansen. Politiadvokat, påtaleansvarleg og aktor, Sissel Kleiven held til ved  politikammeret i Florø. Der er også datakyndig Solevåg. Dataetterforskar Sindre Breda dukkar opp i Florø , men blir ikkje brukt til etterforsking i mi sak.

Øystein Stigson Ellingsvåg står bak ein rapport om Yahoo-kontakter. Eg har funne ein del informasjon om Ellingsvåg på internett, men veit ikkje sikkert kva funksjon han hadde i politiet på denne tid. Mest truleg var han stasjonert i Førde i Sunnfjord.

Personale frå Kripos er med, eg kjenner ikkje namn og tal personar, men veit kva kompetanse dei stiller med under skjult etterforsking, og seinare ved klassifisering etter COPINE.

– dette er ei opplisting av personar som eg har kjennskap til, som alle har plikt til å ta i vare min rettstryggleik i tillegg til at dei kan bruke maktmiddel for å finne ut om eg er skuldig for å ha brote straffelova.

Organiserte politiet seg i gruppe/prosjekt?

Korleis individa ovanfor deltar i gruppe eller team som har som formål å delta i etterforskinga av meg og ta i vare min rettstryggleik, veit eg lite om. Eg veit ikkje ein gong om det vart oppretta ei gruppe eller eit team med dette som føremål. Ved eit par høve veit eg at dei opptrer to og to. Og no er eg ved eit av mine paradoks som ikkje gjev meg fred. Det er ikkje tenkjeleg for meg at det ikkje har vorte oppretta ei gruppe, samstundes er det heilt uforståeleg for meg korleis ei heil gruppe kan gå i flokk i feil retning med all den informasjon dei har tilgang på. Informasjon som kvar person alt har, og den samla informasjon som dei då har, som gruppe. At ingen i gruppa på noko tidspunkt ikkje såg trong til aktivt å ta i vare min rettstryggleik? Var det heller ingen som ville ta på seg rolla som «djevelens advokat»?

Observasjon og vurdering undervegs av individ og gruppe

Kva det lokale politiet som gruppe tykkjer om meg 1 år ut i etterforskinga, veit eg grunna at leiar for etterforsking seier det i klartekst til min sambuar i avhøyr: «Vi er sterkt bekymra for at du lar han bli buande hjå deg og ungane dine» Janne: «jasså så da mener du det» Berstad: «det er ikkje berre eg som meiner det, det er fleire (hjå politiet) her som meiner det» Lensmann Roset tar dette svært alvorleg med si repeterande, nærgåande stirring i det offentlege rom. Av både meg og min sambuar. I seg sjølv er det bisart, og som lensmann er det uetisk. Andre som har gjeve lensmann Roset motstand får også oppleve dette fenomenet, stirringa. Eg fortel om stirringa i retten, då eg finn den djupt krenkande.

Politi-tenestepersonar som fysisk har sete i same rom som meg og høyrt meg greie ut detaljert om mappestruktur, innhald og mine motiv:
Rognald Dvergsdal avhøyrar, i 3 avhøyr. Anita Berstad etterforskingsleiar og Torbjørn Sælen betjent, i 1 avhøyr, avhøyret der eg fortel om mogelege overgrep.

Politi-tenestepersonar som har sett mappestrukturen er Anita Berstad og betjent Roar Bø ved to høve, 19.01.2016 og 28.01.2016. Utan om dette , Geir Harkjerr frå politiet i Balestrand og tilsette i Kripos. Datakyndig Solevåg og dataetterforskar Sindre Breda «ser» også mappestrukturen, men dei etterforskar ikkje inn mot den. Breda forstår den utan etterforsking, og framfører det i retten.

Lydopptak frå alle dei fire avhøyra med mine forteljingar om mappestruktur med meir er tilgjengeleg til ei kvar tid. (uskikkert om 15.10.2014) Ingen i lokalt politi eller påtalemakt høyrer på opptak av avhøyra.

Alle data var tilgjengeleg for den i politiet som ville sjå etter. Min server og anna datautstyr er då lagra hjå politiet i Florø. Spegla informasjon frå datautstyr er tilgjengeleg etter kort tid. Dei har alle brukarnamn og passord til kontoar på internett.

All informasjon skal samlast, strukturerast og vurderast, og politijurist og påtaleansvarleg Sissel Kleiven skal vurdere og rettleie.

– Nytilsett dataetterforskar Sindre Breda er den einaste tenesteperson som i prosessen gjev uttrykk for at den mappestrukturen eg fortel om, er tilstades som eit ytre fenomen. Dette tar han på strak arm i retten grunna sin kompetanse. Sindre Breda seier klart og tydleg i frå i retten: at han ikkje har vorte beden om å etterforske mi sak, og han har difor heller ikkje gjort det.
– Utan om Ellingsvåg har dei andre i prosessen aktivt helde informasjon tilbake , til skade for etterforsking og min rettstryggleik. Det er ikkje spor av at nokon, verken på individ nivå eller som deltakar i gruppe, har gjort noko anna.
– Berstad og Bø set fram påstand at mappestrukturen er der, men at den er der av heilt andre årsaker og med eit heilt anna innhald enn kva eg og dataetterforskar Breda legg til grunn. Aktor Kleiven framset Berstad og Bø sin påstand i retten.
– Alle med unnatak av Breda og Ellingsvåg, har passivt eller aktivt motarbeida min rettstryggleik.

Samla gruppe eller team, brainstorming og vurderingar.

/// XXXXHer må det stå noko generelt om gruppe / teamarbeid, samansetning, leing, reglar med meir. Og klart dette er kritisk ut frå utgangspunktet til lokalt politi. Det er opp til 21 års fengsel for det straffebrotet dei er sikre på at eg har utført.XXXX///

Nina Sunde:
Et anbefalt mottiltak er aktivt å lete etter alternativer til den første ide eller mistanke (Fahsing &Ask, 2013). Rachlew (2009) vektlegger betydningen av å skrive ned beslutninger, for å tvinge etterforsker til å vurdere alternative forklaringer til informasjonen som samles inn. Bjerknes & Fahsing (2018) anbefaler å utarbeide en skriftlig plan i etterforskningen, hvor de alternative hypotesene i etterforskningen inngår. Å utpeke en såkalt djevelens advokat har vist seg å være et viktig tiltak for å forebygge bias (Fahsing, 2016, med referanse til Herbert & Estes, 1977; Schwenk, 1990), en funksjon som er innarbeidet i det sjette trinnet i etterforskningssirkelen (se punkt 2.4). Sjekklister er blitt anbefalt som verktøy for å motvirke bias som rammer eksperter (Gawande, 2010), noe som kan være et relevant tiltak også for dataetterforskere.

Bjerknes og Fahsing:
I en etterforsking vil det ofte vere slik at noen hypoteser vurderes som sterkere enn andre. For skyldhypotesens del er det krav til sannsynlighetsovervekt for å kunne ta i bruk en rekke av de mest brukte tvangsmidler. Derfor er det svært viktig å vurdere informasjonen med et mest mulig kritisk blikk, slik at vi eksempelvis ikke overser eller søker å bortforklare informasjon egnet til å falsifisere eller svekke en hypotese som ellers står sterkt. Det kan være lurt å utpeke en analytiker eller en annen etterforsker som såkalt djevelens advokat. Denne skal ha som oppgave å utfordre skyldhypotesene, og det skal ikke kreves motbevis. Dette fordi det alltid er anklageren som har bevisbyrden. Det er uansett viktig at analytikeren/etterforskeren formidler sine tanker og vurderinger rundt hypotesens styrke til de øvrige i etterforskningsteamet. En hypotse man har høy tiltro til vil i større grad kunne medføre beslutninger om bruk av for eksempel tvangsmidler eller operative tiltak, enn en hypotese man har lav tiltro til. Av denne grunn er det også viktig å utfordre egne tanker og vurderinger rundt hypotesens styrke. Dette ivaretas i neste fase.

Danning av skjellig grunn til mistanke om overgrep.

Under danning av skjellig grunn til mistanke i skjult etterforsking, så er einaste «offisielle» kjelde eller grunnlag, teksten nedanfor. Ut frå denne teksten informerar politiadvokat og påtaleansvarleg Sissel Kleiven, detaljert i media om mi aktive deltaking i eit overgrepsmiljø i England.
Ved bruk av vanleg leseforståing skal det ikkje vere mogeleg, men likevel er alle som vurderar dette, likevel så sikre, at dei ser bort i frå at eg kunne vere uskuldig.

I samband med etterforsking og avdekking / opprulling av eit lukka miljø for produksjon og formidling av overgrepsmateriale (i ein by i England) , har Interpol England funne at ein person / e-postkonto med tilknyting til dette miljøet, har sendt ut mange e-postar, deriblant også til ei e-postadresse heimehøyrande i Noreg.

Etter 3 år kjem det fram, ved ei hending i retten, at eit dokument (dokument 3) med dokumentasjon av overgrep mot barn og sadisme mot spedbarn har vore tilgjengeleg for dei fleste som har deltatt i saka mot meg. Eg har skrive at dette er katalysatoren bak dei bias som etter kvart dukkar opp. Advokat og eg får ikkje vite om dokument 3, då det er ein del av skjult etterforsking.

Avgjerd om i setje i gang ulovleg skjult etterforsking

Denne avgjerda er det berre politiadvokat Sissel Kleiven som kan ta. Det er ikkje teikn til at nokon av dei tenestepersonar som deltar, har sagt i mot at ein skal ta i bruk ulovlege metodar.

Varsel om mogelege overgrep – 15.10.2014, dag 2

Same kva hypotese som gav mandat til opp-start av etterforsking den 14.10.2014, til skjult- eller ikkje skjult etterforsking, så skulle ei svært så detaljert forteljing om mogeleg overgrep mot barn i Noreg, utløyst ein klar reaksjon hjå lokalt politi. Seinast dagen etter måtte ein kunne vente seg at eit team / gruppe vart samla for å drøfte korleis ein skulle handtere slike opplysningar. Logisk prioritering skulle vere å stoppe pågåande overgrep, avdekke tidlegare overgrep, og vurdere faren for overgrep, alt etter som kva eg fortel. Så måtte ein fort ha tatt standpunkt til om ein skulle be om assistanse eller kanskje overlate etterforskinga til Kripos.

Etterpåklokskapen viser at det skjedde veldig lite, og nokon / nokre tok avgjersla om at det ikkje skulle etterforskast vidare. Ein varsla til politiet i Horten. Korleis var det mogeleg å ta den avgjersla hjå det lokale lensmannskontoret, to tre dagar ut i etterforskinga? Ein trengde ikkje ein gong å ha rolla som djevelens advokat, for å forstå at overgrep mot barn skal ha høg prioritet.

To tenestepersonar sit og høyrer på at eg fortel, men det eg fortel er så lite interessant at ingen ser grunn til å høyre på opptaket i ettertid. For dei to og dei andre, så er det alt avgjort at det er eg som er overgripar, avslørt av Interpol i England. Som aktor seier i retten, om mine forteljingar om overgrep: «Det var berre noko du fant på fordi du ville ha mindre straff.»

Operasjon Duck / Kripos vil overta etterforskinga

Operasjon Duck enten tilbyr seg, ber om eller krev å få overta etterforskinga av meg.
Dette blir avvist av lokalt ansvarlege i påtale og etterforsking, med grunngjevinga:
– vi har den kompetansen vi treng til å etterforske denne saka.
Det har no gått 8-10 månader sidan ein tok til på skjult etterforsking, og lokalt politi og påtalemakt er framleis i god tru, dei ventar berre på at Kripos skal stadfeste den einaste hypotese. Lokalt politi er heilt uvitande til at dei eigentleg held på med å etterforske datakriminalitet, og grunngjeving tilbake til Operasjon Duck er fullt på høgde med «goddag mann, økseskaft». Dei som avviser Opersajon Duck / Kripos ser ingen grunn til at mi sak, mi kasse og mine varsel om overgrep , kan få ei betre løysing hjå dei som verkeleg har kompetansen. Ingen lokalt er i tvil.

Kripos stadfestar ikkje-funn i skjult etterforsking og lokalt politi veit no at overgrep er stoppa i samsvar med mi forteljing

Tidleg haust 2015 så er Kripos klar med svar på dei to oppdraga dei har utført på vegne av lokalt politi.
– det er ikkje gjort funn etter skjellig grunn til mistanke om overgrep, skjult etterforsking
– identifisering av ulovleg materiale og klassifisering etter COPINE av det same, er utført.
* det kan vere Kripos som kjem med informasjon om overgrep som er stoppa i samsvar med mi forteljing, men det veit eg ikkje.

Lokalt politi får no svar på resultatet av den skjulte etterforskinga etter einaste hypotese danna etter skjellig grunn til mistanke, at eg skulle vere ein overgripar, og som produserar materiale av det same, og som deltar med dette materiale i eit overgrepsmiljø i England. Svaret er ikkje funn.

På same tid, eller omtrent på same tid så veit lokalt politi, at overgrep er stoppa i samsvar med mi forteljing, og at fleire av personane bak dei kontoane eg har varsla om, er tatt av politiet. Dei det gjelde er på ulike stadier i strafferettsprosessen. Det er avhøyrar Rognald Dvergsdal som fortel meg dette i avhøyr november 2015. I februar / mars 2018 får eg vite om Fosenmannen si varsling frå mai 2015 om overgrep, det same som eg varsla om 8 månader før, 15.10.2014. Eg tar det som gjeve at alle i lokalt politi og påtaleansvarleg Kleiven har fått same informasjon som Dvergsdal.

Ikkje-funn i skjult etterforsking, og tydeleg stadfesting av min informasjon frå 15.10.2014 om overgrep, er ikkje nok til at lokalt politi og påtaleansvarleg , vil sjå på mi sak med nye auge. Som eg har gjort greie for, dei blir heller styrka i si tru, i samsvar med skjellig grunn til mistanke, men innser også at dei no må få meire kjøt på beinet.

Gruppa som skal etterforske mi sak og mi kasse er no heilt klart dysfunksjonell, og er ute av stand til å ta i vare rettstryggleiken min. Som aktor seier i retten, om mine forteljingar om overgrep: «Det var berre noko du fant på fordi du ville ha mindre straff.»
Paradokset er at: Det er påtaleansvar Sissel Kleiven som no heilt klart skulle ha forstått at ei dysfunksjonell gruppe ikkje er eigna til å løyse mi sak og ta i vare min rettstryggleik, og ho skulle då sjølv ha tatt kontakt med Operasjon Duck / Kripos. Det var tross alt kort tid sidan at Operasjon Duck ville overta mi sak. Så kan det vere at påtaleansvarleg sjølv er så prega av tunnelsyn at ho høyrer til i den dysfunksjonelle gruppa, og vidare kreative påfunn frå den kanten kan tyde på det. Og, ein skal ikkje sjå bort i frå at påtaleansvarleg, med vitande vilje, ikkje vil at andre skal overta mi sak, i frykt for at hennar eigne feil og lokalt politi sin inkompetanse skal bli avdekka.

Motivasjon hjå avhøyrar Dvergsdal

Avhøyrar Rognald Dvergsdal sine 15 timar med meg.

Ved fleire høve fortel eg til min sambuar, om mine inntrykk som eg har fått av Rognald Dvergsdal under avhøyr. Og min sambuar likar dårleg det eg fortel, fordi eg av alle, omtalar han i såkalla positive ordelag, på trass av alt det ulovlege han gjer i avhøyra av meg. Og min sambuar er på meg også ved andre høve; du kan ikkje ordlegge deg slik, folk vil ikkje kunne forstå kva du snakkar om. Det er berre du som ser nyansane i det du legg fram, folk flest høyrer det motsatte av det du prøver å få fram. Og det min sambuar seier må eg ta omsyn til, for ho har rett. Fagfolk i psykiatrien har forklart det til meg ut i frå deira ståstad. Om mi forskyving av intelligens, om Asperger og tvang, at eg går rundt med ei forventning at dei fleste andre tenkjer slik som meg, at andre er like lite påverkbare av den subjektive norm som eg er, at alle tar utgangspunkt i at alle ting er, og at også alle andre nyttar seg av buttom-up logikk, og ikkje berre av top-down. At stereotypar er irriterande nonsens og at ein fint kan ta ballen utan å ta mannen, og så bortetter.

Eg omtalar Rognald Dvergsdal i positive ordelag, fordi det nettopp er grunnlag for det, etter mine inntrykk.  Fordi eg ser på det som positivt at Dvergsdal tydleg har ein intellektuell kapasitet, at han er smart, at han har sans for humor. Eg ser hans evne til å innta ulike roller. Eg er ikkje tvil om at han overgår alle sine lokale kollegar, og av dei eg har møtt på i strafferettsprosessen , så er det berre dataetterforskar Sindre Breda som eg plasserar over Dvergsdal. I høve til potensiale ut frå mine inntrykk.

Så korleis vel avhøyrar Rognald Dvergsdal å bruke sin intellektuelle kapasitet, hans smartheit, hans evne til å innta ulike roller? Eller sagt på ein annan måte, korleis vel han å bruke det potensiale han har? Og kva er motivasjonen hans for å ta dei val han gjer?
Så no går eg over til å ta ballen så godt eg kan, og ikkje mannen.

Dvergsdal er peika ut

Rognald Dvergsdal er peika ut til å ta avhøra av meg, og det er ikkje uten grunn at det er akkurat han. Aktor Sissel Kleiven seier om han i retten då han ikkje kan møte – at han er den beste vi har, til slike avhøyr. Dvergsdal skal avhøyre det vitnet som veit mest om dei ytre fenomen i mi sak, og det vitnet som veit alt om dei indre fenomen som ligg bak. Det er då meg, den sikta. Dvergsdal sitt mandat, gjeve av staten, er å skaffe fram mest mogeleg informasjon om fortida som på ein eller anna måte framleis er tilgjengeleg, om dei tema som til slutt skal kome for retten. Og denne informasjonen skal ligge så nær som mogeleg slik som dei ytre og indre fenomen var ein gong i fortid, og informasjon som kan etterprøvast ved etterforsking har klart størst verdi. Alt innan for rimelege grenser. Det er for at retten sin dom mot meg skal vere i samsvar med den materielle sanning. Altså så nær dei ytre og indre fenomen som var til stades den gong då.

I 2014 har Dvergsdal mykje informasjon tilgjengeleg om korleis han skal utføre jobben sin som avhøyrar, for å samle inn informasjon:

I mange yrker gjennomføres samtaler for å innhente informasjon. Samtalen ledes gjerne av en profesjonell aktør som del av en yrkesutøvelse, mens den som svarer, forteller om sine opplevelser, deler av sin kunnskap eller sin historie. Når formålet med samtalen er å innhente relevant, nøyaktig og påliteleg informasjon, som igjen skal danne grunnlag for beslutninger, kaller vi det en profesjonell samtale. Kvaliteten og påliteligheten i informasjonen man får i denne samtalen, avhenger av tillit mellom deltakerne og, ikkje minst, hvordan spørsmålene stilles.

The Reid Technique

Dvergsdal vel ein heilt annan metode enn kva Riksadvokaten og staten har sagt han skal bruke. Dvergsdal tar i bruk The Reid Technique, ein metode som er utvikla for å få den mistenkte til å tilstå det politiet vil at den mistenkte skal tilstå. Ein metode med nært slektskap til «å trekke ut neglene». Metoden som Dvergsdal nyttar mot meg er så feil og ulovleg, at dei ikkje vil omtale den på Politihøgskulen.

Tilståelsesfokuserte avhørsmetoder er hverken i tråd med norsk lov, menneskerettighetene eller forskningen innen feltet. Disse metodene forsterker en eventuell bekreftelsestendens og tunnelsyn. De bidrar derfor ikke til kvalitet i etterforskningen og øker dramatisk faren for falske tilståelser og uriktig domfellelse. De omtales derfor ikke nærmere i denne boken.

Metoden blir brukt for å få meg til å tilstå i samsvar med den einaste hypotese som ligg til grunn for den skjulte etterforskinga, at eg har utført overgrep mot eigne barn, andre barn og har produsert ulovleg materiale av det same, og deltatt med dette i eit overgrepsmiljø i England. Eg skal altså tilstå i høve til ein fiksjon, ein fiksjon som ligg føre som eit indre fenomen hjå lokalt politi og påtaleansvarleg. Ei slik tilståing kjem då sjølvsagt ikkje frå meg, og skulle den ha kome, ville det ha vore ei falsk tilståing i høve til ein fiksjon.

Eit anna føremål med metoden, er at alternativ informasjon ikkje skal nå fram. Dvergsdal når dette målet, ikkje ved å nekte meg å snakke, men gjennom å utelate mi forteljing om mi sak og mi kasse i avhøyrsrapporten han skriv. Element i mi forteljing blir gjort om for å passe inn med den einaste hypotese, ofte ved bruk av årsaksorienterte ord. Lydopptaket blir lagt bort, i samsvar med den logikk som også aktor stadfestar i retten i det ho bryt ut i høglytt latter og seier : Kvifor i alle dagar skulle ho no gjere det?! – å høyre på opptaka.

Dvergsdal vel bort den / dei metodar som er pålagt han å bruke, og sviktar der med grunnlaget for ei etterforsking med kvalitet. Mangel på kvalitet rammar meg meir enn politiet sjølv, og rettstryggleik har alt berre blitt til eit ord utan innhald, for meg.

Aktiv motarbeiding av min rettstryggleik, nokre døme.

Brukarnamn og passord.

At den mistenkte vil samarbeide med politi i samband med datakriminalitet, er av stor verdi  for etterforskinga, og særleg om ein treng å få tilgang på informasjon frå system som ligg utan for Noreg. Lokalt politi er sikre på at eg er aktiv deltakar i overgrepsmiljø i utlandet, så berre av den grunn er det veldig viktig for dei å få gjort beslag og sikre bevis for nettopp dette.

Det er særlig momenter som dreier seg om å kartlegge aktuelle digitale spor og knytte de digitale sporene til konkret person, som blir den taktiske utfordringen. Tidlige svar som letter etterforskningen og rask oppklaring, skal premieres av påtalemyndigheten i form av forslag om strafferabatt.

I avhøyr om morgonen den 14.10.2014 sit eg rett overfor Dvergsdal og gjev han denne informasjonen som dei vil ha, på nettstader eg har oppretta konto, og han får brukarnamn og passord. Det er for kontoar i Noreg, og i utlandet, det er for Facebook og Yahoo med meir. På same måte fortel eg om datautstyr som eg rår over, med brukarnamn og passord for å logge seg på. Eg fortel kvar i bustaden dei kan finne utstyret.

Mine observasjonar av Dvergsdal si handtering av denne informasjonen.

Dvergsdal tar kontakt med dei i politiet som er ute for å ransake i bustad, og formidlar min informasjon om kvar i bustad dei kan finne objekta.
Dvergsdal formidlar vidare informasjon om alle brukarkontoar og passord til datakyndig Solevåg i Florø, like etter at han har fått den av meg.

Dagen etter , 15.10.2014 i Førde, i samband med gjennomlesing og underskriving av avhøyrsrapport, så seier Dvergsdal at ein har kome seg inn på alt utstyr og alle kontoar, med unnatak for ein brukarkonto på internett. Eg spør kva nettstad det gjeld, og forstår at eg må ha bytta om nokre teikn i passordet, og gjev han mi retting. Dvergsdal sit rett overfor meg, og han ringe no til Solevåg i Florø. Solevåg sit tydleg vis tilkopla nettet, for Dvergsdal får tilbakemelding innan kort tid, og i det han avsluttar samtalen med Solevåg, så seier han til meg: No kom han seg inn. 

Så blir denne informasjonen sporlaust borte.

«No kom han seg inn» er den siste observasjon eg har gjort av mitt: «Tidlige svar som letter etterforskningen og rask oppklaring, skal premieres av påtalemyndigheten i form av forslag om strafferabatt.»

Den skulle i det minste til slutt ha dukka opp att som i form av forslag om strafferabatt frå påtaleansvarleg Sissel Kleiven. Nei ingen ting der i frå Kleiven. Ho brukar heller mykje energi og hånlatter for at eg heller ikkje skal få strafferabatt for tilståing av mengde ulovleg materiale. Kan det vere at påtaleansvarleg ikkje fekk rapport om korleis datakyndig Solevåg kom seg inn på kontoar i inn og utland, og på alt mitt datautstyr, og at dei fekk online-rettleiing for å finne fram til fysisk datautstyr? Kven stoppa informasjonen om korleis ein så raskt fekk tatt beslag i kontoar og fysisk datautstyr?  Var det leiar for etterforsking Anita Berstad som har som jobb å koordinere dette? Skreiv ikkje datakyndig Solevåg noko rapport om korleis han kom seg inn, leverte han ingen ting i samband med notoritet og dokumentasjon?

Tilbake til Dvergsdal då, – og for han er det heilt klart – , at denne informasjon eg gjev, den har ingen ting å gjere i avhøyrsrapporten i alle fall. Der er det kjemisk fritt.
Ingen notoritet og ingen dokumentasjon. Dvergsdal har ein eller anna motivasjon for å undergrave min rettstryggleik.  Sett bort i frå at stort sett alt er med på lydopptak frå avhøyret (om ikkje Dvergsdal slo av opptaket under telefonsamtale med andre), men der er øverste ansvarlege klokkeklar: Kvifor i all verden skulle …

Men så er det dette med paradoks på nytt. Kripos får denne informasjonen om alle mine kontoar i utland og innland. Nei skulle du ha sett, informasjonen var likevel ikkje borte.

Framsett krav om dataetterforsking til fordel for meg sjølv.

Fyrst vil eg her minne om min eigen datakompetanse, som på denne tid var høg, i høve til eit snitt i folket, og truleg på eit gjennomsnitt i mi yrkesgruppe som IKT konsulent, i eit konsern i energibransjen. Dette er med å forme den måten eg fortel / forklarar meg på, at snakkar om til dømes om e-post i eit web-basert system, så veit ein alt om sporing og logging med meir. Det er inneforstått for dei med kompetanse.

I det Dvergsdal, 14.10.2014, spør meg konkret, om eg har ulovleg materiale på mine datasystem, så seier eg til han, etter å ha gjort greie for ulovleg materiale:
«du må be den eller dei som skal gå igjennom dette materialet, sjekke loggane for filsystemet i kva grad eg har opna filer og sett på foto og videoar av overgrep. De vil då sjå at eg ikkje har gjort det. Det er eit Unix filsystem i botnen for mitt NAS, og det har god logging på aktivitet.»
Heilt logisk for ein med datakompetanse å be om dette, for det ville vise eit samsvar mellom det eg fortel om ytre – og indre fenomen. For ein dataetterforskar i politiet ville det vere heilt naturleg å gjere det eg bed om, også av motsett grunn, for om mogeleg kunne dokumentere at eg nettopp har hatt den aktiviteten som eg påstår eg ikkje har hatt.

Det er ikkje spor etter hendinga i avhøyrsrapporten, berre i opptaket, som ingen vil høyre på.
I eit seinare avhøyr tek eg opp med Dvergsdal om dette punktet har vorte sjekka.
Eg får ikkje svar. Kvifor vil ikkje Dvergsdal svare?

I retten stadfestar dataetterforskar Sindre Breda at dette ikkje hadde vorte sjekka, etter han sin kjennskap, og  han sjølv hadde ikkje vorte spurd om å gjere dette.

Alt tyder at denne førespurnaden om å etterforske i samsvar med min rettstryggleik, blir aktivt halde tilbake av Dvergsdal sjølv. Kva var motivasjonen hans for nok ein gong sette til sides min rettstryggleik? Var det berre ein naturleg konsekvens av hans val om å nytte The Reid Technique?

Men kva tenkte Dvergsdal då eg i eit nytt avhøyr spør om dette har vorte utført? Det burde i allefall ei kraftig påminning for han, på vegne av min rettstryggleik. Dvergsdal hadde tydlegvis nok ein gong ein motivasjon for å halde min førespurnad unna.

Mine avhøyrsrapportar, generelt

Eg har eit eige kapittel om avhøyrsrapportane, og tar med ein gjengangar.

Informasjon som ikkje blir med:
Kort fortalt så er det all informasjon som kan etterprøvast gjennom etterforsking.
– frå detaljar om systemloggar, mappestruktur, tidsstempling av filer, sletting av kontakter i Yahoo med mykje meir.
– til mine forteljingar som var knytta opp mot detaljane ovanfor.
– men også fleire av mine indre fenomen, altså mine tankar og formål knytta inn mot det eg var sikta for.

Rognald Dvergsdal stiller ikkje som vitne i retten

Eg og advokat har bedt om at Dvergsdal skal stille som vitne i retten. Det er Dvergsdal som i all hovusak var mitt kontaktpunkt hjå politiet. Eg gjev han informasjon, og han gjev meg noko informasjon. Nedanfor tar eg med noko av det eg skreiv til advokat ei tid før siste runde i retten.

Eg vil trur du er samd i att politiet i dag sit på informasjon i mi sak som dei berre kunne ha fått tak i gjennom mine forklaringar.
– Eg har ikkje svart med løgn på nokon av spørsmåla frå politiet.
– Eg har ikkje sjølv framsagt løgner i mine eigne forklaringar.
– Eg har heller ikkje kome med motstridande forklaringar som eg veit om. (selvmotsigelser eller endring av forklaring)
* Politiet har (ikkje varsla meg) ikkje tatt meg i løgn.
* Politiet har (ikkje varsla meg) ikkje påpeika at eg har forklart meg motstridande.

Eg har i lang tid før rettssak, kunnskap om:
– at leiar for etterforsking Anita Berstad ikkje har høyrt på opptak av avhøyr, og at ho berre kjapt har lese gjennom avhøyrsrapportane.
– at avhøyrsrapportane ikkje har med svært mykje viktig informasjon gjeve av meg.
– at eg i avhøyr har bede om at det blir utført etterforsking på vegne av meg.

Før fyrste runde i retten har eg danna meg eit bra bilde om kva politiet har gjort undervegs i mi sak. Fleire hendingar i retten under fyrste runde gjev meg endå betre innsyn i kva politiet har gjort undervegs, og ikkje minst, om kva dei ikkje har gjort. Og her er det Dvergsdal kjem inn, for eg veit alt kva han har fått vite gjennom meg, og kva eg har bede han om å få etterforska på vegne av meg.

Opplegget som eg lagar til for advokat inn mot Dvergsdal, var tenkt brukt i tråd med det eg skriv til advokat. Dvergsdal skal få spørsmål omtrent som slik:
Kor mange gonger har Dvergsdal / politiet tatt Tveit i løgn ? I høve til spørsmål frå politiet eller i høve til hans eigne forklaringar? Om Dversdal svarar ja, så skal advokat spørje etter tema og be om dokumentasjon / forklaring på at politiet har tatt meg i løgn. Skulle Dvergsdal derimot svare nei, så skulle advokat fylgje opp med spesifikke spørsmål, som til dømes; Tveit har opplyst til politiet slik og slik, og så er det altså slik, at dette har politiet aktivt sjekka opp og fått stadfesta?, at Tveit har fortalt sanning?
Og tanken då var at Dvergsdal måtte svare i retten på mellom anna det han ikkje ville svare meg på. Om politiet hadde utført etterforsking til fordel for meg, på direkte førespurnad frå meg. Lista over tema som kunne takast opp med Dvergsdal var lang. Mest truleg ville ikkje Dvergsdal kunne ha svart på eit einaste oppfylgingsspørsmål då det var han sjølv som sette ein stoppar for mange tiltak som skulle bli sett i verk, i samsvar med min rettstryggleik.

Det siste punktet om motstridande forklaringar eller om endring av forklaring, var meint til å få stadfesta, at eg ikkje hadde noko anna å seie enn sanning, og sanninga er lett å halde orden på, medan løgn og andre fiksjonar fort kan gå i ball.
Og meininga var at retten med eigne øyre, skulle få høyre det frå ein sentral person i etterforskinga mi, at han og hans kollegar ikkje hadde etterforska slik dei skulle, og at dei held tilbake informasjon.

«Dvergsdal er den beste vi har på denne type avhøyr»

Aktor Sissel Kleiven kjem med påstanden i overskrifta i det rettsaka tar til på nytt 30.11.2017, i samband med at ho ber om at Dvergsdal må få sleppe å vitne i retten denne dagen. Påstanden ho set fram i retten, er den setninga ho avsluttar med:
… men, Dvergsdal er den beste vi har på denne type avhøyr.

Retorikk! er ordet som melder seg i hjernen min i retten. Dette er berre retorikk frå aktor for å overtyde retten om den kvalitet som ligg til grunn og så bort etter. Månader etterpå tenkjer eg tanken, tenk om Sissel Kleiven meinte det ho sa? At Dvergsdal er den beste vi har på denne type avhøyr. Då er spørsmålet, kva meinte ho med «denne type avhøyr»?
– Om ein tar omsyn til dei ytre fenomen, så utfører Dvergsdal avhøyr i ei sak opp mot datakriminalitet. Det var det ikkje han dreiv med, og Kleiven veit ikkje at det var nettopp det han burde drive med, altså avhøyr i samband med datakriminalitet.
– Er Dvergsdal den beste til å utføre avhøyr i samsvar med Riksadvokaten sine direktiv og retningslinjer, forskinga på området, undervisninga på politihøgskulen og i samsvar med rettstryggleiken? Nei, heilt uaktuelt, det er ikkje noko teikn på det.
– Om aktor meinte at Dvergsdal er den beste dei har til å gjennomføre metoden The Reid Technique? Tja, det kunne gje meining, men Kleiven ville nok ikkje like å måtte utdjupe det noko vidare.

Eit par år seinare har eg ei ny hypotese, som gjev meir meining for meg. I mellomtida har eg lese nokre tusen sider med faglitteratur om ulike tema knytt opp mot strafferettsprosessen. Og eg har eg lese ein del bøker som gjev meg eit anna perspektiv, mellom anna bøkene til Bjørn Olav Jahr om Karmøy- og Baneheia sakene. Ola Thune gav i 2016 ut boka «Byen vest for loven, ukultur, maktspill og udugelighet i Bergen» , og det er mogeleg at det er boka til Thune som gjev meg «mot» til å tenke tanken.

Eg trur at Sissel Kleiven verkeleg meinte det ho sa om at «Dvergsdal er den beste vi har …», og mi hypotese er: det er fordi Rognald Dvergsdal gjev ho og andre i påtalemakta det beste utgangspunkt for å «vinne» i retten. Fråkopla rettstryggleiken.

Det er vide kjent at Vest politidistrikt over fleire tiår har hatt store utfordringar med ukultur. Den siste sjef som skulle rydde opp i ukulturen, finn ut at det får han ikkje gjort noko med, for som han sjølv seier det: Den sit fast i veggane. Eg med min Asperger slit som vanleg ved bruk av slike metaforar, og tenkjer i det eg les det – då er det berre å rive ned heile driten, og bygge oppatt på nytt.

Tilbake til Dvergsdal sitt potensiale

01.10.2022 tar Dvergsdal til i jobben som politistasjonssjef ved Stad politistasjon, med ansvar for heile Nordfjord. Dvergsdal er 39 år, og det er ikkje vanleg å bli politistasjonssjef, i denne samanheng – i så ung alder. Eg sitere frå ei lokal avis:

No har han jobba 10 år ved Gloppen politistasjon, med eit ønske om ein dag få ei leiarstilling i politiet. – Eg har alltid interessert meg for leiing, heilt sidan befalsutdanninga. Men ein skal jo ha jobba nokre år i politiet før ein kjem dit, seier han.

Så mine observasjonar av Dvergsdal var ganske så treffande:

Eg omtalar Rognald Dvergsdal i positive ordelag, fordi det nettopp er grunnlag for det, etter mine vurderingar.  Fordi eg ser på det som positivt at Dvergsdal tydleg har ein intellektuell kapasitet, at han er smart, at han har sans for humor. Eg ser hans evne til å innta ulike roller. Eg er ikkje tvil om at han overgår alle sine lokale kollegar, og av dei eg har møtt på i strafferettsprosessen , så er det berre dataetterforskar Sindre Breda som eg plasserar over Dvergsdal. I høve til potensiale, og ut frå mine vurderingar.

Dvergsdal har tydlegvis ei høg stjerne i det systemet han no har vorte politistasjonssjef.
Dei som tilset Dvergsdal må ha sjekka fleire referansar, og her tenkjer eg mellom anna på politijurist Sissel Kleiven, som klart gjev uttrykk for at Dvergsdal er den beste vi har. Eg legg til, til å gje påtalemakta det beste utgangspunkt for å vinne i retten, fråkopla rettstryggleik. Ingen spør meg om å vere referanse for Dvergsdal …

Eg likar svært dårleg at nokon har utnytta meg for å gjere karriere på eigne vegne. Og det er nok mange andre som er blitt brukt på denne måten, jamfør Kleiven: han er den beste vi har.

Selektivt bruk av potensiale

Eg er ingen allvitar og har ikkje tilgang på Rognald Dvergsdal sine tankar, ikkje under avhøyra av meg den gong då, eller no seinare. Eg gjorde mine vurderingar av Dvergsdal under avhøyra av meg, og eg gjere mine vurderingar av Dvergsdal i ettertid. I ettertid har eg skaffa meg kunnskap om strafferettsprosessen, med vekt på bevisvurdering, avhøyrsteknikkar / metode for samtale, dataetterforsking og ikkje minst, om mennesket sine kognitive forenklingsstrategiar (heuristikker) og dei tiltak / metodar som mellom anna politi, må setje inn for å motverke påverknaden av dei same.

Eg skil mellom det eg kallar inntrykk og det eg kallar vurdering. Inntrykket eg får av Dvergsdal er at han har stort potensiale, og det inntrykket kan ein vel sei blir stadfesta av at han blir tilsett som ein av dei yngste i ei stilling som politistasjonssjef.
Med vurdering meiner eg, å bli bli målt mot noko.

Min rettstryggleik er: «Riksadvokaten gjere det klart, til dels med store bokstavar, at krav til kvalitet, krav til rettstryggleik med meir, er absolutte. Uavhengig om kompetansen er der eller ikkje.»
Så rettstryggleiken min skal takast i vare av Dvergsdal, same om han har lite eller stort potensiale. Eg legg til grunn, både som ytre og indre fenomen hjå Dvergsdal, at han har stort potensiale. Dvergsdal med sitt store potensiale skulle ikkje ha noko utfordring med Riksadvokaten sitt kvalitetsrundskriv:

Den enkelte medarbeider som arbeider med straffesaker i politiet og påtalemyndigheten har et selvstendig ansvar for å holde seg faglig oppdatert innen sitt ansvarsområde og å utføre sitt arbeid i tråd med gjeldende rutiner og kvalitetskrav. Samtidig er det et ledelses- og arbeidsgiveransvar å legge til rette for at den enkelte medarbeider får en faglig utvikling gjennom kompetanseplanlegging og -utvikling.

So no har eg lista opp 3 ting som Dvergsdal blir målt mot:
1 – at han skal aktivt ta i vare min rettstryggleik
2 – at han har tatt sitt pålagde ansvar om å halde seg fagleg oppdatert innan for sitt ansvarsområde, og …
3 – at han utføre sitt arbeid i tråd med gjeldane rutiner og kvalitetskrav

Svar på 1 er nei, det har han ikkje gjort. På trass av sitt potensiale til å gjere det.
Svar på 3 er nei, det har han ikkje gjort. På trass av sitt potensiale til å gjere det.
Svar på 2 er veit ikkje. Han har klart heilt potensiale til å klare det. Har han ikkje gjort det, så overstyrer han det som er pålagt han, ut frå ein eller motivasjon hjå Dvergsdal sjølv. Denne motivasjonen kan vere prega av den kulturen han er ein del av.

Har Dvergsdal tatt sitt pålagde ansvar om å halde seg fagleg oppdatert, ja, då ligg det til grunn ein svært sterk motivasjon hjå Dvergsdal til likevel å svikte min rettstryggleik (1) og til å gå i mot gjeldane rutiner og kvalitetskrav (3). Dvergsdal skal no ha kunnskap nok til å motstå ein uheldig kultur rundt seg, og likevel handle i samsvar med min rettstryggleik og utføre sitt arbeid i tråd med gjeldane rutiner og kvalitetskrav. Og her må eg berre skrive det eg tenke; at Dvergsdal er meir motivert til å ta dei val som gagnar han sjølv, og ikkje meg, i punkta 1 og 2.

Det er vide kjent at Vest politidistrikt over fleire tiår har hatt store utfordringar med ukultur. Den siste sjef som skulle rydde opp i ukulturen, finn ut at det får han ikkje gjort noko med, for som han sjølv seier det: Den sit fast i veggane.

Kva resultat kom det ut av 15 timar med avhøyr «med den beste vi har»?

Av dei 15 timane i avhøyr brukar eg kanskje 3-4 timar til å svare på spørsmål frå Dvergsdal. I 9-10 timar er det eg som fortel fritt, på trass av mellom anna bruk av The Reid Technique. Eg fortel om mi sak, mi kasse og om mogelege overgrep. Det siste er i hovudsak til Anita Berstad og Torbjørn Sælen.

Ut av dei 15 timane med avhøyr blir det presentert to ting i retten.
1 – tilståing om tal overgrepsmateriale, 14.10.2014 – for latterleggjering i retten
2 – tilståing om tal ulovleg erotisk framstilling, okt. 2014, Vik – for latterleggjering i retten

Avhøyrsrapport frå Vik «blir borte», då det går fram av rapporten at det er politiet sjølv som legg fram påstand om tal, som blir akseptert av meg og oppnemnd advokat.
I retten vel aktor Sissel Kleiven å «informere om» / setje fram ein påstand om ei utsegn eg har i politibilen i det eg blir tatt inn, ei utsegn tatt ut av sin samanheng. Og med ikkje rett innhald.

Av «Den beste vi har» sin innsats opp mot meg i nærmare 15 timar, så er det berre punkt 1 og 2 om tilståing som blir tatt med i retten. Ingenting om informasjon som er blitt kontrollert, verifisert eller falsifisert i høve det eg til slutt står sikta for i retten. At aktor finn det turvande å ty til å referere ein uformell samtale i ein politibil, fortel vel at nøden er stor.
Og når «den beste vi har» kan vise til resultatet ovanfor, ja, då …

Dette er sjølvsagt samansett, og hovudårsak til at aktor ikkje har noko å bruke i frå avhøyra av meg, er at dei på førehand har avgjort kva som skal vere relevant informasjon frå meg, og Dvergsdal blir sett inn som manipulator for å skaffe informasjon dei treng og til å filtrere bort informasjon som kan gå i min fordel. Påtaleansvarleg har trass alt ein bevisbyrde som ho må ta omsyn til.

The end

Justisfeil og objektivitet

I Noreg nyttar ein ei slik forståing av justisfeil:
En justisfeil defineres som ethvert avvik fra straffesakens optimale utfall.

Mi eiga tilnærming til justisfeil

Så justisfeil er eit avvik. Eit avvik som står i vegen for eit optimalt utfall.
Kva er eit avvik? Avvik kan vere så mykje, og nedanfor er det tatt med eit døme frå SNL

Typer avvik
Det kan både være atferd som fraviker statistisk og normativt. Statistisk avvik betyr bare at noe er annerledes enn det som er vanligst. Et normativt avvik vil derimot være knyttet til en negativ eller positiv vurdering av dette avviket.
…

Kva er eit optimalt utfall? Utfall i denne samanheng er eit resultat, ein utgang eller ein slutt. Ordet optimal tyder – best mogeleg eller gunstig -.
Altså – ei målsetjing og utgangspunkt for strafferettsprosessen er; at ein undervegs og i ein dom, skal ligge så tett opp mot den materielle sanning som det let seg gjere, at alle påstandar skal vere så tett opp mot dei ytre og indre fenomen som mogeleg. Slik er det naturlegvis ikkje ofte i det verklege liv. Om alle partar gjere sin jobb best mogeleg, ja då kan resultatet, relativt sett, likevel kunne omtalast som optimalt.

Ein illustrasjon, funnen på av meg.

Det blir laga til ein liten konkuranse mellom nokre naboar i eit byggefelt. Ein skal bere fulle bøtter med vatn i noko ulent terreng og tømme innhaldet i ein større stamp 10 meter unna. Kvar bøtte har i utgangspunktet 10 liter, og bøtta er heilt full, så noko svinn må ein rekne med. Målet er likevel å kome fram til stampen med eit innhald tilsvarande det som er i bøttene, altså strekke seg mot det optimale, minst mogeleg svinn.
Det er 3 deltakar, og dei kjem fram til «åstaden» fyrst når det blir deira tur. Oppdraget som blir gjeve er: Du skal bere dei bøttene med vatn som er her på plassen, opp til stampen, og du skal tømme innhaldet opp i stampen.
Deltakar 1 tar dei 2 bøttene med vatn som han ser, og kjem fram til stampen med 18 liter vatn. Deltakar 2 tar dei 2 bøttene med vatn som han ser, og kjem fram til stampen med 19 liter vatn. Deltakar 3 tar dei 2 bøttene med vatn som han ser, og kjem fram til stampen med 15 liter vatn. Deltakar 3 kjem tilbake til utgangspunktet og ser ei tredje bøtte med vatn plassert bak ei trillebår, tar den med til stampen, og det blir no 22,5 liter i stampen.

Det største avviket ovanfor, i høve til det optimale, er at 2 av deltakarane ikkje leitar etter fleire bøtter med vatn. Ikkje kva dei slubbar ut undervegs.

Fagleg informasjon om justisfeil

Den beste samla skildring om justisfeil eg har funne, er i boka Den profesjonelle samtalen. Det var Asbjørn Rachlew som «innførte» definisjonen på justisfeil i Noreg, i sin doktorgrad frå 2009. Rachlew er også medforfattar av boka Den profesjonelle samtalen.

Den profesjonelle samtalen
En forskningsbasert intervjumetodikk for alle som stiller spørsmål
Asbjørn Rachlew
Geir-Egil Løken
Svein Tore Bergstuen

Metodens fundament
s.29, 30, 31
…
Justisfeil – prosessfeil
En justisfeil defineres som ethvert avvik fra straffesakens optimale utfall. Det betyr blandt annet at en uskyldig ikke skal bli tiltalt eller dømt, og at skyldige dømmes til rett straff. I rettsvesenet kan en justisfeil under politiets avhør i ytterste konsekvens føre til at en sak aldri blir oppklart, eller i verste fall en uriktig domfellelse. Det siste omtales ofte som justismord. Men i vår bok bruker vi altså justisfeil, fordi det omhandler små og store feil i prosessen. Konsekvensene av en justisfeil kan bli enorme. De personlige tragediene er lettest å få øye på. I tillegg kan justisfeil som forplanter seg i systemet, bli svært ressurskrevende. Store og små justisfeil vil også svekke tilliten til rettsvesenet og i ytterste konsekvens tilliten til demokratiet.

Justisfeil oppstår som regel fordi mennesker begår feil. Men grunnen til at feilen blir begått i utgangspunktet, har ofte sammenheng med systemet som den rammer den inn, og kulturen som ligger til grunn.
…
Når det oppstår prosessfeil under innsamlingen av faktaopplysninger, kan feilen fort få uheldige konsekvenser for utfallet og skade tilliten og omdømmet til en organisasjon eller institusjonen.
…
Uten en metode blir det i praksis umulig å profesjonalisere samtalene som gjennomføres. Fravær av metode gjør avdelinger, organisasjoner, etater og profesjoner sårbare for gjentakende prosessfeil som kan skade virksomhetens måloppnåelse, anseelse og tillit.

Forskning på justisfeil som har ledet ut i feilslutninger der uskyldige har blitt dømt, viser at straffesakskjeden har en tendens til å ratifisere feil som begås på et tidligere stadium av saken – typisk nok under informasjonsinnsamlingen. Eller sagt på en annen måte: I saker som blir kalt justismord, kan feilen ha oppstått i avhøret og forplantet seg. Jo lenger inn i systemet (straffesaken) feilen forplanter seg, desto mindre er sjangsen for at den blir oppdaget og korrigert.
…
, men poenget er så sentralt at det er gode grunner til å ta med: Hver gang feilen legges til grunn, forsterkes effekten av den (Rachlew, 2009, s. 19).

Raclew Løken Bergstuen

Nina Sunde
Det digitale er et hurtigtog!
Vitenskapelige perspektiver på politiarbeid, digitalisering og teknologi
Digitale bevis – menneskelige feil

Det bør tilføyes at begrepet «justisfeil» kan brukes mer nyansert, slik at det også omfatter tilfeller hvor dommen er uriktig, f.eks. hvor det ikke er tatt hensyn til forhold som har betydning for straffeutmåling, som lettere psykisk utviklingshemming. Det kan også omfatte en som med rette er domfelt for flere tiltaleposter, men som feilaktig også ble domfelt for forhold som han ikke var skyldig i. Dette kan bl.a. skje i økonomiske straffesaker hvor tiltalen ofte omfatter svært mange poster.

Nina Sunde

Justisfeilen har ikkje merkelapp i panna den heller

Rettstryggleiken vår viser seg ikkje som ein merkelapp i panna.
Justisfeil kan av og til melde seg sjølv, ved å ha ein tydleg merkelapp i panna, men lat det vere klart, justisfeil har svært sjeldan det; ein lapp i panna.
Det sikraste ein kan sei om ein justisfeil er at den er tilstades som ei kraft, ei kraft til å skape – ethvert avvik fra straffesakens optimale utfall. –

-Noko tankespinn om justisfeil-

Stor eller liten, synleg eller usynleg, inne i strafferetten og/eller utanfor?

Det er naturleg å spørje seg: kva er ein stor justisfeil, og kva er ein liten justisfeil?
Ut frå definisjonen – En justisfeil defineres som ethvert avvik fra straffesakens optimale utfall – , så då må det bli slik at: ein justisfeil som har kraft til produsere store avvik frå det optimale utfall, er ein stor justisfeil. Ein liten justisfeil produsere lite avvik frå det optimale, er difor ein liten justisfeil.

Ein stor justisfeil kan i sitt opphav vere liten og usynleg, medan verknadane av den  er store. Dette er godt skildra i sitata ovanfrå, frå boka Den profesjonelle samtalen. På den andre sida treng ikkje noko som kan sjå ut som ein verkeleg «brølar», å påføre store avvik i høve til det optimale.

Ein justisfeil er ei kraft som skaper avvik i høve til ei straffesak sitt optimale utfall, altså inne i strafferettsprosessen. Som skildra i sitata ovanfrå, frå boka Den profesjonelle samtalen, så får justisfeil også verknader på utsida av strafferettsprosessen. Ein justisfeil som på innsida av strafferettsprosessen i utgangspunktet er liten, kan likevel føre med seg store avvik / konsekvensar på utsida. Sjølvsagt vil her vere mange variantar. Eg vil lenger ned i dokumentet, leggje vekt på politi og påtalemakta sin bruk av media i strafferettsprosessen mot meg. At media ikkje gjer jobben sin er sjølvsagt medverkande til dei store konsekvensane av justisfeila til politi og påtalemakta.

Justisfeil er krevjande med tanke på kompetanse

Justisfeil har ikkje merke i panna, feila kan vere små eller store, synlege eller usynlege, kan oppstå tidleg eller seint i strafferettsprosessen, og felles for dei alle, er at dei har kraft til å skape – ethvert avvik fra straffesakens optimale utfall. – Og:

Justisfeil oppstår som regel fordi mennesker begår feil. Men grunnen til at feilen blir begått i utgangspunktet, har ofte sammenheng med systemet som den rammer den inn, og kulturen som ligger til grunn.

– fordi mennesker begår feil
– sammenheng med systemet som rammer den inn
– kulturen som ligger til grunn

Altså, for meg blir det omtrent slik, om det at menneske gjere feil:
– om noko går føre seg i hovudet som ikkje skulle ha gått føre seg
– eller det manglar påkravd aktivitet i hovudet i det det skulle ha vore aktivitet
For system og kultur er det like eins, berre at dei – feila – blir grunnlagt over lenger tid.

Strafferettsprosessen kan vere overveldane.
Politi og påtalemakta sine oppgåver kan vere komplekse, og spenne over fleire fagfelt eller vitskapar om ein vil. I politiet som ellers i samfunnet skjer dei ei spesialisering i høve til fagfelt og vitskapar. Det er mange føremuner med det, mellom anna at dei ulike fagfelta og vitskapane legg stor vekt på metode i si tilnærming til å hente ut informasjon.
Etterforsking i straffesaker er sentralt, og viktig for alle partar som er med i prosessen, og for samfunnet. Frå Nina Sunde:

Etterforskning er en lovregulert aktivitet som skal gjennomføres i tråd med reglene i straffeprosessloven, og som styres av påtalemyndigheten. Innsamling, sikring, analyse og dokumentasjon av digitale bevis må derfor alltid skje i henhold til disse reglene.

Men det er ikkje nok med berre reglane i straffeprosessloven, og over tid er det kome til mange «tiltak» for at politi og påtalemakta betre skal leve opp til dei normer og ideal som er kravd av samfunnet, som rettstryggleik, objektivitet med meir.
Det ligg føre direktiv, instruksar, kvalitetskrav, ulike retningslinjer som til dømes dei etiske retningslinjene. Innbakt i alt dette så står det fleire plassar i klartekst at dette må til for: å stette krav om objektivitet, for å hindre justisfeil og så bort etter.

Og her er vi tilbake til – Justisfeil oppstår som regel fordi mennesker begår feil. –
Det kan vere mange grunnar til at menneske gjere feil. Feil i etterforsking hjå politiet har ofte si årsak i bias:

Bias er et ord vi har lånt fra engelsk som betyr «slagside», «helning» eller «tendens». Bias i psykologien viser til at vi har en predisposisjon for å oppfatte og reagere på en spesiell måte.

Og her ei ei viktig understreking – bias er ubevist / umedviten aktivitet i hjernen –

Metode og kompetanse vil kunne motverke bias.

Brot på objektivitetsplikt, reglar og retningslinjer, kva så?

Justisfeil kan vere store eller små, lett synlege eller heilt usynlege. Årsaka til justisfeil kan bli oppdaga, og den kan vere av ein slik karakter at det kan få konsekvensar for den som er årsak til feilen. Kva slags konsekvensar?

Doktorgradsstipendiat Malin Aaen (skrive i 2021)
Tidsskrift for strafferett desember 2022

Objektivitetsplikten i § 55 andre ledd lyder i dag slik:
«Påtalemyndighetens tjenestemenn skal opptre objektivt i hele sin virksomhet.»
…
Selv om objektivitetsplikten i dag har en klar rettslig forankring i loven, er dens nærmere innhold mer uklart. Objektivitetspliktens normative innhold kan inndeles i en ytre og en indre dimensjon. Den ytre dimensjon betegner hvordan påtalemyndigheten bør opptre utad, ved å fremstå upartisk og saklig. Dette har først og fremst karakter av yrkesetiske normer for god påtaleskikk. Den indre dimensjon omhandler de rettslige kravene til påtalemyndigheten, og gjelder for enhver vurdering og beslutning påtalemyndighetens tjenestemenn foretar, og de faktorer som ligger til grunn for disse. Straffeprosessloven § 55 andre ledd oppstiller ingen rettsvirkninger for det tilfellet at noen skal opptre i strid med disse kravene. Påvises grovt forsettlige brudd på objektivitetsplikten, må det kunne medføre straffansvar for brudd på tjenesteplikter, jf. straffeloven § 171. Men som følge av dens supplerende funksjon vil nok brudd på objektivitetsplikten heller mer indirekte føre til brudd på andre saksbehandlingsregler.

Malin Aaen

«Straffeprosessloven § 55 andre ledd oppstiller ingen rettsvirkninger for det tilfellet at noen skal opptre i strid med disse kravene.»
Ja, er ikkje det noko underleg? Eg lagar min eigen metafor, og samanliknar det med fartsgrensene vi har på vegane våre.

Fartsgrensene på vegane blir sett ut frå ulike kriteria, og vi får grenser på til dømes 30, 50, 80, 110. Ved normale tilhøve på vegane, så blir vi straffa, stort sett utan skjønn, etter ei utrekning av % i høve til gjeldane grense. Blir vi målt over, blir vi tatt.
Kvifor har vi fartsgrenser? I all hovudsak er det, på førehand, å ta omsyn til konsekvensar til mogelege ikkje yngste hendingar, og redusere risiko for nokre hendingar. Kollisjon, utforkøyringa, barn i vegbana med meir. (Fartsgrenser er også til for å regulere utslepp og slitasje) Bilane vi køyrer på vegane er føresett vere i god teknisk stand, og det er gjentakande kontroll / godkjenning av bilane.
Kva er det som hender i det vi køyrer over fartsgrensene? Og eg ser bort frå gleda av å køyre fort og kome tidleg fram med meir. I seg sjølv hender det ingen ting, bort sett for auka risiko for nokre hendingar og til auka konsekvensar av ikkje yngste hendingar.
Som samfunn ser vi at auke i risiko for-  og auke i konsekvensar – ved ikkje yngste hendingar, er så store for den einskilde person og for samfunnet, at vi rett og slett gjere det straffbart å bryte fartsgrensene, og ein overvakar og har kontroll.

Så tilbake til objektivitetsplikta for politi og påtale. «Straffeprosessloven § 55 andre ledd oppstiller ingen rettsvirkninger for det tilfellet at noen skal opptre i strid med disse kravene.» Og det er uavhengig av om det er krava til ytre eller indre dimensjon. Dette er underleg. Vidare seier Aaen: «Påvises grovt forsettlige brudd på objektivitetsplikten, må det kunne medføre straffansvar for brudd på tjenesteplikter, jf. straffeloven § 171. Men som følge av dens supplerende funksjon vil nok brudd på objektivitetsplikten heller mer indirekte føre til brudd på andre saksbehandlingsregler.»

Eg prøver å forstå: Kva er det som er brot på objektivitetsplikta? Er det den aktive handlinga / den «aktive» utelating av handling, eller er det konsekvensane av denne justisfeilen? Eller blir brotet vurdert samla,  som ei vekting av handling / utelating av handling og konsekvensane av den justisfeilen som brotet også er?

Objektivitetsplikta i straffeprosessloven i § 55 andre ledd er der i all hovudsak for å ta i vare rettane til den som blir ein del av strafferettsprosessen. (så veit ein, at den eigentlege årsak er at menneske har eit dårleg utgangspunkt for å vere objektiv) For meg blir det då slik, at brot på objektivitetsplikta blir vurdert i hovudsak opp mot dei verknadane brotet har for den som objektivitetsplikta er mest til for, den mistenkte / sikta. Objektivitet fremmar sjølvsagt kvalitet på mange måtar.

Objektivitetsplikta er og sikkert meint å verke førebyggjande, slik som fartsgrensene på vegane, men då er det underleg at «Straffeprosessloven § 55 andre ledd oppstiller ingen rettsvirkninger for det tilfellet at noen skal opptre i strid med disse kravene.» Om ein har brote objektivitetsplikta, så får dette berre konsekvensar for tenesteperson om det det føre brudd på tenesteplikter eller brudd på reglar for sakshandsaming. Og slik eg oppfattar det, vil ei slik vurdering ta utgangspunkt i handling / ikkje handling, men i liten grad verknaden av den justisfeil dette er.

Om ein overfører denne tankegangen tilbake til fartsgrenser, så:
– fartsgrensene blir berre rettleiande, men ikkje overvåka og kontrollerte med føremål om straff eller førebygging.
– i det ein får uhell eller ikkje ynskte hendingar på vegane, så vil det berre vurdert i kva grad ein bryt anna lovverk / regelverk, til dømes skade på annan manns eigedom, forureining, uvettig plassering av bil i vegbana med meir.
– ein kan gjere seg opp ei meining om fart hadde noko å seie for omfang av skade og brot på anna lovverk med meir.

Ein kan vanskeleg tenkje seg at ordninga med fartsgrense, måling og kontroll, straff med meir, ikkje har ein stor førebyggjande og oppdragande effekt som samfunnet setter stor pris på. Kvifor ikkje det same med objektivitetsplikta?

I si framferd i mi sak, viser ikkje lokalt politi eller påtaleansvarleg at dei skulle ha noko kunnskap om si objektivitetsplikt.

Lovbrot og jus kontra justisfeil i den verklege verden.

Kva er koplinga mellom justisfeil og straffbare handlingar utført av personar hjå politi og påtale? Mitt korte svar, er at eg trur at det kan vere samanheng mellom justisfeil og straffbare handlingar, og eg trur at måten som mellom anna Spesialenheten for politisaker (SE) handsamar mogelege lovbrot på, dekkjer over mange jusstisfeil, gjerne store feil.
Eg tar for med to døme, og det er ikkje meininga å vere negativ til SE, eg vil berre frå fram korleis SE blir brukt, eller blir tatt som gissel for at justisfeil ikkje ligg føre.

Eit påfunne døme i mi sak:
Polititenestepersonen som skal køyre meg frå der eg blir gripen, heimstaden Sandane til opphald på glattcelle i Førde, køyrer av vegen medan vi er undervegs. Det viser seg at han har litt promille, saka blir granska av SE, og dei finn at mannen har gjort noko straffbart.
Straffbart på same vilkår som det ville vere med ein sivil person. Vil dette påverke strafferettsprosessen som eg no er inne i? Neppe.
Altså – at mannen køyrer med promille og dermed gjort noko straffbart medan eg sat på i bilen, påverkar ikkje straffesakens optimale utfall.
Denne saka vil truleg få store oppslag, særleg i nasjonale media.

Eit verkeleg døme, med verkeleg innhald, men sidan sidan døme ikkje er vurdert så det er framleis fiktivt:
Avhøyrar i mi sak, Rognald Dvergsdal nyttar under det fyrste avhøyret av meg, The Reid Technique. Dette er ikkje lovleg i Noreg, eller, – det er ikkje lovleg å nytte informasjon skaffa fram ved bruk av ein slik metode i norsk strafferettsprosess.

Etter krav om gransking om Dvergsdal har stått føre eit lovbrot, så kan det bli opp til SE å vurdere om Dvergsdal har brote norsk lov. SE kan kome fram til at det er ikkje brote norsk lov for å ha brukt The Reid Technique. Altså null lovbrot. Eg minner om at «Straffeprosessloven § 55 andre ledd oppstiller ingen rettsvirkninger for det tilfellet at noen skal opptre i strid med disse kravene.»
Denne saka vil neppe få noko særleg merksemd i media, og påtalemakta ville bruke SE si avgjer for alt den var verdt, for å dekke over justisfeila.

Om nokon med kompetanse på området fekk i oppdrag å sjekke om bruken av metoden hadde ført med seg justisfeil – ethvert avvik fra straffesakens optimale utfall – i dei timane han nytta metoden, så ville ein finne mange, store, og mest indre (de rettslige kravene til påtalemyndigheten). Om ein så vurderte konsekvensane og følgjefeil ved bruk av metoden, i tida etter, så ville ein finne mange store og små, og no ville det også dukke opp ytre (hvordan påtalemyndigheten bør opptre utad, ved å fremstå upartisk og saklig), og det blir synleg korleis justisfeila får svært uheldige konsekvensar også for andre enn meg.

En justisfeil defineres som ethvert avvik fra straffesakens optimale utfall.

Kva er så meint med det optimale utfall av ei straffesak?
Om ein tenkje litt høgt: At ein har tilgang på all relevant informasjon i straffesaka, at informasjonen blir vurdert og presentert like relevant, og at dei som avgjer straffesaka nyttar like relevant lovverk, og justerar straffeutmålinga skjerpande eller formildande like relevant. At straff blir tildelt berre der det er meint, ved domstolen, at straff berre rammar den som skal rammast. Og så bortetter. Altså at eit optimalt utfall i ei straffesak, som også legg til grunn: tilhøve / informasjon som ikkje var tilgjengeleg under etterforsking eller ved vurdering av ein domstol. Altså, at det ikkje er meint, optimalt i høve til den informasjon ein domstol måtte ha på eit gjeve tidspunkt.

Eit døme
Ein mann blir funnen død i ein tettstad i Noreg , ein dag i 1990. Det blir etterforska, og det blir slått fast at nokon må ha drept denne mannen. (Det stod ein kniv i hjarte på mannen)
I 1992 blir ei kvinne funnen skuldig i dette drapet. Strafferettsprosessen har kome fram til at kvinna har drept denne mannen i 1990. Kvinna hevdar at ho er uskuldig. I 2020 blir ein mann, åleine, funnen skuldig i dette drapet i 1990, grunna tilgang på anna informasjon. Til dømes analyse av DNA. Kvinna blir samstundes frikjend for det same drapet. (Om nokon heng seg opp i 2020 med omsyn til forelda sak, så kan ein byte ut 2020 med valfritt årstal.)

Kvinna var uskuldig i drapet i 1990, det var ikkje ho som hadde plassert ein kniv i hjarte på denne mannen. Kvinna var og er, på lik linje alle andre nordmenn som var i live i 1990, minus den eine, uskuldig i den straffbare hendinga. (eg droppar heile verda) Ho vart funnen skuldig, juridisk sett, etter ein påstand om at det var ho som drepte mannen.

Mannen som var funnen skuldig i 2020, og tilstod, har heilt sidan 1990 vore den person som med kniv tok livet av ein annan mann. Frå dommen i 1992 og fram til 2020, har han juridisk sett vore uskuldig i det same drapet, på lik linje med alle andre nordmenn som var i live i 1990.
Altså, i den verklege verda var han skuldig (som eit ytre fenomen, som materiell sanning).
DNA’et til mannen har vore tilstades sidan drapet i 1990, men av ulike grunnar så har ikkje informasjonen knytt til DNA vorte tatt fram før 30 år etter.
DNA’et har ingen ting med kvinna å gjere. Det er ikkje DNA’et som gjer at kvinna blir uskuldig. Heller ikkje anna moderne teknologi i år 2020. Kvinna har vore like uskuldig heile tida, på lik linje alle andre nordmenn som var i live i 1990, minus den eine. Det var ein påstand om skuld som gjorde at kvinna juridisk sett vart skuldig.
Kompetanse om DNA’et og anna moderne teknologi har, eller kan ha med verka at ein mann i 2020 blir funnen skuldig i det same drapet i 1990.

Etter dommen i 1992 låg det til grunn 2 store justisfeil. Den største justisfeilen, er at ein uskuldig person kjent skuldig (falsk positiv). Denne type justisfeil blir ofte kalla justismord. Den andre store justisfeilen var at strafferettsprosessen let den skuldige gå fri (falsk negativ).
Bak justismordet i 1992 ligg det truleg grunn ei viss mengde justisfeil. Årsaka til at den skuldige går fri, er dei same justisfeil som ligg bak justismordet, og truleg ei mengde med andre justisfeil opp på der.

Rette opp i justisfeil, eller Ratifisere justisfeil?

Justisfeil kan vere små eller store, synlege eller usynlege, og har påverka resultatet inne i strafferettsprosessen, og som oftast har justisfeila også fått konsekvensar på utsida av -, også for personar som ikkje har vore ein part i , – strafferettsprosessen.
Felles for dei fleste justisfeil er at dei blir liggande att i den historiske tåka, som ikkje identifiserte eller dei har blitt vurdert som irrelevante. Justisfeil er uheldige for alle, for systema, for samfunnet og for einskilde personar. Historisk sett, så er det personar som blir råka direkte av justisfeil, og særleg dei som har fått dom i mot seg, som prøver å få sett lys på dei justisfeil frå fortida som låg til grunn for urett, eller i det minste «som ethvert avvik fra straffesakens optimale utfall.»
I Noreg kan det vere nesten umogeleg å få merksemd på justisfeil. I Baneheia saka er dette skildra slik: ein må jobbe mot tyngdekrafta, og, tyngdekrafta mot opphevast før ein kan nå fram.

«Blind for sin egen blindhet»

Det er frå fleire personar, alt for mange år sidan, sett fram ei problemstilling:
Kvifor er det norske rettsapparatet så ofte «blind for sin egen blindhet» ?
Mellom anna har ein tidlegare dommar Fredrik S. Heffermehl skrive ein del om fenomenet i artikkelen: Vi ser det ikke før vi tror det. Ein undertittel i artikkelen er Når rettsvesenet går i baklås. Heffermehl viser til ulik forsking gjeldane for tema.

– blind for sin egen blindhet – er etter mitt syn (også) eit resultat av passivitet og av viljestyrt negativ aktivitet.

Mange juristar, på begge sider i strafferettsprosessen, er høgt utdanna og kostar i praksis eit par tusen kroner i timen medan dei er i sving. I ei sak med justisfeil, kjende og ukjende, så opplever eg dette som: at høgt utdanna personar, til dels utan utdanning og kunnskap om vurdering av bevis, samlar seg i flokk for å byggje med lego. Det er opplagt for alle at det manglar altfor mange brikker, likevel byggjer ein lego med brikker som ikkje er der, eller med brikker som er heimelaga, og juristane har kvar sine fasitar på kva klossane til slutt skal førestille.
Og her kan ein halde på i årevis, rundt og rundt.

Den som har plikt til å skaffe fram alle brikkene med lego frå det verkelege , dei ytre og indre fenomen, har vore og er framleis ei underbetalt faggruppe i politiet. Ofte utan utdanning i den vitskapen dei jobbar med. Etterforskarar og avhøyrarar i norsk politi har vore underbetalte i mange ti tals år, også sett opp mot «det synlege politi i gata» Ei underbetalt og internt motarbeida yrkesgruppe (i tidlegare tider, altså for nokre få år sidan) blir premissleverandør inn til strafferettsprosessen, og for meg, er det ikkje underleg kvifor det norske rettsapparatet er «blind for sin egen blindhet». Alt for mykje av det rettsapparatet legg til grunn, er bygd på justisfeil, og utan å få tilgang på det verkelege som kan få auga opp, så rotar ein rundt, blind for sin egen blindhet. I det fagfeltet dei verkeleg har kompetanse på, jus.

Eg misbrukar litt, men berre litt, eit sitat frå Asbjørn Rachlew:
«Denne prosessen, understreker Rachlew, er en gammeldags ordning fra et samfunn med klasseskiller og maktstrukturer som ikke lenger eksisterer.»

Og der makta til ei kvar tid kunne avgjere kva som var verkeleg eller ikkje. Akkurat det burde ikkje vere så opplagt lenger.

Uturvande tung mental materie.

Det er, i allefall for meg, vanskeleg å få stokka tankar og ord om kring dette med justisfeil, konsekvensar av justisfeil med meir. Det er svært vanskeleg å få stokka tankar og ord om kvifor rettsapparatet legg til grunn fiksjon i sine avgjersler. At staten sine representantar i påtalemakta sviktar sine plikter, til dels i stort omfang, og dei aktivt går inn for å skjule sine feil, ja det er ikkje lett å akseptere at det er, eller kan vere slik. At nokon sviktar sine plikter, rett og slett fordi dei ikkje har kunnskap / kompetanse om sine plikter, er den verkeleg store gåta, for meg.

Min reaksjon på justisfeil, inne i rettssalen, nokre døme

Mi tidlegare erfaring frå lov og rett var som tilsett i Jorskifteverket i nokre år, og seinare som meddommar i Jordskifteretten. Det var mi utdanning, og ein sat med ei ganske god oversikt og forståing for dei ulike sakene som kom opp. (I mi korte tid i Jordskifteverket så kunne ein kome opp i, lat oss seie, spenstige hendingar, som vifting med kniv ute i felt og drapstruslar på telefon. Alle hendingar vart tatt ned der og då, utan konsekvens verken for den eine eller andre. Frustrasjon låg nok bak i dei fleste tilfelle.)

Så kjem fyrste dag i retten for meg, og eg stiller i ei pen skjorte, og heilt utan noko form for informasjon om korleis rettargangen vil gå føre seg. Kven skal ha ordet til ei kvar tid, og ikkje noko forklaring frå advokat om kva er mi «rolle» er som sikta. Og det skjære seg, i frå fyrste stund.

Oppsummering av bakgrunn, kvifor det «skjære» seg i rettssalen.

I straffesaka mot meg er det eit einaste vitne, meg sjølv. Mitt lovbrot er definert som datakriminalitet, og skal etterforskast som datakriminalitet, med tilsvarande handsaming i retten. Eg er IKT konsulent av yrkje, lat oss sei med gjennomsnittleg brei kompetanse i høve til ein IKT konsulent i eit konsern i energibransjen.

Eg har med andre ord, som den einaste, full oversikt over mine eigne handlingar og tankar, og eg har kompetanse innanfor data langt over gjennomsnittet i Noreg. Dei som etterforska mi sak, ligg under eit gjennomsnitt i Noreg med omsyn kompetanse innan data.

Eg har samarbeida fullt ut i mi sak, frå tilståing til tekniske detaljar som skal hjelpe politiet i si etterforsking. Vidare har eg fortalt om mi kartlegging om mogelege overgrep mot norske barn, på same måte, svært detaljert.

I rettssalen fyrste dag, så får eg sjå for fyrste gong aktor i saka mot meg, Sissel Kleiven. Sissel Kleiven var politiadvokaten som godkjende ulovleg skjult etterforsking. Sissel Kleiven som påtaleansvarleg er den som i over 3 år har fora media med ei fiktiv historie om meg, i dekke av å gje korrekt objektiv informasjon.
– at eg var aktiv i eit overgrepsmiljø i England
– at eg var aktiv i deling av overgrepsmateriale i dette overgrepsmiljøet
– at eg skaffa meg overgrepsbilete av born frå dette overgrepsmiljøet
Som i media sier at eg har skaffa meg 230.000-300.000 bilete / videoar med overgrepsmateriale, medan talet er truleg rundt 300, og dei var ikkje skaffa, dei låg dokumentert på brukar som sende dei i frå seg.
Med svært store uheldige konsekvensar for meg og mine nærmaste, ja for eit lokalsamfunn.

1. skjæring

Rettsaka er nett komen i gang, og aktor Kleiven – får vitnet / den sikta til sin disposisjon – etter at eg fyrst har fått sleppe til med mi frie forklaring.
Aktor stiller meg sitt fyrste spørsmål – eg svarar straks. Aktor stiller sitt andre spørsmål – eg svarar straks. Aktor stiller sitt tredje spørsmål, eit ja eller nei spørsmål – eg svarar ikkje.
Aktor ventar på svar, og spør om eg ikkje har tenkt å svare – eg svarar nei, eg svarar ikkje.
Aktor Kleiven ser bort på dommar Bjørn Sælen, og dommar seier til meg:
– no er du ein rettssal, og du skal svare på aktor sitt spørsmål.
Eg svarar dommar slik:
Nei det gjer eg ikkje, eg svarar ikkje på slike – har du sluttet å slå din kone – spørsmål.

Ja ha ja, det var noko til debut i ein rettssal. Det ovanfor er så ordrett som det kan bli. Kvifor svarar eg ikkje? Fordi det er heilt uaktuelt for meg, og særleg i ein rettssal i ei alvorleg straffesak, å svare på – har du sluttet å slå din kone – spørsmål. For den som ikkje veit kva dette fenomenet er, så er det slik at det blir det same kva du svarar, nei eller ja, – enten held du fram med å slå kona di, eller så har du nettopp slutta å slå din kone.
«Årsaken er i begge tilfeller at jeg blir pådyttet forutsetninger som jeg ikke kan akseptere. Derved blir Ja og Nei like galt.»

har du sluttet å slå din kone har ei kopling mot jus, petitio principii (latin, og tyder eigentleg -krav om bevis-). Tydinga i dag er: «Petitio principii er feil ved bevisførsel som består i at man allerede i premissene, uten å være eller gjøre oppmerksom på det, og uten at det er begrunnet, antar den konklusjon som skal bevises.» Også forklart slik: « Her er antatt som undertrykt og ubegrunnet premiss: «N.N. slår sin kone når de er sammen.» Petitio principii er altså en slags sirkelslutning. Et spørsmål («Har du sluttet å slå din kone?») kan også være en petitio principii.»

Frå lærebok i Etterforskning ved politihøgskulen:

s. 223
Politiets etterforskere kan nok mene og tro, men i lys av verdiene som ligger til grunn for uskydspresumsjonen må man anta at de ikkje vet alt; deres oppgåve og rolle er utelukkende å undersøke. Også det perspektivet tilsier at avhører må ta høyde for at ledende spørsmål kan inneholde informasjon som vitnet / mistenkte ikkje besitter frå før. Ledende spørsmål er en spørreteknik som legge visse føringer for svaret. Dette ved at spørsmålet du stiller er innlagt en føresetnad, standpunkt eller vurdering.

Aktor Sissel Kleiven er ikkje slumsete i bruken av språk, ho gjer seg nytte av ei form for sirkelslutning for å oppnå sine mål. Eg er ikkje med på den type «leik».

n+1. skjæring (geberdane)

Det var mange skjæringar undervegs dei 4 dagane eg var i rettssalen. Eg tar no fram ei hending, som gjer at dommar Bjørn Sælen iretteset meg. Det er siste dag (fyrste runde i retten) under aktor Sissel Kleiven si avslutingsprosedyre. Hendinga blir utløyst ved at aktor framfører: Mannen har i ein periode over 12 år, systematisk lasta ned og katalogisert overgrepsmateriale på si datamaskin. (sjekke oppr. sitat)

Dette er på godt norsk, blank løgn, og eg kokar over momentant (tidlegare omtalt som syntax error, ved asperger). Eg gjer alt eg kan for å halde denne eksplosjonen attende, og det gjev seg fylgjande resultat innan eit sekund eller to:  Eg riv meg i håret med begge hender, ei hand på kvar side av hovudet. Eg er heilt sikkert sprut raud i andletet, eg stønnar nok høglydt og skjer tenner, og er nok delvis oppe av stolen eg sit på. Dommar Bjørn Sælen grip inn, eg hugsar ikkje om han brukte klubba, men han er klar og tydleg med fylgjande utsegn: «Jeg skal ikke ha slike geberder inne i rettssalen»

n+2. skjæring

(fortalt før)
Eg går i vitneboksen ein av dei siste gongane, eg hugsar ikkje akkurat kva som var tema, men det var nok eg som ville forklare meg meir om noko.
Sissel Kleiven har den sikta til disposisjon, og innleiar inn mot spørsmålet. Eg lyttar som vanleg konsentrert for å få med meg kva dette handlar om, slik at eg skal kunne gje eit rett svar. Vent mot retten nyttar ho som alltid som før, ord som – barnepornografi, overgrepsmateriale – , fem, seks gonger innan for eit minutt eller to.

Så vender aktor seg mot meg og stiller meg eit spørsmål som får meg til å tende på fleire av pluggane. Spørsmålet ho stiller har ikkje noko med innleiinga hennar å gjere, likevel så kryss-koplar eg så fort eg kan og anar nok svakt kva ho eigentleg spør om, men då har eg verkeleg fått nok.
Eg: Kva er det du vil eg skal svare på?!!. I heile dag har du snakka om overgrep, overgrepsmateriale og barnepornografi, omatt og omatt! Kvifor snakkar du berre om overgrep og så spør du meg om noko anna? Kva er det du vil ha svar på?
Aktor: Det var då voldsomt!
Eg ser opp mot dommaren for å sjå om han er i ferd med å gripe inn, men dommar har “ingen fakter eller geberder” som tyder på det. Ein eller anna nyvunnen kunnskap gjev tydleg utslag i meir takhøgde overfor min person og min veremåte under stress  i retten.
I eit lite minutt eller to får vi halde på , leiar for etterforsking Anita Berstad kjem inn krangelen også …

Naturleg og normal reaksjon

Eg legg ikkje anna til grunn, enn at min reaksjon er både naturleg og normal. Den med geberdane er klart prega av asperger og av tvang, tvang om sanning, men iallefall normalt i høve til nettopp det med asperger og tvang.
Aktor Sissel Kleiven har påført meg og mine ein stor urett gjennom sin direkte feilinformasjon i media, og Kleiven er ansvarleg for ulovleg skjult etterforsking med meir. Hovudvitne hennar i retten, leiar for etterforsking Anita Berstad, manglar fullstendig kompetanse på datakriminalitet og framfører ei mengde med usanningar. Dei har lovparagrafar, forskrifter, direktiv og retningslinjer som klart og tydleg seier at slik skal det ikkje vere.

Kva er ein normal reaksjon på slik framferd utan om rettssalen? Når nokon utan kompetanse om eit emne står og «belærar» andre som har kompetanse i emnet? Og det er opplagt at dei tar heilt feil, og som klemmer på med retoriske hersketeknikkar for likevel å nå fram?
I beste fall blir det trekt på skuldrane, gjerne ei svak risting på hovudet, og ein går bort der i frå. Eller i eit anna tenkt tilfelle – dei får seg ein på tygga.
Eg kunne ikkje berre gå, der inne i rettssalen, tiltalt i ei alvorleg straffesak. Eg slåst i mot usanning med sanning, i klartekst.

Så har eg fått høyre nokre gonger: – du kan umogeleg ha forstått alvoret i det du var sikta for – Jaggu, det var nettopp det eg hadde forstått.

Mitt fyrste notat om eigen oppførsel i retten

Eg finn att mitt fyrste notat om min eigen oppførsel i retten, og der skriv eg:
– Min reaksjon på hendingar i retten, korleis blir det tolka?
I retten får ein sjå ein mann prega av tvang grunna Asperger, i fyr og flamme kvar gong noko feil eller urett blir framsett, når ytre fenomen blir påstått å vere der, men som ikkje er, det same om indre fenomen. Og motsatt. – 

Med – Og motsatt – meinte eg den gong, at då dataetterforskar Sindre Breda på sparket uttalar seg om mappestruktur med meir, så var eg heilt roleg. Han snakka i samsvar med dei ytre fenomen.

Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker

Overskrifta blir nytta for å samle trådane: korleis kan ein «ta tak» i ein justisfeil, og korleis skal ein sjå på den, og ikkje minst vurdere om ein justisfeil kan gje grunnlag for ny vurdering av ei straffesak.

Frå Wikipedia

Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker, også kalt Gjenopptakelses­kommisjonen, er en norsk, uavhengig statlig etat som avgjør om en straffesak skal behandles på nytt i retten. Krav (begjæring) om gjenopptakelse kan fremsettes av domfelte eller av påtalemyndigheten.
Kommisjonen utreder sakens faktiske og rettslige sider.

Markus Jerkø skriv ein artikkel / vitenskapelig publikasjon i Lov og Rett, vol. 61, 2022, s. 69–96. (Innhaldet i denne artikkelen tar opp viktige tema, som eg vil kalle: Bukken og Havresekken, og – å skilje klinten frå hveten -. Eg har sjølv kalla eit liknade tema – Kva er kva?) Nedanfor tar eg med innhald berre frå Jerkø sin fyrste og meir generelle del – en analyse av gjenåpningsvurderingen av om nye bevis «synes egnet til å føre til frifinnelse»-
I dette tilfelle, som gjeld Baneheia saka og om Viggo Kristiansen er uskuldig, så handlar det om frifinning. Eg skriv mine eige kommentarar ved sidetalet.
(Mi førebelse oppsummering – Så snart ein er over nivået på vurdering av det verkelege, så vurderar ein berre andre sine vurderingar av det verklege. Ikkje kva dei har vurdert.)

Gjenopptakelseskommisjonens paradoksale dissens
Av Markus Jerkø
Artikkelen tar opp spørsmål foranlediget av Gjenopptakelseskommisjonens avgjørelse i Baneheia-saken, som med dissens 3–2 gjenåpnet straffesaken mot Viggo Kristiansen. Først presenteres en analyse av gjenåpningsvurderingen av om nye bevis «synes egnet til å føre til frifinnelse», jf. strpl. § 391 nr. 3. Deretter argumenteres det for at det hefter noe paradoksalt over visse dissenser etter dette vurderingstemaet. Til slutt gis en kritikk av kommisjonens, og særlig mindretallets, vurderinger i saken.

3 Gjenåpningsvurderingens kompleksitet
3.1 Vilkårene for gjenåpning
s. 73 (Om vilkår for gjenopning, Jerkø tar opp eit par vilkår)
Etter strpl. § 391 nr. 3, jf. § 389 første ledd, kan gjenåpning til gunst for siktede kreves «når det opplyses en ny omstendighet eller skaffes frem et nytt bevis som synes egnet til å føre til frifinnelse eller anvendelse av en mildere strafferegel eller en vesentlig mildere rettsfølge».

Et bevis er å anse som nytt etter bestemmelsen om det ikke forelå for den dømmende rett og derfor ikke kunne påvirke dommens innhold. Om et bevis har blitt påberopt også i en tidligere begjæring om gjenåpning, er således uten betydning. Også nye sakkyndige erklæringer basert på tidligere førte bevis og nye sakkyndige vurderinger av tidligere sakkyndige uttalelser vil etter omstendighetene kunne oppfylle vilkåret.
…
s. 74 (Jerkø legg vekt på kva det gjeve mandatet til kommisjonen er)
…
Alternativet «føre til frifinnelse» er her det relevante. Dette vil være oppfylt om det ikke lenger foreligger bevis utover enhver rimelig tvil for at vilkårene for straff (etter en tiltalepost) er oppfylt, når de nye bevisene vurderes i sammenheng med det øvrige bevismaterialet som forelå for den dømmende rett. 19 Det kreves ikke sannsynlighetsovervekt. Vilkåret «synes egnet til» er i rettspraksis forstått slik at det er tilstrekkelig at det foreligger en rimelig mulighet for et annet resultat.

Sistnevnte er en vag standard, men den er klar nok for det som er formålet i resten av punkt 3, nemlig å se nærmere på vurderingen av om nye bevis synes egnet til å føre til frifinnelse. I fokus er altså ikke de rettslige vilkårene – som jeg legger til grunn at skal forstås bokstavelig, som utlagt ovenfor – men selve vurderingen av om vilkårene er oppfylt, med henblikk på å belyse hvordan denne bør forstås, og hvordan den kan og bør gjennomføres.

3.2 En sammensatt vurdering
s. 74, 75 (Jerkø har ei teoretisk utgreiing om korleis ein kan nærme seg «egnet til å føre til frifinnelse», og viser korleis kommisjonen sjølv endrar sitt mandat)
…
Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker har en annen tilnærming. Den vurderer selv om de nye bevisene synes egnet til å føre til frifinnelse.
Det er klart at en slik vurdering ikke kan baseres utelukkende på de nye bevisene som er påberopt, for betydningen av disse blir først klar når de vurderes i sammenheng med det øvrige bevismaterialet i saken. For å foreta vurderingen må altså dette materialet først opplyses. Vi kan dermed trekke et analytisk skille mellom to ulike trinn i gjenåpningsvurderingen. Det første er en historisk rekonstruksjon av bevismaterialet i den opprinnelige saken. Det andre er en hypotetisk vurdering av skyldspørsmålet i en sak hvor også det nye bevismaterialet er ført. Kort sagt er det potensielt krevende ved kommisjonens oppgave at dens medlemmer skal sammenholde en vurdering de ikke var til stede ved, med en vurdering som ikke har funnet sted.

3.3 Den historiske rekonstruksjonen
s. 75 (Jerkø viser til kva Høgsterett har sagt om korleis vurdere ei gjenopning; ei blanding av element som ikkje alltid lett å få auge på)
Høyesterett har ved flere anledninger fremhevet hvilken betydning bevisumiddelbarhet skal ha for gjenåpningsvurderingen. I Rt. 2001 s. 1521 uttalte førstvoterende:
«…
Bevisførselen ved krav om gjenopptakelse er derimot middelbar – eventuelt supplert med gransking og muntlige forhandlinger av begrenset karakter i forhold til forhandlingene for den dømmende rett.
…»

s.76 (Jerkø drøftar Høgsterett som kjelde, og summerar opp slik:)
…
Under rekonstruksjonen vil kommisjonen derfor kunne bli nødt til å bygge hovedsakelig på andre skriftlige kilder, slik som politiforklaringer og sakkyndige erklæringer, som må antas å være i overensstemmelse med det som fremkom under hovedforhandlingen. Men Høyesterett har advart om at det ikke er grunnlag for å trekke «vidtgående slutninger» fra slikt materiale. Det kan også være nærliggende å trekke inn andre kilder, slik som avisartikler, som kan kaste et supplerende lys over bevisene som ble ført i saken. Dette er også det kommisjonen gjør i sin rekonstruksjon i Baneheia-saken. Slike kilder kan opplyse sakens bevismateriale – de utgjør bevis om bevis.
…
s. 76, 77
3.4 Den hypotetiske vurderingen
Etter ordlyden i strpl. § 391 nr. 3 er det avgjørende om de nye bevisene «synes egnet til å føre til frifinnelse» (min utheving). Dette peker mot en fremtidig vurdering, og gir et holdepunkt for at den hypotetiske vurderingen også skal være fremtidsrettet; spørsmålet er om de nye bevisene, sett i sammenheng med de øvrige bevisene i saken, ville være egnet til å føre til frifinnelse dersom saken nå skulle bli ført for retten.

s. 77 (Jerkø går djupare inn i problema med det å skulle vere tankelesar, av tankane til framande personar, ved hendingar langt tilbake i tid. Nokre uthevingar er mine)
…
Høyesterett har imidlertid ved flere anledninger brukt formuleringer som peker bakover, til en fortidig vurdering:
«Ved avgjørelsen av om gjenopptakelse skal tillates vil vurderingstemaet være betydningen av de nye omstendigheter eller bevis dersom de hadde foreligget for retten da saken ble pådømt sett i sammenheng med de øvrige omstendigheter og bevis som forelå for den dømmende rett.»
Uttalelser som denne bør vi ikke lese for mye inn i. Den synes å forutsette at kommisjonens medlemmer skal sette seg i de opprinnelige dommernes eller lagrettemedlemmenes sted og reflektere over hva akkurat disse menneskene ville tenkt dersom de nye bevisene hadde foreligget da saken ble pådømt. Det er en umulig oppgave. Vi kan ikke vite hva et annet, fremmed menneske ville tenkt i en slik hypotetisk situasjon – det ligger utenfor vår epistemiske rekkevidde. Og derfor er det naturlig nok heller ikke det kommisjonens medlemmer gjør; de kan ikke gjøre annet enn å vurdere hva de selv ville tenkt om saken nå skulle bli gjenåpnet – og det er denne realiteten vår beskrivelse av gjenåpningsvurderingen bør reflektere. Dette har også en side mot det etiske. Kommisjonens medlemmer bør selv bære ansvaret for svaret de gir på spørsmål om en sak skal gjenåpnes, ikke legge ansvaret over på andre ved å late som at de har avgitt et orakelsvar.

En viktigere grunn til at vi bør forstå vurderingen som fremtidsrettet, og som gjør dette til noe mer enn et semantisk spørsmål, er at den opprinnelige vurderingen kan være preget av ulike former for bias. Det kan for eksempel tenkes at lagrettemedlemmene har vært påvirket av et sterkt sosialt press for å domfelle, eller at deres vurdering har blitt farget av fordommer mot den tiltalte, eller at datidens kunnskapsnivå medførte at DNA-bevis eller andre tekniske bevis ble feilvurdert. Formålet med gjenåpningsinstituttet er å korrigere for slike bias, ikke å preservere dem. Vi må derfor forutsette at bevismaterialet i saken nå blir gjenstand for en vurdering som er fri for bias og oppdatert til vår tids kunnskapsnivå.
…
s. 78
Ved den hypotetiske vurderingen må vi derfor forutsette at de nye bevisene blir vurdert i sammenheng med alle de øvrige bevis som forelå for den dømmende rett, altså at disse bevisene blir transportert frem i tid i sin umiddelbare form til en hypotetisk ny rettergang.

s. 78 (Jerkø summerar opp om mogelege årsaker til dissens i kommisjonen.)
3.5 Sammenfatningen – mulige årsaker til en dissens
Kommisjonens medlemmer foretar ikke den hypotetiske vurderingen. De har ikke tilgang til det fulle bevisbildet, og befinner seg dessuten ikke i fremtiden, men i nåtiden. Deres vurdering går ut på å gi en prognose av det mulige utfallet av den hypotetiske vurderingen, på grunnlag av de nye bevisene sett i sammenheng med den historiske rekonstruksjonen av det opprinnelige bevismaterialet. Målet er å undersøke om de nye bevisene kan utgjøre en relevant forskjell når de vurderes i sammenheng med det opprinnelige bevismaterialet. Men, igjen, fordi kommisjonens medlemmer ikke har tilgang til det opprinnelige bevisbildet, vil deres vurdering i praksis gå ut på om de nye bevisene utgjør en relevant forskjell når de sammenfattes med det rekonstruerte bevisbildet.
…

Når vi ser at vurderingen er sammensatt på denne måten, blir det også klart at årsakene til at en sak ikke besluttes gjenåpnet, vil være sammensatte. Forklaringen kan ha sitt tyngdepunkt i forståelsen av de nye bevisene, eller i den historiske rekonstruksjonen, eller et sted imellom. Videre kan uenighet blant kommisjonens medlemmer enten bero på forståelsen av de nye bevisene og/eller på deres historiske rekonstruksjon av det opprinnelige bevisbildet i saken, og det på en rekke ulike måter.
s. 79
…
Vi kan også se at to personer kan ha ulike tilnærminger og holdninger til uklarheter ved det opprinnelige bevismaterialet i saken. Dette gjelder både med hensyn til hvor langt de går i å foreta en rasjonell utfylling av huller i bevisbildet, samt hvilke uklarheter de holder mot den dømte, og hvilke de lar komme hen til gode. Vi kan endelig se at det er mange ulike feilkilder knyttet til gjenåpningsvurderingen. Det kan gjøres feil både under den historiske rekonstruksjonen, ved utfyllingen av uklarheter i bevisbildet og ved vurderingen av bevisene i saken. Slike feil kan være unnskyldelige, bevisene kan for eksempel være villedende, men de kan også bero på mangelfull kunnskap og mangelfulle ferdigheter, bias og andre forhold.

s. 79 (Jerkø forklarar kvifor det ofte blir rota til i kommisjonen, fordi dei legg bort sitt tildelte mandat)
3.6 Hvorfor gjøre det så komplisert?
En fullstendig historisk rekonstruksjon av det originale bevismaterialet i saken og en dertil grundig vurdering av hele bevisbildet kan være påkrevd i enkelte saker, men det er ikke alltid nødvendig å gjøre det så komplisert.

For det første må vi huske på at nødvendigheten av en historisk rekonstruksjon springer ut av Høyesteretts vektlegging av umiddelbar bevisføring samt at bevis med tiden kan ha blitt svekket eller gått tapt. I en sak hvor det for eksempel kun finnes tekniske bevis som på ingen måte har fått redusert beviskraft, eller hvor det er klart at sakens vitner, hvis forklaring ikke lenger lar seg høre i en fullstendig og umiddelbar form, var uten særlig betydning for bevisvurderingen i saken, bør kommisjonen kunne foreta en mer direkte vurdering av de nye bevisene i sammenheng med de avgjørende bevis fra den opprinnelige saken. Ved vurderingen bør man altså også se hen til hvilken betydning et svekket bevisbilde kan ha for den helhetlige vurderingen av bevisene i saken.
For det andre er det ikke kommisjonens oppgave å ta stilling til skyldspørsmålet på nytt – den skal kun ta stilling til om nye bevis vil kunne være egnet til å føre til frifinnelse. Og fordi en domfellelse vil forutsette at flere kumulative vilkår er oppfylt (beroende på hva tiltalen gjaldt), vil det være unødvendig å gi en utførlig drøftelse av bevisene som er relevante for samtlige kumulative vilkår, dersom det er klart at nye bevis gir rimelig grunn til å tro at ett av vilkårene ikke er oppfylt.
For det tredje kan det være rimelig klart hvilke(t) bevis som var avgjørende for domfellelsen. Det kan være at retten selv uttalte seg om dette i sin bevisvurdering. Det kan også være opplagt på bakgrunn av bevisbildet i saken, eller ut ifra dette og hva retten har funnet bevist. Eller så kan det være slik at et bevis har hatt en sentral betydning i saken, selv om denne ikke lar seg klargjøre fullstendig, og det er en rimelig mulighet for at dette har vært avgjørende for domfellelsen. Hvis det avgjørende/sentrale beviset har blitt undergravet av nye bevis, vil det etter en konkret vurdering kunne anses som et tilstrekkelig grunnlag for gjenåpning.
…

s. 80 (Berre eit par korte sitat frå eit spennande punkt)
4 Et dissensparadoks og dets implikasjoner
…
s. 83
…
Eller hva med følgende: I en sak som er begjært gjenåpnet, er det lagt frem et nytt medisinsk bevis. Fire av medlemmene, tre jurister og en ingeniør, er ikke overbevist og heller mot å avslå begjæringen. Det siste medlemmet, en lege, er helt sikker på at beviset er frifinnende. I begge disse scenarioene vil jeg si at vi kan være innenfor det som må kunne karakteriseres som en rimelig mulighet for at det nye beviset vil kunne føre til frifinnelse.
…
s. 85, 86
…
Spørsmålet de bør stille seg selv, er simpelthen om de nye bevisene har skapt tilstrekkelig tvil i kollektivet om domfellelsens holdbarhet til at det er riktig å overlate saken til domstolene for en eventuell ny behandling.
Det er som nevnt ikke kommisjonens oppgave å avgjøre skyldspørsmålet i saken. Kommisjonen er ikke en domstol, men et forvaltningsorgan som har som oppgave å overlate denne vurderingen til domstolene der det finnes en rimelig mulighet for at et nytt bevis (hypotetisk) vil føre til frifinnelse. Og beviskravet er uttrykk for et bevisst verdisyn om at det er en større feil å nekte gjenåpning i saker hvor en person er uskyldig dømt, enn det er å gjenåpne en sak hvor en person er rettmessig dømt. Av disse grunner – og av hensyn til tilliten til kommisjonen – bør den være tilbakeholden med å la intern uenighet gå ut over den som begjærer gjenåpning. I den grad den lar slik uenighet komme den tiltalte til skade, risikerer den å ha inntatt en rolle som er tiltenkt domstolene.
Det er derfor også viktig at kommisjonsmedlemmene har en rolleforståelse som harmonerer med kommisjonens tiltenkte rolle i rettsapparatet. Og det er rimelig å spørre hvilken rolle medlemmene ser seg selv i når de skriver dissens i en sak som besluttes gjenåpnet. Hvis man skal argumentere, mot flertallet, for at en sak ikke bør gjenåpnes, risikerer man å gå langt i retning av å argumentere for at den tiltalte må være skyldig. Går man langt i så måte, har man etter mitt syn gått utover den rollen man bør ha i et forvaltningsorgan som arbeider med gjenåpning av straffesaker. Derfor er det også rimelig å spørre (de lege ferenda) om kommisjonen overhodet burde skrive dissenser (eventuelt: på hvilken måte) når den beslutter at en sak skal gjenåpnes.

s. 95 (Jerkø drøftar status for kommisjonen)
6 Quis custodiet ipsos custodes? – Hvem skal vokte vokterne?
Bakgrunnen for etableringen av Gjenopptakelseskommisjonen var et ønske om å løfte gjenåpningsvurderingene ut av domstolene for å styrke allmennhetens tillit til at de ble behandlet upartisk og uten kollegiale påvirkninger. Kommisjonens uavhengige stilling er sentral. Den bestemmer selv sin arbeidsmåte, og kan ikke instrueres om hvordan den skal utøve sin myndighet. Dens avgjørelser kan heller ikke klages inn for Justisdepartementet eller ankes inn for domstolene.
…
s. 96
…
Men et uheldig utslag av den er at kommisjonen i liten grad må stå til ansvar for sine vurderinger, og at den i praksis er så godt som avskåret fra ytterligere veiledning av Høyesterett. Det har heller ikke vært nevneverdig med rettsvitenskapelig forskning på gjenåpningsvurderingen eller på kommisjonens avgjørelser. Kommisjonen er dermed mer eller mindre overlatt til seg selv og til medlemmenes skjønn i de meget komplekse vurderingene som skal foretas i gjenåpningssaker.
Mangelen på ettersyn medfører at det alltid vil hefte et spørsmålstegn ved kommisjonens avgjørelser om å nekte gjenåpning: herunder om kommisjonen har fulgt opp alle anførsler om nye bevis; om den har utført alle nødvendige undersøkelser; om den har behandlet saken på en upartisk måte, og uten bindinger til domstolene eller til kommisjonens tidligere avgjørelser; om dens medlemmer har den påkrevde rolleforståelse; om de har tilstrekkelig med kompetanse, særlig i bevisvurdering; om deres vurderinger er i samsvar med lovens og Høyesteretts føringer; om de har foretatt troverdige historiske rekonstruksjoner, rasjonelle utfyllinger av huller i bevisbildet og overbevisende vurderinger av bevismaterialet; og om de i rimelig utstrekning har latt uklarhet, usikkerhet og intern uenighet komme den tiltalte til gode. Hvordan kan vi vite at kommisjonen våker over de uskyldig dømte, dersom ingen vokter kommisjonen?

Markus Jerkø

Ei kort oppsummering så langt om justisfeil, rette opp – eller ratifisere

Frå Jerkø:

«Formålet med gjenåpningsinstituttet er å korrigere for slike bias, ikke å preservere dem. Vi må derfor forutsette at bevismaterialet i saken nå blir gjenstand for en vurdering som er fri for bias og oppdatert til vår tids kunnskapsnivå.»

Frå den profesjonelle samtale og Asbjørn Rachlew:

«Forskning på justisfeil som har ledet ut i feilslutninger der uskyldige har blitt dømt, viser at straffesakskjeden har en tendens til å ratifisere feil som begås på et tidligere stadium av saken – typisk nok under informasjonsinnsamlingen. Eller sagt på en annen måte: I saker som blir kalt justismord, kan feilen ha oppstått i avhøret og forplantet seg. Jo lenger inn i systemet (straffesaken) feilen forplanter seg, desto mindre er sjangsen for at den blir oppdaget og korrigert.
…
, men poenget er så sentralt at det er gode grunner til å ta med: Hver gang feilen legges til grunn, forsterkes effekten av den (Rachlew, 2009, s. 19).»

1 – Riksadvokaten burde granske sine eigne

Eg har det utgangspunkt at det er påtalemakta sjølv som skal ta tak i mi sak på nytt. Og skulle ha gjort det for lenge sidan. Så kan ein sei kva ein vil om meg, men eg er såpass naiv, at eg kvar dag har gått med eit lite håp om at nettopp det skulle skje, at påtalemakta skulle sjølv ta opp att mi sak. Ikkje no lengre, eg tar no tak i det sjølv.
Lokalt politi ved tidlegare Gloppen Lensmannskontor og påtaleansvarleg Sissel Kleiven ved Fjordane Politikammer, skulle seinast hausten 2015 ha overlate etterforsking av mi sak til eit miljø med kompetanse på datakriminalitet. Operasjon Duck / Kripos har på denne tid alt bede om å få overta etterforskinga av mi sak, men får ikkje lov til det av dei lokale.
I det Kripos stadfestar ikkje funn etter skjellig grunn til mistanke, i ei ulovleg skjult etterforsking, så skulle påtaleansvarleg seinast no lagt korta på bordet. Kva kort skulle ha vore lagt på bordet? Det blir no lista opp mange punkt, og fleire av punkta er direkte følgjefeil av andre feil, men dei blir ikkje mindre alvorlege av den grunn:

Justisfeil 2014-2015

– at skjellig grunn til mistanke, om brot straffelova sine §§ 299, 300, 301, 311 a, (at eg skal utført seksuelle overgrep mot barn, dokumentert overgrepa, delt overgrepsmateriale, og eller vore deltakar i eit lukka overgrepsmiljø), ikkje var tufta på realitetar, men på bias, (ein bias som får fritt spelerom grunna låg kompetanse)
– at ei ulovleg skjult etterforsking er einaste aktivitet frå oktober 2014 til oktober 2015.
– at påtaleansvarleg frå fyrste stund og i 3 år fram i tid, er ute med i media med rein fiksjon i samsvar med skjellig grunn til mistanke, grunnlaget for ulovleg skjult etterforsking. Påstandane om meg og min påståtte aktivitet, er svært grove, krenkande og «evigvarande», og medfører stor skade for meg og mine nærmaste, og eit heilt lokalsamfunn.
– at det ligg til grunn berre 1 hypotese for etterforskinga.
– at den psykologiske metoden The Reid Technique blir tatt i bruk for å få meg til å tilstå i samsvar med lokalt politi sin skjellige grunn til mistanke i den ulovleg skjulte etterforskinga.
– at all informasjon frå meg som kan etterprøvast ved etterforsking av datakriminalitet, blir systematisk blokkert.
– at mitt detaljerte og godt dokumenterte varsel om overgrep mot norske barn, med truleg eit unnatak, blir blokkert av lokalt politi og påtaleansvarleg. Overgrep i samsvar med mitt varsel, blir i ettertid dokumentert av politi andre stadar i landet.
– at lokalt politi utan heimel, gjev innsyn i politiet si sak mot meg, til Gerd Ynnesdal. Ynnesdal er tilsett ved barnevernet, men har ikkje heimel for å krevje innsyn. Leiar for etterforsking Anita Berstad og påtaleansvarleg Sissel Kleiven stadfestar at dei ikkje har kjennskap til dette innsynet.
– formell feil ved pågriping, og aktor framsett (feiltolka) informasjon frå pågriping i retten.

Dette er alle punkt, og som kvar for seg, etter mitt syn kvalifiserer til at påtalemakta sjølv skulle «rydde opp», frå tidspunktet lokalt politi får saka 08.08.2014 til hausten 2015. Påtaleansvarleg Sissel Kleiven vel å ikkje rydde opp, og held fram utan å ta til på nytt med mi sak. Lokalt politi og påtale treng å få meir kjøt på beinet i si offisielle sikting mot meg, og dette blir i hovudsak gjort ved «påfunn». Påfunn og andre disposisjonar er også klårt prega av ei sterk trong for å halde tidlegare store justisfeil skjult, både for media og for kommande rettssak.

Justisfeil 2015-2017, før rettssak

– det blir ikkje utført dataetterforsking i mi sak, ei sak som skal etterforskast som datakriminalitet.
– dei som etterforskar saka har ingen kompetanse innan datakriminalitet.
– då dataetterforskar Sindre Breda blir tilsett i Florø, vel påtaleansvarleg å ikkje nytte seg av han i mi sak. Dette blir stadfesta av Breda sjølv i retten. Ingen ny aktivet etter sept. 2016
– personundersøking blir utført 20 månader etter eg blir tatt inn, men er berre motivert ut frå å få stadfesta skjellig grunn til mistanke til den ulovleg skjulte etterforskinga. Kriminalomsorgen og påtalemakta kranglar om dette, i form av brevveksling.
– media blir ikkje informert om at «grunnlaget» for all tidlegare informasjon frå påtalemakta er borte, og feilinformasjonen held fram. Seinast berre nokre veker før siste runde i retten i 2017 er påtaleansvarleg i media, utan å korrigere all feilinformasjon.
– påtaleansvarleg Sissel Kleiven hevdar i media, nokre veker før siste runde i retten, at eg har bytta advokat 3 gonger. Eg har bytta advokat 1 gong. Dette er mine private disposisjonar som påtaleansvarleg i utgangspunktet ikkje skal gå ut i media med.
– påtaleansvarleg Sissel Kleiven overprøver Kripos si klassifisering av ulovleg materiale, og set fram sine eigne vurderingar både i media og i fyrste runde i retten. Dette er også klart i strid med dei etiske rettningslinjene i politiet. Ho omtalar også til media om forventa lengd på straff.
– avhøyrsrapport frå avhøyr i Vik, omlag 01.11.2014, blir «borte», då det i rapporten går fram at det er politiet sjølv som set tal på det ulovlege materialet, og at mi tilståing er i samsvar med det. Rapport er også underskriven av oppnemnd advokat Stig Nybø.
– avhøyr nummer 2 av min sambuar, som vitne, i november 2015, er fagleg sett forkasteleg, og ein god dokumentasjon på confirming-bias og tunnelsyn. Og ikkje minst, dokumentasjon på overtramp mot eit vitne. Avhøyret gjenspeglar lokalt politi sine fastlåste feilaktive påstandar om meg og mi sak.

Justisfeil under rettssak, 4 dagar 2017

Under rettssak blir det sett fram ei mengde med påstandar frå aktor Sissel Kleiven og vitne frå politiet, leiar for etterforsking Anita Berstad, som ikkje skildrar det verkelege. Altså usanne påstandar. Felles for dei ikkje riktige påstandane, er at dei er utan noko form for dokumentasjon og notoritet. Både Berstad og Kleiven, som personar, blir akseptert av retten som bevismiddel.
– det blir lagt fram påstand at eg var stor i eit lukka norsk miljø (på ein nettstad) for overgrepsmateriale og anna ulovleg materiale, at eg var moderator i dette miljøet og at eg var sentral i teknisk drift av dette miljøet (slik retten oppfattar det). Denne påstanden hadde aldri tidlegare blitt sett fram, den dukka opp som lyn frå klar himmel.
Påstanden blir framført berre munnleg, ingen dokumentasjon.
Leiar for etterforsking Anita Berstad skreiv ein rapport om den same nettstaden i februar 2015, og ho skriv der: ingen spesielle funn.
Dette påfunnet / påstanden er nesten ein kopi av den fiktive historia om mi tilknytning til eit tilsvarande miljø i England. (Stereotypisk samanfallande)
– eg fortel retten om at eg varsla om overgrep mot barn, og at overgrep er blitt stoppa med grunnlag i mine varsel. Eg fortel om det i retten, då verken påtaleansvarleg eller politivitne fortel om det. Etter at eg fortel dette, så blir dette motarbeida svært intenst frå aktor Sissel Kleiven, med mellom anna «Det var berre noko du fant på fordi du ville ha mindre straff.»
– alt som skulle gje meg strafferabatt, – for samarbeid i mi sak, informasjon om brukarnamn og passord ved datakriminalitet, varsling av overgrep, tilståing av mengde ulovleg materiale , blir aktivt motarbeida. Avhøyrsrapport som stadfestar tilståing i samsvar med politiet sine eigne tal, er ikkje lenger å finne.
– mappestruktur som mellom anna låg til grunn for varsel om overgrep, blir omdefinert av politivitne Anita Berstad. At dataetterforskar Sindre Breda på sparket i den vesle timen han er i retten, stadfestar mi forklaring , men det er utan interesse for retten.
– aktor Kleiven påstår i retten at eg under politiavhøyr har sagt at eg hatt ei jævla mengde med ulovleg materiale. Dette har eg i aldri sagt i avhøyr eller ved noko anna høve, og Kleiven refererar til ei samtale i politibilen, 5 minutt etter at eg vart stoppa. I dommen blir aktor sin påstand lagt til grunn, og denne utsegna blir omtalt som eit bevismoment, og at dommen legg til grunn at dette er eit av dei punkta som gjer at eg «fremstår ikke som troverdig»
– aktor Sissel Kleiven skuldar på journalistane, i det eg vil ha forklaring på hennar utspel i media om påstått kopling til, og medverknad i eit overgrepsmiljø i England. Ho vil ikkje svare på 5 spørsmål knytta til ulovleg skjult etterforsking.

Ovanfor er det lista opp justisfeil, som alle kan påvisast gjennom fagleg kompetanse på dei ulike områda. Altså ei gransking gjennomført av Riksadvokaten. Ein typisk «Buttom-up processing»

Forventa resultat: At Riksadvokat seier at saka, med alle justisfeil, ikkje skulle ha vore for retten. Dommen på 20 mnd er ferdigsona, og ei ny rettssak vil gje vesentleg kortare straff. Det er ikkje tilrådeleg med ny sak.

2 – eg drøftar kvifor kommisjonen for gjenopptaking av straffesaker burde gjenopne mi sak

Nedanfor prøver eg å sjå for meg korleis Kommisjonen for gjenopptaking av straffesaker kan eller skal ta tak i dei same justisfeila. Kanskje blir det meir prega av ein typisk «Top-down processing»?

Eg tar utgangspunkt i Markus Jerkø sin artikkel / vitenskapelig publikasjon i Lov og Rett frå 2022, mykje gjeve att i mitt kapittel Rette opp eller Ratifisere. Han drøftar ei sak om frifinning, mi sak høyrer meir under:

Wikipedia
– Når det opplyses en ny omstendighet eller skaffes frem et nytt bevis som synes egnet til å føre til frifinnelse eller gi mildere straff (straffeprosessloven § 391 nr. 3)
– Når særlige forhold gjør det tvilsomt om dommen er riktig, og tungtveiende hensyn tilsier at spørsmålet om siktedes skyld blir prøvd på ny (straffeprosessloven § 392 annet ledd)

Markus Jerkø
Etter strpl. § 391 nr. 3, jf. § 389 første ledd, kan gjenåpning til gunst for siktede kreves «når det opplyses en ny omstendighet eller skaffes frem et nytt bevis som synes egnet til å føre til frifinnelse eller anvendelse av en mildere strafferegel eller en vesentlig mildere rettsfølge»
…
Dette peker mot en fremtidig vurdering, og gir et holdepunkt for at den hypotetiske vurderingen også skal være fremtidsrettet; spørsmålet er om de nye bevisene, sett i sammenheng med de øvrige bevisene i saken, ville være egnet til å føre til frifinnelse dersom saken nå skulle bli ført for retten.
…
En viktigere grunn til at vi bør forstå vurderingen som fremtidsrettet, og som gjør dette til noe mer enn et semantisk spørsmål, er at den opprinnelige vurderingen kan være preget av ulike former for bias.
…
Formålet med gjenåpningsinstituttet er å korrigere for slike bias, ikke å preservere dem. Vi må derfor forutsette at bevismaterialet i saken nå blir gjenstand for en vurdering som er fri for bias og oppdatert til vår tids kunnskapsnivå.
…

I en sak hvor det for eksempel kun finnes tekniske bevis som på ingen måte har fått redusert beviskraft, eller hvor det er klart at sakens vitner, hvis forklaring ikke lenger lar seg høre i en fullstendig og umiddelbar form, var uten særlig betydning for bevisvurderingen i saken, bør kommisjonen kunne foreta en mer direkte vurdering av de nye bevisene i sammenheng med de avgjørende bevis fra den opprinnelige saken. Ved vurderingen bør man altså også se hen til hvilken betydning et svekket bevisbilde kan ha for den helhetlige vurderingen av bevisene i saken.
For det andre er det ikke kommisjonens oppgave å ta stilling til skyldspørsmålet på nytt – den skal kun ta stilling til om nye bevis vil kunne være egnet til å føre til frifinnelse. Og fordi en domfellelse vil forutsette at flere kumulative vilkår er oppfylt (beroende på hva tiltalen gjaldt), vil det være unødvendig å gi en utførlig drøftelse av bevisene som er relevante for samtlige kumulative vilkår, dersom det er klart at nye bevis gir rimelig grunn til å tro at ett av vilkårene ikke er oppfylt.
For det tredje kan det være rimelig klart hvilke(t) bevis som var avgjørende for domfellelsen. Det kan være at retten selv uttalte seg om dette i sin bevisvurdering. Det kan også være opplagt på bakgrunn av bevisbildet i saken, eller ut ifra dette og hva retten har funnet bevist. Eller så kan det være slik at et bevis har hatt en sentral betydning i saken, selv om denne ikke lar seg klargjøre fullstendig, og det er en rimelig mulighet for at dette har vært avgjørende for domfellelsen. Hvis det avgjørende/sentrale beviset har blitt undergravet av nye bevis, vil det etter en konkret vurdering kunne anses som et tilstrekkelig grunnlag for gjenåpning.

Markus Jerkø

Domsslutning:

Svein Petter Tveit, født 11.08.60, dømmes for overtredelse av straffeloven (1902) § 204 a første ledd bokstav a til fengsel i 1 – ett – år og 8 – åtte – måneder.
Varetekt kommer til fradrag med 61 – sekstien – dager.
Til fordel til statskassen inndras det beslaglagte data og lagringsutstyr, jf. Straffeloven § 69 b) og c).
Svein Petter Tveit dømmes til å betale 10 000 – kronertitusen – i sakskostnader til det offentlige.

Dommen grunngjev kvifor retten ser bort frå min informasjon.
– Vel å ikkje setje lit til sikta sine forklaringar
– Sikta sine forklaringar ber preg av å vere oppkonstruert.
– Retten får ikkje med seg kva tiltalte seier
Dommen grunngjev kvifor eg får skjerpa straff.
(dette er mitt eige samandrag om tema)
– Det den sikta har gjort blir ekstra forbrytersk med sin datakunnskap

Utfordringar ved vurdering av det som ikkje er – eller –
korleis vurdere det som manglar

– Datakriminalitet som ikkje er etterforska ved dataetterforsking.
– Ikkje skriftleg dokumentasjon for påstandar om bevis knytt til datakriminalitet.
Det opplevast så rart å skulle ha pedagogiske utfordringar med å skulle forklare noko som ikkje er, eller ved det som manglar. Og når det er nettopp – at noko ikkje er – er det mest sentrale ved vurdering om gjenopning.

Nina Sunde undrar seg på kvifor det er så lite gjennomslag for gjenopning av straffesaker der dataetterforsking er sentralt, enten der dataetterforsking er ein del av etterforskinga, og ikkje minst, der dataetterforskinga utgjer den berande etterforskinga. Sunde peikar på døme der det utan tvil har vore etterforska med kompetanse, og tar fram berre eit døme på tilfelle der rett kompetanse må vike for «Politiet nyter stor tillit, men denne tilliten skal ikke tas for gitt.»

Eg held fram med ting som ikkje er.
– Det var eit overgrepsmiljø i England, som påtalemakta seier eg var ein aktiv deltakar i, noko eg ikkje var.
– Eg skulle vere aktiv deltakar i eit stort norsk miljø for ulovleg materiale på eit gjeve domene, der eg deltok med med min datakompetanse. Dette miljøet er ikkje tilstades.

Påtalemakta har med andre ord sett fram påstandar om mitt indre liv, mine motiv, mi subjektive skuld, mine indre fenomen, der føresetnadane for påstandane er danna på eit grunnlag som berre er tilstades inne i hovudet på dei som har etterforska.

På den andre sida fortel eg om verkelege ting som at:
– Eg har varsla om overgrep mot norske barn, stadfesta av politi i Noreg, men påtalemakta seier at dette var påfunn av meg. At det ikkje har vore overgrep å etterforske.
– Eg fortel at lokalt politi og påtalemakt overstyrer Kripos og Interpol, og har stått føre ei ulovleg skjult etterforsking i eit år, men nei, påtalemakta seier at det har dei ikkje.

Og så bortetter.

Mellombels oppsummering

Eg nyttar eit sitat frå Markus Jerkø som ei mellombels oppsummering:

Man blir ikke mere skyldig i en forbrytelse man ikke har begått, fordi en slik forbrytelse er særlig straffverdig, eller fordi samfunnet har et behov for å straffefelle de som faktisk har begått slike forbrytelser.

Og på den andre sidan blir ikkje eg uskuldig i det eg har gjort, berre fordi politiet ikkje har etterforska slik som dei skulle. Rett skal vere rett.

Nina Sunde om gjenopning og databevis

Det lave antallet gjenåpnede saker til gunst for domfelte, hvor databevis har hatt betydning, får meg til å stille spørsmål om feil og usikkerhetsmomenter omkring digitale bevis og presentasjonen av disse «går under radaren» i større grad enn andre bevis.

Nina Sunde

Sitatet ovanfor er tatt ut i frå Digitale bevis i norske gjenåpningsbegjæringer – kan vi utelukke systematiske feil? , ein vitskapleg publikasjon skrive av politioverbetjent og doktorgradsstudent Nina Sunde i 2020.

Digitale bevis og andre bevistyper som årsak eller medvirkende årsak til justisfeil
…
… Som et ledd i dette arbeidet har jeg forsøkt å få en bedre oversikt over i hvor stor grad digitale bevis er årsak eller medvirkende årsak til feilaktige domfellelser. Når begrepet «justisfeil» benyttes, så henviser det til begrepet errors of justice som omfatter ethvert avvik av sakens optimale utfall. … Den må formidles av en kriminaltekniker, dataetterforsker eller sakkyndig. Det er svært få eller kanskje ingen bevis som kan presenteres for retten uten at de er beheftet med en eller annen grad av usikkerhet. Hvilken verdi bevisene skal tillegges, bør henge sammen med hvorvidt etterforskningen er gjennomført av kompetent personell, med god og vitenskapelig forankret metodikk, og hvorvidt beviset blir dokumentert og presentert i tråd med bevisets relevans og pålitelighet. … Vi må derfor stille oss spørsmålet om de profesjonelle aktørene i retten, herunder dommer, aktor og forsvarer, har tilstrekkelig kunnskap i form av digital og vitenskapelig kapital til å forstå de digitale bevisenes mening eller betydning. Tilstrekkelig digital og vitenskapelig kapital innebærer også kunnskap nok til å utfordre de digitale bevisene ved å stille relevante spørsmål om deres relevans og pålitelighet, om troverdigheten til den som har utført undersøkelsene, og – ikke minst – til å nyttiggjøre seg svaret.

Relevante bevis til gunst for domfelte eller ugunst for fornærmede er ikke sikret
Analysen viser at mange av de domfelte klager over en ensidig etterforskning. Den nest hyppigste kategorien er hvor domfelte anfører at relevante bevis til gunst for domfelte, eller som kan belyse fornærmedes (manglende) troverdighet, ikke er innhentet eller sikret. … Digitale bevis er flyktige og endres eller slettes raskt. Dersom det er riktig som mange av de domfelte hevder, at relevante bevis ofte ikke er innhentet eller sikret, kan dette derfor være årsak til uopprettelige feil, ved at slike motindikasjoner – som kanskje en gang fantes – nå er borte. Her er det først og fremst naturlig å rette søkelyset mot etterforskningen og spørre seg om politiet har oppfylt sine forpliktelser til å etterforske med tilstrekkelig kvalitet, herunder om etterforskningen har vært tilstrekkelig objektiv, og om uskyldspresumsjonen ble ivaretatt. Slike feil kan forplante seg gjennom hele straffesakskjeden dersom det ikke finnes kompetanse til å avdekke feilen.

Politiet har manipulert beviset eller løyet om det i retten
Denne kategorien kan både handle om manglende vitenskapelig og digital kapital hos politietterforsker slik at bevisene ubevisst blir manipulert eller framstilt uriktig. Politiet nyter stor tillit, men denne tilliten skal ikke tas for gitt. … Interne kontrollmekanismer er derfor nødvendig for å sikre at bevis ikke blir manipulert eller framstilt på en feilaktig måte, verken med viten og vilje eller som følge av ukyndig håndtering og feil. Per i dag finnes ikke et kvalitetsrammeverk som ivaretar dette i norsk politi.

Feil i rettsprosessen
…
Om man så løfter blikket fra den enkelte kategori, kan man si at de domfeltes anførsler om digitale bevis i gjenåpningsbegjæringene peker på hele straffesakskjeden, fra identifisering og sikring av bevis, til behandlingen av bevisene i retten.
…

Digitale bevis – kvalitet og kompetanse
…
I Kvalitetsrundskrivet påhviler ansvaret for kvalitet den enkelte medarbeider, som har et selvstendig ansvar for å holde seg faglig oppdatert innenfor sitt ansvarsområde og utføre sitt arbeid i tråd med gjeldende rutiner og kvalitetskrav. Den politifaglige etterforskningsleder har ansvar for at etterforskningsskritt gjennomføres i samsvar med anerkjente metoder og framgangsmåter. Riksadvokaten understreker behovet for notoritet omkring tekniske spor, og det legges til grunn at det ved alvorlige forhold benyttes «særlig kvalifisert personell» til sporsikring.
…

Nina Sunde

Manglande Strafferabatt / Skjerpa straff

Strafferabatt – vurdering av mengde ulovleg materiale etter § 311 bokstav c.

Det skal videre legges noe vekt på at tiltalte delvis har erkjent straffeskyld. Ettersom tiltalte nå dømmes for befatning med et betydelig større antall bilder og videoer enn det erkjennelsen omfatter kan tilståelsen kun tillegges begrenset vekt.

Dommar Bjørn Sælen

Sitatet ovanfor er frå Sogn og Fjordane Tingrett sin dom, der dommar drøftar kort kvifor den tiltalte ikkje vil få tildelt straffrabatt. I høve til brot på straffelova sin § 311, bokstav c. Dommar legg vekt på at det er tema – tilståing om tal ulovleg materiale – som er styrande for å ikkje tildele strafferabatt, altså det er for stor skilnad på talet i mi tilståing opp mot dei tal som retten legg til grunn.

Strafferabatt kan tildelast etter fleire ulike grunnlag, og det som er tema for dommar her, er strafferabatt i høve til mitt brot på straffelova sin § 311, bokstav c. Ikkje noko anna.
«Det er bare en uforbeholden tilståelse som gir krav på strafferabatt, dvs. en tilståelse som omfatter alle de forhold som gjør handlingen straffbar.», frå Wikipedia.
Eg tar med eit sitat til frå Wikipedia, og dette gjeld rett nok ved tilståelsesdom, men det er oppklarande om tema.
«Siktede må avgi en uforbeholden tilståelse i rettsmøte. Det betyr at siktede må forklare seg om de straffbare forhold. Forklaringen må dekke hele det objektive forholdet, altså det som faktisk har skjedd, og skyldkravet må være oppfylt.»

Eg har i min dokumentasjon skrive fleire sider om kva som ligg bak dei ulike tal om mengde som ulike aktørar har sett fram, og har gjort greie for kvifor eg hevdar eg er klart kvalifisert til strafferabatt. «… dvs. en tilståelse som omfatter alle de forhold som gjør handlingen straffbar.» Og «Forklaringen må dekke hele det objektive forholdet, altså det som faktisk har skjedd, …»

Overgrepsmateriale – tilståing

14.10.2014 så blir eg spurd av avhøyrar Rognald Dvergsdal om eg har ulovleg materiale / overgrepsmateriale i mitt eige. På dette tidspunkt i avhøyret er eg trygg på at avhøyrar og eg har same forståing av ordet overgrepsmateriale. All samtale og visning av dokument så langt, har vore overgrepsmateriale. Altså det er utelukkande snakk om materiale klassifisert som overgrep. (seksuelle overgrep mot barn )eller fremstilling som seksualiserer barn
Eg oppgjev eit omtrentleg eit par hundre fotografi og eit lite tal video, 10-20? i samband med at eg svært detaljert gjer greie for mange ting rundt dette. Altså ei full utgreiing – som omfatter alle de forhold som gjør handlingen straffbar – , og også – Forklaringen må dekke hele det objektive forholdet, altså det som faktisk har skjedd – .
I samband med dette fortel eg og om det subjektive som ligg bak det objektive forholdet.

Eg forklarar: Alt overgrepsmateriale som er kome til mi datamaskin, er gjennom kontakt med personar som nyttar Yahoo Messanger. Eg har aldri nokon bede nokon om å sende meg overgrepsmateriale. For alle som sender meg noko, ulovleg eller lovleg materiale, så opprettar eg ei eiga datamappe, med namn tilsvarande brukarkonto hjå Yahoo, og alt som eg lagrar ned blir lagra ned på avsendar si tildelte mappe, og innhaldet kan vere vurdert før eg lagrar det ned, eller ikkje. Dette er ei noko omstendeleg handling, då eg kvar gong må overstyre standard innstilling for lagring i Yahoo Messanger. Samla sett i denne Yahoo-strukturen er ei mengde med filer, truleg meir enn 10.000.

– alt overgrepsmateriale i mitt eige er i denne mappestrukturen, ingen annan stad
– alt overgrepsmateriale i mitt eige er sendt til meg utan noko form for førespurnad frå meg

Det objektive tilhøvet, og delar av det subjektive tilhøve, kunne vorte avdekka ned til den minste detalj gjennom dataetterforsking retta inn mot min konto hjå Yahoo og samanstilling av funn i mappestruktur på min server.
– det blir aldri etterforska, men innhald blir klassifisert fråkopla struktur og mine forklaringar
– alt eg fortel om dette blir halde tilbake av politiet
– det ligg føre lydopptak

01.12.2014 blir bevismateriale til påtalemakta vist fram i retten på storskjerm. Det er dataetterforskar Sindre Breda som legg dette fram. Han stadfestar i retten at han ikkje har etterforska mi sak, då han ikkje har vorte beden om det. Han stadfestar i retten at funn av overgrepsmateriale er gjort i min omtalte mappestruktur for Yahoo. Denne strukturen er svært lett å sjå, og krev mykje vrang vilje for å kunne tolkast på anna vis.

Påtaleansvarleg og aktor Sissel Kleiven set fram fleire ulike påstandar om tal på overgrepsmateriale gjennom strafferettsprosessen, mest i media, men og inne i retten.
Kort fortalt alt frå 300.000 til 230.000. Det er berre nokre veker før siste runde i retten, i eit rettsmøte, at aktor Sissel Kleiven landar på 150.000 bilete og video av ulovleg materiale.

Leiar for etterforsking og som politivitne, Anita Berstad, forklarar påtalemakta «sin offisielle objektive påstand» i rettsalen om den same objektive mappestrukturen (Yahoo), og ho fortel at mappene har namn, tildelt etter namna på dei jentene som det er gjort overgrep mot, og at dei andre mappenamna i denne strukturen er ei form for katalogisering, basert på mine ulike interesser innanfor ulovleg materiale.

Aktor og politivitne har undervegs lagt fram ulike påstandar om kvifor og korleis overgreps materiale er kome dit det er. Alt frå å google etter det til å at det kjem frå deltaking i lukka milja for overgrep, det vere seg i eit miljø i England eller eit norsk miljø.

Tilbake til dommen.
Sidan det er berre omfanget, tal på ulovleg materiale som blir drøfta i dommen med omsyn til strafferabatt, så er alt anna av objektive og subjektive tilhøve allereie lagt til grunn. I dommen altså.
Dommar har vel då dette frå påstandane til aktor Kleiven og politivitne Berstad, i rettssalen, eller via media. Kva veit eg.
Dei «objektive og subjektive» blir drøfta ellers i dommen, også gjennom eit karakterdrap på meg.

Så er det rart å tenke på at retten vel å ikkje setje sin lit til personar med høg datakompetanse. På same vis som retten ser bort frå mine forteljingar, så ser den bort frå politiet sin eigen dataetterforskar Sindre Breda sine forklaringar. Retten vel å setje sin lit til Kleiven og Berstad, fram for Breda. Eller kan det vere at det er eit anna fenomen som slo til, slik som dei også omtalar det for meg i dommen : at retten får ikkje med seg kva han seier?

Fremstilling som seksualiserer barn – tilståing

«Erotisk eller seksualisert framstilling av mindreårige» blir tema i mitt tredje avhøyr, 30.10.2014 i Vik i Sogn. (dato kan vere ein dag eller to før eller seinare)
Avhøyrar Dvergsdal gjer meg merksam på at siktinga mot meg kjem til å bli utvida, og det gjeld no punktet (i kursiv)  seksuelle overgrep mot barn eller fremstilling som seksualiserer barn.
Dette uttrykket som Dvergsdal no nyttar i avhøyr – ulovleg erotisk eller seksusalisert framstilling av mindreårige – har eg liten kjennskap til, og eg bed då Dvergsdal forklare meg kva er det er å forstå med  ulovleg erotisk eller seksusalisert framstilling av mindreårige?

Dvergsdal forklarar no, som representant frå påtalemakta om korleis funn av slikt materiale skal fortolkast, og i mitt notat frå den gong har eg notert:
– At med eller utan kle på kroppen, om ein person på under 18 år uavhengig av fri vilje eller ikkje, blir framstilt i dette tilfelle på digitale foto eller film, viser  ein  positur, posisjon eller i lag med symbol som er plassert der berre motivert ut frå seksuelle eller erotiske årsaker, så er det å oppfatte  som erotisk eller seksusalisert framstilling. –

Eg seier frå til Dvergsdal om at eg må tenkje meg om litt, og etter ei stund svarte eg slik:
– Etter slik som du no forklarar dette, så trur eg de vil finne ca 2000 foto som er slik. (det låg mykje hovudrekning bak det talet) – Vidare frå mitt notat: -Eg hugsar ikkje om eg sa noko om tal videoar som kom under dette punktet, men må truleg ha gjort det sidan talet video aukar. –
I dette avhøret er oppnemnd advokat Stig Nybø med, og han går no i dialog med Dvergsdal.

Advokat Nybø: – Å, er det slike tal vi snakkar om? 
Rognald Dvergsdal: – stadfester at, ja det var omtrent slik, men at politiet sine tal nok er litt høgare enn det sikta seier. –
Advokat Nybø: – Kva tal meinar politiet det er ? –
Rognald Dvergsdal: – Vi meinar det er snakk om nokre tusen bilde og hundre? fleire video. –

Dette er då bakgrunn for at advokat Nybø rår meg til å skrive under på referatet / avhøyrsprotokoll , der det viser til ei rimeleg semje mellom politi og sikta sine tal på foto og video, nokre tusen, i utgangspunktet fordelt på dei to omtala paragrafane, erotisk framstilling og overgrep.
Korleis skal ein talfeste nokre tusen? Ei normal forståing seier at det skal vere minst 3000, og så kan det vel tolkast noko høgare.
 – poenget er at påtalemakta og eg er samde om talet, eit tal som også tar opp i seg tilståing av mengde overgrepsmateriale.
 – det er påtalemakta som legg til grunn korleis ein skal tolke- og vurdere tal/mengde – ved funn av  eller fremstilling som seksualiserer barn. Eg tilstår i samsvar med dette.

Eg har no tilstått til saman i overkant 3000 ulovlege biltete og kanskje 100 video, altså samla sett. 14.10.2014 tilstod eg eit par hundre fotografi og eit lite tal video, 10-20? kopla til overgrep.

Objektive og subjektive tilhøve knytt til fremstilling som seksualiserer barn, blir også grundig gjort greie for av meg under dette avhøyret. At det blir lasta ned til ein eigen mappestruktur, ein mappestruktur Groups oppretta av meg til formålet; kan ein klare å finne denne type bilder på opne kjelder på internett? Eg fortel om ulike verkty eg testa ut til formålet, og at eg til slutt finn slikt materiale, på serverar hjå Google og Yahoo, i deira opne newsgroups. Eg opprettar ei eiga mappe under Groups, for funn hjå Google. Funn på Yahoo blir truleg også lagt i mappa for Google. (Alt dette er greia ut om tidlegare i dokumentet)

– det ligg føre lydopptak av avhøyret

Kripos tolkar om funn med bakgrunn i COPINE

Under avhøyr i november 2015, fortel avhøyrar Rognald Dvergsdal meg at Kripos under sitt arbeid med klassifisering av ulovleg matariele, legg til grunn ei anna forståing (COPINE) av korleis ein skal tolke mengde ved funn av fremstilling som seksualiserer barn. Talet har vorte mykje høgare. At talet på 3000 som ein var samde om i Vik, no er omlag 150.000. Årsak til dette er tolking av funn av ulovlege bilete som er ein del av ein serie. Dette er gjort greie for før i dokumentet.

Mi tilståing 30.10.2014 (+- eit par dagar) er heilt i samsvar med påtalemakta si forståing og framstilling, presentert for meg på same dato. At påtalemakta grunna manglande kompetanse tolkar feil og dermed informerar meg like feil, kan på ingen måte lastast meg.
Før rettssak har eg sett meg grundig inn i COPINE og dei metodar Kripos nyttar til klassifisering. Eg forstår sjølvsagt dette grunnlaget, og hadde like sjølvsagt ordlagt på anna vis under avhøyret i Vik om eg hadde hatt same forståing då.

Under rettssak, på førespurnad frå dommar om tilhøve knytta til mengde for strafferabatt, så gjere eg godt greie for: «… dvs. en tilståelse som omfatter alle de forhold som gjør handlingen straffbar.» Og «Forklaringen må dekke hele det objektive forholdet, altså det som faktisk har skjedd, …» Min «einaste feil» i mi tilståing er at eg vel å setje lit til påtalemakta sin representant Dvergsdal, sin «objektive» rettleiing om klassifisering.

Eg gjere dommar også merksam på at avhøyrsrapporten frå Vik, ikkje «lar seg finne att».
Min kopi av denne rapporten forsvinn i makuleringsmaskina ved Vik fengsel, på lovleg vis altså. Bakgrunn for dette er ganske morosam, så eg tar den med her:

Nokre dagar før eg har site i varetekt i 2 månader, så tek oppnemnd advokat Nybø kontakt, og seier at han ikkje har høyrt noko frå påtalemakta om eit nytt fengslingsmøte, og det tyder på at eg vil bli sett fri den 14.12.2014. Men, som han seier – ein kan aldri vite med Kleiven.

Om morgonen den 13.12.2014 fortel representantar frå Vik fengsel meg, at det ikkje er krevd forlenging av varetekt, og at eg vil bli sleppt ut om morgonen den 14.12.2014. Dei ber meg pakke tinga mine, rydde og vaske cella. So gjere eg. Seinare på dagen ringe Nybø og fortel at påtalemakta let meg gå. Eg fortel at det veit eg alt, og har pakka og vaska, og skal få sleppe ut om morgonen. Då kjem det frå Nybø: å nei du, Sissel Kleiven vil heilt sikkert krevje at fengslet held deg fram til klokka 16:00. Og Nybø får rett, om morgonen ein gong kjem det betjent til meg, som noko slukøyra fortel, at det har seg slik at politiadvokat Kleiven krev at eg skal bli sitjande inne til klokka 16:00. Ja vel ja

Det som hender vidare, er at fengslet heilt gløymer at eg skal ut klokka 16:00, og eg, eg tenkjer berre at dei passar på å sleppe meg ut i samband med tider for båt eller buss. Men det går timar, og til slutt ringjer eg vakta. Då hastar det med å få meg ut, for siste buss går om 15-20 minutt. Eg stiller så fort eg kan, der det formelle utsleppet skjer.

Kva kostar det for deg å reise heim? Det er ingen tid til å sjekke opp reisekostnad.
– Omlag 300-400 kroner trur eg.
Har du pengar til gode på kontoen din her hjå oss?
– Æh, ja, truleg så og så mange hundre kroner, eg har ikkje brukt ei krone på anna enn kvoten ein får tildelt å bruke i den lokale butikken inne i fengselet.
Så får eg spørsmål: om eg trur dette er nok?, hugsar ikkje sum, ja da seier eg. Då er det rett ut i ein bil som ei vakt har køyrt fram, og eg rekk akkurat siste buss ut frå Vik.

I Sogndal kjem HR-direktør ved Sogn og Fjordane Energi, min arbeidsgjevar, og hentar meg og køyrer meg heim.

Det som blir gløymt i hastverket, er at alle mine papir knytt til mi sak,  er i ein safe hjå administrasjonen i fengselet. Administrasjonen i fengselet har råda meg til at alt som kan knyttast til mi sak, ikkje blir liggande på cella, då det kan utgjere ein tryggleiks-risiko for meg. Av same grunn gjev dei meg råd den kvelden eg kjem for soning i varetekt; med bakgrunn i det du er sikta for, gjer du lurast i å ha klar «ei anna truverdig forklaring» på kvifor du er her. Det er ikkje greit å kome nederst på rangstigen her inne.

Så i det eg tek til å nøste i mi eiga sak i god tid før varsla rettssak i 2016, tek eg kontakt med fengselet i Vik, om dei enno har mine papir. Nei, dei er nok makulerte. Ikkje henta eigendelar blir kasta eller makulert etter 6 månader.

Påtaleansvarleg Sissel Kleiven ut i media med «objektiv informasjon» om feiltolking

Aktor Sissel Kleiven har under andre runde i rettssak, før diskusjonen om tilståing av mengde, lagt bort sin lange fylgjetong i media om hennar påstand om mi deltaking i eit overgrepsmiljø i England, og erstatta det med eit norsk miljø. Det samla tal på ulovleg materiale er etter press frå min advokat, no kome ned i 150.000.
Nedanfor får ein sjå korleis påtaleansvarleg i 2016, omtalar til NRK, Kripos si omgjering av klassifisering, grunna manglande lokal kompetanse. Og eg minner om at i retten i siste runde, hevdar Kleiven at dette er påfunne av journalistane sjølve.

NRK Publisert 23. sep. 2016 kl. 15:25
Lagra 230.000 overgrepsbilete av born på dataen
…
På datamaskina til nordfjordingen fann politiet nær ein kvart million bilete og nær 700 videoar av overgrep mot born. Når saka kjem opp i Fjordane tingrett i slutten av november risikerer mannen fengsel i inntil tre år.
…
230.000 bilete
Under etteforskinga kom politiet over langt fleire enn dei 246 bilete og 14 videoane som saka starta med.
…
Det var i oktober 2014 at mannen vart pågripen og varetektsfengsla i åtte veker . Kripos vart varsla av Interpol i England i mars same året om at ein nordmann var aktiv i deling av overgrepsbilete av born.
…

Tema her er mi tilståing av mengde.
230.000 bilete – Under etterforskinga kom politiet over langt fleire enn dei 246 bilete og 14 videoane som saka starta med. (Eg rettar no skrivefeil hjå NRK)
Kripos gjer ei klassifisering av dei funn av – fremstilling som seksualiserer barn – som lokalt politi alt har gjort og alt har klassifisert, og som eg sjølv i detalj har fortalt og forklart om, også  før politiet får tilgang på data (ikkje detaljar om Groups). (ny klassifisering av Kripos – frå 3000 til 150.000 -)
Altså det er ingen nye funn under etterforskinga etter månadsskiftet oktober, november i 2014. Påtaleansvarleg Sissel Kleiven dekkjer her over den manglande kompetansen til lokalt politi, og lar det gå utover meg.

I avhøyr i Vik er påtalemakta og eg samde om nokre tusen (3000) bilete –  fremstilling som seksualiserer barn. I tidlegare avhøyr tilstår eg eit par hundre fotografi og eit lite tal video, 10-20 kopla til overgrep. Oppslaget i NRK med Kleiven som kjelde, set påtalemakta fram ein objektiv påstand om 230.000 bilete med overgrep mot barn. Advokat og eg får aldri sjå Kripos si klassifisering. Vi får derimot sjå rapport 5.19, i mi sak, der Geir Harkjerr gjer greie for Gjennomgang etter beslag ved Kripos. Harkjerr var lokal observatør ved Kripos sin gjennomgang. I denne rapporten seier han:
«153.700 formodentlig ulovlege bilde og video. 115.715 unike foto og 347 unike video som formodentlig er ulovlege.»

Den same rapporten har påtaleansvarleg Sissel Kleiven hatt tilgang på seinast sidan september, oktober i 2015.

Kva skulle eg tilstå om mengde, til kva tid?

(Her må ein ha rett tunge i rett munn til rett tid)

Etter min forstand har eg gjeve tilståing i samsvar med:
«… dvs. en tilståelse som omfatter alle de forhold som gjør handlingen straffbar.» Og «Forklaringen må dekke hele det objektive forholdet, altså det som faktisk har skjedd, …»
Og det er slik som det er skildra ovanfor, det objektive forholdet og altså det som faktisk har skjedd.

Noko anna kan eg ikkje tilstå, og noko anna let eg meg ikkje presse til å tilstå.
Det som er mest usikkert med det eg tilstår, er omfanget eller talet på ulovleg materiale.
Eg har tilstått «uforbeholdet» ved to høve, 14.10.2014 og 30.10.2014, om eit par hundre overgreps bilete, eit par titals med overgrepsvideo, nokre tusen fotografi av ulovleg erotisk eller seksualisert framstilling av mindreårige, der av også videoar av det same. Overgrepsmateriale, eg seier eit par hundre, fordi eg ikkje veit sikkert. Det er mogeleg det er 300 eller 150. Noko tal frå Kripos fekk eg aldri sjå.
For ulovleg erotisk framstilling seier eg fyrst omlag 2000 bilete etter å ha rekna i hovudet i eit minutt eller to, i det eg tenkjer igjennom mappestrukturen Groups. Ein struktur som i utgangspunktet har over 100.000 bilete. I det avhøyrar seier at det er nokre tusen (3000+), opp mot mine 2000, så seier eg meg samd med det, etter råd frå oppnemnd advokat.

I retten sommaren 2017 nyttar aktor talet 300.000, og alt er overgrep. Knytt opp mot talet 300.000, legg aktor til at grunn  «hele det objektive forholdet», at eg har skaffa meg dette frå eit lukka miljø med overgrep som formål, og eller har googla etter det, og ha katalogisert det i høve til mine interesser.
For å oppnå strafferabatt ved rettssak sommaren 2017, måtte eg i oktober / november 2014 ha kome med ei uforbeholden tilståing om 300.000 overgreps bilde og video. Og med det same «objektive forholdet» som aktor då legg til grunn.

Nokre veker før rettssak blir tatt opp att i månadsskifte november-desember 2017, er det rettsmøte mellom dommar Bjørn Sælen , aktor Sissel Kleiven og min advokat Geir M. Jesinsky frå advokatkontoret Elden. Jesinsky tar opp med Sissel Kleiven at det ikkje er snakk om å akseptere hennar tal på 300.000, og han hevdar at ein skal bruke Kripos sine tal på 150.000.

Og det aksepterar aktor Sissel Kleiven på flekken.
Talet i retten blir 170.000. Eg kan ikkje gje detaljert greie for kvifor det vart slik, men eg husar at det frå aktor si side vart vist til ein heilt fersk dom i Høgsterett, eller i ein lagmannsrett?, der ny rettspraksis sa noko om duplikat. Min dom var ein av dei aller første etter ny rettspraksis. Advokat Jensinsky sjekka det ut seinare, i samband i vår vurdering om anke.
I retten nyttar aktor framleis konsekvent ordet overgrep, aldri ulovleg erotisk framstilling. Dialog om dette blir difor heilt umogeleg.

Så der eg no den 01.12.2017 har ein forvirrande diskusjon med dommar, og med ein lattermild og lett hånleg aktor, så skulle eg då for over tre år og tre månader sidan, ha tilstått 170.000 for at det skulle bli ein uforbeholden tilståing, og eg kunne ha fått strafferabatt. Og med det same «objektive forholdet» som aktor til ei kvar tid legg til grunn.

Greitt nok at eg har Asperger og tvangsprega personlegdom, men her er det ein eller anna jus-logikk som rett og slett ikkje henge på greip.
Det er mogeleg at dommar Bjørn Sælen under siste punkt i rettssaka, prøver å få meg til å «innrømme meir», slik at han kan tildele meg noko strafferabatt. Etter slik eg har forstått lovverket på området, så skal tilståing kome svært tidleg om den skal få verknad.

Og, det er heilt uaktuelt for meg, på noko måte, å skulle legge til grunn, aktor Sissel Kleiven sin påstand «om det objektive forholdet og altså det som faktisk har skjedd» !!
– Under tortur hadde eg kanskje gjort det, når eg no tenkjer meg om. – The Reid Technique sin storebror.
Dommar Bjørn Sælen finn ikkje meining i mi forklaring, og det blir ingen strafferabatt for tilståing om mengde etter § 311 c.

Dommen drøftar mi tilståing av mengde.

I dommen brukar dommar omlag ei halv side på å drøfte kvifor eg ikkje skal få tildelt strafferabbat for tilståing av mengde. Sitat frå noko av det:

Tiltaltes erkjennelse begrenser seg imidlertid til 3 000 bilder. Han har således gjort gjeldene at det antall bilder og videoer som er lagt til grunn i tiltalen er for høyt for så vidt gjelder de subjektive vilkår for straff. Han har anført at han ikke har seg bevist at han har hatt et så stort antall bilder og videoer på sitt data- og lagringsutstyr. Enda mindre erkjenner han at han selv har gått gjennom og sett et større antall bilder enn maksimalt han har erkjent straffeansvar for.

Bjørn Sælen

Som sitatet viser, at her snakkar ein fullstendig forbi kvar andre i retten. Eg blir spurd om kva eg har tilstått, og greier ut om det i retten. – Han har således gjort gjeldene … – er fullstendig god dag mann økseskaft, altså ut i frå slik som eg forstod det under rettssak.
Eg hadde ingen problem med å erkjenne Kripos si klassifisering, men under avhøyr ved tilståing var det politiet sjølv som presenterte uriktig informasjon til meg. Som sagt, det handla om tilståing. I dommen gjere dommar det vidare klart at han legg til grunn påtalemakta sine påstandar om objektive fenomen og subjektive fenomen knytt opp mot ulovleg materiale.
Som skrive før, eg deltar ikkje i slike leikar, med sirkelargumentasjon.

Strafferabatt for politisamarbeid – ingen ting

Eg legg til grunn at eg skulle ha vore tildelt maksimal strafferabatt for politisamarbeid, ut frå 3 hovudpunkt.

1 – Eg har på alle område samarbeida fullt ut med politiet i mi sak, frå fyrste minutt i det eg blir tatt inn. Påtalemakta kunne, over ein tidsperiode på over 3 år, ikkje legge fram dokumentasjon, om at eg nokon gong for noko punkt har forklart meg urett i mi sak.

2 – Mi sak skal etterforskast som datakriminalitet, og innanfor dataområdet har eg samarbeida straks på alle mogelege punkt. Også med tanke på tilgang på brukarkontoar i utlandet.

Det er særlig momenter som dreier seg om å kartlegge aktuelle digitale spor og knytte de digitale sporene til konkret person, som blir den taktiske utfordringen. Tidlige svar som letter etterforskningen og rask oppklaring, skal premieres av påtalemyndigheten i form av forslag om strafferabatt.

3 – Eg varsla det lokale politiet om mi kartlegging av mogelege overgrep mot norske barn, og om eit par personar som truleg måtte delta inne i lukka, ulovleg miljø. Varslet var svært detaljert, med brukarkonto / e-postadresse for alle saman, og eg viser til min mappestruktur der eg har samla min informasjon. Eg omtalar omlag 10 personar / kontoar, der minst 5-7 av dei blir gripne av politiet i ettertid og blir domfelt, og  2 eller 3 overgrep blir dokumentert stoppa av politi i Noreg.

Det er påtalemakta skal fremme forslag om strafferabatt når det er grunnlag for det, og domstolen skal vere på tå hev om det same  «Selv om påtalemyndigheten er bundet av objektivitetsplikten, er det et viktig sikkerhetsnett for lovbryteres rettssikkerhet at domstolen fører kontroll med disse vurderingene.»

Kort kva som er bakgrunn for at påtalemakta ikkje fremmar forslag om strafferabatt

Politiet si sak mot meg, er i utgangspunktet ei heilt anna sak, enn mi sak.
Den 14.10.2014 set påtalemakta i gang ei ulovleg skjult etterforsking på grunnlag av skjellig grunn til mistanke om at eg skal utført seksuelle overgrep mot barn, dokumentert overgrepa, delt overgrepsmateriale, og eller vore deltakar i eit lukka overgrepsmiljø. I dag gjeld dette §§ 299, 300, 301, 311 a i straffelova. Grunnlaget for skjellig grunn til mistanke er ein fiksjon, oppstått i eit miljø utan kompetanse, og som tilsvarande er -, og held fram med å vere – hjelpelause offer for sin eigen bias, så lenge mi sak er i strafferettsprosessen. Også i tida etter soning. Vond vilje er også tilstades. Det vart lagt til grunn berre 1 hypotese for etterforskinga. Det er uråd å finne noko dokumentasjon som skulle tyde på noko anna. Bruk av The Reid Technique er ei stadfesting på berre 1 hypotese. Lokalt politi og påtalemakt overprøver vurderingane til Interpool i England og til Kripos.
Kripos står føre dataetterforsking med meir, i høve til tema som ligg bak ulovleg skjult etterforsking, og som etter 1 år konkluderar med at det ikkje er funn i samband denne etterforskinga av brot §§ 299, 300, 301, 311 a.

Mi sak, er brot på § 311 bokstav c. Ei sak som i utgangspunktet høyrer heime under datakriminalitet, og der dataetterforsking er svært avgjerande for å avdekke dei ytre og indre fenomen. (objektiv / materiell sanning og subjektiv skuld). Det ligg ikkje føre eit einaste dokument som gjer greie for dokumentasjon og notoritet i samband med dataetterforsking i mi sak. Kripos står for klassifisering etter COPINE skalaen.

Lokalt politi og påtalemakt dokumenterar ved mange høve at dei ikkje har kjennskap til dei mest sentrale retninglinjer, reglar, direktiv som riksadvokaten legg til grunn for det mandat politiet har fått i si teneste. Innan for dataetterforsking, COPINE, avhøyrsteknikk, kontakt med media, objektivitetsplikt og rettstryggleik generelt. Eller så ligg det vond vilje bak. (fin sirkelargumentasjon)

A – Fråvær av dataetterforsking

Eg viser til mine kapittel om dataetterforsking og dataetterforskingprosessen, som gjer greie for kva som er norma for, og forventning til dataetterforsking hjå politiet i Noreg.
Stikkord for prosessen er:
Identifisering
Sikring
Klargjøring
Analyse
Presentasjon

Det er Kripos som står for dataetterforsking i ulovleg skjult etterforsking etter skjellig grunn til mistanke av brot på §§ 299, 300, 301, 311 a. Lokalt politi har skildra sin eigen framgangsmåte i ulovleg skjult etterforsking, truleg etter instruks frå Kripos, korleis dei fotograferar dei ulike rom på hytte, i dei 3 aktuelle bustadane, og at dei bed min tidlegare sambuar og noverande sambuar skaffe fram fotografi av dei 3 barna, med minst mogeleg kle på seg. Min reiseaktivitet blir sjekka opp, og GPS frå min bil blir nytta som kjelde for mogeleg kopling mot overgrep mot barn andre stadar. Her ligg det ikkje føre noko anna dokumentasjon for meg og advokat frå Kripos si side, enn at dei ikkje gjer funn.

Kripos utfører i denne samanheng ei klassifisering av ulovleg materiale i mi sak, utan at Kripos sjølve, utfører noko form for etterforsking av mi sak. Klassifiseringa kan vere feil, då dei ikkje kjenner dei objektive og subjektive sidene til at materialet er der, og kvifor og korleis det er organisert. Utan å vite det, sletter Kripos sentrale bevis knytt til mi sak, og til mitt varsel om overgrep. (eg føreset at dei etterlever reglane i bevisretten)

I mi sak ligg det ikkje føre eit einaste dokument knytt til dataetterforsking, ingen teikn til dokumentasjon og notoritet. Det blir sett fram ei rekke munnlege påstandar frå påtalemakta om funn i det ein kallar datakriminalitet.

Ved å ikkje utføre dataetterforsking i ei sak med datakriminalitet, så tek påtalemakta aktivt bort grunnlaget for at eg skal bli trudd i retten. Eg siterar mitt kapittel, Digitale bevis – kva så:

2 – Truverde til det einaste vitnet er å finne i det digitale.
Tilbake til Nina Sunde sin definisjon: «Digitale bevis forstås som digitalt lagret informasjon som direkte eller indirekte kaster lys over sakens bevistemaer, påliteligheten av slik informasjon eller troverdigheten til informasjonskilden. Digitale bevis kan derfor være innholdsdata (bilder, film, dokumenter, kommunikasjon) eller metadata (data om dataene, som f.eks. tidsstempler, lokasjonsdata etc.)»
Sunde snakkar her om den digitale informasjonen i seg sjølv, om den er påliteleg og om i kva grad at kjelda for den digitale informasjonen er truverdig. Og her kjem beste praksis inn: «Dataetterforskningsprosessen er en prosedyre for beste praksis ved håndtering av digitale bevis.»

Sidan den sikta, meg, også er det einaste vitnet, så må ein nok ein gong inn att i digitale for å finne ut om informasjon som eg gjev, om den er påliteleg, og som i neste omgang kan gje meg som informasjonskjelde, truverde. Eg fortel sanning om ytre og indre fenomen, og med bakgrunn i min eigen kompetanse, så veit eg at det at det er nettopp gjennom data-etterforsking at mine forteljingar kan bli verifisert. Eg fortel om ytre fenomen som eg skal ha straff for, og eg fortel om ytre fenomen som eg skal lønast for. Begge deler vil kunne gje meg truverde, så lenge informasjon blir etterprøvd og funnen påliteleg.

Slik er det i beste praksis, i teorien og i lærebøker, og ikkje minst i regelverk og lovverk.

B – Fråvær av kompetanse innan dataetterforsking

Aktor Sissel Kleiven varslar ikkje retten om at ei sak definert som datakriminalitet er etterforska av ukvalifisert personale. Lokalt politi har ingen kompetanse innan dataetter-forsking. Det er fleire teikn på at kunnskap om data generelt ligg under eit vanleg nivå for vaksne personar i Noreg.

Eg les Datakrimstrategien, 2015, 172 sider, og har skrive noko i den samanheng:

Riksadvokat og andre trur at kompetansen kan vere så lav, at dei det gjeld, ikkje sjølve er klar over at dei manglar kompetanse. At dei ikkje har kompetanse nok til å vite at dei skal be om assistanse. «Det er også grunn til å anta at lokalt nivå ikke er i stand til å vurdere bistandsbehovet tilfredsstillende.» Samstundes som dei (politidistrikta) sit med råderett / mandat til å avvise til dømes Kripos, om Kripos eller andre ber om å få overta etterforskinga.

I kapittelet Eigenvurdering av datakompetanse går eg igjennom fleire punkt eller ein kan kalle det naturlege milepelar for eigenvurdering av datakompetanse for det lokale politi. Det er ikkje teikn til at dei ser på mi sak som datakriminalitet som krev kompetanse innan dataetterforsking.
Dei overprøver operasjon Duck / Kripos då denne gruppa bed om å få overta mi sak.
På slutten av 2016 eller ved årsskiftet til 2017, dukkar det opp ein dataetterforskar ved Fjordane politikammer i Florø, Sindre Breda. Verken leiar for etterforsking Anita Berstad eller påtaleansvarleg Sissel Kleiven ser noko grunn til å be Breda ta del i etterforskinga av mi sak. Her ser eg to alternativ til årsak; det mest trulege er at dei ikkje forstår at dei held på med datakriminalitet, eller at dei fryktar at dataetterforskaren skal «klusse til» saka deira. I den vesle timen Breda stiller i retten, stadfestar han to viktige ting: – at han er ikkje vart beden om å etterforske mi sak, og – han stadfestar at mappestrukturen knytt opp mot Yahoo er slik som eg påstår. Det siste forstår dei aller fleste, med eller utan datakunnskap.

Retten tar utgangspunkt i statsadvokaten si tiltalebeslutning frå 16.06.2016. Siste utførte etterforsking før denne dato, var misbruk av personundersøkelse.

Fråvær av premiering for –

– tidlige svar som letter etterforskningen og rask oppklaring,
– skal premieres av påtalemyndigheten i form av forslag om strafferabatt.
(2)

Frå mitt kapittel Strafferabatt
Datakriminalitet, informasjon om brukerkontoar og passord
Eg tar til med det opplagte, at så eg heilt klart oppfyller kravet for å bli premiert med strafferabatt på dette punktet. Ikkje langt ut i fyrste avhøyr 14.10.2014, gjer eg greie for mine brukarnamn og passord, det vere seg for pålogging på ulike datamaskiner eller NAS-serveren med mappestruktur med ulovleg innhald, og for brukarkontoar på internett,  både i inn- og utland. Det er snakk om minst 5 kontoar på ulike sider på internett, i tillegg til Yahoo e-post med meir. Til saman vil eg trur det kan vere snakk om minst 10 brukarkontoar med tilhøyrande passord. At eg gjev frå meg brukarnamn med tilsvarande passord utan noko form for vegring, er også dokumentert på lydopptak. Avhøyrar Rognald Dvergsdal noterer ned dette, og datakunnig Solevåg i Florø får den same informasjon tidleg fyrste dag, den 14.10.2014.

Neste morgon den 15.10.2014 møter Rognald Dvergsdal i Førde, for at han og eg skal gå gjennom avhøyrsrapporten hans frå dagen før. Han innleiar med å sei, at det var ein brukarkonto Solevåg ikkje hadde kome seg inn på. Eg spør Dvergsdal om kva for ein konto det var snakk om, og eg forstår at eg hadde bytta om to bokstavar i passordet. Dvergsdal tar kontakt med Solevåg der og då, og det blir stadfesta at no kom han seg inn, også på denne kontoen. Gjennomgangen av avhøyrsrapport har ikkje status som avhøyr, så det ligg ikkje føre noko lydopptak.
Brukarnamn og passord blir aldri meir eit tema frå politiet si side. 
…
På same måte fortel eg om datautstyr som eg rår over, med brukarnamn og passord for å logge seg på. Eg fortel og kvar i bustaden dei kan finne utstyret, og Dvergsdal er på telefon med dei som er i bustaden for å gjere beslag og formidlar dette til dei, live.

Ei lita logisk oppsummering av dette punktet.
– tidlige svar som letter etterforskningen og rask oppklaring,- skal premieres av påtalemyndigheten i form av forslag om strafferabatt.
Mi sak er definert som datakriminalitet og skal etterforskast der etter, slik som skildra her:
«Dataetterforskningsprosessen er en prosedyre for beste praksis ved håndtering av digitale bevis.»
At lokalt politi og påtalemakt legg til grunn noko anna, påverkar ikkje det verklege.
Eg oppfyller krav til strafferabatt i høve til etterforsking av datakriminalitet.
Eg har gjeve tidlige svar som letter etterforskningen, og lagt eit solid grunnlag for ei rask oppklaring.
Alle mine forteljingar rundt dette, er medvite halde unna for alle andre enn politiet sjølv.
Det aller meste ligg likevel dokumentert i lydopptak, og er til dels stadfesta av anna politi i Noreg.

– Varsel om overgrep mot norske barn, i avhøyr 15.10.2014. (3)

Overgrep som eg varslar om, blir stadfesta og stoppa av anna politi i Noreg. Lokalt politi ved Rognald Dvergsdal informerar meg i avhøyr i november 2015, om det same.
Eg varslar og om eit par personar som truleg måtte delta i lukka, ulovleg miljø. Begge busette i Bergen.
Slik som eg forstod Dvergsdal, så er det i november 2015, tatt 5-7 av 10 eg varsla om.

I dette dokumentet har eg fleire stadar skildra detaljar om mitt varsel.
– Kapittel Lovbrotet, punkt Mappestruktur for Yahoo og kopling til mi forklaring om mogeleg overgrep.
– Kapittel Avhøyrsrapportar i mi sak, 15.10.2014
– Kapittel Varsel om overgrep, om kven som har fått vite kva, og detaljar om korleis aktor i retten jobbar hardt for å dekkje over sine feil.
– Kapittel Likhet for loven
I Likhet for loven så fortel eg om dei ulike konsekvensane mitt varsel har, sett opp mot Fosenmannen sit varsel. Eg varslar den 14.10.2014 om det same overgrep som Fosenmannen varslar om, 8 månader seinare, tidleg i mai 2015.
– Kapittel Psykiatri og den subjektive norm. I dette kapittelet gjer eg meir detaljert greie for dei ulike vurderingane eg har gjort. Vidare kjem det fram detaljar omkring handteringa av varsla sett frå politiet si side, og korleis sentrale dokument knytt til varsla blir halde unna mi sak.
– Kapittel Faktaresistent, med vekt på Leiar for etterforsking.
Her tar eg opp kva informasjon eg har gjeve om mogelege overgrep mot barn, kven i politiet som kjenner til denne informasjonen, og korleis leiar for etterforsking Anita Berstad, som sat 1,5 meter unna meg i det eg fortel, på magisk vis klarer å fortrenge den same informasjonen på rekordtid.

Eg varslar om mogelege overgrep, med ein type informasjon som gjer at politi etter kort tid (dagar) skal ha identifisert personane bak dei e-postkontoar eg listar opp. Til dømes om Horten-mannen, der eg får stadfesta frå Dvergsdal etter 14 dagar, at spaning alt var sett i gang. Politiet disponerar no min mappestruktur, der eg har ei mappe for kvar av dei omtalte kontoane, med fotografi og eigne notat. Dei har tilgang på chatteloggar mellom meg og personane bak konto.

Eg er klart kvalifisert for strafferabatt.
I kapittelet Likhet for loven, fortel eg om korleis påtalemakta / Operasjon Duck set pris på Fosenmannen sitt varsel. Eg varslar om det same overgrepet som Fosenmannen, og om eit par til, men her blokkerar lokal påtalemakt for vidare etterforsking, og legg ned stor innsats for å halde det heile skjult.

Skjerpa straff – med utgangspunkt i ein fiksjon

Mitt samandrag – «Det den sikta har gjort blir ekstra forbrytersk med sin datakunnskap»
Dette er grunngjeving frå dommar for å tildele meg straff utover påtalemakta sin påstand om straff.

Mitt utgangspunkt er at dette ikkje er ei generell vurdering frå dommar, då det blir ei veldig underleg grunngjeving for å skjerpe straffa. Eg tar som utgangspunkt, at han grunngjev si avgjerd på bakgrunn av informasjon som han har fått i retten under rettssak.

Kva innhald har setninga i dommen?
Den sikta, det er meg.
Det blir lagt til grunn at eg har datakunnskap.

– Kva type datakunnskap er det eg har, og på kva for eit nivå eg har på min kunnskap? Dette er bra opplyst under rettssaka. Av yrkje er eg IKT konsulent i eit konsern i energibransjen, og der er eg systemansvarleg for fleire system, eg møter for verksemda hjå IT revisorar innan mine ansvarsområde. Eg lagar små løysingar for arbeidsgjevar, timeføring og fil-flytting mellom system og serverar, og eg byggjer opp LIS. Eg har kunnskap tillært frå 1986-1987, på DOS, Windows og ørlite på Unix. Eg kan setje opp datanettverk heime, eg blir nytta av folk i bygda for å berge ut data av havarerte maskiner med meir. Eg «krigar» mot kriminelle som hackar ei datamaskin som eg har heime. Dei krev løysepengar, men eg står i mot, og opphevar deira trussel.
Min sjef vitnar i retten og gjev meg gode skussmål, både fagleg og som kollega.
I retten smell eg til med denne utsegna :«Sett bort i frå meg sjølv, så rekk ikkje den samla kompetansen på e-post, data og IT i dette rommet, meg til knea eingong» Dette er før dataetterforskar Sindre Breda og min eigen sjef møter.
Vidare har eg kompetanse innan andre fagfelt, som har eit slektskap til data. Til dømes ei djup forståing om digitale fotografi og digital video, og digital lyd. Eg har vore betatestar  for 2 store internasjonale produsentar for lydkort og lyd over ip-nettverk.

Eg er samd med dommar at eg har datakunnskap.

Noko ulovleg eg har gjort blir ekstra forbrytersk fordi eg har nytta min høge datakunnskap, nettopp til utføring av det ulovlege.
– Kva er det ulovlege eg har gjort, der eg har nytta min høge datakunnskap?

Eg har aldri gjeve uttrykk for i strafferettsprosessen, at eg har nytta min høge datakunnskap til å utføre straffbare handlingar. Tvert i mot.
Det må då vere påtalemakta som har lagt fram «bevis» for at eg har nytta min datakunnskap i samband med utføring av brot på straffelova, og at det er denne kombinasjonen som gjer at lovbrotet mitt blir ekstra forbrytersk.

Påtalemakta brukar mykje energi i retten på å motarbeide min argumentasjon  som byggjer på min datakunnskap, altså at dei aktivt eller passivt prøver å undergrave min datakunnskap. Det finst ikkje eit dokument i mi sak, der påtalemakta omtalar at eg har datakunnskap, og at eg skulle ha nytta min datakunnskap til noko kriminelt. Rett nok kjem leiar for etterforsking Anita Berstad på dag 1, 14.10.2014, med klare munnlege påstandar til min arbeidsgjevar om at eg har nytta arbeidsgjevar sitt datautstyr knytt opp til ulovlege handlingar. Det blir dokumentert, at dette var nok berre til stades inne i Berstad sitt hovud.

Ein einaste påstand

I retten kjem påtalemakta med ein einaste påstand om at eg har nytta min datakunnskap i samband med brot på straffelova. – dette skriv eg om under Tidslinje, kapittel 4 – Tiltak –
Leiar for etterforsking Anita Berstad er i retten som bevismiddel, og legg fram ein påstand om at eg har hatt ei sentral rolle i eit lukka miljø med mange nordmenn. Eit miljø knytt til ulovleg materiale. Ho oppgjev namn på domene. Det ligg ikkje føre noko dokumentasjon eller notoritet, som sagt, Berstad dekkar dette gjennom å vere eit bevismiddel.
Aktor Sissel Kleiven utfyller Berstad som bevismiddel, og har ei lengre utgreiing om moderatorar sine oppgåver i slike miljø, og korleis det vert vurdert i samband med tildeling av straff. Ho refererar truleg til ein fersk dom i Dark Room.

Eg legg til grunn, at det er dette dommar legg til grunn for ekstra forbrytersk.
Bruk av logikk – i ei drapssak
Eit menneske / person blir funnen død.
Personen blir stadfesta død.
Er personen død av naturlege årsaker? Nei.
– no kan ein ta til å vurdere om det er eit drap –
Er det eit sjølv-drap? Nei.
Det er no klart at det ligg ei kriminell handling bak dødsfallet.

Her byter ein perspektiv, eller tar til i den andre enden:
Kan det finnast nokon som kan tenkast å ha utført drapet?
Ein eller fleire mistenke blir prøvd kopla til drapet.
Alt etter om ein mistenkjer – eit overlagt drap, uaktsamt drap, … med døden til fylgje, eller eit uhell, så må ein dokumentere handlinga grundig. For eit overlagt drap tillet ein ikkje at det oppstår «hol» i hendinga, særleg tett opp mot sjølve dei handlingar som er direkte årsak til død.

XXX Døme frå promillekøyring – hovudspørsmålet er om ein førte bil

Bruk av same logikk – i grunnlaget for ekstra forbrytersk
(Og legg no merke til rekkjefylgja)
Påtalemakta legg til grunn eit domene på internett, knytt til påstand om lovbrotet.
Er domene tilstades. Ja.
Er det på dette domenet, tilstades eit lukka ulovleg miljø med formål knytt til ulovleg materiale.
Nei.

– Og det var det. –
Så kan ein sjølvsagt snakke i timevis om den mistenkte sine motiv, datakunnskap med meir, men fyrste føresetnad, at det lukka ulovlege miljøet som må vere tilstades i den verklege verden, er der ikkje.
Ingen død person som skal vere drepen, altså ingen mordar.
Påtalemakta gjer seg nytte av vitne, som bevismiddel, som einaste dokumentasjon på at dette miljøet er tilstades, og så set dei meg på plass inne i dette miljøet med konkrete oppgåver, som mellom anna krev høg datakunnskap.
Dommar Bjørn Sælen plasserte meg inn i toppen på deltakingspyramiden for lukka nettverk med ulovleg innhald. Denne pyramiden (Moran sin typologi)  blir brukt som modell over store delar av verden, også i Noreg.

I kapittel 4 – Tiltak – gjev eg grundig greie for dette grunnlaget til påtalemakta.
Kripos har min brukarkonto og passord for denne nettstaden, men det ligg ikkje føre ei setning med dokumentasjon frå Kripos om denne nettstaden, naturleg nok, då det ikkje er grunnlag for å dokumentere noko.

Lokalt politi, ved leiar for etterforsking Anita Berstad, den same som stiller som bevismiddel om mi deltaking i eit lukka ulovleg miljø på denne nettstaden, skriv sjølv ein rapport i februar 2015 om denne nettstaden og min aktivitet der.
Ho konkluderer den gong då med: ingen spesielle funn.

I retten er eg direkte vrang, og plukkar ned punkt for punkt av det som blir påstått.
Eg avsluttar til retten, temmeleg forbanna, med dette:  «No er dette snart 3 år sidan, men eg er bra trygg på det eg seier. De kan gå inn og sjekke sjølve» 

Hadde retten gjort som eg sa, og bede Berstad vise fram dette miljøet, og mi rolle der, så kunne heile grunnlagt for skjerpa straff vorte lagt bort innan 15 minutt. Eg likar ikkje å spekulere, men det kunne tenkast at retten hadde vorte meir skeptisk til alle dei andre munnlege bevisa / påstandane påtalemakta hadde føre seg.

Skjerpa straffa ut frå ein fiksjon, men utgjer fleire månader straff.

Med bakgrunn i dommar Bjørn Sælen sine synspunkt i rettsmøte med meir, utgjer den skjerpa straffa meir enn dei 2 månader som er differansen mellom påtalemakta sin påstand om straff, og den straff retten gjev meg.

Uvanleg tolking av § 311 bokstav c.

Skildring av ulovleg skjult etterforsking blir plassert inn under § 311 bokstav c.

Etterforskningen har også vert gjennomført for å avdekke om tiltalte kan ha vært involvert i seksuelle overgrep mot barn. Det er imidlertid ikke fremkommet konkrete opplysninger under etterforskningen som tyder på at tiltalte selv har begått, eller medvirket til, seksuelle overgrep mot barn.

Bjørn Sælen

Sitatet er i frå dommen, ført i pennen av dommar Bjørn Sælen.
Retten legg i utgangspunktet til grunn i dommen – at dei vel å ikkje setje lit til mine forklaringar, at det eg seier ber preg av å vere konstruert, og at retten ikkje får så mykje med seg av det eg fortel noko om. Noko informasjon frå den ikkje-truverdige lovbrytaren, meg, blir likevel tatt med i dommen.

Ved fleire høve i retten fortel eg om den aktiviteten til påtalemakta som ikkje er kopla til det eg står i retten for, brot på straffelova § 311, bokstav c, «… eller besitter fremstillinger som nevnt i bokstav a.»  bokstav a, : «… fremstilling av seksuelle overgrep mot barn eller fremstilling som seksualiserer barn». Og eg fortel svært mykje om at påtalemakta knapt har etterforska det same, nemleg brot på § 311 c.

Det meste av aktiviteten til påtalemakta har vore styrt inn mot mistanke om brot på straffelova sine §§ 299, 300, 301 og 311 a. Frå påtalemakta si side i retten, blir det ikkje informert om dette, tvert i mot, dei hevdar at dei har etterforska etter brot på § 311 c samanhengande i 2 år. I det eg stiller konkrete spørsmål til aktor om påtalemakta sin aktivitet inn mot straffelova sine §§ 299, 300, 301 og 311 a (eg nyttar ikkje §§ i retten), så skuldar aktor på journalistar og let vere å svare på 5 andre spørsmål.

Tilbake til sitatet frå dommen, så er det altså den informasjon som eg legg fram i retten, som ligg til grunn for sitatet.

Kva seier så dette sitatet frå dommen, om retten si forståing av informasjonen?
«Etterforskningen har også vert gjennomført for å avdekke om tiltalte kan ha vært involvert i seksuelle overgrep mot barn. … »
Retten legg til grunn at:  «etterforskningen», i bestemt form, eintal, at det er etterforsking utført etter sikting om brot på § 311 c (… eller besitter fremstillinger som nevnt i bokstav a …)  «… har også vert gjennomført for å avdekke om tiltalte kan ha vært involvert i seksuelle overgrep mot barn»
– Altså retten legg til grunn, at ei sikting etter § 311 c, også gjev påtalemakta eit lovleg mandat til å etterforske «seksuelle overgrep mot barn». –
Dette må vere ei uvanleg vid tolking. På bakgrunn av den informasjon eg legg fram, og om dei har lese aviser eller nettstadar sine oppslag med påtaleansvarleg Kleiven sine pressemeldingar, så skulle retten forstå at det vart etterforska  etter mistanke om brot på §§ 299, 300, 301 og 311 a.

Vidare:
«Det er imidlertid ikke fremkommet konkrete opplysninger under etterforskningen som tyder på at tiltalte selv har begått, eller medvirket til, seksuelle overgrep mot barn.»
Det er det same her, i utgangspunktet er det, det som eg fortel om i retten, som ligg til grunn for sitatet ovanfor.
– imidlertid ikke fremkommet … som tyder på at tiltalte selv har begått, eller medvirket til … –
Det er bra at dommar skriv dette, men sett frå min ståstad er det ei noko uheldig tvetydig framstilling av noko som aldri har vore eit fenomen i denne verden. Kanskje han fekk med seg aktor Sissel Kleiven sin påstand i retten om at eg hadde «medvirket til overgrep», i det ho strevar hardt med å slå ned den informasjon eg legg fram om mitt varsel om overgrep.

At mi sak ikkje handlar om politiet si ulovlege skjulte etterforsking, kan eg og forstå.
(Det kan nok ei gransking få fram betre.)
Men at mi sak ikkje burde bli ført for retten den gong då, nettopp fordi lokalt politi nyttar seg av ulovleg skjult etterforsking, burde vere like klart.
Ved at dommar Bjørn Sælen plasserar påtalemakta si ulovlege skjulte etterforsking, heimehøyrande under  § 311 c. ja, då blir den ulovlege skjulte etterforskinga, brått ikkje ulovleg lenger?

– Vel å ikkje setje lit til sikta sine forklaringar

– Vel å ikkje setje lit til sikta sine forklaringar
– Sikta sine forklaringar ber preg av å vere oppkonstruert.
– Retten får ikkje med seg kva tiltalte seier (uttalt under rettssak)

Retten gjev truverde til politivitne Anita Berstad og aktor Sissel Kleiven.
Retten tek bort truverde for den sikta, meg.

Retten legg til grunn at dei to sentrale personane frå påtalemakta, politivitne og leiar for etterforsking Anita Berstad, og politiadvokat, påtaleansvarleg og aktor i retten, Sissel Kleiven, har truverde. I strafferettsprosessen er det berre rom for ei forståing for tildeling av truverde til ein deltakande person (eller for anna kjelde for informasjon i strafferettsprosessen): personen må ha gjeve påliteleg informasjon, og informasjonen er påliteleg om den blir etterprøvd og det blir stadfesta at den samsvarar med det verkelege. Så snur ein dette om, i det ein vil ta bort truverde til ein person (eller anna kjelde for informasjon): personen må ha gjeve upåliteleg informasjon, og informasjonen er upåliteleg om den blir etterprøvd og det blir stadfesta at den ikkje samsvarar med det verkelege.

Retten legg til grunn at eg ikkje er truverdig, dei vel å ikkje setje lit til mine påstandar om informasjon.

Tildeling av truverde

Ei viktig presisering av tildeling av truverde og fjerning av truverde, i dommen.
Retten legg til grunn at Anita Berstad og Sissel Kleiven får tildelt truverde i saka mot meg.
Retten legg til grunn at eg ikkje kan få truverde i same sak.

Dette er heilt fråkopla om dei to partane har gjeve påliteleg informasjon, eller ikkje.
Retten får stort sett til ei kvar tid, presentert 2 ulike påstandar om sanning knytt til ytre eller indre fenomen som blir framsett i retten.
– ein påstand frå påtalemakta om sanning knytt ytre eller indre fenomen
– ein anna påstand frå meg om same fenomen, enten om at påstanden om sanning er feil, eller at eg hevdar at påstanden er sett fram om  ytre eller indre fenomen ikkje er tilstades i denne verden.
– eg set fram påstandar om sanning om ytre og indre fenomen, der påtalemakta nektar for at fenomena er tilstades i denne verden. Det er berre noko som eg finne på.

Tingretten kan ikkje tildele meg straff på eit slikt grunnlag.
Påtalemakta har ikkje lagt fram dokumentasjon frå etterforskinga knytt til min informasjon. Sidan dei har blokkert min informasjon, så er der heller ingen dokumentasjon i retten som eg kan legge til grunn.
I ei sak om datakriminalitet, ligg det ikkje føre noko dokumentasjon frå dataetterforskinga.
Det ligg føre ei klassifisering av det ulovlege materialet, som partane er einige om.

Tingretten vel å tru på påtalemakta. Tingretten vel å ikkje tru på meg.
Slik blir det mogeleg, at representantar frå påtalemakta i form av sin person, blir godkjende som bevis, – i det retten godkjenner dei som bevismiddel. Basert på ei tru.

Dataetterforskar Sindre Breda som viser fram bevis om mappestrukturen i Yahoo, lid same skjebne som meg. Retten vel å ikkje setje lit Breda sin påstand om sanning om ytre og indre fenomen, då denne påstanden ikkje er i samsvar med den påstand , som dei som er tildelt truverde i saka, Anita Berstad og Sissel Kleiven, har sett fram.

Det skal etter min kunnskap framleis vere rikeleg med dokumentasjon tilgjengeleg frå den 3 år lange strafferettsprosessen, til å kunne etterprøve om tingretten si tru om truverde var rett.

Eit døme i frå dommen om kvifor dei vel å ikkje setje lit til den sikta.

Døme i frå dommen om kvifor dei ikkje vel å setje lit til mine forteljingar i retten (rettslege forklaring) I retten påstår aktor at eg har sagt, i avhøyr (slik retten oppfattar det), – at eg skulle ha ei jævla mengde – med ulovleg materiale på mitt datautstyr. Dette er løgn frå aktor, og det har eit eige kapittel, Pågriping, og eg fortel det same i retten. Denne løgna frå aktor blir lagt stor vekt på i dommen, mellom anna kvifor retten ikkje kan setje lit til meg.

Retten har også merket seg at han i politiavhør kort tid etter pågripelsen forklarte at politiet ville finne «en jævla mengde» bilder eller lignende ved gjennomgang av de beslagte data- og lagringsutstyret. Dette er i seg selv et bevismoment som taler for at han var klar over at det dreide seg om svært store mengder. Den rettslige forklaringen fra tiltalte om at han i politiavhør skal ha forklart seg om bilder og videoer generelt, og ikke i forhold til et eventuelt ulovlig barnepornagrafisk materiale, fremstår ikke som troverdig.
Etter en samlet vurdering fremstår tiltaltes handlinger som svært straffverdige og han har i dialogen og ved nedlasting og deling av bilder fremstått planmessig og med et fast forbrytersk forsett.

Bjørn Sælen

Fortida set sine spor i retten

Og, det er frå mi side godt dokumentert, at politivitne og leiar for etterforsking Anita Berstad, på ingen måte har lagt bort si eiga overtyding om at eg skulle vere skuldig etter skjellig grunn til mistanke i den skjulte etterforskinga, «dei har berre ikkje klart å skaffe bevis for det». Aktor i retten, Sissel Kleiven , er også den politiadvokat som godkjenner ulovleg skjult etterforsking, som påtaleansvarleg går ho til media over ein periode på 3 år med ei oppkonstruert historie, av svært alvorleg karakter og øydeleggjande for meg og mine. Så det same er gjeldane for aktor Sissel Kleiven, at også henner framferd i retten klårt motivert ut frå tida med skjult etterforsking, i samsvar med hennar utspel i media.

Ho vil oppnå strengast mogeleg straff i ei sak dei nesten ikkje har etterforska, samstundes som ho må dekke over det som låg til grunn for ulovleg etterforsking, og dei feil som vart gjort under ulovleg skjult etterforsking, som til dømes misbruk av personundersøkelse. Den største taparen i dette, var barna som var utsette for overgrep, men som ikkje får hjelp fordi lokalt politi og påtalemyndigheit blokkerar.

– Sikta sine forklaringar ber preg av å vere oppkonstruert

– Vel å ikkje setje lit til sikta sine forklaringar
– Sikta sine forklaringar ber preg av å vere oppkonstruert.
– Retten får ikkje med seg kva tiltalte seier

Oppkonstruert, i høve til kva?

Kva som ligg bak denne påstanden i dommen veit ikkje eg, men retten må ha fått dette inntrykket. At mine forklaringar ber preg av vere oppkonstruerte, altså det må vere meint målt mot noko anna, noko som ikkje er oppkonstruert.

Ingen konstruksjon, dokumentert av politiet sjølv.

Det er over 3 år ikkje lagt fram eit einaste dokument eller anna form for «bevis», for at eg skal ha framført noko i mine forteljingar, ikkje for ein einaste detalj, som ikkje skulle vere i samsvar med det verklege, med dei ytre fenomen. Ein gong til, politiet sjølv / Kripos har ikkje gjennom si etterforsking og anna dokumentasjon kunne legge fram ein einaste påstand, om at eg har «konstruert» innhaldet i mine forteljingar.

Påtalemakta framfører ei mengde med oppkonstruksjonar.

– om mi aktive deltaking i eit lukka overgrepsmiljø i England
– om mi aktive deltaking i eit stort norsk lukka miljø knytt mot ulovleg materiale
– påtalemakta «bortforklarar» at eg har varsla om overgrep
– om mappestruktur
– om korleis ulovleg materiale er kome i mitt eige
– om tal på overgrepsmateriale
– om kor mange advokatar eg har nytta

Altså, om det er slik at retten set mine forteljingar opp mot påtalemakta sine oppkonstruksjonar, ja då kan eg forstå at retten legg merke til kontrastane mellom dei.

– Retten får ikkje med seg kva tiltalte seier (uttalt under rettssak)

– Vel å ikkje setje lit til sikta sine forklaringar
– Sikta sine forklaringar ber preg av å vere oppkonstruert.
– Retten får ikkje med seg kva tiltalte seier (uttalt under rettssak)

– og det er skremmande, sett med omsyn til rettstryggleiken.

Eg skal ikkje på nytt ta opp alle dei punkta som eg trur ligg til grunn her.
Eit lite samandrag:
Mi sak er definert som datakriminalitet, skal etterforskast av dataetterforskarar, skal dokumenterast i samsvar med dei krav som gjeld ved datakriminalitet. Den objektive skuld og i stor grad den subjektive skuld kan finnast inne i dataverden.

Eg er IKT konsulent i eit konsern i energibransjen med kompetanse og ansvar innan fleire område. Eg driv opplæring innan data, eg snakkar «flytande data» med IT-revisor, eg er kontaktperson inn mot konsulentar hjå programleverandørane, eg deltek i nybrotsarbeid i samband med SMART-straumsløysingar. Eg forstår og eg blir forstått.

I retten gjere eg det same, eg snakkar berre om det eg veit noko om, på det språk som er naturleg innanfor data, og eg kan ikkje, eller let meg ikkje tvinge til å snakke om noko anna.
Før rettssak har eg skaffa meg god forståing om COPINE systemet med meir. Om det er dette retten ikkje får med seg, så er det skremmande. Dataetterforskar Sindre Breda lid same skjebne som meg.
For dei tema som kjem opp i retten, sett fram av påtalemakta, som ikkje er knytt til datakriminalitet, så kan eg forstå at retten ikkje får med seg kva eg seier. For her står eg overfor ei meir eller mindre umogeleg oppgåve. Påtalemakta legg til grunn at eg har ei legning eller trong til å gjere overgrep mot barn, og at eg skulle finne meining i sadisme utført mot spedbarn. I retten «antydar» dei dette, medan det heilt konkret låg til grunn for ulovleg skjult etterforsking, grunnlaget for innsamling av spor.
(argumentativ krav om bevisføring – om ting som ikkje er, klart at det kan opplevast noko uklårt)

Eg siterar på nytt mine tankar om dette, skrive ned like etter rettssak.

Det er blodig urettferdig at det blir opp til meg å forklare bort alle dei feilaktige forestillingar som er inne i hovudet til dei som etterforskar meg, og så er det oppatt med det same i retten. At påtale også går ut i media med same feilaktige forestillingane, og at media sjølv smør på eit lag til, er heilt håplaust.

Noko meir vil eg ikkje seie om dommen

Eg går ikkje inn på kva dommen ellers seier om mi sak, eller at dommar Bjørn Sælen har trong til å utføre eit karakterdrap på min person. Alt er tufta på påtalemakta sin kraftige bias og på fråvær av dataetterforsking i mi sak.

Illustrasjon nedanfor side har ikkje med alle punkt